«Torridalstunet»

Sagebakken, Torridal, ca. 1930-1940. Agderbilder

En særskilt tunform, «Torridalstunet» – der våningshus og uthus er sammenbygd ved hjelp av en fløybygning – er et særpreg ved byggeskikken i og rundt Kristiansand. Over 200 slike anlegg er kjent i distriktet. Spesielt mange tun finnes nettopp i Torridal, og der – og på Lund – er også noen av de eldste. Utenfor dette kjerneområdet ser det ut til at denne tunformen er et ungt fenomen, som først og fremst tilhører perioden etter 1900. Byggeskikken har en del til felles med de vanlig forekommende «trelængede gaarde» i Danmark og med skotske «model houses», men også med bygårder slik de fantes i Kristiansand på 1700- og 1800-tallet. Derfra har byggeskikken trolig spredt seg derfra til bynære jordbruksområder (Lund) og videre til Torridal, og i neste omgang til Tofdal og Songdalen, i løpet av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig.

Betegnelsen «torridalstun» brukes om en tuntype der våningshus og uthus ligger parallelt og er sammenbygd med en mellombygning til et trefløyet kompleks. Våningshuset og uthuset i torridalstunet er av typer som også er vanlig i andre gårdsanlegg i distriktet; det er bare selve sammenbyggingen som særmerker de førstnevnte.

Fløyen er av og til bare et halvtakskur, men rommer i mange tilfeller funksjoner som bryggerhus, vedskjul, vognskjul eller verksted. Sammenbyggingen gjorde det mulig å bevege seg innendørs mellom bolig og driftsbygning.

Hvordan bygningene er bygd sammen, avhenger likevel av terreng, adkomst og henvendelse.

Tyngdepunkt i Kristiansand

Tuntypen forekommer i dag flere steder i Agder, men med et klart tyngdepunkt rundt Kristiansand. Hovedutbredelsen er knyttet til slettene langs vassdragene – langs Tofdalselva fra Kjevik til Birkeland, langs Torridalselva fra Kristiansand til Vennesla og videre oppover til Øvrebø og over til Songdalen, samt nedover dalen til Søgne.

I 1990-årene ble det gjennomført et registreringsprosjekt i regi av Fylkeskonservatoren i daværende Vest-Agder fylkeskommune. 225 torridalstun ble påvist, og 100 av disse ble nærmere registrert. Samtlige tun i Torridal ble registrert, samt enkelte i Tveit og Greipstad. Prosjektet konkluderte med at det særlig var langs nedre deler av Otra at tuntypen er utbredt og innarbeidet.

I tillegg til store tun der gårdsdrift utgjør hovednæringen, har det i Torridal utviklet det seg en variant med mindre uthus, der gårdsdriften var binæring. I øvrige områder i distriktet er ikke den sammenbygde formen så dominerende. Her finnes også åpne tunløsninger, der bygningene står overfor hverandre uten å være bygd sammen.

Registreringsarbeidet tok utgangspunkt i data fra Sefrak-registeret, og de oppføringstidspunkt som er angitt der. Ut fra dette ser det ut til at torridalstunet har vært malen for gårdsbebyggelse langs Otra fra 1840-årene og fram til 2. verdenskrig. Halvdelen av de registrerte tuna viste seg å være oppført etter 1900. De fleste eksempler på tun der alle bygningene er oppført samtidig, er fra etter 1900.

Jeg kjenner ikke til at andre har arbeidet systematisk med torridalstunas utbredelse og opprinnelse. Når det gjelder det siste, vises det gjerne til Daniel Korens bok, Omkring Lindesnes (1914). Koren pekte på at slike sammenbygginger var blitt vanlige omkring Kristiansand i hans tid, og antok at de hadde tatt mønster av Tobienborg på Lund (oppført 1860). Ellers viser han som en kuriositet til den store landbruksutstillingen i Kristiania noen år tidligere, der det var blitt oppført et modell-småbruk med klare likhetstrekk med torridalstunet. Det var tegnet av arkitekt Michael G. Slettebø i Kristiania. I beretningen fra utstillingen nevnes ikke byggeskikken i kristiansandsområdet, men det heter om det oppførte «Smaabruget»:

Medens den sedvanlige Byggemaade i vore Landdistrikter bestaar i en temmelig spredt Bebyggelse, idet man finder flere Hus spredt omkring Tunet, er det i de mellemeuropeiske Lande almindeligt at forene Vaanings- og Udhuset under fælles Tag for at lette det daglige Stel. Denne Byggemaade synes at trænge sig videre nordover og er nu noksaa almindelig anvendt i vore Nabolande, navnlig paa Smaabrug og mindre Eiendomme.

 Registreringsarbeidet i 1997 berørte bare i liten grad hvordan den særpregede tunformen hadde oppstått, og utskiftingskart, branntakster o.l. ble heller ikke systematisk gjennomgått. Den forsiktige konklusjonen var at byggeskikken antagelig har oppstått i bynære strøk, under påvirkning av den gjengse byggeskikken i Kristiansand og den brede kulturkontakten som fantes mellom byen og Danmark.

Det er naturlig at den følgende ekskursen også begynner i byen.

Opplysningstid og borgerlig jordbruk

I opplysningstiden ble jordbrukets tilstand et hovedanliggende for embetsmenn land og strand rundt. Målsettingen var et mer effektivt og moderne jordbruk, og ulike forfattere gikk i rette med det de oppfattet som «det skadelige fellesskapet» (teigblandingen), med uhensiktsmessige fjøs og låver, med manglende grøfting og med bønder som drev sjøfart og andre næringer på si. Idealene ble gjerne hentet fra Danmark, England og Skottland, og virkemidlene var opplysning, utskiftinger og oppløsning av sameie og fellesskap – og eksemplets makt.

Særlig to av de forholdene som ble satt under debatt og forsøkt endret, er viktige i vår sammenheng, fordi de utgjorde avgjørende forutsetninger for den byggeskikken vi kjenner som «torridalstunet»: Enhetslåven og klyngetunas oppløsning.

Det kongelige danske Landhusholdningsselskab, opprettet i 1769, kom til å spille en viktig rolle. Selskapet premierte dem, også i Norge, som ryddet åkrer, bygde steingjerder, grøftet myrer og bygde moderne uthus, helst av stein. Regimentsfeltskjær von Fangen, som var bosatt på Lund, fikk f.eks. selskapets 2. gullmedalje for «flid i agerdyrkning, grøftegravning og opsætning af stengærder» i 1797.

Selskaper med lignende formål kom i stand i Norge også. Det Christianssandske Oeconomiske Selskab ble etablert i 1782. Dets ivrigste talsmenn var byborgere som hadde skaffet seg større gårder i nærheten av Kristiansand, som Edward Smyth Arctander på Boen i Tveit – og Daniel Isaachsen, som to år seinere kjøpte Kjos og bygde opp gården til et påkostet mønsterbruk ved hjelp av 12 skotske bønder og en «dugelig Avlskarl» som var «kyndig i Jordartenes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade» (Holst 1989:80). Valget av nettopp skotter var ikke tilfeldig: I den foregående perioden var jordbruket i Skottland blitt revolusjonert, og var nå ett av de mest moderne og produktive i Europa.

Kjos fikk da også følgende attest av sorenskriveren og seks andre skjønnsmenn i 1788:

Saavidt de veed eller ere bekiendt, findes ikke i det heele Amt nogen saadan Jordforbædring som kan sættes i mindste Lighed med denne.

Også det Oeconomiske Selskab premierte jordbrukere som ville modernisere.

I 1812 kom det i stand sogneselskaper i Oddernes, Søgne og Tveit, i regi av det nystiftete Selskabet for Norges Vel, som likeledes ivret for et mer moderne jordbruk.

Størst betydning i vår sammenheng fikk antagelig Landhusholdningsselskabet for Christianssands Bye og Lister og Mandals Amt, som ble opprettet i 1830. Inititativtakere var igjen ledende personer i byen – statsråd Hegermann (som også eide Boen), stiftsoverrettsassessor Bille Kjørboe (som eide Hagen i Torridal), rektor Boye, kjøpmann O.P. Moe og tollbetjent Aamodt. Selskapet opprettet bl.a. en landbruksskole på Lahelle i Oddernes i 1839, der «unge mennesker av almueklassen ved siden av noen teoretisk utdannelse erholder anledning til at se landbruket kunstmessigen behandlet». Det første undervisningsåret hadde skolen seks elever, derav to hvis deltagelse ble betalt av «den dygtige Gaardbruger, Hr. Gorden». Det dreier seg om nok en skotte, Peter Gordon, som var gårdbruker på Fiskå og seinere forpaktet både Kongsgård (Sophienlyst) og Kjos.

Av selskapets første årsberetning framgår også at man hadde gått til innkjøp av et parti ploger, trolig av skotsk fabrikat eller modell, men ikke så noe behov for å skaffe flere, ettersom like gode ploger kunne fås i byen, «især hos Smed Fosse». Dette er sannsynligvis forklaringen på at statsagronom Lindeqvist, som var invitert av Landhusholdningsselskabet til amtet sommeren 1856, fant skotske ploger på flere gårder i Øvrebø, der de nå også ble produsert hos Gunnar Bentsen Opsal.

Lindeqvist trekker også fram en annen framgangsrik bonde, Reinert Olsen Smedvolden i Austad (Lyngdal). Reinert hadde ikke selv gått på jordbruksskole, men forklarte at han fått gode råd bl.a. av «Skotlænderen Wilson». Det dreier seg nok om James Wilson, som forpaktet Lyngdal prestegård, og seinere Vanse prestegård. Slektninger av James var virksomme som agronomer i Kristiansand: John Wilson var kommet fra Skottland som forpakter på Tøyen ved Kristiania, og forpaktet seinere Wahlhalla på Lund og deretter Peder Mørchs lystgård, Dalane. Sønnen, Ralph Wilson, overtok som forpakter på Dalane.

Den skotske innflytelsen

Skottland var på 1700- og inn på 1880-tallet et foregangsland når det gjaldt modernisering av landbruket. De gårdshusene som reformatorene der propaganderte for og avbildet i ulike mønsterbøker – ofte med engelske eller endog antikke forbilder – likner til forveksling på de sammenbygde «torridalstuna», bare med den forskjell at materialbruk og byggeteknikk gjerne er helt andre. Det er antakelig ikke tilfeldig at vi så ofte møter skotske innflyttere i de kildene som omtaler radikale endringer innenfor jordbruket i vår region på 1800-tallet.

I 1788 oppga Daniel Isaachsen på Kjos at

sasnart han var bleven Eyen af Gaarden lod ankomme dertil fra Peterhead og Aberdeen i Skotland en duelig Avlskar, som tillige var kyndig i Jordarternes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade, med hvilken fulgte 12 Skotske Bønder-Karle og 1 gartner samt 2 Fruentimmer.

Moderne gårdsdesign, her etter mønsterboken til den skotske kunstgartneren John. C. Loudon (1846)

Det var i de nevnte miljøene i at nye tanker om driftsformer og organisering innenfor jordbruket oppstod og ble videreformidlet til bygdene i distriktet. Endringene innenfor jordbruket på 1700- og 1800-tallet var i vesentlig grad drevet fram med utgangspunkt i byene. Det skyldtes neppe kun embetsmennenes reformiver og utbredte skepsis til bøndenes konservative holdninger når amtmann Sem oppsummerte perioden 1840-1845:

Jordbruket er ogsaa i denne Periode gaaet fremad fornemmelig i Amtets østre Deel, hvor de Fremskridt, som ere gjorte i Omegnen af Christiansand og Mandal have fundet nogen Efterligning ogsaa blandt den mere fjernt boende Almue i disse Steders nærmere Opland.

Fra gammelt av lå gårdsbebyggelsen på de større, ofte sterkt bruksdelte slettegårdene i Torridal og i Tofdal i fellesskap, dvs. at bygningene på samtlige bruk lå samlet i en klynge, mens teiger som tilhørte det enkelte bruk, lå spredt og omgitt av teiger som var eid av andre bruk (teigblanding). Under disse forholdene ville det bare unntaksvis være mulig for én eier å legge om driften, bygge mer hensiktsmessige driftsbygninger eller arrondere bygningene slik som i torridalstunet.

Nærmest byen ble utskiftinger som gjorde slutt på teigblanding og fellestun, gjennomført på et tidlig tidspunkt. Daniel Isaachsen hadde valgt en alternativ løsning da han kjøpte hele matrikkelgården Kjos, og dermed slapp det møysommelige arbeidet med å fordele teiger og andre rettigheter på nytt. På Oddernes kongsgård lå teigene som tilhørte henholdsvis biskopen og stiftsamtmannen, i teigblanding. Der ble det foretatt utskifting i forkant av at stiftamtmannens del av gården ble utparsellert og solgt til byborgere i 1795.

Når det gjelder de større gårdene i Torridal, ble det også tidlig gjennomført utskiftinger av innmarka. På Ytre Strai skjedde det på første halvdel av 1820-tallet, på Øvre Mosby i 1814, på Ytre Mosby i 1830 og på Skråstad i 1813. I alle disse tilfellene var utflytting fra de gamle fellestuna et viktig premiss for utskiftingen. Det er på de samme gårdene at det i tiden etter dette etableres torridalstun.

Før utskiftingene var regelen at det fantes egne uthus for hver funksjon. Et typisk eksempel har vi fra Øvre Mosby, der et av brukene i 1772 hadde stue med loft, eldhus, løe og låve, fjøs, stolpehus og badstove.

Fra midt på 1700-tallet tok ulike forfattere til orde for sammenbygging av uthusene til én flerfunksjonell driftsbygning, enhetslåven. I praksis foregikk innføringen av enhetslåven gradvis, og ble ikke hovedprinsippet for bygging av uthus før henimot 1900. Men tidlige eksempler forekom, som da Nedenes kongsgård ble solgt til private i 1738, og den nye eieren oppførte nye hus med fjøs, stall og låve under samme tak, og idéen deretter spredte seg videre i distriktet. Da Andreas Faye (1838) skrev om «Alf Thorsen, den forstandige Bonde», et pedagogisk skrift som ble utgitt i samarbeid med Nedenes amts landhusholdningsselskap, har «den forstandige Bonde» typisk nok bygd ny driftsbygning med alle uthusfunksjoner under ett tak. Embetsmenn og byborgere som skaffet seg gårder i Oddernes i samme periode og seinere, bygde også gjerne enhetslåver av samme slag.

I 1850-årene var enhetslåven blitt normen også i Tveit:

Udhusbygningerne ere næsten altid sammenbyggede og hos Mange ganske hensigtsmæssig indrettede. Saaledes saa jeg f. Ex. Hos Lensmand Lassen, Tellef Dønnestad, Tønnes Drangsholt, Christian Drangsholt, Niels Borgen, Ole Andreas Lømsland og Knud Bjelle m. fl. Vakre og solide sammenbyggede Udhuse med temmelig lyse og rummelige Fjøs, forsynede med særdeles store, høie samt tætte Gjødselkjældere, opførte af vakker Graasten med Kalkbrug.

Med dette var forutsetningene til stede for å organisere gårdsbebyggelsen på nye måter, herunder den særpregede formen som vi kaller torridalstun. I det følgende vil jeg se nærmere på hva branntakster og eldre kartmateriale kan fortelle om hvilke løsninger som ble valgt i tre ulike deler av Kristiansand (og Vennesla): Lund, Tveit og Torridal, som er de områdene der denne tunformen er mest framtredende i dag.

I Kristiansand som i andre byer, var det vanlig at beboerne hadde husdyr. I det minste de større bygårdene rommet også stall, fjøs og lagringsplass for høy. Dyra beitet i bymarka på Grim og Eg, mens vinterfór ble kjøpt eller skaffet fra løkker som dels lå innenfor, dels utenfor bygrensa. Det borgerlige jordbruket som vokste fram på Lund, var i hvert fall delvis en videreføring av jordbruket innenfor byens grenser.

Allerede i 1730 hadde fem av byens «beste menn» gått sammen om å dyrke opp en større myrstrekning der Lovisenlund skole nå ligger. Hovedmannen var trolig kammerråd Høyer, som hadde sin bopel på Øvre Lund. En del år seinere fikk smedmester Isaach Danielsen (Daniel Isaachsens far) feste på en annen myrstrekning i Kongsgårds utmark; hans ivrige dyrkningsarbeid førte til at han etter hvert la 100 mål jord under plogen nord og øst for Hamreheia.

Store deler av Oddernes prestegårds jord var på 1700-tallet blitt bygslet bort til husmenn og til byborgere med interesse for jordbruk. Fra omkring 1800 ble deler av Prestegårdens betydelige eiendom utparsellert i stor stil. Det samme foregikk på Kongsgård, der stiftamtmannens part i 1795 ble delt i åtte parseller og solgt til like mange borgere i Kristiansand: Nideros, Glückstad, von der Burgh, Wahl, Olrog, Spärk, Høyer og Røhl. Dette var innmarka på gården.

Flere av disse parsellene ble med tiden til betydelige gårdsbruk, men det var først et stykke ut i det neste århundret at det ble kom fast bosetning og våningshus på disse og andre eiendommer under Kongsgård parseller og Prestegårdsløkkene. Til å begynne med hadde borgerne som skaffet seg jordeiendom på Lund, bare løer, og i høyden et oppholdsrom i tillegg, på stedet, mens de fortsatte å bo inne i byen. Niels Kjær, for eksempel, hadde i 1800 satt opp kombinert «lade» og oppholdsrom på sin parsell av Møglestumyra. Isaach Danielsen hadde flere av sine ansatte bosatt på Lahelle, slik at de hadde kort vei å gå til «gården».

Under krigen 1807-1814 økte interessen for arealene på Lund, delvis på grunn av blokaden og de høye kornprisene, som resulterte i økt behov for hjemlig matproduksjon, inklusive potetdyrking. Det er fra denne perioden at navn som Lovisenlund, Frydenlund, Tobienborg, Werners Minde, Solberg og Sommerro skriver seg. Noen av disse eiendommene var for rene gårdsbruk å regne, mens andre var lystgårder og enkelte først og fremst bolighus.

Det første egentlige gårdsbruket med hus og uthus var det som ble bygd opp av kjøpmann Johan Friderich Røhl på Kjempegravene. Branntakstforretningen fra 1797 viser at det dreide seg om en mer eller mindre tradisjonell gård, med våningshus og separat uthus. Sistnevnte bestod av materialhus, fehus, løe og en stor, murt låve, det hele tilsynelatende under ett tak.

Krums kart (1887)

På Krums kart over Lahelle og Lund fra 1887 framstår flere av eiendommene i området som trefløyete anlegg. Det gjelder bl.a. Kjempegravene, Solberg, Lovisenlund og Oftedals stykke. I branntakstene er det også en rekke eksempler på ulike sammenbygginger. Solberg ser ut f.eks. ut til å være et trefløyet anlegg så tidlig som i 1846, og Fladen det samme i 1855.

Tobienborg (oppført 1860) har gjerne vært regnet som det første «torridalstunet». Amtmann Koren spekulerte i om byggherrens utenlandske opphav (Jens Boyesens familie kom fra Schleswig-Holstein, og han var besvogret med Wild-familien, som var av sveitsisk opprinnelse) kan ha vært utslagsgivende for den nye byggeskikken. Men Tobienborg var altså ikke det første «torridalstunet» på Lund, selv om det kanskje var det mest gjennomførte – og oppført i én omgang. Branntakstene viser nemlig at de ulike sammenbyggingene i området øst for Torridalselva i en del tilfeller ble oppført suksessivt ved behov, av og til gjennom mange år, og at sluttresultatet kunne være anlegg som i form tilsvarer torridalstunet.

Utgangspunktet for sammenbyggingsskikken på Lund er det rimelig å søke i det faktum at det var personer med tilknytning til byen og byens næringer som bosatte seg der. De tok med seg en byggeskikk som de var vante med fra byen. Noen av anleggene på Lund har heller ikke fjøs, låve eller andre funksjoner som vi forbinder med torridalstunet, men i stedet verksteder, vedskjul osv. Det dreier seg i prinsippet om bygårder overført til «landsbygda».

Torridal

Et utskiftingkart over Øvre Mosby (1887) viser at torridalstun på det tidspunktet var normen i denne delen av Torridal. Et annet kart, fra 1884, vitner om at mønsteret var det samme på Straigårdene.

Spørsmålet er hvor langt tilbake denne byggeskikken kan følges i Torridal, og i hvilket forhold denne sammenbyggingstradisjonen står til den praksisen som hadde utviklet seg på Lund? Kan den i prinsippet være like gammel som de tidlige utskiftingene på de større gårdene langs Otra?

Igjen er det branntakstene som er den beste kilden til å kaste lys over disse spørsmålene. Takstene omfatter nitide beskrivelser av bygningsmassen på gårdene, og sammenbygginger var et nødvendig tema å beskrive på grunn av brannvernhensyn. Det var imidlertid først fra 1845 at det ble vanlig å brannforsikre bygninger på landsbygda, og dette er en svakhet ved kildematerialet.

Imidlertid viser takstene fra og med 1850-årene at torridalstunet da var blitt en nokså utbredt byggeskikk.  Det eldste eksemplet jeg har funnet, er fra Nedre Strai, der Torjus Fredriksen brannforsikret sine bygninger i 1853. I 1855 fantes det slike tun også på Skråstad (Ole Ouensens og Gunsten Olsen Lienes) og på Moseidjord (Bent Jørgensen).

I branntakstprotokollene er det dessuten en rekke eksempler på separate gårdsbygninger der forholdene likevel har ligget til rette for seinere sammenbygging, samt på fløybygninger med bryggerhus e.l. Sammenbygging har med andre i noen grad vært en gradvis prosess, også i Torridal.

Tofdal

I dag finnes det et begrenset antall torridalstun i Tveit, men dette er et relativt ungt fenomen i bygda.

Utskiftingsaktiviteten var ikke like stor i Tveit som i Oddernes i tiårene etter 1814. Mens det ble gjennomført 14 utskiftinger i Oddernes (minus Randesund og Flekkerøya) fram til 1858, da en ny utskiftingslov ble gjort gjeldende, var tallet sju i Tveit.

Det vanlige mønsteret når det gjaldt de tidlige utskiftingene, var at det ikke ble foretatt utflytting av det enkelte bruks bygninger fra det gamle fellestunet. Det ser ut til at det var slik i Tveit, men altså ikke i Oddernes (Torridal).

Utskiftingskartene over de gårdene i Tveit som ble utskiftet etter 1858, viser ingen torridalstun. En gjennomgang av branntakstprotokollene t.o.m. 1870 har heller ikke påvist ett eneste tilfelle av at våningshus og enhetslåver er bygd sammen med en mellombygning. Derimot finnes det en rekke eksempler i branntakstene på de for Tveit karakteristiske fløybygningene, som vanligvis inneholder bryggerhus og/eller vedskjul.

Det er også flere eksempler i denne kilden på at uthusene er bygd sammen i vinkel, men aldri forbundet med våningshuset.

Konklusjon

Trefløyete gårdsanlegg der våningshus og driftsbygning er sammenbygd med en mellombygning (fløy), fantes omkring 1850 både på Lund og i Torridal. Ut fra kildene er det vanskelig å spore tunformen lenger tilbake i tid, men den kan i prinsippet ha oppstått i tiden nærmest etter 1814, da oppløsningen av klyngetuna i Torridal skjøt fart, samtidig som det ble anlagt nye gårdsbruk på Lund.

Fra Lund og Torridal spredte byggeskikken seg til nabodalførene, først og fremst etter 1900.

Foruten de nevnte forutsetningene, har bakgrunnen for byggeskikken antagelig vært mangfoldig. Noen hovedpunkter skal nevnes:

• Påvirkning fra byggeskikken i Kristiansand i form av bygårder som ble «overført» til Lund
• Skotsk innflytelse, ikke minst i form av innvandring fra Skottland
• Innflytelse fra Danmark, der «trelængede gaarde» var vanlig, først i form av frittliggende, selvstendige bygninger, og seinere som fullstendige sammenbygginger
• Landhusholdningsselskapenes innsats; vi kjenner til at det ble gjort spede forsøk på å innføre sammenbygging av våningshus og uthus i tråd med praksisen i Danmark fra slutten av 1700-tallet
• Mulig påvirkning fra sørlandsklassisimens lystgårder; Kjos, Boen og Andøen er/var trefløyete anlegg, mens Øvre Strai og Stiftsgården var firfløyete. Torridalstuna framstår i en viss forstand med samme uttrykk som disse «herregårdene».

Men alt dette er forhold som gjorde seg gjeldende også mange andre steder enn i Torridal. Hvorfor utviklet det seg da ikke en slik tunform rundt kjøpstedene ved Oslofjorden, enn si i Arendals- eller Mandalsdistriktet?

Fra Augland i Torridal. Agderbilder

Det finnes neppe noe godt svar på dette spørsmålet. Trolig skyldes det noe så enkelt som smak og mote, og enkeltpersoners rolle. Når forutsetningene i form av enhetslåver og utflytting fra de gamle fellestuna først var til stede, og den kulturelle konteksten var preget av de nevnte punktene, har noen fått en god idé til hvordan et nytt gårdstun kan organiseres, og så har eksemplets makt ført til at andre har tatt opp hansken. Resultatet var en tunform, torridalstunet, som fremdeles preger kulturlandskapet mange steder i Kristiansand, men først og fremst i kjerneområdet i Torridal.