«Torridalstunet»

Sagebakken, Torridal, ca. 1930-1940. Agderbilder

En særskilt tunform, «Torridalstunet» – der våningshus og uthus er sammenbygd ved hjelp av en fløybygning – er et særpreg ved byggeskikken i og rundt Kristiansand. Over 200 slike anlegg er kjent i distriktet. Spesielt mange tun finnes nettopp i Torridal, og der – og på Lund – er også noen av de eldste. Utenfor dette kjerneområdet ser det ut til at denne tunformen er et ungt fenomen, som først og fremst tilhører perioden etter 1900. Byggeskikken har en del til felles med de vanlig forekommende «trelængede gaarde» i Danmark og med skotske «model houses», men også med bygårder slik de fantes i Kristiansand på 1700- og 1800-tallet. Derfra har byggeskikken trolig spredt seg derfra til bynære jordbruksområder (Lund) og videre til Torridal, og i neste omgang til Tofdal og Songdalen, i løpet av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig.

Betegnelsen «torridalstun» brukes om en tuntype der våningshus og uthus ligger parallelt og er sammenbygd med en mellombygning til et trefløyet kompleks. Våningshuset og uthuset i torridalstunet er av typer som også er vanlig i andre gårdsanlegg i distriktet; det er bare selve sammenbyggingen som særmerker de førstnevnte.

Fløyen er av og til bare et halvtakskur, men rommer i mange tilfeller funksjoner som bryggerhus, vedskjul, vognskjul eller verksted. Sammenbyggingen gjorde det mulig å bevege seg innendørs mellom bolig og driftsbygning.

Hvordan bygningene er bygd sammen, avhenger likevel av terreng, adkomst og henvendelse.

Tyngdepunkt i Kristiansand

Tuntypen forekommer i dag flere steder i Agder, men med et klart tyngdepunkt rundt Kristiansand. Hovedutbredelsen er knyttet til slettene langs vassdragene – langs Tofdalselva fra Kjevik til Birkeland, langs Torridalselva fra Kristiansand til Vennesla og videre oppover til Øvrebø og over til Songdalen, samt nedover dalen til Søgne.

I 1990-årene ble det gjennomført et registreringsprosjekt i regi av Fylkeskonservatoren i daværende Vest-Agder fylkeskommune. 225 torridalstun ble påvist, og 100 av disse ble nærmere registrert. Samtlige tun i Torridal ble registrert, samt enkelte i Tveit og Greipstad. Prosjektet konkluderte med at det særlig var langs nedre deler av Otra at tuntypen er utbredt og innarbeidet.

I tillegg til store tun der gårdsdrift utgjør hovednæringen, har det i Torridal utviklet det seg en variant med mindre uthus, der gårdsdriften var binæring. I øvrige områder i distriktet er ikke den sammenbygde formen så dominerende. Her finnes også åpne tunløsninger, der bygningene står overfor hverandre uten å være bygd sammen.

Registreringsarbeidet tok utgangspunkt i data fra Sefrak-registeret, og de oppføringstidspunkt som er angitt der. Ut fra dette ser det ut til at torridalstunet har vært malen for gårdsbebyggelse langs Otra fra 1840-årene og fram til 2. verdenskrig. Halvdelen av de registrerte tuna viste seg å være oppført etter 1900. De fleste eksempler på tun der alle bygningene er oppført samtidig, er fra etter 1900.

Jeg kjenner ikke til at andre har arbeidet systematisk med torridalstunas utbredelse og opprinnelse. Når det gjelder det siste, vises det gjerne til Daniel Korens bok, Omkring Lindesnes (1914). Koren pekte på at slike sammenbygginger var blitt vanlige omkring Kristiansand i hans tid, og antok at de hadde tatt mønster av Tobienborg på Lund (oppført 1860). Ellers viser han som en kuriositet til den store landbruksutstillingen i Kristiania noen år tidligere, der det var blitt oppført et modell-småbruk med klare likhetstrekk med torridalstunet. Det var tegnet av arkitekt Michael G. Slettebø i Kristiania. I beretningen fra utstillingen nevnes ikke byggeskikken i kristiansandsområdet, men det heter om det oppførte «Smaabruget»:

Medens den sedvanlige Byggemaade i vore Landdistrikter bestaar i en temmelig spredt Bebyggelse, idet man finder flere Hus spredt omkring Tunet, er det i de mellemeuropeiske Lande almindeligt at forene Vaanings- og Udhuset under fælles Tag for at lette det daglige Stel. Denne Byggemaade synes at trænge sig videre nordover og er nu noksaa almindelig anvendt i vore Nabolande, navnlig paa Smaabrug og mindre Eiendomme.

 Registreringsarbeidet i 1997 berørte bare i liten grad hvordan den særpregede tunformen hadde oppstått, og utskiftingskart, branntakster o.l. ble heller ikke systematisk gjennomgått. Den forsiktige konklusjonen var at byggeskikken antagelig har oppstått i bynære strøk, under påvirkning av den gjengse byggeskikken i Kristiansand og den brede kulturkontakten som fantes mellom byen og Danmark.

Det er naturlig at den følgende ekskursen også begynner i byen.

Opplysningstid og borgerlig jordbruk

I opplysningstiden ble jordbrukets tilstand et hovedanliggende for embetsmenn land og strand rundt. Målsettingen var et mer effektivt og moderne jordbruk, og ulike forfattere gikk i rette med det de oppfattet som «det skadelige fellesskapet» (teigblandingen), med uhensiktsmessige fjøs og låver, med manglende grøfting og med bønder som drev sjøfart og andre næringer på si. Idealene ble gjerne hentet fra Danmark, England og Skottland, og virkemidlene var opplysning, utskiftinger og oppløsning av sameie og fellesskap – og eksemplets makt.

Særlig to av de forholdene som ble satt under debatt og forsøkt endret, er viktige i vår sammenheng, fordi de utgjorde avgjørende forutsetninger for den byggeskikken vi kjenner som «torridalstunet»: Enhetslåven og klyngetunas oppløsning.

Det kongelige danske Landhusholdningsselskab, opprettet i 1769, kom til å spille en viktig rolle. Selskapet premierte dem, også i Norge, som ryddet åkrer, bygde steingjerder, grøftet myrer og bygde moderne uthus, helst av stein. Regimentsfeltskjær von Fangen, som var bosatt på Lund, fikk f.eks. selskapets 2. gullmedalje for «flid i agerdyrkning, grøftegravning og opsætning af stengærder» i 1797.

Selskaper med lignende formål kom i stand i Norge også. Det Christianssandske Oeconomiske Selskab ble etablert i 1782. Dets ivrigste talsmenn var byborgere som hadde skaffet seg større gårder i nærheten av Kristiansand, som Edward Smyth Arctander på Boen i Tveit – og Daniel Isaachsen, som to år seinere kjøpte Kjos og bygde opp gården til et påkostet mønsterbruk ved hjelp av 12 skotske bønder og en «dugelig Avlskarl» som var «kyndig i Jordartenes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade» (Holst 1989:80). Valget av nettopp skotter var ikke tilfeldig: I den foregående perioden var jordbruket i Skottland blitt revolusjonert, og var nå ett av de mest moderne og produktive i Europa.

Kjos fikk da også følgende attest av sorenskriveren og seks andre skjønnsmenn i 1788:

Saavidt de veed eller ere bekiendt, findes ikke i det heele Amt nogen saadan Jordforbædring som kan sættes i mindste Lighed med denne.

Også det Oeconomiske Selskab premierte jordbrukere som ville modernisere.

I 1812 kom det i stand sogneselskaper i Oddernes, Søgne og Tveit, i regi av det nystiftete Selskabet for Norges Vel, som likeledes ivret for et mer moderne jordbruk.

Størst betydning i vår sammenheng fikk antagelig Landhusholdningsselskabet for Christianssands Bye og Lister og Mandals Amt, som ble opprettet i 1830. Inititativtakere var igjen ledende personer i byen – statsråd Hegermann (som også eide Boen), stiftsoverrettsassessor Bille Kjørboe (som eide Hagen i Torridal), rektor Boye, kjøpmann O.P. Moe og tollbetjent Aamodt. Selskapet opprettet bl.a. en landbruksskole på Lahelle i Oddernes i 1839, der «unge mennesker av almueklassen ved siden av noen teoretisk utdannelse erholder anledning til at se landbruket kunstmessigen behandlet». Det første undervisningsåret hadde skolen seks elever, derav to hvis deltagelse ble betalt av «den dygtige Gaardbruger, Hr. Gorden». Det dreier seg om nok en skotte, Peter Gordon, som var gårdbruker på Fiskå og seinere forpaktet både Kongsgård (Sophienlyst) og Kjos.

Av selskapets første årsberetning framgår også at man hadde gått til innkjøp av et parti ploger, trolig av skotsk fabrikat eller modell, men ikke så noe behov for å skaffe flere, ettersom like gode ploger kunne fås i byen, «især hos Smed Fosse». Dette er sannsynligvis forklaringen på at statsagronom Lindeqvist, som var invitert av Landhusholdningsselskabet til amtet sommeren 1856, fant skotske ploger på flere gårder i Øvrebø, der de nå også ble produsert hos Gunnar Bentsen Opsal.

Lindeqvist trekker også fram en annen framgangsrik bonde, Reinert Olsen Smedvolden i Austad (Lyngdal). Reinert hadde ikke selv gått på jordbruksskole, men forklarte at han fått gode råd bl.a. av «Skotlænderen Wilson». Det dreier seg nok om James Wilson, som forpaktet Lyngdal prestegård, og seinere Vanse prestegård. Slektninger av James var virksomme som agronomer i Kristiansand: John Wilson var kommet fra Skottland som forpakter på Tøyen ved Kristiania, og forpaktet seinere Wahlhalla på Lund og deretter Peder Mørchs lystgård, Dalane. Sønnen, Ralph Wilson, overtok som forpakter på Dalane.

Den skotske innflytelsen

Skottland var på 1700- og inn på 1880-tallet et foregangsland når det gjaldt modernisering av landbruket. De gårdshusene som reformatorene der propaganderte for og avbildet i ulike mønsterbøker – ofte med engelske eller endog antikke forbilder – likner til forveksling på de sammenbygde «torridalstuna», bare med den forskjell at materialbruk og byggeteknikk gjerne er helt andre. Det er antakelig ikke tilfeldig at vi så ofte møter skotske innflyttere i de kildene som omtaler radikale endringer innenfor jordbruket i vår region på 1800-tallet.

I 1788 oppga Daniel Isaachsen på Kjos at

sasnart han var bleven Eyen af Gaarden lod ankomme dertil fra Peterhead og Aberdeen i Skotland en duelig Avlskar, som tillige var kyndig i Jordarternes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade, med hvilken fulgte 12 Skotske Bønder-Karle og 1 gartner samt 2 Fruentimmer.

Moderne gårdsdesign, her etter mønsterboken til den skotske kunstgartneren John. C. Loudon (1846)

Det var i de nevnte miljøene i at nye tanker om driftsformer og organisering innenfor jordbruket oppstod og ble videreformidlet til bygdene i distriktet. Endringene innenfor jordbruket på 1700- og 1800-tallet var i vesentlig grad drevet fram med utgangspunkt i byene. Det skyldtes neppe kun embetsmennenes reformiver og utbredte skepsis til bøndenes konservative holdninger når amtmann Sem oppsummerte perioden 1840-1845:

Jordbruket er ogsaa i denne Periode gaaet fremad fornemmelig i Amtets østre Deel, hvor de Fremskridt, som ere gjorte i Omegnen af Christiansand og Mandal have fundet nogen Efterligning ogsaa blandt den mere fjernt boende Almue i disse Steders nærmere Opland.

Fra gammelt av lå gårdsbebyggelsen på de større, ofte sterkt bruksdelte slettegårdene i Torridal og i Tofdal i fellesskap, dvs. at bygningene på samtlige bruk lå samlet i en klynge, mens teiger som tilhørte det enkelte bruk, lå spredt og omgitt av teiger som var eid av andre bruk (teigblanding). Under disse forholdene ville det bare unntaksvis være mulig for én eier å legge om driften, bygge mer hensiktsmessige driftsbygninger eller arrondere bygningene slik som i torridalstunet.

Nærmest byen ble utskiftinger som gjorde slutt på teigblanding og fellestun, gjennomført på et tidlig tidspunkt. Daniel Isaachsen hadde valgt en alternativ løsning da han kjøpte hele matrikkelgården Kjos, og dermed slapp det møysommelige arbeidet med å fordele teiger og andre rettigheter på nytt. På Oddernes kongsgård lå teigene som tilhørte henholdsvis biskopen og stiftsamtmannen, i teigblanding. Der ble det foretatt utskifting i forkant av at stiftamtmannens del av gården ble utparsellert og solgt til byborgere i 1795.

Når det gjelder de større gårdene i Torridal, ble det også tidlig gjennomført utskiftinger av innmarka. På Ytre Strai skjedde det på første halvdel av 1820-tallet, på Øvre Mosby i 1814, på Ytre Mosby i 1830 og på Skråstad i 1813. I alle disse tilfellene var utflytting fra de gamle fellestuna et viktig premiss for utskiftingen. Det er på de samme gårdene at det i tiden etter dette etableres torridalstun.

Før utskiftingene var regelen at det fantes egne uthus for hver funksjon. Et typisk eksempel har vi fra Øvre Mosby, der et av brukene i 1772 hadde stue med loft, eldhus, løe og låve, fjøs, stolpehus og badstove.

Fra midt på 1700-tallet tok ulike forfattere til orde for sammenbygging av uthusene til én flerfunksjonell driftsbygning, enhetslåven. I praksis foregikk innføringen av enhetslåven gradvis, og ble ikke hovedprinsippet for bygging av uthus før henimot 1900. Men tidlige eksempler forekom, som da Nedenes kongsgård ble solgt til private i 1738, og den nye eieren oppførte nye hus med fjøs, stall og låve under samme tak, og idéen deretter spredte seg videre i distriktet. Da Andreas Faye (1838) skrev om «Alf Thorsen, den forstandige Bonde», et pedagogisk skrift som ble utgitt i samarbeid med Nedenes amts landhusholdningsselskap, har «den forstandige Bonde» typisk nok bygd ny driftsbygning med alle uthusfunksjoner under ett tak. Embetsmenn og byborgere som skaffet seg gårder i Oddernes i samme periode og seinere, bygde også gjerne enhetslåver av samme slag.

I 1850-årene var enhetslåven blitt normen også i Tveit:

Udhusbygningerne ere næsten altid sammenbyggede og hos Mange ganske hensigtsmæssig indrettede. Saaledes saa jeg f. Ex. Hos Lensmand Lassen, Tellef Dønnestad, Tønnes Drangsholt, Christian Drangsholt, Niels Borgen, Ole Andreas Lømsland og Knud Bjelle m. fl. Vakre og solide sammenbyggede Udhuse med temmelig lyse og rummelige Fjøs, forsynede med særdeles store, høie samt tætte Gjødselkjældere, opførte af vakker Graasten med Kalkbrug.

Med dette var forutsetningene til stede for å organisere gårdsbebyggelsen på nye måter, herunder den særpregede formen som vi kaller torridalstun. I det følgende vil jeg se nærmere på hva branntakster og eldre kartmateriale kan fortelle om hvilke løsninger som ble valgt i tre ulike deler av Kristiansand (og Vennesla): Lund, Tveit og Torridal, som er de områdene der denne tunformen er mest framtredende i dag.

I Kristiansand som i andre byer, var det vanlig at beboerne hadde husdyr. I det minste de større bygårdene rommet også stall, fjøs og lagringsplass for høy. Dyra beitet i bymarka på Grim og Eg, mens vinterfór ble kjøpt eller skaffet fra løkker som dels lå innenfor, dels utenfor bygrensa. Det borgerlige jordbruket som vokste fram på Lund, var i hvert fall delvis en videreføring av jordbruket innenfor byens grenser.

Allerede i 1730 hadde fem av byens «beste menn» gått sammen om å dyrke opp en større myrstrekning der Lovisenlund skole nå ligger. Hovedmannen var trolig kammerråd Høyer, som hadde sin bopel på Øvre Lund. En del år seinere fikk smedmester Isaach Danielsen (Daniel Isaachsens far) feste på en annen myrstrekning i Kongsgårds utmark; hans ivrige dyrkningsarbeid førte til at han etter hvert la 100 mål jord under plogen nord og øst for Hamreheia.

Store deler av Oddernes prestegårds jord var på 1700-tallet blitt bygslet bort til husmenn og til byborgere med interesse for jordbruk. Fra omkring 1800 ble deler av Prestegårdens betydelige eiendom utparsellert i stor stil. Det samme foregikk på Kongsgård, der stiftamtmannens part i 1795 ble delt i åtte parseller og solgt til like mange borgere i Kristiansand: Nideros, Glückstad, von der Burgh, Wahl, Olrog, Spärk, Høyer og Røhl. Dette var innmarka på gården.

Flere av disse parsellene ble med tiden til betydelige gårdsbruk, men det var først et stykke ut i det neste århundret at det ble kom fast bosetning og våningshus på disse og andre eiendommer under Kongsgård parseller og Prestegårdsløkkene. Til å begynne med hadde borgerne som skaffet seg jordeiendom på Lund, bare løer, og i høyden et oppholdsrom i tillegg, på stedet, mens de fortsatte å bo inne i byen. Niels Kjær, for eksempel, hadde i 1800 satt opp kombinert «lade» og oppholdsrom på sin parsell av Møglestumyra. Isaach Danielsen hadde flere av sine ansatte bosatt på Lahelle, slik at de hadde kort vei å gå til «gården».

Under krigen 1807-1814 økte interessen for arealene på Lund, delvis på grunn av blokaden og de høye kornprisene, som resulterte i økt behov for hjemlig matproduksjon, inklusive potetdyrking. Det er fra denne perioden at navn som Lovisenlund, Frydenlund, Tobienborg, Werners Minde, Solberg og Sommerro skriver seg. Noen av disse eiendommene var for rene gårdsbruk å regne, mens andre var lystgårder og enkelte først og fremst bolighus.

Det første egentlige gårdsbruket med hus og uthus var det som ble bygd opp av kjøpmann Johan Friderich Røhl på Kjempegravene. Branntakstforretningen fra 1797 viser at det dreide seg om en mer eller mindre tradisjonell gård, med våningshus og separat uthus. Sistnevnte bestod av materialhus, fehus, løe og en stor, murt låve, det hele tilsynelatende under ett tak.

Krums kart (1887)

På Krums kart over Lahelle og Lund fra 1887 framstår flere av eiendommene i området som trefløyete anlegg. Det gjelder bl.a. Kjempegravene, Solberg, Lovisenlund og Oftedals stykke. I branntakstene er det også en rekke eksempler på ulike sammenbygginger. Solberg ser ut f.eks. ut til å være et trefløyet anlegg så tidlig som i 1846, og Fladen det samme i 1855.

Tobienborg (oppført 1860) har gjerne vært regnet som det første «torridalstunet». Amtmann Koren spekulerte i om byggherrens utenlandske opphav (Jens Boyesens familie kom fra Schleswig-Holstein, og han var besvogret med Wild-familien, som var av sveitsisk opprinnelse) kan ha vært utslagsgivende for den nye byggeskikken. Men Tobienborg var altså ikke det første «torridalstunet» på Lund, selv om det kanskje var det mest gjennomførte – og oppført i én omgang. Branntakstene viser nemlig at de ulike sammenbyggingene i området øst for Torridalselva i en del tilfeller ble oppført suksessivt ved behov, av og til gjennom mange år, og at sluttresultatet kunne være anlegg som i form tilsvarer torridalstunet.

Utgangspunktet for sammenbyggingsskikken på Lund er det rimelig å søke i det faktum at det var personer med tilknytning til byen og byens næringer som bosatte seg der. De tok med seg en byggeskikk som de var vante med fra byen. Noen av anleggene på Lund har heller ikke fjøs, låve eller andre funksjoner som vi forbinder med torridalstunet, men i stedet verksteder, vedskjul osv. Det dreier seg i prinsippet om bygårder overført til «landsbygda».

Torridal

Et utskiftingkart over Øvre Mosby (1887) viser at torridalstun på det tidspunktet var normen i denne delen av Torridal. Et annet kart, fra 1884, vitner om at mønsteret var det samme på Straigårdene.

Spørsmålet er hvor langt tilbake denne byggeskikken kan følges i Torridal, og i hvilket forhold denne sammenbyggingstradisjonen står til den praksisen som hadde utviklet seg på Lund? Kan den i prinsippet være like gammel som de tidlige utskiftingene på de større gårdene langs Otra?

Igjen er det branntakstene som er den beste kilden til å kaste lys over disse spørsmålene. Takstene omfatter nitide beskrivelser av bygningsmassen på gårdene, og sammenbygginger var et nødvendig tema å beskrive på grunn av brannvernhensyn. Det var imidlertid først fra 1845 at det ble vanlig å brannforsikre bygninger på landsbygda, og dette er en svakhet ved kildematerialet.

Imidlertid viser takstene fra og med 1850-årene at torridalstunet da var blitt en nokså utbredt byggeskikk.  Det eldste eksemplet jeg har funnet, er fra Nedre Strai, der Torjus Fredriksen brannforsikret sine bygninger i 1853. I 1855 fantes det slike tun også på Skråstad (Ole Ouensens og Gunsten Olsen Lienes) og på Moseidjord (Bent Jørgensen).

I branntakstprotokollene er det dessuten en rekke eksempler på separate gårdsbygninger der forholdene likevel har ligget til rette for seinere sammenbygging, samt på fløybygninger med bryggerhus e.l. Sammenbygging har med andre i noen grad vært en gradvis prosess, også i Torridal.

Tofdal

I dag finnes det et begrenset antall torridalstun i Tveit, men dette er et relativt ungt fenomen i bygda.

Utskiftingsaktiviteten var ikke like stor i Tveit som i Oddernes i tiårene etter 1814. Mens det ble gjennomført 14 utskiftinger i Oddernes (minus Randesund og Flekkerøya) fram til 1858, da en ny utskiftingslov ble gjort gjeldende, var tallet sju i Tveit.

Det vanlige mønsteret når det gjaldt de tidlige utskiftingene, var at det ikke ble foretatt utflytting av det enkelte bruks bygninger fra det gamle fellestunet. Det ser ut til at det var slik i Tveit, men altså ikke i Oddernes (Torridal).

Utskiftingskartene over de gårdene i Tveit som ble utskiftet etter 1858, viser ingen torridalstun. En gjennomgang av branntakstprotokollene t.o.m. 1870 har heller ikke påvist ett eneste tilfelle av at våningshus og enhetslåver er bygd sammen med en mellombygning. Derimot finnes det en rekke eksempler i branntakstene på de for Tveit karakteristiske fløybygningene, som vanligvis inneholder bryggerhus og/eller vedskjul.

Det er også flere eksempler i denne kilden på at uthusene er bygd sammen i vinkel, men aldri forbundet med våningshuset.

Konklusjon

Trefløyete gårdsanlegg der våningshus og driftsbygning er sammenbygd med en mellombygning (fløy), fantes omkring 1850 både på Lund og i Torridal. Ut fra kildene er det vanskelig å spore tunformen lenger tilbake i tid, men den kan i prinsippet ha oppstått i tiden nærmest etter 1814, da oppløsningen av klyngetuna i Torridal skjøt fart, samtidig som det ble anlagt nye gårdsbruk på Lund.

Fra Lund og Torridal spredte byggeskikken seg til nabodalførene, først og fremst etter 1900.

Foruten de nevnte forutsetningene, har bakgrunnen for byggeskikken antagelig vært mangfoldig. Noen hovedpunkter skal nevnes:

• Påvirkning fra byggeskikken i Kristiansand i form av bygårder som ble «overført» til Lund
• Skotsk innflytelse, ikke minst i form av innvandring fra Skottland
• Innflytelse fra Danmark, der «trelængede gaarde» var vanlig, først i form av frittliggende, selvstendige bygninger, og seinere som fullstendige sammenbygginger
• Landhusholdningsselskapenes innsats; vi kjenner til at det ble gjort spede forsøk på å innføre sammenbygging av våningshus og uthus i tråd med praksisen i Danmark fra slutten av 1700-tallet
• Mulig påvirkning fra sørlandsklassisimens lystgårder; Kjos, Boen og Andøen er/var trefløyete anlegg, mens Øvre Strai og Stiftsgården var firfløyete. Torridalstuna framstår i en viss forstand med samme uttrykk som disse «herregårdene».

Men alt dette er forhold som gjorde seg gjeldende også mange andre steder enn i Torridal. Hvorfor utviklet det seg da ikke en slik tunform rundt kjøpstedene ved Oslofjorden, enn si i Arendals- eller Mandalsdistriktet?

Fra Augland i Torridal. Agderbilder

Det finnes neppe noe godt svar på dette spørsmålet. Trolig skyldes det noe så enkelt som smak og mote, og enkeltpersoners rolle. Når forutsetningene i form av enhetslåver og utflytting fra de gamle fellestuna først var til stede, og den kulturelle konteksten var preget av de nevnte punktene, har noen fått en god idé til hvordan et nytt gårdstun kan organiseres, og så har eksemplets makt ført til at andre har tatt opp hansken. Resultatet var en tunform, torridalstunet, som fremdeles preger kulturlandskapet mange steder i Kristiansand, men først og fremst i kjerneområdet i Torridal.

Gåten Robert de Rustafjaell

Før Tutankhamuns grav kom for dagen i 1922, var det én mann framfor noen som hadde sørget for at interessen for egyptisk arkeologi – og egyptiske antikviteter, mest av alt – var stor i Europa: Norskfødte Robert De Rustafjaell, ingeniør, geolog, arkeolog, samler, forretningsmann, forfatter og eventyrer – og ellers litt av et mysterium. Kanskje også svindler og spion?

Da deler av hans omfattende samling av papyrer, mumier og andre antikviteter ble solgt på en Sotheby’s-auksjon som gikk over tre dager i 1906, markerte det en ny fase i Vestens fascinasjon over det gamle Egypt. Gjennom denne og påfølgende auksjoner i London, Paris og New York kom antikviteter fra De Rustafjaells samling til å utgjøre noe av kjernen i de egyptiske avdelingene ved British Museum, Louvre, Metropolitan Museum of Art og andre større og mindre museer i Europa og USA.

I 1908 ga De Rustafjaell et betydelig antall egyptiske oldsaker til Bergen museum; det vakte så stor glede at man umiddelbart stilte ut gaven, mens resten av museets antikksamling ble forvist til magasinet. Også andre norske museer nøt godt av hans giverglede.

De Rustafjaell drev arkeologiske utgravinger både i Egypt og i Tyrkia. I flere år var han bosatt i Luxor, der han var kjent som en av de største oppkjøperne av antikviteter. I Luxor hadde han i en periode sin egen antikvitetsbutikk, kalt «Museum of Practical Archaeology». Han utga dessuten flere bøker om egyptisk arkeologi og var distingvert medlem av flere lærde selskaper.

Hvem var han egentlig, denne mannen med det spesielle etternavnet? I standardverket Who Was Who in Egyptology (2019) heter det om ham at «få av hans ofte ekstravagante påstander om sitt opphav og liv kan verifiseres». Likevel er i hvert fall deler av bakgrunnen hans mulig å rekonstruere ut fra kildene, som et stykke på vei bekrefter mannens egen versjon.

Det sikreste er nok å støtte seg på de opplysningene han oppga da han – som norsk statsborger – søkte og fikk britisk statsborgerskap i London i 1895. Da opplyste han at han var født i St. Petersburg, at farens navn var «Nicolas Classen Smed Smith» og morens «Maria Tamara de Rustafjaell». Faren var norsk statsborger, moren russisk. Selv var han 35 år gammel, enkemann uten barn og «has no trade or profession».

Når det gjelder det ekteskapelige, er historien mer komplisert, for å si det forsiktig. Jeg kommer tilbake til det. Opplysningen om at den manglende yrkesbakgrunnen er også ganske merkelig.

Faren vet vi mer om. Det var nemlig ingeniøren Nicolai Classen Smith. Han var født på Frolands verk ved Arendal i 1814, og døde i Gällivare i 1891. Nicolai var jernbaneingeniør og hadde i flere omganger vært sysselsatt med etableringen av jernbanen mellom St. Petersburg og Moskva.

Skiftet etter Classen Smith i Gällivare viser tydelig at Robert var hans sønn fra første ekteskap. Der oppgis også hele fornavnet, Robert Farents. Han hadde flere søsken, deriblant halvbroren Hans Herman Smith, som ble ingeniør som faren og broren og var ansatt i Elektrokemisk A/S (Elkem) i Kristiania i flere år.

Robert vokste opp i England og kalte seg i mange år Robert Smith eller Fawcus Smith. Det var først i 1894 at han tok navnet «De Rustafjaell», antakelig etter moren. I kildene møter vi ham lenge før dette. Han drev business, blant annet med import av manganmalm fra Kaukasus, og i et par år (1885-1887) var han på en lang ekspedisjon i Georgia for å undersøke forekomstene der. På det tidspunktet var han fremdeles ikke ferdig utdannet, så faren ble med som ekspedisjonens ingeniør.

Selv om det var som arkeolog og samler at De Rustafjaell stjal overskriftene i verdenspressen, var han hele tiden involvert i gruvedrift – enten det var tinngruver i Cornwall eller gullgruver i Kanada. I 1914 flyttet han fra London til New York, der han i en periode hadde en antikvitetsforretning på Fifth Avenue. Seinere bodde han i mange år i Paris, før han flyttet tilbake til New York. Der døde han i 1943 og etterlot én datter, Tamara Orbeliani. Hun var født i Kars i det nordøstlige Tyrkia i 1907, så Robert har tydeligvis hatt flere opphold bak seg i Kaukasus.

Ellers opprettholdt han – inntil han ble pensjonert i 1930, en utstrakt – og kostbar – reisevirksomhet, først og fremst mellom England, Frankrike og USA, og alltid på første klasse, selv etter at han erklærte seg personlig konkurs i 1914. Da hadde de nevnte auksjonene i London, Paris og New York innbrakt noe slikt som ti millioner i dagens kroneverdi.

Ryktene om Robert De Rustafjaell var mange, også i samtiden. Onde tunger mente å vite at han i forretningen i Luxor i stor grad solgte «fakes», for eksempel. Luxor var velkjent for sine mange falske antikviteter, men fremdeles i 1914 anbefalte Baedekers reiseguide til Egypt og Sudan vår mann som én av de seriøse forhandlerne i byen. I nyere tid har flere historikere gått langt i å hevde at han også var bigamist. Det siste er det kanskje et visst grunnlag for. Kildene indikerer at han var gift minst tre ganger.

Han giftet seg i London med Harriet Sarah Wilkinson i 1895, og da opplyste han at han var enkemann. Ekteskapet ser ikke ut til å ha vært særlig vellykket, og de to lå i rettskonflikt tre år seinere. En gang før 1905 giftet han seg igjen, denne gang med en amerikansk kvinne, Mary Davis. Noen formell skilsmisse fra Harriet kjenner jeg ikke til. Tamaras mor er neppe noen av disse, og dessuten hadde han en sønn i Cornwall, født i 1892 og oppkalt etter faren.

Sistnevntes mor, svenskfødte Amalia Caroline Brodin, tok slektsnavnet De Rustafjaell og hevdet at hun hadde truffet og giftet seg med en «svensk greve», som på mystisk vis forsvant under bryllupsreisen i Russland… Om en engelsk adelsdame vet vi at hun besøkte Robert i Luxor i 1907, og gikk med planer om å gifte seg med sin «interesting archaeological ‘Rusty’, som hun beskrev som høyreist, mørk og pen.

Robert selv gjennomgikk nok en forvandling etter at han flyttet til Frankrike etter 1. verdenskrig. Han mente nå at han gjennom moren var beslektet med den georgiske fyrstefamilien Orbeliani og begynte å kalle seg Roman Orbeliani-De Rustafjaell.

Sant eller ikke, så fortalte han også at han hadde en militær karriere bak seg, som oberst i den britiske hæren. Han skal ha deltatt i kampene ved Gallipoli i Tyrkia i 1915, blitt såret og tatt til fange, men klart å flykte til Krim.

Den spesielle livshistorien og de mange stedene i Det nære Østen der Robert De Rustafjaell var aktiv, både som ingeniør og som arkeolog, gjør det aktuelt å spørre om han også var spion? Ikke minst britene holdt seg med spioner som under dekke av arkeologiske utgravinger holdt øye med russiske og etter hvert tyske framstøt i denne delen av verden, med T.E. Lawrence, «Lawrence of Arabia», som den mest kjente.

Vikinger på steppene

Avarer, kumaner, alaner, petsjeneger, volgabulgarer og khazarer – det er ikke så ofte man møter på disse navnene i moderne tekster om vikingtidens Europa. Men de er bare noen av steppefolkene som vikingene møtte og samhandlet med i austrveg – og som på ulike vis påvirket dem. Khazarene, for eksempel, behersket i flere hundre år de viktigste handelsveiene mellom øst og vest, og nord og sør – Silkeveiene og det vi kan kalle vikingenes «Skinnveier» mellom disse og nordlige områder.

Produksjonsavfall fra Bolgar ved Volga

I 1852 gikk den gamle drengestuebygningen på fogd Borchsenius gård, Store Mæla i Gjerpen, med i en brann. Ved oppryddingen året etter støtte arbeiderne på en grav fra vikingtid. I den lå et menneskeskjelett med hodet mot vest, og ved siden av dette et skjelett av en hest. Den døde mannen hadde fått med seg et sverd og annet gravgods. To ting skiller dette gravfunnet fra de gjengse vikingtidsgravene her hjemme: Hesten lå ved siden av mannen, og ikke ved foten, og sverdet var plassert slik at hjaltet lå ved den dødes hånd, mens odden lå over hans venstre skulder. Begge deler er høyst uvanlig – men er trekk som er typiske for mange av kulturene på steppene nord for Svartehavet og østover til Sibir.

I 1913 drev man med grøftegraving på Holtan i Orkdal, og i det myrlendte området kom man over 61 islamske («kufiske») sølvmynter. Én liknende mynt var blitt funnet på samme sted allerede i 1905, og i 1920 kom ytterligere fire for dagen. Skatten, som viste seg å være gjemt unna i 950-årene, inneholdt en blanding av faktiske arabiske og persiske dirhemer, foruten en del etterlikninger av slike mynter. Minst én av etterlikningene var preget i Bolgar, mens de øvrige enten er derfra eller fra et annet sted i Volgabulgaria eller Khazaria.

Ved hagearbeid på Teisen i Oslo sommeren 1844 kom man over et ukjent antall islamske mynter, deriblant ni samanidiske dirhemer og to imitasjoner av henholdsvis abbasidiske og samanidiske dirhemer.

Disse eksemplene tyder direkte og indirekte på forbindelser mellom Norge og de store steppene i vikingtiden.

Grupper nordfra hadde slått seg ned ved de store elvene i dagens Russland, Belarus og Ukraina på 700-tallet. En vesentlig del av bakgrunnen ser ut til å ha vært ønsket om å skaffe seg sølv og andre luksusvarer. Med utgangspunkt i bosetninger som Ladoga og Novgorod, og deretter Kiev, la vikingene til rette for å drive handel langs Volga og etter hvert Dnepr. Leverandørene fantes først og fremst lenger sør, i det islamske Kalifatet og i Bysants, Nordboerne var derfor avhengig av å komme til enighet med de rikene som til enhver tid kontrollerte steppene som skilte mellom «vikingrikene» nord for steppene og sivilisasjonene lenger sør.

Sølv, gjerne i form av utmyntet metall, var særlig ettersøkt av de skandinavene som dro i austrveg. Byttevarene var først og fremst pelsverk – og slaver, som til sjuende og sist endte opp i Det bysantinske riket eller i det muslimske Kalifatet.

Men skandinavene klarte aldri å få fotfeste lenger sør enn Kiev, der ‘Rus-riket etablerte seg i løpet av 800-tallet. Kiev i seg selv hadde ikke så mye å by på, men utgjorde en viktig stasjon på veien mellom Norden og de mektige rikene lenger sør. Skulle man ta seg lenger sørover, via Dnepr og Volga, var man prisgitt dem som hadde herredømmet der. Og i vikingtiden var det først og fremst khazarenes rike og det volgabulgarske riket.

Khazarene

Khazarene var i utgangspunktet et tyrkisk nomadefolk. Det khanatet khazarene etablerte fra og med 600-tallet, kom til å kontrollere store deler av steppene nord for Svartehavet til og med Kaukasus, inklusive Krim, Georgia, Dagestan og Aserbadsjan. Som en bufferstat mellom Bysants og områdene lenger nord kom Khazarriket til å spille en viktig rolle når det gjaldt forbindelsene mellom nord og sør i Europa.

Til de khazariske markedene i Sarkel og Itil kom karavaner fra steder som Samarkand og Bukhara med utmyntet sølv, silke og andre luksusvarer. I Khazarriket så vel som i Volgabulgaria ble det dessuten preget kopier av islamske sølvmynter, for å kunne utnyttes disse myntenes gode navn og rykte.

Sarkel var blitt etablert i 830-årene med bysantinsk støtte. Byen og festningen kontrollerte det viktige eidet mellom Volga og Don. Mens Sarkel har vært gjenstand for arkeologiske utgravninger, har beliggenheten til khazarhovedstaden Itil vært omdiskutert, og det har vært søkt etter byen siden 1800-tallet. Det som er sikkert, at den lå ved Kaspihavet, i nærheten av dagens Astrakhan.

Ved én anledning heter det at khanen tillot nordboerne å reise gjennom det området han kontrollerte, mot at han fikk halvparten av utbyttet av den handelen eller de plyndringene som dette resulterte i.

Khazarriket omfattet flere tributtpliktige folk, blant annet volgabulgarer og alaner, og flere ulike trosretninger. De arkeologiske sporene etter dette rikt sammenfattes vanligvis i den såkalte Saltovo-Majaki-kulturen, som forekommer over hele det veldige området der khazarene hersket.

Khanen selv og i hvert fall store deler av overklassen hadde konvertert til jødedommen på det tidspunktet nordboerne møtte dem, men i Itil fantes det også kirker og moskeer. Byen hadde en domstol med dommere som representerte de ulike trosretningene, hedningene inkludert.

Etter at ‘rus-styrker ledet av Svjatoslav la Itil i ruiner og undertvang khanatet på 960-tallet, gikk khazarriket i oppløsning. Svjatoslavs hær var vel ledet av den skandinaviske hærlederen som i de gammelrussiske kildene kalles «Sveneld» (Sveinaldr), men besto ellers av en broket samling av krigerfølger, blant annet petsjeneger. En arabisk reisende som besøkte Itil etter Svjatoslavs felttog, kommenterte at byen var fullstendig ødelagt; «det var verken druer eller rosiner tilbake, eller løv på trærne».

Den russiske primærkrøniken skildrer Svjatoslav som den rene vikinghøvdingen; han omga seg med et lite følge av utvalgte, brave krigere og levde av det plyndringstokter kunne gi. De spiste kjøtt som de skar opp og varmet over ilden og sov på bare bakken, kun med hestesalen som hodepute.

Fram til dette hadde volgabulgarene vært khazarene tributtpliktig, men gradvis klart å etablere seg som en stormakt i øst. En gang på 800-tallet grunnla de sin hovedstad, Bolgar ved Volga og overtok sakte, men sikkert rollen som mellommenn i handelen mellom sør og nord. I 922 antok volgabulgarene islam som offisiell religion, og det var i denne forbindelsen at diplomaten Ibn Fadlan fra Bagdad besøkte Bolgar, der han i sin ofte siterte reisebeskrivelse skildret en ‘rus-høvdings begravelse. Ifølge arabiske kilder garanterte den volgabulgarske herskeren for markedsfreden mot en tidel av verdien av produktene som ble utvekslet der.

Nomader og vikinger

Arkeologisk sett er det den enorme mengden islamske sølvmynter som havnet i jorda i Norden, som tydeligst viser kontaktene mot områder langt i sørøst i vikingtiden. Det finnes også velkjente eksempler på spesielle luksusvarer som må være kommet til Skandinavia via Silkeveiene og «skinnveiene» videre nordover fra Itil og Bolgar: Den indiske buddhastatuetten fra Helgö i Sverige, de persiske silkestoffene i Osebergfunnet og kauriskjell fra Indiahavet i flere nordnorske gravfunn.

Mindre kjent er et stadig økende antall metallbeslag framkommet gjennom metallsøk. I Norge er det særlig funnet på indre Østland. Beslagene har tilhørt steppenomadiske belter, og ble produsert i stor stil blant annet i Bolgar.

Men ikke all kontakt med stepperikene var av den fredelige sorten. Svjatoslav førte på 960-tallet krig ikke bare mot khazarriket, men også mot petsjeneger og bulgarer. Hans etterfølger, Vladimir, sloss både mot petsjeneger og volgabulgarer. Hærføreren «Sveneld» (Sveinaldr) var sikkert ikke den eneste nordboeren som deltok i disse kampene.

Det er vanlig å vise til at skandinaviske krigere søkte seg til ulike fyrsters hird i denne perioden, både i Danmark, England, Kiev og, ikke minst, Konstantinopel. Men så vel arkeologiske som skriftlige kilder tyder på at krigere fra nord også gjorde tjeneste i khazarriket, det volgabulgarske riket, Georgia, Ungarn og Polen, og endatil i Derbent ved Kaspihavet.

I alle disse situasjonene ville krigere nordfra møte tungt rustete rytterkrigere fra steppene. Erfaringer fra denne type krigføring finner vi også spor etter i det arkeologiske materialet her hjemme. Direkte relevant er funnet av en (steppenomadisk?) lamellrustning på Birka i Sverige. Det er vel en slik vi finner ekko av i Saxos beretning om det legendariske Bråvallaslaget, der det fortelles om «en flokk slaver» som «beskyttet kroppen «med små skjold».

Den velkjente – og unike – hjelmen i gravfunnet fra Gjermundbu på Ringerike peker i samme retning. De nærmeste parallellene til det våpenutstyret den gravlagte høvdingen fikk med seg, har sine nærmeste paralleller i øst.

Og hva med Einar Tambarskjelve, som med pil og bue kunne skyte, endatil med en butt pil, gjennom en rå oksehud? Igjen må vi østover, om vi leter etter paralleller til buer som var overlegne de man tradisjonelt hadde brukt i Norden.

Itil

Fra de pågående utgravningene i Semibugry

Jakten på khazarrikets legendariske hovedstad, Itil, har pågått siden første halvdel av 1800-tallet. Samtidskildene – det vil si først og fremst arabiske kilder som tar for seg byen før den ble lagt i ruiner av Svjatoslav på 960-tallet, viser at Itil lå ved Kaspihavet eller ved en av Volgas mange løp nær dette havet. Dette havet er klodens største innhav, men bare i løpet av det siste hundreåret har vannstanden i Kaspihavet variert med flere meter – med store konsekvenser for det i hovedsak lavlendte landskapet der Volga munner ut i nord. Gjennom årene har det vært lagt fram ulike forslag til hvor Itil skal søkes. I 2008 var Samosdelka, ca. 3 mil sørvest for Astrakhan, en «het» kandidat, men ble av ulike grunner avvist. De siste feltsesongene har imidlertid en ny, lovende lokalitet vært gjenstand for undersøkelser i Semibugry. Stedet befinner seg i dag 30 km fra Kaspihavet, men lå kloss i ett av Volgas utløp på 900-tallet.

Tuneskipet eller Haugenskipet?

Skipsgravene fra vikingtiden på Rolvsøy er en klassiker i norsk arkeologi. Den klart mest kjente av dem kom for dagen og ble undersøkt av Oldsaksamlingens Oluf Rygh i 1867. Skipet fikk raskt festet det mindre heldige navnet «Tuneskipet» til seg, ettersom Rolvsøy på det tidspunktet var en del av Tune sogn og prestegjeld. Funnstedet var gården Haugen. Det vil si: Det har de aller fleste tatt for gitt at det var fram til ganske nylig. I 2017 problematiserte imidlertid arkeologen Jan Bill dette, og konkluderte med at jordet der vikingskipet ble funnet, ikke lå på Haugen i det hele tatt i 1867, men tilhørte nabogården Rostad.  

Utsnitt av utskiftningskart over Haugen og Rostad.

Jeg må nok innrømme at Bill delvis kan ha tatt inspirasjon fra meg, etter at jeg noen år tidlige i forbifarten nevnte muligheten for at det kunne foreligge en viss sammenblanding mellom Haugen og Rostad i kildene.  Men det er Bill som langt mer systematisk har utviklet dette synspunktet. Altså: ikke bare har det berømte vikingskipet fremdeles et navn som knytter det til Tune, og ikke til Rolvsøy, men selv Haugen er ute av bildet som funnsted. Men, la meg si det med én gang: Bill tar feil. «Tuneskipet» ble uten snev av tvil funnet på Haugen.

Det er på sin plass med en loftsrydding, og den må nødvendigvis være grundig, og kanskje også litt teknisk. Men, kjære leser, prøv å følge med i svingene når jeg går gjennom den kompliserte eiendomshistorien som har gjort det mulig å konkludere med at skipet ble funnet på Rostad, og ikke på Haugen.

Lokaliseringen av Båthaugen

Gravhaugen som gjemte skipet, Båthaugen, ble fullstendig fjernet i forbindelse med utgravningen i 1867 og tiden deretter. Det ble ikke opptatt noe kart den gangen, og det rådet lenge en viss usikkerhet om hvor haugen faktisk hadde ligget. Jeg har ikke funnet opplysninger om at arkeologer besøkte stedet igjen før i 1915. I november dette året var arkeologene A.W. Brøgger og Haakon Schetelig og riksantikvar Harry Fett i Sarpsborg, i anledning den pågående utgravningen av St. Marie kirkeruin. I forbindelse med besøket var de også innom flere andre fornminnelokaliteter i området, deriblant «stedet hvor Tuneskibet i sin tid blev opgravet».

Anledningen var at det endelig nærmet seg publisering av utgravingen femti år tidligere, og det var Schetelig som hadde fått jobben som forfatter. Han fikk påvist funnstedet av Martin Arvesen Haugen, 83 år gammel og bror av den avdøde finneren, Ole Arvesen Haugen.  Brøgger (?) fotograferte dessuten det påviste stedet. I desember samme år foretok videre Bjarne Didriksen, formann for den nyetablerte avdelingen av Fortidsminneforeningen i Sarpsborg, et intervju med Martin Arvesen om Båthaugen.

Enda mange år senere rådet det likevel en viss usikkerhet om det nøyaktige funnstedet. Østfold historielag hadde i lengre tid villet gjøre noe ut av stedet og vise det fram for publikum. Arbeidet ble kronet med hell i 1947, da en minnestein ble reist på Haugen, og endelig i 1952, da funnstedet var blitt parkmessig opparbeidet og åpnet under stor festivitas. Som del av forarbeidene ble funnstedet påvist av Mathilde Haugen, den da 87 år gamle datteren av Ole Arvesen, som så vidt kunne huske Båthaugen og utgravningen i 1867. Det skjedde i november 1946.

Men om funnstedet var blitt endelig lokalisert, var og er det likevel ulike versjoner av hvilken gård stedet egentlig hørte til. Rygh skrev i 1867 at det var på Haugen, uten å spesifisere nærmere.  Det eldste kjente dokumentet om funnet – et brev fra Hans Bassøe i Råde til Rygh datert 12. september 1867 – sier at funnstedet lå «midt imellem de to Haugen-gaardene og paa Ole Arnesens Grund» . Sistnevnte får støtte i en avisnotis samme år, der det heter at det «paa Ole Arvesen Hougens Ejendom paa Rolfsøen… ved Jordgravning (er) fundet et Fartøi af Eg».  Ole Arvesen var på det tidspunktet eier av det ene av to bruk på Øvre Haugen. Likevel kom Schetelig til at funnstedet lå på et tredje bruk, Nedre Haugen.  Bill leser Schetelig dit hen at han mente at Båthaugen lå på Johan Simensens bruk på Haugen, og ikke på Ole Arvesens, men det er det knapt noe grunnlag for. 

Dette er kanskje detaljer, men det er viktige detaljer, fordi Bill går videre: Ved å følge de enkelte gårds- og bruksnumrene («matriklene», som han kaller dem, med tydelig referanse til dansk språkbruk) tilbake i tid, konkluderer han med at funnstedet i 1867 ikke tilhørte Haugengårdene i det hele tatt, men lå til nabogården, Søndre Rostad.

Bill spekulerer også på om Ole Arvesen Haugen har utgitt seg for å være eier av gården, i økonomisk vinnings hensikt. Videre låner han øre til Ryghs vurdering av Ole Arvesen som «en underlige Skrue».  At Rygh kanskje ikke kom så godt ut av det med Ole Arvesen, er så sin sak. Men det kan jo ha vært andre, mer åpenbare årsaker til det enn at Ole Arvesen var en kjeltring, slik Bill forsiktig antyder.

«Det lyste nok en hellig flamme i hans eget indre (…), men den var uten varme», skriver Brøgger om Rygh og kaller ham «et uromantisk flidsgeni».  Det er også sagt at det for «den strenge og flittige gransker Rygh sto… som en profanasjon å slippe det store publikum i Vitenskapens store mysterier». Like relevant i vår sammenheng er kanskje det faktum at «den forsiktige Rygh var, også politisk sett, stokk konservativ».

Ole Arvesen var nok på mange måter hans rake motsats. Som medlem av bondevennforeningen og seinere en av stifterne av «Thunø Venstreforening», var han radikal. Han var også medlem av herredstyret og fattigkommisjonen i Tune.  I en tid med økende politiske motsetninger mellom bondeopposisjon og progressive akademikere og borgere på den ene siden og embetsmannsstaten og dens representanter på den andre, kunne saktens denne forskjellen mellom professor Rygh og Ole Arvesen har ført til en viss skepsis i forholdet mellom dem.

Men Ryghs bemerkning var nok først og fremst knyttet til hans misnøye over at Ole Arvesen hadde gått løs på den store gravhaugen alene, uten Fortidsminneforeningens viten og vilje – og uten deltakelse av en «kvalifisert» embetsmann. Den samme løytnant Bassøe som anmeldte funnet i 1867, hadde tre år tidligere gravd ut en monumental storhaug på Råde prestegård, uten at det førte til kritikk fra Foreningen. Vi skal merke oss at fram til lov om fornminner kom i 1905, var Ole Arvesen og andre grunneiere i sin fulle rett til å grave ut hauger på egen eiendom, og det skjedde da også i stor stil. Ofte til Fortidsminneforeningens fortvilelse, får vi legge til.

Alt tyder ellers på at Ole Arvesen var en historieinteressert mann, og utvilsomt stolt over sin store oppdagelse. Hjemme hos familien på Haugen var stua preget av minner fra utgravningen, forarbeidet av trerester fra Båthaugen som var etterlatt av Rygh i 1867: et tobakksskrin, en pipe (sølvbeslått og med en inskripsjon som fortalte om skipsfunnet) – og et portrett av venstrehøvdingen Johan Sverdrup med ramme laget av det samme trevirket.

Skiftende grenser

Kvadratmilkart, 1774. På dette tidspunkteet utgjorde de ulike navne-
og matrikkelgårdene i området fremdeles relativt klart atskilte enheter.

I prinsippet kan en følge et gårdsbruk bakover i tid gjennom et utvalg kilder, slik Jan Bill gjør. Men den fysiske avgrensningen og utstrekningen av det enkelte bruk kan likevel ha gjennomgått endringer i løpet av denne perioden: Teiger kan ha skiftet mellom bruk gjennom kjøp og salg, og utskiftninger (jordskifte) kan i noen tilfeller ha kastet hele systemet om kull. I tilfellet Haugen og Rostad har begge disse faktorene hatt overmåte stor betydning, særlig fra midten av 1800-og tallet og fram til tidlig 1900-tall. Det betyr at dagens eiendomsgrenser på disse gårdene er et dårlig utgangspunkt for å rekonstruere bruks- og eiendomshistorien.

Ekstra komplisert blir saken i vårt tilfelle. Det vanlige er jo at både bytte av teiger og utskiftninger foregår innenfor én og samme matrikkelgård, og at det samme gjelder utskiftninger. Men slik var det ikke her. 

Haugen og Rostad har fra gammelt av ligget «voll-i-voll», dvs. innmark mot innmark, i et avgrenset bosetningsområde ned mot Visterflo. Disse to navnegårdene var oppdelt i flere matrikkelgårder (skatteobjekter) på det tidspunktet da kildene begynner å flyte rikere omkring 1600: Rostad var tre gårder i 1604, Haugen fremdeles kun én, men i 1647 var antallet matrikkelgårder økt til henholdsvis fire og to.

Disse seks matrikkelgårdene kan følges i de yngre kildene. På Rostad dreier det seg om Nordre, Mellom- og Søndre Rostad, samt Rostadødegården; på Haugen Øvre og Nedre (også kalt Vestre og Østre) Haugen. Tidvis, og i økende grad utover på 1700- og 1800-tallet, kon hver av disse gårdene til å bestå av flere bruk. Går vi helt fram til 1838-matrikkelen var det 10 bruk på Rostad og to på Haugen.

Matrikkelgårdene innenfor dette området var lenge tydelig avgrenset fra hverandre, slik f.eks. et kart fra 1774, viser (fig 3). Det var et klart skille mellom de enkelte delingsproduktene. Matrikkelgårdene er øyensynlig oppstått gjennom at en eksisterende eiendom er blitt delt ved at det ble trukket en grense tvers over gårdsvaldet. Dette kalles «odelsskifte», og kunne foregå både i middelalderen og seinere. Dette var en vanlig delingsmåte i Østfold, men ikke den eneste.

Men gjennom arv, kjøp og salg foregikk nemlig den videre delingen ofte i form av det som kalles «leilendingsskifte»: Heller enn å dele gården tvers over i to eller flere deler, kunne den enkelte brukeren få deler av hvert enkelt jordstykke, slik at disse etter hvert kom til å ligge om hverandre, i teigblanding. Når et bruk eller deler av det kom på handel, kunne det dessuten hende at et jordstykke som tilhørte én matrikkelgård, kom til å høre til eieren av en annen matrikkelgård. Det siste var selvsagt mest aktuelt der matrikkelgårder lå voll-i-voll, som i vårt tilfelle.

Haugen og Rostad

Mye av forvirringen når det gjelder gårdstilhørigheten til Båthaugen, skyldes slike eiendomshandler og makeskifter. Hvordan kan det ha seg at den eiendommen som Bill fokuserer på, den hvis gårdstun ligger nærmest funnstedet fra 1867, i dag har et gårdsnummer som indikerer at den både innbefatter deler av Nedre Haugen og deler av Søndre Rostad?

Forklaringen ligger i bunn og grunn hos én mann, Syver Gundrosen Rostad. Faren, Gundo Gundrosen, hadde delt sitt bruk på Søndre Rostad med sin eldste sønn i 1856.  Fire år deretter solgte enken etter Gundro senior den resterende delen av bruket til en annen sønn, Syver Gundrosen.  Gundro og Syver drev hvert sitt bruk, men i 1870 stykket sistnevnte opp sitt bruk og solgte de ulike delene til naboene. Syver beholdt bare våningshus med tomt, frukthage og en innhegnet urtehage, men flyttet kort tid etter til Glemmen.

Johan Simensen Haugen, som eide og brukte Nedre Haugen, kjøpte vesentlige deler av Søndre Rostad, og flere av naboene, både på Haugen og Rostad, var også blant kjøperne.  Gundro Gundrosen kjøpte også en del av brorens bruk, og gjorde deretter makeskifte med Johan Simensen, slik at de fikk sine eiendomsteiger mest mulig samlet i tilknytning til sine respektive og allerede eksisterende bruk.

Dette er altså forklaringen på at Johan Simensens gård i de yngre kildene som Bill viser til, har tilhørighet til både Haugen og Søndre Rostad. Samtidig er det ingen som helst tvil om at utgangspunktet for Johans bruk var Nedre Haugen, eller at de jordstykkene som ble kjøpt i 1870, ikke befant seg i nærheten av Båthaugen.

I vår sammenheng har tunplasseringen også en viss interesse. Ole Arvesen bodde på Øvre Haugen, med gammelt matrikkelnummer 278b. Dette tunet befinner seg i dag et par hundre meter sør for funnstedet. Det gamle tunet på Øvre Haugen (gammelt nummer 278) ligger imidlertid ca. 300 meter vest for funnstedet. Forklaringen er at eieren av Øvre Haugen, Arve Johnsen, i 1843 solgte halvdelen av gården til eldstesønnen, vår Ole Arvesen, i 1843, og at sistnevnte deretter etablerte sitt eget tun langt sør i gårdsvaldet.  Det gamle våningshuset på Oles bruk har en innskrift som sier at bygningen er oppført «Anno 1848».

Arve Johnsen selv ble boende i det gamle tunet, og etter hans død i 1861 skjøtet enken bruket over til stesønnen, Johan Martin Arvesen.  Det gårdstunet som i dag vises som Rostad Søndre på kartene, er derimot det gamle tunet på Nedre Haugen, slik kart og andre kilder tydelig viser.

Dette var verken første eller siste gang teiger skiftet eier innenfor denne gruppen av gårder. De eiendomsteigene som gjenfinnes i dagens matrikkel og kartverk, skyldes imidlertid ikke først og fremst disse skiftene.

Utskiftning og nye grenser

Emil Johansen kjøpte i 1891 Johan Simensens bruk (gammelt nummer 279) på auksjon.  Han var utdannet agronom fra Kalnes og har sikkert snart sett seg lei på de kompliserte og ofte upraktiske grensene mellom brukene på gården. Det var i hvert fall han som i 1902 tok initiativ til utskiftning av innmarka på Haugen, med den målsetting at alle brukerne skulle få sine teiger «udlagt i et sammenhængende Stykke».

Jordskifteretten fant at ikke bare viste innmarka på Haugen seg «i ikke ringe Grad at tiltrænge en Udskiftning», men at også «betydelige Dele av Gaarden Rostad laa indblandet med Dele af Haugen».  På grunn av denne teigblandingen kunne det ikke nytte å gjennomføre et jordskifte på Haugen alene, og man gikk derfor videre til en overutskiftning som omfattet hele Haugen og Rostad. Denne ble avsluttet og tinglyst i 1905.  Resultatet var en omfattende endring av grensene mellom brukene, både på Haugen og Rostad.

Dagens bruksgrenser er et resultat av utskiftningen i 1905. Det er derfor ikke mulig å føre en gitt, avgrenset eiendomsteig i dette området lenger tilbake enn til utskiftningen. Det ble tatt opp kartforretning i forbindelse med utskiftningen. Utskiftningskartet viser både nye og gamle grenser på Haugen og Rostad. Kartet dokumenterer at Båthaugen lå på en teig like ved tunet på Nedre Haugen, men tilhørende Øvre Haugen, nærmere bestemt Ole Arvesens bruk.

Tuneskipet eller Haugenskipet?

Så langt er vi kommet i mål med loftsryddingen. «Tuneskipet» ble funnet på Haugen, det er hevet over enhver tvil. Den litt uheldige navnebruken er det nok vanskelig å gjøre noe med nå. «Haugenskipet» vil trolig forbli «Tuneskipet». Det er forståelig at dette av og til har skapt – og skaper – irritasjon lokalt. For ikke bare er skipsfunnet oppkalt etter en kommune som ikke eksisterer lenger, men navnet viser endatil, i hvert fall indirekte, til storkommunen Sarpsborg, og ikke til Fredrikstad.

Noe tilsvarende møter vi ikke ved de andre store skipsgravene. Det er riktig nok, som Jan Bill framhever, at flere av dem ikke har fått navn etter gården der de ble funnet, selv om det vanlige i dag er å bruke gårdsnavnet (jf. Jellestadskipet).  Men det er neppe noen annen av de store skipsgravene som har et navn som forutsetter kjennskap til geistlige inndelinger for godt over hundre år siden om man vil forstå logikken bak.

Problemene knyttet til skipsgravene på Rolvsøy er uansett ikke over med dette. Hele dette funnkomplekset på østsiden av fjorden er i stor grad fortsatt innhyllet i et mystikkens slør, med en rekke ubesvarte spørsmål: Bare for å ta ett, sentralt spørsmål: Hvor mange skipsgraver er det egentlig snakk om på Rolvsøy – én, to, tre eller fire? Dette kommer jeg tilbake i kommende artikler. Uten å røpe for mye, er svaret i hvert fall ikke én….

Odyssevs på Træna

Presten og historikeren Jonas Ramus (1649-1718) mente at den greske sagnhelten Odyssevs på sin sagnomsuste og strabasiøse ferd – som er skildret i diktet Odysseen og skal ha vart i ti år – kom til Nord-Norge. Han var ikke alene om å tenke i slike baner – en svensk samtidig av ham, Oluf Rudbeck, hadde noen år tidligere med brask og bram «bevist» at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala.

I dag høres det bokstavelig talt fantastisk ut, men for historikere omkring år 1700 var mye av dette gjengs tankegods. Moderne oppfatninger og kunnskap om kronologi, etymologi og kildekritikk var knapt i sin spede barndom, og referanserammen for forfattere som Ramus og Rudbeck var Bibelen, sagnmateriale og et vell av andre skrifter av høyst ulik verdi og ditto utsagnskraft.

Ramus var prestesønn fra Gossen i Aukra, og etter langvarige studier i København ble han selv prest, først i Sørum og så i Norderhov. Han var fremdeles på Romerike da han utga sitt første historiske verk i Christiania, en framstilling på latin om den tidligste norske historien, Nori Regnum. Boka kom i oversatt utgave i 1711 ved slottspresten på Akershus, Anders Jensen Borch, og under tittelen Det Gamle og Hedenske Norge, oversat i vort ædele Danske Tungemaal af det Latinske.

I Nori Regnum finner vi ansatsene til noen av de idéene som Jonas Ramus skulle bli kjent for, men som først en del år senere skulle rendyrkes i et nytt verk, Ulysses et Otinus (1702). Hovedtesen i Ulysses er at Odyssevs og den nordiske Odin i virkeligheten var én og samme person, og at de stedene Odyssevs besøkte, kunne gjenfinnes i Norge, spesielt i Nord-Norge. Boka kom seinere i flere opplag, med forord og anbefalinger av ulike lærde. I flere kommende verker tok Ramus opp de samme idéene, i mer eller mindre raffinert form.

Odyssevs hadde selv ved et tilfelle kalt seg «Outis» (gresk «Ingen»; Ramus skriver «Outin»), som Ramus mente minte om Odins navn. Ellers var det en miks av stedsnavn og topografiske forhold som var de viktigste argumentene hans for at Odyssevs måtte ha vært i Norge.

I Odysseen er hovedpersonen gudinnen Athenes yndling, men havguden Poseidon er hans arge motstander. Det er sistnevnte som sørger for at Odyssevs møter så mange vanskeligheter på reisen hjem fra Troja. Helten kommer blant annet til øya der Kirke, solgudens datter, bor. Hun inviterer Odyssevs’ mannskap inn i palasset sitt, før hun forvandler dem til svin. Odyssevs kommer seg til slutt vekk fra øya, og får gode råd fra Kirke med på ferden videre.

Takket være Kirke er Odyssevs blitt advart mot det sekshodete uhyret Skylla og malstrømmen Kharybdis, og han unngår begge ved sette kursen midt imellom dem. Da de når øya Thrinakia, oppdager de solgudens husdyr, som går og beiter. Kirke hadde advart dem mot å røre de hellige dyra. men etter lang tid på øya, med matrasjoner som er i ferd med å ta slutt og ingen utsikter til bør, slakter de én okse. Deretter får de vind og drar videre, men møter solgudens hevn i form av skipbrudd. Odyssevs er den eneste overlevende og skylles i land på den mørke og dystre øya Ogygia, der han møter nymfen Kalypso og oppholder seg i sju år før han endelig kommer hjem til Ithaka.

Ramus sitt trumfkort var hele tiden Moskstraumen i Lofoten. I 1719 avviste han andre forfattere, som hadde ment å gjenfinne Skylla og Kharybdis ved Sicilia:

At Ulysses… kom til de Haf-Svelge Scyllam og Charybdin, som brusede som en sydende Gryde med Skum og Røg, som stod op i Luften, det kand ikke… forklares om det Sund ved Sicilien, fordi der paa Steden findes hverken saa høye Bierge, som de mørke Skyer ligge paa, ejheller saa mørk Land, hvor Solen aldri skinner, ejheller saa farlig Strøm, at de sejlende jo kan uden Skade komme der igiennem, men det kommer i alle maader overeens med MoskøeStrømmen paa Helgeland, som ved den Øe Moskøen deeler sig i tvende Strømme…

De «høye Bierge» fant Ramus igjen i Hellsegga på Moskenesøya. Og hvem vet om ikke Skylla egentlig var Skarholm? Thrinakia, der solguden Helios holdt buskapen sin, passet best med Træna, mente han. På tilsvarende vis argumenterte han for at Kalypsos Ogygia måtte være Hinnøya («den Øe Hindren»),

som laa ved enden af Havet… paa hvilken Øe der var fire Floder nær hos hinanden, som hafde hver sin særdelis udgang: Det siunis at kunde forstaaes om den Øe Hindren: Hvilken Øe ligeledis ved 4 Fjorder bliver igiennemskaaren og delt i 4 Parter…

Ramus dro også paralleller til hjemlige kilder; Kirke fant han f.eks. igjen i eddadiktenes sterke jotnekvinne, Hyrrokkin.

Idéene hans fikk stor tilslutning i samtiden. Fremdeles i 1763 kunne Peter Frederik Suhm (1728-1798) skrive at Ramus var «en af de lærdeste Mænd, som Norge har havt», at hans Norges Beskrivelse var «den beste Geographie, vi hidindtil have over dette Rige», og at Ulysses et Otinus var «hans sindrigste og lærdeste Skrift».

Hundre år senere var dommen over Jonas Ramus’ forfatterskap en ganske annen. Paul Botten-Hansen (1855) viste til «hvilken Galskab» hans «Oldtidssværmerier ledede til», mens Ludvig Daae (1886) avfeide hele hans «lidet betydningsfulde Bane som Historiker». Hos Francis Bull het det (1924) at Ramus «baade av samtid og eftertid ofte (har) været opfattet som en halvveis latterlig figur».

Seinere forfattere har gjerne vist til en uttalelse fra Árni Magnússon i 1706, da Tormod Torfæus lå alvorlig syk. Árni skrev at dersom Torfæus døde, fryktet han at Jonas Ramus «eller saadan Een» skulle få embetet «og skrive noget hvishvass, som confuderer semidoctos og prostituerer væsenet hos de lærde». Uttalelsen er ekte nok, men den er hentet fra et brev med oppfordring til en bekjent om å hjelpe Árni selv til å få stillingen. Og ti år seinere var det Árni Magnússon selv som hjalp to av Ramus’ verker gjennom sensuren i København. Om Norges Beskrivelse skrev han at den ville være «nøttig for alle dem som ret ville vide Norges Beskaffenhed, og til gavns læse den Norske Historie».

Arabisk sølv

Den persiske forfatteren og geografen Ibn Ḵordāḏbeh skrev rundt 870 om ‘Rus, vikinger, som på hans tid kom ridende på kameler lastet med pelsverk og andre handelsvarer til Bagdad – den viktigste byen langs Silkeveien. Han nevner ikke hva ‘Rus fikk i retur, men det er liten tvil om at det blant annet dreide seg om dirhemer, arabiske sølvmynter som var ettertraktet også i det fjerne Norden. Tro det eller ei, men det er funnet mer enn en halv million slike lødige sølvmynter her hjemme, og antallet øker for hvert år. Dirhem-funnene er det tydeligste tegnet på kontaktene mellom Kalifatet og Skandinavia i vikingtiden – så vel som et håndfast bevis på vikingenes sans for sølv.

Nå skal det sies at Norge er lillebror når det gjelder funn av dirhemer. I 2008 viste en samlet oversikt at det var gjort i overkant av 600 funn her hjemme. Sverige dominerer stort, og bare på Gotland er det funnet over 65 tusen stykker! Ellers er det gjort mange funn også ellers rundt Østersjøen, samt langs vannveiene i Russland og Ukraina.

Kufiske mynter fra et depotfunn fra Våje, Arendal i Agder.
Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet  Oslo, CC-BY-4.0

Etter hvert som metallsøking er blitt en utbredt hobby, og stadig oftere også tas i bruk i forbindelse med arkeologiske undersøkelser, har antallet funn vokst dramatisk. Jeg har ikke fullstendig oversikt over nye funn i Norge, men bare i Vestfold er det funnet nærmere 200 dirhemer gjennom metallsøk i løpet av de seinere år. Myntene er ellers funnet over store deler av landet, fra Troms i nord til Østfold i sør. Oslofjordområdet har de fleste funnene, men også Innlandet og Trøndelag er godt representert. På Vestlandet er det færre funn.

Funn «over alt»

Fra Danmark fortelles det at et jorde ikke er undersøkt godt nok med metalldetektor dersom det ikke er funnet en arabisk sølvmynt. Den svenske arkeologen Martin Rundkvist har nylig oppsummert at systematisk metallsøk i jordbruksbygder i det sørlige Sverige alltid resulterer i funn av dirhemer – uten hensyn til om det er gjort andre funn på stedet tidligere, og selv om man ikke skulle finne så mye annet. Han foreslår at dirhemer finnes «over alt», men tynt spredt.

Dirhem var sølvmyntenheten i det arabiske myntsystemet i flere hundre år, og er fremdeles myntstandard i enkelte land. I den perioden vi her tar for oss, fulgte dirhemen en sølvvekt på i overkant av 3 gram.

I norske funn spenner dirhemene i pregningstid over tre hundre år fra rundt år 700 til litt etter år 1000. Hovedmengden ligger innenfor 850-950. Myntene er preget over et stort område der islam dominerte. På Kaupang i Vestfold var det dirhemer som dominerte blant myntfunnene – fra myntsteder som Tudgha (Marokko) og al-Abbasiyya (Tunisia) i vest, Basra (Irak) i sør og Samarkand (Usbekistan) i øst.

Slike mynter kalles også «kufiske», på grunn av den spesielle skrifttypen som er brukt i korantekstene og de andre innskriftene de er utstyrt med. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers, myntsted og årstall. Én av myntene fra et stort skattefunn i Grimstad har følgende innskrift: «I Allahs navn! Denne dirhem ble slått i aš-Šāš i året 286». aš-Šāš er dagens Tasjkent, hovedstaden i Usbekistan. År 286 tilsvarer tidsrommet 17. januar 899 til 6. januar 900 etter tradisjonell, kristen tidsregning.

 Handel er nok en vesentlig del av forklaringen på hvordan de islamske myntene havnet i Skandinavia. Muslimske handelsmenn ved Volga og Don brukte dirhemer i stor skala, og disse myntene var ettertraktet blant annet på grunn av lødigheten. Myntmetallet kom først og fremst fra de rike sølvforekomstene i Panjshir (Afghanistan) og i dagens Usbekistan. Det er ikke tilfeldig at mange av myntene som er funnet i Skandinavia, er preget under det samanidiske dynastiet, som på 800- og 900-tallet rådet grunnen i store deler av Iran og Sentral-Asia. Sølvutvinningen under det samanidiske styret var nemlig stor at den faktisk skal ha overgått hele verdens produksjon på 1500-tallet, ifølge arabiske kilder.

Da sølvinnholdet i myntene gikk ned på slutten av 900-tallet over store deler av den islamske verden, fra Spania til Sentral-Asia, tørket også funnene her hjemme inn. Det har vært anslått at noe sånt som 125 millioner dirhemer havnet i Nord-Europa i løpet av vikingtiden. Det tilsvarer rundt regnet 375 tonn med sølv! Hva skulle man med slike mengder?

Det er vanlig å regne med at mange av myntene ble smeltet ned og brukt som råstoff til å framstille sølvbarrer og draktsmykker. På Kaupang er det funnet BY- en smelteklump fra en produksjon som aldri ble avsluttet. 12 fragmenterte dirhemer er fortsatt synlige i smelteklumpen. Andre mynter ble mistet, gjemt unna som del av nedgravde skatter eller brukt som anheng og lagt i graver.

Som mynt hadde de islamske myntene neppe noen funksjon her hjemme. Når vi likevel finner dem i så stort antall, skyldes det at handel og vareutveksling var basert på sølv som verdimetall. I vikingtidssamfunnene i nord var det veid sølv som var betalingsmiddelet. Derfor viser seg ofte at de dirhemene arkeologene finner, er klippet, bøyd eller risset i med kniv for å teste sølvinnholdet.

Vikingene og Silkeveien

Møtet med muslimske kjøpmenn ved de store elvene i Russland og enda videre innebar at vikingene ble knyttet til de store eurasiske handelsrutene som med en fellesbetegnelse kalles Silkeveien. I realiteten dreide seg om flere ruter som allerede på det tidspunktet hadde vært trafikkert i århundrer, og som spilte en avgjørende rolle i forbindelsene mellom øst og vest – fra Kina og India til Vest-Europa.

Silkeeveien, omkr. 900. Briangotts, CC BY-SA .3.0

<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>, via Wikimedia Commons 

Den voldsomme utmyntningen i Kalifatet var et uttrykk for det økonomiske oppsvinget som byer som Bagdad, Samarkand og Bukhara opplevde etter at islam hadde gått sin seiersgang over store deler av Midtøsten og Sentral-Asia i perioden før vikingtiden. Disse byene lå bokstavelig talt midt i smørøyet, og pleide kontakter mot både øst og vest.

Abbasideriket opplevde en gullalder på 700- og 800-tallet. Det enorme riket – større enn Romerriket hadde vært – var sentrert rundt storbyer som Bagdad og Samara. I perioden som fulgte, spilte samanideriket med sine hovedsteder i Bukhara, Samarkand og Herat en hovedrolle.

De arabiske samtidskildene som skildrer ‘rus eller vikinger langs de store elvene i Russland og Ukraina – som Ibn Fadlans berømte beretning fra begynnelsen av 900-tallet – er knyttet til dette handelsnettverket og til behovet for diplomatiske forbindelser som oppsto i kjølvannet av slike kontakter.

En rekke produkter ble utvekslet langs de øst-vest-gående handelsveiene, ikke bare silke. Men, som arkeologen Marianne Vedeler har vist, spilte også silkestoffer en rolle, selv her nord. Skandinaviske høvdinger fikk smaken på silke, og luksustekstiler fra Sentral-Asia fikk innpass også i Norge. I overklassegraver som Oseberg og Gokstad i Vestfold og Haugen i Rolvsøy i Østfold er det funnet vevde silkestoffer, broderier og bånd med innslag av silke. Det er grunn til å tro at disse stoffene er kommet hit fra persisk område, der det ble importert og produsert silketekstiler i store mengder.

Kina var ikke den eneste produsenten av silke i vikingtiden. Ifølge den bysantinske historikeren Prokopios, ble keiser Justinian i år 552 oppsøkt av kristne munker som hadde vendt tilbake fra en misjonsreise til Kina. Munkene hadde smuglet med seg silkeorm-egg og morbærtrær som føde for silkeormene. Det ble starten på den bysantinske silkeindustrien, med sentra som Konstantinopel (Istanbul), Theben, Beirut og Antiokia (Antakya).

Heldige funn av silkestoffer og andre luksusprodukter som er blitt framstilt i Midt-Østen og enda lenger øst, viser sammen med de islamske dirhemene hva slags saker som nådde Skandinavia via Silkeveien. Men hva slags varer gikk motsatt vei? Sannsynligvis produkter som er langt vanskeligere å etterspore i det arkeologiske materialet. I de arabiske samtidskildene nevnes først og fremst pelsverk og slaver.

Innskrifter i kirkene

Eldre kirkedør fra Nesseby Finnmark.

 Har du besøkt en eldre kirke i Norge og lagt merke til alt «krotet» på dører og vegger? Så vel på stein- som trekirker er mengden av «innskrifter» på murer og vegger påfallende. Men ikke overalt: Graffitien er i stor grad konsentrert om dører, døråpninger og rundt alteret. Hvorfor er det slik?

For den som vil se, er både mengden og plasseringen av graffiti påfallende. Det gjelder enten kirkene går tilbake til middelalderen eller er oppført i løpet av de første hundre årene etter Reformasjonen: Dører og innganger, og av og til altertavla, er overstrødd med initialer, bumerker, årstall og andre, mer vanskelig tolkbare tegn, mens kirken ellers gjerne mangler tilsvarende «krot».

I en kilde fra 1800 gjengis én forklaring på dette fenomenet, idet det heter at

af de Syges Navne indskiæres det første Bogstav paa Kirke-Dørren, i den Formening, at det skal virke Forandring.

Det samme gjelder på og rundt alteret. Kilden er Fredrik Arentz Krog (f. 1769), som var prost på Karmøy. Krog var skeptisk til denne praksisen, for å si det mildt:

Hvor daarligt altsaa, at ansee Kirkens Dørre eller Altere for helligere, og mere mirakelske, end alle andre Boeliger. Ønskeligt var det, at man i det øvrige vilde holde sine Forsamlings Huse i bedre Stand, og Orden, og Reenlighed; i det Sted man lader dem see du som Fængsler, forfalde, og fyldes med den uanstændigste Ureenlighed!

Kirkedør fra Avaldsnes kirke, Rogaland.

I katolsk middelalder hadde dørhammeren, jernringen på kirkedøra, hatt en spesiell betydning: Den som var forfulgt, og kanskje flyktet for livet, var berget om det lyktes ham å komme inn i kirken, eller om så bare gripe fatt i jernringer på kirkedøra. Da var han i kontakt med hellige, og å røre ved ham var helligbrøde.

I én av oppskriftene av Draumkvedet heter det om Olav Åsteson at han stiller seg ved kirkedøra og forteller om sine syner, mens presten står for alteret og legger ut om tekstene sine:

Presten stende på predikstolen

legg ut tekstinne sine

Olav han stende for kyrkjedynni

Fortel utav draumene sine.

Inngåelse av ekteskap foregikk før Refomasjonen utenfor kirken, foran døra. I den danske folkevisa om Tyge Hermansens brud, som forgjeves venter på sin beiler, fortelles det derfor:

Bruden staaer for Kirkedør,

Rød som en Rosensblomme.

På kirkeportaler fra middelalderen finnes ofte dyrefigurer. Hensikten med dem var å holde vondemaktene borte. Til ut på 1800-tallet var det vanlig at kirkedørene slo innover og ble stengt ved en bom tvers over døra så snart gudstjenesten var i gang. Denne praksisen ble ikke forbudt før etter den tragiske ulykken i Grue kirke i 1822, da et lynnedslag førte til brann og menigheten styrtet mot døra uten å kunne komme ut, og 113 mennesker omkom.

Innskrifter på baksiden av altertavla,
Gjerde kirke, Etne, Hordaland

Når det gjelder å skjære inn navnet på den berørte av sykdom på kirkedøra eller på alteret, eller eventuelt på kirkeklokkene, ble det regnet for spesielt virksomt mot «elsk» og «grand».

«Elsk» var en tilstand som man mente kom av at en av underjordsfolket hadde lagt seg etter en og plaget en med sin elskov. En avdød slektning eller den døde i gravhaugen kunne på samme måte legge sin elsk på kvinner og menn. «Grand» kunne helbredes på samme måte.

Jeg har selvsag ikke besøkt alle landets eldre kirker elle bevarte deler fra disse. Men jeg har sett mange av dem, og er ikke i tvil om det ovenstående i all mulig hovedsak er riktig. Når det gjelder innholdet i «krotet» på dører og portaler, samt på og rundt altere, har jeg ikke observert noe tydelig mønster med hensyn til hva slags innskrifter det dreier seg om. Jeg har observert en miks av initialer, bumerker, årstall og symboler i form av skip, solur og labyrinter.

Én type innskrifter verdt å merke seg er slike som består av bokstavene «VV», «M» eller «MM». Trolig er dette «krot» relatert til jomfru Maria, det være seg «Virgo Virginum», «Maria» eller «Maria møy».