«Viking» i Chicago 1893

I 1893 krysset et nybygd skip Atlanterhavet. Reisens mål var den storslåtte verdensutstillingen i Chicago, og om bord i «Viking» var et mannskap på 12. Det som vakte oppsikt, var at farkosten var en fullskalakopi av Gokstadskipet, som var blitt gravd ut 13 år tidligere. For første gang var det blitt bygd en replika av et vikingskip, og bak idéen stod sjømannen Magnus Andersen fra Larvik. Ferden over Atlanteren viste at vikingskipene var fremragende fartøyer, og blåste nytt liv i debatten om hvorvidt norrøne sjøfarere kom til Amerika flere hundre år før Christoffer Columbus.

Verdensutstillingen i 1893 ble en oppvisning i amerikansk ekstravaganse, pomp og prakt og teknologi. 27 millioner mennesker kom til å besøke det enorme utstillingsområdet i løpet av de seks månedene det stod på; på én enkelt dag var det over 700 000 besøkende innenfor portene. Utstillingen var «overfyldt af Prøver af alt, hvad Mennesket har opfundet og udført fra de tidligste Tider til 1893», og satte for alvor den nye metropolen Chicago på verdenskartet.

Chicago hadde vunnet den interne kampen om vertskapsrollen, etter New York og andre byer i USA også hadde vært blant kandidatene. Sistnevntes kandidatur var støttet av finansfyrster som Vanderbilt, Astor og Morgan, men Chicago trakk altså det lengste strået. Byen hadde gjennomgått en nærmest eventyrlig vekst i løpet av noen få år, fra en halv million innbyggere i 1880 til over millionen ti år senere. I 1893 var Chicago også en hub i utviklingen og anvendelsen av nye teknologiske løsninger, ikke minst på grunn av eskalerende eiendomspriser.

De sosiale konfliktene preget den boomtown som Chicago var, og Haymarket-opptøyene 1. mai 1886 var fremdeles friskt i minne. Byen hadde dessuten opparbeidet seg et rykte som et sted der tvilsomme forretningsmetoder var gjengs, og «Chicago humbug» og «Chicago dollargrubbers» var kjente begreper. Mange av de nye innbyggerne i metropolen var innvandrere – og ikke så rent få av dem kom fra Norge. Chicagos borgermester, Carter Harrison, holdt velkomsttalen for «Viking» da skipet ankom utstillingsområdet i 1893. Han gjorde de fremmøtte oppmerksom på at Chicago nå var den fjerde største «skandinaviske» by i verden – og at bare Kristiania hadde flere norskfødte innbyggere enn Chicago. Borgermester Harrison ble for øvrig skutt og drept noen dager før verdensutstillingen var over – av en aktivist og motstander av jernbanens livsfarlige planoverganger i Chicago.

Vågeferder til sjøs lå i tiden. Den mest berømte av alle de nye sjøheltene, var selvsagt Fridtjof Nansen, som samme år la ut på sin farlige ferd i drivisen over Polhavet. Farefulle Atlanterhavskryssinger i mindre båter var spesielt populære, og allerede i 1878 hadde to brødre fra Farsund seilt fra Nord-Amerika til Le Havre. Den ene av dem, Wilhelm Jahnsen, omkom senere under forsøket på å seile solo mellom Irland og USA. To andre nordmenn, Gabriel Samuelsen og Georg Harbo, ble berømte da de rodde fra Battery Park på Manhattan til Le Havre. Og ikke minst hadde Magnus Andersen selv seilt den 19 fot store arendalssjekta «Ocean» over Atlanteren i 1886, bare med selskap av Christen Christensen; båten havarerte imidlertid øst for Newfoundland.

På 1870-tallet hadde Ole Bull tatt initiativ til å reise en statue over Leiv Eriksson i Boston, og tanken om at nordiske vikinger hadde «oppdaget» Amerika lenge før Columbus, fikk en viss popularitet. I Boston og andre byer på østkysten var Columbus blitt et symbol for de irske og italienske, det vil si katolske, innvandrernes økende politiske og økonomiske innflytelse. For de gamle, protestantiske elitene ble Leiv Eriksson dermed en slags anti-Columbus – en «proto-protestantisk» nordisk viking som hadde brakt handel og fremskritt til Den nye verden, i motsetning til Columbus, som stod for overtro og slaveri.

Magnus Andersen var utvilsomt påvirket av disse strømningene. Han tilbrakte årene etter «Ocean»-ferden i USA, der han var bestyrer for Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn. Han stiftet dessuten en norsk-amerikansk sjømannsforening i New York, og i 1889 fikk foreningen en formannsklubbe laget av trevirke fra Gokstadskipet (!), noe som førte til økt interesse for vikingtiden og vikingenes seilas. Da amerikanske myndigheter samme år besluttet amerikanerne å markere Columbus-jubileet med en verdensutstilling, oppstod idéen om å bygge en replika av Gokstadskipet til utstillingen.

Selv skrev Andersen, som var en ivrig forkjemper for sjømennenes vilkår og rettigheter, at formålet med reisen «var å få istand et iøinefallende og sikrere grunnlag for en eventuell propaganda for Leif Erikson som opdager av Amerika», og «å heve vår sjømannsstands ry».

I 1890 var han tilbake i gamlelandet, der han etablerte avisen «Norges Sjøfartstidende», skrev om saken og fikk Hans Rasmus Astrup, som var formann for den norske utstillingskomitéen, interessert. «Jeg fikk derfor i all stillhet 11 skibsførere, med en gjennemsnittsfartstid av 35 år, til å besiktige det gamle Gokstadskib og avgi en erklæring om et nytt fartøi bygget som dette, uten mer enn almindelig fare for dets mannskap, kunde seiles over Atlanterhavet,» mintes Magnus Andersen. Planen ble møtt med skepsis i pressen, men den nødvendige finansieringen kom på plass, ikke minst ved hjelp av små bidrag fra sjøfolk.

Høsten 1892 ble så en replika av Gokstadskipet bestilt på Rødsverven i Sandefjord. Ole Wegger stod for selve byggingen, sammen med tømmermann Jens Carlsen fra Hortens verft. «Viking» ble sjøsatt i februar 1893, og i begynnelsen av april dro skipet med Andersen, Christensen og ti andre sjøfolk, rekruttert fra store deler av landet, langs kysten fra Kristiania til Bergen før det satte til havs. Over alt der skipet var innom, ble det feiret, og først den 30. april kunne «Viking» seile fra Bergen.

Så, den 13. juni, ankret «Viking» opp utenfor havnebyen New London i Connecticut. Kryssingen forløp uten problemer; det hadde «nærmest været en interessant lystreise». Samme dag ankom Larvik-fullriggeren «Tagal» New York; det skipet hadde passert Lindesnes dagen før «Viking» dro fra Bergen. Ryktet om vikingskipskopiens skarpseiler-egenskaper spredde seg raskt.

Andersen og hans besetning ble liggende i New York i en drøy uke, og nye festligheter fulgte. Mannskapet ble utvidet med 24 studenter fra Harvard og Yale; de skulle fungere som roere dersom det ble nødvendig. Et marinefartøy slepte deretter «Viking» opp Hudson River til Albany. Underveis ble de møtt av et dampskip fullpakket av norsk-amerikanere fra Upstate New York. Videre gikk ferden gjennom Eriekanalen og Great Lakes til Chicago. «Viking» ankom verdensutstillingen 12. juli 1893, og ble møtt av 50 000 ventende tilskuere, derav anslagsvis 15 000 av nordmennene bosatt i byen. Chicagos borgermester, Carter Harrison, tok kommandoen på det siste stykket.

Utstillingsområdet var 2,5 kvadratkilometer stort – fire ganger større enn Parisutstillingen fire år tidligere, og utformet som en faktisk by, med nesten 200 bygninger i nyklassisistisk stil, elektriske gatelys, vann og avløp, og eget brannvesen og politistasjon. «Den Pragt og Skjønhed, der straalede en imøde fra det Hele, var overvældende,» het det i en samtidig reportasje her hjemme. Et femtitalls elektriske ferger fraktet de besøkende på kunstige kanaler og laguner. «Den formelle bakgrunnen for verdensutstillingen var 400-årsjubileet for Colombus’ «oppdagelse» av Amerika. I havnen i utstillingsområdet lå «Viking» sammen med replikaer av Colombus’ tre galeoner.

Planleggingen ble ledet av en komité sammensatt av kapasiteter som arkitekten Daniel Burnham, kjent for de hypermoderne skyskraperne i Chicago, Frederick Law Olmsted, landskapsarkitekten som bl.a. hadde stått bak Central Park, og skulptøren Augustus Saint-Gaudens. Sistnevnte uttrykte gruppens ambisjoner og selvbevissthet, da han i et planleggingsmøte stilte følgende retoriske spørsmål: «Skjønner dere ikke at dette er det mest storartede møte mellom kunstnere siden det 15. århundre?»

«Viking» ble en av de store attraksjonene under utstillingen. «Den store Millionby har aldri været skueplass for noget lignende,» skrev «Skandinaven», og la til at ferden hadde «gjort alle Uglespådomme til skamme». Magnus Andersen oppsummerte at reisen «tendte et meget stort bål som lyste over hele Amerika og forkynte at landet var opdaget av Leif Erikson».

Mannskapet ble avmønstret etter ankomsten og dro hvert til sitt. Båtsmannen, Rasmus Elias Rasmussen fra Bergen, reiste rundt i USA for å skaffe midler til sjømannsmisjonen hjemme, og holdt over 400 møter i ulike byer. Han ble senere pastor i South Dakota. Severin Simonsen fra Sandnes dro til vestkysten for å besøke familie og venner der. Bent Stiansen Nygård fra Lillesand fikk jobb som tømmermann i New York, mens østfoldingen Oscar Solberg siden ble perlefisker i New Guinea.

31. oktober 1893 forlot «Viking» verdensutstillingen og seilte ned Mississippi til New Orleans. Derfra reiste Andersen hjem, mens Christensen ble igjen for å holde oppsyn med båten. Det var høyst usikkert hvilken fremtid som ventet Gokstadkopien. Noen ville plassere skipet i parken foran Det hvite hus (R.E. Rasmussen møtte president Cleveland for å diskutere denne planen), mens andre ville ta det tilbake i Norge – eller selge det til høystbydende. Det endte med at «Viking» ble gitt til et museum i Chicago. Fartøyet eksisterer fremdeles, og har ført en omskiftelig tilværelse i mange år. I 2018 står skipet i Geneva, Illinois, og det er utført betydelige restaureringsarbeider i senere tid. En venneforening jobber for å finne en ny, permanent plassering.