'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

01 juli 2018

Sanering og bevaring i Kristiansand på 1950-tallet

Den gamle by, Galgebergtangen, Kristiansand.

På Galgebergtangen i Kristiansand, langt fra byens historiske sentrum, ligger «Den gamle by». Bydelen har brede gater og lav, panelt og hvitmalt trehusbebyggelse preget av empiren, slik at man føler seg hensatt til et av trehuskvartalene inne i Kvadraturen. «Den gamle by» er imidlertid ikke spesielt gammel, selv om enkelte av husene der er det. Men den er et interessant, nokså vellykket og, først og fremst, sjeldent eksempel på at et av etterkrigstidens mest ambisiøse bysaneringsprogram her til lands også kunne ta opp i seg vernetanken. Hovedarkitekt for både «Den gamle by» og saneringsarbeidene i Kvadraturen var byplansjef Erik Lorange.

«Flere av de eldre hus er i så god forfatning at de med mindre ominnredning kan bli gode bolighus. De vil i den utstrekning det er økonomisk forsvarlig bli plukket ned og reist på nytt i en spesiell liten bydel og vil gi et godt bilde av det gamle Kristiansand,» fortalte Lorange under Boliglandsmøtet i Trondheim i 1953. Han snakket om «Den gamle by».

Da hadde byplansjefen allerede forklart forsamlingen at bakgrunnen for den da pågående saneringen var at den ene tredjedelen av Kvadraturen aldri hadde vært utsatt for noen bybrann, mens de to andre var brent ned og blitt gjenoppbygd med noen generasjoners mellomrom. Den ene tredjedelen, Posebyen, stod altså igjen med hus som var opptil 250 år gamle. «Når byen nå tar opp saneringsproblemet, er det først og fremst for å bringe ut av verden disse hus, hvor det bor ca. 500 mennesker,» fortsatte han.

Lorange hadde kommet til Kristiansand fra Brente Steders Regulering i Alta, og med erfaring fra storskala planlegging i et bygd landskap som i praksis var totalsanert på grunn av krigen. Han bygde raskt opp en stab av unge planleggere med BSR-bakgrunn, og i Sørlandets hovedstad fant dette miljøet, som var påvirket av moderne tanker om sone- og regionplanlegging, et velkomment laboratorium. Til Kristiansand kom også den nyutdannede arkitekten Alv Erikstad, som fikk stillingen som byarkitekt.

Trangboddhet

Som i mange andre norske byer, var trangboddheten i Kristiansand stor. At det hadde vært forbud mot boligbygging under krigen, gjorde ikke situasjonen noe bedre, og det gjorde heller ikke den raske befolkningsveksten etter fredsslutningen i 1945. Utvidelsesmulighetene var ikke all verden; selv om den delen av Oddernes herred som lå nærmest byen (Lund, som i mange år før den tid hadde vært egen brann- og bygningskommune) var blitt innlemmet i Kristiansand på 1920-tallet, var bygrensene for øvrig uendret siden byen ble grunnlagt i 1641, og herredet la fremdeles beslag på de fleste arealer der det ellers ville ha vært aktuelt å etablere nye boligområder. Jordbrukskommunen Oddernes lå som et grønt belte på tre sider av byen, og på den fjerde lå sjøen.
«Et sant kaos preger de indre delene av de gamle kvartaler,»
het det i bildeteksten som ledsaget Erik Loranges tegning av kvartal 10
før saneringen i hans artikkel i Bonytt i 1956.

Da boligproblemet så ble en hovedsak for bystyret fra midt i 30-årene og med fornyet styrke etter 1945, var det derfor ikke til å undres over at man nokså snart kastet øynene på Kvadraturen, der 18 av de 54 kvartalene så å si utelukkende bestod av eldre trehus, noen av dem helt fra byens barndom. For trehusbebyggelsens fremtid var det illevarslende da den såkalte «Boligkomiteen av 1938» pekte på at «spørsmålet om modernisering av den gamle trebebyggelsen i Kvadraturen vil … melde seg med full styrke».

Noen mindre grep var blitt gjort før og under krigen. En rekke trehus ble sanert alt i 1938, og i 1942 hadde kommunen vedtatt vedtekter til Bygningsloven av 1924 som tillot murhus på fire etasjer med tilbaketrukket femte i Kvadraturen. Men da bystyret i 1945 vedtok en aktiv boligpolitikk, ble det anslått et kortsiktig behov for så mange som 1000 nye leiligheter. Ifølge kommunens egne tall bodde 351 familier – 1222 personer – i for små eller rent ut helsefarlige leiligheter i sentrum, de fleste i Posebyen nordøst i Kvadraturen. Bykommunen hadde for sammenligningens skyld noe over 23 000 innbyggere på det tidspunktet.

Idékonkurranse og ny byplan

I 1946 utlyste bystyret en idékonkurranse for de 18 sentrumskvartalene med homogen trehusbebyggelse. Man vektla at byen hadde «en enestående sjanse til å skape et harmonisk hele, en bydel som i framtiden kan presentere seg som mønstergyldig både når det gjelder rasjonell utnyttelse av plassen og vakker utforming i reguleringsmessig og arkitektonisk henseende.» I «de 18 kvartaler» var det bosatt nesten 4000 personer, mens bydelen ble antatt å kunne romme dobbelt så mange i nye boliger i fire etasjer.

Konkurransen og de innkomne forslag utløse stor debatt. Vilhelm Malling, som var sekretær for det innflytelsesrike Dansk byplanlaboratorium og redigerte selskapets tidsskrift, Byplan, pekte på at
«for en fremmed må Kristiansand endnu stå som en by med et verdifuldt kulturmiljø… Og nu de gamle trehuse. Lad dem være lidet tilfredsstillende i brandteknisk henseende, lad dem være beheftet med sanitære mangler, der er en helhed over dem, en helhed som ikke bør brydes på må og få».

Resultatet av det hele ble imidlertid en ny byplan, vedtatt i 1948. Riksarkitekt Knut Sinding-Larsen førte den i pennen, og samme år presenterte han hovedgrepene i Byggekunst. Boligutbyggingen skulle først og fremst finne sted utenfor sentrum – på Lund, Grim (der planen omfattet uttapping av Møllevannet) og Duekniben.

«De 18 kvartaler» utgjorde en sone avsatt til tett boligbebyggelse med murtvang, med unntak av de seks kvartalene lengst sør (nærmest de nye murbykvartalene som var blitt gjenoppført etter den store bybrannen i 1892), der Sinding-Larsen så for seg et omfattende parkbelte med offentlige bygninger som tinghus, kino og konsertsal i forlengelse av Wergelandsparken. Samtlige 18 kvartaler med eldre trehusbebyggelse skulle altså saneres.

Saneringen

Saneringen er i gang i kvartal 11. Foto utlånt av Knut Mæsel.
I løpet av de 20 årene fra 1945 til 1965 ble rundt regnet 150 trehus sanert i byen, de fleste av dem etter at Saneringskomiteen startet sitt arbeid i 1954. Under Boliglandsmøtet i 1956, som var lagt nettopp til Kristiansand, stod saneringsspørsmålet i fokus. Erik Lorange innledet om temaet, og etter foredraget befarte deltagerne saneringskvartalene pr. buss, og ble «på et av byens kinoer forevist en smalfilm om saneringsarbeidet». Byplansjefen mante frem et bilde av «forsømte boligområder» som finnes i de fleste eldre og litt større byer, med «relativt smale gater, gamle delvis panelte tømmerhus, mange skrøpelige, fuktige, kalde. De står tett i tett langs gatene, på overbygde tomter, med fløyer, uthus, skur, doer og stundom med trange, håpløse verkstedslokaler i bakgårdene.»

Han mente at utviklingen var gått forbi slike strøk, der lite eller ingenting utvikling har foregått på mange år, «når en unntar noen få 3-4 etasjes murgårder i Berlinerstil fra århundreskiftet, enkelte ensomme, kantede betongbygg fra 30-årene som ruver over småhusene med sine følelsesløse og frekke branngavler, og så det alminnelige fenomen: at tallrike smårutede vinduer er skiftet ut med 2- og 3-rams vinduer.»

Lorange mante forsamlingen til at det måtte bli slutt på bare å bygge nye boligstrøk i byenes utkanter og la eldre sentrumsområder seile sin egen sjø og forfalle, for «byenes organiske sammenheng lider ved det, byenes utvikling blir skjev og stadig økende problemer veltes over på våre etterkommere.» Saneringsarbeidet måtte dreie seg om å «bringe falleferdige, helseskadelige, uryddige og mindreverdige bolighus og boligmiljøer ut av verden, og så skaffe nye fullverdige boliger i skikkelige omgivelser i stedet». Når det gjaldt Kristiansand og «de 18 kvartaler» spesielt, vektla han at trehuskvartalene var preget av svært små tomter, helt ned til 50-60 kvadratmeter pr. eiendom, og at tomtene dessuten var overmåte tettbygde, «ofte slik at bare snaue 10 prosent av tomten er … såkalt hage».

Han visste hva han snakket om. Byplanavdelingen hadde analysert kvartal for kvartal med hensyn til boligtetthet, eiendomsverdi, husenes bokvalitet, arkitektoniske verdi, næringsaktivitet osv. Et helt årskull med studenter fra NTH hadde deltatt i kartleggingsarbeidet sommeren 1951 i Kristiansand for å få erfaring med saneringsspørsmål.

For Lorange og for Kristiansand kommune var ikke «selvsanering» noen løsning. «De gamle huseiere har ytterst begrenset kapital og ingen interesse av å bygge nytt. De som skal bygge i saneringskvartalet, må nesten utelukkende være andre enn de som bor der.» I kvartal 10, der en ny bebyggelsesplan var blitt vedtatt i 1952, var saneringen alt i full gang. Kvartalet bestod før saneringen av 40 eiendommer, mens planen forutsatte 16, og «et sant kaos preget de indre delene av de gamle kvartaler,» som Lorange påpekte i en artikkel i Bonytt. Han forklarte at man forsøkte å løse problemet gjennom trekantbytte og utstrakt bruk av gjennomgangsleiligheter. Mange av de gamle beboerne flyttet midlertidig inn i to ombygde industrihaller på Lund.

«Estetisk slum»

For den som kanskje først og fremst og kjenner Erik Lorange gjennom hans inspirerte, rikt illustrerte bøker om Europas historiske byer, fortoner det seg kanskje rart at han var en foregangsperson i saneringsarbeidet i Kristiansand, og indirekte i andre norske byer i den første etterkrigstiden. Men når man leser hans argumentasjon, ser man snart den røde tråden og de lange linjene. Lorange var naturlig nok opptatt av problemet med trangboddhet og det han og mange andre i samtiden oppfattet som uverdige boforhold. Men han hadde et tilleggsargument som av og til kommer i forgrunnen, som når han advarer mot «bit-for-bit-sanering» (som rådmann Andreas Kjær var tilhenger av) og råder sine kolleger til ikke å legge for langvarige saneringsplaner:

«Det er først i den siste mannsalder at nybyggene ikke taler samme språk som de gamle hus. De har langt flere etasjer, mer nøktern, funksjonalistisk form og skiller seg for skarpt ut fra det gamle. Etter min mening må vi ikke drive omforming av våre sentrale bydeler ved å la slike nybygg stikke opp hvor som helst. Vi får da noe jeg vil kalle estetisk slum. Jeg tror det er nødvendig at vi konsentrerer vår sanering om bestemte deler av byen så får de som følger etter bygge nye bydeler etter sin oppfatning. Således vil byen få en bydel med bebyggelse fra 1950-årene, en med bebyggelse fra neste generasjon osv.»
Beboerne i saneringskvartalene hadde ikke nødvendigvis samme
oppfatning av de tette trehusmiljøene i Posebyen som det
planleggerne hadde. Her fra bakgården i Kronprinsens gate 51.
Eierne av huset valgte å flytte det med seg til
«Den gamle by» på Galgebergtangen.Privat foto, utlånt av K. Mæsel.

Hensynet til byen som et organisk hele var med andre en del av motivasjonen for byplansjefen, som absolutt ikke var noen teknokrat som ønsket å slette det gamle med jorden. Han var heller ikke fremmed for sjarmen og gleden ved livet som det kan leves i småskala urbane rammer. Under diskusjonen om «bymiljø» på det nevnte boliglandsmøtet, tok han til orde for å «se litt nærmere på de verdifulle sider av småmiljøet», der «barnas liv og lek kan gå fra småbygaten til bryggen med fisker og farkoster, til hyggelige små verksteder borti gatene, - fra den lille skolen og opp i hei og fjell med «Indianerliv» og fri tilværelse rett utenfor byens bebyggelse».

Reguleringen av «Den gamle by»

Tanken om organiske helheter lekte også i bakgrunnen når det gjald «Den gamle by». Byplansjefen var fullt klar over at det fantes eldre hus og husrekker som av «arkitektoniske, historiske, sosiale eller andre årsaker» burde bevares, og mente at det beste var om de kunne «bevares der de står», spesielt i de tilfellene der det var tale om hele bygningsmiljøer. Men han var opptatt av at de gamle trehusene i så fall måtte «få en hensynsfull innramning… med sin egen målestokk», «og ikke stilles ynkelig til skue vegg i vegg med digre betongbygg som billedlig talt knuser det hele.»

På kort sikt innebar dette synspunktet at man la til rette for at enkelte av trehusene i kvartal 10 – og snart i kvartalene 11 og 12, som var de neste på saneringslisten – kunne flyttes til et nytt boligområde på Galgebergtangen. «Den gamle by», som området het, inngikk i reguleringsplanen for Galgebergtangen, som ble vedtatt av bystyret høsten 1954. En optimistisk Lorange fortalte delegatene som var samlet til Boliglandsmøte i Kristiansand to år senere at «40-50 av disse husene kan flyttes» til Galgebergtangen:

«De skal der bygges opp igjen, etter det gamle gatemønster – skjønt en del rommeligere, moderniseres innvendig, får sitt opprinnelige eksteriør, og tas i bruk igjen som boliger – kanskje særlig for eldre mennesker.»

Lorange avslørte videre at man vurderte (han skrev dette i 1956) å bevare «visse sammenhengende deler av de 18 kvartaler», men at de aktuelle kvartalene fremdeles ikke var omfattet av saneringsplanene og at byplansjefen dessuten fryktet at «slik planer er lettere å snakke begeistret om i dag, enn å praktisere når tiden er inne og standpunkt må tas.» Tre av trehuskvartalene ble imidlertid vernet i 1964, slik byplankontoret hadde foreslått to år tidligere, kort tid før Lorange forlot sjefsstillingen.

Alt i 1951 hadde Lorange gått med planer om å flytte noen av husene fra kvartal 10 til en «gamleby» etter mønster av «Gamle Bergen», men med den vesentlige forskjell at husene fremdeles skulle brukes til beboelse. Dette representerte noe nytt i Norge. «Den gamle by» ble regulert som to gater som krysset hverandre midt på. Gatebredden var den samme som i Kvadraturen, og bebyggelsen skulle ligge tett, gjerne vegg-i-vegg langs gatene. Den som kom til området, skulle ikke være i tvil om at man befant seg i en miniatyr-utgave av det gamle Kristiansand.

I reguleringsbestemmelsene for «Den gamle by» het det at bebyggelsen prinsipielt skulle bestå av eldre trehus som skulle flyttes fra Kvadraturen, istandsettes, moderniseres og brukes til boliger. Byplanrådet kunne unntaksvis tillate nybygg oppført i planområdet, men bare under den forutsetning at «husets dimensjoner og detaljutforming samsvarer med den stedegne panelarkitektur fra 17-18-hundreårene». Videre het det at det kunne stilles særskilte krav til husenes utvendige detaljering i form av taktekking, panel, belistning osv., og det samme ble gjort gjeldende for gatebelegning, gatebelysning, trapper og gjerder mot gate. Det dreide seg om Kristiansands første bevaringsregulerte bebyggelse, og bestemmelsene var i prinsippet identiske med dem man vedtok for andre bevaringsområder i kommunen helt inn på 1990-tallet, med vekt på estetikk og form mer enn på å ta vare på originale bygningsdeler.

Den praktiske gjennomføringen

Tordenskjolds gate 20 på vei til «Bygada» på det nye friluftsmuseet
i 1959. Privat foto, utlånt av K. Mæsel.
«Den gamle by» er i 2018 et særegent stykke kristiansandshistorie. Den som besøker området, vil legge merke til at så vel planmyndigheten som beboerne lojalt har fulgt opp bestemmelsene i planen gjennom de mer enn 60 årene som har passert siden starten. Enkelte av husene er da også gamle, og flyttet fra Kvadraturen, men de fleste er faktisk «nye», oppført på 1960- og 1970-tallet.

Når alt kom til alt, ble det bare flyttet fire hus fra saneringskvartalene til Galgebergtangen, viser kommunens byggesaksarkiv. De kom dit i første halvdel av 60-årene, samtlige fra kvartalene 11 eller 12. De som var interessert i et hus som var bestemt revet, fikk det gratis av kommunen mot å rive det og flytte det.

Førstemann ut var byggmester Arne Standeren, som la grunnlaget også for hvordan de øvrige husflyttingene skulle komme til å foregå, da han flyttet huset i Kronprinsens gate 49 til Prestvikveien 7 i 1963. 40 år senere fortalte han om hvordan det foregikk:

«Jeg demonterte taket og delte huset i to gjennom utgangsdøra og kjøkkenvinduet. Videre slo jeg av deler av grunnmuren mot gaten, jekket opp ytterveggene og gravde ut under huset slik at tilhengeren til Brødrene Nygaards lastebil kunne kjøre inn. Kjøringen utover gikk greit, bortsett fra at lastebilsjåføren kjørte feil og måtte snu. Vel ute på Galgeberg ble hver del rullet inn på den nye grunnmuren og satt sammen. Transporten ut ble gjort på en dag.»

Til Christianssands Tidende sa Standeren at «denne måten å flytte gamle hus fra Kvadraturen må være den eneste rette», mens byplansjef Lorange, som på det tidspunktet var på vei over i ny jobb, uttalte at «eksperimentet med å flytte hus i hele seksjoner og gjenreise dem i Den gamle by på Galgebergtangen har vist seg å være så vellykket at prinsippet sikkert vil bli fulgt ved fremtidige flytninger.»

Hvorfor flyttet man ikke flere hus?

Hvorfor ble det da ikke flyttet flere hus fra saneringskvartalene? Lorange antydet «40-50» hus, mens det endelige resultatet altså ble fire. Husenes dårlige bevaringstilstand har vært anført som hovedårsak, men det kan neppe være hele forklaringen. Det må i så fall ha vært en subjektiv vurdering av husene slik de stod i saneringskvartalene, for ifølge kommunens byggesaksarkiv var det kun én bygning som ble forsøkt flyttet til «Den gamle by», og som ikke lot seg flytte. Og sistnevnte stod ikke en gang i sentrum, men på Lund. Madame Rolfsens hus var antagelig et av byens eldste, og hadde en lang historie som skjenkestue og tinghus i Oddernes. I 1964 ble husets øverste fasade oppført i kopi i Gabriel Scotts vei 4.

Når vi så tar med at Arne Standeren også stod bak flyttingen av et av de andre husene, og at det tredje faktisk ble flyttet av de gamle eierne, hvis familie fremdeles bor i huset, tyder det på at interessen for å flytte og bo i ny-gamle hus ikke var så overvettes stor i Kristiansand på 60-tallet. Det skyldtes kanskje så vel kostnadene ved flytting som ønsket om større boliger enn de gamle trehusene tillot, gjerne i kombinasjon med en oppfatning om at husene i saneringskvartalene var av dårlig kvalitet.

Det spilte helt sikkert også inn at det så å si fra første stund fantes en alternativ vernestrategi til flytting til «Den gamle by» eller stedlig vern. I 1952 var det da 50 år gamle Kristiansand folkemuseum blitt til Vest-Agder fylkesmuseum, og både styre og ansatte hadde ønske og ambisjoner om å kunne reflektere et bredere utvalg av Sørlandets bygningskultur på sitt nyervervede museumsområde på Kongsgård. Hittil hadde det vært setesdalskulturen som hadde stått i fokus, men på et tidlig tidspunkt forelå planer om å gjenskape en «Bygade», og i 1956 kunne Erik Lorange opplyse delegatene på Boliglandsmøtet om at museet hadde «’tatt opp bestilling på’ og målt opp de beste og interessanteste husene fra våre kvartaler». Flyttingen av hus til det nye friluftsmuseet var i full gang da det første huset kom på plass på Galgebergtangen. To hus ble flyttet til museet i 1959, og året etter flyttet man enda et, sistnevnte fra kvartal 10.

Museet viste forsiktighet i utvalget, og forholdt seg etter eget utsagn utelukkende til bygninger som var vedtatt sanert. Byarkitekt Alv Erikstad var medlem av styret i museet gjennom hele denne perioden (1952-1965), så det gjaldt å trå forsiktig. Resultatet var uansett at utvalget av hus som var aktuelle for flytting til «Den gamle by», ble redusert.

***
Det er på sett og vis litt paradoksalt at det var kommunens planmessige sanering som reddet Posebyen. Gjennom at byplansjefen fulgte Mallings råd om å vise forsiktighet når det gjaldt sanering, og mot flere sterke røster både fra administrativt og politisk hold vedtok å sanere ett og ett kvartal, og dessuten nedlegge byggeforbud i de øvrige, ble konsekvensen til syvende og sist at 10 av «de 18 kvartaler» ble bevart og etter hvert regulert til bevaringsformål.

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...