Bøkeskogen

Europas nordligste bøkeskoger finnes i Norge, og spredningsmønsteret er noe av et særsyn: Gamle bøkeskoger finnes nemlig utelukkende to steder i landet, på Skagerrakkysten med sentrum i søndre Vestfold og ved Lurefjorden i Lindås i Hordaland. Nå kaster ny forskning lys over de norske bestandene av bøk og peker med basis i genetiske studier på at bøken trolig kom hit til landet fra Danmark gjennom handelskontakter i vikingtid.

Det er Tor Myking og Igor Yakovlev fra Skog og landskap og Geir Atle Ersland fra Senter for middelalderstudier ved Universitetet i Bergen som legger frem de interessante resultatene i seneste nummer av tidsskriftet Tree Genetics & Genomes.

Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøken ut til å ha vandret inn omkring 1500 f.Kr. Tvers over Skagerrak, i Vestfold, er det først og fremst i tidlig vikingtid at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Det finnes flere bestander i Vestfold, og helt vest til Fjære i Aust-Agder finner vi spredte bøkeskoger langs Skagerrakkysten. Trolig er også disse vestligste skogene nokså gamle; iallfall blir de omtalt av Peder Claussøn Friis så tidlig som i 1599. Men “der norden-fore findes ingen Bøge-Schouff”, legger Hr. Peder til.

Men der tok han altså feil. Verdens nordligste gamle bøkeskog finnes nemlig i Nordhordland, nærmere bestemt på Vollom i Lindås. Denne enestående skogen har kalt på de lærdes nysgjerrighet i nesten to hundre år. Bøkeskogen på Vollom ligger så langt fra de andre forekomstene at den med største sannsynlighet må være et kulturprodukt, kan hende endatil plantet av mennesker. Botanikeren Knut Fægri utførte pollenundersøkelser ved Lurefjorden i 1950-årene, og han kom frem til at bøkeskogen her var blitt etablert alt i yngre jernalder, mer eller mindre på samme tid som de i Vestfold.

Fægri gikk den gangen langt i retning av å peke på en politisk-historisk bakgrunn for bøkeforekomsten i Lindås. For bare fire km fra Vollom ligger den gamle kongsgården Seim, som Snorre knyttet til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon den gode. Det var derfor nærliggende for Fægri å foreslå at bøken var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Han holdt imidlertid muligheten åpen for en forbindelse med England, der Håkon den gode jo ble fostret opp.

Myking & Co. har utført DNA-analyser av bøkeskogene både i Vestfold og på Vollom, og sammenlignet disse bestandene med bøkeskoger i Danmark og England. Konklusjonen er at de genetiske dataene klart tyder på slektskap mellom trærne i Vestfold og i Danmark. Samme opprinnelse (Danmark) er sannsynlig også for bestanden i Hordaland, mens de undersøkte engelske bestandene er genetisk forskjellig fra så vel de norske som de danske bestandene.

Artikkelforfatterne avviser likevel Fægris forslag til tolkning av det spesielle spredningsbildet, blant annet med henvisning til at nyere forskning langt på vei har avvist Harald Hårfagres tilknytning til Vestfold. I stedet viser de til handelsmessige langdistansekontakter av den typen som Ottar fra Hålogaland for ettertiden er blitt den fremste eksponenten for, og at bøken har kommet til så vel Vestfold som Hordaland gjennom slike nettverk.

Dersom bøkeskogen i utgangspunktet var kulturskog, må man jo spørre seg hva man brukte den til. Myking & Co. peker på at bøkenøtter tidligere ble brukt som grisefór, og de viser også til at det finnes enkelte gjenstander av bøketre i Oseberggraven fra 834. Arkeologien kan imidlertid utfylle dette bildet i vesentlig grad.

Den tette, seige og harde bøken har i dag mange bruksområder. Den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Men hva brukte man rent faktisk bøk til i vikingtiden? Innenfor det pågående E18-prosjektet ved Kulturhistorisk museum har man vedartsbestemt godt over 700 trekullprøver fra ulike kontekster, deriblant en mengde ildsteder og kokegroper, men ingen av dem inneholdt bøk. Trerester fra det godt undersøkte gravfeltet på Gulli ved Tønsberg er også undersøkt; men skaft og håndtak til kniver og andre redskaper viste seg så å si i alle tilfeller å være av eik.

Det betyr imidlertid ikke at bøk ikke har vært et ettersøkt materiale i vikingtiden. Vi skal ikke lenger vekk fra Gulli enn til Oseberg for å finne et eksempel på dette. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, for eksempel sadelen som ble funnet om bord i skipet. Av bøk er også underdelen med hjulene på den praktfulle Osebergvognen, samt en av sledene. Like interessant er det at en del av relingen på selve gravskipet, som ellers er bygd av eik, er av bøk. Osebergskipet er som kjent ikke bygd i Vestfold, men i Vest-Norge. Også fra Oslofjordområdet vet vi imidlertid at en brukte bøk til skipsbygging i vikingtiden; toppspantene i Klåstadskipet fra Larvik er laget av dette materialet. Fra Vestlandet stammer et mye omtalt skjold fra 900-årene som ble funnet ved borganlegget Trelleborg på Sjælland i 2008. Selve skjoldet er av furu, men har håndtak av bøk.

At spantene i Klåstadskipet er hentet fra en av bøkeskogene i Vestfold, er temmelig sikkert. Men hva med den fint utskårne relingen i Osebergskipet og skjoldhåndtaket fra Trelleborg? Er de kanskje hentet i den eneste bøkeskogen på Vestlandet, den i Lindås? Muligheten er i hvert fall til stede.