“Arnmødlingene”, stormannsslekten på Giske på Sunnmøre, hadde saktens behov for å holde rede på det omfattende jordegodset sitt og hvordan det var kommet på deres hender. Slekten, som var en av landets rikeste i middelalderen, mente seg å kunne regne eiendomsretten til flere av gårdene i godset sitt helt tilbake til “haug ok heiðni”, til haug og hedendom, og dermed til navngitte personer som hvilte i bestemte gravhauger på disse gårdene. I den boken som Giskeætten fikk skrevet for seg midt på 1200-tallet, og som i praksis var en avskrift av en eldre samling kongesagaer, ble det lagt til en rekke slektsregistre som skulle vise hvordan bestemte gårder var kommet i slektens eie.Én av disse ættelinjene føres for eksempel tilbake til en Bård nessekonge, ”som ligger i haugen på Bardarstad” (Barstad i Ørsta); han skal ha eid hele Rom og Strandvik og Godøy og Hundeidvik. To av sønnene var Torstein blåfot “som ligger inne i Hundeid” (Sykkylven), og Eilif jarl, “som ligger i Eilifshaugen på Godøy”.
Arnmødlingene eller arnungene hadde navnet sitt etter en Armod jarl og dennes sønn Arne, som var Olav den helliges lendmann og bodde på Giske. Arnes sønner, Kalv, Finn, Torberg og Arne, spilte en viktig rolle i landets politiske historie på 1000-tallet.
Boken det er snakk om, het egentlig Nóregs konungatal, og var en samling sagaer om de norske kongene fra Halvdan Svarte til slaget på Re i 1177. Verket kan opprinnelig ha vært skrevet til den unge Håkon Håkonsson; da han lå på dødsleiet, heter det at han fikk lest opp de sagaene som stod i Fagrskinna, som boken kalles i dag. Fagrskinna kjennes i to avskrifter, og det såkalte “Arnmødlingatal” eller opptegnelsen av Arnmod jarls etterkommere, finnes i det som kalles B-teksten, som et innskudd. Dette er bakgrunnen for at man gjerne tenker seg at B-teksten er laget spesielt for stormennene på Giske, slik historikeren Gustav Storm i sin tid foreslo.
Disse ættelinjene passer jo dårlig i et håndskrift som ellers har til oppgave å fremheve kongeslekten, og de er tydelig satt inn for å fremheve slekten på Giske og knytte den sammen med kongeslekten og med ulike jarle- og høvdingslekter. Storm viste at disse slektsregistrene opprinnelig har vært mer omfattende og også regnet opp andre stormannsslekter på Sunnmøre og tilstøtende områder på Nordvestlandet som har vært besvogret med arnmødlingene. Det er disse ættelinjene, som er bevart i en sen avskrift av en ellers tapt del av originalen, at eiendomsretten til ulike gårder og mindre godssamlinger føres tilbake til haug og hedendom. Her finner vi således Vinreidætten fra Sunnfjord, som føres ned til fru Gudrid på Giske, og dessuten to sidegrener av denne, etterkommerne av Sigurd Gulnålskjegge og Ottar på Rifle, hvis eiendommer på Sunnmøre Gudrid ser ut til å ha arvet etter sin farmors bror, Sigurd Bersesson. Deretter følger flere andre med det til felles at de er knyttet til slekten på Giske.
Slike genealogier spiller en viktig rolle i den norrøne middelalderlitteraturen. I det norrøne samfunnet var genealogi viktig fordi det var viktig å vite hvem en var i slekt med. Det var nødvendig av praktiske grunner, for eksempel når det gjaldt arv. Vitner i saker som gjaldt odelsrett, måtte regne opp slektslinjen til haugs ok til heidni. I Gulatingsloven, som ble nedskrevet på 1200-tallet, regnes jord som odel først når den har tilhørt en og samme slekt i minst seks generasjoner. I kristen tid måtte en videre vite hvem en kunne inngå ekteskap med. Alle frie mennesker hadde derfor et stort antall ættelinjer og slektskaptsforholde å holde oversikt over. Men ættelinjene var også et tegn på sosial status, og det førte ære med det å ha lange genealogier.
Utover i middelalderen blir det derfor konstruert svært lange genealogier. I den islandske Flateyjarbók fra slutten av 1300-tallet blir fire ættelinjer ført fra den mytiske fortiden og frem til den daværende kongen, Olav Håkonsson, via Harald Hårfagre. En av dem regner slekten fra Adam til Harald Hårfagre gjennom Odin. I genealogien til den islandske biskopen Jón Arason (d. 1550) er Jón 85. generasjon fra Adam! At høvdingslekten på Giske også har vært opptatt av genealogi, blir tydelig om man sammenligner de lange slektsoversiktene i B-teksten med de knappe opplysningene i Heimskringla om Arne på Giskes ætt. Snorre Sturlason benyttet nemlig Nóregs konungatal som kilde.
Om det så var hold i arnmødlingenes genealogier, se det er en annen sak. De kunne selvsagt vise til gravhauger på steder som Hundeid i Sykkylven eller Vereide i Gloppen, men som vanlig kommer man til kort om man skal bruke slike lærde konstruksjoner fra middelalderen til å bedrive arkeologi. Ifølge genealogiene skulle den Herbjørn som eide flere navngitte gårder i Sunnylven, “ligge i haugen i Drifsvik”, som vel er Drevvikja i Borgund. Men der finnes det ikke noen gravhaug, bare et lavt berg som kalles Drevikhaugen. Den haugen som tradisjonelt tilskrives Bård nessekonge på Barstad i Ulsteinsvik, er likeledes en naturdannelse. Eilefshaugen eller Ellefsrøysa på Godøy er derimot reell nok. Dette imponerende gravminnet midt i skipsleia har gjennom utgravning vist seg å inneholde et gravutstyr som er en jarl verdig. Problemet er bare at den “jarlen” som er gravlagt i røysa, døde alt på 300-tallet…
2 kommentarer:
Barstad er ikkje i Ulsteinvik, men derimot finnast der to gardar i Ørsta kommune. Barstad,eller Barstadvikja på Vartdalstranda. Dette område låg under Ulstein kommune eit halvt århundre bak i tid. Ulsteinvik er tettstaden i Ulstein kommune, som ligg på øya Hareidslandet (Hòd). Barstadvika ligg på fastlandet, Kolåshalvøya. På same halvøya ved innløpet av dalføret, Follestaddalen, ligg ein annan gard, Barstad.
En annen gren av etterslekten etter Torberg Arnesson bør også tillegges spesiell oppmerksomhet. Han er nemlig forfar til hele kongerekken i høymiddelalderen som varte fra ca. 1050 til 1300. Han giftet seg med Ragnhild Erlingsson, datter av Erling Skjalgsson og Astrid Trygvesdatter, søster til Olav Trygvasson.
Barn av dem vil da være av Harald Hårfagre ætt, selv om det i dette tilfellet er et kvinneledd. Ja det med mannslekt er noe spekultivt og få som ble konger i vikingtiden kunne dokumentere at de var av rett slekt. En av dem er var Harald Hardråde. Om han skrives at var med på slaget ved Stiklestad, men reiste fra landet etter dette. Hvorfor gjorde han det, han hadde jo hvis det var rett krav på kongetronen, hvis ikke far hans Sigurd Syr gjorde det.
I sagaene er ætta til Harald Hardråde oppramset som følger: Harald Hårfagre hadde en sønn som ble kalt Sigurd Rise. Han igjen var far til Halvdan, som var far til Sigurd Syr, som var far til Harald. Disse forfedrene var alle konger på Ringerike. Sigurd Syr var gift med Åsta, mor til Olav Haraldsson. De hadde fem barn eller flere, Harald var den yngste. En av konene til Harald Hårfagre var Snøfrid som var Sigurd Rises mor som det var mye mystikk rundt. Bl.a. annet at etter hennes død sørget Harald Hårfagre over henne i 3 år slik at folk i landet trodde han var gal.
Professor Yngvar Nielsen tok for seg dette sagnet for ca. hundre år siden i artikkel med tittelen ”Den gamle Hadeland-Ringerikske Kongerett og Snøfridsagnet”, hvor han mener at Harald Hardråde ikke kan bevises å stamme fra Harald Hårfagre. Bl.a. så undrer han seg hvorfor ikke Sigurd Syr hadde krevd å få være konge over Norge, han var jo en rettmessig arving i henhold til rekken nevnt over. Både i sagaene og i en annen kilde fra Grekenland Nielsen nevner, titulerer Harald Hardråde seg kun som bror til Olav og ikke som sønn av en arving til kongeriket. Videre skriver Nielsen at Sigurd Rise eller skrevet som Hrisi kommer av hrisungr, et ord for løsunge. Flere sagn, myter og eventyr er i sagaene knyttet til rundt Sigurd Rises mor Snøfrid, som er hun datter av finnekongen Svase som igjen er halvt finne og halvt jotun, to klasser som sies å tilhøre de overnaturlige vesener.
Men så hvordan kommer Torberg Arnesson inn i bildet. Det er nemlig det at Harald Hardråde og hennes barnebarn Tora, datter av Ragnhild og Torberg Arnesson blir gift med Harald Hardråde og blir dronning av Norge. Faktum er dette giftemålet så viktig at Snorre har beskrevet fødselen hennes: Stein kom fra Island og kom i land utenfor Giske og la til ved øya, da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest om bord ; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra Vestfjordene, ung og ikke videre lærd. De drog opp til garden og dit Ragnhild var. Litt seinere fødte hun et barn, det var ei jente, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt jenta over dåpen og kalte henne Tora.
Med den usikre bevisførselen om at Harald Hardråde var i slekt med Harald Hårfagre er giftemålet med Astrid og Erlings barnebarn det han trenger for sikre tittelen som konge. Som vi vet fra sagaene var Tora svært aktivt med som dronning. Kong Harald Hardråde blir som kjent drept i slaget ved Stamford Bridge i 1066, da regner en med at vikingtiden slutter.
Men som sagt her starter kongerekken i middelalderen med beviselig blodsbånd til Harald Hårfagre, som vi vet går via Astrid Tryggvesdatter med kong Olav Kyrre,barnebarn av Torberg. Kong Magnus Berrfødt, oldebarn. Kong Sigurd Jorsalfare, tippoldebarn osv.
Legg inn en kommentar