Kristiansands første politiker

I år er det 360 år år siden den lærde Nicolaus Petrus fikk kongens tillatelse til å drive det som skulle være det eneste apoteket i Kristiansand. Året var 1651, og byen på Sanden var ikke mer enn ti år gammel. Nicolaus’ egentlige navn var Niels, med etternavnet Pedersen, og han var antagelig barnefødt i Danmark. Det latinske navnet sitt fikk han da han studerte medisin i København. Niels Pedersen hadde en mengde jern i ilden i tillegg til å drive det som var landets fjerde apotek, og vi kan med full rett betegne han som byens første politiker. I 1669 fikk han et sørgelig endelikt da han ble “forgjort” av heksen Karen snedkers på en sjøreise til Danmark og senere døde.

Av priviliegiebrevet som Niels Pedersen fikk utstedt av kong Frederik den 3., fremgår det at Niels sikret seg ikke bare monopol på salg av legemidler, men også på handelen med “speceri” eller krydder. Dessuten fikk han eneretten til å forsyne kirkene i distriktet “og andre der omkring” med så vel vin som brennevin. Ved en senere anledning blir han da også kalt for vinhandler Niels Pedersen. Selv benevnte han seg Nicolaus Petrus – lærd licenciat, stadsmedicus, stadsapotheker og botanicus.
Der Kongens gate 33-39 ligger i våre dager, fantes frem til 1750-årene to hus, hvorav det ene var en liten toetasjes krambodgård. Rundt 1720 bodde Maren, enken etter Niels Pedersen, fremdeles i denne gården, og trolig var det her Kristiansands første apotek lå. Herfra foregikk salget av legemidler, og her ble det drevet utskjenkning av brennevin og teservering – det siste var en stor nyhet i Kristiansand omkring år 1700. I Niels Pedersens tid var legemidler kun én av mange typer varer som kunne fås på apoteket, og så sent som i 1780-årene kunne man få kjøpt både københavnsk porselen og blomsterfrø på byens apotek. Konfekt og syltetøy var også populære salgsvarer.

Men tro for all del ikke at Nicolaus Petrus ikke var opptatt av sitt egentlige fag, for det var han. I løpet av 1600-tallet var medisinplantene, drogene, blitt mer sentrale innenfor medisinen. Dette er sikkert bakgrunnen for at Niels i 1661 var i København og forsøkte å overbevise kongen om fordelene ved å opprette et norsk herbarium.

Også i en annen forstand var Niels Pedersen en av den nye tids, kall det gjerne renessansens, menn. Det er nemlig først og fremst innsatsen hans som politiker som har satt spor i kildene. Da eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660, satte Frederik den 3. i gang et omfattende program for å “opphjelpe” byene i riket og gikk aktivt ut og ba om gode forslag. Niels Pedersen må begjærlig har grepet sjansen, for alt i april samme år finner vi ham i full virksomhet i København, ivrig opptatt med å skaffe privilegier og fordeler til Kristiansand. Og til seg selv, må vite.
Han fremmet en rekke forslag for kongen. De “skadelige ladestedene” rundt byen ville han avskaffe, og det samme med samtlige ladesteder (unntatt Mandal) vest for Kristiansand. Han foreslo at utenlandske skip bare skulle få innføre matvarer til Kristiansand, mens byens egne borgere burde ta seg av all annen import, at det burde tilsettes faste loser av hensyn til skipsfarten og at håndverkslaug burde opprettes. Videre skaffet han borgermester og råd betydelige inntekter i form av toll, skatter og avgifter, og han fikk gjennomslag for kravet om at det måtte etableres fattighus og arbeidsanstalt i byen.

Selv fikk han inntektene av deler av kirkegodset både på Agder og i Telemark for å kunne bygge opp den planlagte plantesamlingen. Han søkte dessuten om å få monopol på tobakkshandelen i byen, men det avslo kongen. Utover i 1660-årene lå Niels Pedersen stadig i København for å oppnå nye privilegier. Han må ha hatt en enestående posisjon i hovedstaden, for det var nesten ikke måte på hva han fikk gjennomslag for. I 1662 oppnådde han å bli direktør over kommercien i Kristiansand, med god lønn. Fire år senere ble han utnevnt til magistratspresident i byen, og han ble direktør for “manufakturene” i Kristiansand, selv om ingen slike foreløpig fantes. Ellers var han kontrollør over perlefangsten på Sør- og Vestlandet, han krevde inn kanalpengene, han drev jernverk, planla et “dogger- og bankefiskeri” ved Kristiansand og kjøpte hele Odderøya av kongen. Han fikk også oprrettet en sjøskole i byen.

Det var på en av hans mange reiser til København at skjebnen innhentet Niels Pedersen. Under overfarten ble han rammet av slag, mistet taleevnen og var sengeliggende frem til han døde året etter. I Kristiansand var de fleste skjønt enige om at presidenten “af onde Mennesker var bleven forgiort”, og året etter ble Karen snedkers brent som heks etter å ha tilstått at hun og fem andre hekser hadde forårsaket Niels Pedersens død. Men se, det er en annen historie...