Åker eller Aker?

”Ved siden av Storhamar og Grefsheim er Åker den av Hedmarksgårdene som har den lengste og rikeste tradisjon,” skriver Axel Coldevin i Norske storgårder (1950). Det gamle høvdingsetet ved Mjøsa har en arkeologisk merittliste som få andre steder på Østlandet, og det kjente Åkerfunnet fra 600-årene er unikt i norsk sammenheng. Med rette nevnes Åker i Vang (bildet t. v., foto Cato Edvardsen/Wikimedia Commons) som jernaldersenteret fremfor noen på Opplandene, og gården var, som Coldevin skriver, sentral også i middelalder og tidlig nytid. Derfor har det også vært nærliggende også å knytte sagahendelser til stedet. Det gjelder i særlig grad en begivenhet som fant sted i 1046, og som flere sagakilder knytter til et sted som kalles Åker eller Skjoldåker.

Spørsmålet er om denne koblingen er rimelig – enda så fristende det kan være å gjøre den.

Hendelsen det dreier seg om, gjenfortelles i tre ulike sagakilder. Denne begivenheten er forliket mellom kongene Magnus Olavsson (den gode) og Harald Sigurdsson (hardråde), etter at sistnevnte har vendt tilbake fra flere års krigstjeneste i Bysants. To av kildene har nokså sammenfallende skildringer av hendelsesforløpet, nemlig Morkinskinna og Fagrskinna. Her er Morkinskinnas gjengivelse av det som foregikk:

”Deretter for Harald med ein flokk omkring på Oppland og vart då kalla konge av bøndene. … Kong Magnus ville no møta kong Harald og røkja etter kva han ville, om han ville forlikast med honom, eller om han ville hava ufred. Kong Magnus ville då fyrst verja det landet som var hans ættejord. Han kom til Vika og spurde der alle tidendene om kva Harald, frenden hans, hadde føre seg. Kong Harald søkte ned imot honom med hæren. … Det vart då kalla saman til ei stor veitsle på ein stad som heiter Skjoldåker (Skjaldarakr).”

I Fagrskinna sies det at forliket fant sted der det heter Åker (Akr).

Åker/Skjoldaker blir gjerne identifisert som Åker i Vang på Hedemarken, men argumentene er ikke overbevisende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er Magnus Olsens autoritet som mer enn noe annet har gjort at identifiseringen har blitt stående. Filologen Olsen hevdet i 1915 at det måtte dreie seg om Åker i Vang, basert på forhold som at Åker var kjent som et gammelt tingsted (kong Magnus kaller sammen til ting i fortsettelsen av de refererte begivenhetene) og dessuten var en kjent og gammel storgård, at den forutgående handlingen i sagaen finner sted på Opplandene, og at Harald neppe ville ha våget seg utenfor Opplandene (der slekten hans kom fra).

Men i sagaen heter det at Magnus befinner seg i Viken, ikke på Opplandene, da Harald kom til ham, og at sistnevnte ”søkte ned imot honom” (Magnus). Det bør bety at det iallfall bør være rom for tvil med hensyn til møtestedets beliggenhet, og at det i prinsippet like gjerne kan søkes nærmere Oslofjorden.

Da er det svært interessant at det finnes en storgård med samme navn helt innerst i fjorden – nemlig Aker i Oslo. Sammenlignet med Åker i Vang er Aker innerst i Viken et nokså ubeskrevet blad, men funn og fornminner peker faktisk Aker ut som et sentralt sted både i vikingtiden og tidligere. En rekke grav- og enkeltfunn fra vikingtiden er gjort i Oslo, flere av dem vitner om høy status. Svært mange av disse funnene skriver seg fra et stort felt med gravhauger som tidligere lå på høydedraget nord for Gamle Aker kirke (bildet nedenfor). Aker-gravfeltet strakte seg fra Schwensens gate over St. Hanshaugen og nordover langs Geitmyrsveien helt til Nordre gravlund. Ingen synlige gravminner er bevart i dette området, og ingen av de mange funnene herfra er kommet til Kulturhistorisk museum som et resultat av fagarkeologiske undersøkelser. Men det er øyensynlig tale om et av de betydeligste gravfeltene fra yngre jernalder i Øst-Norge.

Denne gravplassen ble rasert i løpet av 1800-tallet, og man har aldri påvist den eller de bebyggelsene som gravfeltet har hørt til. Men i det samme området lå i middelalderen storgården Aker, og det er ikke grunn til å anta annet enn at den store gravplassen har tilhørt Aker gård. Det er sannsynlig at gården Aker var kongsgård i vikingtidens sluttfase. I 1186 ble nemlig gården skjenket av Oslobiskopen Helge til Nonneseter kloster, og bispestolen hadde ganske sikkert fått gården av kongen noe tidligere.

Snorres gjengivelse i Heimskringla av kongemøtet i 1046 skiller seg fra de andre kildenes. Hos Snorre er det på vei tilbake til Norge fra et plyndringstokt i Danmark at Harald møter Magnus. Han forteller i Heimskringla om hvordan Haralds menn ”rodde om natta nordetter langs land. De for dag og natt like til de møtte kong Magnus der han lå med hæren sin. Så gikk Harald til kong Magnus, frenden sin, og det var stor glede på begge sider over dette møtet…” Og videre: ”Kong Magnus lå ved stranda og hadde telt oppe på land. Han bød da Harald, sin frende til bordet sitt, og Harald gikk til gjestebudet med seksti mann. Det var et prektig gilde. … Om kvelden gikk Harald og mennene hans til skipet sitt.”

Her kan det selvsagt ikke være Hedemarken som menes, selv om enkelte har hevdet det. Snorre gjengir dessuten et skaldekvad etter Tjodolv Arnorsson, altså en kilde som står begivenheten atskillig nærmere i tid enn sagaene gjør, og dette verset sier at Magnus i forkant av forliket ”styrer med flåten nordfra”, mens Harald ruster hærskip til kampen sørfra. Trolig er skaldeverset en hovedkilde for Snorres alternative hendelsesforløp.

Etter min oppfatning er Aker i Oslo en vel så god kandidat som Åker i Vang også når det gjelder å identifisere Aker/Skjoldaker i de to andre sagakildene. Det må i stor grad være den antatte mangelen på arkeologiske funn fra vikingtid i Oslo som har gitt Åker ved Mjøsa forrangen i historikernes tolkninger. Arkeologien kan ikke avgjøre spørsmålet – det er flere fellestrekk mellom de to gårdene hva de arkeologiske funnene angår, og begge peker seg ut som viktige sentra i hvert sitt område.