Andreas Bierch - fra Vestindien til Tveit

Den 4. mai 1793 ble et “stervbo” gjort opp i tingstuen på Lahelle. Den avdøde het Andreas Bierch og var “forhen Degn” (klokker) i Tveds sogn, der han “boede og döde paa Degneboligen” (dvs. gården Buestad). Degnen var 66 år gammel da han døde høsten før, og boet etter ham viser med all mulig tydelighet at han var en rik mann. Det var ikke så rent få bønder og husmenn i Tveit og Birkenes som hadde lånt større pengebeløp av degnen for å finansiere mer eller mindre vellykkede gårdkjøp. Ja, selv madam Arctander på Boen gård skyldte ham penger.

Leter man i lokalhistorisk litteratur etter opplysninger om den rike klokkeren, blir man skuffet. Bygdeboken for Tveit nevner ham bare så vidt, og selv en så fin kilde som gamleprost Dalans Kirkeliv i Tveit prestegjeld sier bare at en Andreas Bierch “visstnok” var klokker i en kort periode. Men hvem var han egentlig, og hvor kom han fra? Sporene leder langt, langt bort fra klokkergården i Tveit, men også på uventet vis hjem igjen mange år tidligere.

For det første dukker navnet Andreas Bierch og den opp i en ganske annen sammenheng noen år før han døde. Da det 200 år gamle vraket av defensjonsskipet Samson ble funnet av dykkere utenfor Homborsund i 1980-årene, var det myntskatten om bord som vakte størst oppmerksomhet. Protokollene fra den rettslige granskningen som fulgte i kjølvannet av forliset, avslørte at en del (?) av skatten var penger som signeur Andreas Bierch, degn i Topdal, hadde hatt til gode på St. Thomas i kolonien Dansk Vestindien. Før Samson forlot Kristiansand på forsommeren 1785 hadde degnen gitt skipper Niels Randulff i oppdrag å kreve inn utestående fordringer hos flere navngitt personer på den karibiske øya. Som sikkerhet for penger han hadde lånt til forskjellige danske innvånere på øya, hadde Andreas Bierch hatt obligasjoner i noen av de mange slaveplantasjene på St. Thomas.

Dansk Vestindien med øyene St. Thomas, St. Croix og St. Jan var et sentrum for menneskehandel gjennom hele 1700-tallet. Den gamle sjørøverbasen St. Thomas var blitt annektert av den danske kronen omkring 1670, og til hovedstaden Charlotte Amalie ble det gjennom hele det påfølgende århundret transport skipslast etter skipslast med afrikanere. Det er anslått at minst 50.000 av dem ble satt til å arbeide som slaver på de lønnsomme sukkerplantasjene som skjøt opp som paddehatter i den danske kolonien, mens mange andre havnet i tilsvarende elendige kår annetsteds i Karibien. Hele den dansk-vestindiske økonomien ble båret oppe av slaveplantasjene.
Blant plantasjeeiere, handelsfolk, byråkrater, soldater og sjøfolk i kolonien var det naturlig nok også mange nordmenn. Nevnte skipper Randulff fra Kristiansand virket som los i kolonien i en årrekke, og storkjøpmannen Daniel Isachsen eksporterte tømmer fra sørlandske furuskoger til øyene. Men vi finner også folk som sjømannen Lars Larsen fra Flekkefjord som druknet på St. Croix i 1782, Sigvard Brodersen fra Holum som var dommer samme sted eller Thomas Andreas Kjær fra Tvedestrand. Sistnevnte var havnefogd i Charlotte Amalie, som på det tidspunktet var Danmarks neststørste by. Og ved siden av plantasjer med optimistiske navn som Lykkens Hjul og Canaan, finner vi også en som heter Mandal…

Hva var så Andreas Bierchs tilknytning til tropekolonien? Svaret finnes i kildene fra St. Thomas, der vi midt i 1770-årene treffer på – degnen Andreas Bierch ved Frederikskirken i Charlotte Amalie. Det er ingen grunn til å tvile på at dette er vår mann. Han har tydeligvis vært gift der borte, men har overlevd både én og to koner og minst ett barn. Så har han i begynnelsen av 80-årene reist til Kristiansand og overtatt den ledige klokkertjenesten i Tveit. Formuen må ha han ha lagt seg opp mens han bodde på slaveøya, og han har altså drevet med utlånsvirksomhet allerede da.
Det var neppe tilfeldig at det var til Kristiansand han kom, for det var herfra han hadde reist ut mange år tidligere. I det testamentet Andreas Bierch skrev før han døde på klokkergården, er det flere som begunstiges. Så vel sognets fattige som degnens tjenestepike Anne Marie fikk et pengebeløp, mens hans “gode Ven” Jens Arup på Boen tilgodesees med blant annet en gullring. Dessuten får Ommund Alfsen i Kristiansand hele 50 riksdaler, ettersom han befinner seg “i fattige Omstændigheder”. Bakgrunnen var at Ommund hadde vært gift med degnens avdøde, yngre søster, og det er deres to barn som arver det meste av Andreas Bierchs formue. Når alt var oppgjort satt nevøen Jakob Ommundsen, som var skomakersvenn i Ålborg, igjen med 475 riksdaler, det vil si mellom 300.000 og 400.000 kroner.

Da søsteren Torborg døde i 1783, var Andreas Bierch alt blitt klokker i Topdal. Skiftet etter henne viser at hun og mannen skyldte broren 250 riksdaler, som han i praksis ettergav. Følger vi degnen lenger tilbake i tiden, oppdager vi at han han var sønn av Jakob Gundersen Birkeland, som døde i Kristiansand i 1747. Anders Jakobsen Birkeland var blitt til signeur Andreas “Bierch” i løpet av årene i utlendighet! Alt i 1747, da Anders var 21 år, sies han å være i utlandet. Da boet etter moren gjøres opp i 1755, heter det at Anders har vært borte i fem år, og at han nå er utenlands fra Holland.

Pengene som gikk ned med Samson, så Andreas Bierch neppe noe mer til, uten at han ble fattig av den grunn. For oss er det mest fascinerende med hele historien at bønder og husmenn i Tveit lånefinansierte gårdhandlene sine med kapital fra vestindiske slaveplantasjer.