Gravskikker mellom verdenene

Sommeren 1906 ble det gjort et oppsiktsvekkende arkeologisk funn på Ankenes i Narvik, og takket være dr. Astrup der i byen ble to usedvanlige skåler eller fat av bronse innsendt til Oldsaksamlingen i Kristiania. Siden kom flere tilsvarende funn for dagen i samme område. Men om bronsefatene var spesielle, var funnomstendighetene minst like bemerkelsesverdige. Det var nokså grunne, avlange graver på rad og rekke som var kommet for dagen, og i hver av gravene var et bronsefat lagt som dekke over den dødes hode. En slik gravskikk er det ikke så helt enkelt å finne verken forbilder eller sidestykker til i samtiden, det vil si på 1100-tallet e.Kr. eller noe senere.

Det ene fatet fra Ankenes, C21857b. Foto: KHM

 At det var tale om graver, er det ingen tvil om. Det ene av de to fatene som ble funnet i 1906, lå over et menneskelig kranium, der håret dessuten var bevart. Det skal ha vært mye av det, og det var rødgult, ifølge den samtidige innberetningen. O. Nicolaissen, som var ansvarlig for den antikvariske samlingen ved Tromsø museum, undersøkte flere lignende graver på Ankenes i 1911 og 1912 – ingen av dem inneholdt «rødgult haar», men i flere av dem var ganske riktig et bronsefat veltet over kraniet.

To ting er verdt å merke seg ved gravene fra Narvik. For det første: de helt spesielle bronsefatene. For det andre: Gravskikken. La oss begynne med begynnelsen – fatene.

Det best bevarte fatet fra Ankenes har flat bunn og er i underkant av 30 cm i diameter. På innsiden av fatet er graver overdelen av fem mannsfigurer; samtlige er fremstilt i profil, og de bærer side, bredbremmede hatter og vide, folderike klær. Stilen er romansk. Det er bare kjent en håndfull eksemplarer av disse gjenstandene her til lands, og bare på to lokaliteter foruten Ankenes. Skjervøy i Troms er den ene, og det kunne jo for så vidt tyde på at det er snakk om en gjenstandstype som først og fremst er blitt spredt gjennom nettverk lengst nord. Men den tanken får et skudd for baugen når det viser seg at det tredje funnstedet befinner seg i Tvedestrand på Sørlandskysten.

Hanseatiske produkter?

Internasjonalt er slike fat eller skåler derimot en nokså utbredt funngruppe. De kalles gjerne «Hansaschüsseln», og er av flere blitt satt i forbindelse med hanseatenes handel i tidlig- og høymiddelalder. Men verken dateringen eller spredningen av funn er helt i overensstemmelse med en slik tolkning. For selv om det nok kan vises at hovedmengden av funn er gjort i tilknytningen til Østersjøen og Nordsjøen, han man støtt på disse gjenstandene over det meste av Europa. Den opprinnelige bruken er heller ikke klarlagt, men mange har villet sette fatene inn i en rituell, kristen sammenheng. Man er på mye sikrere grunn når det gjelder fremstillingstidspunktet – 1100- og 1200-årene.

Det forekommer flere typer av «Hansaschüsseln». De norske tilhører varianten som fremstiller dyder og laster, men motivene er – som en dansk forsker har påpekt – «sunket ned til betydningsløshet». Det dreier seg om massefabrikerte saker «som i kunsterisk henseende er av meget liten verdi,» for å si det med arkeologen Sigurd Grieg, som har tatt for seg funnene fra vårt land.

Gravskikken

Hva så med den spesielle gravskikken på Ankenes? Det er utfordrende å finne noen direkte parallell til den, men så vel geografien, den sene dateringen og andre forhold peker mot at vi har å gjøre med grunne, samiske jordgraver fra middelalderen. Sammen med det ene fatet ble det funnet en draktspenne av finsk eller østbaltisk opprinnelse, noe som kan peke i samme retning. Det øvrige miljøet på Ankenes gir ikke noe entydig svar: Der er det registrert en gårdshaug og et par (norrøne) gravrøyser, samt en (samisk) gammetuft. Ingen av disse ligger imidlertid i tilknytning til gravene.

Det mest påfallende med gravskikken er jo det faktum at fatene er satt på hodet og lagt som dekke over ansiktene på de gravlagte. Isolert sett finner vi elementet med potter og kar som er veltet i graver til ulike tider og på ulike steder. Det gjelder for eksempel en del kremasjonsgraver fra vikingtidi østlandsområdet, der benrester og aske fra likbålet er samlet sammen og lagt i et kleberkar som så er veltet over ende. Det kan tenkes flere forklaringer på akkurat dette fenomenet – det kan ha sammenheng med en forestilling om dødsriket som en opp-ned-verden eller være en handling for å verge seg mot gjengangeri, for bare å nevne et par muligheter.

Men fat som er lagt over avdødes ansikt er en annen skål (!), og det er grunn til å tro at forklaringen må være nokså spesifikk – og dette fenomenet bør, om mulig, tolkes deretter. I klartekst betyr det å lete i yngre gravtradisjoner i nærområdet. Og ettersom flere har ment at det sannsynligvis er tale om samiske graver, er det innenfor samenes ritualer og forestillingsverdener i senere tid at vi bør rette søkelyset.

Nils Storå, den finske etnologen, studerte i sin tid skoltesamenes gravskikker. Han omtaler en skikk som det er spennende å tenke seg har sammenheng med gravene ved Narvik. Noen mennesker som ligger for døden, har en «lett» sjel, andre derimot en «tung» en, fortalte en skoltesamisk informant til Storå. Noen dør med andre ord hurtigere enn andre. Dersom en døende person ikke klarte å slippe taket, var det flere ting som kunne gjøres. Én måte å fremskynde døden på, var å velve en kobberkjel ved siden av den døende personen. Det var viktig at den var av kobber, og bare av kobber. Blant samene lenger vest het det seg derimot at kjelen skulle plasseres over den døendes hode, «slik at det mennesket som befant seg mellom verdenene, fikk dø».

At kobber- eller bronsekjelene etter at døden var inntruffet så havnet i graven, er ikke så underlig. Det samme kunne i mange tilfeller både redskapene som var blitt brukt til å grave selve graven og de remediene som man hadde fraktet den døde til gravstedet med, gå i graven med avdøde.

Over Nordsjøen før vikingene

«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820. Det tidligste vikingtoktet mot De britiske øyer som kjennes fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. Den tradisjonelle oppfatningen av de gamle forbindelsene mellom De britiske øyer og Norge forutsatte at det ikke hadde vært vesentlig kontakt på tvers av Nordsjøen før den tid. Arkeologien forteller imidlertid en annen historie.

Britannia var en romersk provins fra midt i det første århundre e.Kr. og frem til 400-årene. Hva som siden skjedde, er omdiskutert, men flere av de tidlige skriftlige kildene skildrer hvordan germanske grupper fra kontinentet krysset Den engelske kanal og gjorde seg gjeldende på øya.

Beda den ærverdige, 700-tallets store kirkehistoriker I Northumbria, skriver følgende om det han tydeligvis oppfattet som en regulær kolonisering:

«De var av tre svært mektige germanske stammer, saksere, angler og jyder. Folkene i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jydsk opphav, og likeledes dem tvers overfor Isle of Wight, den delen av kongedømmet Wessex som den dag i dag kalles den jydske nasjon.  Fra saksernes land, altså fra det området som nå går under navnet Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Ved siden av dem, fra anglernes land, det vil si landet mellom jydenes og saksernes riker, som kalles Angulus, kom østanglerne, midtanglerne, mercierne og hele den northumbriske rase (altså de folkene som bor nord for Humber), så vel som de andre angliske stammene. Angulus sies å være folketomt fremdeles i dag…»

Ser vi på det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra 400 og 500-tallet er det ikke vanskelig å peke på likheter mellom Øst-England og de delene av kontinentet som Beda viser til. Årsakene til det er ganske sikkert mer komplekse enn det han forestilte seg, uten at vi skal komme nærmere inn på dette. Men vi har også funn fra enkelte andre områder som kan oppvise klare likhetstrekk med funn i England fra denne perioden.

Det gjelder ikke minst Sørvest-Norge, der for eksempel en viss type hektespenner eller «mansjettknapper» har sine nærmeste paralleller i East Anglia og må vise til kontakt mellom disse områdene i folkevandringstiden. I East Anglia var dette typisk kvinneutstyr, men i Norge forekommer de så vel hos menn som hos kvinner. Også andre dratkspennetyper og stilelementer fra East Anglia oppvise så mange paralleller med funn fra Rogaland og Vest-Agder at det må være en sammenheng. Enkelte forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos den angliske folkestammen i Øst-England, og at likheten med sørvestlandske funn må forståes slik at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr. Under enhver omstendighet må vi forutsette temmelig direkte kontakter tvers over Nordsjøen alt på 400-tallet.

Tsarens kurér

Da en gruppe London-kjøpmenn i 1553 stiftet et handelskompani med det fjonge navnet «Company of the Merchant Adventurers of England for the discovery of lands, territories, isles, dominions and regnoires unknown», siden kjent under navnet the Muscovy Company, var noe av hensikten å finne en alternativ rute til Asias rikdommer. Kjøpmennene hadde tilgang til beretninger som tydet på at det var mulig å seile til Kvitsjøen, og kanskje enda lenger. En av disse beretningene omhandlet Grigorij Istomas reise via en nordlig rute fra Novgorod til kong Hans' hoff i København i 1496, som forelå i latinsk utgave i 1549.

Forfatteren var diplomaten Sigmund von Herberstein (1486-1566), som hadde to opphold bak seg i Russland som utsending fra habsburgmonarkiet – først i 1517 for å forsøke å få i stand en fredsslutning mellom Litauen og Russland, og deretter i 1526 for å fornye en avtale mellom de samme to riker. Herbersteins bok om det stadig mektigere tsarriket, Rerum Moscoviticarum Commentarii, vakte stor interesse i vesten.

Herbersteins russiske kilder omfattet blant annet itinerarium som beskrev ruten fra Novgorod til Vest-Europa via Velikij Ustjug, Kvitsjøen og Barentshavet, samt en beretning om Grigorij Istomas reise i 1496. Ikke minst kapitlet om sistnevnte reise fant gjenklang i samtiden. Grigorij var utsending for Ivan den 3., og hensikten med hans lange og strabasiøse ferd var å søke dansk støtte mot Sverige i kampen om kontroll over Østersjøen. På grunn av den pågående konflikten med svenskene måtte Grigorij ta den nordlige veien, om Kola og den skandinaviske halvøy, for å komme til København, og den samme veien tilbake igjen året etter. Nettopp denne delen av Herbersteins verk bør være av interesse også for oss, ettersom den skildrer forhold og folkegrupper lengst i nord i en ellers kildefattig tid.

«I den tiden jeg var ved storfyrsten av Moskvas hoff, som utsending for min aller nådigste herre og fyrste, møtte jeg Grigorij Istoma, storfyrstens oversetter, en dyktig mann, som hadde lært latin ved kong Hans av Danmarks hoff; og ettersom han i 1496 hadde blitt sendt av sin fyrste til kongen av Danmark sammen med en mester David (en født skotte, som den gangen var danskekongens gesant, og som jeg også ble kjent med i Russland), gav han meg en kort beskrivelse av reisen; og da reisen må ha vært ekstremt strabasiøs på grunn av den vanskelige ruten, har jeg lagt vekt på å skildre den nøyaktig som han fortalte meg det.» Slik begynner Sigmund von Herberstein beskrivelsen av reisen som hadde funnet sted femti år tidligere.

Den første delen av reisen, «som var vanskelig nok», var fra Novgorod til Dvinamunningen, der følget gikk om bord i fire båter og deretter seilte med kysten på styrbord side, idet de de observerte noen høye fjell, før de krysset et sund og så hadde kysten til venstre for seg og det åpne hav til høyre. På den måten nådde de Finlapeias folk. Om dem heter det at «selv om de bor i små hytter, spredt her og der på kysten, og lever nesten som villmenn, er de mildere enn de ville lappene». Grigorij fortalte at de dessuten betalte skatt til storfyrsten av Moskva.

Videre mot vest passerte følget så Lappland, og deretter Nortpoden, som hørte til svenskekongen. Forfatteren tilføyer at russerne kaller dette landet for Kajenska Semla, og folket for Kajemaj. Det er ikke så helt enkelt å følge med på den geografiske beskrivelsen, for etter at det blir fortalt at Grigorij kom til et nes som ut fra beskrivelsen må være Svatoj Nos, og så til en stor klippe som kalles Semes – der en av mannskapet, mot Grigorijs viten og vilje, ofret til klippen for å slippe trygt forbi – heter det at de møtte på et stort forberg, kalt Motka, på hvis spiss kongen av Norge holdt seg med en garnison, Barthus, for å vokte grensene. Motka er en bukt på sørsiden av Fiskerhalvøya, som må være Grigorijs store forberg, mens «Barthus» like sikkert er Vardøhus, som selvsagt ligger atskillig lenger vest – på spissen av Varangerhalvøya.

Det sistnevnte forberget strakte seg så langt ut i havet at det ville ha tatt nesten åtte dager å seile rundt det. I stedet klarte Grigorij & Co. ved voldsomme anstrengelser å bære båter og utstyr på skuldrene over et eid. Siden seilte de langs Diticoloppis land; det er ville lapper, helt til de nådde et sted som heter Dront. De fleste som har kommentert Herbersteins tekst, mener at det er Trondheim som menes; men det er vanskelig å forene denne identifiseringen med opplysningene om at Grigorij der forlot båtene og gjennomførte resten av reisen i pulker trukket av reinsdyr, «som finnes i store flokker der, og som er like vanlige der som okser er hos oss», og at de på denne måten nådde Berges (Bergen). Det samme kan sies om påstanden om at storfyrsten av Moskva skattlegger områdene helt til Dront. Og klarere blir det ikke når det heter at Berges ligger helt nord i Norge, i fjellene. Der kom Grigorij seg over på hesteryggen og nådde til slutt Danmark. Mest sannsynlig er det tale om en forveksling, og at ferden i pulk endte i Dront(heim), som jo ganske riktig var landets nordligste by på det tidspunktet, og som er et mer sannsynlig utgangspunkt for en ridetur videre sørover.

Hans skildring av samene («de ville lappene») er også interessant. Han beskriver midnattssolen, og hevder også at russerne skryter av at de får skatt fra samene; Herberstein kommenterer i den forbindelse at selv om dette er bemerkelsesverdig, bør det ikke overraske, ettersom samene ikke har andre naboer som krever tributt fra dem. I skatt betaler de pelsverk og fisk, for de har ikke andre rikdommer. Da de har betalt sin årlige skatt, «brisker de seg med at de ikke skylder noenting til noen, og at de er sine egne herrer». Samene er svært dyktige med pil og bue, og de retter pilene mot dyrets snute, slik at pelsen ikke blir skadet. Grigorij kunne videre fortelle at samene hadde begynt å legge av seg sin medfødte villskap og vise større høflighet overfor fremmede, som kom til landet deres for å handle. De tar med glede imot handelsmenn som fører med seg klær laget av tykt klede, økser, nåler, skjeer, kniver, potter og en mengde andre ting. «Klærne de bruker består av pelsverk sydd sammen fra flere dyr, og av og til kommer de til Moskva i dette utstyret,» fortalte Grigorij Istomas.

Den flyvende Engel

Av alle historier som kan fortelles om den norske utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet, er den om Magdalena Dircksz, som ble kalt «Den flyvende Engel», nok den merkeligste – og den mest romantiske. Magdalena var riktignok født på Manhattan, men faren var norsk som noen, og hun giftet seg også med en nordmann. Og enda om «Den flyvende Engel» selv kanskje ikke helt oppfyller kravene man gjerne stiller til helterollen i en fortelling, gjør ektemannen, bergenseren Harmen Hendrickszen, det til fulle.

Nieuw Amsterdam har vært tema her i spalten tidligere. Fra de første nybyggerne ankom fra Nederlandene i 1624 og frem til engelskmennene erobret kolonien 40 år senere og gav den navnet New York, var det altså et betydelig skandinavisk, og ikke minst norsk, innslag blant kolonistene. Dirck Volckertszen de Noorman kom fra Norge, muligens som skipstømmermann og sikkert via Amsterdam, i slutten av 1620-årene, og han giftet seg der med vallonske Christine Vigne. Magdalene Dircksz var parets datter.

Men vi skal skru tiden frem til 1655. De seneste par årene hadde vært tunge for familien. Dirck de Noorman var i en langvarig rettskonflikt etter uheldig episode som involverte en kniv, en svirebror og en sen kveld på vertshuset. Dircks hus i Smits Vly var blitt brent ned til grunnen av indianere på krigsstien, og det var bare utsiktene til en kommende arv som holdt kreditorene unna ham. Dircks svoger, den tidligere så mektige kolonisekretæren Cornelis van Tienhoven, var som sunket i jorden samtidig med at en granskningskommisjon var i ferd med å undersøke anklager om mislighold mens han satt i embetet. En annen svoger hadde med nød og neppe unngått å bli deportert på grunn av trusler og fornærmelser mot en av Nieuw Amsterdams tillitsmenn. Verst var det for Magdalena Dircksz. Hennes ektemann, også kalt Kees de Caper (Kaperen Kees), var død av skadene han pådro seg da en stor indianerhær angrep Nieuw Amsterdam i oktober 1655. Nå satt Magdalena alene tilbake i huset i Slyck Steegh (nåværende 28 South William Street) med omsorgen for den vesle datteren, Marritje. Her begynner sagaen om «Den flyvende engel».

Magdalena Dircksz var nitten eller tyve år gammel, datteren var tre. Huset, «et usselt lite hus på en del av negernes jord», som en senere forfatter skildrer det, var neppe mye å skrive hjem om. Det var verken tid eller sted for å tenke seg en fremtid som eneforsøger for lille Marritje. Som enker flest i Nieuw Amsterdam, tok Magdalena en ny ektemann etter nokså kort tid. Nå var det en norsk soldat fra Bergen, Harmen Hendrickszen, som var den utkårede. Harmen gikk under navnet »Portugiseren», ettersom han hadde gjort tjeneste som soldat for Det vestindiske kompaniet i Brasil før han kom til Nieuw Nederland. Hollenderne hadde erobret en del av den portugisiske kolonien i 1630, men i 1654 ble hundrevis av hollandske soldater og sivile tvunget på rømmen. Mange av soldatene ble sendt til Nieuw Amsterdam. Harmen var blant disse, og han valgte å bli igjen i Den nye verden. I februar 1657 giftet han seg med Magdalena Dircksz. De to drev et vertshus sammen. Stedet var ikke et av de mer velrennomerte på Manhattan, og det er mulig at «Den flyvende engel» opphavelig var navnet på etablissementet.

Bryllupsdagen ble ikke som paret hadde håpet. Magdalene var ute og spaserte sammen med søsteren Sara da de passerte Daniel Litschoes gjestgiveri, nord for Wall Street, og Magdalena fikk øye på innehaveren. «Der står skorsteinsfeieren i porten, skorsteinen hans er skikkelig feid,» ropte hun. Litschoe, som også var byens brannmester, fløy i flint, mens folk som stod rundt, kom med jublende tilrop. Hva som egentlig lå bak, er vanskelig å si; kanskje var Magdalenas utbrudd en dårlig skjult antydning om homoseksualitet? Myndighetene reagerte iallfall like kraftig som Litschoe – etter at hun først var blitt pålagt å betale en bot på to flamske pund og love bot og bedring, fikk Magdalene etter en tid vite at hun som straff for «oppvigleriet» ville bli forvist fra kolonien. Noen helt uvanlig straff var ikke dette i Nieuw Nederland; samtidig med Magdalena Dircksz ble en annen kvinne, Geertje Jacobs, deportert på grunn av sladder. Det skulle heller ikke alltid så mye til; en tredje kvinne ble ved en annen anledning sendt tilbake til Holland for å ha krenket den offentlige bluferdighet – nemlig da hun midt i en krangel med en annen kone løftet opp skjørtene og viste baken til henne.

Harmen forberedte seg på å reise «hjem» til Holland samme med henne; han søkte avskjed som soldat og solgte det huset som Magdalene hadde bodd i sammen med Kees Kaper.  Året etter finner vi da også de to «hjemme» i Amsterdam – for øvrig sammen med hennes datter, Marritje. Og fra hovedkvarteret i Rapenburg skrev Det vestindiske kompani til guvernøren på Manhattan:

Hva angår de to fruentimmere av tvilsomt rykte som du sendte tilbake på grunn av deres umoralske livsførsel, Magdalena Dircksz og Geertje Jacobsz, vil de ikke få vår tillatelse til å vende tilbake til Nieuw Nederland, og dersom de kommer dit ved hjelp av lureri eller under falskt navn, har du anledning til å gi dem den straff de fortjener.

Det er vel grunn til å tro at Magdalena også hadde gjort og sagt ting som ikke er dokumentert i de bevarte kildene, slik at utbruddet mot Litschoe bare hadde vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Men tilbake til Nederlandenebar det uansett for Magdalena og en tid etter Harmen, og der har de neppe ligget på latsiden. Paret må tvert imot ha trukket veksler på alt de måtte ha hatt av kontakter både der og i Nieuw Nederland, uten at vi har kilder som forteller noe nærmere om dette, for i juni bestemte de samme høye herrer som måneden før hadde slått fast at Magdalene aldri ville få vende tilbake til kolonien, at hun likevel fikk reise – på betingelse av at verken hun eller Harmen holdt kro eller solgte brennevin. Kort tid etter bordet paret de Bruynvisch (Nisen) og reiste tilbake til Nieuw Nederland – «Harmen Hendrickszen fra Norge med kone og barn», heter det i skipsloggen. Men reisemålet var ikke Manhattan denne gangen, men den nokså ferske bosetningen ved Esopus (dagens Kingston, NY), der Harmen ville forsøke seg som handelsmann.

Allerede høsten etter var paret i vanskeligheter igjen. I forbindelse med den første Esopuskrigen ble Harmen Hendrickszen tatt til fange av indianere. Han klarte å rømme – tilbake til et Esopus som fremdeles var under beleiring! Der fortalte at han var blitt kledd naken og bundet til en stake, og at han hadde måttet stå ute i solsteken hele dagen. Harmen visste det neppe, men flere av medfangene hans ble torturert til døde. Magdalena hadde født et barn til under beleiringen, og det er vel forklaringen på at Harmen valgte å flykte dit, og ikke til et sikrere sted. På den måten reddet han henne for andre gang.

Først i 1667 hører vi fra dem neste gang; da klager Harmen Hendrickszen over at de engelske soldatene i Esopus har spist opp alle geitene hans og gjort ham lam i det ene benet, mens Magdalene anfører at hun er blitt kastet i fengsel av de samme soldatene, riktignok fordi hun først hadde skjelt ut sersjantens søster for å være en hore.

Både Harmen og Magdalena levde et langt liv etter alt dette. Han døde i 1697, i Rochester, mens hun fremdeles var i live i januar 1726, over 90 år gammel, da deres falles datter, Sara, skrev sitt testamente. De fikk ni barn sammen.

Av kulturminnelovens forhistorie

I 1851 forfattet Svend G. Røyseland (1808-1885) fra Holum, etter eget utsagn en «læg, graa og indfoldig Bonde», det første forslaget til norsk kulturminnelovgivning. Samme år sendte han forslaget til Fortidsminneforeningen – men foreningens direksjon henla det.  Det grep inn i den private eiendomsretten, mente man der. Forslaget har imidlertid likhetspunkter med den lovningen som ble etablert langt senere. Røyseland ville at de viktigste «Alderdomslevninger» skulle overtas av Staten. Det skulle bevilges midler til å sikre «gamle Kjærker, Rögstuer, Stolpeboder, Steenmonumenter, Ruiner o.d.l» ved kjøp, og dessuten til å kjøpe tilbake oldsaker fra utenlandske museer. Han ville gjøre det straffbart å ødelegge oldtidsminner som kjempehauger, bautasteiner, steinkors og nausttufter, og gravhauger skulle bare kunne utgraves av sakkyndige.

Blandede graver

I 1856, da man skulle grave ut tomt til et hus i Vestervågen i Vardø, gjorde man et funn. Under markoverflaten på den tidligere ubebygde tomta stod en kiste av stein, og i kista lå skjelettet av en kvinne. Med seg i graven, for en grav var det man hadde funnet, hadde den døde fått en rik oppsetning av bronsesmykker, deriblant et kjede med anheng i form av et kors. Eldre folk i byen kunne fortelle om flere skjelettfunn i samme område, og mintes dessuten at det hadde ligget en stor stein og flere mindre på stedet der skjelettet kom for dagen. Gjenstandene daterer gravleggingen til 1000-tallet e.Kr.

Ved Ekkerøy, nærmere Vadsø, ble det i 1922 åpnet en annen grav, denne gangen nesten 2 kilometer fra sjøen. I en røys lå skjelettene av en kvinne og en mann, samt smykkeutstyr som gjør funnet til et av de rikeste i Nord-Norge. Kvinnen hadde vært utstyrt med et par ovalspenner og en trefliket spenne av bronse, to bronsekjeder og to sølvspenner. Begravelsen må ha funnet sted på 900-tallet.

Fra svensk side av grensen, i Aravuomba ved Torneträsk i Gällivare, har vi en tredje kvinnegrav, funnet under en steinblokk i en ur. Sammen med skjelettet fantes en snodd halsring av bronse, en et bronsekjede, to hesteskoformede bronsesepenner, en øks av jern og fragmenter av en bronsekjel. Denne graven kan trolig dateres til 1100-årene.

Det finnes flere andre eksempler på det arkeologen Inga Malene Brun kaller «blandede graver», og som betegner graver som i en viss forstand fremstår som en miks mellom samiske og norrøne elementer. Ekkerøygraven, for eksempel, rommer jo en kvinne med en smykkeoppsetning som knap ville ha vakt oppsikt i Vestfold på 900-tallet, men opptrer i en lokal sammenheng i Varanger som knapt kan oppfattes som annet enn samisk. Ellers er det særlig smykker av østlig type, med opprinnelsessted i det nåværende Finland, Russland eller Baltikum, som særmerker de blandede gravene. Oftest er det tale om kvinnegraver, og fra 1000-tallet og fremover er smykkene helst fra Ladogaområdet i Russland.

Blandede graver forekommer ikke heller bare på nåværende nordnorsk og -svensk område. I det nordlige Russland aner man et lignende fenomen på mange gravplasser, der særlig kvinnegravene ser ut til å inneholde både finske og slaviske elementer, og i noen tilfeller også norrøne.

Det har vært fremlagt ulike tolkninger av gravene i Varanger og andre steder i nord. Når det gjelder Ekkerøyfunnet, har så vel norsk, finsk som samisk opprinnelse vært foreslått. Arkeologen Inger Storli tenker seg at funn som det fra Ekkerøy kan være et resultat av ekteskapsallianser mellom samiske og norrøne slekter. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi har å gjøre med et kulturelt fenomen som i tid tilhører perioden fra ca. 900 til ca. 1100 eller noe senere, og som har satt spor innenfor et meget vidstrakt område på nordkalotten.