Den første beretningen om Osebergfunnet (1905)

Haakon Shetelig (1877-1955) deltok som assistent ved utgravningen av Oseberggraven sommeren 1904. Mens det enda skulle gå mange år før funnet ble publisert i sin helhet, fikk Shetelig alt året etter trykt en rapport om funnet i Saga-Book, som ble utgitt av Viking Club i London, hvis distriktssekretær på Vestlandet han var. Rapporten er lite kjent i dag, og siden den inneholder interessante opplysninger om funnet og bakgrunnen for det, har jeg funnet det bryet vedt å oversette den til norsk.

Skipsfunnet fra Slagen

Blant de arkeologiske nyheter i Norge dette året, er det én oppdagelse som er så betydningsfull og som har spilt en så dominerende rolle i offentligheten, at alle andre funn blekner i sammenligning. Oppdagelsen av et nytt vikingskip i Slagen, nær den gamle byen Tønsberg, er i virkeligheten et av de sjeldne og heldige tilfeller som bringer kunnskapen vår om eldre tider lenger frem enn mange års vanskelig og strevsomt forskerarbeid. Selv om dette funnet er gjort i den østlige delen av Norge og således ikke innenfor det distrikt som jeg er utnevnt til sekretær for, har den ærede redaktør av Saga-Book bedt meg om å gi en kort beskrivelse av dette overordentlig interessante funnet. I åtte uker arbeidet jeg ved utgravningen som professor Gustafsons assistent; den særskilte utgravningen av selve skipet begynte like før min ankomst og ble avsluttet samme dag som jeg forlot stedet. Jeg kunne følgelig ved selvsyn studere gravens oppbygning, dens utstyr og skipet selv; men ettersom jeg for det nåværende ikke har anledning til å beskrive de arkeologiske resultatene i detalj, må jeg nøye meg med å gjengi hovedtrekkene ved utgravningen og funnet.

Funnomstendighetene

På garden Oseberg fantes tidligere en meget stor gravhaug; den lå ved den lille bekken som løper forbi Slagens kirke og ut i Træla øst for Tønsberg. Selv om avstanden nå er ca. 3 km fra sjøen, kan elder mennesker i sognet fortelle etter sine forfedre at et skip en gang var satt inn I denne haugen, og at det fremdeles fantes synlige spor etter den kanalen som skipet var trukket opp fra sjøen gjennom. Jeg hørte denne tradisjonen fra doktor Grimsgaard i Åsgårdstrand, hvis far i lang tid var prest i Slagen. I det 19. århundre ble gravhaugen benyttet til fyll på kirkegården, og dermed var høyden blitt redusert omtrent til det halve og haugen hadde fullstendig mistet utseendet av et gravmonument. Men i løpet av arbeidet med å grave ut og frakte bort jorden la bøndene stadig merke til at jordsmonnet her hadde en annen konsistens enn ellers; haugen bestod av regelmessige torvlag, og måtte derfor være menneskeverk. Som vanlig i slike tilfeller manglet det ikke på rykter om skjulte skatter, og for noen år siden ledet disse ryktene en bonde i nærheten til å kjøpe jordstykket i den hensikt å grave frem det som skjulte seg i haugens indre.

Mens han gravde i oktober i fjor avdekket han snart toppen av en mast, og ved å følge denne nedover nådde han selve graven nettopp på det stedet der andre gravrøvere hadde brutt seg inn i gravkammeret mange hundre år tidligere. I den hurtig anlagte og nokså smale sjakten kunne han bare se litt av de kraftige eikeplankene som utgjorde taket, og en liten del av bunnen av skipet; han fant også noen fragmenter av utskårede tresaker, men forstod selvsagt ingenting av det hele, ikke minst fordi hele det indre av haugen så ut til å være fylt av vann, som bølget fra side til side I bunnen av sjakten. Han sendte deretter bud etter hr. G. Gustafson, professor i arkeologi ved Universitetet I Christiania.

Siden man var kommet så langt ut på året, var det ikke aktuelt å sette i gang en systematisk utgravning umiddelbart. I stedet fikk man i stand en avtale med grunneieren – ikke uten vanskeligheter, ettersom Norges lover i slike tilfeller gir en svært utilfredsstillende beskyttelse av vitenskapelige og nasjonal-historiske interesser. Til slutt kom man til enighet om at en fullstendig utgravning skulle finne sted den påfølgende sommer under ledelse av professoren og med regjeringens støtte.

Utgravningsmetodikk

De rent tekniske sider av arbeidet er ikke uten interesse, all den stund usedvanlig store mengder med jord måtte fjernes, avrenningen måtte reguleres og det måtte skaffes til veie vannforsyninger for å holde gammelt treverk fuktig, slik at det ikke skulle sprekke opp eller ødelegges. Den måten disse utfordringene ble løst på, tjener professor Gustafson og hans ingeniørassistens til stor ære. Graven var plassert i en naturlig fordypning i leirjorden, og denne hadde i tusen år vært fylt med vann, en omstendighet som medførte særlig gode betingelser for konservering av tre. Siden det var en særdeles var sommer måtte man beholde vannet in situ så lenge som mulig, og et sinnrikt system gjorde det mulig å tappe ut vannet i etapper etter hvert som utgravningen skred frem. Ferskvann til å sprinkle treverket med ble hentet fra bekken ved hjelp av en ledning; det var nødvendig å sprinkle flere ganger hver dag, selv om de utgravde stykkene hele tiden var dekket av mose og tekstiler.

Når det gjelder selve utgravningen ble det lagt en sjakt som man antok svarte til skipets størrelse, og den viste seg å være aldeles passe stor; den var ikke nødvendig å utvide den i løpet av utgravningen, og rommet i bunnen av sjakten var akkurat stort nok til at ugravningen kunne gjennomføres. Det er ikke ofte en arkeolog opplever at ens antagelser bekreftes så til de grader, og arbeidet forløp i det hele tatt over all forventning.

Gravens tilstand og innhold

Gravens innhold var uten unntak forbløffende godt bevart. Treverket hadde ikke bare beholdt fasongen, men så aldeles lyst og friskt ut, enda om det hurtig ble mørkere på grunn av påvirkningen fra luft og dagslys. Gress og andre mindre planter som hadde havnet tilfeldig i haugen i forbindelse med byggingen, var grønne og uforstyrret, og en botaniker kunne samle inn en hel del av dem til sitt herbarium. Noen unge kvister av or ble plukket opp fra bunnen av skipet, der de ikke hadde vært utsatt for noen form for trykk, med løvet grønt og lett krøllet som i levende live. Under slike forhold var selvsagt intet av gravhaugens innhold ødelagt eller borte på grunn av forråtnelse; men likevel var såvel skipet som dets utstyr kraftig forstyrret, dels som et resultat av gravens oppbygging, og dels som en følge av en plyndring som trolig har foregått i vikingtiden en gang.

Gravens oppbygging var som følger: Et skip, noe over 21 m langt, var blitt plassert på et naturlig leie av leirjord, og dets sider deretter støttet opp med påfylt leire. Bakenfor masten var et kammer bygd av kraftige eikeplanker; taket var støttet av to stående bjelker, og denne solide konstruksjonen hvilte på skipets kjøl. Utenfor kammeret var hele skipet fylt opp med utallige gjenstander: Kjøkkenutstyr, tekstilredskaper, fire sleder, en stor vogn, 28 årer, andre store trestykker som har hørt til skipets utstyr osv. Hele graven, med skipet og alt det øvrige, var blitt dekket med mengder av tunge og skarpkantede steiner kastet sammen uten hensyn til gjenstandene, som av den grunn stort sett var knust og ødelagt. Skipet var blitt kraftig deformert av trykket fra haugen, som hadde presset sidene utover både i forskipet og i akterenden. Midtskipet, som hadde vært beskyttet mot direkte trykk av det solide gravkammeret, var enda verre skadet, ettersom leirjorden som ble presset ned her fant et åpent rom å fylle. Kjølen og skipsbunnen, som i seg selv ikke kunne motstå disse kreftene, var brukket og presset oppover mot kammerets tak. Denne prosessen hadde antagelig begynt like etter begravelsen, og det er utvilsomt at den var temmelig langtkommen da gravrøveriet foregikk. En kunne observere hvordan disse først hadde laget et mannsstort hull i taket nærmest masten, og deretter, da de ble klar over at bunnen alt var presset så høyt opp at det var vanskelig å bevege seg under taket, hadde hugget endene av så å si samtlige planker på begge sider av ryggen. Kammeret må dog ha vært noe mer tilgjengelig enn det som var tilfelle nå; således var en kiste som det nå var umulig å få øye på og enn mindre røre uten å fjerne en vesentlig del av taket, blitt brutt opp og tømt av gravrøverne. En annen kiste som hadde vært plassert nær kammeret venstre vegg ble funnet urørt og fremdeles med sitt innhold, flere redskaper og verktøy knyttet til kvinnearbeid, fantastisk godt bevart. Vi kan derfor konkludere med at ved sideveggene i kammeret var bunnen alt på plyndringstidspunktet blitt presset opp til taket, slik at mange gjenstander ble spart for gravrøvernes herjinger.

Resultatene av det tidligere gravrøveriet

Det meste av gravustyret, som hadde ligget midt i kammeret, var blitt tatt opp og undersøkt I den brede plyndringssjakten gjennom haugen. Bunnen av sjakten kunne nå ses som en stripe av ødelagte og fragmenterte gjenstander fra haugens sørside og nedover til stevnen, hvis øverste del trolig var blitt hugget av i den forbindelse, og videre i retning av haugens midte mot masten og kammeret. Lykkeligvis lå sjakten litt høyere enn forskipet, som dermed var blitt skånet. Gravrøverne synes å ha arbeidet i all hast og bevisst gått inn for å ødelegge alle gjenstander som de ikke anså for verdifulle; til og med enkelte skjelettrester, trolig fra to kvinnelige individer, ble funnet blant vrakgodset i sjakten. Hodeskallene var slått i stykker, og mange av de andre bena ødelagt.

Naturligvis har ikke denne delen av funnet gitt oss en eneste intakt og opplysende gjenstand, men noen av fragmentene herfra er fint utskårede, og andre gir bemerkelsesverdig opplysning, selv når de sammenlignes med det urørte innholdet i skipet forøvrig. Også disse gjenstandene fortjener forskernes oppmerksomhet som de eneste levninger fra den sentrale delen av graven, den som inneholdt personen til hvis ære dette storstilte offeret var blitt gjort.

Levninger av mennesker og dyr

Forklaringen på at man noe uventet fant levningene av to individer i én og same grav, er trolig at den ene av de gravlagte, utvilsomt en kvinne fra samfunnets øverste klasse, hadde fått med seg sin kvinnelige tjener. Det samme har en kunnet observer i andre graver, blant annet i det bemerkelsesverdige funnet fra Dønnes i Nordland, der det fantes et skjelett bak i båten og et utenfor den, nær stevnen; også dette er en sikker kvinnegrav.

Vanligere er det å finne dyr i gravene fra vikingtiden, selv om ingen, med unntak av Gokstadskipet, har vært like rikt utstyrt i så måte som skipet i Slagen. I akterskipet, nær stevnen, fantes en ung stut plassert på en bred eikeplanke; i forskipet lå ti hester, fire hunder og hodet av en gammel okse – det siste plassert i en praktfullt dekorert seng som hørte til skipets utstyr; dessuten ble ytterligere tre hester oppdaget på begge sider av skipet. Hestene og hundene var halshugde. Rundt bena på hestene fantes fremdeles tauene som var blitt brukt til å binde them da de ble slaktet, så godt bevart at de kunne knytes opp; hundene var utstyrt med jernlenker festet til brede halsbånd av jern.

Generelle konklusjoner

Som påpekt ovenfor, har jeg ikke anledning til å gi en detaljert beskrivelse av funnet før universitetets rapport foreligger. Jeg kan bare nevne at mange av gjenstandene, slik som sledene og vognen, representerer noe helt nytt, og at de oppviser former og konstruksjonsmåter som intet menneske har sett på tusen år, ellers som gir svar på gamle arkeologiske gåter. Det viktigste er imidlertid treskurden, som forekommer i et slikt omfang og er av en slik kvalitet som neppe noen hadde forestilt seg var mulig i en så fjern fortid. Vi har her for oss en ornamentikk som ikke bare utmerker seg gjennom fine og decorative mønstre, men som i sin tekniske utførelse aldri overgåes og sjelden nås i stavkirkenes dekor.

Som nevnt, var skipet altfor ødelagt til å kunne flyttes helt; det er nå tatt opp i biter, og det er tvilsomt om det noen gang vil bli mulig å restaurere det tilbake til sin opprinnelige skikkelse. Det ble imidlertid målt opp og tegnet mens det fremdeles lå i haugen av statsansatte skipsingeniører som regjeringen hadde stilt til professorens disposisjon.  Gjennom dette svært nitidig utførte arbeidet har vi eksakt kunnskap om alle hovedtrekk ved skipet. Det var noe kortere enn Gokstadskipet og omtrent like bredt som dette, men vesentlige lavere over vannlinjen. Det har følgelig ikke vært et havgående skip, selv om det er utstyrt med mast; det var utvilsomt først og fremst et roskip, ettersom årehullene ikke kan lukkes. Når alt kommer til alt må vi betrakte det som en svært stor båt, bred og åpen, bygd for kortere reiser på den rolige Christianiafjorden. Dets elegante linjer og rike dekor fremgår av fotografiene, som ble tatt samme dag som utgravningen var ferdig, og som viser skipet tømt for alt innhold. Et slikt skip kan bare ha vært bygd for en høytstående person, kanskje som en dronnings personlige skip. Figuren ovenfor viser deler av treskurden på en av stevnene.

Flere forhold tyder på at skipet var gammelt da det ble satt I haugen, og at det i lengre tid hadde vært lite benyttet, en omstendighet som enkelt kan forklares når det gjelder et luksusfartøy av denne typen.

(H. Schetelig i Saga-Book of the Viking Club, vol 4, s. 54-66)

Skjærgårdstufter

Har man øynene med seg ute i skjærgården, kan man her og der på større og mindre holmer oppdage svake spor etter gamle bygninger. Hustuftene kan fremstå som ringer lagt opp av større steiner, eller bare som ryddede flater i rullesteinsbeltet. «Hvalertufter» kalles de østpå, og de er spor etter fiske i vikingtid og middelalder.

Som navnet antyder, er denne kulturminnetypen særlig kjent fra Hvaler i Østfold. Men de finnes også nedover den svenske vestkysten, der de kalles «tomningar», og dessuten i Vestfold, i sørlandsskjærgården og videre oppover på vestlandskysten. På Sørlandet har disse kulturminnene forskjellige navn: «steinhus», «kott» og «hytter», mens vestlendingene gjerne omtaler tuftene som «fjæremannstufter».

Da tuftene i Østfold for første gang ble omtalt i arkeologisk sammenheng omkring 1870, mente man at de måtte være fra steinalderen, all den tid de var så primitive. Der man senere har undersøkt strandtufter arkeologisk, har det imidlertid vist seg at dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet, men med et tyngdepunkt i vikingtid og tidlig middelalder.

Tuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske, og det finnes vanligvis ett eller flere båtopptrekk i tilknytning til tuftene. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, der mange mennesker må ha holdt til samtidig, noe som gjør det relevant å tale om vær, altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske og fangst. På Sørlandskysten opptrer flere av tuftene på steder med navn som kan peke i samme lei – som Mannevær (Mandal) og Værvågen (Lyngdal). Den vestlandske betegnelsen fjæremannstufter viser til «fjæremenn», altså fjordmenn, og fra historisk tid vet man at folk som bodde inne i fjordene, overnattet i små buer på ytterkysten i forbindelse med fiske.

 

Mange av lokalitetene i Østfold og nedover Bohuslänkysten kan trolig knyttes til middelalderens store sildeinnsig der.

Folkekunst og C14

Norsk Folkemuseums årbok, By og bygd, er nylig utkommet med sin 44. årgang. For første gang på mange år er folkekunst gjennomgangstemaet, og her presenteres vi blant annet for et spennende prosjekt for å C14-datere treskurd fra Setesdal og Øvre Telemark. Inger Lise Christie stiller spørsmålet om hvorvidt «middelaldersk» teknikk, former og motiver som gjenfinnes i treskurden fra 1600- og 1700-tallet i disse områdene, skyldes en kontinuerlig tradisjon eller en kulturell renessanse etter et brudd i senmiddelalderen? For å kunne nærmere seg et svar, har Christie fått utført naturvitenskapelige dateringer av flere gjenstander.

Tre og annet organisk materiale kan dateres ved hjelp av C14-metoden. I jordatmosfæren finnes det naturlig en del karbon, og en bitteliten del av dette karbonet er radioaktivt. Det er dette radioaktive karbonet som kalles karbon-14 eller bare C14. Alle levende organismer opptar det radioaktive C14. Radioaktive stoffer har en viss halveringstid, som er den tiden det tar den radioaktive strålingen å bli halvert når organismen er død. Gjennom å måle strålingsmengden og ut fra kjennskapet til halveringstiden (for C14 er den 5730 år), kan man datere materialet.

Det er interessant at naturvitenskapelige dateringsmetoder også tas i bruk innenfor gjenstandsforskningen. Hittil er det først og fremst arkeologisk materiale som er blitt C14-datert. Fra kunsthistorisk hold har det vært pekt på at det så å si ikke finnes daterte gjenstander innenfor folkekunsten fra 1400- og 1500-tallet, og det er selvsagt problematisk dersom man sverger til kontinuitetstanken. Christie har altså tatt for seg utskårede gjenstander med middelalderske trekk fra Setesdal – som benker, krutthorn og ølboller. En del av disse gjenstandene er forsynt med årstall, men mange av dem kan ikke dateres nærmere.

Blant de gjenstandene som beror på Folkemuseet, og som nå er radiologisk datert, er et utskåret skrin fra Sagneskar i Valle. Det er med 95 prosent sannsynlighet laget alt i perioden 1150-1270. Et ljåhus fra Dale i Valle, som er dekorert med motiver som går helt tilbake til vikingtiden, har vært vanskelig å datere ad tradisjonelle veie. Nå er det C14-datert til 1410-1455. Christie finner også andre gjenstander som viser seg å tilhøre de «funntomme» århundrene nærmest etter Svartedauden, slik at tanken om kontinuitet i treskurden kommer styrket ut av undersøkelsen.

Biskop Spidberg

Vi skriver 1721, og i Kristiansand sitter to menn og diskuterer ivrig. Den ene er østlending, den andre tysk, og begge er nylig ankommet byen. Det er vitenskapelige spørsmål som er emne for samtalen. Nordmannen har sine egne teorier om mangt og meget, og vennen er spesielt interessert i hans oppfatninger om nordlyset. Etter hvert blir det bok av det – stiftsprost Jens Christian Spidbergs idéer om nordlyset blir utgitt i Halle i 1724, oversatt fra dansk av hans tyske venns bror.  Den sprenglærde Spidberg blir værende i Kristiansand, og blir til slutt biskop. Tyskeren, Johann Gottfried Heinzelmann, fortsetter ikke som huslærer hos stiftamtmann Lillienpalm mer enn et par års tid, og senere møter vi ham som keiserlig historiograf og botaniker i Russland – intet mindre. Men de to fortsatte å utveksle brev og tanker i mange år enda.

J.C. Spidberg (1684-1762) var lærd i alle betydninger av ordet, og kanskje den mest feirede akademiker som fantes i Kristiansand på 1700-tallet. Han kom altså til byen som nyutnevnt prest ved domkirken i 1721, og hadde alt på det tidspunktet en spennende karriere bak seg. Som prestesønn fra Østfold kom han som student til København og tok teologisk embetseksamen i 1708. Under Store nordiske krig hadde han vært prest i nordre Bohuslän etter at den svenske sognepresten rømte, og siden hadde baron Løvendahl utnevnt ham til feltprest i Trondheim. Etter dette reiste han gjennom Holstein og Hamburg til Groningen, og der fikk han utgitt sin første bok – om vindens årsak og opprinnelse. Før han ble stiftsprost i Kristiansand, hadde Spidberg også vært skipsprest på generaladmiral Gyldenløves skip, Elephanten.

Da hadde han alt utarbeidet et kart over Trondheim stift, og gått opp grensene mellom Trøndelag, Jemtland og Herjedalen. Kartet ble svært detaljert og i stort format, «saa som det var hans Agt, ikke at ville gaae forbi noget Sted, Kirke, anseelig Gaard, Elv, Vand, Bierg etc.». Etter at han kom til det sørlandske, videreførte han arbeidet slik at kartet til slutt dekket hele landet. Dette Norgeskartet gav han til stiftamtmann Reuss, sammen med en rekke opplysninger til kartet. Jeg kjenner ikke til at kartet noensinne havnet i København, som meningen var. Samme uvisse skjebne fikk et trykkeklart manuskript om Kristiansand bys historie.

Stattholder Rantzau oppmuntret Spidberg til å skrive om naturvitenskapelige emner, og fra Kristiansandsårene hans har vi blant annet bevart et par avhandlinger om jordskjelv. Én av dem ledet til at han ble opptatt i det danske vitenskapsselskapet, som første prest i dobbeltmonarkiet. Ryktet hans som forsker var upåklagelig. Et sted heter det om ham at han «som var den eneste Norske, der var beqvem til sligt, burde, hvis han ikke var Præst, have en Pension for at reise hele Norge igjennem paa langs og tvers, og i alle Kroge gjøre Observationer». Tenk bare om han hadde fått lov til det!

I 1728 hører vi første gang om at J.C. Spidberg har et naturaliekabinett i Kristiansand. Dette tidlige museet – sikkert byens første – inneholdt blant annet en hammerhai som var blitt fanget ved Kristiansand i oktober 1727, samt oldsaker fra Flagghaugen på Avaldsnes og flere gjenstander fra Setesdal. Både disse sakene og Spidbergs store boksamling bestående av seks tusen bind gikk tapt i bybrannen i 1734.

J.C. Spidberg ble utnevnt til biskop i Kristiansand i 1759, som 74-åring. I løpet av de neste to årene besøkte han hvert eneste prestekall i hele stiftet. Innen han døde i 1762, rakk han også å bli teologisk doktor. Ektefellen, Birgitte Topdal, hadde da vært død i mange år allerede. De hadde mange barn sammen, men bare et par levde opp. Kanskje gir det noe av forklaringen på Spidbergs særlige omsorg for byens barn: Når man så ham ute på byen – av og til i en prestekjole som så å si hang i laser omkring ham, for opptatt av tant og fjas var han absolutt ikke – hadde han alltid en «hale» av fattigunger etter seg. De visste at det vanket snop når presten kom. Det de kanskje ikke visste, var at han hadde fylte lommene med godsaker når han deltok i begravelser i byens mer velstående hjem!

"Evig din"

Fra Sætrehelleren vest på Bømlo har vi et funn av en kam fra slutten av 500-årene. Den halv fot lange kammen er satt sammen av benplater som holdes sammen av små jernstifter, og den er dekorert med dobbeltlinjer og punktsirkler. Det er imidlertid runeinnskriftene på begge sider av kammen som gjør den til helt spesielt funn. Ifølge én tolkning står det «Vern (for deg) Nanna, vern (for deg) Nanna» på den ene siden, og «hill møy blant møyer» på den andre. Trolig har kammen en gang vært en gave, kanskje en festegave, til Nanna, «den ypperste blant møyer» fra en ikke navngitt mann.

Fra omtrent samme tid, eller helst noe tidligere, skriver den seg, runespennen fra Eikeland i Time på Jæren (bildet, foto Arkeologisk museum, UiS). Også her kan det være at vi har for oss en kjærlighetshilsen; innskriften på baksiden av relieffspennen er iallfall blitt tolket som «Jeg, Vir, rister runer inn for Vivja, den kjæreste».

Det er ikke vanskelig å trekke tråden frem til yngre innskrifter med lyst og kjærlighet som tematikk. «Åsa, Orm ristet runer!» står det på et vikingtids spinnehjul fra Sørli i Nord-Trøndelag, og på runepinnene fra Bergen og andre middelalderbyer er både forelskelse og mer eller mindre bramfrie ytringer om kjønn og samliv gjengangere. Kan hende er det også en forbindelse til moderne forlovelsesringer med innskrifter av typen "Din for evig". Men innskrifter som dem fra Bømlo og Jæren, som mer eller mindre direkte forteller at gjenstanden de er risset på er en gave til en kvinne fra en mann – finnes det noe forelegg for dem i jernaldermaterialet?

Innskrifter i det eldre runealfabetet er ofte korte, gåtefulle og vanskelig å tolke. Det er ikke ofte at tolkningene går i retning av kjærlighetshilsener. Imidlertid finnes det samtidige paralleller til innskriftene, om enn ikke på Vestlandet. På frankiske og alemanniske gravplasser i det nåværende Tyskland forekommer i enkelte kvinnegraver gjenstander med innskrifter som ser ut til å være av lignende type som våre.

En draktspenne fra det frankiske gravfeltet Frei-Laubersheim i Rhinland er datert til 500-årene, og den har en runeinnskrift som tolkes slik: «Bose risset runer. Til deg, Dalena, gav han gaver». Et annet eksempel har vi fra Bad Krozingen i Baden-Württemberg, der en skiveformet spenne bærer følgende innskrift: «Bōba elsker Agirīk». På en praktspenne fra den store alemanniske gravplassen ved Nordendorf i Bayern forteller en runeinnskrift at "Wini elsker Awa". Videre heter det, fritt oversatt, på en håndten funnet i en kvinnegrav ved Neudingen i Baden-Württemberg i 1980-årene: "Imumba elsker Hamal". Nok en spenne, fra Schretzheim i Bayern, bærer innskriften "Til min reisekamerat (= ektefelle?)". Og på en ravperle fra Weimar står det blant annet at "Awimund er Idas elskede". Andre gjenstander som kan knyttes til kvinner, ser ut til å inneholde lignende meldinger, men i flere tilfeller er det bare enkelte ord (leub – "elske" eller gābu – "gav") som er lesbare.

Man kan spørre seg om det var forbindelser mellom alemanniske og frankiske områder og Vestlandet i folkevandringstiden? Svaret er at ja, det var det. Det er tydelig dersom vi f. eks. ser på spredningen av en type kokekar av kobberlegering som arkeologene betegner "vestlandskjeler", ettersom så mange av dem er funnet i Norge, og da først og fremst på vestkysten. Produksjonssenteret har imidlertid ligget i dagens nordvestlige Tyskland eller i Holland. Likeledes kan vi følge smykkeformer og ikke minst stil og dekor over store områder i denne perioden. I Norge som hos frankere og alemannere, er det datidens elite som målbærer disse kontaktene. Når det gjelder Sætrekammen, er det for så vidt vanskelig å si noe om det sosiale miljøet den tilhører, men med hensyn til funnet fra Eikeland er det ikke tvil: Den forgylte relieffspennen med runene skriver seg fra en rikt utstyrt kvinnegrav – i et overdimensjonert steinkammer av 7 meter lengde! Her er det gravskikken hos folkevandringstidens aristokrati vi møter. Andre gjenstander fra samme grav viser forbindelser til blant annet angelsaksisk område.

Det kan være interessant å se nærmere på om skikken med kjærlighetsgaver kan ha enda eldre røtter, og da er det først og fremst ett sted det er nærliggende å vende blikket: Mot Romerriket. De nevnte kontinentale funnene fra 500- og 600-årene skriver seg i stor grad fra områder som hadde ligget innenfor de romerske limes; Nordendorf, f. eks., befinner seg langs den viktige ferdselsåren Via Claudia Augusta, som var en hovedforbindelse mellom Adriaterhavet og Donauområdet i de første århundrene e.Kr. Kan det da være en opprinnelig romersk tradisjon vi har med å gjøre?

Jo, vi er på rett spor. I Romerriket var "kjærlighetsfibler" (fibula er et annet ord for draktspenne), andre smykker og mindre bruksgjenstander som spinnehjul og lommespeil utstyrt med kjærlighetsinnskrifter på latin og utvekslet mellom elskende par, et vanlig fenomen. Ta nå en liten sølvspenne fra Augst i det nåværende Sveits – Augusta Raurica som den het på den tiden på den var en viktig romersk provinsby. "Amo te sucurre", lyder innskriften på den – "Jeg elsker deg".  Andre varianter er "Elsk meg, jeg elsker deg", "Det du vil, vil jeg også" og "Elsker du meg, elsker jeg deg høyere".

Et romersk fibelfunn med usikkert funnsted har en innskrift som viser hvilken funksjon disse gjenstandene kan ha hatt. På denne lille skiveformede spennen står det blant annet, igjen nokså fritt oversatt: "Elsker du meg, så bær dette smykket som synlig bevis!". Og kanskje var det det samme budskapet jærbuen Vir, han som ristet runer på smykket til sin kjæreste, Vivja, ville formidle i vår egen folkevandringstid?