'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

23 september 2022

Tunanlegg - ringformede tun - kretstun

I kyst- og fjorddistriktene fra Agder til Vesterålen finnes et trettitalls gåtefulle kulturminner fra jernalderen – kretstun, ringformede tun eller bare tunanlegg, kaller arkeologene dem. Men hva representerer slike anlegg, hva ble de brukt til? Og av hvem? Spørsmålet har opptatt norske arkeologer siden slutten av 1800-tallet. «Norske», fordi tunanlegg ser ut til å være et særegent norsk fenomen. Svarene har variert fra landsbyer via amfiteatre, kultiske samlingsplasser og militærkaserner til tingsteder.

Rekonstruksjon av tunanlegget på Sausjord i Voss. Ill.: Ragnar L. Børsheim/Arkikon

Tunanleggene består av større og mindre samlinger av hustufter, vanligvis mindre enn de vanlige gårdshusene fra samme tid, som ligger side om side rundt en åpen, gjerne rundaktig eller oval plass, og med inngangene inn mot dette «tunet». På Sørvestlandet og i Nord-Norge, der jernalderhusene I mange tilfeller hadde yttervegger av jord og torv, er tunanleggene fremdeles synlige I landskapet – som det monumentale Dysjane i Klepp på Jæren, som måler 90x60 m og består av 16 hustufter.

Da de første tunanleggene på Jæren ble gjenstand for arkeologiske utgravninger i 1860-årene, konkluderte man med at de bevarte langveggene i hustuftene måtte være avlange gravhauger. Det samme skjedde nordpå, der et tunanlegg på Leknes i Lofoten ble oppfattet som et gravfelt med langhauger.

Det var først i mellomkrigstiden at en ble klar over at «gravhaugene» egentlig var veggvoller, og at det en hadde for seg, var hustomter av en spesiell type. Æren for dette tilfalt Jan Petersen ved Stavanger museum. Han undersøkte hustufter fra jernalderen en rekke steder i Rogaland, og forstod etter hvert at tidligere arkeologer hadde feiltolket tunanleggene. Videre kunne Petersen dokumentere at Dysjane og de andre tunanleggene på Jæren hadde vært i bruk i eldre jernalder, først og fremst i romertid (1-350 e.Kr.). Ettersom flertallet av de hustuftene han gravde ut utenom tunanleggene så ut til å være fra den påfølgende folkevandringstiden (350-550 e.Kr.), så han for seg at tunanleggene var landsbyer som i folkevandringstid var blitt avløst av enkeltgårder.

I Lofoten og Vesterålen var arkeologen Hans Egenæs Lund aktiv etter krigen og undersøkte flere av tunanleggene der, blant annet de to på Engeløya I Steigen. Registrerings- og utgravningsmetodikk hadde han lært av Petersen i Stavanger, men når det gjaldt tolkningen av tunanlegges funksjon, skilte de to forskerne lag. Egenæs Lund festet seg ved at tunanleggene ofte lå på gårder som er kjent som høvdingseter fra sagaer og andre skriftlige kilder. Og dateringsmessig viste det seg at flere av tunene i nord var fra vikingtiden, og altså klart yngre enn de sørvestnorske. Da det også var et visst sammenfall mellom tunanlegg og tufter etter stornaust, mente han at det ikke var tale om landsbyer, men om samlingsplasser som var blitt benyttet av krigsfolk I håløyghøvdingenes sold.

I mange år var det disse undersøkelsene i henholdsvis Rogaland og Nordland som utgjorde kunnskapsgrunnlaget for fagdiskusjonen om tunanleggene, som i vesentlig grad var preget av de to pionerenes høyst ulike tolkninger av anleggenes funksjon. Og uavhengig av hvordan man så på tunanleggene, så det ut til at det dreide seg om en kulturminnetype som bare fantes på Jæren og på kysten av det historiske Hålogaland. Men snart skulle det rokkes ved dette bildet.

Nye maskinelle registrerings- og utgravningsmetoder ble tatt I bruk av arkeologene fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover, og fikk umiddelbart som resultat at spor etter jernalderhus kom for dagen også på steder der det ikke fantes synlige hustufter. Snart fant en også tunanlegg som bare var bevart i form av avtrykk etter takbærende stolper I undergrunnen.

Etter hvert er inntrykket av tunanleggene som et utpreget regionalt fenomen derfor blitt kraftig svekket, ettersom det er påvist slike anlegg helt øst til Kristiansand, flere steder på Vestlandet, i Trøndelag og i sørlige deler av Nordland. Fremdeles ser tunanleggene ut til å være et kystfenomen, men det er langt flere av dem og de har større geografisk utbredelse enn tidligere antatt.

Men fremdeles glimrer tunanleggene med sitt fravær på Østlandet – og utenfor Norge, for den saks skyld.

I de senere år er det oppstått en slags konsensus om at de karakteristiske anleggene er levninger etter en mer eller mindre egalitær samfunnsstruktur, og helst knyttet til tidlige representasjonsting for mindre geografiske områder – enkelt sagt, forløpere til de regionale lagtingene vi kjenner fra tidlig middelalder, som Gulatinget, Frostatinget og Steigartinget.

Om denne tolkningen blir stående, er mer usikkert. Det er gode argumenter for at tunanleggene representerer tingsteder, men det er påfallende at den karakteriske strukturen med tufter systematisk anlagt side om side rundt et tun, så langt ikke er påvist utenfor den lange, vestnorske kysten.

Det er hevet over tvil at flere av de tunanleggene som er påvist så langt, befinner seg på gårder som tjente som tingsteder på ulike nivåer i langt senere tid. Men like ofte ser det ut til å være en sammenheng mellom tunanlegg og det vi oppfatter som sentrale gårder, altså steder som kan vise til monumentale gravminner, rike gravfunn, tufter etter stornaust osv. Dysjane, for eksempel, befinner seg i kjernen av et av de arkeologisk sett rikeste jernaldermiljøene i landet.

Egenæs Lund, som oppfattet tunanleggene som et aspekt ved jernalderens høvdinggårder, stilte opp en hypotese om at det hadde eksistert slike sentra med jevne mellomrom langs kysten av Hålogaland, og han lette bevisst etter flere tunanlegg med dette som utgangspunkt. Høvdinggårdene skulle ligge i krysningspunktet mellom leia og en fjord. Ett av de stedene han antok at det burde være et jernaldersenter – og dermed et tunanlegg – var Løkta på Helgeland. Han fant det ikke selv, men i 1981 ble det oppdaget et tunanlegg på gården Hov på Løkta.

Flere har pekt på paralleller mellom de norske tunanleggene og tidlige islandske tingsteder, hvorav noen har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser. På Kjalarnes ved Reykjavik forteller kildene at landnåmsmannen Ingolf Arnarsson etablerte en tingplass før Alltinget kom i stand I 930. På stedet finnes 15-20 hustufter som tolkes som rester etter tingboder, og utgravinger har vist at de var I bruk fra rundt 900 til nærmere 1200. Men tuftene på Kjalarnes ligger ikke en I ordnet struktur slik de norske tunanleggene gjør, men ser ut til å være mer tilfeldig plassert.

Flere svenske runeinnskrifter fra slutten av vikingtiden forteller om lokale stormenn der som etablerte tingsteder på tilsvarende vis, uten at noe tunanlegg er funnet på disse stedene av den grunn. Én av disse stormennene var Jarlabanke i Uppland, som vi har møtt tidligere i Kringla heimsins.

Dersom vi frigjør oss fra den karakteristiske tunformen, og bare leter etter samlinger av hustufter av lignende type som den som finnes i tunanleggene (og på lokaliteter som Kjalarnes), øker antallet «tunanlegg» på norskekysten betraktelig. Et ferskt eksempel er en gruppe med hustufter fra romertid på Klepland i Søgne, med flere uregelmessig plasserte, men innbyrdes så å si identiske, mindre hus. Langt senere, i middelalderen, var Klepland for øvrig fast tingsted for et mindre distrikt.

Men både i Sverige og andre steder forekommer det kulturminner som minner om den spesielle strukturen som tunanleggene utgjør, og som til en viss grad er samtidige med disse. Men her dreier det seg om anlegg som nokså tydelig har hatt en forsvarsfunksjon, som Eketorp og de andre kjente ringborgene på Öland. Og det er typisk for tunanleggene i Norge at de ikke har vært omgitt av murer eller voller. Det gjelder også for det eneste tunanlegget som er fullstendig undersøkt av arkeologer i senere tid, nemlig det på Sausjord i Voss.

Interessant nok har arkeologen Håkon Reiersen pekt på en mulig parallell mellom nettopp Eketorp og enkelte av de vestnorske tunanleggene. Som på Eketorp kan det nemlig vises at én hustuft i noen av tunanleggene skiller seg fra de øvrige – ikke ved byggeskikk eller størrelse, men gjennom spesielle gjenstandsfunn. Dette kan peke mot at den tilsynelatende egalitære strukturen som de jevnstore husene i tunanleggene bærer bud om, bare er tilsynelatende – om enn det kan dreie seg om en person eller en familie som i bunn og grunn bare har vært «først blant likemenn», slik vi kan hende skal se for oss at Ingolf Arnasson og andre stormenn som etablerte tingsteder i vikingtiden, var.

Ingen kommentarer:

Den glemte kongemoren

Ligger en norsk kongemor gravlagt i Malmesbury Abbey, den berømte klosterkirken i Wiltshire, England? Svaret finner vi kanskje dersom vi går...