'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

08 august 2022

Ibn Fadlans reise - en historie om et manuskript

I århundrer kjente en bare Ibn Fadlans risala gjennom sitater i andre verker. Men i 1923 kom en avskrift fra 1200-tallet av originalberetningen for dagen i det store Astane Quds-biblioteket i Mashhad i Iran. Oppdageren var en mann som etter hvert skulle skaffe seg et navn som orientalist og historiker, Ahmet Zeki Velidi Togan (1890-1970). Men hadde det ikke vært for Lenin, ville vi kanskje ikke ha visst om dette manuskriptet i det hele tatt.

En dag i 1958 møttes to gamle kjenninger, om ikke akkurat gamle venner, på Hoover Institution Library i California. At de møttes var en tilfeldighet, men de var kommet dit i samme ærend. Den ene av de to mennene var ingen ringere enn Aleksandr Kerenskij (1881-1970) – den sosialrevolusjonære juristen som hadde ledet den provisoriske regjeringen etter at tsaren ble styrtet i februar det nevnte året. Han hadde for lengst gjort en slags amerikaner av seg. Den andre var den velkjente professoren i tyrkisk historie ved Universitetet i Istanbul, Togan.

Nå bøyde de seg over bibliotekets mikrofilmapparat og bladde seg bakover i russiske avisårganger tilbake til den tiden da de kjente hverandre og spilte viktige roller i revolusjonsåret 1917 og i tiden som fulgte. Begge ville gjøre opp regnskap over eget liv og forstå bedre hva de hadde vært med på.

Kerenskij hadde selvsagt vært en av hovedaktørene i 1917, men hva med den feirede akademikeren Togan?

Joda, Togan, på det tidspunktet bedre kjent som Validov, hadde også, i likhet med Kerenskij, vært en sentral aktør den gangen. Kerenskij var født i Uljanovsk, som også var Lenins fødeby. Togan var også barnefødt i Sør-Russland, nærmere bestemt i landsbyen Kuzyanovo. Men mens Kerenskij og Lenin var etniske russere, tilhørte Togan den tyrkisk-talende minoriteten basjkirer.

Basjkiker og andre tyrkiske folk hadde vært en del av det russiske imperiet siden 1700-tallet. På lik linje med mange andre muslimske intellektuelle hadde Ahmet Togan villet ta en aktiv rolle i hjemlandets, Basjkortostans, administrasjon etter revolusjonen. Bolsjevikenes politikk i denne delen av Tatarstan innebar store innrømmelser og betydelig maktoverføring til nasjonale minoriteter.

Ahmet Togan stod i spissen for det basjkiriske nasjonalrådet, som i første omgang hadde støttet de Hvite. Men deres fiendtlige innstilling overfor minoriteten hadde i begynnelsen av 1919 ført Togan og nasjonalrådet over i bolsjevikenes armer. Togan sluttet seg til Partiet, og samarbeidet en tid med Lenin og bolsjevikene.

Men bolsjevikenes tilnærming til det nasjonale spørsmålet i Tatarstan var preget av interne konflikter, og lokale bolsjeviker utfordret stadig den sentrale politikken. I løpet av 1920 mistet Togan troen på det nye regimet, blant annet på grunn av uenigheter om Tatarstan skulle oppfattes som én nasjon eller mange. Han sluttet seg så til den islamsk-nasjonalistiske basmatsj-bevegelsen, sammen med den legendariske tyrkiske hærføreren Enver Pasha.

I 1923, etter Enver Pashas død, så ikke Ahmet Zeki Velidi Togan noen annen utvei enn å forlate Tatarstan. Ett av de første stedene han oppholdt seg etter flukten, var det islamske lærdomssenteret Mashhad. Og det var altså der han gjorde sin store oppdagelse, det mest fullstendige manuskriptet vi kjenner av Ibn Fadlans beretning.

I århundrer kjente en bare Ibn Fadlans risala gjennom sitater i andre verker. Men i 1923 kom en avskrift fra 1200-tallet av originalberetningen for dagen i det store Astane Quds-biblioteket i Mashhad i Iran. Oppdageren var en mann som etter hvert skulle skaffe seg et navn som orientalist og historiker, Ahmet Zeki Velidi Togan (1890-1970). Men hadde det ikke vært for Lenin, ville vi kanskje ikke ha visst om dette manuskriptet i det hele tatt.

En dag i 1958 møttes to gamle kjenninger, om ikke akkurat gamle venner, på Hoover Institution Library i California. At de møttes var en tilfeldighet, men de var kommet dit i samme ærend. Den ene av de to mennene var ingen ringere enn Aleksandr Kerenskij (1881-1970) – den sosialrevolusjonære juristen som hadde ledet den provisoriske regjeringen etter at tsaren ble styrtet i februar det nevnte året. Han hadde for lengst gjort en slags amerikaner av seg. Den andre var den velkjente professoren i tyrkisk historie ved Universitetet i Istanbul, Togan.

Nå bøyde de seg over bibliotekets mikrofilmapparat og bladde seg bakover i russiske avisårganger tilbake til den tiden da de kjente hverandre og spilte viktige roller i revolusjonsåret 1917 og i tiden som fulgte. Begge ville gjøre opp regnskap over eget liv og forstå bedre hva de hadde vært med på.

Kerenskij hadde selvsagt vært en av hovedaktørene i 1917, men hva med den feirede akademikeren Togan?

Joda, Togan, på det tidspunktet bedre kjent som Validov, hadde også, i likhet med Kerenskij, vært en sentral aktør den gangen. Kerenskij var født i Uljanovsk, som også var Lenins fødeby. Togan var også barnefødt i Sør-Russland, nærmere bestemt i landsbyen Kuzyanovo. Men mens Kerenskij og Lenin var etniske russere, tilhørte Togan den tyrkisk-talende minoriteten basjkirer.

Basjkiker og andre tyrkiske folk hadde vært en del av det russiske imperiet siden 1700-tallet. På lik linje med mange andre muslimske intellektuelle hadde Ahmet Togan villet ta en aktiv rolle i hjemlandets, Basjkortostans, administrasjon etter revolusjonen. Bolsjevikenes politikk i denne delen av Tatarstan innebar store innrømmelser og betydelig maktoverføring til nasjonale minoriteter.

Ahmet Togan stod i spissen for det basjkiriske nasjonalrådet, som i første omgang hadde støttet de Hvite. Men deres fiendtlige innstilling overfor minoriteten hadde i begynnelsen av 1919 ført Togan og nasjonalrådet over i bolsjevikenes armer. Togan sluttet seg til Partiet, og samarbeidet en tid med Lenin og bolsjevikene.

Men bolsjevikenes tilnærming til det nasjonale spørsmålet i Tatarstan var preget av interne konflikter, og lokale bolsjeviker utfordret stadig den sentrale politikken. I løpet av 1920 mistet Togan troen på det nye regimet, blant annet på grunn av uenigheter om Tatarstan skulle oppfattes som én nasjon eller mange. Han sluttet seg så til den islamsk-nasjonalistiske basmatsj-bevegelsen, sammen med tyrkiske Enver Pasha.

I 1923, etter Enver Pashas død, så ikke Ahmet Zeki Velidi Togan noen annen utvei enn å forlate Tatarstan. Ett av de første stedene han oppholdt seg etter flukten, var det islamske lærdomssenteret Mashhad. Og det var altså der han gjorde sin store oppdagelse, det mest fullstendige manuskriptet vi kjenner av Ibn Fadlans beretning.

 

2 kommentarer:

Unknown sa...

Noe historikk om Hollendertiden innenfra Våler til Moss/Son? Ny artikkel? :0)

roadent sa...

Teksten kommer to ganger etter hverandre i min nettleser.

Den glemte kongemoren

Ligger en norsk kongemor gravlagt i Malmesbury Abbey, den berømte klosterkirken i Wiltshire, England? Svaret finner vi kanskje dersom vi går...