Byoppkomst og jordbruk

Göbekli Tepe.
Zhengan [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)]

Var det jordbruket som skapte de første byene? Eller var det de første urbane samfunnene som skapte jordbruket? Svaret kan nok synes gitt, men er det kan hende ikke. I hvert fall ikke om vi skal legge de seneste års arkeologiske utgravninger på gammel-kjente lokaliteter som Çatalhöyük og Göbelkli Tepe i dagens Tyrkia til grunn. Resultatene derfra gir nemlig ny aktualitet til en alternativ idé om at bysamfunn oppstod før jordbruket, slik Jane Jacobs, som er mer kjent for sine bidrag til forståelsen av moderne urbanisme, i sin tid mente.

Childes «neolittiske revolusjon»

Den etter hvert tradisjonelle oppfatningen av sammenhengen mellom jordbruk og bydannelser ble klarest formulert av arkeologen V. Gordon Childe i mellomkrigsårene. Childe var uttalt materialist, og i boken Man Makes Himself (1936) introduserte han begrepene eller «den neolittiske revolusjon» («jordbruksrevolusjonen») og «den urbane revolusjon». Dette var endringsperioder som representerte «virkelige revolusjoner som påvirket alle deler av menneskers liv».

V. Gordon Childe.
Swan Watson, Andrew [Public domain]

Dyrking av korn og andre spiselige planter og begynnende husdyrhold førte til bofasthet og grunnleggende samfunnsendringer, som arbeidsdeling og fremvekst av sosiale forskjeller. Domestisering av planter og dyr foregikk innbyrdes uavhengig flere steder på kloden i steinalderen, slik at det er riktigere å snakke om «neolittiske revolusjoner», men Childes fokus var på utviklingen i den såkalte «fruktbare halvmåne» i Midtøsten.

Senere fulgte Childes «urbane revolusjon», som for ham først og fremst var knyttet til fremveksten av stratifiserte samfunn, herskermakt og offentlig administrasjon, og indirekte til det han oppfattet som de første urbane samfunn, som f. eks. Ur i Mesopotamia.

Altså: 1) Først innføring av jordbruk, så 2) bofasthet i form av enkle jordbrukslandsbyer og deretter 3) fremvekst av statssamfunn og byer. I grove trekk vil nok mange fagfolk fremdeles si seg enig i dette.

Göbelkli Tepe

«Göbekli Tepe forandrer alt,» uttalte arkeologen Ian Hodder for noen år tilbake. Lokaliteten, en tell («gårdshaug») opp til 15 meter høy og med en diameter på 300 meter, er med sin rødbrune kulør i dag en enslig fargeklatt og et landemerke i de ellers karrige Germuşåsene i det sørøstre Anatolia. For 12-13.000 år, i den tørre og kalde klimaperioden som kalles Yngre Dryas, var dette området, de øvre delene av Eufrats og Tigris’ nedslagsfelt, viktig for datidens jegere og sankere på grunn av fjellene som fanget regnet og den kalkholdige, porøse berggrunnen med mengder av bekker, elver og oppkommer.

Göbekli Tepe har vært kjent av arkeologer siden 1960-tallet, men utgravninger kom først i stand 30 år senere. Det Klaus Schmidt og hans kolleger har avdekket der, kan endre vårt syn på sider ved «den neolittiske revolusjon», slik Hodder antyder.

Tell’en viste seg å skjule et tyvetalls «megalittanlegg», de tidligste som kjennes. Det dreier seg om flere enn 200 tilhogde T-formede steinsøyler plassert i ovalform. Hver av søylene er inntil 6 meter høye og veier opp til 10 tonn, og de er plassert i uthogde hulrom i berggrunnen. To høyere søyler står vis-a-vis hverandre midt i hver av ovalene, som vanligvis er ca. 15-10 meter store. Mange av søylene er forsynt med symboler og dyrefigurer i relieff: løver, okser, rever, gaseller, esler, slanger, edderkopper og fugler, særlig gribber. Og det hele ble laget for 11.000 år siden.

Selv om bare en mindre del av Göbekli Tepe er undersøkt arkeologisk, er det få spor som kan tolkes i retning av at de som holdt til her drev med jordbruk. Et stort antall dyrebein er gravd frem, og de skriver seg utelukkende fra ville dyr som gaselle, villsvin og villsau, samt gribber, traner, gjess og andre fugleslag. Alt tyder på at stedet ble benyttet av mennesker som fremdeles levde som jegere og sankere, selv om den materielle kulturen deres var av en type som tradisjonelt knyttes til jordbrukssamfunn.

Schmidt mente at Göbekli Tepe var et rituelt samlingssted («tempel) for jakt- og fangstbefolkningen i et større område, basert bl.a. på funn av obsidianavslag hentet fra inntil 150 km borte. Hans vidtrekkende konklusjon var at «templer oppstod før byer og landsbyer». Tolkningen har ikke fått stå uimotsagt. En kollega av ham, Ted Banning, initierte en stor fagdiskusjon i Current Anthropologys spalter i 2011, da han førte argumenter til torgs for at «templene» i Göblekli Tepe like gjerne kan tolkes som hus, og at det kan hende ikke er så relevant å skille mellom dagligliv og «kult» i dette tidlige samfunnet.

I vår sammenheng er ikke dette avgjørende. Poenget er uansett at Göbekli Tepe ser ut til å motbevise den hevdvunne oppfatningen om at det først var etter innføringen av jordbruk og bofasthet at menneskene hadde tid, organisasjon og ressurser til rådighet for å bygge komplekse anlegg som dette. Schmidts argument er at det foregikk i omvendt rekkefølge, og at det var etableringen av steder som Göbleki Tepe som la grunnlaget for fremveksten av komplekse samfunn.

Og kanskje også for jordbruket? Schmidt har i hvert fall satt Göbleki Tepe i forbindelse med den første fasen av neolittiseringen. Lokaliteten ligger bare 30 km fra Karaca Dağ, der verdens eldste kjente domestiserte hvete er dokumentert, og der det første jordbruket oppstod bare noen hundre år etter at Göbleki Tepe ble anlagt.

Jane Jacobs

Jane Jacobs. Phil Stanziola [Public domain]

Det er her Jane Jacobs kommer inn, fra sidelinjen, så å si. Hun regnes jo først og fremst som en viktig inspirator for det som kalles «New Urbanism». Jacobs er særlig kjent for sien banebrytende bok fra 1961, The Death and Life of Great American Cities. I den kritiserer hun i sterke ordelag den første etterkrigstidens byfornyelse, som hun mente ødela velfungerende, eldre nabolag og erstattet dem med isolerte, kunstige byrom. Men selv uttalte Jacobs, som døde i 2006, at hennes viktigste bidrag ikke var oppgjøret med saneringspolitikken, men arbeidet med urban økonomi.

I 1969 var det nemlig byens økonomiske rolle og spørsmålet om hvorfor noen byer blomstrer mens andre opplever tilbakegang, som var tema for en ny bok, The Economy of Cities. Hennes hovedargument er at det er byer som er den primære drivkraften i den økonomiske utviklingen. Økonomisk vekst er ifølge Jacobs basert på det hun kaller «urban import-erstatning», dvs. en prosess der varer som tidligere har vært hentet utenfra, blir fremstilt lokalt, og at det gjennom dette blir bygd opp lokal infrastruktur og kompetanse. Den økte produksjonen kan deretter eksporteres til andre byer, som så i neste omgang får mulighet til å bedrive tilsvarende import-erstatning.

Gjennom en rekke historiske eksempler ville hun vise at det i et langtidsperspektiv har vært i byer at ny teknologi, nye produkter og nye former for arbeid har oppstått på grunnlag av de gamle. Så stilte hun det kjetterske spørsmålet om det kanskje har vært slik fra begynnelsen av, og om ikke også jordbruk og husdyrhold oppstod i bysamfunn? Jacobs svarte forsøksvis bekreftende på sitt eget spørsmål. Hun så for seg at mennesker som drev med jakt og sanking, søkte sammen for å drive utveksling og håndverk, og at de nevnte økonomiske prosessene medførte en arbeidsdeling som så ledet til domestisering av dyr og planter. Disse innovasjonene flyttet etter hvert ut av byen gjennom tilsvarende import-erstatningsprosesser og fremveksten av nye former for arbeid.

Catalhöyÿk.
Omar hoftun [CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)]

Jacobs var inspirert av de da ferske utgravningene i «proto-byen» Çatalhöyük i det sørlige Anatolia, hvis eldste fase går tilbake til ca. 7.500 f.K. Senere utgravninger i Çatalhöyük, i regi av Ian Hodder, har riktignok godtgjort at det er tale om et samfunn som har begynt med domestisering av planter, men fremdeles var avhengig av å sanke ville vekster og jakte. Beboerne i Çatalhöyük var engasjert i utveksling over til dels store avstander; her er obsidian fra Kappadokia, palmeblader fra Mesopotamia eller Levanten og skjell fra Rødehavet. Sporene etter spesialisering og en differensiert økonomi er likevel få i Çatalhöyük, og det er et definisjonsspørsmål om en velger å kalle det for et urbant samfunn eller ei. Men til enhver tid var anslagsvis 3500-8000 mennesker bosatt her.

Jane Jacobs tanker har bare i liten grad vært en del av den arkeologiske neolittiseringsdebatten. De gangene hennes idéer om byer og jordbrukets fremvekst har vært tatt opp, har vurderingene stort sett vært negative. Men kanskje gjør nye funn som dem i Göbekli Tepe henne aktuell igjen?