 |
| Foto: Kulturhistorisk museum |
Korset (bildet) er 5 cm høyt og 3 cm over korsarmene. Det er
nokså godt bevart, og skriften kan fremdeles leses. På baksiden, som ikke vises
på fotoet, er den kjente hymnen for korsets opphøyelse skrevet på kirkeslavisk.
Helt identiske, masseproduserte hengekors av messing er funnet flere steder i
Finnmark – og på Svalbard. Korsene er talende vitnesbyrd om en forfulgt
religiøs minoritet i utkanten av det russiske tsarriket. De forteller dessuten
om en unngåelig side så vel ved den tidlige pomorhandelen og -fiskeriene i
Finnmark, som ved russernes overvintringsfangst på Svalbard: En for tidlig død,
langt fra hus og hjem.
Fra 1700-tallet
Det er nemlig fra graver de aller fleste messingkors av
denne typen skriver seg. Vi har et annet funn fra Vadsø (Prestelva), og enda et
fra Steinvåg i Gamvik. I en grav i nærheten av Ellinghamn i Sør-Varanger, der
den døde lå i en trekiste under en lav steinrøys, lå et tilsvarende kors. Også
funnet fra Ellinghamn kan være en pomorgrav, mens de øvrige funnene fra
Sør-Varanger – fra Gravholmen i Pasvikelva – tilhører skoltesamiske graver.
Selv om det i lokalhistorisk litteratur er foreslått at
messingkorset fra Vadsøya er fra middelalderen, eller til og med fra
vikingtiden, er det ingen tvil om at denne typen av hengekors er langt yngre, fra
slutten av 1700-årene eller noe senere. «Natelnik», heter disse korsene på
russisk, som betyr noe slikt som «på kroppen». Korset er et synlig tegn på at
en person er ortodoks kristen; man får det når man døpes, og det følger en
gjennom livet og inn i graven. Det bæres i en snor rundt halsen, og inntil
kroppen. I russisk folketradisjon blir dessuten «natelnik» oppfattet som en
kraftfull amulett som kan holde det onde på avstand. A.G. Nordvi må ha satt
atskillige pomorer med kors om halsen, for han kunne fortelle de lærde i
Christiania at «Russer skulle endnu bære saadanne Kors og blive begravede med
dem».
Gammeltroende pomorer
Men det er flere trekk ved korset som viser at de som i sin
tid bar dem, og som av ukjente årsaker endte sine liv i Finnmark, ikke var
«vanlige» ortodokse kristne, men gammeltroende. Det viktigste er kanskje
innskriften over korset, der det ikke står de russiske bokstavene som tilsvarer
latinens INRI («Jesus fra Nasaret, Jødenes Konge), men derimot en forkortelse
for «Jesus Kristus, Ærens Konge». Nettopp dette var en av mange disputter
mellom kirkereformatoren Nikon og de gammeltroende dissenterne som fra slutten
av 1600-årene av – etter at de var blitt gjenstand for omfattende forfølgelser
– slo seg ned ved Kvitsjøen og andre utkantområder i det russiske riket. De
gammeltroende holdt seg til ritualene og de hellige bøkene fra tiden før Nikons
reformer. Et annet av stridsspørsmålene var om man skulle bruke to eller tre
fingre når man gjorde korsets tegn.
Etter en langvarig og blodig konflikt mellom ortodokse og
gammeltroende, der mange av lederne for de sistnevnte ble drept og der det
berømte klosteret i Solovki ble beleiret i flere år av tsarens tropper, trakk
Peter den store den konklusjon at det var bedre å skattlegge de gammeltroende
enn å forfølge dem. Han hadde også militærstrategiske beveggrunner, for de
gammeltroendes nyanlagte klostre ved Vyg i Karelia representerte viktige
kompetansemiljøer innenfor metallstøping.
Korsene som er funnet i Finnmark, er antagelig fremstilt ved
Vyg, der man laget ikoner og kors av metall senest fra 1719. Og fra Vyg har de
masseproduserte og billige messingkorsene funnet veien til Kvitsjøens kyster,
der pomorlandsbyene ligger som perler på en snor, og der de gammeltroende stod
særlig sterkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar