Landet vi mistet

Også landskap kan ha sin virkningshistorie. Det er ikke minst tydelig i Bohuslän, som var norsk land frem til 1658. For selv om dette forholdet er kjent stoff for arkeologer og ikke minst historikere på begge siden av svenskegrensen, resulterer begivenhetene for 350 år siden ikke bare i at man tenker på Bohuslän som utvetydig svensk i dag – men også i vikingtiden og tidligere. Sjelden eksplisitt, men altfor ofte i praksis.

Få nordmenn, og det gjelder selv innbitte østfoldinger som herværende forfatter, tenker vel på det blide Bohuslän som noe annet enn et svensk sommerparadis og handelsmekka på den andre siden av Svinesund. Og i vårt hjørne av verden finnes det vel knapt noen mer naturlig grense enn Iddefjorden. Men i århundrer frem til Roskildefreden i 1658 var altså Bohuslän et norsk kjernelandskap – med  rike jordbruksbygder, klostre som Dragsmark og Kastelle, de viktige middelalderbyene Konghelle og Oddevold og den mektige grensefestningen Båhus. Likevel er det i stor grad Jämtland og Härjedalen som huskes som tapte landskap. Bohuslän er mer som Idre og Särna.

De svenske kravene etter seieren i 1658 var knallharde: Daværende danske indrefileter som Halland, Bornholm og kornkammeret Skåne skulle tilfalle Sverige, og det samme skulle norske kjernelandskap som Trøndelag og Bohuslän. I tillegg skulle hele Norge være svensk i 30 år. Sluttresultatet i Roskilde den 26. februar var noe mildere betingelser, men såvel Bohuslän som Trøndelag skulle forbli blå-gule. Det gikk ikke lang tid før det igjen brøt ut krig, og i en ny fredsslutning i København to år senere ble Trøndelag norsk på ny. Bohuslän, derimot, skulle for all fremtid forbli svensk – gjenerobringen under Tyttebærkrigen i 1788 ble bare en episode.

Det er altså dette faktum, den politiske omveltningen i 1658, jeg mener har en spesifikk virkningshistorie, i den forstand at Bohuslän like ofte blir fremstilt som en svensk periferi som et norsk, østlandsk sentralområde – selv når det er tiden lenge før 1658 som er tema. I og for seg kloke perspektiver som at Bohuslän var en relativt egenrådig landsdel, et omstridt grenseområde, og at landskapet først og fremst hører hjemme i en Kattegat-Skagerrak-sammenheng, tar på sett og vis utgangspunkt i det samme forholdet.

Eksemplene er mange, men jeg skal nøye meg med et som er hentet fra den arkeologiske diskursen rundt gravfeltet i Greby ved Gre bbestad i Tanum kommune. Det er symptomatisk at denne fagdiskusjonen i all hovedsak har vært – og er – svensk. Grebyfeltet er "ett af de vackraste i Sverige", skrev arkeologen Oscar Montelius etter at han hadde undersøkt noen av gravhaugene der i 1870. Feltet består av nesten 200 gravhauger, noen runde og andre lange, foruten en serie runde og ovale steinsettinger og så mange som 40 karakteristiske, høye bautasteiner. Det monumentale gravfeltet er med rette sagnomsust. Montelius fant at inventaret i gravene – som viste seg å være fra folkevandringstid – pekte vestover, med forbindelser til Norge, De britiske øyer og Tyskland. Det i seg selv er kun påfallende i en rikssvensk sammenheng, for Greby ligger bare et steinkast eller to fra Ytre Oslofjord. Og både gravgodset og de oversjøiske forbindelsene som kan leses ut av det, er helt i tråd med hva man finner på gravplasser fra samme periode i Østfold og Vestfold og videre nedover sørlandskysten.

I ulike sammenhenger har det videre vært pekt på at Grebyfeltet er unikt i Vest-Sverige, først og fremst fordi det rommer et så stort antall gravminner, mens normalen ellers i Bohuslän er mindre gårdsgravfelt. Det er ikke direkte feil, dette. Men hvorfor begrense sammenligningsgrunnlaget til høyst moderne landegrenser? Det er tross alt bare litt over to mil i luftlinje til riksgrensen i Enningdalen. Og hva størrelse, datering og gravminnetypologi angår, slutter Grebyfeltet seg til store jernaldergravplasser som Hunn, Store-Dal, Gunnarstorp og Opstad i Østfold. Med utgangspunkt blant annet i Grebyfeltets betydelige omfang har det endatil vært foreslått at det kan ha eksistert en handelsplass i Grebbestad i jernalderen. Det finnes argumenter for at det har vært en handelsplass i nordre Bohuslän et sted, men de har først og fremst sammenheng med de rike funnene innenfor et noe større område i Kville og Tanum.

I sagamaterialet spiller Ranrike en ikke ubetydelig rolle. Man kan lese om vikingtids stormenn fra halvøya Sotenes innenfor Smögen og på Vätteland i Tanum. Om vi skal tro Landnåmsboken, var det ranrikinger selv blant nybyggerne på Island på slutten av 800-tallet. Senere, under borgerkrigene på 1100- og 1200-tallet, ble flere slag utkjempet i det nåværende Bohuslän. Kong Harald Øysteinsson falt der i 1157 og ble gravlagt i Foss kirke. Kong Sverre møtte motstand blant flere av høvdingene i landsdelen, med Simon i Skredsvik som den fremste. Før den tid hadde en tredje konge, Olav Kyrre, dødd på sotteseng på Håkeby i Tanum. Det var i 1093.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Bohuslän før sagatiden neppe var mer "norsk" enn Østfold var det. Viken som sådan var antagelig en region der det fantes småkonger og stormenn som kunne stå i et eller annet lojalitetsforhold til overkonger på ulikt hold, men tendensen i kildene er likevel at vikverjene – og deriblant ranrikingene – befant seg innenfor danekongenes maktsfære.  Og en sagakjenner som Erik Lönnroth mente at flere av Snorres beretninger om de norske vikingtidskongenes forehavender i Bohuslän er oppdiktet nettopp i den hensikt å legitimere norsk overhøyhet i et landskap som i realiteten hadde en mer broket forhistorie.