"Nord og ned"

I vikingtiden var de døde aldri langt unna. Enten det var på gården, i landsbyen eller i de første bysamfunnene i Norden, så lå gravplassene i nær tilknytning til bebyggelsen. Variasjonene i hvordan dødens landskap var ordnet var store, men noen felles temaer finnes da.

Det er for eksempel slik at gravplassene svært ofte ligger enten nord eller øst for den samtidige bebyggelsen. Bildet er ikke entydig, men mønsteret trer nokså tydelig frem. Lejre på Sjælland er bare ett av mange steder der dette er tilfellet; der ligger periodens gravminner dels øst for, dels nord for den påviste bebyggelsen. Det er ingen åpenbar grunn til at det skal være slik, men dette er himmelretninger som i den norrøne mytologien ble satt i forbindelse med døden.

I visjonsdiktet Draumkvedet fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de tunge Våsemyrene, og vi hører om et annet våtmarksområde, Gaglemyrene, som sies å ligge på Hel-veien. ”Gagl” er et navn på grågås, og i Telemark og Agder tenkte man seg at denne fuglen hadde redet sitt på noen store myrer som kaltes Gaglemyrene, og de skulle ligge langt mot nord. Voluspå skildrer den forferdelige elven Slid, som renner østfra gjennom en iskald dal og er full av kniver og sverd. Den måtte onde mennesker vade over når de gikk Hel-veien ”nord og ned” (døde).

Her møter vi også motivet med vann som skiller mellom døde og levende. Vi finner det igjen i vikingtidens kulturlandskap mange steder. I Lejre er skipssetningene og andre graver (blant annet Grydehøj) adskilt fra bebyggelsen av Lejre Å. I Hedeby skiller en bekk mellom bebyggelse og gravfelt innenfor halvkretsvollen. På Jylland finner vi det samme fenomenet igjen i Hesselbjerg ved Odder og Gammelby ved Esbjerg. I Tierp i Uppland er et stort gravfelt ved Tämnerån trolig knyttet til den en gang viktige bebyggelsen Torslunda på motsatt side av elven. Selv om den tilhørende bebyggelsen foreløpig ikke er påvist når det gjelder Halvdanshaugen på Ringerike og Oseberghaugen i Vestfold, skal man trolig på begge steder over nærliggende bekker for å finne den. De opprinnelig vannfylte fotgrøftene for eksempel på Borre i Vestfold kan sees som et eksempel i miniatyr på det samme forholdet.

Det ser ut til at plasseringen av de nevnte gravfeltene kan ha sammenheng med forestillingene om elven som skiller mellom de levendes verden og dødsriket. I den norrøne mytologien skiller elven Gjall mellom levende og døde. Over Gjall fører Gjallarbro, som blant annet spiller en viktig rolle i Baldermyten. Draumkvedet gir en stemningstung og mørk beskrivelse av denne broen:

Kjem eg meg at Gjaddarbrui,
ho heng'e so hågt i vindi;
ho æ òdd me guri slegji
å saum i kvòrjom tindi.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

Ormen høgg'e, å bikkja bite,
å stuten stend midte på leii:
tri æ tingji på Gjaddarbrui,
å adde æ gramme a vreie.
For månen skin'e,
å vegjine fadde so vie.

At man neppe gikk av veien for å forestille seg broen mellom verdenene som en realitet i vikingtidens kulturlandskap, tyder det faktum at én oppskrift av Draumkvedet har ”Bjellandsbruna” (bro over Mandalselven i Bjelland i Vest-Agder, kjent fra middelalderen) i stedet for ”Gjaddarbrui”. I Danmark har man ellers på flere plasser stedsnavnet Gildebro (dvs. Gjallarbro).