Hogganvik-utgravningen - Webkamera

Mandag 3. mai starter den arkeologiske undersøkelsen på Hogganvik. Arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune skal grave på stedet der runesteinen fra yngre romertid eller folkevandringstid kom for dagen i september i fjor. I dag kom webkameraet på plass.
NB: Bildet oppdateres én gang i minuttet. Pass på å oppdatere siden jevnlig.

Spolia - smuler fra keiserens bord

I fjor høst dukket et lite fragment av en fremmedartet bergart opp blant andre oppsamlede oldsaksfunn i Mandal. Det viste seg å være en del av et såkalt reisealter fra middelalderen, helst fra 1100-årene, men selve steinen har en eldre historie: den er av en karakteristisk grønn porfyr som ble hentet på Peloponnes i antikken. Den grønne bergarten stod i høy kurs hos romerne, og vår stein har trolig vært en del av et gulv, en søyle eller en annen bygningsdetalj et sted i det romerske Vest-Europa. Århundrer senere ble den spolia – kuttet opp og gitt ny bruk, i dette tilfellet altså et reisealter, et transportabelt alter som prester og biskoper kunne benytte under reiser. Bruken av romerske ”smuler” i middelalderen er en fascinerende historie.

Den latinske termen spolia viser til krigstrofeer, gjerne våpen og militære insignia, som romerske tropper tok etter seierrike slag, og som etter å ha blitt båret i triumf til Forum, eksempelvis kunne pryde offentlige bygninger. Under renessansen begynte man å bruke begrepet om middelalderens ”plyndring” av antikke bygninger med det formål å skaffe søyler og andre elementer som kunne benyttes i nye bygninger. På bildet: Spolia i katedralen i Magdeburg.

Bruken av porfyr – som i vår alterstein – er typisk. I Romerriket hadde porfyr symbolisert høy prestisje og keiserlig status, og palasser og andre bygninger var blitt utstyrt med detaljer av porfyr. Flere keisere ble dessuten gravlagt i sarkofager av denne steinsorten. Råmaterialet kom fra ulike deler av imperiet – svart og rød porfyr særlig fra Mons Porphyrites i det nåværende Egypt, grønn porfyr altså fra Peloponnes. Grønnfargen beskrives av Plinius som ”mer strålende hos noen annen stein”. Den grønne porfyren gikk under flere navn, blant annet serpentino verde antico. Sistnevnte navn viser til at man har lignet det karakteristiske mønsteret med lysere grønne eller gule krystaller på mørkere bakgrunn med et slangeskinn. Romernes sans for sjeldne og kostbare bergarter var likevel ikke begrenset til porfyr; man hentet marmor i Hellas og Tyrkia og forskjellige typer granitt i Egypt.

I senantikken brøt imidlertid den infrastrukturen sammen som hadde gjort det mulig å drive storskala drift på de ettersøkte bergartene i ulike deler av Imperiet. Mange forekomster var dessuten uttømt. Alt omkring år 300 var det nærmest umulig å få tak i nye søyler, og prisen på innført stein i mindre volumer var skyhøy. Det nevnte bruddet i Lakonia på Peloponnes ble forlatt i 400-årene, og lenge før den tid foregikk gjenbruk av monumenter av porfyr og andre steinsorter. Konstantin den stores triumfbue i Roma (312-315) består for eksempel i stor utstrekning av deler fra eldre monumenter, og noen av dem kan ha blitt hentet i Lilleasia. Rafael kommenterte triumfbuen i et brev til pave Leo X i 1519, og trakk opp motsetningen mellom den edle klassiske stilen som preget de gjenbrukte delene, og de ”stupide” senantikke skulpturene som ble fremstilt av dem som laget buen. I Bysants kjente man porfyr bare som ”romersk stein”, og vi vet at f. eks. keiser Justinian fikk søyler av denne ”romerske steinen” i gave i forbindelse med byggingen av Hagia Sofia på 530-tallet. Søylene var hentet fra det tempelet Aurelian hadde latt bygge til Sol invictus i Roma nesten 300 år tidligere.

Senere hører vi om at Karl den store henter søyler av den sjeldne svarte porfyren fra Ravenna til sitt palass i Aachen, og at Offa av Mercia ønsket seg det samme. Videre ble keiser Ottos palass i Magdeburg utstyrt med spolia fra Ravenna, og det samme ble Vratislav den førstes i Praha. Antikk porfyr ble likeledes benyttet i Westminster Abbey i 1200-årene. Overalt i det tidligere Romerriket var gamle ruiner så å si fritt vilt. Det var nok først og fremst et spørsmål om behov for bygningsstein, men man skal ikke undervurdere ønsket om på denne måten å ta del i gammel storhet. I tilfeller som Konstantins triumfbue og Karls den stores palass er det rimelig at det ligger et bevisst program bak gjenbruken, nemlig et ønske om å understreke at man står i en bestemt tradisjon. En del spolia fikk en langt mer prosaisk anvendelse: Marmor kunne brennes til kalk og brukes til mørtel, mens mindre porfyrstykker i middelalderen på grunn av sin hardhet ble anbefalt benyttet som underlag når man skulle male pigment til bruk i illuminerte manuskripter eller glass i forbindelse med emaljering.

Praksisen var ikke begrenset til europeerne. Da tyrkerne plyndret den antikke byen Laodicea i 1188, fraktet de med seg store mengder marmor fra bygninger og portikoer tilbake til Syria. Da moskeen i Cordoba ble bygd under kalifen Abd al-Rahman i 785, ble de 110 takbærende søylene av marmor alle som én hentet fra romerske eller visigotiske bygninger.

Hva så med altersteinen fra Mandal, hvordan havnet den her oppe hos oss? Jo, det er vanlig å knytte porfyrplater av denne typen til den romerske provinshovedstaden Colonia Agrippina, det nåværende Köln. Der har man påvist et verksted for produksjon av slike plater, med spolia som råmateriale. I middelalderen lå Köln på pilgrimsruten mellom Norden og valfartsmål i Sør-Europa og Det hellige land, og var dessuten selv et viktig mål for pilgrimer. Når så vidt mange steiner av denne typen er fremkommet i det nordvestlige Europa, kan det skyldes denne trafikken.