'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

30 desember 2008

Maktens sete

Jeg står foran Cathedra Petri i Vatikanets Peterskirke, men tankene mine går til Osebergfunnet. Skjult av Berninis barokke bronsetrone fra 1650-årene, står en nokså enkel, kasseformet stol av eik som er langt eldre. Tradisjonen vil ha den til å være St. Peters egen stol, men stolen eller tronen var faktisk en gave fra den frankiske keiseren Karl den skallede til paven i 875. Det er denne eikestolen som får meg til å tenke på Oseberg og på den merkelige stolen i gravskipet der.

Osebergstolen er 50 år eldre enn den i Peterskirken, og den er laget av bøk, men de to gjenstandene har vesentlige trekk felles. Begge har en kasseformet underdel som holdes sammen av fire stolper og et høyere ryggparti. På Osebergstolen er selve setet ikke bevart, men det må ha vært av tau, bast eller lignende. Det egentlige sitteunderlaget har vel vært én eller flere puter. Stolryggen bærer preg av å ha vært stoppet. Stolen fra Oseberg er ganske liten – sittehøyden er bare knappe 40 cm. Alle fire sider av den kasseformede underdelen har vært dekorert med border og dyreornamentikk. Gjenstandens spesielle karakter understrekes av at dette er det eneste eksempel fra Oseberg på rent dekorativt maleri, uavhengig av treskjæring og plastisk form.
Stolen ble funnet i bunnen av skipet, helt inntil masten midtskips. Her fantes også den praktfulle vognen, og det er mulig at stolen har vært plassert i denne. Iallfall viser den ene av de bevarte billedvevene i Osebergfunnet to personer som sitter på hver sin stol i en vogn. Det er dog uklart om stolene på billedveven er av samme type som vår stol.
De kasseformede stolene som dem fra Oseberg og Peterskirken utgjør en egen type i vikingtid og middelalder. De kjente middelalderske stolene fra Blaker og Gårå er av denne typen, og det er også den britiske kroningsstolen i Westminster Abbey. Sistnevnte er fra ca. 1300. På Bayeux-teppet er det likeledes vist flere slike stoler. Den mest direkte parallellen til Osebergstolen må vi imidlertid østover for å finne. Fra gravplassene på Birka i Mälaren har vi en håndfull hengesmykker eller amuletter i form av miniatyrstoler. Det dreier seg stort sett om kubbestoler, men én av miniatyrene fra Birka forestiller en kasseformet stol med lav rygg, som på Osebergstolen, og som denne har Birkastolen sidepaneler som når helt ned til underlaget, uten frie ben.


Fra benk til stol
Stolen et sjeldent møbel før 1600-årene, da den vinner frem i bykulturen. Før den tid var stolen som et høysete som var forbeholdt husets herre eller frue og prominente gjester, samt ble benyttet av konger og biskoper. I middelalderen og tidligere satt folk flest på benker, eller på kister. Det er ikke tilfeldig at eksemplene i det ovenstående er hentet fra kirkelige eller kongelige kontekster – det er troner mer enn ”stoler” i moderne forstand vi har med å gjøre. Stolen var et tegn på autoritet, lov og legitim makt, og først og fremst et seremonielt stykke møbel. Som Troels-Lund skriver, synes stolen ”lige fra første Færd at have været Udtryk ikke for Træthedens Afhjælp, men for Herskerhøjhed, den fornemstes enlige Sede.”

Det er denne tradisjonelle oppfatningen av stolen som kommer til uttrykk i begreper som domstol, lærestol og den hellige stol, eller i uttrykk som ”innsette”. I arkaiserende sammenhenger i vår egen tid har man kopiert middelalderens forhold mellom stol og benker – det være seg i eldre rettslokaler der dommeren er den eneste som sitter i stol, eller i det britiske Underhuset, der representantene trenger seg sammen på benker, mens speakeren bokstavelig talt troner i stolen sin.

Stolen fra Oseberg er altså en sjelden fugl for sin tid, og det er rimelig å tolke den som en slags trone. Parallellfunnene er likeledes troner for verdslige eller geistlige fyrster. Når det gjelder miniatyrstolene fra Birka og andre steder, mener mange at det er guders seter man har villet fremstille. I det minste i ett tilfelle, nemlig et funn fra Hedeby, er det trolig Odins sete det dreier seg om. Denne miniatyren forestiller nemlig en kasseformet stol med to motstilte rovfugler på ryggen og med ulver som armlener.

Men de kasseformede stolene rådet ikke grunnen alene. Vi husker at de fleste miniatyrstolene fra vikingtiden forestilte kubbestoler. Selv om vi ikke har bevart virkelige kubbestoler fra denne perioden, er det altså liten tvil om at de har eksistert. Nordiska Museet i Stockholm har en kubbestol fra Hjartdal i Telemark som er prydet med dyreornamentikk i tidlig vikingtidsstil, men stolen er så vidt jeg vet udatert. I Setesdal ble kubbestolene tidligere kalt for ”munkestoler”, og det tyder på at man oppfattet dem som gammeldagse (fra katolsk middelalder). Utenfor Norden er typen eldgammel, og vi finner dem blant annet hos etruskerne, med den praktfulle stolen i Tomba Barberini ved Palestrina som det fremste eksemplet.

Håkon 5. segl fra 1305 viser kongen sittende på en klappstol. I Nasjonalbiblioteket i Paris er utstilt en annen trone i form av en klappstol – den såkalte ”Dagoberts trone”, som etter tradisjonen skal ha tilhørt merovingerkongen av samme navn. Abbed Suger i St. Denis skrev om denne tronen at “de frankiske kongene satt på den for å motta sine aristokraters hyllest etter at de hadde overtatt riket”. Dagoberts trone ble sist benyttet da Napoleon lot seg krone til keiser i 1804. Merovingerne hadde overtatt dette maktsymbolet fra romerne, men klappstolen var ikke noen romersk oppfinnelse heller. Romerne selv mente at de hadde arvet stoltypen fra etruskerne. Men i den såkalte Guldhøj, en gravhaug fra eldre bronsealder ved Ribe, fantes en klappstol, og i Nord-Tyskland er det funnet flere av samme type. Klappstolen fortaper seg dermed i forhistoriens tussmørke. Som type har man tenkt seg at den lette og enkelt sammenleggbare klappstolen i sin opprinnelse har sammenheng med mobilitet, eksempelvis en ambulerende kongemakt.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Dette var en meget interessant artikkel. Kubbestolen fra Hjartdal er en fascinerende sak. Den høres ihvertfall svært alderdommelig ut og må vel være unik i så henseende. Jeg gjør ellers oppmerksom på Emil Birkelis verk "Høgsætet: Det gamle ondvege i religionshistorisk belysning" fra 1932. En grundig studie som virkelig er verdt å ha på bokhylla.

Anonym sa...

Interessant innlegg (som vanlig)!
Og forøvrig Godt nytt år til alle to og firbente hos deg.

hilsen Jonas og Marianne fra Tromøy.

Anonym sa...

Du store tid for en bra blogg!
Kom over den ved en tilfeldighet, via Wikipedia.

Kommer til å lese alle innleggene dine i ro og mak fremover.

Mvh Nunzio
http://www.vgb.no/7996/

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...