'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

05 august 2007

Grunnsteinen

Da grunnsteinen til Stortingsbygningen ble satt ned den 10. oktober 1861, la man ned en håndfull eksemplarer av de nye Carl XV-myntene som kom det året. På grunn av spesielle omstendigheter, ble disse myntene tatt fra en meget eksklusiv serie som bare bestod av 11 eksemplarer av hver mynt, slik at Stortingets grunnstein kom til å skjule en verdifull skatt. Tradisjonen med å sette ned grunnstein lever fremdeles, og i det 21. århundre legger man foruten mynter gjerne ned noen av dagens aviser osv. I Den norske kirkes bestemmelser om vigsling heter det for eksempel at man ved grunnsteinsnedleggelse vanligvis murer ”et kobberskrin inn i bygget. Dette inneholder gjerne følgende: tegninger av kirken, skriftlig orientering om bygningen, kort orientering fra byggekomiteen, gjeldende mynt (pakning fra Norges Bank), dagens avis, menighetsbladet, salmebok, bibel”. Denne tradisjonen har gamle aner.

Grunnsteinsnedleggelsen kan vi nemlig følge langt tilbake i tid, helt til det forhistoriske hus- eller bygningsofferet. Under de arkeologiske utgravningene av vikingtidsbebyggelsen på Kaupang i Vestfold for tre, fire år siden, fant man for eksempel at det i fire forskjellige stolpehull i én og samme bygning var lagt ned fiskesøkker som var blitt sekundært benyttet som skubbe- eller malesteiner. Husoffer kunne som i dette tilfellet bli utført i forbindelse med innvielse av hus. Hensikten med slike ofringer kommer klart til uttrykk når vi ser på gjenstandstyper som i det folkloristiske materialet fra moderne tid tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige ”tordenkiler” (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Slike gjenstander ble gjerne deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger (dvs. i stolpehull).

Husoffer kan spores tilbake til begynnelsen av yngre steinalder – her på berget vil det si noe slikt som 6.000 år. Generasjon etter generasjon er det leirkar, malesteiner og slakteavfall fra dyr som oftest legges ned i husene. Men i løpet av jernalderen endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. Nedleggelsene av tradisjonell type blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander tiltar.

Det direkte forbildet for grunnsteinsnedleggelser med mynter osv. skal vi derimot søke i klassisk kultur. Under utgravningen av Dareios’ tempel i Persepolis fant man således skrin av stein som inneholdt to tavler av henholdsvis gull og sølv som fortalte om tiden da arbeidet med tempelet ble igangsatt (516 f.Kr.), og sammen med tavlene lå mynter. I romersk keisertid ble denne skikken mer utbredt, og man begynte å lage egne medaljonger med keiserenes portrett og bilde av byggverket som ble lagt ned sammen med grunnsteinen; senere også små bronseplater med innskrift som fortalte om etableringen av tempelet eller hva slags bygning det nå var tale om. Denne skikken ble gjenopptatt i renessansen i Italia, og kom også til Norden på 1600-tallet.

Den klassiske praksisen med å ofre mynter i forbindelse med innvielser av bygninger, kan vi derimot følge mer eller mindre sammenhengende like fra romertid her hjemme. I hustufter fra den perioden har man på Gotland gjort flere funn av romerske sølvdenarer som det er rimelig å sette inn i en slik sammenheng. Da det for få år siden ble avdekket spor etter flere store hus i Råde i Østfold, fant man to denarer fra henholdsvis Antoninus Pius (138-161) og Marcus Aurelius (161-180), begge i tilknytning til stolpehull. Et lignende funn er gjort i en hustuft fra samme periode på Modvo i Sogn.

Men det er fristende å tenke seg at også den romerske skikken med å legge portrettmedaljonger ned med grunnsteinen har fått innpass i Norden. I folkevandringstid finner vi en type germanske etterligninger i gull av romerske medaljonger og mynter. Disse såkalte gullbrakteatene er i enkelte tilfeller funnet i stolpehull – mest kjent er et funn fra Gudme på Fyn. Kan hende har man i slike tilfeller villet innvie huset på romersk vis? Det er mulig å anlegge det samme perspektiv på en noe yngre gjenstandsgruppe, nemlig ”gullgubbene” fra 600- og 700-årene. Gullgubbene, små figurblikk i gull, opptrer ofte i huskontekster, gjerne i stolpehull. Det var for eksempel tilfelle med et funn fra den store høvdinggården på Borg i Lofoten.

I tidlig middelalder, fra og med 1000-årene, møter vi igjen tradisjonen med bygningsoffer i form av mynt. Det er slik vi må forstå funn som dem fra Høre og Uvdal stavkirker. I Høre kirke fant man en mynt fra slutten av 1000-tallet lagt ned under bunnsteinen i et stolpehull fra en eldre kirke på stedet, mens det i Uvdal fremkom en hel samling mynter i et stolpehull fra en tidligere kirke. Disse myntene kunne dateres til første halvdel av 1100-tallet. En annen myntnedleggelse som kanskje skal ses i sammenheng med innvielsesoffer, har vi fra kirkeruinen på Stein på Ringerike, der en større samling mynter ble nedlagt en gang i årene etter 1023. Kanskje er også enkelte ”skattefunn” som er funnet ved graving på middelalderkirkegårder, av denne typen. Det gjelder for eksempel funn fra Stange kirke på Hedmarken og Nedstrand gamle kirke i Rogaland.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Det kan være nærliggende å tro at tradisjonen med å legge mynter i mastesporet på kjølsvinet før masten(e)ble reist kan være en parallell tradisjon til grunnsteinen. Myntene skulle bringe "lykke" til skipet.
Er denne antakelsen korrekt, mon tro?
Tom Rasmussen

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Ja, det tror jeg nok du har rett i. Den skal visstnok skrive seg fra romerne, den skikken ogs[.

Anonym sa...

Dette funnet, i taket på 112 år gamle Tune Rådhus i Sarpsborg, ligner svært på et husoffer: "Det dreier seg om beinrester fra sau.(...)

Håndverkerne og politiet har også funnet en gammel bok og en bit av en avisside fra 1910 på samme avgrensede område. I tillegg åpenbvarte det seg et klesplagg i en boks, kanskje et sjal." -
http://www.dagbladet.no/2014/12/02/nyheter/innenriks/politi/rettsmedisinsk_insitutt/beinrester/36534656/

Det er kanskje ikke så underlig om noen følte behov for et offer
for å sikre det nye rådhuset, for: "Som i Fredrikstad ble byen hjemsøkt
av store branner. Før det etablerte brannvesenets tid slo Den røde hane
kraftig til den 7. mai 1861. Tross hjelp fra nabobyens brannvesen og
folk fra garnisonen røk over 20 bygårder med. Også rådhuset og den helt
nybygde kirken. Andre nyttårsdag 1874 brant det gamle sagbruket på
Borregaard ned og i 1890 var det en storbrann i Sandesund som førte til
at 29 strøk med. 200 mennesker ble husløse. Og den 14 mai. 1902 var
store deler av sentrum en rykende ruinhaug." -
http://www.sarpsborg.com/Byen-var/Fakta-om-Sarpsborg/Sarpsborgs-historie/Sarpsborg---Olavs-by-ved-fossen/ .

"Den siste brannen som bidro til å endre Sarpsborgs bybilde, lar vi
brannvesenets egen protokoll beskrive:
”Rapport 13/14 mai 1902.
Temperaturen ble målt til +6 grader kl. 7 om morgenen. Alarmtelegrafen
prøvedes kl. 12 ½ alt i orden. Stalden visiteredes kl. 12 Nat af I.
Hansen. Kl. 12.35 Nat meldtes ved bud brand paa Torvet, udrykning fandt
øieblikkelig sted med Slangevognen og udlagdes første 2 slanger fra
brandhus No14 derpaa 2 slanger fra Kum nr. 13. Slangevognen fyldtes
paany og 2 slanger udlagdes fra Kum no15 og 17 og 23 og udbrudt i det
indre af kvartalet mellem Pellygaden, Nygaden, St. Mariegaden og Torvet
og udbredte sig med rivende hurtighed til alle sider, da der blæste
sterkt, imidlertid lykkedes det at begrendse ilden i bager Halvorsen og
Købmand Bodahls Gaarde, i alt nedbrændte 9 gaarde.”
-http://www.scribd.com/doc/15238583/Sarpsborgs-historie

Foto fra brannen i 1902:
http://ostfoldmuseene.no/museene/ostfold_fylkes_billedarkiv/doktor-lexows-hus-i-sarpsborg/

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...