Gjennom en periode på kanskje så mye som 8.000 år ble det risset, malt, streket og hogd ulike motiver på bergflater i Norge. Det er få forhistoriske minner som egger fantasien mer enn helleristningene. Og det er få som gir like mange svar på spørsmålet om ”hvorfor?”.
Helleristninger finnes over mesteparten av verden. Motivrikdommen er stor, også her hjemme. En mye brukt inndeling av ristningene i Norge, er skillet mellom veide- og jordbruksristninger. Veideristningene regner vi med ble utført av mennesker som levde av jakt, fangst og fiske, og de tilhører i hovedsak steinalderen. Særlig hjortedyr er et vanlig motiv på disse ristningene – elg på Østlandet og i Trøndelag, hjort på Vestlandet og rein i Nord-Norge. En del steder forekommer også bjørn, hval, ulike fiskeslag og svømmefugler.
Jordbruksristningene dateres først og fremst til bronsealderen, perioden fra ca. 1700 til ca. 500 før Kristus. I likhet med flertallet av veideristningene er jordbruksristningene i stor grad knyttet til kystdistriktene. For mange er helleristninger synonymt med de store figurfeltene som i Norge finnes for eksempel i Østfold, på Jæren og i Trøndelag. På flere av disse feltene opptrer en myriade av ulike figurer – fotsåler, skip, menneskelignende skikkelser, vogner, trær og dyr, for bare å nevne noen.
Men heller ikke i de typiske helleristningsområdene er det figurer av denne typen som dominerer. Den klart vanligste formen for ristninger er nemlig skålgropene – runde eller ovale fordypninger, oftest noen få cm i diameter og fra noen millimeter til et par centimeter dype, som er hogd inn på egnede bergflater.
De aller fleste ”ristninger” er prikkhogde, mens noen er slipte. Prikkhogging hadde vært en vanlig teknikk for å bearbeide emner til økser i steinalderen, og teknikken går i korthet ut på at man tildeler emnet eller bergflaten et stort antall slag med en slagstein, inntil man oppnår den ønskede formen på emnet. Det er slike gjentatte slag, ”prikking” som har frembragt ”ristningene”. Men betegnelsen ”helleristning” er gammel og godt innarbeidet, og derfor brukes den fortsatt, selv om den av og til byttes ut med det mer nøytrale ”bergkunst”.
I Østfold og Bohuslän har det vist seg at ristningsfeltene finnes på leirsletter og i lavtliggende dalganger, og der det finnes isskurte, glatte bergflater. De ser med andre ord ut til å være knyttet til et beitelandskap.
Vi møter ulike tradisjoner i bergkunsten. Figurmotivene er vanligst i sentrale bronsealderbygder – som Skjeberg i Østfold eller Lista i Vest-Agder, mens det utenfor sentralområdene er skålgropene som råder grunnen. Men i Grenland i Telemark har mange figurfelter kommet for dagen gjennom nitidig leting i de senere år, og det kan ikke regnes for utelukket at det kan dukke opp nye områder med bergkunst i årene som kommer.
Det er bred enighet blant dagens arkeologer om at skålgroper og annen bergkunst tilhører bronsealdersamfunnets religiøse sfære. Bildene er med andre ord uttrykk for menneskers oppfatning av verden og deres plass i den. Men oppfatningene varierer med hensyn til hva ristningene konkret representerer. Det har vært foreslått at ristningene er fruktbarhetssymboler, at de er er ledd i en solkult, en dødekult eller en forfedrekult, at de har med sjamanisme å gjøre eller er knyttet til totemisme. Motiver som fotsåler og skålgroper har man dessuten tenkt seg kunne være knyttet til såkalte ikoniske guddommer – og at de er fremstillinger av en guddom som var så hellig at den ikke kunne avbildes.
Ikke alle disse ulike tolkningene utelukker hverandre. I bronsealderens kosmologi ser det tvert imot ut til at så vel forfedre (de døde) som solen (og dermed fruktbarhet) spilte en viktig rolle, sammen med havet, ulike dyr og de ”andre”. I dette verdensbildet er Opphavet (forfedrene, gudene og de ”andre”) og Gjenkomsten (solen, årets gang, fødsel og død) viktige elementer. Hva sjamanisme angår, er det sannsynlig at religiøse spesialister stod for en stor del av kontakten med maktene, og at dette foregikk i form av mentale ”reiser” – altså ikke ulikt sjamanismen slik vi kjenner den fra langt senere tid.
Ristningene kan best forståes dersom man ikke forestiller seg at de inneholder ett bestemt budskap, men heller fungerer som et medium for det vi kaller metaforisk tankegang – det vil si at det enkelte symbol ikke har én betydning, men kan knyttes til en hel rekke assosiasjonsrekker med utgangspunkt i verdensbildet.
Ingen har vel bedre enn den danske arkeologen Jørgen Jensen formulert bergkunstens mening, når han skriver at de ulike motivene ”var knyttet til det store epos om lys og mørke, dag og nat, om den himmelske sfære og den underjordiske. Det er på overgangen mellem de to, at mennesket lever.”
Man kan forledes til å tro at helleristningene opprinnelig var malt. Men rødmalingen er påført i moderne tid for at ristningene skal være lettere å se, og det er lite som tyder på at de opprinnelig har vært fargelagt. Derimot har det vært foreslått at ristningene i bronsealderen kunne ”slåes av og på” ved å friske dem opp og hogge dem på nytt, og at det til enhver tid bare var et utvalg motiver som var ment å være synlige.
Alle fotos er fra Begbyfeltet i Fredrikstad, Østfold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar