Flere forskere har benyttet de middelalderske landskapslovenes bestemmelser om bevæpning til å belyse våpensammensetningen i vikingtidens mannsgraver. Er det egentlig mulig? Og hvordan er egentlig våpensammensetningen i gravene i Rogaland? Stemmer den overhodet overens med det de langt yngre lovene foreskriver? Er våpen i gravene bare en gjenspeiling av våpen i bruk i det levende livet? Det finnes klare forskjeller i hvordan våpen legges ned i gravene i Rogaland og i en del andre landskap, for eksempel i Agderfylkene. Hvordan tolker vi det?
Fra Rogaland har vi rundt regnet 500 sikre og mindre sikre gravfunn som inneholder ett eller flere våpen. Disse funnene skal vi komme tilbake til, men la oss først se litt nærmere på hva de middelalderske lovtekstene sier om bevæpning.
I den såkalte ”utgjerdsbolken” i Gulatingsloven (GL 309) heter det i Knut Robberstads oversettelse:
”Alltid når det skal vera våpenting, skal årmenn eller lendmenn segja til um hausten og halda tinget um våren. Alle frie og fullmyndige menn skal søkja det tinget, elles skal dei bøta 3 øyrar i vite kvar av dei. No skal menn syna våpni sine, som mælt er i lovene. Ein mann skal ha breiøks eller sverd, og spjot og skjold som det i verste fall skal liggja tri jarnspenger tvert yver, med handtak som er fastklinka med jarnsaum. No er det 3 øyrar i bot for kvart folkevåpen.”
Loven sier altså at hver mann skal ha et bestemt våpensett: spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Dette er de såkalte folkevåpnene. Det medførte bøter dersom man manglet noen av våpnene. Loven foreskrev videre hvordan ubemidlede skulle skaffe seg våpnene. Øksen var det billigste våpenet, og det første våpen man måtte skaffe seg. Dernest kom spydet, og til sist sverdet.
Gulatingsloven gjaldt opprinnelig for Gulatingslagen – til og begynne med antagelig Hordaland, Sogn og Fjordane, men det er mulig at Rogaland, Agder og Møre kom med i lovforbundet alt før år 1000. Gulatingsloven er overlevert oss i avskrifter fra 1200-tallet, men deler av den kan gå tilbake til 1000-årene eller noe tidligere.
Bestemmelsen om bevæpning er lik i Gulatingsloven og i Frostatingsloven (som gjaldt for Trøndelag). I 1274 tas dessuten bestemmelsen fra Gulatingsloven med i landevernsbolken i Magnus Lagabøtes Landslov. I Landsloven heter det derfor at alle menn som eier minst 6 veide mark, skal være i besittelse av spyd, skjold og øks – eller spyd, skjold og sverd. Videre forutsettes det at vanlige arbeidsfolk for sin første lønn skal kjøpe en øks, for den andre et skjold og for den tredje et spyd.
Folkevåpen og våpengraver
En av de arkeologene som har sammenlignet vikingtidens våpengraver med bestemmelsene om bevæpning i Gulatingsloven, er Ellen Høigård Hofseth (1982). Hun studerte våpengravene fra vikingtid i 8 mindre undersøkelsesområder i Hordaland og Sogn og Fjordane.
Hofseth finner i sitt studieområde en markert endring i våpensammensetning fra 800- til 900-tallet. Det er i snitt klart flere våpen i gravene i yngre vikingtid – gjennomsnittet pr. grav stiger fra 1,7 til 2,4, og det er dette forholdet som bærer hele analysen. Hun utlegger økningen som at det har funnet sted en normering, dvs. at flere graver i 900-årene enn i 800-årene inneholder de foreskrevne folkevåpnene (1982:109).
For å kunne avgjøre om denne økningen har sammenheng med loven om våpenting eller skyldes andre forhold, undersøker Hofseth endringer i våpensammensetningen fra eldre til yngre vikingtid i en del regioner utenfor Gulatingslagen. I et kontrollområde i Nord-Gudbrandsdal finner hun ingen tilsvarende økning i våpenmengde, mens hun i søndre Vestfold finner en nedgang i det gjennomsnittlige antallet våpen pr. grav. Hofseth ser også på to av de områdene som skal ha blitt innlemmet i Gulatingsloven først henimot slutten av vikingtiden. På Sunnmøre finner hun ingen økning i våpenmengde, mens hun i Rogaland (egentlig prestegjeldene Egersund og Håland) mener å kunne påvise en liten økning, mindre enn i områdene lenger nord på Vestlandet.
Hennes konklusjon er at Gulatingslovens bestemmelser om folkevåpen går tilbake til 900-årene:
”Det er en markert endring i våpensammensetningen fra 800- til 900-tall (økt mengde våpen). Det fastere mønsteret vi finner på 900-tall kan tyde på at en normering har funnet sted. Dette tas til inntekt for at lovbestemmelsen om folkevåpen har eksistert på slutten av vikingtiden, og at denne igjen får innvirkning på gravgavene, til tross for at det bare er 41 % av de gravlagte mennene som har fått med seg alle de foreskrevne våpnene” (1982:109).
Lov og grav
Ellen Høigård Hofseths undersøkelse var et viktig nybrottsarbeid da den ble publisert for snart 25 år siden. Men det er ikke vanskelig å stille kritiske spørsmål ved Hofseths resultater. Selv om analysen hennes tilsynelatende gir et sjeldent vellykket eksempel på hvordan et arkeologisk materiale kan belyses ved hjelp av skriftlige kilder, hefter det nemlig flere vanskeligheter ved den.
For det første bruker hun kun de sikre gravfunnene, i første rekke funn som har kommet inn til de arkeologiske museene som et resultat av utgravninger. I de 8 testområdene i Hordaland og Sogn og Fjordane opererer hun med totalt 197 våpenfunn fra 700-1000 e. Kr. I hele dette området finnes det imidlertid nærmere 1000 funn, dersom vi tar med de løsfunnene som sannsynligvis representerer gravfunn – og det bare fra 9. og 10. århundre.
I vikingtid finnes det både hauggraver og graver under flat mark. Det er liten tvil om at begravelser i haug er overrepresenterte blant de sikre gravfunnene – det er jo de synlige gravminnene som oftest finner vei til arkeologenes registre, og som dermed i noen tilfeller også blir gjenstand for vitenskapelige undersøkelser, dvs. utgravning under kontrollerte forhold. Det er videre grunn til å tro at mange av løsfunnene faktisk skriver seg fra flatmarksgraver, og dessuten at graver under flat mark er kraftig underrepresenterte blant de sikre gravfunnene. Hva da om våpensammensetningen i flatmarksgravene ikke er den samme som i hauggravene?
For det andre: Loven om folkevåpen gjelder alle frie, voksne menn – men våpengravene er, uavhengig av antallet våpen i hver grav, en temmelig eksklusiv skikk. Bare et utsnitt av vikingtidens mannlige befolkning kan ha blitt gravlagt med våpen. Mer om det om litt.
Først skal vi stille spørsmålet: Hvordan fordeler materialet fra Rogaland seg?
Våpengravene i Rogaland
I Rogaland kan det ikke spores noen vesentlig økning i våpenmengden fra eldre til yngre vikingtid. Den vesle økningen Hofseth fant i sitt Rogalandsmateriale, blir enda mindre når vi behandler fylket under ett og også tar med løsfunne våpen.[1]
Som nevnt, inneholder ca. 500 av de noe over 1000 sikre og usikre gravfunnene fra Rogaland våpen. Det er bare 24 % av våpengravene på 800-tallet og 27 % på 900-tallet som inneholder de påbudte våpnene.
Bare en liten andel (15 %) av disse 500 har ”fullt” våpensett, dvs. sverd, spyd, øks og skjold.
Den klart vanligste våpengraven inneholder kun en øks, og andelen graver med slikt utstyr, øker markant fra 800- til 900-årene.
Nå kan man jo kanskje innvende at mange av de enkeltfunne våpnene bare representerer deler av gravfunn, og at for eksempel en løsfunnet øks opprinnelig – i graven – kan ha vært ledsaget av både sverd og spyd. Mer om den problemstillingen nedenfor – her skal bare pekes på at det finnes flere eksempler blant de ikke altfor mange vikingtidsfunnene som skyldes arkeologisk virksomhet (og ikke tilfeldige gravearbeider, dyrking etc.), på sikre gravfunn med en øks som eneste våpen. Eksempelvis fant Odd Espedal i 1965 i et steinbygd gravkammer på Espeland i Høyland en øks av J-typen sammen med en kniv, en ringspenne av bronse og et flintstykke (S 9278a-d; SMÅ 1966:33), mens Arnvid Lillehammer fant en G-øks, en sammensatt benkam, skår av kleberkar, jernfragmenter og brente ben i et brannflak i haug på Øksnabø i Egersund i 1968 (S 9480a-e; SMÅ 1969:85f.).
De mange funnene med én øks som eneste våpen er ikke noe særsyn for Rogaland. De finnes over hele landet i varierende antall. Visse områder har svært mange av dem; i Øvre Telemark inneholder 82 % av våpengravene kun en øks.
… og i Vest-Agder
Ser vi på Vest-Agder, finner vi både likheter og forskjeller sammenlignet med Rogaland.
I Vest-Agder øker andelen graver med folkevåpen kraftig fra eldre til yngre vikingtid – 68 % av de gravene som har de foreskrevne våpnene, er datert til 900-årene. Men våpengravene er langt færre her enn i Rogaland – 136 mot 500 funn. Øks som eneste våpen dominerer også i Vest-Agder, men her er det en nedgang i andelen ”øksegraver” fra 800- til 900-årene.
Samtidig synker det gjennomsnittlige antallet våpen pr. grav noe fra eldre til yngre vikingtid i Vest-Agder – motsatt det Hofseth finner i sitt materiale.
Nå skal vi ikke glemme at verken Rogaland eller Vest-Agder ser ut til å ha tilhørt den eldste Gulatingslagen. Resultatene herfra svekker derfor ikke hypotesen om en sammenheng mellom våpen i gravene og lovens bestemmelser om bevæpning. Men dersom Agder ”følger” Rogaland inn i Gulatingsloven henimot slutten av 900-årene, skulle vi kan hende forvente at nedleggelsen av våpen i gravene i de to områdene ”nærmer” hverandre i yngre vikingtid..? Men det er altså ikke tilfelle.
Likevel er det et spørsmål som trenger seg på: Er det egentlig noen sammenheng mellom lovpålagt bevæpning og den våpenutrustningen som legges ned i noen mannsgraver?
Gravskikk og sosial status
Spørsmålet må besvares med nei, i det minste dersom vi tenker oss en direkte sammenheng. Det er mer sannsynlig at våpensammensetningen i gravene gjenspeiler ulikheter i rang og sosial posisjon.
En undersøkelse av våpengraver i det angelsaksiske England viser at det ikke er noe samsvar mellom våpenutrustning og fysikk – giktbrudne menn og menn med dårlig legede benbrudd kan være utstyrt med våpen, mens menn med god fysikk og som tydelig har falt i kamp, ofte ikke er gravlagt med våpen overhodet (Härke 1992). Det samme er tilfelle på de kontinentale rekkegravfeltene (jfr. Solberg 2000:268f.).
Den svenske arkeologen Mikael Jakobsson mener at bruken av våpen og assosiasjonen til krigeridentitet i gravene bør bety at man har benyttet seg av et maktlegitimerende symbolspråk (1992:136). Ikke bare stormenn og andre personer med sosial status, men også folk med ambisjoner i den retning, har kunnet opptre som krigere – fordi krigerrollen har gitt dem ideologisk legitimitet som statuspersoner.
Og denne ”påtatte” krigeridentiteten har man (arvingene) kunnet ta uavhengig av om den døde faktisk har vært i krig eller har oppnådd sin sosiale stilling gjennom en karriere som kriger. Jakobsson ser for seg at bruken av våpen i makt- og statussammenhenger lokalt er et resultat av et symbolspråk som refererer til etablerte forestillinger om legitim makt og overhøyhet (136f.).
Med andre ord er det ikke nødvendigvis vikingtidens krigere vi finner i våpengravene. Hvem er det da? Bergljot Solberg knytter våpengravskikken til jordeiende, frie menn. Hun mener dessuten at graver med tre og to våpenkategorier (f. eks. sverd og øks eller øks og spyd) tilhører høyere sosiale sjikt enn gravene med ett våpen (Solberg 1985, 2000). De som er gravlagt med sverd, øks og spyd (”fullt våpensett”), mener hun tilhører vikingtidens aristokrati.[2]
Dersom vi studerer forholdet mellom disse våpengruppene – altså graver med henholdsvis én, to og tre kategorier av våpen – får vi et interessant bilde. For Rogalands del, er den prosentvise fordelingen 67, 22 og 11. Jeg har undersøkt forholdet i en del andre områder i Sør-Norge, og det viser seg at det er en relativt sett like stor andel av hver av de tre våpengruppene i alle disse områdene.
Gruppen med tre våpen utgjør 4-16 prosent av våpengravene. Gruppen med to våpen utgjør 18-30 prosent, mens gruppen med ett våpen utgjør 59-76 prosent. Hyppigheten av våpengraver i de forskjellige områdene varierer imidlertid stort. Fra Østfold kjenner vi bare 90 våpengraver fra vikingtid, men den innbyrdes fordelingen av våpengrupper er nesten den samme der som i Rogaland. Tallene for Vest-Agder er også i høyeste grad sammenlignbare med dem fra Rogaland, enda Vest-Agder ikke har flere enn 136 våpengraver – mot Rogalands 500.
Hvordan skal vi forstå dette mønsteret? Tallene kan jo tyde på at den innbyrdes fordelingen av våpengrupper er uavhengig av hvor hyppig våpengravene forekommer i hver region. Vel, først må vi skaffe oss et mål på hvor utbredt våpengravskikken faktisk er i de ulike distriktene. Det er naturlig å se på forholdet mellom antallet våpengraver og antallet bebyggelser/gårder. For enkelhets skyld har jeg valgt å sammenligne antallet våpengraver med antallet matrikkelgårder i hvert område i 1950 (dvs. forekomsten av våpengraver uttrykt i prosent av antall matrikkelgårder). Det er selvsagt ikke slik at antallet gårder i et gitt distrikt var det samme i år 900 som i 1950, men det relative forholdet mellom våpengraver og bebyggelser bør kunne belyses på den måten. Tallene forsterker under enhver omstendighet det eksklusive inntrykket våpengravene generelt gir.[3]
For Rogalands del viser det seg at det finnes én våpengrav omtrent for hver fjerde matrikkelgård. Tilsvarende forholdstall har Oslo, Vestfold, Telemark og Sogn og Fjordane. Østfold, Vest-Agder og i mindre grad Hordaland avviker fra dette mønsteret. Spørsmålet vårt kan med andre ord besvares med et ”ja”: Den innbyrdes fordelingen av våpengraver er uavhengig av hvor utbredt våpengravskikken er i de ulike regioner.
En rimelig tolkning må etter min oppfatning være at våpengravskikken ikke bare er knyttet til jordeiende, fribårne menn, men at de ulike våpengruppene uttrykker faste statusskiller innenfor det jordeiende sjiktet. Siden disse skillene ser ut til å være en funksjon av forskjeller innenfor dette sjiktet – ettersom det altså ikke har direkte sammenheng med den relative andelen jordeiere i et område – kan det være grunn til å knytte denne statusen til politiske og/eller militære roller.
Øks og sverd
Hvordan skal vi da forstå den varierende hyppigheten av våpengravskikken? Hvorfor går det 25 matrikkelgårder på en våpengrav i Østfold, og bare 4 i Rogaland? Kan hende kan vi nærme oss et svar på det spørsmålet dersom vi deler opp våpengruppene på de enkelte våpentyper.
Da viser det seg nemlig påfallende regionale forskjeller i materialet – med klart større innslag av sverd på bekostning av økser i noen av de områder der det samlede antall våpengraver er lite. Det er for eksempel tilfelle i Østfold, i noen grad også i Vest-Agder. I førstnevnte område er det langt på vei slik at sverdet ser ut til å fylle samme plass i våpengravene som øksen i Rogaland og de fleste andre områder i Sør-Norge – blant annet i den forstand at enkeltfunne sverd er vanligere i fylket enn enkeltfunne økser.[4]
Har man kanskje knyttet en noe annen status til sverd enn til øks i vikingtiden?
Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder (se også Andersen 2004).
Det samme inntrykket gir gravmaterialet fra Rogaland. Mengden gravgods oppfattes gjerne som et uttrykk for rikdom og status. Er det noen forskjell i så måte på graver med sverd og øks? Ser vi på antallet oldsakstyper (AOT, dvs. de forskjellige typene av gjenstander, uavhengig av hvor mange eksemplarer det finnes av hver type, og ikke medregnet våpen) pr. våpengrav, er det faktisk det. Sverd alene har en AOT lik 1,4. Øks alene har derimot AOT lik 0,5. Kombinasjonen sverd/spyd har AOT lik 2,1, mens øks/spyd bare har 0,3.
Disse resultatene underbygger tanken om at den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder har vært relativt få. Det reiser samtidig spørsmålet om øksegravene i Rogaland og andre steder kanskje representerer vanlige odelsbønder? Hvis det er tilfelle, har odelsbøndene vært flere i Rogaland enn i nabofylkene Vest-Agder og Hordaland. Fordeler vi våpengravene i Rogaland på de ulike delene av fylket, viser det seg dessuten at de enkeltfunne øksene utgjør en større andel av våpengravene på Jæren enn i fylket for øvrig, og videre at andelen graver med fullt våpensett er vanligere i Ryfylke og i Dalane enn på Jæren. Har innslaget av odelsbønder rett og slett vært større på Jæren enn i resten av Rogaland – og har Ryfylke hatt en mer ”aristokratisk” økonomisk og sosial struktur? Det kan iallfall være grunn til å reise spørsmålet.
Litteratur
Andersen, Even Ballangrud 2004. Vikingtidens sverdtyper: Deres sosiale og symbolske betydning. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Oslo.
Heinrich Härke 1992. Angelsächsische Waffengräber des 5. bis 7. Jahrhunderts. Köln.
Hofseth, Ellen Høigård 1982. Loven om våpenting i lys av arkeologisk materiale. Universitetets oldsaksamlings årbok 1980-81, s. 103-118. Oslo.
Mikael Jakobsson 1992. Krigarideologi och vikingatida svärdstypologi. Stockholm.
Solberg, Bergljot 1985. Social status in the Merovingian and Viking periods in Norway from archaeological and historical sources. Norwegian Archaeological Review 18.
Solberg, Bergljot 2000. Jernalderen i Norge. Ca. 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Oslo.
[1] Ikke alle løsfunne våpen kan med rimelighet knyttes til graver. På Nord-Jæren er det for eksempel funnet et antall våpen på bunnen av de uttappede vannene Stokkavatnet og Skasvatnet. De representerer trolig en offerpraksis som det ellers er få spor etter i Norge, men som kjennes fra f. eks. Danmark og England i vikingtid.
[2] Dette er et godt utgangspunkt for å forstå våpengravene i lokal og regional kontekst. Men hva med de gravene som det er rimelig å knytte til et overregionalt nivå? Det er ikke alltid slik at disse gravene inneholder tre våpenkategorier – det er ikke bestandig de inneholder våpen i det hele tatt. Det siste er tilfelle med skipsgravene fra Grønhaug på Karmøy og Gokstad i Vestfold. I disse tilfellene har vi imidlertid å gjøre med graver som har vært plyndret, trolig kort tid etter at begravelsene fant sted, og det er mulig at plyndrerne kan ha vært spesielt på jakt etter avdødes våpen. Men disse ”kongelige” gravene representerer en overregional gravskikk, og verken når det gjelder gravgods eller lokalisering ser de ut til følge lokale tradisjoner.
[3] Selv om det bare skulle ha vært halvparten så mange gårder i drift i Rogaland i vikingtiden som det var i 1950, har vi bare én våpengrav i løpet av 200 år på hver annen gård. Mange, sikkert de fleste menn må ha blitt gravlagt uten våpen.
[4] Det siste er forresten et argument mot tanken om at økser av en eller annen grunn skulle være overrepresenterte i museenes samlinger, slik tallene fra Vestlandsfylkene jo ellers kunne gi inntrykk av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar