En Rad af Høie der, hvor Kiempers Liig blev lagt...

I tidsskriftet Minerva for 1785 har Gerhard Faye (f. 1760, senere amtmann i Svendborg), sønn av Andreas Faye (1727-1792), som var residerende kapellan i Øvrebø (Vennesla kommune, Vest-Agder), et dikt kalt ”Morgenen”. I innledningen heter det – i tidens lett florisante stil:

”Forf. vaagner af Søvnen, anstiller en kort Betragtning over den Forandring, som den havde frembragt paa hans Legem og Siel; han vandrer siden ud i den omliggende Egn, hvor den frie Lufts Behageligheder modtage ham. Den tidlige Morgenstunds Høitidelighed forestilles; den Stilhed, den Eensomhed, som hersker allevegne, giør stærkere Indtryk paa Hiertet, den opløfte Sielen til Andagt, og giver Anledning af Naturen til hellige Betragtninger. Tusmørket og Eensomheden frembringe Frygt, som dog dæmpes ved Erindringen af Skaberens Nærværelse, af hans Godhed og hans særdeles Omhu for Mennesket.

Dagen frembryder nu, og viiser Naturen i sin rigtige Skikkelse. Egnen beskrives, og af de Begravelses-Høie som i en lang rad strække sig fra Østen til Vesten, tages Anledning til en poetisk Fiction. Malerie over et lige over Præstegaarden uthængende Bierg. Solsorten begynner nu at giøre Morgenen høitidelig med sin Sang. Solen stiger op i sin Majestæt. Fuglene modtage den med Sang, og Blomsterne udbrede sig mod dens Straaler. Endog de ringeste ting i Naturen foreene sig til at forskiønne Morgenstunden. Mennesket vaagner, Vindskibelighed foreener sig med den muntre Landmands Sang, for at giøre Morgenen lige saa nyttig som behagelig. Hiordene drives ud. Den Tummel, som disse foraarsage, opvækker Skrøk hos de tilforn saa muntre Fugle. Mistænkelighed og Taushed begynder at herske, ligesom Dagen skrider frem. Digteren undersøger Aarsagen hertil, og tager Afskeed med sin Morgenstund.”

I en fotnote presiserer forfatteren: ”Egnen, som beskrives, er ved Øvrebøe, Sangeslands Præstegaard i Norge, hvor Forfatteren er opfød.”

DiktetDet er altså et gravhaugfelt som inspirerer Faye til å dikte. I selve diktet får vi ikke vite noe mer om haugene:

Jeg seer mit Fødeland, og skuer i dets Barm
Den runde Gavmildhed, din Pragt, algode Skaber!
Men i Forbauselse min Aand sig ofte taber,
Naar jeg i fæle Spoer seer Hævnens grumme Arm:
Her ligge Tegninger af Paradisets Egne
Blandt vilde Levninger af Flodens grumme Magt,
En blodig Valplads hist fremvise allevegne
En Rad af Høie der, hvor Kiempers Liig blev lagt.

End næres Skoven her af slagne Nordmænds Blod,
Og i hver vældig Gran den Værdighed fremsmiler,
Som Helten eiede, der, glemt af Verden, hviler
I denne stille Høi, hvorpaa han fordum stod,
Og med en mægtig Arm for Norges Ære stred,
Indtil en graadig Piil den unge Kiemper saarer,
Som i en slagen Kreds af Fiender sank ned.
O Landsmand! du er haard, som ikke fælder Taarer.

(…)

Her hæver sig et Field paa tvende Klippers Grund.
En Krands af Birkeløv dets høie Tinding zirer;
Mørkt svæve Skyggerne bag ranke Grane-Spirer,
Og bringe Lyset ud fra Maleriets Bund.
Et styrtefærdigt Bierg staaer ud af Klippens Bryst;
Paa Almagts Hænder lagt, det trodser Tyngdens Love;
Her taber Fælhed sig blandt Yndighed og Lyst,
Blandt Buske, løvrigt Krat og smaae dædalske Skove.

Saa Babels Hersker bød hin Old bestyrst at see
De stolte Havers Pragt paa Vindens Vinger hvile;
Man Løv og Blomster saae i høien Luft at smile,
Og Roser skyde frem af Torden-Skyerne.
Ei mindre Yndighed – mit Bierg! – henrykke mig,
Naar fra den dybe Dal, og for det svingle Øie,
Med langsom Ørne-Flugt du synes hæve dig
I rædsom Majestæt fra Jorden mod det Høie.

Men Faye gir i en fotnote følgende interessante opplysninger:

”En Rad af Høie udstrække sig i en lang Række fra Østen til Vesten. Min Fader lod omkaste nogle og tyve af disse, og fandt at de Levninger, som Tiden endnu ikke havde kunnet fortære, at de havde været Begravelses-Høie for afdøde Krigere.”

Den som har vært på Øvrebø prestegård, forstår umiddelbart at denne ”Rad af Høie” ikke kan ha ligget annetsteds enn på høyderyggen øst for kirken og kirkegården. Da Vest-Agder fylkeskommune foretok en mindre arkeologisk registrering i området for to, tre år siden, fant vi ganske riktig spor etter en utpløyd haug i den vestligste delen av dette området (på det tidspunktet visste vi ikke om Fayes dikt). Det var bare den gjenfylte fotgrøften som var igjen av denne haugen, som hadde hatt en diameter på ca. 18 m.

Av de opplysningene Faye gir, fremgår det at gravfeltet i Andreas Fayes tid har bestått av flere enn ”nogle og tyve” hauger, og at det var funnet våpen i dem. Siden det ikke nevnes noe om leirkar – som opptrer i stort antall i gravene fra folkevandringstid i dette distriktet – kunne man kanskje tenke seg at det dreier seg om graver fra yngre jernalder/vikingtid, men det er usikkert. Andreas Faye kom til Øvrebø i 1761, og han flyttet til Egersund i 1775. ”Utgravningen” hans har med andre ord funnet sted i perioden 1761-1775.

Men det er mer å fortelle om området ved Øvrebø kirke.

Oldtidsmiljøet
”Segnet fortel, der har vore eit kongs-sæte; kong Sangesland har budd der (…),” fortelles det om Sangesland i Øvrebø. Det var i 1912, og innberetteren kunne vise til ”fleire gamle hauger” som folk tok til inntekt for at sagnet hadde rot i en fjern virkelighet.

Bygdelaget ved Sangeslandsvannet – altså matrikkelgårdene Sangesland, Prestegården, Øvrebø og Uppsal – er på flere enn ett vis sentrum i gamle Øvrebø herred. De gode jordbruksområdene vest for vannet er også det arkeologiske sentrum i bygda.

Det finnes flere samlinger med gravhauger i dette området, foruten ”hovedfeltet” ved kirken, som trolig har blitt fjernet nokså kort tid etter Andreas Faye ”utgravninger” i 1760- eller 1770-årene. På et høydedrag nord for Øvrebø (gården) ligger minst seks gravhauger, et uvisst antall rydningsrøyser og to tufter etter bygninger. I hellingen her må det ha ligget en liten gård i jernalderen.

Da Helge Gjessing var på Stallemo og undersøkte et større gravfelt i 1922, rakk han også en tur innom Sangesland, der han undersøkte en gravhaug på Steinvollen. Gjessing noterte to hauger på denne plassen – ”to prektige høit toppede hauger,” kalte han dem. Noen sikker grav fant imidlertid ikke Gjessing i haugen. Antagelig har gravhaugen inneholdt en ”enkel” branngrav.

I dag kjenner vi til fire gravhauger på Steinvollen, og kanskje var det enda flere tidligere. Alf Strædet (f. 1918) fortalte at da han var gutt, i 1920-årene, hadde naboen en dag kommet og vist ham noen benrester som lå i en leirkrukke. Dette funnet skulle ha vært gjort nord for riksveien.

Lensmann Jakob Gunnstveit skriver i 1902 om et funn gjort i en av de andre haugene på Sangesland: ”(…) paa Sangesland i Øvrebø sogn noget over to mil op fra Kr. sand findes et par hauger, hvoraf den ene ved udgravning for en tid siden viste sig at være en gravhaug, idet der blev gravet frem flere gamle lerkrukker.”

Slike funn er typisk for folkevandringstiden (ca. 400-600 e. Kr. f.). Innenfor bygdelaget Sangesland – Øvrebø har det tydeligvis ligget flere gårder eller bruk alt i folkevandringstid. I tillegg til de to bevarte gravfeltene på Sangesland og Øvrebø, finnes en gravhaug på sørsiden av Sangeslandsvannet. Et sted i nærheten kalles Øygarden, og både navnet og gravhaugen kan tyde på at det en gang har ligget et lite gårdsbruk her.

Det er flere navn som forteller om tidligere bosetning – både på plasser der vi vet at det har bodd folk i senere tid, og på plasser der bare navnet hvisker om fast bosetning i en skriftløs tid. Dynestøl, Vormebrokka og Uppsal tilhører den første kategorien, navn som ”Røllend” og Øygard (på grensen mot Li) den andre.

Storgården SangeslandOpprinnelig har utvilsomt Øvrebø og Sangesland utgjort en enhet. Antagelig ble denne enheten kalt Sangesland. Allerede i folkevandringstid kan det se ut til at det fantes flere ”bruk” rundt Sangeslandsvannet. Det ligner på det mønsteret som vi kjenner fra andre Sørlandsbygder, nemlig at det i jernalderen fantes stormannsbosetninger i de beste jordbruksområdene. Stormennene har kontrollert større områder, og de har kunnet sette folk som vi må oppfatte som en slags ”husmenn”, til å dyrke opp egnede plasser innenfor dette interesseområdet.

Storenheten Sangesland – Øvrebø var en slik stormanns-”gård”. Sentralt plassert i dette området – sikkert i nærheten av dagens kirke og tunområdene slik de lå før utskiftningene – satt en høvding eller stormann. De andre bosetningene innenfor den store enheten – og fornminner og stedsnavn vitner om at det kan ha vært mange mindre bosetninger nettopp her – har trolig stått i et slags avhengighetsforhold til stormannen på Sangesland.

Den best kjente storenheten fra jernalderen på Agder, er vel Oddernes. Men det har vært mange flere. De peker seg ut ved å ha særlig store og mange gravhauger eller ved at arkeologene har gjort oppsiktsvekkende funn av gullgjenstander der, slik tilfellet for eksempel er på Snartemo i Hægebostad eller Ågedal i Bjelland.

PrestefjelletMed en viss rett kan vi regne Sangesland – Øvrebø for en slik stormannsbosetning: Neppe noe Oddernes eller Snartemo, men ubestridelig en gård med en status utover det jevne – et lokalt maktsentrum.

For den teorien taler også det mest imponerende fornminnet bygdelaget kan oppvise. Jeg tenker selvsagt på borgen på Prestefjellet. Det må være dette som er det "styrtefærdige Bierg" i Fayes dikt. Skal vi dømme etter resultatene fra de borgene som så langt er undersøkt på Agder, så er anlegget på Prestefjellet samtidig med gravhaugene – altså fra folkevandringstid.

I Vest-Agder ser borgene ut til å ha to ulike slags lokaliseringer – enten sentralt i gamle bosetningsområder, eller i det som vi må tro har vært utmark på den tiden. Borgen på Ringknuden ved Oddernes i Kristiansand er et typisk eksempel på den første plasseringen, mens Borgåsen på grensen mellom Tveit og Vennesla like så karakteristisk kan representere ”utmarksborgene”. Prestefjellet tilhører utvilsomt den første typen. Borger som på denne måten ligger sentralt i de gamle bygdene kan knapt oppfattes som tilfluktsborger i tradisjonell betydning. Det er rimelig at de er bygget av lokale stormenn til forsvar mot en sterkere fiende i feider, slik det beskrives i de norrøne sagaene.

Prestefjellet har et indre borgområde på 50x150 meter. Det er temmelig stort. I deler av Sverige har borger med tilsvarende beliggenhet som Prestefjellet, vist seg å ha vært benyttet til ”vanlig” bosetning. I noen tilfeller er det endatil påvist steinsatte buveier som leder til borgplatået, akkurat som til en gård.

Men Prestefjellet er aldri undersøkt av arkeologer, så om vi her har for oss en krigsborg eller en befestet bosetning, er foreløpig uvisst. Det vi kan si sikkert, er at borgen på Prestefjellet understreker storenheten Sangesland – Øvrebøs karakter av lokalt maktsentrum: en stormannsgård med en rekke underliggende bosetninger.

Gården deles
Storenheter av typen Sangesland – Øvrebø ser ut til å blitt splittet opp først i høymiddelalderen. Flere steder på Sørlandet finner vi nemlig typiske delingsnavn på gårder innenfor de tidligere storenhetene, og det dreier seg gjerne om navneformer som språkforskerne daterer til vikingtid eller middelalder – f. eks. sammensetninger med –bø, -stue eller -hage. Øvrebø er et eksempel, den forsvunne gården Møglestu på Oddernes et annet.

Eiendomsforholdene var fra gammelt av spesielle i grenda her. Helt frem til ca. 1640 var gården Øvrebø i sin helhet i kongens eie, mens hele Sangesland var kirkegods. Alle brukerne var leilendinger. Prestegården kan vi ikke regne med i denne sammenhengen. Den tilhørte selvsagt kirken, men ordningen med egne prestegårder er temmelig ung, i høyden fra slutten av middelalderen. Før den tid hadde presten bare et hus på den gården kirken befant seg. Gårdsnavnet Presthus i Spangereid er et eksempel på det.

Øvrebø prestegård er gått ut fra Sangesland og Øvrebø med ½ hud fra hver. Det har skjedd relativt sent. Da den første kirken ble reist her, har nok Sangesland og Øvrebø fremdeles vært én gård.

Men hvordan kom dette komplekset i kongens/kirkens eie? Og hvorfor ble egentlig kirken bygd nettopp på Sangesland – og når?

Kirken bygges
Det er få eller ingen skriftlige kilder til middelalderens kirkehistorie i Øvrebø. Kirken ser ikke ut til å være nevnt før i 1620. Da kalles den betegnende nok for Sangeslands kirke, og sognet omtales som Sangeslands sogn.

Jeg kjenner ikke til at noe av inventaret i dagens Øvrebø kirke er eldre enn 1620. Altertavlen skriver seg fra 1626. Men på kirkegården oppdaget jeg for noen år siden en stor steinhelle med et innhugget kors. Korsbautasteiner av denne typen skriver seg fra middelalderen, kanskje fra begynnelsen av perioden. Steinen på Øvrebø var blitt brukt som gravstein sekundært, vel i 1700-årene. Alt tyder derfor på at det stod kirke her i katolsk middelalder. Den gang må Sangeslands kirke ha hatt egen prest.

Men hvor langt tilbake i tiden skal vi søke kirkebyggeren? Kan hende gir de spesielle eiendomsforholdene i grenda en ledetråd.

Omkring år 1000 var det sørlandske samfunnet et stormannssamfunn, der en rekke lokale stormenn inngikk allianser og fiendskap seg imellom, og under seg hadde undergitte bønder og mindre stormenn som igjen hadde bønder under seg. Bøndenes underordning har bestått i troskapsbånd mellom stormann og bonde. Bonden har stått under stormannens vern, og har til gjengjeld overført til ham en del av avkastningen av jorden.

Kongene bygde videre på disse gamle, lokale strukturene. Han knyttet stormennene til seg og gjorde dem til sine menn. Kongsmennene forpliktet seg til å støtte kongen i krig, og kunne til gjengjeld regne med kongens vennskap og hjelp til å beholde sin lokale makt og sine jordegods. Stormennene risikerte imidlertid at kongen kunne ta eiendommene deres fra dem dersom de ikke tjente ham trofast.

Kongen måtte vise sine frender gavmildhet og annen begunstigelse. Stormannen kunne på sin side vise sitt vennskap med kongen ved å sørge for kost og losji til prestene hans. Den viktigste handlingen en stormann omkring år 1000 kunne utføre for å understreke at han var kongens venn og fortrolige, var å bygge en kirke på en av gårdene sine.

Ikke noe annet sted kommer dette så klart til uttrykk som i Oddernessteinens innskrift om Øyvind som var Olav den helliges gudssønn og bygget kirke på sin odel. Det skjedde i første halvdel av 1000-årene.

Gården blir krongods
Den samme forpliktelsen til å vise tilhørighet til kongens skikk, kan ha hvilt på de mektigste av de bøndene som var allierte med de lokale høvdingene. Kan hende var det det som skjedde på Sangesland. Storbonden her kan ha bygget kirke på gården sin for å markere at han fulgte høvdingen på Oddernes’ – og dermed kongens – skikk. I så fall kan den første Sangesland kirke ha blitt reist allerede i det 11. århundre. Noe nærmere svar er det bare en arkeologisk utgravning av grunnen under dagens kirkebygning som kan gi.

I de første hundre årene var ikke kirken på Sangesland noen sognekirke i egentlig forstand. Ordningen med kirkesogn ble ikke innført før i 1100- eller 1200-årene. Sangeslands kirke var til å begynne med en privatkirke for storbonden på gården.

Hva den het, den mektige slekten som satt på Sangesland, vet vi ingenting om. Vi vet selvsagt heller ikke hva han het, kirkebyggeren – selv om vi kan resonnere oss frem til hvordan byggeprosjektet kom i gang. I mangel av noe bedre, kan tradisjonens ”kong Sangesland” kanskje være en grei betegnelse for slekten og kirkebyggeren?

Men når kom storenheten Sangesland over i kongens eie? Det faktum at hele Øvrebø og hele Sangesland var sentralmaktsgods, tyder på at de eiendomsforholdene som vi gjenfinner på 1600-tallet, er meget gamle.

Stormennenes underordningsforhold til kongen medførte som vi har vært inne på, at kongen kunne ta eiendommene deres fra stormennene dersom de ikke tjente ham trofast. Det er tenkelig at det er det som har skjedd hos oss, og det kan f. eks. ha hendt i de urolige borgerkrigsårene på 1100-tallet.

Arkivert i:

• agder
• gravskikk
• bosetning
• jernalder
• middelalder
• vikingtid
• arkeologi