Olavsvollen

Snorre Sturluson forteller i sagaen om Olav den hellige at kongen lot bygge en voll på tvers av neset ved Sarpsfossen øst i Viken, og at han anla en kjøpstad – kalt Borg, det senere Sarpsborg – på stedet. Hva som er bevart av vollen, har vært omdiskutert. Og vet vi i det hele tatt hvor vollen, som i nyere tid har vært kalt Olavsvollen, lå? Et stort jordras sørget i 1702 for at deler av vollen og mesteparten av middelalderens Borg forsvant ut i Glomma.

Den såkalte ”Vollkomiteen” av 1922 nedla i sin tid et stort arbeid for å rekonstruere vollens forløp. I tiårene som har gått siden komiteen la frem sine resultater i 1927, har flere trukket ikke bare rekonstruksjonen, men også selve tradisjonen om en borgvoll, i tvil. Geofysiske undersøkelser utført for Borgarsyssel museum i 2002 kan imidlertid tyde på at Vollkomiteens konklusjoner var temmelig eksakte.

Ut i Glomma ovenfor Sarpsfossen går en kraftig voll av leirjord som synes å ha utgjort Olavsvollens nordligste parti. Vollen er en naturdannelse – det viste en mindre arkeologisk undersøkelse i 1960-årene – men ble opp til vår egen tid kalt ”Børærmen” eller ”Borgarmen”. Men på utsiden av vollen, mot vest, finnes en fordypning i terrenget. Den er temmelig grunn nå, men er svært tydelig på eldre fotografier. Det kan muligens dreie seg om en vollgrav, slik Vollkomiteen mente.

Hvis vi i dag forsøker å følge vollen videre sørover, finner vi at den gjennomskjæres både av Østfoldbanen og av Borregaards fabrikkspor fra Opsund. Inne i hagen til St. Marie gate 21 finner vi så vollen igjen i form av en temmelig bratt frontside. På den andre siden av gaten mente Vollkomiteen å finne igjen det tydeligste parti av vollen. På dette stedet lot man derfor steinsette et snitt, og man plasserte en stor bautastein ut mot St. Marie gate. I 1968 ble det utført en arkeologisk undersøkelse av denne delen av vollen i forbindelse med en gateutvidelse. Det viste seg at vollen inneholdt moderne fyllmasser.

Videre sørover fra St. Marie gate framtrer vollen som en svak forhøyning på vestsiden av Borregårdsveien. Ved Borregårdsveien 9 skrår den over veien mot sørøst. Vollens omtrentlige løp kan følges et lite stykke, før sporene forsvinner inne på Borregaards fabrikkområde. Jordfallet i 1702 fjernet trolig et stykke av den resterende vollen, mens fabrikkanlegget ødela resten.

En naturlig leirbakke og en ”voll” bestående av påfylte masser fra 1800-tallet! Det så lenge mørkt ut for vollen ved Sarpsfossen… Men det er gjort en rekke andre funn og observasjoner opp gjennom årene som tyder på at det faktisk har eksistert en voll tvers over ”neset” på østsiden av fossen, og at denne vollen i det minste for en stor del var menneskeverk.

I 1926, for eksempel, støtte man ved gravearbeid utenfor hagen til Borregårdsveien 9 på en kraftig steinpakning. Den besto av rundkamp i et belte som var ca. 10 m bredt. På midten var laget 1,2 m tykt. En rimelig tolkning av laget er at det har utgjort en del av fundamentet for vollen. Denne og andre observasjoner gjorde at man i 2002 fant det bryet verdt å gjennomføre en geofysisk undersøkelse av terrenget der Olavsvollen skal ha gått. For dersom det finnes bevarte rester av vollen under markoverflaten, har man nå metoder for å påvise dem.

Det finnes flere geofysiske undersøkelsesmetoder som kan brukes i arkeologisk øyemed. Felles for disse metodene – og det som samtidig gjør dem så egnet for moderne arkeologi – er at man kan bruke dem for å ”se” strukturer under bakken uten å måtte grave seg ned til dem. Det betyr at man kan bevare kulturminner under bakken, men likevel ”undersøke” dem. De geofysiske teknikkene som brukes av arkeologer, er basert på at man sender energi i form av elektromagnetiske bølger ned i undergrunnen, og deretter analyser de bølgene som reflekteres opp i dagen igjen. Undersøkelsen i Sarpsborg i 2002 var den første i sitt slag i Østfold.

Det er ikke bare begravde konstruksjoner i form av murer og så videre som kan påvises ved hjelp av slike teknikker. Også gjenfylte diker og andre nedgravninger kan etterspores. Grunnet de mange moderne gjerdene og bygningene i vollområdet, besluttet man å gjøre undersøkelser i fire avgrensede områder der det ikke fantes synlige moderne inngrep.

I utgangspunktet vurderte man at et magnetometer ville kunne gi gode resultater, ettersom den granitten som finnes i Sarpsborg-området og som antas benyttet i vollfundamentene, er naturlig magnetisk. Magnetometeret måler variasjoner i jordens magnetfelt forårsaket av endringer i magnetismen til jordmasser nær overflaten eller andre strukturer. Man antok at steinfundamentene kanskje ville være synlig som et ”bånd” av magnetiske forstyrrelser gjennom området. Men det viste seg at magnetometeret ikke ga noe klart resultat hva Olavsvollen angår – noe som antagelig skyldes at morenemassene i området inneholder store mengder granitt.

Derimot viste dette instrumentet at det finnes et ovalt område på ca. 15x18 m omgitt av en gjenfylt 1,5-2 m bred grøft i området mellom Wegnerbrakka på Borgarsyssel museum og Borregårdsveien 5. Det er usikkert hva slags struktur det dreier seg om. Fotgrøften til en fjernet gravhaug er én mulig tolkning av grøften – kirkegårdsavgrensning er en annen. Runde og ovale kirkegårder var i bruk over det meste av Norden i middelalderen, og kirkegårder med denne fasongen regnes ofte for å være svært gamle.

En annen geofysisk teknikk går ut på å måle variasjoner i elektrisk ledningsevne. Man sender elektrisk strøm ned i bakken, mellom to elektroder, og måler spenningsforskjellen som oppstår mellom to andre elektroder. Fordi ulike jordlag og forskjellige arkeologiske strukturer har ulik evne til å lede elektrisk strøm (og følgelig ulik elektrisk motstand), kan variasjoner i den motstanden som måles, avsløre murer og andre strukturer som ikke er synlige over bakken.

Denne siste metoden ga gode resultater i Sarpsborg. I samme område som magnetometeret avslørte den ovale ”innhegningen”, kunne man påvise et ca. 10 m bredt belte med høyere elektrisk motstand enn omgivelsene. Timothy Horsley, som stod for undersøkelsene i 2002, mener at det kan dreie seg om restene av en voll med stort innslag av stein. Mindre kraftige signaler i resten av området mellom Wegnerbrakka og Borregårdsveien gjør det sannsynlig at det er Olavsvollen vi har for oss. De påviste avvikelsene er nemlig sammenfallende med forløpet av Olavsvollen, slik Vollkomiteen av 1922 mente å kunne rekonstruere det. Bredden på ca. 10 m er jo den samme som for den steinpakningen man støtte på i 1926 – for øvrig ikke langt fra området som ble undersøkt i 2002.

Avvik som er forenlig med en voll ble også funnet ved arbeiderbrakka ”St. Olafs Vold” lenger sør, samt i et område umiddelbart nord for St. Marie gate. I det fjerde undersøkelseområdet, mellom Borregårdsveien 3 og St. Marie gate, ble det ikke funnet spor etter vollen. Ikke i noen av områdene ble det påvist klare spor etter en grøft eller vollgrav på utsiden av vollen.

De påviste sporene er ikke homogene. Variasjonene i signalene kan skyldes at Olavsvollen er ulikt bevart langs forløpet, eller også at byggemåten ikke har vært enhetlig.

Den geofysiske undersøkelsen gjør det svært sannsynlig at det faktisk fantes en voll tvers over ”neset” ved Sarpsfossen. Resultatene tyder også på at det voll-forløpet som Ingebret Aas og de andre i Vollkomiteen fant frem til i 1920-årene, i all hovedsak var det riktige.

Litteratur
Timothy J. Horsley 2003: Olav’s Wall, Sarpsborg, Østfold, Norway. Report on Geophysical Surveys, November 2002 for Borgarsyssel Museum. University of Bradford, Department of Archeological Sciences.
Lawrence B. Conyers og Dean Goodman 1997: Ground-Penetrating Radar. An introduction for Archaeologists. Walnut Creek.

Arkivert i:

• østfold
• vikingtid
• middelalder
• arkeologi