Stavanger - en arkeologisk x-faktor

Stavanger domkirke, 1865.

'

 

 

 

 

 

 

 

Hvorfor stod runekorset over Erling Skjalgsson langs den gamle rideveien ved Breiavatnet? Var ikke Erling høvding med sete på Sola? Og når ble byen egentlig by? Stavangers opprinnelse og rolle før bispesetet ble etablert i 1120-årene er selve X-faktoren i Rogalands vikingtid. Kan de pågående utgravningene under Domkirken gi svar?

Spørsmålet om Stavangers alder er gammelt. Peder Claussøn Friis (1545-1614) – født i Egersund, medlem av domkapitlet i Stavanger og én av Norges første topografiske forfattere – balet med problemstillingen allerede for mer enn 400 år siden.

Den første biskopen kom antagelig til Stavanger omkring 1125; det var også utgangspunktet for at byen feiret 800-årsjubileum i 1925. Og der står egentlig saken fremdeles. De skriftlige kildene er tyste, slik historikeren Knut Helle også pekte på i 1975.

Han satte sin lit til at nye arkeologiske utgravninger med tiden ville gi svar på spørsmålet om hva slags sted Stavanger var før den tid. Trolig står vi nærmere å oppfylle denne forhåpningen nå.

Flere mer eller mindre kjente arkeologiske funn underbygger at det fantes «noe» innerst i Vågen, hundre år eller mer før den første biskopen la til kai.

Enkelte gjenstandsfunn fra området nærmest Domkirken må være fra 900- eller begynnelsen av 1000-tallet, og kan skrive seg fra en ødelagt vikingtids-gravplass der – eller også fra eldre bebyggelse. Kristne graver ble påvist under Domkirkens kor i 1968. Disse er senere blitt aldersbestemt, og viste seg å være hundre år eldre enn Domkirken – fra første halvdel av 1000-årene.

Runesteinen fra Mariakirken

 

(foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, UiS)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spor etter bygninger og kulturlag er avdekket flere steder; flest i området ved Domkirken og gatene nærmest den, men også så langt ute som i Kirkegata 22 (Zara). C14-dateringer og gjenstandsmateriale peker i dette og enkelte andre tilfeller på at aktiviteten på disse stedene ligger forut for bispesetets etablering.

Siden midt på 1800-tallet er det også gjort observasjoner og kommet inn en del mer tilfeldige funn til museet fra tomtegraving osv.  Men det dreier seg oftest om middelalderske grunnmurer, skjeletter og andre håndgripelige ting. Kulturlag med avfallsprodukter etter smeder, kam-makere og andre håndverkere har nok i stor grad gått under radaren. Det samme gjelder spor etter dagliglivets hus og bygninger, i motsetning til murer fra kirker og andre monumentalbygg.

Til de sporene som tilhører sluttfasen av vikingtiden, må vi legge til runesteinene. Ikke bare det berømte korset som presten Alfgeir reiste over sin herre, Erling Skjalgsson, ved den gamle hovedinnfartsåren fra Jærbygdene, men også den runesteinen fra omtrent samme periode som ble funnet i ruinene av Mariakirken da denne ble revet i 1880-årene.

Innskriften på denne steinen forteller at en viss Ketill reiste monumentet over sin kone, Jorunn Utyrmesdatter. Ketill er ikke et spesielt sjeldent navn i denne perioden, men skikken med å reise runesteiner er knyttet til et nokså eksklusivt høystatusmiljø. Da er det fristende å foreslå at det er den samme Ketill som minnes på Tu-steinen fra Klepp.

Sammen med korset kan dermed runesteinen fra Mariakirken være en indikasjon på at storbønder og høvdinger på Jæren har reist monumenter i Stavanger i tiden rundt år 1000. Det er det samme mønsteret som opptrer i den svenske vikingtidsbyen Sigtuna. Der tolkes fenomenet slik at de mektigste bøndene i regionen i tillegg til sine gårder rundt i bygdene, også har hatt en bygård. I Sigtuna er det en stor konsentrasjon av runesteiner i og rundt byen. Det er det også i Rogaland.

Midt på 1000- bestod bebyggelsen i Sigtuna av i overkant av hundre bygårder på begge sider av en hovedgate parallelt med stranda. Midt i bebyggelsen lå kongsgården. Gjennom rike gaver og tildeling av tomter i byen knyttet sveakongen allianser til høvdinger og stormenn i hele Mälarområdet.

«För dessa var det viktigt att ibland vistas i staden, men inte att bo där,» skriver arkeologen Sten Tesch. Det kan ha vært slik i Stavanger også. Og så vel Erling Skjalgsson som Ketill på Tu kan ha vært blant dem som holdt seg med bygårder.

En annen mulig parallell til Sigtuna er at de tidligste kristne kirkegårdene der har vært usedvanlig mange og store. Forklaringen er at mennesker som ikke har hatt sitt daglige virke i byen, likevel har blitt gravlagt der – vel fordi byen representerte et tidlig kristent senter. I Stavanger er det opplysninger om skjelettfunn hele veien fra Domkirken opp mot Prostebakken, og videre mot Arneageren. Men så langt mangler nærmere dateringer.

Nyere arkeologiske undersøkelser har vist at flere av de byene som tradisjonelt har vært regnet som kongelige grunnleggelser, har eldre aner. Det gjelder f. eks. Trondheim, der utparsellering av tomter fant sted flere tiår før Olav Tryggvason ifølge sagaene grunnla byen. Sannsynligvis var det Ladejarlene som etablerte den første bymessige bosetningen der.

Gravfunnene peker mot at det kan ha foregått et skifte i politisk og maktmessig tyngdepunkt fra Avaldsnes til Nord-Jæren ved inngangen til vikingtiden. De store skipsgravene på Karmøy er fra slutten av 700-tallet, mens høystatusgravene fra 800-tallet og ut vikingtiden i stor grad har Nord-Jæren skrevet på seg med store bokstaver. De rike funnene fra Gausel står i fremste rekke. Ved overgangen til kristen tid må det være det samme stormannsmiljøet som gjør seg gjeldende ved å reise steinkors og runesteiner.

Kanskje tilhørte den egentlige bygrunnleggeren det samme miljøet? Torgrim Titlestad foreslo i sin tid at det var Erling Skjalgsson som stod bak. Han tilhørte i hvert fall den sikkert nokså snevre kretsen som initiativet kan ha sprunget ut fra.

Spørsmålene er mange, og som en graver, får svar – håper vi.

(medforfatter: Håkon Reiersen)

Tabu og magi i skjærgården

Skagerrakkysten er et landskap der omfanget og betydningen av jordbruket er sterkt varierende, mens kombinasjonen av jordbruk med fiske og annen sjørettet virksomhet tradisjonelt har spilt en avgjørende rolle. Fiske, fangst, sjøfart og ulike virksomheter i havnene kunne gi gode inntekter, men innebar også en større risiko enn avkastningen fra et gårdsbruk. Fisk, hval og sjøfugl kom og gikk, mens krig og konflikt mellom riker og land ute i verden kunne gjøre havet utrygt og påvirke livet i skjærgården og i uthavnene på avgjørende vis.

Avhengigheten av havet og ressursene der på den ene siden, og av internasjonale økonomiske og politiske konjunkturer på den andre, fremmet en kultur der individuell dyktighet, tilpasningsevne og risikovilje var viktig. Resultatet var en annen dynamikk i dagligliv, næringsvirksomhet og bosetningsmønstre i skjærgården enn på fastlandet, der gårdsfellesskapet spilte en så viktig rolle.

Et godt eksempel er sildeperiodene på den nåværende svenske vestkysten. Den første vi har kunnskap om, begynte midt på 1500-tallet. Da strømmet sild i ufattelige mengder til kysten, og skjærgården sydet av aktivitet og folk som kom til fra fjern og nær. Mange øyer og holmer fikk fast bosetning for første gang. Men silda forsvant igjen etter noen år, ifølge Peder Claussøn Friis på grunn av «Menniskens store Utacknemmelighed mod Gud» og det «ugudelige oc uskickelige Leffnit der førde der hos».

I.C. Dahl: Skipsvrak ved kysten av Kullen (1829)

Men på midten av 1700-tallet dukket silda igjen opp i Bohuslän. Denne sildeperioden varte til vinteren 1808-1809. Skjærgården var igjen full av folk, og det lå sildesalterier og trankokerier så å si på hver en holme. Så fulgte en ny nedgangstid, med fattigdom og fraflytting, før silda plutselig kom tilbake igjen et par generasjoner senere.

I skjærgården fant man selvsagt ikke bare dem som bodde på øyene eller på fastlandet i nærheten. Leia utenfor Skagerrakkysten har blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsvei», og i havner og uthavner – knutepunktene i dette transportnettverket – møttes lokalbefolkning, handelsmenn, soldater, fiskere, fangstfolk og pilegrimer; mennesker fra fjern og nær, ulike kulturer, religioner og verdensbilder. Sammenlignet med mulighetene på land, er det all mulig grunn til å trekke frem og vektlegge de fremmedes nærvær og det flytende, ustabile og risikofylte ved skjærgården.

Maritim tru

Men det skiftende, uvisse og farlige ved livet og ferdselen på havet og i skjærgården kom også til uttrykk og ble forsøkt kontrollert gjennom ritualer. Dagliglivet i skjærgården var omfattet av ritualer og forestillinger i minst like stor grad som hverdagen på fastlandet. På sjøen og for alt som hadde med fiske og sjøfart å gjøre, var det egne truer.

En skulle aldri ha smør på brødet når en skulle ut og fiske, kunne det hete på Sørlandet. Det fulgte det ulykke med seg om man vendte båten motsols, og møtte man et kvinnfolk på vei til båten, ville en knapt få fisk den dagen.

Vind kunne man skaffe seg ved å knytte tre knuter på en tråd. Dersom man ville ha frisk vind, løste man den første knuten. Ville en så ha sterkere vind, kunne en løsne den andre. Men den tredje måtte aldri løses, for da ville det komme en fryktelig storm. Denne forestillingen går langt tilbake i tiden, er kjent på begge sider av Nordsjøen og kan i førkristen tid ha vært koblet til guden Tor som vind-gud. Hos Olaus Magnus heter det at man kan få kjøpt slike vindknuter hos samene.

Om skjæret Bispen ved Lindesnes blir det fortalt at førstereisguttene ble lurt til å «lese for Bispen». Slike ritualer var nok tenkt som vern mot skipbrudd; sjøfolkene forsøkte på denne måten å gjøre Bispen blid, så han ikke skulle skade dem. En skikk som henger sammen med denne, er den såkalte «hønsinga». Dette var en form for dåp av unge sjøfolk på visse markante og farlige steder langs kysten, og er kjent over hele Europa. Å «hønse for Kullen» (ved innløpet til Øresund) er en skikk som kan spores tilbake til tiden rundt 1600, men nok er en god del eldre. På norskekysten var Nordkapp, Bukken ved Bergen og Lindesnes velkjente hønsesteder.

Men også i den hjemlige skjærgården rommet steder der folk utførte bestemte ritualer som ble oppfattet som verneråd for å komme sikkert frem. Slike steder har gjerne karakteristiske navn som skiller dem ut fra andre navn på holmer og skjær. Et sted i Søgne er det en lys flekk i fjellet; den ble kalt for Pannekaga. Når folk reiste forbi Pannekaga, gjaldt det å få noen, gjerne ungdom som ikke var vant med skjærgården og alt man måtte kjenne til om grunner, skjær og annet, til å «bukke for Pannekaga».

Disse ritualene er gjerne knyttet til lokaliteter som har betydning for selve navigasjonen, det vil si skjær, nes, odder og andre steder hvor man må skifte kurs. Navnene på disse stedene er som en farvannbeskrivelse i seg selv, og det er ikke tilfeldig at det særlig var de unge som skulle «døpes» eller «hilse» på Bispen og Pannekaga. Det handlet blant annet om opplæring, og ungdommene fikk på denne måten grundig kjennskap til farvannet og leia.

Tabu og sjømål

Disse forestillingene har sammenheng med oppfatningen av at sjø og land i noen grad var adskilte verdener. Mange ting som ble forbundet med landjorden, var tabu – forbudt – på sjøen og skulle ikke nevnes med sitt rette (land-)navn. Det gjaldt for eksempel kvinner, alt som hørte til kirken, husdyr som ku, hest og gris, klodyr som ulv, bjørn, hund og katt, og sola, månen og de andre himmellegemene.

I stedet benyttet man omskrivinger eller noa-ord; høyhuset eller sanghuset istedenfor kirken, storemannen og styggemannen heller enn Gud og djevelen, prestefar heller enn prest. På Hidra sa de at en aldri måtte nevne sjø eller vann når man var på sjøen eller på fiske, og der kalte de brottsjø for «bosse», og om stor sjø sa de «han æ hule». Det var tre store sjøer og sju mindre, og de kalte de tre for Kongan og de sju for Sveinene. «Blåmyra» er et kjent ord for havet, og noen sier vel fortsatt «Rasmus» når de er til sjøs og mener sjø som slår innover båten. «Rasmus» er nok et minne om St. Erasmus, sjøfarerne sin skytshelgen.

Dyrenavn ble gjerne også omskrevet når man var på sjøen, for eksempel kunne man si «sid-hale» istedenfor ku, og «horn-skåre» heller enn geit. Nordpå skulle ikke havørna nevnes, men kalles "skinngaura". Kanskje er også sørlandske dyrenavn som «Jan van Gent» om havsula og «paltosk» om krabba opprinnelig slike noa-navn?

Noen av disse noa-ordene kan minne om de omskrivingene som skaldene i sin tid benyttet. Bruken av noa-ord kunne være så omfattende at det nærmest ble et eget sjømål ut av det, i motsetning til det vanlige landmålet. Eilert Sundt skriver om

«vore adstadige norske søbønder, som havde den urimelige Tro, at havets vætter ikke kunde lide at høre menneskemaal, og som derfor ikke turde tale sit naturlige mål, naar de sad i sine Baade paa Fiskegrundene, opfandt et eget Billedsprog, så kunstigt, at Dybets Aander vel ikke kunde forstaa det og derfor ikke ville forstyrres deraf».

Noen steder langs leia har en gang vært regnet som så farlige at de har blitt tabu og fått nye navn, som Landegode istedenfor Jomfruland, som på sin side også var et noa-navn for det egentlige navnet på øya, Aur.

Men utenfor leia, på fiskeplassene og langs sjøveiene til kirken, tingstedet eller byen, var det bare når folk dro forbi at de benyttet «sjønavnet» om farlige steder, eller steder som var viktige for navigasjonen. Ellers benyttet de det egentlige navnet på disse plassene, og derfor ble de også mye brukt i dagliglivet. «Dei vart haldne oppe av bygdetradisjonen, i forteljingar og skildringar frå livet langs ferdslevegane,» skriver Torolv Solheim.

Pskovkrøniken og den legendariske utforskningen av Arktis

 Det er gjerne Nestorkrøniken (Beretningen om forgangne år) som står i fokus når eldre russisk historie står på dagsordenen. Den handler om de eldste tider frem til begynnelsen av 1100-tallet. Men det finnes en rekke andre krøniker, for slike ble utarbeidet i de fleste av de større og mindre fyrstedømmene som det tidligere Kievriket bestod av i middelalderen. Én av de merkeligste er Pskovkrøniken, som blant annet tar for seg den – legendariske – utforskningen av Arktis på 800- og 900-tallet.

Pskov ligger lengst vest i det nåværende Russland, nær grensen til Estland. I middelalderen var Pskov en de facto selvstendig republikk og bro mellom øst og vest, og ble ikke erobret av storfyrstedømmet Moskva før i 1510.

Krøniken er bare bevart i ett eksemplar (i Statens historiske museum, Moskva), og dette er datert 1689. Teksten tar for seg verdenshistorien fra Adam og fremover, og gjengir ulike legender om slavernes tidlige historie som er hentet fra diverse skriftlige kilder. Fremstillingen endrer så karakter, og vekten legges på Pskovs egen historie, og ikke minst på hovedpersonen i denne krøniken, Olga. Den historiske Olga, som etter tradisjonen var fra Pskov, regjerte i Kiev i perioden 945-960, og døde i 969.

I Nestorkrøniken fortelles det om en reise til områdene nord for Ural i 1090-årene, mens vi må 150-200 år nærmere vår egen tid for å finne samtidige kilder som viser at områder som i dag utgjør den nordvestligste delen av Russland, var kjent. Men krøniken fra Pskov hevder at Kvitsjøområdet og Kolahalvøya var blitt utforsket langt tidligere.

Den historiske Olga var gift med Igor, mens Pskovkrøniken anfører at Olga først var gift med Rurik. Ifølge krøniken var det i deres tid at en mor med sine tre sønner og én datter ble sendt nordover for å ta kystlandet «ved det kalde storhavet» i besittelse på Ruriks vegne. Barnas navn – Kur, Ukhto, Lis og Gorka – er tydeligvis hentet fra kjente stedsnavn i nærheten av Arkhangelsk; og i krøniken fortelles det at moren gav sønnene hver sin øy, som så fikk navn etter dem (Kurostrov, Uhktostrov og Lisestrov). Videre beskrives hvordan sønnene reiser videre og utforsker hver sin del av landet, inkludert Kvitsjøområdet og kysten av Kolahalvøya.

Skildringen er til dels nokså detaljert, og det gjelder særlig den ruta som Lis’ fulgte. Ifølge krøniken seilte han langs kysten vestover, fra Kapp Kanin og helt til den nåværende norsk-russiske grensen.

Selv om beretningen helt klart er legendarisk, tyder både lokalkunnskapen og formuleringer som «jeg dro» og «med skipet mitt» på at krønikeforfatteren blant annet benyttet eldre seilingsbeskrivelser da han satte sammen teksten. Derfor er også Pskovkrønikens beskrivelse av stor verdi.

Ingen sender planker til Norge...

«Delen na Norwegen stüren» heter det i et gammelt frisisk ordspråk om noe som er aldeles overflødig. Ingen sender planker til Norge, med andre ord, akkurat som man ikke tar med øl til München, stål til Detroit, kull til Newcastle eller ugler til Aten – for bare å trekke frem noen parallelle ordtak fra andre land. Når det nettopp er planker – i motsetning til øl eller ugler, f.eks. – som er fokuset i vårt tilfelle, skyldes den den enorme eksporten av tømmer og trelast fra Norge i tiden etter omkring 1500.

De tidligste kildene som forteller om norsk utførsel av tømmer til skips- og husbygging, er fra middelalderen, men det først senere at de skriftlige kildene viser at omfanget er blitt betydelig og omfattende. Fram til da ser det ut til at selv Danmark i stor grad klarte seg med det tømmeret som kunne skaffes til veie i landets egne skoger. Takverket fra en rekke middelalderkirker i Nord-Jylland er f.eks. blitt undersøkt med tanke på hvor tømmeret er hentet fra, og nettopp her burde en jo forvente å finne innslag av norsk tømmer, enten fra Sørlandskysten eller Oslofjordområdet. Men det er altså ikke tilfellet. Det samme ser ut til å gjelde Skottland, som senere fikk betydelige tilførsler av trelast fra Norge, men som før 1450 ser ut til å vært selvforsynt.

Omslaget var et resultat av voksende befolkning, urbanisering og økt handel ute i Europa, og påfølgende overutnytting av de lokale skogene. På norskekysten stod furu- og eikeskogene tett helt ned til sjøen mange steder, og havneforholdene var gode. Tømmeret havnet i Danmark, Skottland, England, Nederlandene, Tyskland og andre steder. Det ble brukt til å bygge hus og herregårder, havneanlegg og kanaler, skip og mye annet.

Fra gammelt av var det direkte kontakt mellom bøndene som skogeiere og de utenlandske skipperne. Men fra rundt 1600 havnet kontrollen over trelasthandelen på andre hender: Først hos storbønder, og så hos byborgere og embetsmenn. Det skyldes flere ting, men en viktig forklaring er at kystskogene var blitt uthogd, og at tømmeret nå måtte hentes lenger inne i landet og fløtes ut til kysten. Ved utløpet av større vassdrag vokste det fram byer og ladesteder som i økende grad ble eksporthavner for tømmer og trelast: Drammen, Moss, Fredrikstad, Larvik, Arendal, Kristiansand og en rekke andre.

Ikke minst de nederlandske skipperne kjente hver krik og krok på den sørnorske kysten, og visste hva slags last som var å finne på hvert sted. Allerede Lucas Waghenaer, som stod bak flere sjøkart og tilhørende seilingsbeskrivelser på slutten av 1500-tallet, skrev detaljert om forskjellen på det trevirket som kunne fås på Sørlandskysten, ved Oslofjorden og i Bohuslän, når det gjaldt lengde, type og hva det var best egnet til. Hundre år senere var hans landsmann Nicolaas Witsen godt orientert om selv de minste nyansene mellom hver enkelt havn på Sør- og Østlandet når det gjaldt det samme.

Hvor endte alt dette virket opp? Samtidskildene er fulle av til dels detaljerte beskrivelser. Holder vi oss til 1500-tallet og dansk-norske kilder, får vi et klart inntrykk ikke bare av omfanget, men også av hvor tømmeret ble hentet, og hva det kunne bli brukt til. Det gjelder i hvert fall det virket som ble formidlet gjennom kongens gunst eller til hans egne behov.

I 1539 hører vi f.eks. om at lensherren Peder Hanssøn på Akershus skal skaffe tømmer fra Drammen til byggearbeider på Malmøhus, og i årene som fulgte fikk han stadige bestillinger til Aalborghus, Riberhus, Salen på København slott osv. I 1550 fikk Gude Galle og Erik Ugerup, som satt med hvert sitt len ved Oslofjorden, beskjed fra majesteten om å skaffe bygningstømmer til Nyborg slott.

Bestillingene kunne være nokså detaljerte, som da Christen Munk i 1557 ble bedt om å skaffe tømmer til et nytt tøyhus (våpenarsenal) på slottet i København: 40 furubjelker 21 romme alen lange, 3 fulle kvart på alle kanter, 80 stykker sperretrær 20 alen lange, 1 full fot på alle kanter, samt 40 hanebjelker 18 alen lange, 1 fot på alle kanter. Tømmeret skulle hogges i Drammen, eller i Moss, dersom han ikke kunne få tak i det i Drammen.

Andre ganger framgår det ikke bare hva som skulle bygges, men hvorfor. Slik var det i 1563, da Christen Munk fikk brev om at kongen hadde tilgodesett to kjøpmenn i Amsterdam med en last furubjelker som skulle benyttes til å bygge et hus til å «luttre» islandsk «koberøg» (vitriol) i. Eller da Henrik Gyldenstjerne på Båhus i 1590 fikk en stor bestilling til en ny festsal på Koldinghus slott. Salen trengtes til bryllupet mellom kongens søster og hertugen av Braunschweig og Lüneburg.

Det forekom også at utlendinger satte opp hele laftehus i Norge og flyttet dem med seg. Borgeren Hans Rosenau i Lübeck fikk kongens tillatelse til å utføre et hus som han hadde latt sette opp i 1563. Ikke alt tømmeret som kongen bestilte, var bygningstømmer i egentlig forstand. Axel Gyldenstjerne (Akershus) måtte skaffe 1 tylft «gode danmarksdeler» som skulle brukes til ny loftsdør på Landskrona, og dessuten planker til gjerder rundt dyrehagen og urtegården på Koldinghus. Det var i 1589.

Andre ganger kunne det ligge mer tragiske hendelser bak en konkret bestilling – som da Tage Thott (Båhus) fikk beskjed om å hjelpe innbyggerne i den nedbrente Nykøbing med å skaffe tømmer hos bøndene (1560).

Det hender også at selve bestillingene ikke nevner noe nærmere om hva trelasten skal brukes til, mens vi likevel kan gjette oss til det gjennom andre kilder. I 1572 ga kongen 100 gode eikebjelker fra Nedenes til hertug Adolf av Holstein. Vi får tro at tømmeret var til Schloss Reinbek, som ble oppført i perioden 1572-76. En serie meget store bestillinger til fem ulike lensherrer rundt Oslofjorden i 1585 skulle trolig brukes til Kronborg slott, mens det tømmeret som dronning Anne av Skottland fikk av kongen i 1597, nok skulle brukes til Dumfermline Castle.

Estrid

Jarlabanke het en stormann i det svenske Uppland; vi kjenner ham gjennom innskriften på flere runesteiner som han reiste til minne om seg selv om de fromme tiltakene han gjennomførte i lokalsamfunnet på 1000-tallet. Runeinnskriftene gir dessuten et unikt innblikk i en mektig slekt i Uppland gjennom minst fire generasjoner. Aller mest vet vi kan hende om Jarlabankes farmor, Estrid.

Estrid reiste denne steinen etter sin mann, Øystein.

U136 Broby bro.

I, Berig, CC BY-SA 3.0

<http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/>,

via Wikimedia Commons

Det finnes over 2000 runesteiner i Skandinavia fra perioden ca. 950-1100. Norge har bare omkring 50 av dem. I vikingtiden er skikken med å reise runesteiner en mote som begynner i Danmark og sprer seg til Sør-Norge og Vest-Sverige i slutten av 900-årene og til Mälarlandskapene i Sverige omkring 1020. Uppland skiller seg ut med å ha ca. 1300 runesteiner.

Med få unntak er alle innskriftene skrevet på samme formel: «x reiste denne stein» eller «x lot reise denne stein til minne om y». De fleste innskrifter opplyser om forholdet mellom x og y, og mange inneholder også tilleggsinformasjon, slik vi snart skal se at Jarlabanke-innskriftene gjør.

Runesteinene ble altså reist i løpet av en periode på 150 år. Arkeologen Birgit Sawyer, som har studert runesteinene i et overordnet, skandinavisk perspektiv, mener at steinene hadde tre klare funksjoner. For det første var de synlige minnesmerker over de døde. Men de var også minnesmerker over de levende, over dem som hadde besørget reisningen av steinene. Og sist, men ikke minst, viser steinene frem den dødes så vel som de etterlattes rikdom og status, slik gravritualer og monumentale gravhauger hadde gjort tidligere.

Det er ikke tilfeldig at det er i overgangstiden mellom hedendom og kristendom at denne skikken dukker opp. De kristne misjonærene avviste de tradisjonelle gravritualene til fordel for enkle graver uten gravgods på vigslede kirkegårder, og de fremmet nye, annerledes måter å minnes de døde på. I overgangstiden, før kirker og kirkegårder ble vanlige, gav skikken med å reise runesteiner en mulighet for kristne familier til å minnes sine døde og vise sin status. Runesteinene kunne plasseres på den gamle, førkristne gravplassen, i gårdstunet der den døde hadde hatt sitt hjem, på tingstedet, ved en vei eller ved et overgangssted. Det var i de fleste tilfeller arvingen, eller arvingene, som hadde hovedansvaret for å få reist steinen, og som opptrer med navnet sitt i innskriften.

Jarlabankes bro ved Täby. I, Berig, CC BY-SA 3.0<http://creative commons.org/licenses7by-sa/3.0>, via Wikimedia Commons

Det er bare en liten andel av runesteinene fra vår periode som er reist over menn som hadde vært i viking og ikke kommet tilbake igjen, og voldsbruk er bare unntaksvis nevnt som dødsårsak for dem som døde i det hjemlige.

Jarlabankes innsats som brobygger i bokstavelig forstand er godt kjent, ikke minst gjennom den såkalte Jarlabankes bro, en oppbygd vei som han lot bygge over en våtmark ved Täby. Ved den 150 meter lange og 6,5 meter brede konstruksjonen var det opprinnelig reist fire runesteiner.

På den ene lyder innskriften: «Jarlabanke lot reise disse steiner etter seg mens han levde, og han gjorde denne bro for sin sjel og eide alene hele Täby. Gud hjelpe hans sjel!». Ved Vallentuna kirke satte Jarlabanke også opp en runestein, der han slo fast at han hadde opprettet et tingsted og eide hele «hundaret» (et mindre forvaltningsområde).

Hva da med Estrid, Jarlabankes bestemor? Også hun lot reise flere runesteiner. På én av dem står det at den er satt over hennes ektemann, Øystein (Jarlabankes farfar), som reiste til Jerusalem og døde i Grekenland. I andre innskrifter minnes hun sønnen Gag (Jarlabankes onkel) og sønnene Ingefast (Jarlabankes far) og Ingvar (Jarlabankes halvbror), samt sin ektemann nummer to, Ingvar, og stesønnen Ragnvald.

Estrid var én av de første kristne i Uppland. Hun må være født rundt 1020 og levde til omkring 1080. Det er spesielt at vi takket være runeinnskriftene vet så mye om henne og hennes familie. Mindre oppsiktsvekkende var det ikke da arkeologer midt på 1990-tallet faktisk avdekket det som antagelig er Estrids grav. Like ved en runestein som sønnene reiste til minne om Øystein, fant man en tidlig-kristen gravplass med jordfestegraver. I en trekiste, kant i kant med det som tolkes som Øysteins kenotaf, var en eldre kvinne blitt gravlagt omkring 1080. Ved den dødes føtter lå et skrin med to tyske mynter, tre vektlodd og en liten sølvring. Undersøkelser av skjelettet viser at kvinnen var 60-70 år gammel da hun døde. Gravutstyret og plasseringen av kisten tyder på at hun har hatt høy status i familien og lokalsamfunnet.

Det er selvsagt ikke helt sikkert at det var Estrids grav man fant, men det er en rimelig tolkning. På mer usikker grunn er man når det gjelder en annen, mulig kilde til Estrids liv. De tyske myntene i graven kan jo godt han hatt en spesiell betydning for henne, og kanskje kan de knyttes til en pilegrimsferd? Øystein døde jo under en reise til Jerusalem.

I klosteret i Reichenau viser det seg da også at blant en gruppe skandinaviske pilegrimer som besøkte stedet en gang på 1000-tallet, faktisk finnes en Øystein og en Estrid; de er ført opp sammen, og det kan jo tenkes at det er vårt ektepar det er tale om. I så fall har Estrid også vært med på Jerusalemsferden, men kommet velberget tilbake til Täby, der hennes barn og barnebarn kom til å spille en ledende rolle i tiårene som fulgte.

Holder vi oss kun til det runesteinene og arkeologien kan fortelle, vet vi likevel at Estrid, som var datter av Sigfast, giftet seg med Øystein i ung alder, og at de trolig bodde på gården Såsta ved Broby bro. Paret fikk flere barn; den eldste, Gag, døde som barn. Ti år senere reiste Øystein på pilegrimsferd til Jerusalem, men omkom et sted i Det bysantiske riket. Nedenfor gården oppførte så Estrid en kenotaf, en minnehaug, over Øystein. Hun var nå rundt 30 år, enke og mor til flere mindreårige barn. Nokså raskt etter dette giftet Estrid seg igjen, med enkemannen Ingvar, og flyttet til hans gård, noen kilometer mot nordvest. De fikk flere barn. Da Estrid var omkring 50 år gammel, døde Ingvar, og hun flyttet tilbake til Såsta, der hun med tiden fikk sin siste hvile.

Levende begravd

 Den gamle sjøkrigeren Hans Carstensen Garde hadde et langt liv bak seg i først hollandsk, siden i dansk-norsk tjeneste, og hadde deltatt i mange av tidens store sjøslag da han slo seg ned på hjemgården i Spangereid ved Lindesnes rundt 1680. Han hadde rykte som «en god Sømand og Lieutenant, naar han kunde ikkun lade sin Drikken», og var nok en hard negl også i forholdet til sine naboer på gården Gahre. I 1708 anklaget han nabobonden for trolldom – en påstand med potensielt skjebnesvangre konsekvenser for Haagen Tollisen, grannen. Årsaken: Haagen hadde gravd ned ei levende geit på Hans Carstensens eigedom.

I rettssaken som fulgte, forklarte Haagen at han et par år tidligere hadde opplevd at flere dyr på gården døde av en smittsom sykdom. Da sykdommen var på det verste, hadde han tatt ei av geitene, lagt den mellom to store torver han nettopp hadde spadd opp og stått oppå helt til «Creaturet var kvælet». Hans Carstensen, som påsto at dette hadde skjedd på hans eiendom, ville ha greie på hvem som hadde rådet Haagen til geitedrapet. Haagen svarte til sitt forsvar at dette ikke var en uvanlig fremgangsmåte mot sykdom, og hadde vært benyttet med hell på gården før. En gang hadde ei kvige blitt gravlagt levende på Gahre, forklarte han. Det skulle ha skjedd mer enn hundre år tidligere.

Å gravlegge dyr levende var et kjent middel mot sykdom og nød. Fra Jylland hører vi i 1842 om en hest som ofres på samme vis. En gårdeier fortalte at han var på reise og så en liten gruppe mennesker stå på et jorde. Han ville spørre dem om veien. Mannen la merke til at det stod en hest sammen med dem; den hadde bind for øynene og beina var bundet sammen. Ved siden av dyret var en nylig oppkastet grav. Da han så spurte hva de ville med hesten, svarte mennene at den var syk, og at de ville gravlegge den. De la til at de allerede hadde mistet to hester, og at dette var den tredje. De hadde hørt at det «var godt at grave det levende ned for at forebygge Uheld». Gårdeieren ba dem la være, og sa at han ikke trodde det ville hjelpe mot sykdommen. «Ja, da har vi Troen,» svarte mennene, som så kastet den levende hesten i graven og fylte den igjen med jord.

Et annet sted på Jylland mente en bonde at ei kone på nabogården hadde forhekset dyrene, slik at de ble syke, og at hun dessuten hadde flyttet på grensesteinene mellom gårdene. Hans resept var å begrave en levende hest i gårdsgrensa, og over hesten la man en stor stein med tre nagler av jern i, slik at hesten ikke skulle gå igjen. Så sent som I 1875 gravla en bonde i nærheten av Mariestad ei levende kvige som botemiddel mot sykdom.

Dyrebegravelsene er ikke utelukkende knyttet til sykdom hos dyr. På så forskjellige steder som Irland og Sápmi finnes tradisjonen om at kvinner i barselnød kunne forløses dersom man ofret en levende hund ved å begrave den i jorda. Fra Skottland hører vi om kyllinger som skulle begraves levende som offer til St. Brigid i forbindelse med barnefødsler. Det måtte foregå der tre bekker møttes.

Andre ganger møter vi dyr som er blitt levende begravd som offer i forbindelse med oppføring av kirker og andre bygninger. Det finnes arkeologisk kjente eksempler fra seinmiddelalderen, og folketradisjonen gir en rekke andre. Noen ganger dreier seg om en skikk som er gitt en kristen tolkning, som når man gravla et levende lam på det stedet der alteret skulle stå i en ny kirke, mens det ikke er noe åpenbart kristent eller kirkelig ved tradisjonen om å grave ned en levende hest på en kirkegård før man tar den i bruk. Om Søllested kirke på Lolland sier sagnet at man ikke få tårnet til å stå før det ble begravd en årsgammel, hvit hest under det.

I folketradisjonen gis slike bygningsofringer gjerne en direkte tolkning. I motsetning til eksemplet fra Jylland, der man ville forsikre seg om at den døde hesten ikke skulle gå igjen, vises det heller til at hensikten nettopp var at det døde dyret skulle hjemsøke de levende og på den måten beskytte byggverket. «Kirkehester» og andre «kirkegrimer» er kjent fra ulike steder; «grimene» kan være ulike dyr, som hunder og griser, men har det til felles at de spiller rollen som beskytter av kirken eller en annen viktig bygning. Fra Danmark fortelles det om et «kirkelam» som viste seg når noen gikk inn i den folketomme kirken, og man kunne møte denne gjengangeren også på kirkegården – og utenfor. Så man kirkelammet danse foran en husdør, var det et sikkert tegn på at et barn inne i huset snart skulle dø.

«Malcanisen» på Akershus festning er et velkjent eksempel her hjemme. Det var en spøkelseshund som en gang i tiden skal ha blitt gravlagt levende i Mørkegangen for å beskytte Jomfrutårnet mot inntrengere. Sagnet sier at den som møtte på Malcanisen, ville lide en vond død i løpet av kort tid. Da Mørkegangen raste sammen midt på 1500-tallet, var det ingen av soldatene på festningen som våget å gå ned i ruinen. Lensherren selv, Peder Hanssøn Litle, måtte gjøre det. Han møtte ganske riktig Malcanisen, kom krypende ut igjen og døde noen måneder senere.

Slike ofringer har røtter langt tilbake i tiden, i hvert fall til jernalderens bygningsofringer. Det kan være vanskelig å dokumentere om dyra er blitt gravlagt døde eller levende, men det finnes nokså sikre eksempler fra tidlige perioder. Arkeologiske utgravninger har vist at en hest og en hund ble begravd under vollanlegget da borgen Münster ble anlagt i 790-årene, og at i hvert fall hunden trolig er blitt gravlagt mens den fremdeles var i live. Hestegraver finnes på vikingtidsgravplasser flere steder, som i Norge og på Island, men er spesielt fremtredende på gravfelt i Litauen og Kaliningrad. Noen forskere mener at dyra er blitt gravlagt levende på sistnevnte gravplasser.

Men det kunne forekomme at dyreofringer ikke var tilstrekkelig. Sagn fra hele Norden sier at man da måtte begrave et levende menneske. En typisk versjon fortelles fra Dalsland i Sverige. For lenge siden raste det en stor sott over regionen; tusener av mennesker ble syke og døde, mens andre flyktet ut i skogen eller vekk fra området. Kirker sto tomme, og det var ikke folk igjen til å gravlegge de døde. Så kom en finne som fortalte de overlevende at de ikke ville få bukt med sykdommen før de hadde gravlagt et levende vesen. Det rådet ble fulgt, og man gravde ned en levende hane, uten at det hjalp. Så forsøkte man med ei geit, men ingenting nyttet. Til slutt lokket man en fattig gutt, en tigger som kom vandrende, ut i skogen og gravla ham levende der. Om det hjalp mot pesten, skal være usagt, men ryktet fortalte at den gikk gjennom skogen nattestid, lenge etter kunne høre en barnestemme som skrek: «Levende begravd, levende begravd»».

Et norsk sagn forteller at en gutt ble gravlagt levende i sognebyttet mellom Gol og Ål den gangen pesten kom til Hallingdal. En kunne fristes til å tro at slike ofringer tilhører sagnenes verden, og bare den. Men det finnes faktisk dokumenterte eksempler på at mennesker er blitt levende begravd i Norden i det som for en arkeolog som undertegnede, er «nyere tid». 

Kong Christian 4. skrev i et brev til lensmannen på Lundenæs slott i 1604 at ei kvinne som var blitt dømt til «steile og hjul» for å ha begravd et av sine barn levende, i stedet skulle henrettes med sverd. Av andre kilder fremgår det at drapet hadde skjedd under «pestilensen» i 1603, og det gir nok forklaringen på hva hensikten hadde vært. Da pesten herjet i Småland i 1712, måtte en soldat stå til rette for å ha tvunget den smittede Kerstin Gudmunsdotter ned i ei likkiste under «skrik och jammer». Han hadde spikret igjen lokket og var i ferd med å plassere kista i en grav på kirkegården i Sunnebo da han ble stanset av lokalbefolkningen.

I middelalderen var dessuten det å bli levende begravd en straffemetode for særlig alvorlige forbrytelser, og den kunne ramme så vel mennesker – først og fremst kvinner – som dyr. Men det er en annen historie.

Fabelaktige dyr - og mennesker

 Historisk museum i Oslo åpner igjen, og det med en ny utstilling, «Fabelaktige dyr». Utstillingen viser smykker og andre gjenstander fra jernalder og vikingtid, som har til felles at de er dekorert med dyrestil i intrikate mønstre, der ulike dyr og mennesker flettes i og rundt hverandre. De reflekterer et verdensbilde og en tid der skillet mellom ulike dyr og mellom dyr og mennesker var annerledes enn nå: En verden der mennesker ikke hersket over andre skapninger, og hvor folk så på dyr med ærefrykt og beundring, som det heter i presentasjonen av utstillingen.

Forhåndspresentasjonen og utvalget av gjenstander lover godt, og temaet er spennende. Dyrestilen og ornamentikkens omvandlende og sjamanistiske karakter knyttes til den førkristne verdensoppfatningen og religionen, og settes i relieff mot kristendommen, da dyrene «mistet sin guddommelighet» bare ble oppfattet som «menneskets tjenere eller fiender», som det påpekes.

Dette er ingen anmeldelse, og jeg har ennå ikke sett utstillingen. Fra et Kristiansand i lockdown vil jeg heller reflektere litt over den verdensoppfatningen som kommer til uttrykk i dyrestilen, og gi noen eksempler på at selve grunnidéen er en integrert del av det verdensbildet som folkeminnesamlerne fremdeles kunne dokumentere i norske bygder på 1800-tallet. Kanskje kan de tradisjonelle folkelige oppfatningene av forholdet mellom ulike dyr, og mellom dyr og mennesker, også kaste lys over noen av motivvalgene i jernalderens kunst?

Dyreornamentikken oppstod i Sør-Skandinavia på 300-tallet og varte ved, i forskjellige stilarter, til 1100-tallet. Hester, ulver, villsvin, ormer og rovfugler er vanlige elementer, samt menneskefigurer. Dyrene er sjelden eller aldri naturalistisk fremstilt, men er sammensett av forskjellige dyreslag, enten inni hverandre eller som del av hverandre. De kompliserte mønstrene kan være mangetydige, og blandingsdyrene kan oppfattes som det ene dyret eller det andre, og noen ganger som et menneske, avhengig av synsvinkelen.

Den kjente Åkerspenna fra Hedmark har en mann med krone på hodet som det sentrale motivet. Ser man nærmere etter, er det tydelig at beina hans faktisk er villsvinhoder, mens armene er dyras forlabber. Mannen er tilsynelatende halvt menneske, halvt villsvin. En draktspenne fra Bygdøy kongsgård er formet som et dyr som både er fisk og fugl. På et sverdskjedebeslag fra Lista ses to ormeaktige, båndformete dyrekropper, begge med menneskelignende hoder, og to andre dyr, kanskje hester, som vender hodene mot hverandre, slik at de danner en menneskemaske.

Når dyrestilen forsvinner i tidlig middelalder, knyttes det gjerne til at kristningen og Kirkens oppfatning av dyr og menneskers plass i verdensordenen. I 1. Mosebok fortelles det jo at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det skulle «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden».

Lenge var det slik at dyrene i seg selv fikk mindre oppmerksomhet innenfor forskningen om de nordiske dyrestilene. Det samme gjaldt for så vidt annen arkeologisk forskning, der f.eks. dyrebein i graver fikk langt mindre oppmerksomhet enn annet gravgods. Bjørneklør, hvalbein, fuglenebb, hestehoder og hundeskjeletter kunne ofte havne i skyggen av gjenstander som mer umiddelbart kan kobles til diskusjoner om makt og status, økonomi og kontakter.

Slik er det ikke lenger, og den nye utstillingen er også et eksempel på den økte oppmerksomheten som dyrenes symbolske og ideologiske rolle nå har fått i forskningen. Som et apropos skal det nevnes at utviklingen av dyrestilen har en parallell i gravmaterialet – når dyrene ved overgangen til yngre jernalder blir så viktige i den dekorative stilen, øker mengden og variasjonen av dyr i gravene. Og som i ornamentikken, er det med unntak av hest og hund, gjerne bare deler av dyr som legges i gravene.

Arkeologer som Siv Kristoffersen og Lotte Hedeager vektlegger den førkristne dyresymbolikken som utrykk for relasjoner og forvandlinger mellom dyr, mennesker og gjenstander, og knytter dem til forestillinger om hamskifte, hjelpeånder og et sjamanistisk verdensbilde. Et av Hedeagers arbeider om temaet heter, karakteristisk nok, «Dyr og andre mennesker – mennesker og andre dyr».

Både dyrestil og dyr i graver reflekterer forestillinger og tradisjoner. For å kunne si noe mer konkret om hvilke forestillinger og tradisjoner, tyr man gjerne til eddadiktningen og andre skriftlige kilder fra (slutten av) den perioden dyrestilen var i bruk. Men i realiteten levde det gamle verdensbildet videre lenge etter kristningen, og elementer av det fantes så lenge at Moltke Moe og andre samlere fant det på bygdene og dokumenterte det i andre halvdel av 1800-tallet.

Det var Moe som i sin tid oppsummerte det tradisjonelle verdensbildet som tro på gjengangere og underjordiske kombinert med magiske forestillinger, altså et sammenhengende system. Dette er et mer fruktbart utgangspunkt enn å oppfatte tradisjonsmaterialet som mer eller mindre tilfeldige restkategorier. Det er ingen fremmed tanke at denne forestillingsverdenen i prinsippet er eldre enn den hedendommen som kjennes fra de skriftlige kildene, og truer og forestillinger levde i århundrer videre sammen med kristendommen. Folk fant det f.eks. helt naturlig at de ikke var alene i verden. Ei kone i Bjelland (Agder) så en flokk med huldrekyr en gang hun var på vei til kirke. Da hun fortalte om opplevelsen, la hun til: «Liksovel som me er her, kann dei vera der». I sørlandsbygdene forsvant det tradisjonelle verdensbildet gradvis etter hvert som religiøs pietisme og modernisering i bredere forstand fikk innpass.

I folketradisjonen er det i stor grad de dyrene som kjennes fra dyrestilen og fra gravene, som det er knyttet flest forestillinger til. Særlig interessant med tanke på dyrestilen, er de forestillingene som dreier seg om forholdet mellom ulike dyreslag, og hvordan et dyr kan forvandles til et annet.

Ormen blir vanligvis oppfattet som det første stadiet i en omvandlingsprosess der dyret henter kraft fra andre dyr, inntil den til slutt ender opp som drage. Det kunne f.eks. hete seg at når ormen har bitt en hest, får den manke. Når den har bitt en ørn, får den vinger, og når den har bitt et menneske, får den forstand og er drage. Et annet dyr som er kjent for sine forvandlinger, er gjøken, som ender opp som hubro etter å ha vært hauk.

Slektskap mellom dyrene er også en gjenganger i folketroen. Hoggormen har byttet hode med ålen, og de er derfor brødre eller halvbrødre. Padda er hoggormens søskenbarn. Fra Jæren fortelles det at steinskvetten stammer fra hoggormen og regner seg for dens bror, og at ormen for slektskapets skyld gjerne holder vakt ved reiret til steinskvetten.

Mange mente at ormen var det klokeste av alle dyr, og den ble som andre dyr tilkjent ulike «menneskelige» egenskaper. Ormen holdt ting, der alle slags ormer i mils omkrets samlet seg. Noen sa at de kom sammen for å dømme en av sine egne til døden. Så snart den tiltalte er bitt i hjel, skynder de andre ormene seg til vannet. Tilbake ligger den døde ormen som en uformelig klyse, som snart størkner og blir til stein. Den av ormene som kommer først tilbake til tingstedet og får bitt i steinen, blir drage.

Forvandling mellom mennesker og dyr er på samme vis en integrert del av den tradisjonelle verdensoppfatningen.

Johan Storaker forteller om en mann som opplevde at bjørnen stadig tok hester fra ham. Til slutt kjøpte han en hest som det ryktes at bjørnen ikke kunne få bukt med. Da han slapp hesten på stølen, dukket bjørnen snart opp. Den nye hesten verget seg så godt at bjørnen ga opp og satte seg i en bakke for å hvile. Bonden så til sin forundring at bjørnen forvandlet seg til en mann fra livet og opp, mens han fremdeles var bjørn nedentil, og at han tente seg en pipe. Bonden tok frem børsa og skjøt, og bjørnen falt død om. Da han så kom bort til liket, viste det seg at det var hans egen nabo som lå der.

På Lista snakket folk om vóren, som kunne fare ut av kroppen når en sov. Man måtte ikke vekke en som sov, hvis vóren var ute, for da kunne han miste forstanden. To karer på jakt la seg til å sove ved en bekk. Da så den ene at det løp ei mus ut av munnen på den andre. Den piltet over børsa som lå over bekken. Etter en stund kom musa tilbake og forsvant inn i munnen igjen. Mannen våknet og fortalte om en drøm han hadde hatt. Han hadde vært ute i verden og gått over ei stor bru over et bredt sund.