Et kanonfunn

For fire år siden ble det gjort en aldri så liten oppdagelse i en av Vardøs eldste bygårder, Husegården. Da man skulle renovere taket på det såkalte «russehotellet» fra 1800-tallet – som i sin tid fikk sitt navn fordi det fungerte som pensjonat for russiske pomorskippere – kom en gjenstand av jern for dagen. Trillrund, stor og tung – en gammel kanonkule! Nå er den på museet i byen.

En kanonkule under taket? Det ligger ganske sikkert en spesiell historie bak, men det er neppe noen nålevende som kan fortelle den. Museets tanker gikk heller i retning av det vi faktisk kan få svar på – nemlig spørsmålet om hva slags kanon det kan være snakk om, og om funnet kan ha sammenheng med det eldste Vardøhus, som lå så å si utenfor stuedøra på Husegården.

Vardøhus festning, eller slott, som det ble kalt, lå fra middelalderen av og helt til 1730-årene nede ved havnen i Østervågen. Først da ble festningen flyttet opp til der den nå er. Vardøhus slott var i mange år Danmark-Norges grensepost mot øst, og dessuten sete for lensherren og senere amtmannen i Vardøhus len. Selve slottet kjenner vi kjenner flere avbildninger og beskrivelser fra slutten av 1500-tallet og fremover. Da den gikk ut av bruk, fremstod festningen som et renessanseanlegg fra Christian den 4.s tid.

Og selvsagt var festningen også den gangen godt forsynt med kanoner. Kunne vår kule komme fra en av disse? Neppe. Vardøhus slott hadde riktig nok 12 kanoner da den ble nedlagt, men de største av dem var bare firepundere. Størrelsen på kanonene ble regnet etter vekten på kulene, og en firepunds kanonkule veide altså 4 pund eller 2 kilo. Kula fra Husegården er mye tyngre – den veier sine 6 kilo eller 12 pund. Og noen så stor kanon fantes ikke på det gamle slottet i Østervågen.

Tolvpundere på avveie

Da dagens festning stod ferdig i 1738, var den imidlertid bestykket blant annet med fem tolvpundere. Sommeren 1812 ble tre av dem fremdeles betegnet som brukbare, mens de to andre ble kassert. I september samme år, da en fiendtlig fregatt truet med å angripe byen, ble kanonene satt i beredskap og ladd; etterpå fikk man ikke kulene ut igjen, og de måtte derfor skytes ut. Bare to av de tre tolvpunderne viste seg da å fungere etter hensikten. I 1813 fikk festningen derfor 12 nye tolvpundere, som etter fredsslutningen i 1814 ble tatt av lavettene og lagt på vollene. Man beholdt bare et mindre saluttbatteri, foruten to av tolvpunderne – «om russerne her på havnen skulle bli urolige».

Senere fant man et alternativt bruksområde for de gamle tolvpunds kanonene – nemlig som fortøyningsfester eller pullerter. Museet i Vardø har et bykart fra 1890 som viser kanoner som er stilt på høykant og brukt på denne måten flere steder i byens havn, blant annet i Østervågen, ikke langt fra Husegården.

Da moloen i byen så ble bygd noen år etter, ble flere tolvpundere satt opp som pullerter, og der står de fortsatt. Noen av dem ble tatt ut igjen da man renoverte moloen i 1970. Et par kom tilbake til festningen, mens én ble gitt i gave til Moss i forbindelse med byens 250-årsjubileum. Mange av tolvpunderne på Vardøhus var nemlig i sin tid blitt produsert ved Moss jernverk.

Det er ikke så rart at en kule som jo bare passet til de samme tolvpunderne, også kunne havne på vidvanke. Men vi skulle gjerne ha visst hva den gjorde på loftet i Husegården!

Kranie-kremmeren

A.G. Nordvi

Andreas Georg Nordvi (1821-1892) var Norges første fagutdannede arkeolog og den første som gjennomførte systematiske utgravninger i større skala. Likevel er det sjelden han blir hedersord til del når disiplinen feirer seg selv. Riktig eller galt – A.G. Nordvi huskes oftere som gravplyndrer og som handlende i kranier enn som arkeolog.

Nordvi var født og oppvokst på Mortensnes i Varanger, der faren var handelsmann. Med tid og stunder overtok han forretningen og drev den helt til 1877, da han så seg tvunget til å selge. I og for seg var det ikke så rart at unge A.G. skulle fatte interesse for arkeologi – handelsgården på Mortensnes lå midt i det som var og er et av de mest kompakte og interessante fornminneområdene i landet, med samiske kulturminner som spenner over flere tusen år. Mortensnes ble da også utgangspunktet, såvel for A.G.s utgravningsvirksomhet som for hans salg av skjeletter og kranier.

Handelen med hodeskaller er godt dokumentert; et eksempel er en rubrikkannonse i The Naturalist’s Directory, utgitt i Boston i 1888, med følgende tekst:

«Nordvi, A.G., Christiania. Orn., Ool. and all Norwegian and Swedish minerals. Sells Northern bird-skins and eggs, skeletons and skulls of Lapps from heathenish tombs in Lapland, Norway. For sale by me only».

Men så har vi skildringer som denne – av Eilert Sundt i Folkevennen i 1865:

«Her tilbragte jeg en av de interessanteste dager jeg kan minnes. Et så gjennemtekkelig hus og en så gjennemdannet mann, og det midt i en finsk avkrok av vårt polarland! … Boende på sitt fedrehjem Mortensnes og ved å ha opdaget at stranden hvor hans hus står er som en storartet kirkegård med utallige stengraver fra finnenes hedenold har han av egen drift og på egen hånd anlagt samlinger av kranier og redskaper efter de gamle finner og studert dette folks urhistorie eller denne gren av etnografien.»

Det hele begynte mange år tidligere. A.G. Nordvi var blitt sendt til Danmark da han var 11 år gammel for å gå i skole og etter hvert universitet. Der, i «Guldalderens» København, hadde han møtt det som var det mest nyskapende og livskraftige oldgranskermiljø i Europa; intet mindre enn den moderne arkeologiens vugge. Her leste A.G. både arkeologi og zoologi. Vi får tro at han også var en flittig gjest i Det Kongelige Museum for nordiske Oldsager, hvis leder, C.J. Thomsen, gav ut sin banebrytende Ledetraad til nordisk Oldkyndighed og Historie mens Nordvi var student. Noen slutteksamen fikk han imidlertid ikke; da faren døde i 1840, bar det tilbake til Finnmark for å overta handelsforretningen på Mortensnes. Han tilbragte noen år etter ytterligere et par år i København, og kan hende var det da han ble kjent med naturforskeren Japetus Steenstrup.

I hvert fall var det Steenstrup som senere ble en slags mentor for Nordvi, og som bestilte både oldsaker og hodeskaller fra gravfeltene ved Mortensnes. Så tidlig som i 1842 eller 1843 hadde A.G. åpnet flere graver på hjemstedet, og i 1852 hadde han fått publisert et bidrag om «de hedenske Lappers Begravelsesskikke» i prestisjetunge Det kongelige danske Videnskabers Selskabs Forhandlinger. Utgravningene vakte berettiget oppsikt i København, og Steenstrup takket snart ja til nordmannens tilbud om å sende flere oldsaker til museene i Kongens by, mot å få dekket sine utgifter. Dessuten ønsket man seg i København også skjeletter og kranier fra Mortensnes. Samiske hodeskaller hadde vært et tema også for undersøkelsen i 1852 – da også sorenskriveren Even Saxlund, opprinnelig fra Stange og sambygding med Nordvi senior, deltok. Saxlund «ytrede Lyst til sammen med mig at foretage flere Undersøgelser, hvortil han ansporedes ved Gjennemlæsning af Nilssons Skand. Urindvaanere, og ved af mig meddelt Underretning om, at man i denne Tid beskjæftigede sig i Danmark med Bestemmelsen om Stenalderens Folk vare Lapper», skrev A.G. til Steenstrup.

Både i København og på Mortensnes mente man at kjøpmann Nordvi kunne sitte med nøkkelen til et spørsmål som opptok arkeologer og historikere mer enn noe annet i disse årene – nemlig spørsmålet om hvordan Skandinavia i sin tid var blitt befolket. En hovedtese i Sven Nilssons bok, som altså stod i biblioteket på Mortensnes, var at samer i steinalderen hadde levd over hele Norden. Likevel ser det ut til at A.G. fortsatte å være mer nysgjerrig på gravskikk, tro og levemåte hos varangersamene enn ren «skattejakt» med kranier som mål. I 1855 fikk han trykt nok en avhandling, fremdeles med gravskikken som fokus, og denne gangen fikk han selskapets sølvmedalje for bidraget. Hans arkeologiske virksomhet var heller ikke begrenset til Mortensnes; det var f. eks. han som oppdaget det senere så berømte funnstedet på Kjelmøy i Varangerfjorden.

Hjemme på Mortensnes bygde A.G. Nordvi opp en anselig samling av oldsaker, hodeskaller, egg og fugler – i praksis Nord-Norges første museum. Da Tromsø museum ble etablert i 1870, var han visstnok påtenkt stillingen som konservator, men takket nei. Siden angret han, for det gikk tilbake med forretningsdriften, som følge av at hans nærmeste samarbeidspartnere i Hamburg gikk konkurs på slutten av 1860-tallet. I 1877 måtte han selge Mortensnes og flyttet etter hvert til Kristiania, der han fikk en underordnet stilling som inspektør ved Universitetets oldsaksamling.

I mange år holdt A.G. Nordvi seg til de forhistoriske gravplassene ved Varangerfjorden, der det bare unntaksvis var intakte skjeletter å finne. Da Steenstrup i 1859 spurte om han ikke også kunne grave på samiske gravplasser fra nyere tid, altså på kirkegårdene i Varanger, var A.G. skeptisk, og det ser ikke ut til at han har gjennomført bestillingen i noen særlig utstrekning. I svarbrevet til København skrev han at det ville være meget vanskelig å få tillatelse til å hente skjeletter på kirkegårdene.

Trolig var det hans stadig dårligere økonomi utover i 1870-årene som likevel førte til at han begynte å se seg om etter alternative forsyninger. Nå var det heller ikke lenger snakk om leveranser til selvkost, men regulært salg av hodeskaller og skjeletter. Selv skrev Nordvi at det var i 1882 han oppdaget flere samiske gravplasser fra perioden 1670-1719 på holmene innerst i Varangerfjorden, og startet med utgravninger der. Men alt i 1876 la en tysk forsker, Alexander v. Humboldt v. d. Horck, foran et lærd publikum i Berlin ut om hvilke forholdsregler man måtte ta dersom man skulle grave opp skjeletter på nyere samiske gravplasser, og om viktigheten av å arbeide i nattens mulm og mørke etc., og han hadde vært gjest hos Nordvi på Mortensnes.

De fleste av Nordvis dokumenterte salg av menneskelige levninger tilhører perioden etter at han måtte selge Mortensnes, dersom vi ser bort fra det som ble sendt til Danmark. Privatmannen Joseph Barnard Davies hadde riktig nok anskaffet åtte kranier fra indre deler av Varangerfjorden en gang før 1867, og da den britiske Challengerekspedisjonen (1873-1876) kjøpte to skjeletter av Nordvi, omtales han i interne dokumenter som «a dealer». Fra slutten av 1870-årene økte aktiviteten kraftig – og samiske skjeletter fra Varanger havnet i en hel rekke samlinger i inn- og utland. Smithsonian i Washington, Berliner Gesellschaft für Anthropologie, Ethnologie und Urgeschichte (fire hodeskaller og et skjelett i 1887), Royal College of Surgeons of England (syv hodeskaller fra Mortensnes i 1878 og to skjeletter «from an ancient tomb in East Finmark» i 1885), samt flere privatpersoner og institusjoner i Frankrike, Tyskland, De forente stater, England og Sverige stod på kundelisten. Det største kjøpet stod Karolinska institutionen i Stockholm for; der sikret man seg 17 skjeletter i en «förträfflig lapsk serie»…

Skatten på Vardøya

Hvordan kan svaret på spørsmålet om hva som er forbindelsen mellom en 700 år gammel islandsk saga og en runeinnskrift fra Nordfjord, være Vardø? Jo, hør bare:

Runeinnskriften er én av flere på en stein på Hennøy i Bremanger kommune. Oversatt til moderne norsk lyder den: Her lå de menn som kom fra Risaland med skipet lastet med gull. Og det (gullet) er i denne steinen. Innskriften er fra middelalderen en gang, og noen har tydeligvis tatt teksten på ramme alvor, for steinen er delt i to ved hjelp av en kraftig slegge.

«Risaland» er et navn som først og fremst opptrer i den sene og legendariske sagalitteraturen. Det er et rike langt mot nord og øst, og bebodd av overnaturlige skapninger. I middelalderen forestilte man seg nemlig at det var fast land nord og øst for Finnmark, i form av en landbro til Grønland. Trollenes rike mente man måtte ligge ved den havbukta, Trollebotnen, som følgelig fantes øst for Varanger et sted.

I sagaene er Risaland et rike der farer truer over alt, men der store rikdommer venter på den som klarer å overvinne ville dyr, trollkyndige og kjemper. Likevel er runeinnskriften fra Hennøy så vidt spesifikk at den helst viser til en bestemt hendelse i en saga. Denne sagaen handler om den norske helten Orvar-Odd.

Orvar-Odds saga er sannsynligvis forfattet på slutten av 1200-tallet, men med senere tillegg. Den handler altså om Orvar-Odd (Pile-Odd), som arver tre magiske piler som treffer alt han sikter på, og så vender tilbake av seg selv. Hovedpersonen lever et omflakkende liv; drar i viking, slåss mot kjemper og troll, blir døpt i Frankrike, reiser til Det hellige land osv., før han til slutt dør av et ormebitt på sitt fødested. Ved Jordanelva blir Orvar-Odd tatt av en gribb, som fører ham i klørne helt til reiret sitt i Risaland.

Der blir helten berget av risen Hildir, som drømmer om å bli konge i Risaland på bekostning av sine brødre. Orvar-Odd vil hjelpe ham på veien, og det er her Vardø kommer inn i sagaen, bokstavelig talt. Han forteller at det finnes et dyr, en bjørn, som kan beseire brødrenes hunder. Denne bjørnen, fortsetter Orvar-Odd, ligger i hi hele vinteren, og når den står opp på sommeren er den så grådig og stygg at ingen motstander kan beseire den. Og bjørnehiet befinner seg «í Vargeyjum» - på Vardø. Navnet er en flertallsform, og Vargøyene («Ulvøyene») må være hele øygruppa, altså både Vardø, Reinøya og Hornøya. Vargøy er jo også navneformen som brukes om Vardø i forbindelse med at øya får kirke i 1307.

Sagaen skildrer deretter hvordan Hildir og Orvar-Odd seiler til Vardø, der de går i land et sted der det fantes en stor ur.  I ura er hiet, og Orvar-Odd trekker den sovende bjørnen ut. Han blir rikelig belønnet av Hildir, som kommer tilbake til Vardø på avtalt tidspunkt med to kister med gull og en kjele full av sølv. Men Orvar-Odd tør ikke å vise seg, og Hildir gjemmer i stedet skatten under en stor steinhelle. Da risen har seilt av gårde igjen, klarer ikke Orvar-Odd å flytte hellen, og riseskatten blir liggende på øya.

Sagaen om Orvar-Odd blander myter og gamle sagn med rene eventyrmotiver. Som historisk kilde er den av liten verdi, men den er faktisk en av eldste skriftene som omtaler Vardø, noe som nok først og fremst forteller oss at øya nå var i ferd med å få ny betydning som følge av det første festningsanlegget. Og fortellingen om riseskatten som lå skjult et sted på øya, appellerte altså til fantasien langt nedover kysten, slik runeinnskriften viser.

Brobygger fra Vadsø

Se på dette gamle postkortet, motivet er ikonisk og viser et av Chicagos mest kjente – og kjære – landemerker: Michigan Avenue Bridge. Da den stod ferdig i 1920, satte den en ny standard for klaffebroer i verdens storbyer. Og den som var ansvarlig for hele vidunderet, var en bakersønn fra Vadsø.

Thomas Georg Pihlfeldt het han, og var født i Midtbyen i Vadsø. Faren var fra Piteå og hadde vært handelsmann i Kvænangen han tok med seg familien og flyttet til Varanger. Moren var født i Gudbrandsdalen.

Thomas mistet faren da han bare var tolv, og ble sendt på skole i Hammerfest og senere Trondheim og Christiania. Farfaren hadde vært ingeniør, og kanskje bidro dette til at Thomas deretter havnet som student ved de polytekniske høyskolene i Hannover og Dresden. Da han var ferdig uteksaminert ingeniør i 1879, reiste han rett til Chicago. Den ekspanderte voldsomt på det tidspunktet, og hadde 500 000 tusen innbyggere. I løpet av de neste ti årene skulle den komme til å nå millionen.

Chicagoplanen

Det var en hypermoderne storby som var i ferd med å vokse frem, og storskala utbygging av industri og infrastruktur gjorde Chicago til en naturlig valg for mang en ung ingeniør. Få av dem skulle imidlertid komme til å drive det så langt som Thomas G. Pihlfeldt.

I 1901 ble han sjefsingeniør og leder for byens viktige broavdeling med myndighet over bygging og vedlikehold av broer, og etter hvert havnet han også i sjefsstolen for havnevesenet og Chicagos arkitektkontor. Mange av de vakre broene som den dag i dag krysser Michigan River og binder Chicago sammen, er hans verk. Men finest av alle er nok Michigan Avenue Bridge, som var en vesentlig del av den storstilte «Chicagoplanen» for å skape en moderne metropol.

Thomas G. Pihlfeldt var ikke eneste nordmann, og heller ikke eneste finnmarking, blant de ingeniører og teknikere som spilte en så viktig rolle i utviklingen av Chicago til en verdensmetropol tidlig på 1900-tallet. En annen ingeniør fra Vadsø, Gustave Storm Burgendahl, var en mye benyttet brokonstruktør i byen, før han ble sjefsingeniør og visepresident for Koken Iron Works i St. Louis, Missouri, som var en ledende produsent av bygningsdeler i støpejern. Og den feirede mekanikeren, konstruktøren og oppfinneren Julius Aars Dyblie i Chicago var fra Alta.

Myter og fakta om Brodtkorbsjåene i Vardø

Brodtkorbsjåene i Vardø «er blant Finnmarks eldste bevarte fiskeribebyggelse, og det eneste bryggemiljøet som dokumenterer pomorenes virksomhet,» heter det i Arkitekturguide for Nord-Norge. Det er riktig nok, men hvor gammelt er det – og hva vet vi egentlig om anleggets bygningshistorie?

Det kommer tydeligvis an på hvem man spør og hva man leser. Nevnte arkitekturguide nøyer seg med å slå fast at de fire sjåene er oppført i perioden 1840-1900, mens tidligere museumsbestyrer Pirjo Saariniemi mente at de to nordligste bygningene – som i dag går under navnet Tranbua og Saltbua – kunne være helt fra slutten av 1700-tallet. Andre har ment at den yngste sjåen, Storsjåen som i dag huser Pomormuseet, ikke ble reist før tidlig på 1900-tallet.

Men heldigvis har vi bevart kilder som gir klarere svar. Det dreier seg først og fremst om eldre branntakster. Disse er bare delvis intakte for Vardøs del, men firmaet A. Brodtkorbs store eiendomsportefølje i byen er godt dekket. Og det var Brodtkorbfamilien som eide anlegget helt frem til 1972, da det ble overført til fiskerifagskolen og senere til Vardøhus Museumsforening.

Det opprinnelige anlegget innerst i vågen tilhørte ikke Brodtkorb i det hele tatt, men derimot Chr. Andreas Nordvi. Han fikk i 1822 skjøte på tomt til pakkhus, med pålegg om å bygge innen to år. Det er ingenting som tyder på at det fantes noen bygningsmasse på eiendommen før den tid. Det pakkhuset Nordvi satte opp, er sannsynligvis identisk med den bygningen som i dag kalles Bøkkerverkstedet eller Lillesjåen, og som ligger nærmest Valen.

Da Nordvi omkring 1830 solgte sin handel i Vardø til Andreas Esbensen Brodtkorb, beholdt han i noen år det vi kjenner som Brodtkorbanlegget. Det bestod i 1831 av et tranbrenneri, et pakkhus og en tranbod, samt en brygge. Pakkhuset er altså Lillesjåen, mens tranbrenneriet og tranboden (senere betegnet som saltbod) lå ved siden av hverandre der Storsjåen nå er.

Den nåværende Storsjåen ble oppført rundt 1895, viser branntakstene, og i reisverk. Men den nordlige delen av bygningen er visserlig laftet, og denne laftekjernen har identiske mål med Nordvis gamle tranbrenneri, og den står på nøyaktig samme sted som dette. Det er all grunn til å anta at det bare var tran-/saltboden som ble revet i 1895, mens tranbrenneriet ble beholdt og utvidet. Halve Storsjåen er dermed oppført i Nordvis tid, trolig i 1820-årene.

I 1838 hører vi at tranbrenneriet med to pakkhus eies i fellesskap av Brodtkorb og Nordvi, men i 1840 fikk førstnevnte skjøte på tomten alene. Rundt 1850 er det kommet til flere bygninger, blant annet et naust som lå innenfor den nåværende Storsjåen. Naustet er for lengst revet, men det vises på eldre fotografier.

De to nordligste sjåene som fremdeles står, nevnes ikke i branntakstene før i 1865, og de må være oppført en gang mellom 1852 og dette året. Et tredje pakkhus stod tidligere vegg i vegg med sistnevnte. Det tilhørte også Brodtkorb, men lå på naboeiendommen. Dette pakkhuset, som er oppført i begynnelsen av 1860-årene, eksisterer fremdeles. Men en gang etter 2. verdenskrig ble det flyttet nærmere bygningene på fiskerifagskolen. Nå ligger den såkalte «Grønnsjåen» parallelt med sjøen.

I 1895 hadde Brodtkorbsjåene fått den utforming og planløsning de har i dag. Naustet på innsiden stod fremdeles på det tidspunktet, men bare i noen få år til.

Uggerbyskipet - den siste kaper?

Den som har lest – eller hørt – André Bjerkes psykologiske kriminalroman, Døde menn går i land, glemmer det vel aldri. I fortellingen, som utspiller seg et sted på Sørlandskysten i moderne tid, spiller den for lengst døde, men høyst tilstedeværende kaperkapteinen Jonas Korp en viktig rolle. Flere uforklarlige begivenheter inntreffer på den gamle Kapergården, og i sjøen utenfor dukker etter hvert Korps kaperfartøy, «Krebsen», opp igjen.  Hun er et spøkelsesskip med forrevne, sorte seil og et fryktinngytende mannskap av daudinger – men tar vi vekk staffasje og litterære virkemidler, står vi tilbake med et fartøy ikke ulikt Uggerbyskipet.

Det var i 1983 at et godt bevart skipsvrak ble funnet i sanden ved Uggerby strand, like ved Hirtshals. Fartøyet var 11 meter langt og 3,5 meter bredt og bygd av eik. Det danske Nationalmuseet foretok en utgravning på funnstedet, og fartøyet ble berget. Etter en omskiftelig tilværelse havnet det for et par år siden i Vest-Agder, og det inngår nå i utstillingen på Listeskøyta kystkultursenter i Farsund. I mellomtiden var det nemlig blitt utført årringsanalyser av tømmeret i skipet, og denne viste to ting: Fartøyet er bygd i 1810 eller 1811 – og byggestedet skal søkes på Sørlandskysten, helst mellom Arendal og Kristiansand.

Uggerbyskipet er relativt fyldig i forskipet og tilsvarende slank akterut. Fartøyet har en liten luke i akterspeilet som røper at det på et tidspunkt har fraktet trelast. Ellers bærer skroget preg av å være bygget etter tegning på et større verft. Bare i Kristiansand gikk det av stabelen et stort antall «slupper» av denne typen under Napoleonskrigene (1807-1814), da «engelske krydsere stængte hver havn». Da korntilførselsen stanset, var resultatet hungersnød i kystbygdene, som jo var avhengige av importert korn fra Jylland. Det ble bygget båter i stor stil – foruten å skaffe mat og andre nødvendige forsyninger, skulle fartøyene frakte post mellom Norge og Danmark.

Trolig var skipet fra Uggerby strand bygget for å delta i denne viktige farten. I så fall er Uggerbyskipet det eneste gjenværende av den flåten som reddet Sørlandet under nødsårene for 200 år siden.

 Men kaperfarten var jo også en viktig del av krigsinnsatsen i disse årene. Og kaperskutene var sjeldent noe annet enn mindre, skarpseilende fartøyer som i fredstid ville ha gått i ordinær fart. Utstyrt med en kanon eller to, kunne imidlertid disse små, kjappe skutene utgjøre en reell trussel mot skip som førte varer som kunne komme fienden til gode.

Kan det tenkes at Uggerbyskipet har vært benyttet i kaperfarten? Er hun vår eneste gjenværende kaperskute også? Det er kanskje å trekke det litt langt, men tanken er faktisk ikke helt uten grunnlag i virkeligheten. For å gjøre Uggerbyskipet i stand til å tåle transporten fra Hirtshals til Lista, måtte vi rette opp skroget og plassere fartøyet i et «stativ» av stål. Det var i forbindelse med dette arbeidet at en av håndverkerne gjorde et funn – en liten arkeologisk sensasjon, kan man godt kalle det: Klemt under et av spantene lå en liten kule av jern. Vekt og utseende røper at det er tale om en kule fra en kardesk eller drueskudd. Kardesk var en form for haglladning som frem til begynnelsen av 1800-årene ble benyttet i glattborede kanoner. Det er derfor en rimelig tanke at det på et tidspunkt har stått en liten kanon om bord i Uggerbyskipet. Og da er ikke veien til kapertid og kaperfart lang…

Jakten på Uggerbyskipets identitet går videre – på dansk så vel som på norsk side. Vi har ikke gitt opp håpet om at vi en dag skal bli i stand til å fortelle hele historien om fartøyet – fra verftet, via kaperfart (?) og trelasthandel til endeliktet på stranden i Vendsyssel.