Fangen på Christiansholm

"Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn", heter det i Bjørnsons fedrelandssang. Den han siktet til, var prestefruen Anna Colbjørnsdatter på Ringerike og hennes myteomspunne innsats mot svenske karolinere i 1716. Anfører for svenskene var oberst Axel Löwen, som etter nederlaget på Norderhov tilbragte tre år i dansk-norsk fangenskap – på Christiansholm festning i Kristiansand.

Motsetningen mellom den svenske obersten og den norske prestefruen var et yndet tema for nasjonalromantikkens kunstnere. I mars 1716 hadde krigerkongen Karl den 12. invadert Norge og beleiret Akershus festning. De dansk-norske troppene lå ved Gjellebekk i Lier, og svenskene ville forsøke å falle dem i ryggen ved å sende en styrke over Krokskogen og Ringerike. Oberst Axel Löwen, Karl den 12.s jevnaldrende og yndling, ledet styrken. Sent om kvelden den 28. mars nådde de Norderhov prestegård. Anna Colbjørnsdatter skal ha traktert svenskene med brennevin og dessuten ha sendt hemmelig beskjed til nordmennene om hvor bakholdsstyrken befant seg. De norske troppene ankom så Norderhov midt på natten og massakrerte bokstavelig talt de sovende svenskene. En samtidig kilde beretter:

"Imod klokken 3 på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet ... i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget."

Löwen skulle ifølge en annen kilde ha forskanset seg på prestegården. Da han ble oppfordret til å overgi seg, ropte han tilbake: "Jag vill hällere dö här, än hänga uti Sverige!". Fanget ble han uansett, sammen med en del andre offiserer. General Lützow rapporterte senere til kong Frederik den 4.: "Oberst Løwen, der tillige indehar Generalqvartermesterstillingen, og er en Favorit af Kongen af Sverrig, har jeg sendt til Fæstningen Fleckerø."

Men det var altså til Christiansholm han kom, den svenske obersten, og der ble han sittende helt til 1719. Vilhelm Krag skildret tohundre år senere de kummerlige forholdene Axel Löwen levde under på Christiansholm:

 "Gaar en saa ind i dette Taarnet, kommer en ind i en halvmørk Hvælving—syv Meter bred ; — den følger Taarnet helt rundt; og herinde lugter det av ældgammel Kalk eller hvad det er for noget ; der gufser Aarhundreders Historie mod en. Etsteds kommer vi til en lav Aabning ind til Fangerummet, hvor blandt andet Oberst Løwen som blev fanget af Anna Colbjørnsdatter har siddet. Det er vel det fæleste Haal, jeg har seet; han har ikke havt det godt, den Obersten, som sad fanget der. Ikke en Lysstribe fra nogen Kant; jeg famler mig ind etpar Skridt og tænder en hel Æske Fyrstikker; der lyser som en liden Fakkel. Men nei, det er som Mørket er aldeles uigjennemtrængeligt ; jeg ser saavidt min Haand som holder Fakkelen; men ikke skimter jeg et Skridt foran mig."

Karl den 12. gjorde store anstrengelser for å få satt sin yndling fri fra fangeskapet i Kristiansand. Fra april 1718 har vi bevart et brev fra Löwens egen hånd, der han anmoder kong Frederik om fritt leide til Hamburg, eller om i det minste å få sone i Glückstadt, «til Undgaaelse af hans totale Ruin», ettersom han hadde eiendommer i Pommern som det var ham maktpåliggende å være i nærheten av. Men det nyttet ikke. Som kongens overkrigssekretær anførte på benådningssøknaden: "Løven er en farlig knekt som sitter trygt i Kristiansand, om han da ikke heller skulle sendes til Munkholmen"… Først i 1719, da Karl den 12. var død, ble Axel Löwen utvekslet med danske krigsfanger og sendt hjem til Sverige.

Det kan for øvrig være grunn til å moderere det inntrykket Krag gir av Löwens soningsforhold på Christiansholm. Visse friheter må han ha hatt – for eksempel fikk han anledning til å ta imot besøk, deriblant av amtmann Povel Juel, som han endatil vervet til svensk tjeneste! Löwen hadde en lang militær løpebane bak seg før han kom til Kristiansand, og karrieren skjøt fart da han vendte tilbake til hjemlandet i 1719. Samme år ble han utnevnt til festningsdirektør, og senere ble han riksråd og greve. Fra 1748 til 1766 var Axel Löwen generalguvernør i Svensk Pommern med sete i Stralsund. Der ble han kjent som en stor ynder av kunst og vitenskap - hans store barokkbibliotek og gjenstandssamling finnes fremdeles i Stralsund.

Det gikk ikke like godt med de andre svenske krigsfangene på festningen. Rittmester Carl Henrik Norman, for eksempel, døde i fangenskapet og ble gravlagt på Domkirkegården i 1719.

Skipsgraven fra Bretagne

I Musée d'Archéologie Nationale i St. Germain utenfor Paris kan man se gjenstandene som ble funnet i en skipsgrav nær Locmaria på øya Groix på Bretagnekysten i 1906. Det er tale om en brent grav, slik vi også kjenner fra Borre- og Myklebustgravene fra henholdsvis Vestfold og Nordfjord. Funnet kom for dagen i en stor gravhaug bygd av grus, sand og leire, og mer enn fem meter høy. Blant lokalbefolkningen var haugen kjent som Kruguel ("Lillehaugen"). På haugbunnen lå et kraftig brannlag, og restene av gravgodset lå i dette laget. Brannlaget viser at man har brent skipet på stedet, før man møysommelig har sopet bålrestene sammen og kastet haug over.

Graven fra Groix er enestående utenfor Skandinavia, ikke bare fordi det er den eneste skipsgraven som er kjent arkeologisk utenfor det nordiske området, men også fordi den er en branngrav. Å dømme ut fra gjenstandsmaterialet, fant begravelsen sted omkring 950 (et av sverdhjaltene er dekorert i mammenstil). I så fall er det den yngste av de hittil kjente skipsgravene.

Groix-graven inneholdt levninger etter to personer, én voksen mann og én unggutt. Det ble dessuten funnet rester av flere ofrede dyr, så som hunder og fugler. I det tykke brannlaget fant man også fingerringer av gull og bronse, flere våpen, hesteutstyr, forskjellige redskaper, kjeler av bronse og jern og et brettspill med en terning laget av hvalrossben, for bare å nevne noe. Et tyvetalls skjoldbuler viser at gravskipet har vært av betydelig størrelse. Det er klare likhetstrekk mellom Bretagnegraven og de nevnte brente skipsgravene fra Vestfold og Nordfjord, så klare at vi må regne med at det var en skandinavisk høvding som ble gravlagt på Groix en gang midt på 900-tallet. Kan hende var han norsk.

Kontrasten til gravritualene i Bretagne for øvrig, som da hadde vært kristent i atskillige hundre år, kunne knapt vært større: en vikinghøvding brent i sitt skip, med en rik oppsetning av våpen og redskaper, og det hele ledsaget av hundehyl, fugleskrik og blod, atter blod… Skandinaviske vikinger hadde for øvrig i lang tid før dette vært et karakteristisk innslag i stridighetene mellom bretonske herskere og det ekspansive frankerriket, og i 920- og 930-årene var Bretagne helt i vikingenes vold, så noe helt enestående syn var neppe førstnevntes eksotiske døderitualer for befolkningen på Groix.

Bortkomne høner

I 1825 diskuterte man ikke høyder i Kvadraturen. Høner, derimot, opptok mange. Høner – og hvor de til enhver tid befant seg. Høns, ender, gjess, ja, endatil en bukk eller to som forvillet seg inn i fremmede bakgårder – for 190 år siden var byens eneste daværende avis, Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, proppet med meldinger om bortkomne husdyr midt i byen. Disse og andre rubrikkannonser i det som var byens første avis, gir små, men ofte fascinerende gløtt inn bak gardinene i små og store kristiansandshjem den gangen.

Og før noen får tenkt tanken ferdig om at «bak gardinene» kanskje ikke er en videre tidsriktig formulering når det gjelder Kristiansand i 1825, skal vi skynde oss å sitere en annonse fra nevnte avis den 8. juni dette året. I den heter det nemlig at «5 Par nye ostindiske Jalousier og 2 Par nye røde Silkegardiner er tilkjøbs». Særlig aggressiv markedsføring var det imidlertid ikke tale om den gangen; den ukjente selgerens identitet måtte man henvende seg til avisekspedisjonen for å få nærmere kunnskap om.

Men det var altså dette med dyr på rømmen i byen. To av avisens faste spalter – henholdsvis «Bortkomne Sager» og «Fundne Sager» - vier stor plass til fenomenet. 25. mai kan vi lese at «en sort og hvid Høne er udkommen af en Gaard», og at den som måtte ha fått den fremmede fuglen inn til seg, kan melde seg på «Adressecontoiret». Det er fugler som dominerer; mest høns, men også ender og gjess. Enkefru Giør fortviler i samme nummer over at «9 næsten halvvoxne Gaasunger» er kommet bort for henne. Men også finnerne gjør seg bemerket i spaltene. 16. mars melder enken Tone Omdahl at «2de Gjæs» har dukket opp i hennes bakgård.

Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, gjerne bare kalt Adresseavisen, var en veletablert publikasjon i 1825. Alt i 1790 begynte den å komme ut, og under forskjellige navn skulle den holde det gående helt til 1896. Da ble den kjøpt og opptatt i Fædrelandsvennen, som altså kan føre sine aner helt tilbake til 1790. Det var rådmann Glückstad som hadde satt i gang avisproduksjon i byen i 1790, og nå, i 1825, var det boktrykker O.P. Moe som var utgiver. Adresseavisen utkom på det tidspunktet to ganger ukentlig. Kunngjøringer fra institusjoner som bank og teater, samt fra offentlige myndigheter fylte spaltene, sammen med rubrikkannonser og annet småstoff. I 1825 fantes det bare Tilløp til debatter i spaltene, bl.a. om kostnadene ved Domkirkens reparasjon og innkvarteringen av garnisonssoldatene. Men egentlige leserinnlegg kom først en del år senere, og førte da til ny giv for avisen.

Hva det var mulig å miste på gaten, er ellers ganske fantastisk. Men vi får dessverre ikke vite hvordan det hadde seg at noen mistet en tønne rug på Torvet, eller en geitebukk under en brygge i Torridalselva. Samkjøringen mellom kategoriene tapt og funnet er ikke alltid den beste. 12. januar meldes at en bonde har mistet en gammel sort lommebok «ved at gaae fra S. Jørgensen til H. Hald». Den inneholdt en del penger og et kirkeregnskap. Litt lenger ned på siden står det under overskriften «Fundne Sager» at eieren av en sort lommebok, «hvori ligger 5 Speciedaler 36 skilling og en Restance-Liste paa Tiende» kan henvende seg på politikammeret…

Av og til ligger det åpenbart en hel historie bak de kortfattede annonsene. Thomas Thygesen skriver i mars at han «paa Grund af de store Skatter» har til hensikt «at forlade Stædet» og derfor vil selge sin bygård. Eller ta nå kjøpmannen som melder at de som har sand til overs etter brønngravning kan dumpe massene utenfor hans gård, slik at han kan reparere hullene i gaten. Gatenes sørgelige tilstand får en mulig forklaring i en kunngjøring fra politiet i juni, der det heter: «Politiet har flere Gange advaret imod den Uskik at lade smaae Børn, uden Tilsyn, løbe og ligge omkring i Sandgaderne, hvoved de ei alene er udsat for Fare af Kjørende og Ridende, men de foretage sig tillige at grave dybe Huller i Sanden, der lettelig kan afstedkomme Skade».

Utvalget av varer som annonseres for salg er imponerende stort – og varierende: O.P. Moe har en «fin Italiensk Hat med Pynt» til salgs, mens Sam. Otto & Comp. Kan tilby «friske Citroner og Appelsiner». «Haar-Krøller» er til salgs hos S.R. Tambs, mens F. Lochman lokker med «Eau de Cologne, Mands-Handsker, hvide Dame-Handsker, Perle-Halsbaand med mere». Hos Heyerdahl kan man få alt fra hollandsk lin, via stangjern og slipesteiner til kaffe og sukker.

Hønene som flakser omkring i byen mens eierne setter inn etterlysninger i avisen, viser at Kristiansand var i ferd med å bli en by der det ikke lenger var gitt at alle kjente alle. Folketellingen som er gjengitt i et nummer av avisen, viser at innbyggertallet hadde nådd 7500. Trangboddheten var også påfallende. I juni averteres et bryggerhus med plass til en liten familie i nærheten av tollboden til leie, og i mars er det en stue ut mot gaten med et halvt kjøkken og vedskjul som leies ut.

Dronning Astrids flukt

I 968 eller der omkring blir én av Harald Blåtanns underkonger i Viken, Tryggve Olavsson, drept. Kildene har ikke mye å berette om kong Tryggve, men for sagaforfatterne ble han en viktig person fordi han var far til kristningskongen Olav Tryggvason. Sagafortellingen om dronning Astrids påfølgende flukt med den nyfødte Olav Tryggvason har fascinert generasjoner av lesere, og fra Jæren i vest til de svenske grensebygdene i øst kan folk peke på punkter i landskapet som knyttes til flukten gjennom tradisjon og stedsnavn. Dette til tross er historien høyst usannsynlig, i det minste i den utforming den har fått i de bevarte sagaene.

Fortellingen om flukten fremstår som et utilslørt forsøk på å stille Olav Tryggvasons fromhet i et best mulig lys, og bakgrunnsmotivet kan være hentet fra den bibelske beretningen om «barnemordet i Betlehem». I enkelte kilder er Olavs kortvarige herredømme i Norge (995-1000) eksplisitt fremhevet som et forvarsel om Olav den helliges kristningsverk – Historia Norvegiæ skildrer «de to frelsesbringende Olavene som med troens hellige kjerte lyste over fedrelandet lik to skinnende stjerner på himmelen», mens Odd Snorresson i sin saga om Olav Tryggvason slår fast at han «med rette må kalles nordmennenes apostel».

Mange «Astridholmer»

Saken var altså den at Astrid, kong Tryggves ektefelle var med barn da mannen ble drept, ifølge sagaene av Eirikssønnene, som hadde makten på Vestlandet. Så snart det kom Astrid for øre at Tryggve var død, forstod hun at både det ufødte barnet og hun selv var i stor fare, og hun lot seg ro i sikkerhet til en liten holme i en innsjø. Der ble Olav født, og han ble straks oppkalt etter bestefaren. Eirikssønnene ville drepe gutten fordi de fryktet at han skulle komme til å gjøre krave på riket deres. Astrid måtte derfor komme seg lenger vekk. Hun tok med seg den gamle Torolv Lusaskjegg og den nyfødte og vandret, langt fra hus og gård, helt til de nådde hennes fars gård, på Oprekstad. Det verserer nesten like mange forslag til hvor Oprekstad lå som det finnes «astridholmer» i Norge og Sverige. Deretter gikk ferden videre til kong Håkon Gamle i Sverige, og siden derfra og til Gardarike, der Astrids bror var i tjeneste hos fyrst Vladimir i Novgorod. Så langt kom imidlertid ikke følget; skipet deres ble tatt av estiske vikinger ved Saaremaa, og Olav ble solgt som slave.

Det er ikke innlysende hvorfor Harald Gråfell og brødrene skulle være så opptatt av hvordan det gikk med den vesle Olav. Motivet i sagaene er bare at kongene fryktet at Olav en dag ville hevne drapet på faren. Det kan så være, men igjen blir det hele å forklare med at det er brødrenes mor, Gunnhild, som står bak og maner sønnene til å oppspore den nyfødte. Gunnhild er jo én av sagaenes typiske «onde kvinnfolk» - trollkyndig, svikefull og vrang. Da Gunnhild sender spioner til Opplandene og Viken for å finne ut hvor Astrid og sønnen er blitt av, og ryktet så forteller at de har søkt tilflukt hos hennes far, sender Gunnhild straks et væpnet følge på 30 mann til Oprekstad. Ordren er klar: Hent Olav!

Det er med nød og neppe at Astrid og Olav kommer seg unna. Med Gunnhilds menn hakk i hæl flykter de videre, og de tilbringer natten på nok en innsjøholme, skjult av sivet. Forfølgerne er nær ved å finne dem, men en vennlig hjelper har plassert ut et gråtende trellebarn for å forvirre Gunnhilds kumpaner. Til slutt må forfølgerne reise hjem med uforrettet sak, og Astrid kommer seg trygt til Sverige, der hun blir godt mottatt hos stormannen Håkon den Gamle, en venn av hennes far.

Gode og onde sagakonger

Da det siden går opp for Gunnhild at Astrid og Olav gjemmer seg i Sverige, sender hun av sted en ambassade til kongen der, Erik Segersäll, for å søke hans hjelp. Utsendingen får med seg et væpnet følge fra sveakongen hjem til Håkon den Gamles gård, men denne står på sitt, selv om utsendingen frister med at Gunnhild bare ønsker det beste for Olav, og at hun vil fostre ham frem til han blir gammel nok til å overta det riket faren hadde hatt i Viken. Til slutt blir Gunnhilds utsending truet med juling av Håkons trell, Buste, og slik ender det med fiasko.

I Heimskringla er det en ellers ukjent Håkon som opptrer i egenskap av dronning Gunnhilds håndlanger, først i Viken og deretter i Sverige. I Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason er synspunktet om Håkon Jarl som Olav Tryggvasons hovedmotstander mer gjennomført, og der sies det rett ut at det var Håkon Jarl selv som påtok seg sendeferden av frykt for Gunnhild. Odd utbroderer også besøket i Sverige for å få hånd om kongen, ytterligere. I hans versjon reiste nemlig Håkon til kong Erik i Uppsala sammen med sin datter, Aud. Sveakongen var nettopp blitt skilt fra sin kone, Sigrid Storråde – etter et av flere sagn fordi Sigrid nektet å la seg hauglegge sammen med den aldrende Erik når den tid kom, slik skikken i Sverige var. Nå kastet den gamle kongen sine øyne på jarlens vakre datter, og han fikk henne også. Håkon tilbragte hele vinteren hos Erik Segersäll, og kongen holdt meget av jarlen. Da våren nærmet seg, forlangte så Håkon at kongen lot ham få hundre væpnede menn med seg, for nå ville han oppsøke Håkon den Gamle.

Kongen innvilger ham dette, men nyheten blir snappet opp av Håkon den gamles sønn, Ragnvald, som befinner seg i kongens hird, og han får varslet faren. Innen jarlen kommer frem til høvdingens gård, har denne stelt i stand et storslått gjestebud, med 300 væpnede gjester i gildehallen. Håkon den gamle ønsket jarlen velkommen, og viste stor glede over det fornemme besøket. Men Håkon svarte at spise og drikke kunne han gjøre når han var vel hjemme igjen, det var ikke derfor han hadde oppsøkt ham: «Dronning Gunnhild har sendt meg hit for å be om at kong Tryggves sønn blir sendt til henne, og hun har hørt at han er her. Nå vil hun fostre ham med stor ære og til trøst for Astrid og andre av hans frender. Men hun bad meg fremføre saken og anbefale den, for hun angrer på at guttens far ble tatt av dage, og nå vil hun bøte – først til gudene, og så til menneskene, og gjengjelde hans sønn som ble fratatt sin far». Håkon den gamle svarte at guttens mor så annerledes på tingene, og at hun ikke stolte på Gunnhild: «Og det sier jeg deg, Håkon, at denne gutten kommer aldri i Gunnhilds eller din makt så lenge jeg får råde». Så vendte Håkon Jarl tilbake til Uppsala.

Manglende kilder

Jarlen fortalte kong Erik om det mislykkede oppdraget, og fikk så med seg to hundre væpnede menn tilbake til Håkon den gamle. Diskusjonen om Olavs skjebne blusset straks opp igjen, men Håkon kom ingen vei med sin navnebror. Det var på det tidspunktet at trellen Buste, en stor og sterk mann, blandet seg inn i samtalen. Han stilte seg opp foran Håkon Jarl, pekte på ham med et godt brukt møkkagreip og sa: «Hvem er denne overmodige fremmede som taler slike ord til vår høvding, Håkon? Enten pakker du deg vekk, eller så slår jeg deg med greipet mitt så du kommer til å huske det så lenge du lever.» Jarlen innså at det ville være forbundet med stor skam å bli prylt av denne trellen, og han gav derfor opp sitt forehavende, vendte tilbake til kong Erik før han igjen satte kursen hjemover.

Historia Norvegiæ har ytterligere en annen versjon av dronning Astrids flukt, men også der spiller Håkon Jarl en hovedrolle. Den gravide Astrid reiser i denne versjonen med tre skip og høvelig følge til Orknøyene så snart hun får nyheten om at kong Tryggve er drept. Der på øyene får hun sønnen Olav. Men Håkon Jarl frykter at Olav skal komme til å ta riket fra ham og forbereder en ferd dit for å drepe barnet. Astrid svarer med å sende sønnen østover, via Trøndelag, og med Gardarike som mål. Han havner imidlertid etter flere viderverdigheter hos esterne.

Men noen særlig grunn er det altså ikke til å feste lit til noen av disse fortellingene om jakten på barnet Olav Tryggvason. De springer først og fremst ut av et ønske om å gi vikinghøvdingen Olav en biografi som sagaskriverne ikke hadde kildegrunnlag for i skaldekvad eller eldre krøniker. Fortellingen om dronning Astrids flukt er heller ikke det eneste eksemplet på dette. Enkelte sagaer gir Olav Tryggvason en sentral rolle på keiser Ottos side i kampene ved Hedeby mot Harald Blåtann og Håkon Jarl. Problemet er bare at disse kampene foregikk i 974 – da Olav var seks år gammel.