Lønnganger

Hemmelige, underjordiske ganger – konseptet har unektelig et skjær av eventyr over seg. Sagnkarakteren understrekes av historier som den Andreas Faye forteller fra Tønsbergtraktene, om en lønngang som skulle rekke like fra Teie på Nøtterøy til Slottsfjellet. Ethvert større middelalderanlegg – det være seg et kloster, en kongsgård, en herregård eller en by – kan skilte med tilsvarende underjordiske ganger, de fleste av dem mer eller mindre fantastiske. Svært ofte er det knyttet sagnmotiver til disse gangene. Slik er det både i Norge og i Europa for øvrig. Det er lett å uten videre avvise opplysninger om denne typen sinnrike tilfluktsveier som dikt og forbannet løgn. Men av og til kommer det små drypp som gjør at man blir – eller i det minste bør bli – litt mindre kategorisk. Nettopp det var det som skjedde ved Avaldsnes på Karmøy i 1986.

På Avaldsnes hadde folk i mange generasjoner kunnet fortelle om den underjordiske gangen som gikk mellom middelalderkirken på stedet og den gamle prestegården. Så sent som på 1700-tallet, het det seg, skulle en gutt ha tatt seg inn i gangen og krøpet et stykke innover. Men i 1986 var det bare innbitte lokalpatrioter og folk med usvikelig tillit til muntlig tradisjon som tok lønngangen på Avaldsnes på alvor. Det året støtte imidlertid arkeologene på et for dem ukjent kulturminne under bakken på parkeringsplassen ved kirken – den samme lønngangen som folketradisjonen visste å fortelle om.

Tak og vegger i den temmelig smale og lave gangen på Karmøy bestod av store heller, og taket lå ikke langt under dagens markoverflate. Funnet setter enkelte av de andre opplysningene om hemmelige, underjordiske ganger i et nytt lys. Ta nå Tannberg på Ringerike. Der ryktes det om en lønngang mellom den for lengst nedrevne middelalderkirken og runet på den gamle storgården, slik som på Avaldsnes. Verken topografi eller avstand gjør tanken helt urimelig, og med kunnskapen om Karmøy-gangen i hu, fremstår opplysninger fra 1800-årene om en hest som tilfeldig kom til å tråkke gjennom det hellelagte taket på lønngangen, som troverdige. Det samme kan sies om noen av de andre tradisjonsgangene, slik som Huseby på Lista. Men mange av de andre er like sannsynlige eller umulige fremdeles, grunnet voldsomme avstander eller håpløse topografiske forhold – Slottsfjellet tilhører denne kategorien, det samme gjør nok Kapittelkirken i Skien, Fredriksten festning og Steinvikholm.

Lønngangen på Avaldsnes er ikke datert, men regnes vanligvis for å være en del av middelalderens kongsgårdsanlegg der på neset. Avaldsnesfunnet gjør det interessant å lete etter paralleller og forbilder til denne typen av underjordiske anlegg, og det viser seg da også at slike finnes. I skrivende stund er jeg på Island, og det er nærliggende å vise til eksempler på denne typen lønnganger fra sagaøya. En nokså direkte innfallsport til det islandske materialet kan det se ut til at vi har i en underjordisk gang som etter sigende skal befinne seg på Øksendal i Sirdal. Denne lønngangen er knyttet til det lokale sagnet om de såkalte ”hyrmennene”, og gangen skal visstnok gå fra en hustuft og ned til et bekkefar.

Den mest kjente av de islandske lønngangene ligger på Keldur, og den går fra landets eldste bevarte hus og nettopp nedover til en bekk, der den munner ut. Så sant lønngangene først og fremst var ment å skulle være skjulesteder og fluktveier, gir det jo mening at utgangen også er skjult, for eksempel i skråbakken ned mot en bekk. Men i de islandske sagaene finner vi også en annen forklaring på den tilsynelatende forkjærligheten for denne plasseringen. I Droplaugssønnenes saga klager en tjenestejente over at vannet i bekken på gården var blitt så mudret at det nesten ikke var til å drikke. Man trodde det kom av at noen hadde demmet opp bekken, men sannheten var at en viss Grim var i ferd med å lage seg en lønngang opp til sin kones seng, og han kastet jorden i bekken for at det ikke skulle bli oppdaget at han arbeidet med dette. Flere sagaer forteller lignende ting, og det ser i det hele tatt ut til å ha vært nokså vanlig at disse gangene gikk fra sengen, og under bakken ut av huset, ofte altså med utløp ved en bekk. Gisle Sursson gjemte seg ved én anledning i et ”jordhus”, som er betegnelsen kildene gjerne bruker på disse underjordiske gangene, og nedgangen var nettopp under en seng.

De islandske beskrivelsene av lønnganger eller jordhus finnes vanligvis i sagaer fra den urolige Sturlungetiden på 1200-tallet, og det kan være at fenomenet hadde særlig stor utbredelse akkurat da. Men det er neppe uten betydning at sagaene faktisk plasserer mange av disse anleggene i en vikingtidssammenheng. Leter vi etter forbilder for de islandske underjordsgangene er det i hvert fall mot vikingtiden vi må rette blikket, og vi må til keltisk område, først og fremst Irland. Der er de såkalte ”souterrains” anlegg av lignende type som lønngangene. Det finnes over 1000 av dem i Irland, og en viss utbredelse har de også i Cornwall, på Hebridene og Orknøyene og i Bretagne. De irske lønngangene har vært benyttet på samme måte som de islandske. Det eneste sikkert daterte anlegget i Irland er det i Coolcran, som skriver seg fra 820-årene – og dateringen passer med en hypotese om at bruken av lønngangene øker i vikingtiden som følge av vikingtoktene. Souterrains kan være inntil 130 meter lange, og de er av og til meget forseggjorte, utgravde eller nedgravde, steinsatte eller med trekledning. De har gjerne flere kamre med smale krypganger mellom, og nisjer som er egnet til overraskende angrep på den som måtte komme kravlende. Som de islandske og norske, fører de underjordiske gangene i Irland ofte fra bygninger og vekk fra dem, for eksempel til en elvebredd. I Landnåmabok fortelles det om et herjingstog til Irland, der vikingen Leif dreper en mann i et stort jordhus og kommer seg helskinnet ut igjen med mange kostbarheter. Kan hende er det de irske souterrains som har gitt inspirasjon også til de islandske og norske lønngangene.

Bildet: Fra en arkeologisk undersøkelse av en souterrain i et ringfort i Ballygawley, Irland.

Trell og frihals

Nasjonalmuseet i Dublin: Blant funnene fra vikingenes ”Dyflinn” er utstilt en kraftig lenke av jern, i én ende er festet et halsjern. Gjenstanden er et synlig og i sin praktiske enkelhet rørende vitnesbyrd om trelleholdet i byen. I Dublin fantes et betydelig slavemarked, der skandinaviske så vel som irske høvdinger solgte og kjøpte tilfangetatte treller. De skriftlige kildene har nokså mye å berette om slavehold og -handel i vikingtiden. Halsjernet fra Dublin er derimot én av få arkeologiske levinger etter det omfattende trelleholdet som de skriftlige kildene forteller om. Slik har i hvert fall bildet vært frem til nå.

I siste nummer av det alltid interessante svenske tidsskriftet Fornvännen stilles det imidlertid spørsmål ved den tradisjonelle oppfatningen, og artikkelforfatteren trekker frem et nokså lite påaktet arkeologisk materiale som kanskje setter saken i et noe annet lys.

En irsk kilde forteller historien om en viss Murchad. Han var irsk, gift og hadde en datter. Murchad ble omkring 880 tatt til fange av vikinger, fraktet til Corbridge i Northumbria og solgt som slave til et nonnekloster. I løpet av kort tid hadde han forført ikke så rent få av nonnene, og etter hvert fikk han gjort klosteret om til et veritabelt bordell. Til slutt ble han – slik måtte det jo gå! – kastet ut av klosteret, plassert i en liten båt uten årer og sendt ut på det åpne havet. Der ute ble han plukket opp av vikinger, som solgte han som slave på ny, denne gangen på et marked i Sachsen. Kjøperen var en enke, betalingsmiddelet falske penger. Murchad innynder seg hos enken også, og etter mange flere viderverdigheter reiser han tilbake til kone og barn i Irland.

Mange av kildebeleggene for slaveri og handel med mennesker i vikingtiden er anekdotiske, som denne fra Irland. Trelldom og ufrihet var en selvsagt del av tilværelsen, og kvalifiserte ikke i seg selv til refleksjon eller erindring. De gangene vi får nærmere opplysninger om slaveriet, er det derfor i form av et bakteppe for ekstraordinære hendelser. Eksempelvis fortelles det i Vita Rimberti om Hamburgbispen Rimbert som befinner seg i Hedeby når et følge av sammenlenkede slaver kom til byen. Blant slavene var en nonne som påkalte Rimberts oppmerksomhet ved sin høylytte salmesang. Kilden forteller så at nonnen og biskopen gjennom felles bønn fikk kvinnens halslenke til å briste. Are Frode gjengir en tradisjon om at det islandske Alltinget ble etablert i 930 på jord som hadde tilhørt Thorir kroppinskeggi på gården Bláskógar, men som var blitt beslaglagt da denne hadde drept naboens trell, Kolr. Derfor, skriver Are Frode, hører det også vedskog og hestebeite til tingstedet.

Vi hører også om det som fremstår som regulære nordiske slaveraid mot steder i Irland i flere omganger, og arabiske kilder skildrer de skandinaviske rus’ transporter av slaver og andre varer på de russiske elvene. De samme forfatterne nevner at rus’ viktigste handelsvarer var pelsverk og nettopp slaver. Hvilket omfang trelleholdet hadde i Norden, er vanskelig å si. Fra England viser en kilde som Domesday book fra 1080-årene at ni prosent av befolkningen på det tidspunktet var slaver. Trolig har ufri arbeidskraft spilt en stor rolle også her hjemme, ikke minst i jordbruket. Frostatingsloven regner for eksempel med tre treller på en jevnt god gård, til bruk for en blind mann. Trellene ble brukt til tunge og nedverdigende arbeidsoppgaver. Eddadiktet Rigstula forteller at de grov grøfter, ryddet reiter, bar ved og høy, gjødslet åkeren, alte opp griser og stakk torv. Av diktet fremgår det at trellene ble regnet for å være stygge, dumme, feige og upålitelige. Som det heter i Rigstulas beskrivelse av Træl, her i Ivar Mortensson-Egnunds nynorske gjengivelse: ”Hendene hadde skrukkut hud, kropne knoklar, [kartnaglar ljote] og digre fingrar. Fælt var andlet, lut-ryggja var han, med lange hælar”.

Men hittil har det altså vært nokså få rent arkeologiske bidrag til kunnskapen om vikingtidsslaveriet. Det er dette Ny Björn Gustafsson forsøker å bøte på i siste utgave av Fornvännen. I sin jakt på arkeologiske spor etter trellehold og -handel tar han utgangspunkt i heldige funn som halslenken fra Dublin og de skriftlige kildenes – slik som Vita Rimbertis – beskrivelser av lenkede slaver. Halsjernet fremstår som en sentral del av slavestatusen – både praktisk og symbolsk. En frigitt trell ble befridd fra jernet, han ble frihals, som i kristen språkbruk ble til frelse. Fra museumsmagasinene plukker Gustafsson frem flere halsjern av lignende type som det fra Dublin, blant annet fra vikingtidssentra som Hedeby og Birka. For disse gjenstandene har faktisk en større utbredelse enn antatt, og det er lett å si seg enig med Gustafsson i at det nok ligger mange jern rundt omkring som er feilklassifisert. Dessuten viser han at selve teknologien som ligger til grunn for ufriheten forble uforandret gjennom mange hundre år – lenker og jern som ble benyttet til slavetransporten over Atlanteren på 1700-tallet, er til forveksling lik den 800 år eldre halslenken fra vikingenes Dublin. Gustafsson spør så om ikke det samme er tilfelle med håndjern og fotlenker, og han viser en rekke eksempler på lenker, jern og låser som tradisjonelt er blitt tolket som hesteutstyr, men som etter hans oppfatning like gjerne kan ha vært brukt til treller.

Blant annet trekker han frem et innholdsrikt mannsgravfunn fra Kalvatn i Volda, som viste seg å inneholde en gjenstand som utgraveren tolket som en hesteklave, men som viser stor overensstemmelse med Dublinfunnet. Gustafsson spør: I en tid da mennesker kunne være eiendeler på lik linje med dyr og ting, er det da noe i veien for at man brukte det samme jernet enten man ville forhindre hestetyveri eller hindre en slave i å rømme?

Vikingenes piratkopier

I slaget på Stiklestad kastet Olav den hellige fra seg det gullprydede sverdet sitt, Neitir, da han ble såret. En svensk mann som hadde fått sitt eget sverd knekt, plukket opp Neitir og kjempet videre med det. Helgenkongens sverd gikk siden i arv fra far til sønn i den svenske stormannsslekten, og historien om sverdet fulgte med. Men historien om Neitir slutter ikke der – etter hvert kom sverdet til å eies av en av væringene i Konstantinopel, og ble til slutt kjøpt av keiseren selv og plassert over høyalteret i Olavskirken der i byen.

Så langt Håkon herdebreis saga. To forhold er verdt å merke seg i sagafortellingen: Det mest åpenbare er kongens praktsverd og dets seiglivede karriere, som er den egentlige historien. Men en passant får vi også høre om et sverd med en helt annen skjebne, og formodentlig av en ganske annen kvalitet – nemlig den ikke navngitte svenske krigerens sverd. Det brast i løpet av slaget, mens Neitir ikke en gang ble ødelagt da kongen brukte det mot Tore Hunds magiske usårbarhetskofte. Det var nemlig forskjell på sverd i vikingtiden – ved siden av sagnomsuste kvalitetsvåpen som Neitir, fantes en langt større gruppe av mer ordinære, av og til riktig dårlige sverd. Og det viser seg at man i utstrakt grad pyntet på dårlige våpen slik at de skulle se ut som utenlandske kvalitetssverd. Svindel, ville vel noen kalle det. Var det kan hende et slikt sverd som brast for svensken?

Det er først og fremst fra gravfunnene at vi har kjennskap til vikingtidens sverd. Bare fra Norge er det nærmere 4.000 vikingtidssverd samlet i små og store museer innenlands og utenlands. Siden sent på 1800-tallet har arkeologer diskutert sverdene, og ikke minst har proveniensspørsmålet vært et sentralt tema. Det oppstod nokså tidlig en konsensusoppfatning om at visse sverdtyper var utviklet og produsert her hjemme og andre, spesielt de såkalte praktsverdene, var importerte, noen fra angelsaksisk og andre fra frankisk område. Men det har lenge vært klart at mange detaljer i dette bildet neppe kunne stemme. Ta nå sverd av den såkalte X-typen, en nokså si simpel variant fra sen vikingtid. Den kunne man kanskje tro var en hjemlig, nordisk type, men det har vist seg at slike sverd er funnet over store deler av Europa. Eller ta de såkalte H-sverdene fra 800-årene – de har tradisjonelt blitt regnet for nordiske etterligninger av frankiske originaler, men Oslo-arkeologen Irmelin Martens mener at de er utført i en teknikk som neppe noen behersket i et slikt omfang i Norden på et så tidlig tidspunkt.

Når vi snakker om typer av disse våpnene, er det rent faktisk håndtakene som menes. Det er nemlig variasjoner i utformingen av sverdhåndtakene som er grunnlaget for hele typeinndelingen. Men det er også en viss kulturhistorisk begrunnelse for å holde håndtak og klinge adskilt. I mange graver fra perioden er det nemlig lagt ned løse håndtak, og det finnes enkelte heldige funn av klinger uten påsatte håndtak, så det er hevet over tvil at man faktisk kunne flytte over et håndtak fra én klinge til en annen. Det viser seg også at en hel del av de sverdhåndtakene som ble hentet i England eller Frankerriket, ble montert på klinger av dårlig kvalitet. Resultatet: Sverd som så ut som dyre merkevarer fra Kontinentet, men som brast ved første og beste (verste!) anledning.

Nylig kunne engelske forskere dokumentere at dette foregikk i stor utstrekning i vikingtiden, og også som bevisst falskneri. Alan Williams og Tony Fry tok for seg sverd av frankisk type, og der klingene er prydet med innskriften ”Ulfberht”, som trolig er et fabrikkmerke fra en våpensmie på frankisk område. Ulfberht-sverdene er av høy håndverksmessig standard og av kvalitetsmetall. De er gjerne mønstersmidd, dvs. at mange lag stål er sammenføyd, slik at det når den ferdige overflaten poleres, fremkommer et karakteristisk mønster. Utbredelsen viser at disse sverdene har vært meget populære, også i Norge, og et godt synlig statussymbol. Men de engelske forskerne fant at en del av de Ulfberht-sverdene de undersøkte, faktisk var av elendig kvalitet. Mens de ekte Ulfberht-sverdene inneholdt hardt høykarbonstål som var laget med en teknologi som man hittil har ment kun fantes i Sentral-Asia på denne tiden, var andre ”Ulfberht-sverd” etterligninger fremstilt med hjemlig teknologi. Herdingen foregikk i disse tilfellene ved at det rødglødende bladet ble stukket i kaldt vann, noe som gav skarpe egger, men gjorde stålet håpløst sprøtt. Disse dårligere klingene var imidlertid også blitt utstyrt med fabrikkmerker som skulle tilkjennegi frankisk opprinnelse!

Mange vikinger har gått rundt med slike nordiske piratkopier av dyre, frankiske våpen. De så like fine ut som originalene, og har ganske sikkert vakt like stor beundring som disse. Men når det ble blodig alvor, gikk det antagelig ofte som det gjorde med svensken på Stiklestad. Og få var nok like heldige som han, som hadde et reservevåpen av kongelig type innen rekkevidde…

Fortidslengt i fortiden

Fascinasjon over antikviteter og oldsaker er langt fra å være noe moderne fenomen. I det arkeologiske materialet fra jernalder og vikingtid er det mange eksempler på at materielle levninger fra fortiden var meningsbærende for datidens mennesker.

Ta nå for eksempel gravskikken i vikingtid. Den oppviser stor variasjon, og et aspekt ved denne variasjonen er hvordan vikingtidens mennesker plasserer sine døde ut i landskapet. I eldre jernalder hadde normen, selv om unntakene var mange, vært at ens døde ble stedt til hvile på en gravplass nær bebyggelsen. Gårdsgravfeltene mange steder i landet tilhører gjerne denne perioden, og det samme gjør ofte ”bøgravene” på Vestlandet. De ligger vanligvis i synsavstand fra den samtidige bebyggelsen.

Slik er det også av og til i vikingtiden, men det er slående hvor ofte det ikke er tilfelle. Nå møter vi nemlig graver i helt andre kontekster. Det er riktignok nokså utbredt med sekundærgraver i eldre hauger eller i nyanlagte gravhauger plassert ved siden av gamle gravmonumenter som ikke hadde vært i bruk på atskillige århundrer. Men hva skal man si om graver plassert i hustufter på for lengst nedlagte gårder, i gamle nausttomter eller ved ferdselsveier? Det er nemlig også et særmerke ved vikingtidens gravskikk.

Eksemplene er mange. Kommer du på E39 sørfra i retning Stavanger, kjører du ved Vikeså i Bjerkreim tvers gjennom et stort gårdsanlegg fra romersk jernalder og folkevandringstid. Minst et par hundre år etter at stedet var blitt fraflyttet, fant man på å gravlegge en kvinne i én av de forlatte hustuftene. I Spangereid i Lindesnes ble en død kvinne tidlig på 800-tallet plassert i veggen på et naust som for lengst var falt i staver. I Vanse på Lista var én eller flere personer blitt gravlagt inntil en skålgropstein i århundrene forut for Kr. f. En mannsgrav ble plassert inntil den samme steinen i 700-årene, og det ble kastet opp en stor gravhaug som skjulte både skålgropsteinen og gamle og nye graver.

Det ser ut til at det for folk i vikingtiden – for en del av dem, i alle fall – har vært viktig å forholde seg aktivt til de fysiske sporene fra henfarne generasjoner.

Det var ikke bare monumenter og spesielle steder i landskapet som ble gjenbrukt. I gravene finner vi av og til at man har lagt ned gjenstander som må ha vært rene antikviteter på det tidspunktet gravene ble anlagt. I Strand i Ryfylke hadde en mann som ble gravlagt på 900-tallet fått med seg et rikt utstyr av våpen og redskaper over i det hinsidige. Men blant gravgodset lå også en grønnsteinsøks fra steinalderen. I så måte har Strandgraven en god del paralleller. I en kvinnegrav i Aurland i Sogn og Fjordane lå en 3.000 år gammel øks, mens en pilspiss av flint var blitt plassert i en vikingtidsgrav på det store Lundegravfeltet ved Farsund, for bare å nevne et par eksempler.

Om forekomsten av fossiler i vikingtidsgraver hører med i denne sammenhengen, kan vel være tvilsomt. Men det kan være grunn til å nevne at forsteinede sjøpinnsvin opptrer i et lite antall kvinnegraver her i landet.

Antikviteter i arkeologiske kontekster er ikke et rent vikingtidsfenomen, men forekommer også blant annet i folkevandringstid, og ikke utelukkende i graver. Da Anders Hagen undersøkte ødegårdsanlegget i Sosteli i Åseral i årene etter 2. verdenskrig, fant han to steinøkser fra yngre steinalder, begge åpenbart lagt ned med hensikt i folkevandringstid – én i en gravhaug og én i en hustuft. På den jevngamle Ullandhaugsgården ved Stavanger lå en flintdolk fra bronsealderen inne i én av hustuftene. En steinøks fra slutten av eldre steinalder ble under en utgravning på Opstad i Tune funnet i en urørt grav fra romertid eller folkevandringstid. Øksen må ha vært nærmere 5.000 år gammel da den ble lagt i graven i Østfold, og det dreier seg ganske sikkert om en gjenstand som var blitt funnet i jorden.

Hvorfor har man så vært opptatt av gamle minner og funn? Vi får en antydning i de senere sagakildene når de skildrer haugbrott i vikingtiden. Da handler om legitimering av ulike rettigheter, eiendomsrett til land og rike osv., slik som når Olav Tryggvason lot grave ut den eponymiske kong Augvalds grav på Avaldsnes på Karmøy. Nettopp i den omskiftelige vikingtiden har det – som i folkevandringstiden – vært maktpåliggende å hevde sin rett til rike, gård og grunn gjennom å knytte forbindelser med fortidens monumenter og gjenstander. Man skaffet seg rett og slett historiske røtter ved å gravlegge sine døde i eller ved gamle minnesmerker, eller ved å legge gjenstander som man antok hadde tilhørt forfedrene, i gravene.

Selv haugbyggingsskikken er en dialog med det forgangne. Å bygge store jordhauger over sine døde, var noe man hadde holdt på med i eldre bronsealder, men skikken får en renessanse i romertid og folkevandringstid, og igjen i vikingtid. Mange av de antikvitetene som finnes i graver fra vikingtiden, er nettopp fra den første store haugbyggingsperioden. Kanskje skriver en del av dem seg også fra ”utgravninger” av gamle gravhauger?

Horg på Ersdal i Bakke

Steinalter/horg på gården Ersdal i Bakke, Flekkefjord. Anlegget består av en opp-pallet tverrligger og en nærmest trauformet stor stein ved siden av denne. Det finnes en skålgrop på toppen av den store tverrliggeren. Frem til for noen år siden var hele anlegget omgitt av en steinmur. Anlegget lå midt inne i et gårdsgravfelt. Riktig en fin kandidat til et rituelt anlegg fra jernalderen! I denne delen av Vest-Agder, samt i tilstøtende områder i Rogaland, er det opplysninger om hellige steiner og steinaltere på flere gårder. Flere av dem ble det satt ut øl til osv. så sent som på 1800-tallet. Anlegget på Rossland i Sokndal er det mest kjente, men altså ikke det eneste "horget" i dette distriktet. Som på Rossland, ligger også Ersdalsanlegget i et interessant fornminnemiljø: på gården, i dagens tun, står en mindre flyttblokk med en stor skålgrop i toppen, og på et av de andre brukene forteller eldre kilder om en "pikkstein" som i sin tid ble flyttet fra et gravfelt og hjem i tunet.

Det SpangerEjdske Canal Anlæg

”Man kunne ro tvers over Remesfjorden, holde fram langs sydspissen av Imsøy, ro det lille stykke over Njervefjorden og gå i land på Spangereid. Over eidet kunne man gå på en halv time, og på den andre siden kunne man igjen finne robåter og fortsette gjennom Ullerøysund inn til Eikvåg. Det var den hurtigste og sikreste måten å komme fram på.

Kaperkapteinen hadde gjort opp dette bestikk på et øyeblikk, og kommanderte ti av kapergastene i båten, mens han overga kommandoen over kaperen til sin venn Andreas, som fikk se å handle etter beste skjønn.

Selv overtok han kommandoen over båten, som ble bemannet med de beste skyttere om bord, deriblant de to siredølene, Atleguttene og ”Tomstad-Løva”. Det tok ikke lang tid å bli klar til avgang, og etter en forsert roing sprang mannskapet etter en god halvtimes forløp i land på Spangereid.

Det var imidlertid blitt mørkt, og kapergastene hadde et temmelig besværlig veistykke foran seg. Det flate landet som strekker seg ned mot bukten på den ene siden av eidet, der de gikk i land, var forholdsvis lett å passere tross mørket. Det lå noen muddergraven i veien som var overskåret av det kanalanlegg som nettopp da var under arbeid for å gjennomskjære eidet, og det lyktes ”Tomstad-Løva” å komme på hodet i en av disse gravene og miste muskedunderen sin, et våpen han kunne skyte et halvt snes rendekuler med om gangen. Den barske gasten lyste da også noe som liknet alt annet enn velsignelser over kanalen, der som kjent heller ikke hadde den lykke å bli ferdig – men for øvrig inntraff det ingen større forsinkelser. I løpet av et kvarter nådde kapergastene foten av den åsryggen de skulle over for å nå ned til sjøen på den andre siden av eidet.”

Episoden er hentet fra Constantius Floods "Under Kaperflag" fra 1895. Gravene som "Tomstad-Løva" snublet ut i, er de såkalte "Billes grober" i Spangereid.

En gang i jernalderen ble det gravd en kanal over Spangereid. Etter at landhevningen gjorde jernalderkanalen ubrukelig (kanskje så tidlig som i vikingtid) har man flere ganger lekt med tanken om å kanalisere eidet på ny. Under Napoleonskrigene ble det faktisk bestemt å grave en kanal over Spangereid, men i 1811 ble prosjektet stoppet av kong Frederik den sjette. Bakgrunnen var at arbeidene viste seg å bli dyrere enn planlagt, samtidig som forsyningskrisen og trusselen fra Sverige gjorde at ressursene måtte settes inn andre steder enn på Sørlandskysten.

De forsenkningene vi i dag kan se i dette området, skriver seg fra prøvegravninger som ble foretatt i 1810 for å klarlegge om det var praktisk mulig å kanalisere eidet. Ansvarlig for dette arbeidet var kapteinløytnant Michael Bille, og det er hans navn som fremdeles er knyttet til ”Billes grober”.

I 1807 var det dansk-norske rikets hovedstad, København, blitt bombardert av engelske krigsskip, som dessuten hadde ”ranet” store deler av den danske flåten. Kort tid etter ble Danmark-Norge alliert med Napoleons Frankrike i kampen mot England, og i 1808 erklærte den danske kongen krig også mot Sverige. Etter angrepet på København kom en engelsk marinestyrke til Kristiansand for å erobre et dansk orlogsfartøy som lå der. Kapteinløytnant Michael Bille på Frederiksvern (dagens Stavern) ble beordret til Kristiansand med seks kanonbåter for å komme byen til unnsetning. Da engelske krigsskip utover i 1808 fortsatte å plyndre de små uthavnsamfunnene på Sørlandskysten, ble kystforsvaret styrket og en egen skjærgårdsflåte av små kanonbåter stablet på bena.

Kanonbåtene skulle blant annet beskytte Kristiansand og andre byer mot engelske angrep, sikre kystbefolkningen mot plyndring og trygge transporten av korn og matvarer langs kysten. Det var påkrevd at kanonbåtene kunne flyttes raskt, og Lindesnes viste seg å være et alvorlig hinder i så måte. Båtene ble ofte hindret av uvær og liggende lenge i Svinør eller Korshavn.

Slik oppstod tanken om en beskyttet led innenskjærs, og det var duket for prosjektering av en kanal over Spangereid.

Sjefen for den kristiansandske kanonbåtflotiljen var nå Michael Bille (1769-1845). Han hadde utmerket seg da den engelske orlogsbriggen Seagull ble skutt i senk ved Flekkerøy i juni 1808, og hadde dessuten familieforbindelser til det mektige Admiralitetskollegiet i København. Trolig var det derfor Bille fikk ansvar for kanalprosjektet i Spangereid, ”det SpangerEjdske Canal Anlæg”.

Den planlagte kanalen

I 1810 ble det bestemt at kanalen skulle bygges, og samme år foretok ingeniører og soldater under Billes ledelse undersøkelser av terreng- og grunnforholdene i Spangereid med sikte på byggestart i 1811. Grunnboringene ble utført med håndbor som ble sveivet ned i grunnen til 4- 5 meters dybde. Det er sporene etter disse prøvegravningene som i dag vises som ”Billes grober”.

Bille mente at kanalen måtte gå fra Lenesfjorden over eidet til Båly, altså omtrent der den nåværende kanalen ligger. Den prosjekterte kanalen var tilpasset datidens krav, og størrelsen var bare en tredjedel av dagens Spangereidkanal. Dybden skulle være 8 fot (2,6 m), og bredden i toppen 32 fot (10 m). Bille mente at det hele ville komme på 20.000 riksdaler, og at arbeidet kunne fullføres i løpet av 6 til 8 uker. Investeringen ville raskt betale seg, mente Bille:

”Dette anlegg har den fordel for andre forsvarsanlegg, at det ikke bare gavner i krigstid men forblir å gavne i fredstid. Og særlig i fredstid vil det sikkert rikelig betale seg, i krig betaler kanalen seg inn mange ganger. … Fordelene for krigstid ved Spangereid åpning er så store og klare at det synes utillatelig å utvikle dem, siden de er åpenbare uten forklaring.”

Noe senere i 1810 ble det lagt frem en endret plan. Man hadde kommet til at det var nødvendig med en høy beskyttelsesmur i Båly, og kanaldybden var økt noe. Nå ble også kostnadsoverslagene kraftig justert, og totalsummen ble angitt til nesten tre ganger så mye som i Billes opprinnelige overslag. Utstyr som vannpumper og muddermaskiner måtte til, og bidro til å heve summen.

Det ble ikke noe av kanalen over Spangereid i den omgangen. Kostnadene ble for store. Kong Frederik selv avsluttet prosjektet høsten 1811, og viste til at kanalen ville koste ”især udj nærværende tidspunct, saare betydelige summer og være udsat for mangfoldige vanskeligheder”. Ikke bare var statsfinansene anstrengt, gravearbeidene var også mer tidkrevende enn forventet og det var knapphet på utstyr og mannskaper. Dessuten var den militære situasjonen enn annen enn tidligere i krigen – man fryktet et svensk angrep og ønsket å samle kanonbåtene lenger øst på kysten.

Lorder på vikingjakt

Engelske lakselorder som undersøkte gravhauger på si, omreisende oppkjøpere som streifet gjennom landdistriktene på jakt etter oldsaker og innen- og utenlandske museer i knivskarp konkurranse om godbitene – i tiårene før den første fornminneloven ble vedtatt av Stortinget i 1905, var det til tider nokså ”ville” tilstander innenfor det arkeologiske kulturminnevernet.

1905-loven slo fast at gravhauger og andre monumenter fra middelalder eller tidligere var fredet. Samtidig utpekte man en håndfull museer på landsplan som skulle ha ansvaret for arkeologiske funn. I perioden forut for 1905 hadde bildet vært langt mer broket.

Den som har besøkt ærverdige British Museum i London, vil huske det praktfulle Sutton Hoo-funnet. I den samme salen finnes også en vikingtidsutstilling, og der inntar et fint bevart, tveegget og mønstersmidd sverd fra Hoff i Oslo en sentral plass. Sverdet ble funnet i 1850 i en ”tumulus” (gravhaug), og ble samme høst brakt til England av medisineren John Thurnam, i forbindelse med dennes Norgesbesøk. Thurnam var også kommet i besittelse av et vikingtidsfunn fra Kampen, foruten en rekke oldsaker fra Hadeland og Ringerike. En del av oldsakene kjøpte han av bønder som selv hadde funnet dem på egen gård, mens andre gjenstander var en gave fra en ”distinguished archaeologist” i Christiania.

I likhet med mange av datidens gentlemen, samlet John Thurnam (1810-1873) på oldsaker, og han drev aktivt med utgravninger. Han var dessuten en anerkjent frenolog (”skallemåler”) og forfatter av verket Crania Britannica. Basert på det han kunne observere på ulike neolittiske gravplasser i Storbritannia, formulerte han den berømte tommelfingerregelen: ”langhauger = langskaller; rundhauger = kort(rund-)skaller”. Etter Thurnams død ble gjenstandssamlingen, inkludert funnene fra Norge, overført til British Museum.

Thurnam var ikke den eneste engelskmannen som bedrev arkeologi i Norge. Sommeren 1892 undersøkte Edward Kennard Esq. en rekke gravhauger ved Sognefjorden. Han analyserte og publiserte selv funnene etter hjemkomsten, og holdt endatil et foredrag om sine undersøkelser for et formodentlig lydhørt publikum i Blaenafon, Wales (On Antiquarian research during a recent tour in Norway). Kort tid etter gav Kennard samtlige funn fra utgravningene i gave til Bergen Museum.

Kennard gjorde flere fine funn fra folkevandringstid og vikingtid, men han hadde da også valgt ut noen av de største og mest berømte haugene i distriktet til undersøkelsene sine: Ekrehaugen i Stedje, Krokahaugen i Ølnes og Torshauen på Kvam, for eksempel. Edward Kennard var fredsdommer, bosatt i Wales. Gjennom mange år var han bidragsyter til the Illustrated London News, og tema hentet han særlig fra sine mange reiser, også i Norge. Sammen med sin kone, Mary Eliza, var han en lidenskapelig jeger og laksefisker. Mary Eliza var en kjent forfatter rundt forrige århundreskifte. Hun var barnebarn av Samuel Laing, og hennes ”sporting novels” omhandlet helst jakt-, fiske- og friluftsopplevelser i eksotiske strøk – som Norge (Landing a Price, f. eks., som kom i 1889).

Å samle på oldsaker var noe av en dille i denne perioden. Alt i begynnelsen av 1860-årene hadde Eilert Sundt skrevet i Folkevennen om gleden ved å samle, og det fantes etter hvert mange større og små oldsaksamlinger rundt i landet. Bak dem stod gjerne enkeltpersoner, men av og til også skoler som ville ha studiemateriale lett tilgjengelig. De ivrigste drev også med egne utgravninger. Ofte var det embetsmenn, offiserer, jurister og apotekere som var amatørarkeologer, men det fantes unntak: i Larvikstraktene var hattemaker Halvorsen en ivrig utgraver og samler. Jusstudenten Anders Lorange var storsamler av oldsaker før han ble museumsansatt arkeolog i Bergen.

Andre utenlandske museer enn det britiske viste også tidlig sin interesse for de mange oldsakene som kom for dagen i forbindelse med at jordbruk og bygdesamfunn i Norge ble modernisert. Selveste C. J. Thomsen fra København – av mange betraktet som den moderne arkeologiens far i Norden – var på en norgesreise i 1850 og kom hjem med flere funn. Det danske Nationalmuseet bedrev utgravninger i Vestfold så sent som i 1900.

Samtiden hadde en klar oppfatning av at det hastet med å samle inn arkeologiske gjenstander. Det gjaldt ”att man skyndsamt måste ingripa, om man ville göra sig till godo de hjälpmedel för forskningen, hvilka ännu erbjödo sig i dessa gamla boningar, som refvos, eller i dessa bohag, som ringaktades, och i dessa dräkter, som bortlades”. Slik ordla han seg, svenske Artur Hazelius, som etablerte sitt eget museum i Stockholm i 1872, senere kjent som Nordiska Museet. Hazelius var en av mange granskere som reiste rundt i Norge og kjøpte oldsaker. Mye av denne virksomheten foregikk gjennom oppkjøpere, og de arkeologiske museenes protokoller er fulle av opplysninger om gjenstander som er skaffet til veie gjennom oppkjøpere, av og til folk med nokså tvilsomt rykte, og som ikke sjelden gikk fra museum til museum for å få en god pris for sakene.

Hazelius engasjerte telemarkingen Torjus L. Jore som oppkjøper, og på det meste fantes det 12.500 gjenstander fra Norge i det stockholmske museet. Den omfattende samlingen av norske oldsaker i Stockholm ble tilbakeført så sent som i 2005.