Rublene fra Vaidaguba

Har du sett de gamle russiske rubelsedlene på Pomormuseet i Vardø? Bare et utvalg er utstilt, og historien om hvordan pengesedlene havnet i byen er spennende. Den fører oss til den norske kolonien i Vaidaguba på Murmankysten, og til årene like etter revolusjonen i Russland.

Blant de nordmennene som slo seg ned i Vaidaguba på Fiskerhalvøya, var Leonard og Emilie Jonasine Pihlfeldt. De reiste dit fra Vadsø med sine fem barn midt på 1880-tallet. Leonard slo seg opp som handelsmann. Familien hadde nære bånd også til Vardø. Datteren Laura var gift med kjøpmann Axel Jacobsen i Strandgata, og en tid bodde hennes lillesøster, Florense, også hos dem.

Den gangen, før verdenskrigen, var Herman Hansen også bosatt i Vardø, der han var bankkasserer og fullmektig ved dampskipsekspedisjonen. I 1920 var han flyttet til Tromsø og var kontorsjef ved Norges Banks avdeling der. Samme år fikk han et fortvilet brev fra et Russland der borgerkrigen herjet. Brevet, som er skrevet på russisk og levert med kurér, innledes med «Ærede Herman Nikolajevitsj, unnskyld min uforsiktighet med å skrive til Dem». Brevskriveren var enkefru Pihlfeldt i Vaidaguba. Hun hadde vært gift med handelsmannen Teodor (Feodor) Pihlfeldt, og nå satt hun igjen med flere umyndige barn.

I brevet viser hun til en pakke med forskjellige saker som oppbevares i banken. Det må være rublene som nå er på museet det er snakk om. Det er snakk om et betydelig beløp, 23 900 rubler, for å være helt nøyaktig. Ærendet hennes nå var ikke pengene, men en nøkkel som også var deponert i banken. Hun hadde mistet sin egen nøkkel til den avdøde mannens pengeskap hjemme i Vaidaguba.

Pengene var ikke mye til nytte for henne der, for det var nød og matmangel i Russland. Men brevet avsluttes med følgende bønn:

«For Guds skyld, det er helt nødvendig at De sier til Axel (Jacobsen) at han sender matvarer, kaffe eller sukker, om enn bare litt, og aller helst såpe. Her er alt dette vanskelig. Hvis jeg får tillatelse, tar jeg en kort tur til Vardø i september…»

Men hun så neppe Vardø igjen noen gang, og pengene ble aldri hentet. I 1932 ble alle pengesedler fra tsartiden erklært verdiløse. Samme år ble rubelsedlene fra Vaidaguba overført til bankavdelingen i Vardø, som i 1946 sendte dem videre til hovedsetet i Oslo. I forbindelse med at Vardø skulle feire 200 år som by i 1989, kom de hit igjen.

Vi vet ikke hva som ble enkefru Pihlfeldts skjebne. Verken hun eller barna gjorde noen gang krav på pengene. Familien hadde vært meget velstående før revolusjonen, og sedlene som ble berget over grensen fra Vaidaguba, hadde utgjort en betydelig formue. Før Første verdenskrig tjente en faglært metallarbeider i St. Petersburg noe i nærheten av 300 rubler i året, og en ufaglært arbeider under 200. De 23 900 rublene tilsvarer altså atskillige millioner kroner etter dagens pengeverdi.

Russehandelen i nord

På Sørlandet hadde man skutehandelen og, når det røynet på, en Terje Vigen. Lengst nord i landet var det lenge pomorskuter fra byer og bygder rundt Kvitsjøen som sørget for livsnødvendige forsyninger til en kriserammet befolkning, for eksempel under krigen og fastlandsblokaden 1807-1814. Helt frem til Oktoberrevolusjonen i 1917 var de russiske fartøyene lastet med mel og trelast et årvisst skue i Vardø og andre byer og vær i Finnmark og Troms.

Én av de første gangene vi hører om pomorer (eg. «ved havet», altså kystboer) som driver handel i det nordligste Norge, er hos fogden Niels Knag omkring 1690. Han skriver:

«Till Skatøret (dvs. Vadsø) komer rydzerne 2de gange om aaret nembl. vaar oc høst, medfører at selge, meel, gryn, hirtzengryn, vadmel, øxer, lerrit, rydslædder, bereed graaverchs foder oc andre vahre, annamer igien penge, gl. kobber oc vild vahre, same rydzer komer først til Waardøen ofuer havet seiglende med store jommer.»

Pomorer i  Vardø. Foto: Varanger Museum

I senere tid var det fisk – torsk, sei og kveite – pomorene etterspurte. I bytte førte de med seg «matter» med rugmel og tømmer, foruten kjøtt- og meieriprodukter, tjære og mer typiske luksusvarer. Fisken ble saltet om bord i de romslige russiske lodjene, flatbunnede fartøyer med stor lastekapasitet, rigget med råseil og tradisjonelt med sydde, og ikke klinkede, bordganger.

En vesentlig årsak til pomorhandelen, sett fra russisk side, var den ortodokse kirkens mange fastedager. I Finmark var ikke egen kornproduksjon mulig, så for befolkningen på norsk side av grensen var det helt nødvendig med forsyninger utenfra. Og de russiske åkerbruksbygdene lå langt mer beleilig til enn de kornkamrene som forsynte Norge for øvrig. Det gjenspeiltes også i prisene: Major Rosenkrants på Vardøhus foreslo i 1782 at festningen burde kjøpe russisk mel til 34 skilling pr. vog. På det tidspunktet kostet samme mengde korn fra Danmark 72 skilling.

Ikke så rart, kanskje, at «Almuen elsker denne Handel og viser besynderlig Lyst og Drift til Fiskeriet, saa længe de kan sælge til Russerne,» som det heter i en annen kilde fra samme tid.

Handelen med skipperne fra Kvitsjøen var lenge forbudt, for finnmarkshandelen ble drevet som et monopol som lå til borgerne i Bergen og Trondheim, og senere til kompanier i København. Det ble selvsagt handlet likevel, og utover på 1700-tallet hørtes flere og flere røster mot forbudet. I 1748 skriver sorenskriver Tomesen i Tromsø til København at «det vilde være til ubeskrivelig hjælp for mange fattige folk, om denne handel med Russerne måtte atter blive tilladt». I 1789 ble monopolet opphevet og Vardø og Hammerfest gitt bystatus. Syv år senere tillot man også direkte handel mellom lokale fiskere og pomorer. Det gjaldt riktignok bare i den varmeste perioden på sommeren, den såkalte «makketida» fra 15. juli til 15. august, da man ikke kunne henge fisken.

Pomorhandelen foregikk over hele den nord-norske kysten, men Vardø var «pomorhovedstad» og viktigste anløpshavn for russerne i Nord-Norge frem til 1917. Flere enn 350 pomorskuter med en samlet besetning på over 2 000 mann kom hvert år til byen da handelen var på sitt mest omfattende på slutten av 1800-tallet.

Oluf Olufsen (f. 1884), som vokste opp i Vardø, kunne erindre handelen og det yrende livet som fulgte i kjølvannet av den:

«Pomorene kom i mai. Når mørkeskoddda kom sa vi at ‘nå går Kvitsjøen opp, og russerne kommer og kjøper fisk’. Da måtte de norske kjøperne slutte å kjøpe fordi russerne gav 19-20 øre for kiloen. Russen hadde mel og alt som man trengte, man byttet f. eks. ett kilo mel mot ett kilo fisk. Vi fikk flesk, kjøtt, poteter, gryn og hvetemel. Han hadde godt hvetemel og rugmel, russen. Lauskarer som ikke hadde familie måtte også ta mel, for han leverte ikke penger…»

Oluf Olsen var gammel nok til å oppleve pomorhandelen som voksen. Mange andre informanter var barn da virksomheten opphørte, og de har fortalt om pomorenes fargerike drakter og særpregede hatter, om sang og musikk, om den ortodokse julefeiringen, om russerkringler og om drops i kulørt innpakningspapir.

Det finnes også materielle minner fra den gang om det russiske nærværet. I det treløse Varanger hentet man for eksempel gjerne bygningstømmer fra Russland, og mangt et hus, flere av dem bevart til i dag, er oppført av «russetømmer» og «russeplank» av furu eller lerk. Under taktorven lå «russenever» i store flak.

Flere steder i den nordligste landsdelen var rubel gangbar valuta som en følge av pomorhandelen, som gjerne foregikk på pidginspråket russenorsk – «moja-po-tvoja-språket», som man sa i Vardø.

Pomorskipperne hadde håndskrevne seilingsbeskrivelser som de voktet vel over, og som kunne gå i arv fra generasjon til generasjon. De eldste som fremdeles er bevart, ser ut til å ta utgangspunkt i forholdene på 1700-tallet. Disse bøkene viser at russerne var godt kjent i både store og små havner på kysten av Troms og Finnmark, og at en del av disse hadde egne navn på russisk.

Etter midten av 1800-tallet endret pomorhandelen gradvis karakter, og mer og mer av handelen havnet i hendene på handelshus som Brodtkorb i Vardø. Da revolusjonen kom i Russland, ble rubelen verdiløs og 17 av Vardøs kjøpmenn gikk konkurs. Til slutt falt også det mektige Brodtkorb-firmaet. Det er imidlertid symptomatisk at det ved siden av strømmen av flyktninger fra Arkhangelsk til Finnmark i årene som fulgte, også kom enkelte pomorskuter som drev sin tradisjonelle virksomheten, i hvert fall så lenge NEP-politikken var rådende i Sovjetunionen. Den siste pomorskipperen kom visstnok til Vardø så sent som i 1929.

Domshavet

Visste du at det gammelnorske navnet på Barentshavet var Domshaf, Domshavet? Og at førsteleddet kommer av det sagnomsuste fjellet Domen ved Vardø? Lenge før Domen fikk rykte som heksefjell, var stedet et viktig landemerke, og kjent som et sted der troll og monstre rådde grunnen.

Se nøye på kartutsnittet, det er hentet fra den landflyktige erkebiskopen Olaus Magnus’ berømte Carta Marina fra 1539 og viser «Finmarchia». Blant fantasifulle fremstillinger av djevler og sjøuhyrer og andre farer som den svenske prelaten så for seg truet menneskene her oppe ved jordens utkant, gjenkjenner en – i en litt forvansket form – stedsnavn som Makkaur og Omgang. Omtrent midt i bildet er Vardøhus, tegnet som et stort og mektig slott.

Umiddelbart sør for «slottet» strekker en smal havarm seg innover i landet, der den vider seg ut. Det må være Varangerfjorden tegneren har ment å vise. «Domshaf», står det. Det er et navn som vi møter i mange eldre kilder, noen av dem helt fra sagatiden, og det ser ut til at navnet opprinnelig betegnet hele havområdet øst for Nordkapp.

Domens betydning som landemerke gir seg også til kjenne de gangene Kibergneset i kildene kalles for Domsneset.

I den sagateksten som går under navn av Hvordan Norge ble bygd, og som finnes i Flatøyboka fra 1300-tallet, fortelles det om de to mytiske kongene Nor og Gor som legger landet under seg i en fjern fortid. Gor var sjøkonge og erobret «alle øyer, både bygde og ubygde», fra Domshavet og sørover, heter det.

I denne og den øvrige sagalitteraturen møter vi nordområdene som et farlig, usivilisert sted, og som verdens endepunkt. De fleste sagaopplysningene om Finnmark finnes i de bokstavelig talt fantastiske fornaldersagaene, som handler om opphavs- og heltetider og en verden befolket av kjemper, troll og andre overnaturlige vesener. Det er nok Domshavet som menes når Saxo Grammaticus forteller om jotnen Geirrøds hall, at for å komme dit måtte man «seile over havet som ligger utenom jorden, legge solen og stjernene bak seg og vandre ned i kaos, til man til slutt nådde steder der intet lys fantes, og mørket rådde…».

Jotnen Dumbr

I den islandske sagaen om Gull-Tore hører vi om helten Tore, som reiser til Hålogaland på torskefiske for å legge seg opp rikdom. Der får han høre at det lengst i nord, ved Domshavet, finnes uante mengder gull i en hule. Han reiser så nord om Finnmark til hula, der han vinner Vale vikings skatt fra de fæle dragene som vokter over den.

Domshavet ble oppfattet som en havbukt, begrenset i sør av Finnmark og Bjarmeland og i øst og nord av ukjente land som strakte seg like til Grønland. Noen tenkte seg at det her, lengst i nordøst, fantes en konge, halvt menneske og halvt troll, som het Dumbr. I eldre tradisjon er Dumbr en jotne, og det er sannsynlig at middelalderens mennesker forestilte seg Domen som jotnen Dumbrs hjem, på samme måte som man plasserte jotnen Dovre på Dovrefjell.

Skjeer i mengder

Kulturlagene i Østervågen og i sentrum av Vardø er et byhistorisk skattkammer. Tett bosetning i området siden middelalderen har ført til at husene flere steder står på flere meter tykke lag av avfall, bygningsrester og annet, og bevaringsforholdene for mange slags gjenstander er svært gode i dette tettpakkede, oksygenfattige miljøet. År om annet hender det at kulturlagene her gir slipp på noen av sine hemmeligheter, og det gjøres spennende funn. På museet kan vi takke disse lagene i gamlebyen for at vi har en av landets fineste samlinger av spiseskjeer fra 1500- og 1600-tallet laget av reinhorn.

Hornskjeer funnet i Vardø. Foto: Varanger Museum

Femten skjeer, flere av dem vakkert dekorerte med flettebåndmønstre, og alle med karakteristisk form med kort skaft og bredt blad, er kommet inn til Vardø museum som et resultat av graving i byen. Adolf Olsen fant den første skjeen i samlingen – men om den vet vi bare at den er funnet i Vardø og gitt til museet i 1950. Året etter leverte Reidar Johansen inn en skje som var funnet på 3 meters dyp på Valen, mens «Hr. Breiviks arbeidslag», som foruten Breivik selv besto av Olaf Johnsen og Leif Ovesen, donerte en som de hadde funnet i Vestervågen.

De fleste av hornskjeene er funnet i Østervågen eller tilstøtende områder. Brorparten av funnene ble gjort i årene rett etter etter krigen, sikkert fordi det da pågikk mange gravearbeider i forbindelse med opprydding etter bombingen under krigen og oppføring av ny bygningsmasse. I samme periode gjennomførte Tromsø museum et par mindre utgravninger i byen, men ingen av skjeene er et resultat av denne virksomheten. Nei, det er byens egne innbyggere som har funnet så å si alle sammen. Det betydde helt sikkert også noe at kommunerevisor og museumsvenn Vilfred Dybos fulgte årvåkent med hver gang noen satte spaden i jorden på 1950-tallet. Enkelte finnere går forresten igjen i listene: Gunnar Bangsunds arbeidslag fant en skje i Kirkegata i 1954, og en i Krokgata ti år senere.

Om vi legger til de tre skjeene fra Vardø som befinner seg i Tromsø museum, kommer vi opp i 18 stykker. Det er et anselig antall. Til sammenligning har museet i Vardø én skje fra hver av stedene Syltefjord, Hamningberg, Persfjord og Indre Kiberg. Det er få om noen andre steder i landet hvor så mange skjeer er funnet på ett sted, men hornskjeer av denne karakteristiske sorten er likevel funnet i svært mange fiskevær og gårdshauger i Nord-Norge, og det er også enkelte funn fra bygrunnen i Trondheim og Bergen.

Skjeer som dette fantes nok i enhver husholdning i nord. De ble brukt til å spise og røre med, og skiller seg fra hornskjeer sør i landet først og fremst på grunn av råmaterialet. Skjeene fra Vardø og ellers i landsdelen er nemlig laget av reinhorn, og bare bestemte deler av hornet kunne brukes for å få til den karakteristiske formen med det brede bladet og det korte skaftet.

Selv om det er funnet mange hornskjeer, har arkeologene bare kjennskap til ett eneste sted der slike gjenstander er blitt produsert. På reinfangstplassen Gollevarre i Tana er det funnet en rekke halvferdige skjeer og store mengder hornavfall, slik at der må man ha fremstilt skjeer av horn, kanskje for et større marked. De brede og korte hornskjeene var i bruk i flere hundre år, men var mest utbredt på 1500- og 1600-tallet. Etter den tid ser det ut til at de forsvinner fra norske og sjøsamiske bosetninger, mens de overlever blant reindriftssamene.

Den spesielle formen ligner mest på sølvskjeer som var populære i Europa på 1400-tallet og litt senere, og det nok riktig å regne hornskjeene som etterligninger av slike forbilder. Siden, da samiske sølvsmeder begynte å lage skjeer i sitt materiale, brukte de hornskjeene som modell og utgangspunkt. Resultatet var at samiske sølvskjeer kom til å minne om skjeer fra middelalderen.

Vardøs siste gamme

Visste du at de fleste bolighus i Vardø for et par hundre år siden faktisk var gammer? Og at byens siste gamme stod helt til 1886? Den lokale byggeskikken virket fremmed og eksotisk, men også fattigslig, for mange av dem som besøkte byen.

Varanger museum har et svært gammelt fotografi, et av de aller første som er bevart fra Vardø. Det er tatt så tidlig som i 1868, og fotografen har stått i bakken opp mot Klondyke og rettet kameraet utover Østervågen og Valen, og med Festningen og Bussesundet i bakgrunnen. Det er mange fine detaljer på bildet – kirkegården med den påbegynte kirken i forgrunnen, Brodtkorbskjåene, de torvtekte hustakene, seilskutene i Engelsvika. Det er forresten grunnmuren til den nye kirken, som stod ferdig i 1869, som daterer bildet. Helt ute til venstre er imidlertid en annen detalj, en som er mindre slående, men ikke mindre betydningsfull: Ved én av bygårdene står nemlig en gamme, trolig den siste i byen. Går vi hundre år lenger tilbake i tid, bodde de fleste vardøværinger i nordmannsgammer av samme type som den på bildet.

Fotografens navn er Marcus Wøldike Buck Noodt (1824-1895), og han var gift med Mariane Christine Brodtkorb (f. 1836) fra Vadsø. Hennes onkel var grunnlegger av firmaet A. Brodtkorb her i byen, Andreas Esbensen Brodtkorb. Det er nok denne familietilknytningen som gir oss forklaringen på hvorfor urmakeren og fotografen Noodt, som ellers hadde sin virksomhet i Trondheim, var i Vardø denne sommeren. Originalen til bildet befinner seg også i Trondheim, ved NTNU.

Nordmannsgammer

Gjennom flere hundre år møtte besøkende til Vardø møtte en byggeskikk som var helt annerledes enn den de var vant til sørfra. Erkebiskop Erik Valkendorf skriver allerede på begynnelsen av 1500-tallet at folk her i byen bodde i «underjordiske Huler, hvor de faar Lys ovenfra gjennom et eneste Vindu». Fra Kristian IVs besøk i 1599 heter det at «her er en lille Bye, hvis Huse ere Kieldere under Jorden». Et omtrent samtidig hollandsk kartprospekt viser en ikke ubetydelig bebyggelse øst for Valen, og mange av bygningene er gammer som den på fotografiet vårt. Noe mer konkret får vi imidlertid først vite da Pater Hell er i Vardø i 1769, og det fortelles at fiskerne bodde i torvgammer som innvendig var panelt med bord.

Så sent som i 1855, da Vardø ble presentert for et bredere, norsk publikum gjennom flere artikler i det illusterte ukebladet Skilling-Magazin i Kristiania, festet skribenten seg ved gammene i Østervågen:

«Husene ligger på begge sider av en bred gate som fører fra festningen igjennom hele byen. De fleste hus er bygd i de siste år, og her bor embetsmennene og kjøpmennene. Nedenfor dem ser man en hel samling av små usle hytter, til dels jordgammer. Der bor arbeiderne på øya, fiskere og håndverkere…»

Den bygningstypen det er tale om, kalles nordmannsgammer. Det er noe annet enn tradisjonelle samiske gammer. Nordmannsgammene var rektangulære eller kvadratiske tømmerbygninger, delvis nedgravd i bakken, og utvendig dekket med torv. Slike delvis nedgravde bygninger har eksistert i Norden siden forhistorisk tid, og er særlig utbredt i vikingtiden, men ser ut til å ha overlevd lenger i Varanger enn ellers. Det skyldes selvsagt klimaet mer enn noe annet, selv om den begrensede tilgangen på tømmer i det treløse landskapet bidro til å gjøre det mer attraktivt med slike bygninger.

Vardø opplevde en eventyrlig befolkningsvekst i årene etter 1850, og det var først da at trehusbyen Vardø egentlig oppstod. Da Noodt fotograferte byen 18 år senere, var det trolig bare én gamme tilbake.

En kilde fra slutten av 1500-tallet gir forresten interessante opplysninger om gammene i Vardø. Blant annet heter det at husene består av flere rom, men har bare én inngang. Dessuten opplyses det at gammene har ildsteder plassert i et hjørne, og ut fra beskrivelsen er det utvilsomt tale om  røykovner - det være seg av vestnorsk eller østlig type. Dette er informasjon som gjør det høyst relevant å stille spørsmålet om ikke mangeromstuftene på Finnmarkskysten, med sine mange rom, ene inngang og hjørneildsteder, faktisk representerer levningene etter gammer av samme type som en gang fantes i Vardø.

Fra gamme til brennevin og rådhus

Nordmannsgammen på fotografiet fra 1868 lå på hjørnet av Søndre Langgate og Brodtkorbs gate. I 1886 ble den revet, og den store, prektige trebygningen som rommet byens rådhus og brennevinssamlag reist på samme sted. Da hadde gammen stått på tomten i noe slikt som 80 år. Samlagsbestyrer Kristian Dahl, som noen år etter dette var blant stifterne av Vardøhus museum, fulgte nøye med da arbeiderne grov ut kjeller til nybygget.

Han gjorde også en del spennende arkeologiske funn, for her var man i selve hjertet av den gamle værbebyggelsen fra middelalderen, der det fremdeles finnes tykke kulturlag med husrester og annet. Det var faktisk gjennom denne kjellergravningen at fagfolkene for første gang ble klar over det store arkeologiske potensialet i Østervågen. Funn av garnsøkker, angler, tranlamper og annet taler sitt klare språk om lang tids bosetning og fiske.

Men Dahl merket seg også lagfølgen på stedet. Nederst, like over fjellgrunnen, fant han rester etter en gamme med jordgulv og ildsted. Den stod på et tykt lag av skjellsand. Over dette (altså senere i tid) et hellelagt gulv, og deretter fem tregulv med inntil trekvart meters mellomrom. Det øverste og yngste gulvlaget lå en fot dypere enn gammen som nettopp var revet. Nordmannsgammen på fotografiet var altså bygning nummer åtte på samme tomt. Den første gammen lå nesten fire meter under bakkenivå. Det er umulig å si hvor lang tid som var gått mellom gamme nummer én og den som ble revet i 1886, men det tar lang tid å bygge opp fire meter med kulturlag. Den yngste gammen fikk stå i 80 år – tenker vi oss at de eldre bygningene på tomten hadde like lang levetid, er vi tilbake på 1200-tallet.

Ölands "Pompeii"

«Ligg unna Sandby borg!» har barn på Öland fått høre i generasjoner. Dette spesielle fornminnet ligger sørøst på øya, i Mörbylånga kommune, og har de siste årene har vært en gjenganger i nyhetsbildet i Sverige – og et hett samtaleemne blant arkeologer internasjonalt. Det som begynte med et metalldetektorsøk i 2010, er blitt til en større utgravningskampanje, og funnene er like oppsiktsvekkende som de er grufulle: Sandby borg viser seg nemlig å ha vært åsted for en regelrett massakre for mer enn 1500 år siden, da innbyggerne – menn, kvinner og barn – ble brutalt slaktet ned av ukjente inntrengere. Dermed kaster utgravningen også nytt lys over den urolige folkevandringstiden.

Friedrich Engels skildret «den perioden da alle kulturfolk gjennomlever sin heltetid: jernsverdets tid, men også jernplogens og jernøksens tid». Arkeologenes oppfatning av folkevandringstiden har skiftet gjennom tidene, og tolkningen av de materielle levningene har fulgt etter. I perioder har man vektlagt det Engels kalte «jernsverdets tid», altså krig og konflikt, mens man i andre perioder heller har fokusert på «jernplogens og jernøksens tid», med andre på endringer i jordbruket og økonomisk velstand. Det er liten tvil om at eldre jernalder rommer begge deler, men pendelen har i de siste årene vippet mot det en større vektlegging av det første synspunktet, blant annet på grunn av nye funn som den ofrede invasjonshæren ved Alken Enge (Skanderborg) fra romersk jernalder – og nå altså massakren i Sandby borg fra den påfølgende folkevandringstiden.

Sandby borg er en «fornborg» (det norske «bygdeborg» gir assosiasjoner som ikke passer her, men det er i prinsippet samme type anlegg det er tale om), én av et tjuetalls på Öland. Halvparten av borgene på øya har som Sandby borg vært i bruk i den urolige folkevandringstiden (400- og 500-årene e.Kr.). Borgene på Öland skiller seg i noen grad fra dem på det svenske (og norske) fastlandet. For mens fastlandsborgene gjerne finnes på topper og berg som fra naturens side er lette å forsvare, er borgene på Öland, der det ikke finnes markante topper, i stedet utstyrt med høye murer av stein. Murene er gjerne sirkulære eller ovale, og typen kalles derfor ofte for ringborg.

Borgene på Öland ligger vanligvis inne i jordbruksbygdene, i relativt god avstand fra Østersjøen. Unntaket er Sandby borg, som så å si ligger i strandkanten og i lav høyde over havet. Den best kjente av borgene er utvilsomt Eketorp, som også er den som fortsatt er best undersøkt. Der fant de arkeologiske undersøkelsene sted i perioden 1964-1973, og deretter ble anlegget i sin helhet rekonstruert gjennom et temmelig enestående prosjekt. Eketorp var som en befestet landsby å regne; innenfor de fem meter høye murene fant arkeologene spor etter et femtitalls bygninger, og derav flere fjøs og lagerrom, samt en smie og et bakehus – og godt over 25 tusen gjenstander. Andre av borgene på Öland kan ha vært tilfluktsborger.

Om Sandby borg visste man ikke så mye før for fire år siden. Den ligger bare litt over 40 meter fra Østersjøstranden, er oval av form og med indre mål 92x66 meter. Borgens indre ligger bare 3 meter over havflaten. Det er to porter i den 4 meter tykke muren – én som vender ut mot sjøen og en mot nord. Frem til slutten av 1800-tallet en gang var flere hustufter synlig inne i anlegget, og de lå radialt på muren. Det siste forholdet går igjen i mer kjente ringborger som Eketorp og Ismantorp, og er et trekk som peker mot folkevandringstid.

Her var det altså at man sommeren 2010 gjorde flere høyst spesielle funn med metalldetektor. Den umiddelbare bakgrunnen var at de regionale myndighetene mistenkte at det var foregått ulovlig metallsøking inne i borgen, og derfor vedtok at man skulle sikre det som sikres kunne av metallgjenstander gjennom å søke over hele anlegget. Allerede første dag i felt gjorde arkeologene et funn som overgikk de flestes forventninger: Man fant to draktspenner, en av dem et relieffspenne av svært høy kvalitet, som var blitt lagt ned sammen. Da man så vendte tilbake til Sandby borg noen dager senere, kom ytterligere fire lignende nedleggelser for dagen. Det har senere vist seg at samtlige fem depoter har vært gjemt unna inne i husene i borgen, i det mørkeste hjørnet like til høyre for døråpningen. Smykkene er av en slik kvalitet som helst settes i sammenheng med datidens ledende skikt, og og flere av nedleggelsene inneholdt også glassperler o.l som vitner om at beboerne i Sandby borg hadde vidstrakte kontakter.

Siden den gang har arkeologer fra Kalmar läns museum gravd hvert eneste år i borgen, og funnene er ikke uteblitt. De har dessuten i vesentlig grad gitt forklaringen på hvorfor rikdommene ikke ble hentet frem igjen av dem som en gang gjemte dem under gulvet. Fenomenet skattefunn, som det er mange av i tiårene omkring 500 e.Kr. både i Sverige og andre steder i Skandinavia, har i likhet med borgene vært en viktig del av diskursen om folkevandringstidens kultur og samfunn i lang tid. Lenge var forskningsstatus den at skatter eller depoter med smykker og edelmetall var blitt gjemt unna i ufredstider, men i senere tid har andre tolkninger også spilt en viktig rolle, og det har vært pekt på religiøse og ideologiske forklaringer på at gullet ble liggende i jorden. Resultatene fra Sandby borg setter imidlertid også denne diskusjonen i relieff:

Allerede den første gravningssesongen kom et menneskeskjelett for dagen, og siden har man funnet en hel del til, først og fremst mennesker, men også dyr som hest og sau. To hele skjeletter av unge menn er blitt fullstendig gravd ut; den ene har hoggspor i ryggen, den andre har fått flere kraftige hogg i hodet. En eldre mann ser ut til å ha blitt hogd ned bakfra og blitt liggende, fortsatt i live en stund, med ansiktet ned i et ildsted. Etter døden har noen puttet fire sauetenner i munnen på liket. I et av husene lå også skjelettet etter et lite barn. Ingen av de skamferte kroppene har fått noen begravelse, men er blitt liggende der de falt sammen. Forklaringen er antagelig at det ikke har vært noen overlevende til å ta seg av dem, eller at angriperne har ført de overlevende bort – som slaver? Det hele kan ha foregått i nattens mulm og mørke, siden de døde ikke ser ut til å ha vært påkledd.

Katastrofen inntraff antagelig i 480-årene en gang. Av grunner vi ikke kjenner, slett ikke foreløpig, i hvert fall, ble Sandby borg – i motsetning til de andre borgene på Öland – ikke bygd opp igjen. Den har ligget øde og forlatt i 1500 år og fremdeles i nyere tid vært oppfattet som et uhyggelig sted man helst skulle holde seg borte fra. En mulig forklaring kan være at beboerne i Sandby borg ble ofre for en intern konflikt på øya, og at ruinen med de døde deretter ble etterlatt som en advarsel til andre. Og vil man spekulere videre, kan det tenkes at funnet av en romersk solidus (gullmynt) i borgruinen vitner om at de som en gang holdt til der hadde vært leiesoldater hos romerne, og at de kom til Öland som utfordrere til det etablerte maktsystemet – og til slutt måtte betale dyrt for det. Solidi var vanlig soldatlønn, og Vestromerriket falt altså i 476, bare en håndfull år før massakren i borgen. Ölands største solidusskatt er forresten funnet ved Åby like nord for Sandby borg. Den ble gjemt unna mer eller mindre samtidig med de mindre skattene i borgen – og heller ikke den ble noen gang gravd opp igjen.

Krig, fred og fellesskap i nord

I 1320-årene pågikk konflikten mellom kareler, russere og nordmenn for fullt på nordkalotten. Til førstnevnte hadde også «de hedenske finner» sluttet seg, og ridderen og drottseten Erling Vidkunnsson på Bjarkøy henvendte seg til paven og fikk lov å disponere halvparten av en nyss utskrevet korstogstiende som bidrag til krigføringen mot «de vantro».

Erling må ha ført krigen i nord med betydelig suksess. Ved freden i Novgorod sommeren 1326 ble det i hvert fall inngått en avtale som selv om den riktig nok fastslo at nordmennene skulle ha «fri ferdsel og bopel og eiendomsrett til land og vann» slik det hadde vært tidligere, også inneholdt en formulering om at selve grensefastsettelsen skulle overlates til «Gud og Norges konge». Sendebud, handelsmenn og andre reisende skulle fritt kunne krysse grensene mellom Novgorod, Karelen og Norge.

I praksis endte det imidlertid med at man trakk opp grensene for skattlegging i nord på en slik måte at man aksepterte et stort og omfattende fellesdistrikt, der så vel russere som nordmenn lovlig skulle kunne kreve skatt av de samiske befolkningene. Dette norsk-russiske fellesområdet i Finnmark og på Kola skulle komme til å eksistere i 500 år, like til 1826.

I fellesområdet skulle russerne ha rett til å kreve inn skatt helt vest til Lyngen, mens den norske kongemakten på samme vis kunne skattlegge befolkningen på Kola og inn i Kvitsjøen, «overalt der det bor halv-kareler eller halv-finner som er født av finsk mor». Skatten ble betalt i det ettertraktede pelsverket i denne delen av verden, men «ikke mer enn fem gråskinn av hver bue, eller etter gammel sedvane».

Og slik vedvarte det. For samene var resultatet dobbel skattlegging, av og til tredobbel, om man også regner med de svenske ambisjonene lengst i nord. Nordmennenes skattlegging av Murmankysten ble riktig nok med tiden først og fremst en papirbestemmelse, men den formelle retten til skattlegging ble hevdet gjennom at fogdene i Finnmark hvert år reiste den lange veien til Malmis (Kola by) for å opprettholde kravet. Fellesområdet var i stor utstrekning sameland, men også et sted der ikke bare samer, men også nordmenn, pomorer, kareler, kvener og finlendere møttes og utvekslet varer og erfaringer, blant annet på de kjente sesongmarkedene i Varangerbotn og i Kergor.

Fremdeles ved inngangen til det 19. århundre var Neiden, Pasvik og Peisen (Petsjenga) et omstridt grenseområde som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Da grensen endelig ble trukket opp i 1826, ble den lagt tvers gjennom de to vestligste skoltesamiske siidaene, Neiden og Pasvik, med dramatiske konsekvenser for disse befolkningene.