”Østfold har en fattig vikingtid – det er få gravfunn og lite av gjenstander i gravene.” ”Gravskikken i Østfold i vikingtiden er helt annerledes enn i nabofylkene.” Noen av leserne vil ha hørt uttalelser av denne typen før. Det har vært vanlig å hevde at det arkeologiske materialet fra vikingtiden i Østfold er vesentlig annerledes enn det fra nabofylkene, særlig materialet fra Vestfold og Akershus. Det er noe sant i slike påstander, men ikke mye. For det første viser det seg at forskjellene innad i vårt fylke er minst like påfallende som forskjellene mellom Østfold og hvilket som helst av nabolandskapene. Skal vi dømme på grunnlag av gravfunnene, er Østfold to klart adskilte landskap i vikingtiden. Mye av det som er sagt og skrevet om vikingtiden hos oss, har en viss gyldighet for ytre Østfold, men ikke for det indre av fylket. Trolig gjenspeiler forskjellene innad i fylket blant annet ulike kulturelle forbindelser. Det indre området har således mye til felles med resten av Østlandet, mens bygdene i ytre Østfold bedre kan sammenlignes med Bohuslän og det sør-skandinaviske området.
De gravfunnene vi har fra Østfolds vikingtid, representerer helt sikkert bare en del av de eksisterende levningene fra denne perioden, men det er først i de aller seneste årene at man har kommet på sporet av andre viktige kildetyper, først og fremst bebyggelser. De påviste bebyggelsene, som man hittil knapt har rukket å sette i gang undersøkelser av, ser imidlertid ut til å være rike. Det er kanskje typisk at man på disse boplassene nå begynner å finne importfunn fra De britiske øyer, mynter, spor etter håndverksproduksjon og annet som i liten grad finnes i de samtidige gravene. Men foreløpig er det altså gravfunnene vi først og fremst må bygge på.
Vikingtiden utgjør den siste av de forhistoriske periodene, men er samtidig en overgangstid mellom forhistorisk og historisk tid, der andre kilder enn de rent arkeologiske spiller en viktig rolle. Det dreier seg først og fremst om skriftlige kilder som skaldekvad, utenlandske samtidskilder og senere sagaer, men også stedsnavn. En viktig samtidskilde utgjør runeinnskriftene. Brorparten av runeinnskriftene vi kjenner fra Østfold, er imidlertid yngre enn vikingtiden. Bare én innskrift er trolig fra vikingtid – den på Bjørnebysteinen fra Degernes i Rakkestad, men den er hittil ikke tydet.
Tradisjonelt legges startpunktet for vikingtiden til ca. år 800, mens man gjerne lar den slutte en gang på 1000-tallet. Historisk innevarsles vikingtiden av de første dokumenterte norrøne angrep mot De britiske øyer henimot slutten av 700-tallet. Slutten på perioden settes litt forskjellig – i Norge er årstallet 1050 vanlig å regne som den endelige overgangen mellom vikingtid og middelalder. I det arkeologiske materialet kjennetegnes vikingtiden av at nye smykkeformer og våpentyper gjør sitt inntog, samt av nye stiltrekk opptrer. Hovedinntrykket er likevel at den materielle kulturen i vikingtiden var jevnt utviklet fra den som hadde eksistert i merovingertiden.
Vikingtiden oppfattes ofte som en periode med store og avgjørende endringer i samfunn og kultur, ikke sjelden beskrevet gjennom utviklingsskjemaer av typen ”fra stamme til stat”, ”fra hedendom til kristendom” eller ”fra trelldom til føydalisme”. Svært forenklet kan man i tråd med denne oppfatningen si at de skandinaviske samfunnene ved inngangen til vikingtiden besto av et større antall riker eller småkongedømmer, der befolkningen praktiserte en norrøn, hedensk kult og religion, og med en økonomi som i stor grad var basert på ufri arbeidskraft. Motsatt besto Skandinavia ved overgangen til tidlig middelalder av de kristne, føydale kongedømmene Danmark, Sverige og Norge, om enn bare i kimeform.
Det er framfor alt vikingtoktene som særpreger vikingtiden i forhold til periodene før og etter. Plyndringstoktene som innledet perioden, utgikk muligens fra Sørvestlandet. De første dokumenterte angrepene rammet England og Irland, senere også Frankrike. Vikingaktiviteten tiltok utover i 800-årene; flåtene ble større og angrepene mer koordinerte. På 830-tallet hører man om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintret nordiske vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjet vikinger i Spania, og året etter ble Paris og Hamburg plyndret. I 866 landet “Den store hæren” i East Anglia, og fra 870-årene bosatte vikinger seg permanent i England. Plyndringstoktene gikk over fra sporadiske angrep til regulære armeer på felttog. Det ble opprettet vikingriker i York og Dublin , samt i Novgorod , og senere også i Normandie. Innen utgangen av 800-tallet startet det norrøne landnåmet på Island, Orknøyene og Færøyene. Henimot slutten av 800-tallet opererte flere forskjellige vikinghærer i Vest-Europa. Hærene kjempet for ære, gods, jord og politisk makt – og de sloss tidvis mot hverandre. De sene vikingtogene mot vest fra slutten av 900-tallet hadde sammenheng med at Danmark og Norge da begynte å framstå som samlede riker. I 980 tok angrepene mot England til igjen – nesten 30 år etter at engelskmennene i 954 hadde styrtet den siste vikingherskeren i York, Eirik Blodøks.
I norsk vikingtidsarkeologi inntar som nevnt gravfunnene en framtredende plass. Gravskikken i vikingtiden var svært variert. Vi finner både ubrente og brente begravelser, dels i haug og dels under flatmark. Ser vi på landet som helhet, er gravfunnene fra vikingtiden flere enn fra noen annen forhistorisk periode av tilsvarende varighet. Fra det nåværende Norge kjennes omkring 6000 gravfunn. Større gravplasser ser ut til å ha vært sjeldne. Kvinnegravene inneholder ofte draktutstyr i form av ovale spenner – ofte i par, og i mange tilfeller med en tredje spenne (likearmet, trefliket eller rund, eller et omformet frankisk eller irsk/engelsk beslag), samt hengesmykker, perler og armringer. Ringspenner av forskjellige typer finnes i både kvinne- og mannsgraver. Tekstil- og jordbruksredskaper opptrer også i kvinnegravene, og likeledes bronsenøkler. Nøklene er blitt satt i forbindelse med de gravlagte kvinnenes status som husfruer. Draktspennene er som regel dekorert i den stil som dominerte til enhver tid. Den eldste av vikingtidsstilene er Oseberg-stilen med sine karakteristiske gripedyr; den følges kronologisk av Borre-stilen, Jellinge-stilen, Mammen-stilen og, som den yngste av stilartene i perioden, Ringerike-stilen.
I mannsgravene dominerer våpen. Funn med ett våpen utgjør den største gruppen. Den vanligste våpenkombinasjonen er ellers øks og sverd, mens graver med tre angrepsvåpen bare utgjør 10–15 prosent av våpengravene. Det øvrige våpenutstyret besto av skjold, antagelig ringbrynje, og hjelm. Enkelte av våpnene er importvare. Det dreier seg særlig om noen sverdtyper, men også enkelte spyd. Hesteutstyr er vanlig; i nærmere 1000 graver er det funnet bissel. Såkalte ”rangler” er påvist i noen av gravene med hesteutstyr, og det er trolig at ranglenes funksjon har sammenheng med bruken av hest. I mannsgravene opptrer ellers jordbruksredskaper, snekker- og smedutstyr.
Begravelser i båt utgjør en særpreget type av graver. Slike graver er kjent over store deler av den norrøne verden – eksempelvis i de skandinaviske landene, i Storbritannia, i Russland og i Frankrike. Flest båtgraver er funnet i Norge. Både manns- og kvinnegraver, brente og ubrente begravelser kjennes. Båtgraver finnes i visse innlandsdistrikter, men de fleste synes å opptre i til dels påfallende konsentrasjoner langs hele kysten. Noen steder finnes det hele felt med båtgraver. En spesiell form for båtgraver er de store skipsgravene som særlig kjennes fra Oseberg og Gokstad i Vestfold og Rolvsøy i Østfold. Skipsgravene kan knyttes til samfunnets øverste sjikt, trolig til kongeslekter. Foruten de tre nevnte stedene, samt to andre funnplasser ved Oslofjorden, kjennes skipsgraver fra Buskerud, Rogaland, Sogn og Fjordane og Trøndelag. Skipsgraver fra vikingtiden er også kjent fra Danmark.
Skatte- eller depotfunnene utgjør en annen viktig kildekategori i vikingtiden. Som betegnelsen viser, dreier det seg om gjenstander av edelmetall som er gravd ned eller gjemt unna på annen måte. Skattefunnene i vikingtiden består i hovedsak av sølv. Barrer, ringer, stenger, hals- og armringer og arabiske eller vest-europeiske mynter er vanlige gjenstandstyper i skattefunnene, og ofte er gjenstandene kuttet opp i mindre biter (såkalt brudd- eller hakkesølv). Også i dette funnmaterialet kan det påvises regionale forskjeller. Således er det nylig vist at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak–Kattegat-regionen (Vest-Sverige og Jylland) med hensyn til hvordan skattefunnene er sammensatt.
Kunnskapen vår om vikingtidens bosetningsmønster og byggeskikk er fremdeles mangelfull, men interessante undersøkelser har vært gjennomført de seneste årene. De fremdeles temmelig fåtallige undersøkte gårdsanleggene fra perioden framviser stor variasjon. Til det arkeologiske kildetilfanget i vikingtiden hører likeledes anlegg for å framstille jern. Det har foregått en markant økning i jernproduksjonen i Øst-Norge i sen vikingtid. Blant de ressursene som har vært utnyttet i perioden, skal vi også regne kvernsteinsbrudd, kjent fra blant annet Sogn og Fjordane, Oppland og Nordland, klebersteinsbruddene, som i mange tilfeller har bruksfaser i vikingtiden og steder hvor man har brutt emner til bryner. Fangstprodukter har utvilsomt også spilt en viktig rolle i vikingtidens økonomi.
Gravfunnene
La oss så se nærmere på det arkeologiske materialet fra Østfold. Herfra kjenner vi nå i overkant av 270 funn fra vikingtid – og da har vi bare regnet med sikre gravfunn eller løsfunn som det er rimelig å knytte til graver. De fleste funnene er gjort i de ytre bygdene. Holder vi oss til den gamle inndelingen i prestegjeld, dominerer Tune (med Rolvsøy) med 47 funn, Skjeberg med 37, Borge med 16, Råde med 23, Onsøy med 11 og Rygge med 14. Men i motsetning til det som var tilfellet i merovingertid, har også indre Østfold nå mange funn. Flest har Rakkestad med 32, men også Eidsberg (20 funn), Spydeberg (ti funn), Trøgstad (ti funn), Våler (ni funn) og Askim (sju funn) markerer seg.
Når alle funnstedene festes til kartet, får vi fram et bilde som forsterker det inntrykket merovingertidsfunnene ga: vi har å gjøre med to distinkte funnkonsentrasjoner. La oss kalle dem ”vikingtidsbygder”, men huske på at hver av dem omfatter et større distrikt enn én enkelt bygd. Det dreier seg igjen om et område på det ytre Raet med tyngdepunkt i bygdelagene rundt Glomma-munningen, og et område i indre Østfold, der tyngdepunktet synes å ligge i området Rakkestad–Eidsberg på østsiden av Glomma. I merovingertid var det, som vi husker, mulig å skjelne ”Eidsberg-komplekset” og ”Tune-komplekset” i det arkeologiske materialet. Men (grav)funnene var enten for få eller for usikre med hensyn til dateringen (storhaugene) til at det gikk an å si noe fyllestgjørende om eventuelle forskjeller mellom de to områdene. Når det gjelder vikingtiden, er imidlertid forholdet et annet. Nå finnes det nemlig klare, påviselige ulikheter mellom de to vikingtidsbygdene. Gravleggingstradisjonene er rett og slett forskjellige i indre og ytre Østfold.
La oss likevel se på Østfold under ett i første omgang, og sammenligne gravmaterialet herfra med det som har framkommet av funn i de andre østlands-fylkene.
Generelt er det stor forskjell i funnmengde mellom eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) og vikingtid. I det indre østlands-området, i fylkene Akershus, Hedmark, Oppland og Telemark, øker antallet funn kraftig i vikingtid. I Buskerud og Vestfold er funnøkningen mindre, men tydelig. Østfold utgjør sammen med Agder-fylkene et unntak fra det generelle bildet. Her er det nemlig klart flere funn fra den eldre perioden enn fra den yngre.
Ellers er det bemerkelsesverdig at Østfold sammen med Vestfold har en høyere andel kvinnegraver enn de andre regionene. Gravutstyret i kvinnegravene er også karakteristisk. Således er det relativt få funn av de ovale spennene som ellers er så typiske for vikingtidens kvinnegraver over hele Skandinavia, bortsett fra Gotland. Det er flere kvinnegraver som inneholder perler enn ovalspenner, mens forholdet er det motsatte i alle de andre østlands-fylkene. Ser vi på mannsgravene, viser det seg at det relativt sett er få våpengraver i Østfold. Vestfold har for eksempel en langt større andel våpengraver. Blant våpengravene er det, relativt sett, mange graver med sverd. Felles for landskapene på begge sider av Oslofjorden er at andelen våpengraver øker i yngre vikingtid, det vil si på 900-tallet.
Generelt sett inneholder gravene i Østfold, uansett kjønn, færre gjenstander enn det som er vanlig ellers på Østlandet. Rikest på gjenstander er mannsgravene, og det gjelder også for resten av landet. Østfold (og Akershus) har derimot et betydelig innslag av kleberkar i gravene, i motsetning til innlandsfylker som Oppland og Buskerud, som har mange gjenstandsrike graver, men få kleberkar. Jordbruksredskaper som sigder, ljåer og lauvkniver finnes i mange graver på Østlandet. Flest slike graver har Telemark, Vestfold, østre del av Drammensvassdraget, samt Hedmark og Toten. I Østfold (og Akershus) er det så å si ingen jordbruksredskaper i gravfunnene. Forholdet er noe av det samme for smedredskapene.
Når det gjelder hesteutstyr, er de fleste såkalte ”ranglene” funnet i Vestfold, Hedmark, Oppland og Numedal, mens de er meget sjeldne i Østfold og Akershus. Til hesteutstyret i gravene hører også bisler. De er også svært utbredt, blant annet i Vestfold, men forekommer langt sjeldnere i Østfold.
Det finnes karakteristiske forskjeller også i likbehandlingen. I Østfold dominerer branngravene stort der det har vært mulig å fastslå om den døde er gravlagt brent eller ubrent. Skjelettgraver synes å være sjeldne i Østfold, mens det er et knapt flertall av skjelettgraver i Vestfold, og skjelettgravene ser ut til å dominere over branngravene også videre vestover, i Telemark og Agder.
Etter denne summariske gjennomgangen, kan det være interessant å se hvordan disse forholdene tar seg ut dersom vi undersøker hvordan de ulike gjenstandstypene fordeler seg geografisk innenfor Østfold fylke. Da viser det seg at det er betydelige forskjeller mellom våre to vikingtidsbygder.
Påstanden om at det er langt flere funn fra romertid og folkevandringstid enn fra vikingtid i Østfold, er riktig nok, når man betrakter fylket som helhet. Men studerer vi materialet nærmere, oppdager vi at det er i ytre Østfold, og særlig i Ra-bygdene på begge sider av Glomma-munningen, at vi har en nedgang i antall funn. I indre Østfold er det ingen nedgang; snarere tvert imot, bygder som Rakkestad, Eidsberg og Trøgstad har flere funn fra 800- og 900-tallet enn fra eldre jernalder.
Men det er ikke bare funnhyppigheten som skiller de to vikingtidsbygdene. Det finnes også karakteristiske forskjeller i gravutstyret. I snitt inneholder gravene i indre Østfold flere gjenstander enn gravene i det ytre området. Det indre området ligner i så måte mer på resten av Østlandet, selv om det ligger klart etter for eksempel Vestfold. Ytre Østfold skiller seg klart ut fra resten av Østlandet.
Hva da med forholdet mellom kvinne- og mannsgraver? I de delene av Østlandet der den kjønnsmessige fordelingen av vikingtidsgraver er godt undersøkt, viser det seg (med noen viktige unntak som vi kommer tilbake til senere) at mannsgravene dominerer stort. I Telemark og Gudbrandsdalen er for eksempel bare 10–12 % av gravene kvinnegraver. Igjen deler materialet fra Østfold seg i to klare grupper. I indre Østfold er 23 prosent av gravene kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er altså først og fremst i ytre Østfold at det er uvanlige mange kvinnegraver. Her er det særlig gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp.
Graver som inneholder hesteutstyr, er relativt sjeldne i Østfold som helhet. Men av totalt åtte funn som kan stedfestes og som inneholder bisselmunnbitt, er seks gjort i indre Østfold. Inkluderer vi også annet hesteutstyr, som rangler, viser det seg at 11 av 14 funn er gjort i indre Østfold. Konklusjonen er den samme som tidligere: det er ytre Østfold som skiller seg ut fra det gjengse mønsteret på Østlandet. Vi var inne på at Østfold og Akershus peker seg ut ved å ha et betydelig innslag av kleberkar i gravene. Her er forholdet det at 36 av de 58 funnene som inneholder kar av kleber, er gjort i indre Østfold. Eidsberg har flest, med 11 funn. Når vi tar med i beregningen at det totalt sett er klart flere gravfunn i de ytre bygdene enn i de indre, må det sies å være en betydelig forskjell.
Også når det gjelder mannsgravene med våpen, er det forskjeller. I landet som helhet utgjør funnene med ett våpen den største gruppen, eller ca. 2/3 av alle våpengraver. Én øks funnet alene er vanligst. På Østlandet (minus Østfold og Vestfold) inneholder 74 prosent av våpengravene bare ett våpen. I gruppen med to angrepsvåpen er den vanligste kombinasjonen øks og sverd. I indre Østfold inneholder 82 prosent av våpengravene ett våpen – i ytre Østfold bare 62 prosent. Mer påtagelig er forskjellen i våpensammensetning. I ytre Østfold er sverdet det vanligste våpenet i gravene; 26 av de totalt 45 funnene inneholder således sverd, og det tilsvarer 58 prosent. I indre Østfold er det sverd i bare åtte av til sammen 28 funn, det vil si i 29 prosent av funnene. Sverdet er da heller ikke det vanligste enkeltvåpenet i gravene i indre Østfold. Her er det nemlig spydet som dominerer – i 17 av 28 funn finnes spyd. 13 av funnene fra indre Østfold inneholder et spyd som eneste våpen. I ytre Østfold forekommer sverd og øks like hyppig som eneste våpen, mens graver som kun inneholder spyd som våpen, er sjeldne. Den vanligste våpenkombinasjonen i det ytre området er sverd og øks, som finnes i åtte funn. I indre Østfold er det få funn som inneholder flere enn ett våpen, men i to graver finnes kombinasjonen spyd/øks.
Om vi sammenligner ytre Østfold med Vestfold, er forholdene nokså like. Våpenkombinasjonen øks/sverd utgjør en like stor andel av gravene i begge områder, og andelen graver med sverd er omtrent den samme. Kombinasjonene sverd/spyd og spyd/øks er også like hyppige her. Den store forskjellen mellom disse områdene er at mens noe nær en firedel av våpengravene øst for fjorden inneholder kun sverd, er det bare 5 prosent av gravene på vestsiden som gjør det. Andelen graver med bare øks er mer ens, selv om ytre Østfold ligger noe høyere (24 prosent mot 16 prosent). En annen forskjell er at graver med ”fullt” våpensett – sverd, spyd og øks – ser ut til å være vanligere i Vestfold (19 prosent mot 7 prosent).
Det er mulig at disse ulikhetene er mer tilsynelatende enn reelle. Ikke et eneste av de funnene fra ytre Østfold som inneholder et sverd som eneste våpen, er kommet inn til museet som et resultat av kyndige utgravninger. Det dreier seg dels om enkeltfunn av sverd, dels om dårlig opplyste funn fra gravhauger. Ikke sjelden hører vi om andre jernsaker som skal ha blitt funnet sammen med sverdet, men ikke tatt vare på. I det hele tatt må vi tro at sverd har lettere for å bli erkjent som oldsaker av finnerne enn økser og spyd. Graver under flatmark utgjør også et mulig usikkerhetsmoment i ytre Østfold. Bare én eneste flatmarksgrav fra vikingtid er fagmessig undersøkt i fylket. Denne graven, fra Rør nordre i Rygge, lå så dypt under markoverflaten at den neppe ville ha blitt oppdaget ved ordinært jordbruksarbeid – og heller ikke ved bruk av metalldetektor. Rør-graven, som er datert til omkring 900 e.Kr., inneholdt en ubrent mannsgrav med sverd, spyd og øks – altså en våpenoppsetning som er relativt sjelden i Østfold-materialet. En lignende grav fra sen vikingtid ble funnet på 1,5 meters dybde under en utvidelse av Tune kirkegård i 1963. De(n) graven(e) skal ha inneholdt tre sverd, tre spyd og to sammensmidde jernringer, men gjenstandene er dessverre kommet bort.
Det kan derfor tenkes at våpensammensetningen i ytre Østfold og Vestfold reelt sett er temmelig lik. Ut fra det samme resonnementet skal vi helst regne med at den høye andelen spyd i indre Østfold gjenspeiler en reell forskjell i gravleggingstradisjon mellom vikingtidsbygdene i indre og ytre Østfold.
Hva betyr disse forskjellene? Det er vanskelig å gi noen klare svar, utover det å konstatere at det dreier seg om ulike tradisjoner, kanskje også forskjeller i kultur. Ytre Østfold oppviser i noen henseender klare fellestrekk med Bohuslän. For også i Bohuslän er branngravskikken dominerende, og der glimrer likeledes de karakteristiske gravene med mange redskaper med sitt fravær. I likhet med i ytre Østfold finnes i Bohuslän gjerne kammer og glassperler i gravene. Et påfallende trekk ved gravskikken i ytre Østfold, iallfall når vi holder oss til mannsgravene, er motsetningen mellom – på den ene siden – et antall meget rikt utstyrte graver og – på den andre siden – flertallet av gravene som er temmelig enkle i sitt utstyr. Dette fenomenet særmerker ytre Østfold, dels i forhold til Bohuslän, og dels i forhold til Vestfold. Det er derimot et skille som kan sammenlignes med den klare sjiktingen i danske vikingtidsgraver mellom ”stormandsgrave” og ”bondegrave”. I ytre Østfold er det vanskelig å påvise noe klart ”mellomsjikt” i gravene – og slik er det også i Danmark.
Når det gjelder våpengravene, er det mange likhetstrekk mellom ytre Østfold og Vestfold, men også en del iøynefallende forskjeller, selv om de, som nevnt, kan være mer tilsynelatende enn reelle. Ser vi på våpenkombinasjonene, er det faktisk Romerike som ligner mest på ytre Østfold. Men antallet våpengraver er relativt sett betydelig høyere på Romerike enn i ytre Østfold. På Romerike inneholder dessuten mer enn 2/5 av gravene spyd, og hele 17 prosent av våpengravene har spydet som eneste våpen. I så måte er det berøringspunkter med gravskikken også i indre Østfold. Men kan hende viser overvekten av spyd i det indre av fylket i stedet til svensk innflytelse? I Sverige er nemlig spydet det vanligste våpenet i mannsgraver fra vikingtid. Andre forhold ved gravskikken – så som utbredelsen av kleberkar og hesteutstyr – peker for indre Østfolds del mot en kultursammenheng med Romerike.
Forskjellene – og kanskje også bakgrunnen for dem – blir klarere når vi nå går over til å se nærmere på noen av de mer spesielle gravfunnene fra Østfolds vikingtid. Vi begynner med de kanskje mest merkverdige – med skipsgravene fra Rolvsøy og med de mindre kjente båtgravene fra Ra-bygdene.
Kongelige skipsgraver ved Visterflo?
”Alle” kjenner til Tuneskipet fra Haugen i Rolvsøy, men hvor mange er det som vet at den første arkeologiske utgravningen vi kan dokumentere i Østfold, også resulterte i funn av et vikingskip? I Ålborg Stiftsbibliotek fant man for mange år siden en liten, håndskreven beretning om Werenskiold-Huitfeldts gravkapell fra 1753 ved Skjeberg kirke. Skriftets forfatter er Søren Thestrup, teologisk kandidat fra Jylland, som i 1750-årene var huslærer hos sognepresten i Skjeberg. Det er datert 1755 og er en slags arkeologisk avhandling med ”historiske, critiske og moralske Anmerkninger, indeholdende de fleeste af de poleerede Nationers Liigbegiængelses og Begravelses Skikke, baade i de ældre og nyere Tiider, hvorved tillige viises den Ære og Høyagtelse fast alle Nationer har haft for de Dødes Begravelser og Jordefærd”. Skriftet er på verseform. I en kommentar til ett av disse versene meddeler Thestrup at det også kjennes eksempler på den skikk at en stormann ble ”brændt i sit Sørøver-Skib, ifald han eyet Skib, paa det at der kunde være nogen Forskiel imellem de fornemmes og gemenes Liigbegiængelse”. Han nevner at et slikt skip i 1751 var blitt funnet i Rolvsøy. Skipet var stort og uten dekk, bygd av eikeplanker og sammenføyd med ”jernbolter”. Dessuten fantes brente menneske- og hestebein, mens man ”vil ogsaa si at der skal være fundet Penger”.
Kandidat Thestrup skriver ikke hvor i Rolvsøy skipsfunnet ble gjort. Men antikvar Klüwer, som besøkte distriktet i 1823, skriver at det på hans tid lå en stor ”Skibshøi” på Rostad, og i den skulle det 80–90 år tidligere ha blitt funnet et fartøy, ”hvor Rester af Bredderne, samt Dragspigerne endnu fandtes”. Det er liten tvil om at det er ”utgravningen” på Rostad som Søren Thestrup beskriver i 1755. Rostad-skipet var dermed den første skipsgraven fra vikingtid som ble gjenfunnet i moderne tid.
Funnopplysningene er mangelfulle, men utgravningen må ha vært omfattende, all den stund det var mulig å se at fartøyet var stort og uten dekk. Helst skal vi regne med at skipet har vært blottlagt i full lengde i haugen. Utgravningen må ha vært omfattende og tidkrevende, og den må ha påkalt stor oppmerksomhet i bygdene rundt Rolvsøy. Den historisk interesserte kandidat Thestrup tok jo turen helt fra Skjeberg prestegård for å beskue funnet. I grunnen er det underlig at utgravningen ikke fant veien inn i andre beretninger enn Thestrups. Av hans skrift forstår vi likevel at det dreier seg om en skipsbegravelse fra vikingtid. Fartøyet var dekkløst og bygd av eikeplanker, slik som de mer kjente vikingskipene fra for eksempel Gokstad og Haugen i Rolvsøy. At én eller flere hester var blitt gravlagt i skipet er likeledes et trekk vi kjenner igjen fra disse begravelsene. Opplysningene om at det også skulle ha blitt funnet ”penger” i skipet, forteller oss neppe noe annet enn at det fantes rikt gravutstyr om bord, kanskje også gjenstander av edelt metall. Ingenting av dette er bevart, og 70 år senere fant Klüwer bare muntlig tradisjon om utgravningen.
I 1867 ble så vikingskip nummer to funnet og undersøkt i Rolvsøy. Rolvsøy hørte på den tiden til Tune, og navnet Tuneskipet festet seg ved gravskipet. Funnstedet var en stor gravhaug på Haugen, nabogården til Rostad. Båthaugen, som gravhaugen ble kalt, var den eneste i Østfold som i størrelse kunne måle seg med Jellhaugen i Berg. Haugen var ca. 80 meter i diameter og nesten fire meter høy. Til sammenligning var gravhaugen som gjemte Osebergskipet bare halvparten så stor. Tidligere skal det ha ligget minst to kjempehauger til på Haugen. Båthaugen lå oppe på høyden, like ved husene på gården – flere hundre meter fra Visterflo og omkring 20 meter over vannet.
Det ca. 20 meter lange og 4,35 meter brede fartøyet var bygd av eik og ble funnet i et naturlig leirlag i haugen. Skipet var blitt plassert parallelt med Visterflo og med forstavnen pekende mot sørøst. Mesteparten av skroget var innkapslet i leiren. Innsiden av skroget hadde blitt foret med mose og einer før skipet ble dekket av leire. Bak i skipet fantes et tømret kammer; et firesidig rom bygd av stående eikeplanker, og med hjørnestolper rammet ned i leiren utenfor skipet på begge sider. Taket på kammeret var flatt, og dermed ulikt kamrene fra Oseberg og Gokstad. Slike palisadekonstruksjoner, som byggeteknikken kalles, er velkjent i både verdslige og kirkelige bygg fra 900- og 1000-tallet i Nord- og Vest-Europa. Kammeret i Tuneskipet kan ha lignet på gravkammeret i den nordre haugen i Jelling i Danmark.
Arkeologen Oluf Rygh, som ledet utgravningsarbeidet I 1867, beskrev senere i et brev til antikvar Nicolay Nicolaysen hva han fant:
”Ben (ubrændte) af 1 Mand laa i et Rum noget aktenfor Masten, hvilket var afmærket med Træplugger, nedstukne i Leret i Firkant. Sammesteds (det var udgravet før jeg kom) var der Ben af 1 Hest, en liden Klump sammenrullet Tøi og to Glasperler. Endvidere er der i selve Baaden fundet et Ror (af samme form som det i Nydamsbaaden) og Stykker af en Ski, nogle smaa udskaarne Træstykker som jeg efter Sammenligning med Borrefundet skulde tro hørte til en Sadel, et lidet Spunds som til en Tønde m. m. Lengere opp i Haugen saaes paa mange Steder Ruststriber efter Jernsager, men kun paa et Par Steder lykkedes det mig at skjelne Formen (etsteds var der et Sverd med Haandtag af yngre Jernalders Form, et andet Sted to Spydspidser, et tredje en Ringbrynje om jeg ikke tager meget feil). Ligeledes længere opp i Haugen var der samlet paa et Sted Ben af mindst to Heste. Ved Baadens ene Side fandtes en Spade af Træ og en Haandspiger.”
Det skal videre ha vært en skjoldbule blant gravgodset, og muligens lå også skipsankeret i haugen. Noen år senere ble det funnet en spillterning av bein på Haugen, i jord som var tilkjørt fra Båthaugen. Trolig har den også hørt til i funnet. Brettspill fantes i Gokstadskipet, og også i det danske Ladbyskipet.
Som tilfellet er med flere av de andre skipsgravene fra vikingtiden, var Båthaugen blitt plyndret i gammel tid, kan hende relativt kort tid etter begravelsen. De gjenstandene som Rygh skriver at fantes ”lengere opp i haugen”, det vil blant annet si den gravlagte mannens våpenutstyr, må ha blitt fjernet fra sitt opprinnelige leie i forbindelse med haugbrottet. Bevaringstilstanden for de gjenstandene som ble flyttet på ved det tilfellet var, som Rygh også skriver, dårlig. Derfor kan vi bare spekulere over hva det rike gravgodset en gang besto av. Siden en øks ikke nevnes blant de gjenstandene som Rygh så levninger av, er det fristende å tenke seg at den gravlagtes øks – et herskersymbol i vikingtiden – var blant de sakene som bevisst ble fjernet under innbruddet i haugen. Men vi kan ikke vite om det var slik. Haugbrottet i Båthaugen og i de andre skipsgravene fra vikingtiden har neppe vært innbrudd i moderne forstand. Det dreier seg om nokså store ”utgravninger” som trolig har funnet sted i full offentlighet. I flere tilfeller er det tydelig at ”gravrøverne” har vært fullt klar over ikke bare hva de ville ha tak i, men også nøyaktig hvor de kunne finne det. Og noen ganger ser det altså ut til at det nettopp er økser, sverdoppheng, sporer og andre synlige tegn på avdødes verdighet man har villet fjerne fra haugen. Det kan tenkes at det er nye dynastier som står bak haugbrottene. I så fall kan de gjennom innbrudd i hauger som tilhørte avdøde stormenn eller konger, bokstavelig talt ha tilranet seg legitimitet. Fra forrige kapittel husker vi at også Jellhaugen var blitt ”ranet” i sen merovingertid eller tidlig vikingtid.
Tuneskipet er gjennom årringsanalyse av skipstømmeret nylig blitt datert til 905–910 e. Kr. Men hvem var gravlagt i skipet – var det en konge? Det spørsmålet kan ikke kildene besvare sikkert. Det vi kan si, er at Tuneskips-graven uttrykker overregionalitet. Gravformen gjenfinnes ikke bare i Vestfold, men i Ladby på Fyn og i Hedeby i Nord-Tyskland. Enkelte av de andre skipsgravene fra vikingtid har et utpreget kosmopolitisk preg; gravgodset i Ladby-graven, for eksempel, viser klart den gravlagtes forbindelse ikke bare med kontinentet og De britiske øyer, men også med Kiev og Konstantinopel. De dårlig opplyste gjenstandsfunnene fra Båthaugen gir ikke like klare svar i så måte, men det er i og for seg ingen grunn til å anta at mannen i Tuneskipet har hatt noe mindre omfattende kontaktnett. For skipsgravene avspeiler en ensartet, internasjonal livsstil hos en liten gruppe mennesker av høy rang i samtidens Skandinavia. Konkrete minner om denne livsstilen finnes igjen i gjenstandene i Tuneskips-graven, først og fremst i terningen av bein. Andre elementer av levemåten til vikingtidens ypperste samfunnssjikt finner vi sikrere spor etter i den tredje fyrstegraven fra denne lille kretsen av gårder ved Visterflo, nemlig i kammergraven fra Haugen (se nedenfor).
Det kan være interessant å stille spørsmålet om hvorfor disse fyrstelige begravelsene fant sted nettopp i Rolvsøy. Vi tror det må ha med Tune-komplekset å gjøre. Vanskeligere er det å avgjøre nøyaktig hva som er sammenhengen mellom disse gravene og Tune. Det kan dreie seg om et nytt herskerdynasti som på et tidspunkt har fått makten over området her, og som symbolsk – ved å plassere de mektige monumentene over slektens døde på den andre siden av Visterflo – markerer avstand til det gamle maktsenteret på Raet ved Valaskjold og Tune. Arkeologen A.W. Brøgger mente at det var slik det hadde foregått. Men det kan like gjerne dreie seg om et uttrykk for Tune-kompleksets fortsatte maktposisjon i vikingtiden. Avstanden fra Tune til Haugen/Rostad er ikke stor, og man kan av grunner som vi ikke kjenner, ha ønsket å etablere en monumental ”nekropol”, en dødeby, på denne siden av Visterflo. Kanskje var det rett og slett ikke plass til et slikt monument som de to skipshaugene, kammergraven på Haugen og de andre fjernede kjempehaugene til sammen må ha utgjort, på den andre siden av elven. Eller man kan helt enkelt ha ønsket å utvide det symbolske maktlandskapet knyttet til Tune, slik at det også kom til å omfatte området på motsatt elvebredd. Kanskje var meningen at de skulle ses fra den mulige havnen i Visterflo, eller være synlig for de reisende som skulle over Eidet og videre oppover i Glomma? Vi vet det ikke. Men sammenhengen med Tune kan det ikke være tvil om.
Det har vært pekt på at alle de ubrente skipsgravene med ”kongelig” utstyr og med en lengde på 20 meter eller mer som vi i dag kjenner, er funnet i periferien av den danske innflytelsessfæren i tidlig vikingtid. Foruten Tuneskipet dreier seg om gravfunnene fra Oseberg (datert til 834), Hedeby (datert til ca. 840/850), Gokstad (datert til ca. 900–905) og Ladby (datert til begynnelsen av 900-tallet), muligens også den store båtgraven fra Borre (datert til begynnelsen av 900-tallet), som var minst 17 meter lang. De øvrige store, ubrente båt- eller skipsgravene fra Skandinavia – de to fra Karmøy – er enten vesentlig eldre eller vesentlig yngre enn denne gruppen, og disse begravelsene viser trolig at den politiske utviklingen på Sørvestlandet har vært en annen enn i Kattegat–Skagerrak-området. For det er neppe tvil om at skipsgravene ved Oslofjorden skal regnes nettopp som politiske manifestasjoner.
Disse fyrstelige gravene opptrer altså i perioden fra 834 til 910, litt i overkant av to generasjoner. Gravene fra Gokstad, Borre, Rolvsøy og Ladby er nesten samtidige – og iallfall så nær hverandre i tid at de gravlagte mennene i disse skipene bør ha kjent hverandre. Nylig har det vært foreslått at personene som ble gravlagt i skipshaugene, kan ha hatt viktige militære og administrative funksjoner knyttet til den danske kongemakten i tidlig vikingtid – og at skipsgravene i vårt område dermed har nær sammenheng med den danske rikssamlingen og den tidlige danske kongemaktens ideologi. Men gjennom store deler av denne perioden var stormakten Danmark utsatt for politisk kaos og interne maktkamper, og det er trolig at det danske overherredømmet i store deler av Skandinavia var svekket i den tiden de store skipsgravene blir anlagt. Nye dynastier, for eksempel på det norske Vestlandet, kan ha gjort seg gjeldende nettopp i disse årene. Kanskje uttrykker skipsgravene den svekkede danske kongemaktens forsøk på å befeste sitt herredømme i de ”gamle” danske landskapene rundt Viken? Dersom vi et øyeblikk skjeler til våpengravene, viser det seg at det relativt store antallet sverdgraver i ytre Østfold og Vestfold har en parallell i Schleswig i Nord-Tyskland, der den danske vikingtidsbyen Hedeby lå, og der den sørligste av de fyrstelige skipsgravene er funnet. Også i Schleswig er det nemlig sverdet som dominerer i våpengravene. Det er således mulig at det finnes en sammenheng mellom skipsgravene og våpensammensetningen i de ordinære mannsgravene på den ene siden, og de danske grenselandskapene på den andre.
Båtgravene i Østfold
Skillet mellom båt og skip settes gjerne ved en lengde på 15 meter. Fartøyer som er kortere enn 15 meter, regnes som båter. I vikingtiden ble også båter av og til satt ned i gravene, og i Østfold har vi en god del slike båtgraver. Båtgravene har en langt større utbredelse enn de egentlige skipsgravene, og vi kjenner dem fra store deler av norskekysten, fra Sverige, fra Island og fra de norrøne “koloniene” i Russland og på De britiske øyer. Brorparten av de kjente båtgravene er funnet i Norge.
Båtgravene kan være brente eller ubrente, og størrelsen på båten varierer stort – fra “storbåtgraver” som den fra Borre, til småbåter. Av og til har bare et stykke av en båt, eksempelvis en del av bordgangen, blitt lagt med i graven. I slike tilfeller er det tale om begravelser med båt, og ikke i båt. Båtgravene representerer en særskilt nordisk gravskikk, og som sådan har båtgravskikken en lang tradisjon bak seg når de første kjente eksemplene dukker opp i Østfold. Vi kjenner begravelser i eller med båt allerede i folkevandringstid på det store gravfeltet på Store-Dal i Skjeberg. For lenge siden pekte arkeologen Haakon Shetelig på at båtgravene fra vikingtid syntes å opptre i karakteristiske grupper rundt de store skipsgravene. Og i Østfold ser det ut til at det er tilfellet.
Den rikest utstyrte båtgraven fra Østfold er da heller ikke funnet langt fra skipsgravene ved Visterflo. Vi skal ikke lenger enn til Valle, nærmere Sarpsborg, der en båtgrav ble tilfeldig oppdaget under gravearbeider i 1894. Ifølge finneren var båten minst ni–ti meter lang og tre meter bred. Funnstedet var nær Glomma-bredden, og båten var trolig plassert i en grøft som var skåret ned i den leirholdige grunnen. Det var ikke spor etter noen gravhaug, men i en avisreportasje fra den tiden opplyses det at det hadde stått en stor bautastein på stedet tidligere. En god del gjenstander ble funnet i en liten kjernerøys midt i båten, men bare noen av disse sakene ble tatt vare på. Gravgodset viser at det var en mann som hadde blitt stedt til hvile på Valle omkring år 900, muligens noe tidligere. De bevarte gjenstandene fra graven består av en skålvekt av bronse med geometriske ornamenter, to vektlodd, et angel-saksisk sverdhjalt med innlagte ornamenter av sølv, en øks av jern, et skiferbryne og en isbrodd til en hest.
Andre sikre vikingtids båtgraver har vi fra Store-Dal , Hunn i Borge og Roer i Rygge. Båtgraver som ikke kan dateres nærmere enn til yngre jernalder, er dessuten funnet på Rør nordre i Rygge, på Kirkøy i Hvaler og på Gjellestad i Berg, i nærheten av Jellhaugen.
En del av gravfunnene fra vikingtid inneholder klinknagler og spiker, men ikke mange nok til at det kan være snakk om begravelse i båt. I slike “naglegraver” kan vi ha å gjøre med begravelser i trekister, eller med graver der deler av en båt inngår i gravgodset. Kan hende er naglegravene en slags symbolske båtgraver. Disse usikre båtgravene har imidlertid et noe annerledes fordelingsmønster enn de sikre båtgravene, ettersom de også finnes i et begrenset antall i indre Østfold.
Men hovedinntrykket er likevel at både båtgraver og naglegraver finnes i et nokså klart definert område med sentrum i Tune–Rolvsøy og skipsgravene der. Gravutstyret varierer, men det er tendens til at båtgravene inneholder et større utvalg av gravgods enn de ”vanlige” vikingtidsgravene i Østfold.
Spørsmålet om hvem som er gravlagt i båtgravene, er gammelt. Sett i et nordeuropeisk perspektiv er mange av båtgravene rikt utstyrt, men langt flere er hverken rikere eller fattigere enn flertallet av samtidige graver. Så vel kvinner som menn er gravlagt i båter. Blant de svenske seriene av rike båtgraver anlagt med én grav for hver generasjon, er hovedparten mannsgraver, men én av seriene inneholder kun kvinnegraver. På romertidsgravfeltet Slusegård på Bornholm er et stort antall båtgraver undersøkt. Slusegård-gravene er de eldste egentlige båtgravene som kjennes. Båtgravene på Slusegård er klart gravfeltets rikeste, med mange vitnesbyrd om de gravlagte menns høye status. Diskusjonen om hvorvidt båtgravene generelt sett er “rike” eller ikke, går som en rød tråd gjennom litteraturen. Haakon Shetelig konstaterte så tidlig som i 1912 at klinknagler og spiker fantes i 20 prosent av mannsgravene og i 27 prosent av kvinnegravene fra yngre jernalder på Vestlandet. Tallene for Østfold ligger også i den størrelsesorden.
Helt siden publiseringen av Oseberg-funnet fra 1916 og framover, har den tanken rådet grunnen at gravskipet eller -båten har å gjøre med forestillinger om det hinsidige, eller at båten skal forstås som et element i en fruktbarhetskult. Arkeologen Arnfrid Opedal har nylig analysert et båtgravfelt på Karmøy. Hennes tolkning er at “båtgravene (...) kunne inngå i en legitimeringsprosess av en gammel maktelite og samfunnsorden i tider med en ytre trussel”. Hun setter med andre ord båtgravene fra Karmøy i forbindelse med et ledende sjikt i den yngre jernalders samfunn. Andre har ment å kunne knytte båtbegravelsene til kongens betrodde menn. Slik sett kan båtgravene i en viss forstand oppfattes som en parallell til ryttergravene, som i Norge har sitt tyngdepunkt i det indre av Østlandet, samt i Vestfold.
Ryttergraver
Ryttergraver er, kort og godt, graver som inneholder rideutstyr. I praksis er det kun forekomsten av sporer og stigbøyler som definerer en ryttergrav, all den stund det bare er disse gjenstandene (og sadler, men de er ytterst sjeldne i gravfunnene) som utelukkende benyttes til ridning. Alt annet hesteutstyr fra yngre jernalder – bisler, seletøybeslag, hestebrodder og høvrer – er kombinasjonsutstyr eller brukes til kjøring med vogn eller slede. Ryttergravene opptrer på 900- og 1000-tallet, og de er alle mannsgraver. I Østfold har vi to sikre ryttergraver – én fra Hunn i Borge og én fra Mysen søndre i Eidsberg. Begge disse gravene er fra begynnelsen av 900-tallet, og i begge tilfeller var den avdøde godt forsynt med våpen. I graven fra Mysen fantes sverd, spyd, øks og et par sporer. Den rike Hunn-graven inneholdt på sin side blant annet et sverd, en øks, en skjoldbule, et par sporer, et kleberkar, to drikkehorn og et stekespidd. Men rideutstyr fantes trolig også i Tuneskipsgraven, og vi har mer usikre opplysninger om sporer i graver fra så vel Opstad som Sande i Tune.
Det kanskje mest fornemme av alle gjenstandsfunn fra vikingtid på østsiden av Oslofjorden – den praktfulle gullsporen fra Rød i Rygge – er jo også utstyr som har tilhørt en rytter. Funnet ble gjort i to omganger, i 1872 og i 1917, og består av en spore, en smygestol (en remprydelse som har sittet på sporeremmen og skjult selve festespennen, som antagelig var av jern) og et remendebeslag (et beslag som har sittet ytterst på sporeremmen) framstilt av 22 karat gull! Stykkene er dekorert i Borre-stil, og de tilhører trolig tiden omkring 900 e.Kr. Funnstedet var en liten dalsenkning øst for den vesle gården Rød under Værne kloster. Den filigransornerte gullsporen fra Rød er uten paralleller i vikingtidsmaterialet. Men både stilmessig, tidsmessig og hva symbolinnholdet angår, slutter funnet seg til miljøet rundt skipsgravene. Men det er vel ikke noe gravfunn – noen ryttergrav? Nei, antagelig ikke. De som har behandlet funnet tidligere, har gjerne tatt for gitt at det dreier seg om et depotfunn, en skatt som har blitt gjemt unna. Men det finnes ikke noe annet skattefunn fra vikingtid som kan sammenlignes med gullsporen. Bare Erling Johansen har vært skeptisk og ikke villet ta noe endelig standpunkt til hva slags funn vi har å gjøre med. Det kan jo være vanskelig å tilskrive unike gjenstandsfunn den ene eller den andre funnkategorien, i hvert fall når funnsammenhengen er så uklar som her.
Det er et vesentlig poeng at sporen og remendebeslaget ble funnet over 100 meter fra hverandre. Kanskje er rideutstyret forsettelig plukket fra hverandre før nedleggingen? Derfor bør vi heller ikke legge så stor vekt på at det bare er én spore som er funnet – den andre kan fremdeles ligge gjemt i Rygges jord. Det er for øvrig ikke noe helt ukjent fenomen at det kun finnes én spore også i gravfunn. Det var for eksempel tilfelle med graven i det danske Ladbyskipet. Man kan derfor ikke avvise tanken om at Rød-funnet skriver seg fra en grav, enten fra en flatmarksgrav eller fra én av de gravhaugene som finnes flere steder i nærheten av funnstedet. En spennende tanke – selv om vi kanskje aldri får vite om det faktisk forholder seg slik – er at gullsporen, smøygestolen og remendebeslaget fra Rød er resultatet av et haugbrott. Kan det være storhaugen på ”Søsters hvile” oppe ved Værne kloster man har brutt seg inn i og ranet? Og kan spredningen over et større område av sporens enkelte bestanddeler skyldes at noen på dette viset symbolsk har villet bryte ned den gravlagtes makt og myndighet? La det bare være nevnt som en mulighet. Det er i det minste en tolkning som tar hensyn til særegenhetene ved Rød-funnet. Men i så fall har vi jo også en ryttergrav her – selv om vi bare indirekte har funnet spor etter selve begravelsen. Noen ordinær ryttergrav kan det ikke være tale om – den praktfulle gullsporen viser tydelig det.
Betrakter vi ryttergravene på Østlandet som helhet, ser det ut til at mennene i disse gravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Vi må tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Men de fleste ryttergravene er ikke overdådig utstyrt – de har gjerne et betydelig antall våpen, ofte også en del redskaper – men mangler i de fleste tilfeller det prangende utstyret som kjennetegner for eksempel skipsgravene. Unntaket fra denne regelen er det først og fremst nettopp skipsgravene som representerer. Rideutstyr fantes jo både i Tuneskipet og i storbåten fra Borre, så vel som i skipsgravene fra Ladby og Hedeby. Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.
Ryttergraver finnes også i et betydelig antall i Danmark. Brorparten av de danske ryttergravene finnes i de vestlige og sørlige deler av landet. Ryttergravene i Øst-Danmark og i Skåne er betraktelig færre, og det er således disse områdene, særlig Øst-Sjælland og Skåne, som har et spredningsmønster som kan minne om Østfolds. For de danske ryttergravenes del har enkelte tenkt seg at de er ideologisk knyttet til et nytt kongedynasti som kom til makten i Danmark henimot slutten av 800-tallet. Dette nye Olaf-dynastiet kan ha tatt i bruk ryttergravskikken som en del av Odin-kulten og forestillingene om Valhall og Odins lojale hærskare, de udødelige einherjene – både for å symbolisere slektens avstamming fra Odin og som et bilde på både kongens og andre stormenns ”lid” eller væpnede følge. I så fall kan stormenn rundt i det danske riket ha lagt seg til ryttergravskikken etter at Olaf-dynastiet hadde introdusert den. Kan hende viser spredningen av ryttergraver dermed det danske maktområdet på begynnelsen av 900-tallet – slik skipsgravene muligens også gjør det.
Det er for så vidt ingen ting i veien for at begge disse teoriene kan ha mye for seg.
Båtsymbolikk, ryttere og ”håndgangne menn”
Men kan det være at båtgravene – i det minste de av dem som inneholder våpenutstyr – skal tolkes på samme måte? Under enhver omstendighet er det berøringspunkter mellom de to gravskikkene: også i det vi kan kalle våpenbåtgraver viser det seg at det generelt er flere våpen og mer personlig utstyr enn i de vanlige våpengravene. Det er åpenbart når det gjelder båtgraver som den fra Valle, men tydelig også i de sikre båtgravene fra Store-Dal og Roer. Således skriver for eksempel en stor del av snekkerredskapene (høvler, meisler) i ytre Østfold seg fra nettopp båtgraver. Trekker vi inn naglegravene også, gjelder det faktisk flertallet av slike redskaper. Ryttergravene er i stor utstrekning et innlandsfenomen i Norge, med størst utbredelse på Romerike og Hedemarken. Det er interessant å legge merke til at av de relativt sett fåtallige graver med rytterutstyr som er påvist i kystdistriktene, er flere sikre båtgraver. Når det gjelder Vestfold, er minst tre av de syv ryttergravene også båtgraver. Det gjelder blant annet den rikeste av gravene fra de store gravfeltene på Kaupang-gårdene i Tjølling. I utstyr er Kaupang-graven en nokså typisk ryttergrav – med fullt våpensett og spesialverktøy til trearbeid og så videre. Men båten er kommet inn som et nytt element.
I et par tilfeller viser gravgodset tydelig at de som er gravlagt i våpenbåtgravene i Østfold, også har hatt en særskilt status. Det gjelder skålvekten og loddene i Valle-graven, og det gjelder et antall spillebrikker fra båtgraven fra Roer i Rygge. Spillebrikker opptrer oftest i graver som vi helst vil oppfatte som rike. Som gruppe kan med andre ord båtgravene med våpen oppvise flere av de særtrekk som arkeologen Helge Braathen finner i ryttergravene. Det som skiller mennene i båtgravene fra dem i ryttergravene, er at båtgravene nokså innlysende inneholder en båt eller deler av en båt og bare unntaksvis sporer eller stigbøyler, mens ryttergravene på sin side inneholder rideutstyr, men sjelden båt. Imidlertid finnes det interessante kombinasjonsgraver. Noen av disse “ryttergravene i båt” (eller skip) hører til de rikeste yngre jernalders gravfunn vi kjenner i Norden. Jeg tenker på skipsgravene fra Tune og Borre her hjemme, og Hedeby og Ladby i Danmark.
Det synes derfor rimelig å knytte våpengravene i båt til menn med en særskilt status. Når det i all hovedsak bare er voksne individer som har blitt gravlagt i båt, tyder det på at vi har å gjøre med en rang som er oppnådd eller tildelt, og ikke en medfødt status. Inventaret i det man kan kalle “våpenbåtgraver” kan tyde på at denne statusen har vært militær. Anton W. Brøgger hevdet allerede i 1921, i sin avhandling om “Rolvsøyætten”, at de mindre båtgravene finnes i klynger omkring de store skipsgravene. Han tok det som et tegn på at denne spesielle gravskikken var knesatt av høvdingslekter, og at den har spredt seg fra disse miljøene og ut til deres nærmeste krets. Den tanken virker rimelig i Østfold.
Trolig finnes det en sammenheng mellom menn som hadde sjømilitære ledelsesoppgaver og noen av båtgravene. Båten som symbol har vært knyttet til et ledende sjikt i kystsamfunnet. Det karakteristiske inventaret i mannsgravene med båt tyder på at gravskikken er knyttet til militære ledelsesoppgaver, og i den forstand er det grunnlag for å hevde at våpenbåtgravene utgjør et maritimt sidestykke til innlandets ryttergraver. Men hvorfor gravlegges noen av de militære lederne også i ytre Østfold – som på Hunn – i ryttergraver? Det må dreie seg om ulike ledelsesoppgaver, kanskje oppgaver på ulike nivåer. En mulig tolkning er at våpengravene i båt representerer skipssjefer. Hver av dem kan dermed ha hatt ansvar for et skipsmannskap som en ”lendmann” eller en høvding med en lokal maktposisjon rådde over. I så måte er det kanskje ikke tilfeldig at våpenbåtgravene ser ut til å være knyttet ikke bare til Tune-komplekset, men også til den antatte høvdinggården Værne i Rygge? Har det sittet en ”lendmann” i Rygge – en representant for dem, hvem de nå var, som hadde gravplassen sin ved Visterflo? Da kan det ha vært han som eide gullsporen, og som kanskje ble gravlagt med den. Kanskje skal vi også tenke oss at den enslige ryttergraven fra Mysen viser at det fantes en ”håndgangen mann” også der. Om den sistnevnte så har sverget lojalitet til ”Tune”, eller om det satt en lokal hersker i ”Eidsberg” som Mysen-rytteren skyldte sin posisjon, er et helt annet spørsmål. På den ene siden er gravleggingstradisjonene i vikingtid, som vi har sett, klart forskjellige i disse to områdene. Men på den annen side glimrer de absolutte toppsjiktsgravene med sitt fravær i det indre av fylket. Mest trolig er det derfor at stormennene i de sentrale bygdene i indre Østfold politisk står i et slags avhengighetsforhold til Tune-miljøet når vi kommer til begynnelsen av 900-tallet.
Fra senere sagakilder vet vi at lokale stormenn kunne ha et temmelig stort følge. Hvordan har stormenn rundt i Østfold kunnet underholde slike krigerflokker? Det er lite trolig at det er én gård som alene har brødfødd et så stort antall hærmenn. Mer sannsynlig er det at stormannen har gitt mennene i liden inntektene av gårder i jordegodset sitt. Trolig har hærmennene derfor sittet på bebyggelser i nærheten av hovedgården, ettersom vi i hovedsak skal regne med lokale jordegods i denne perioden. Man kan spørre seg hvorfor det ikke i Østfold kan påvises hele serier av båtgraver, med én grav for hver generasjon, slik tilfellet er med de svenske båtgravfeltene fra vendeltid? Dersom jord ble tildelt menn i en godsbesittende stormanns væpnede lid, skal vi neppe forestille oss et statisk system med faste “embetsgårder” gjennom en periode på flere hundre år. Det har trolig vært slik i yngre jernalder at gods som var gitt av en stormann til en underordnet i bytte mot lojalitet og tjeneste, også kunne gå tilbake til stormannen. Til andre tider kan disse bebyggelsene ha blitt drevet av leilendinger eller andre som har stått i et mer direkte underordningsforhold til stormannen. Leilendingene har ikke nødvendigvis hatt rett til å bli gravlagt i haug eller med våpen. Det er mulig at dette er forklaringen på at vi finner enkeltliggende ”offisersgraver”, som ryttergravene fra Mysen søndre og Hunn eller våpenbåtgraven fra Valle.
Om litt skal vi se at hypotesen om lokale gods med hærmenn og andre undergivne plassert i bebyggelser som omgir sentralt plasserte hovedgårder, gir god mening i Østfold. Ikke bare for å forstå viktige elementer av gravskikkene i dette landskapet i vikingtid, men også når det gjelder å tolke en del svært karakteristiske typer av stedsnavn som finnes i fylket. Det er imidlertid enda noen gravfunn vi må se nærmere på først.
Kammergraven fra Haugen
Tre år før Oluf Rygh kom til Rolvsøy i 1867 for å grave ut Tuneskipet, hadde man støtt på en annen bemerkelsesverdig grav på Haugen. I en vid, men nokså lav haug nær Visterflo støtte folk på gården på et stort, tømret gravkammer. Kammeret var gravd ned i den leirholdige undergrunnen. Det var bygd av liggende stokker, fire av dem i høyden. Tømmerkammeret var kvadratisk, og hver side målte ca. 3,75 meter. Høyden var ca. en halv meter, og over det hele var lagt et flatt tak – også det av tømmerstokker. Gulvet inne i kammeret var dekket med einer.
Dessverre var det først da Rygh kom til gården, at fagarkeologene fattet interesse for funnet som var gjort tre år tidligere. Rygh ble forevist haugtomten, men det viste seg at de fleste funnene fra kammergraven var blitt ødelagt eller spredt for alle vinder i mellomtiden. Men han fikk da samlet inn de gjenstandene som var bevart, og, ikke minst viktig, han fikk i stand en fyldig rapport om funnet.
Igjen dreier det seg om en grav fra omkring 900. Kammeret hadde vært utstyrt med et meget rikt gravgods. Her fantes en skålvekt av bronse og noen vektlodd av bronse og jern, en del tekstiler, deriblant et silkebånd og et vevd bånd hvis motiv trolig er en skipsbegravelse, levninger av dundyner og -puter, hesteutstyr i form av seletøy og et bisselmunnbitt, en ringnål av bronse, to drikkehorn, en bronsekjele, to kleberkar, to eller tre bøtter av tre, samt bein av minst to store hunder.
Slike rike kammergraver er et særkjenne ved Sør-Skandinavia på 900-tallet. De finnes på Jylland og i Schleswig, på Fyn, på Langeland og på Lolland. Sikre funn mangler på Sjælland, og i Skåne finnes bare én sikker kammergrav. Kammergravene kjennes ellers i Mälar-området i Sverige, først og fremst på Birka, og i noen grad i Västergötland. Graven fra Haugen er den eneste som kjennes innenfor det nåværende Norges grenser. En har ment at kammergravskikken i Danmark er et uttrykk for aristokratiets bevisste avstandtagen fra den vesteuropeiske kristenheten, og som en del av samfunnets streben etter å bevare sin selvstendighet og identitet i en periode med stort trykk fra riker lenger sør i Europa. Spredningsmønsteret er ikke helt ulikt skipsgravenes, og enkelte steder, først og fremst i Hedeby og i Rolvsøy, opptrer skipsgraver og kammergraver om hverandre på gravplassene. Kammergraven fra Haugen understreker således ikke bare denne gravplassens tilknytning til det øverste samfunnssjiktet midt i vikingtiden, men viser også de gravlagtes åpenbare forbindelser til Danmark.
Det er ikke helt umulig at det kan ha vært flere kammergraver i Østfold. Anders Lorange skriver et sted at det sommeren 1868 ble kjørt ut en stor rundhaug på dyrket mark på Gudim i Rakkestad. I haugen fantes et firkantet rom bygd av tømmerstokker, men ikke noe gravgods. Kan hende var det en plyndret kammergrav fra vikingtid man hadde støtt på.
I Danmark motsvares de rike ryttergravene av kvinnegraver der de gravlagte er stedt til hvile i vognkrybber (“vognfadinger”). Selve krybben er oftest borte, og det er bare jernbeslagene og, av og til, avtrykket av treverket i bunnen av graven som er bevart. Slike graver er så langt ikke påvist i Norge. Men nettopp i ytre Østfold, der sør-skandinaviske gravleggingstradisjoner ser ut til å gjøre seg gjeldende blant ledende grupper i vikingtid, ville det ikke være særlig oppsiktsvekkende om vognkrybbegraver skulle kunne påvises. Her skal vi bare nevne én mulighet. Da Anders Lorange undersøkte et gravfelt på Gimmen i Idd, Halden, i 1868, mente han i en av haugene å ha funnet spor av et ”tregulv”, som ”kunde optages i store stykker”. Ovenpå ”gulvet” lå en mengde menneske- og dyrebein, sannsynligvis hestebein, om hverandre. Her fantes også skår av et importert tinnfoliert leirkar, en vinkanne av en type som er sjelden i Norge, men blant annet er funnet på Kaupang i Vestfold og på høvdinggården Borg på Vestvågøy i Lofoten. Ellers fantes et bryne og en del klinknagler som etter Loranges mening hadde vært brukt til å sammenklinke ”gulvet”. Opplysningene om ”tregulvet”, naglene og et større antall forrustede jernstykker, deriblant noen beslag, som skriver seg fra Gimmen-utgravningene til Lorange, men som ikke kan stedfestes, gjør at man kan mistenke at det kan dreie seg om en begravelse av en uvanlig type i Østfold – kanskje i ”vognfading”.
Kvinnegraver og handel
Vi husker at det var en vesentlig forskjell i antall kvinnegraver mellom indre og ytre Østfold. I indre Østfold er 23 prosent av de gravene som kan kjønnsbestemmes, kvinnegraver – i ytre Østfold så mange som 42 prosent. Det er med andre ord uvanlig mange kvinnegraver i ytre Østfold. Det er først og fremst gravene fra Skjeberg, Borge og Tune som trekker snittet opp. Særlig er det mange kvinnegraver på de store gravfeltene på Hunn og Store-Dal. På begge disse gravplassene er det faktisk flere sikre kvinnegraver enn sikre mannsgraver. I gjennomsnitt på landsbasis er imidlertid bare hver femte grav fra vikingtiden en kvinnegrav.
Det ser ut til å være typisk for enkelte kystområder i Norge at det finnes slike ”lommer” med særlig mange kvinnegraver. Hva er forklaringen? Trolig finnes det ikke bare én. Noen kvinner kan ha fått en selvstendig status fordi ektemennene deres var døde i krig eller viking. De senere landskapslovene ga enker myndighet over sin egen del av arven, men ikke over mannens gods. Men dersom enkestatus var hovedårsaken til funnbildet, ville man ha forventet å finne en jevn spredning av ”enkegraver” over hele kystlandet, og det er altså ikke tilfellet, heller ikke i Østfold.
En undersøkelse av forholdet mellom kvinne- og mannsgraver på kyststrekningen fra Mølen til Borre i Vestfold viser at det er i sentralområdene, deriblant Kaupang i Tjølling, at andelen kvinnegraver er størst. De to andre områdene i Vestfold der kvinnegravene er flere enn i landskapet for øvrig, utmerker seg ved å ha spesielt mange importfunn, og det er tenkelig at det har ligget anløpsplasser eller kaupanger der. Det har derfor vært foreslått at den ”skjeve” kjønnsmessige fordelingen i enkelte kystområder skyldes at kvinner i disse områdene har kunnet erverve seg en særlig status utenfor husholdet og slekten. På grunn av det store innslaget av kvinnegraver på Kaupang, har man villet knytte denne særlige rollen til handel. Det kan med andre ord tenkes at det er i tilknytning til steder der det har foregått handel i vikingtiden, at vi finner mange kvinnegraver.
Tanken er interessant, men ikke uten problemer. Den alvorligste innvendingen er kanskje at dominansen av kvinnegraver på de store gravfeltene i Tune, Borge og Skjeberg ikke er noe nytt fenomen i vikingtid, men kan spores alt i romertid. Likevel er det et faktum at med ett unntak så er alle funn av skålvekter og/eller vektlodd fra vikingtid i Østfold gjort nettopp i dette området, selv om disse funnene synes å skrive seg fra mannsgraver. Tilstedeværelsen av skattefunn har også blitt satt i sammenheng med handelsplasser. Det er en viss tendens til at skattefunnene i Østfold grupperer seg omkring Glomma-munningen. Men det dreier seg om relativt få funn, totalt sett. Fra Haugen i Borge har vi et lite sølvfunn. fra Fuglevik på Kråkerøy en større myntskatt fra sen vikingtid og fra Strømshaug i Råde én, muligens to, myntskatter. Utenfor dette området har vi tre skattefunn – fra Gjulem og Gjølstad i Rakkestad og fra Os i Halden.
Vi har alt vært inne på at det er en klar sammenheng mellom Oslofjord-området og øvrige deler av Skagerrak-Kattegat-regionen med hensyn til skattefunnenes formforråd og sammensetning. I dette området begynte man å kutte sølvet sitt i mindre biter tidlig på 900-tallet, og fenomenet sprer seg gradvis nordover og østover. Det kan bety at sølvet i dette området har fungert som betalingsmiddel i en vektbasert økonomi. Utenfor Skagerrak-Kattegat-området er skattefunnenes sammensetning annerledes, blant annet med et markant innslag av gullarmringer, som trolig har fungert som verdighetstegn. Det er sannsynlig at det i et så sentralt distrikt innenfor denne regionen som Tune-området må sies å ha vært, har eksistert én eller flere handelsplasser før etableringen av byanlegget ved Sarpsfossen tidlig på 1000-tallet. Men vi har fremdeles ikke funn som kan fortelle oss hvor en slik plass eventuelt har ligget. Et sted ved selve Glomma-bredden er én mulighet, ved bunnen av én av de kilene som skjærer seg dypt inn i landet i Onsøy, Borge og Skjeberg er andre. Eller hvorfor ikke i Rolvsøy? Viser skipsgravene og kammergraven her – på samme måte som kammergravene på Birka i Mälaren og skips- og kammergravene ved Hedeby i Sønderjylland – oss veien til en kaupang ved Visterflo, en mulig forløper til Borg? Bare systematiske, arkeologiske undersøkelser, eller fremtidige, heldige funn, kan gi oss svaret.
Gård og gods
Mangelen på skriftlige samtidskilder gjør det vanskelig å rekonstruere landskap og samfunnsorganisasjon i yngre jernalder og vikingtid. Arkeologiske kilder må derfor spille en sentral rolle. Men arkeologien lar oss uvegerlig sitte igjen med en del spørsmål: Den viser oss en del mønstre og relasjoner som igjen må være gjenstand for videre fortolkning. Men ved hjelp av de få skriftlige samtidskildene vi har, runeinnskrifter, de gammelislandske eddadiktene og skaldekvadene og, i særlig grad, stedsnavnene, er det mulig å gi et fyldigere bilde. En slik tverrvitenskapelig innfallsvinkel har vist seg fruktbar i andre deler av Skandinavia, og vi skal i det følgende forsøke å vise at den er det også i Østfold.
Innenfor gårdsforskningen har overgangen fra eldre til yngre jernalder blitt diskutert i en årrekke. Over store deler av Skandinavia mangler vi nemlig bosetningsspor fra merovingertid og vikingtid, mens sporene fra bronsealder og – særlig – yngre romertid/folkevandringstid er mange. Som vi har sett tidligere, har man kunnet dokumentere en del steder at bebyggelser og åkersystemer med lang kontinuitet blir forlatt omkring år 600. Noe av forklaringen ser ut til å være at bebyggelsene omorganiseres, og at det innføres nye driftsformer i jordbruket, muligvis med økt vektlegging av åkerbruk. I Østfold er det ikke gjennomført arkeologiske undersøkelser med sikte på å bestemme karakteren av denne omleggingen. Men der slike undersøkelser er gjort, ser det ut til å være et tilbakevendende mønster, i den forstand at bare en mindre andel av bebyggelsene fra eldre jernalder viser seg å ha vært kontinuerlig bosatt fra folkevandringstid og gjennom merovingertid og vikingtid.
Bak omstruktureringen av bebyggelser og kulturlandskap omkring år 600 vil mange nå se det jordeiende aristokratiet og de selveiende bøndene, som har hatt sine seter på de gårdene som var bosatt kontinuerlig fra yngre romertid og videre gjennom folkevandringstid og merovingertid. Sannsynligvis legges grunnlaget for vikingtidens samfunn og bosetningsmønster i denne perioden. Og vikingtidens bosetningsmønster synes å være kjennetegnet av jordherrer som med basis i sine hovedgårder kontrollerte større og mindre jordegods som dels ble drevet med ufri arbeidskraft i form av treller. I den gjenstående delen av dette kapitlet skal vi forsøke å sirkle inn noen av disse hovedgårdene, og ved hjelp av først og fremst arkeologi og stedsnavn se nærmere på hvordan de lokale godsene i Østfold kan ha fungert.
Noen av hovedgårdene i yngre jernalder i Østfold har vi vært innom tidligere. Det dreier seg om Tune, Odinssalr i Onsøy og Tesalr i Råde. Stedsnavn som inneholder leddet ”sal” viser oss trolig i mange tilfeller bebyggelser der stormennene har hatt sine hallbygninger. Andre eksempler fra Østfold er Oppsal, som finnes i Eidsberg og i Rødenes (”den øvre salen” eller ”salen som ligger høyt”). Disse navnene viser oss antagelig ikke selve stormannsgårdene. Begge disse gårdene ser ut til å ligge i utkanten av sentrale bebyggelseskomplekser, henholdsvis Folkenborg i Mysen og Folkenborg i Rødenes. Det er mulig at leddet ”borg” i disse navnene er synonymt med ”hall”. Til samme kategori skal vi trolig også regne Trømborg i Eidsberg (Treginsborg, av mannstilnavnet tregin, ”den sorgfulle” eller ”angerfulle”), kanskje også Borge i sognet med samme navn. I de fleste tilfeller viser imidlertid ordet ”borg” i stedsnavn enten til en bygdeborg eller helt allment til betydningen berg, høydedrag.
Andre termer som har vært i bruk i yngre jernalder og vikingtid for å betegne sentrale lokaliteter av forskjellig slag, er blant annet husar, åker (akr), vang (vangr), horg (harg/horgr), haug (haugr), stav (stafr), al, hov (hof), ve (vé) og voll (vollr). I noen tilfeller viser disse termene til sentrale bebyggelser, i andre til forsamlingsplasser, innendørs eller utendørs kultsteder, administrasjonsgårder etc. Husar kjenner vi igjen i Enhus på Kråkerøy, og Huser på Hvaler og i Rødenes. Det er mulig at navnet Husemarken i Ullerøy viser til en forsvunnet husar-bebyggelse i dette området. Opphus i Borge var i middelalderen bosted for presten i Borge, og navnet kan likeledes tyde på at det tidligere har vært en husar-bebyggelse mer sentralt plassert i kirkebygden her.
Navn som inneholder et gudenavn, slik som Odinssalr, kalles teofore eller gudebetegnende. Slike navn opptrer både i sentrale og mer perifere miljøer i Østfold. De er altså ikke i seg selv tegn på et sentrum, men det er tydelig at de samtidig regelmessig opptrer i den navnefloraen som omgir hovedgårdsmiljøene. I noen tilfeller, som nettopp Odinssalr, betegner de kan hende selve stormannsbebyggelsen, og det samme er muligens tilfelle med Frøshov i Trøgstad og Gudim i Rakkestad. Disse navnene betyr henholdsvis ”Frøys hov” og ”gudenes hjem”. Andre navn, som Forsetlund i Onsøy, Gudim (sammensetning av “gud” og “vin”, slette) i Askim og Onsaker (”Odins åker”) i Våler er knyttet til sentrale navnemiljøer, men har ikke til å begynne med vært bebyggelsesnavn.
De andre navnegruppene, slike som inneholder elementene hov, åker, vang, haug og *al, men også navn som Løken (sammensetning av ”leikr” og ”vin”) og Lund (egentlig ”liten skog”, men kan i noen tilfeller sikte til ”hellig lund”), grupperer seg i karakteristiske konsentrasjoner rundt i Østfold-landskapet. Også disse navnene tilhører i mange tilfeller hovedgårdsmiljøene. Vi skal se på noen eksempler.
I Råde opptrer gårdsnavnene Løken, Voll, Haug og Aker i nær tilknytning til Tesalr/Huseby. Navnekomplekset i Onsøy har vi vært innom flere ganger. Til dette komplekset hører ikke bare Odinssalr og Forsetlund, men også navn som Hov, Hovland, Lund/Lunder/Lundeby, Hauge, Valle og Elingård (tidligere Elin, av al, som muligens har betydningen ”beskyttet, vernet” eller ”hellig, fredet” ), kanskje også Gjølberg, som kan tenkes å være en parallell til det uforklarte Gillberga, eller av og til Gilleby, som forekommer i en del svenske sentrale navnekomplekser i yngre jernalder. Mindre samlinger i ytre Østfold finnes blant annet i Rygge, der vi foruten kirkestedet Rygge (mulig sammensetning med -hof) finner Vang, Løken og Lyby (av lýdr, ljódr, som har betydningen ”folk, samlet folkemengde”), og i Idd, der vi i grenden rundt Idd kirke har navnene Hov, Lund, Voll og Vevlen. Vevlen (Viflin) inneholder kan hende betegnelsen på en før-kristen kultleder (*vivil). Til dette komplekset på Iddesletta kommer også Snekketorp og Nokkedalen, som vi behandlet i et tidligere kapittel.
De samme karakteristiske kompleksene finnes i de indre bygder. I Askim opptrer Hov, Løken, Hauger og Vang rundt Askim kirke og prestegård. I Trøgstad finner vi Hov, Løken, Frøshov og Lund – det kan være verdt å nevne Skjønhaug også, der førsteleddet er tolket som sjón, ”syn”, kanskje i betydningen ”utsikt”. Vi har nevnt Gudim i Rakkestad, som er nabogård til kirkestedet. I samme bygdelag opptrer Haug, Lund og Ski (av skeid, som her kan bety ”bane til kappløp eller kappridning”). Flere eksempler finnes også.
Dette nokså faste mønsteret viser oss for det første at det er en klar sammenheng mellom navn som viser til religionsutøvelse eller kult på den ene siden, og navn som viser til sentralbebyggelser eller stormannsgårder på den andre. Dette sammenfallet må være et resultat av at stormennene i yngre jernalder og vikingtid stod i spissen for kulten, og at de dels hadde monopolisert den, og dels var avhengige av å ha et særlig nært forhold til gudene for å kunne utøve sine plikter og rettigheter som aristokrater. Dernest forteller den topografiske fordelingen av slike sentrale navnekomplekser i Østfold oss at stormennene i denne perioden har sittet på hovedgårder som var temmelig jevnt spredt i landskapet – eller landskapene, for å være mer nøyaktig, ettersom disse kompleksene faller i to like klare grupper, én i ytre Østfold og én i indre, som en del av de funngruppene vi har diskutert tidligere. Uten at vi skal berøre det fenomenet noe nærmere i dette kapitlet, er det et nesten fullstendig sammenfall mellom disse navnekompleksene/hovedgårdsområdene og de senere kirkestedene, i de fleste tilfeller så direkte at vi må anta at middelalderkirkene i fylket i stor utstrekning ble reist i tilknytning til det som hadde vært stormannsbebyggelser i yngre jernalder og vikingtid. Kontinuiteten i så måte handler trolig mer om maktkontinuitet enn ”kultkontinuitet”.
Til disse spesielle miljøene hører også stedsnavn som inneholder ”titler” og betegnelser for ulike lederfunksjoner. Det dreier seg om termer som kan gjenfinnes i det eldste skaldespråket, i runeinnskrifter eller i skriftlige kilder fra det angelsaksiske England, og som synes å kunne føres tilbake til væpnede stormannsfølger i yngre jernalder. Tidligere har vi vært inne på at leddet folkins- i navnet Folkenborg kanskje har sammenheng med fylkir, som betyr konge. På sikrere grunn er vi med navnet Jale i Skjeberg, som trolig kommer av Jarleif – og som viser til høvdingtittelen jarl. Likeledes i Skjeberg finner vi Tegneby. ”Tegn” er en gammel germansk betegnelse for en edsvoren kriger av høy rang. Slike ”tegner” omtales i en del runeinnskrifter, foruten i stedsnavn. De ser ut til å være et Kattegat–Skagerrak-fenomen. I det nåværende Norge finnes navnet Tegneby bare i Såner i Follo foruten i Skjeberg. En Tegneby finnes også i Orust i Bohuslän. Det er ikke tilfeldig at det ikke bare er førsteleddet som er likt i de tre tilfellene, men at navnene er identiske. I svenske sentralbygder opptrer regelmessig slike navnesammensetninger av ”titler” og -by. Foruten Tegneby, dreier det seg om navn som Rinkeby (”rink” er også en eldre betegnelse på en kriger av høy rang), Karleby (”karl” betegner trolig en kriger av lavere rang enn ”tegner” og ”rinker”), Svenneby (av sveinn, ”følgeslager”) og Smedby (som trolig skal forstås som våpensmed). Noen rinker eller karler har vi neppe spor etter i stedsnavnene fra Østfold. Svenneby og Smedby ser derimot ut til å være et typisk innslag i kompleksene i indre Østfold. Begge disse navnene forekommer i en del tilfeller i det indre østlandsområdet, men ikke ellers i Norge.
I Østfold finner vi Smedby to ganger i Trøgstad og Svenneby to ganger i Eidsberg og én gang i Spydeberg. Det er rimelig å knytte bebyggelsene som disse navnene tilhører, til hovedgårder i de respektive bygdene. Men spredningsmønsteret er så vidt spesielt at det er fristende å tenke seg at de har samme bakgrunn – og samme utgangspunkt. I sentrum av den store sirkelen som de fire plassene på østsiden av Glomma danner, ligger det som trolig kan oppfattes som et bebyggelseskompleks av høy rang i området Folkenborg–Mysen–Sletner. Kan det være at en stormann i dette området har forsøkt å få makt og innflytelse over et større område ved å sette inn lojale tjenere på større gårder i bygdene omkring?
Et annet navn som kan tolkes inn i en lignende sammenheng, er Holleby i Tune. Oluf Rygh foreslo i sin tid at navnet var en sammensetning med kvinnenavnet Halla. Navneforskeren Kåre Hoel nevner alternative muligheter. Han anfører blant annet at adjektivet hollr, ”tro, pålitelig” er en mulig tolkning av førsteleddet. Denne tolkningen har også vært framført i bygdeboken for Tune. Hvis den har noe for seg, er Holleby sammenlignbart med noen av de by-navnene vi har diskutert ovenfor (Svenneby, Tegneby). Asgaut Steinnes diskuterer i én sammenheng navn som inneholder elementet ”rakke”. Ordet betyr egentlig ”hannhund”, og forekommer i Østfold i navnet Rakkestad, som foruten i sognet av samme navn, også forekommer i Rødenes. I begge tilfeller dreier det seg om gårder i sentrale komplekser. Komplekset i Rakkestad har vi behandlet tidligere. Rakkestad i Rødenes ligger nær Folkenborg og middelalderkirken. I Sverige og Danmark finnes det samme navneleddet i Rackeby/Rakkeby. Steinnes mener at ”rakke” har vært et tilnavn som har vært knyttet til menn som satt på kongelige administrasjonsgårder.
Når langt de fleste av de stedsnavnene som kan knyttes til ”kongelige” tjenere eller ”embetsmenn” finnes i indre Østfold, er det trolig et signal om at den sosiale dynamikken har vært annerledes i disse bygdene enn i ytre Østfold. Det er ikke så godt å si hvorfor det har vært slik, eller hvem ”sveinene”, ”rakkene” og ”smedene” har tjent under. Det kan ha vært lokale stormenn, eller det kan ha vært en ”konge” som hadde makt over mesteparten av indre Østfold. Men hvorfor glimrer da disse ”tjenerne” med sitt fravær i sentralkompleksene i Ra-bygdene? En dristig hypotese er at den ”kongen” som disse mennene hadde sverget lojalitet til, ikke hadde sitt sete i det indre området overhodet, men i ytre Østfold. I så fall kan det tenkes at disse navnene markerer at aristokratiet i indre Østfold har underkastet seg en større autoritet, muligvis en fra det miljøet som på 900-tallet gravlegger sine døde ved Visterflo i Rolvsøy ..?
Østfold i vikingtiden: et stormannssamfunn
Funn og fornminner underbygger bildet av et hierarkisk oppbygd kulturlandskap i perioden.
Det gjelder for eksempel storhaugene. Det er en klar sammenheng mellom den landskapsmessige fordelingen av de store gravhaugene og de sentrale navnekompleksene. En sammenheng, men en som er noe mer sammensatt, finnes likeledes mellom sentralbebyggelsene og gravfunnene fra vikingtid. De rike vikingtidsgravfunnene er med få unntak gjort innenfor eller i nær tilknytning til disse kompleksene. Utenfor kompleksene finnes et mer eller mindre bredt belte uten gravfunn, mens det utenfor dette beltet igjen forekommer gravfunn fra vikingtid. I noen grad får vi det samme bildet dersom vi ser på fordelingen av gravhauger overhodet, uten hensyn til om de er fra eldre eller yngre jernalder. En nøkkel til å forstå dette mønsteret, er sammenhengen mellom gravlegging og arverett.
Én av gravhaugenes funksjoner synes nemlig å ha vært å fastslå arvingenes rett til jorden. Overføring av arv etter den døde var et sentralt element i de ritualene som fant sted i forbindelse med dødsfall. I det minste så langt tilbake som til begynnelsen av 400-tallet, da innskriften på Tunesteinen omtaler ”arbija” (arveøl), var betegnelsen på gjestebudet som ble holdt i forbindelse med begravelsen, knyttet til arv. Arkeologen Dagfinn Skre mener at gravhaugene i yngre jernalder ble bygd i forbindelse med arveskifter. Men dersom haugene og andre ”synlige” begravelser uttrykker et eierforhold til gård og jord, hva da med gårder som ikke har slike monumenter? Det har vært foreslått at disse gårdene i yngre jernalder og vikingtid ble drevet av treller eller leilendinger. Kan det da tenkes at det påfallende spredningsmønsteret i Østfold er et resultat av en godsstruktur – av at stormannsbebyggelsene i sentralområdene er omgitt av bebyggelser bosatt og drevet av folk uten eiendomsrett til jorden de bebor, og uten rett til ”synlig” begravelse? Og har i så fall ”gravhaug-gårdene” utenfor de ”tomme” randområdene vært sete for frie bønder, for folk som har hatt arverett til egen jord, men som kanskje har vært stormannens allierte? Det er iallfall en rimelig tolkning av materialet fra Østfold. Vi skal se på et par tydelige eksempler.
I Våler finner vi i Kirkebygda, i området rundt steinkirken fra middelalderen, et interessant kompleks med gårdene Torsnes, Løken og Haug. Her ligger også Flesberg, som på 1300-tallet kan ha vært setegård for Bolt-slekten, som eide en stor del av jorden i Våler i senmiddelalderen. På prestegården finnes et større gravfelt, og vikingtidsfunnene fra Våler skriver seg dels fra dette sentralområdet, og dels fra gårder lenger vekk, i vest og sørvest. Sør for Kirkebygda, ned mot Vansjø, er det et større område der det hverken finnes gravhauger eller er gjort vikingtidsfunn. De fleste gårdene i dette området har navn som ender på -rød. Gårder med slike navn regnes gjerne for å være ryddet i kristen middelalder, dels fordi de i mange tilfeller er små og med lav landskyld, og dels fordi de av og til inneholder personnavn som utvilsomt tilhører kristen tid (Jon og Pål, for eksempel). Det er også et faktum at endelsen -rød eller -rud var produktiv langt opp i tid, og i Østfold ble brukt for å navngi husmannsplasser i senere tid. Men i Våler ble brorparten av -rød-gårdene i distriktet sør for Kirkebygda regnet som fullgårder i kilder fra tidlig på 1600-tallet, og det er heller ingenting ved det arkeologiske funnmaterialet herfra som tilsier at området først fikk fast bosetning i middelalderen. Således er det et større antall funn fra slutten av steinalderen og bronsealderen fra gårdene her, og det skulle normalt tyde på at gårdsbosetningen i området er betraktelig eldre enn fra kristen middelalder. Innenfor svensk forskning mener man at navn på -ryd, -röd eller -rud har vært brukt alt i vikingtiden , og at bebyggelser med slike navn inngår som en fast del av vikingtidens og den tidlige middelalderens bebyggelseslandskap, og hører til den ekspansjonen i bebyggelsen som begynte i vikingtid og fortsatte i tidlig middelalder. Trolig skal vi regne med at mange av -rød-gårdene også i Østfold er tatt opp i vikingtid. Når disse bebyggelsene i all hovedsak likevel ikke har gravhauger eller gravfunn fra vikingtid, kan det skyldes at de har vært drevet av treller eller leilendinger som har vært knyttet til en hovedgård. Navnene på disse perifere bosetningene vitner av og til om lav – og i noen tilfeller kanskje også ufri – sosial status. Mansrud i Trøgstad og Mansrød i Idd inneholder muligens det gammelnorske ordet man, som betyr trell eller flokk av treller. I Kåterud i Rakkestad har vi leddet kot, som betyr kott eller hytte.
Det er flere eksempler på at -rød-gårder ligger som perler på en snor omkring sentrale bebyggelsesområder. I Rakkestad finnes et titall slike rydningsplasser i en nord–sør-gående kjede øst for sentralområdet omkring Rakkestad–Gudim. Utenfor denne kjeden, der det hverken finnes gravhauger eller funn fra vikingtid, dukker gravfunnene opp igjen. Bebyggelsesnavn på -torp, som er nokså utbredt i Østfold, har et lignende utbredelsesmønster, og disse gårdene kan ha stått i det samme underordningsforholdet til hovedgårdene som -rød-gårdene.
I områdene sør og nord for Eidsberg kirke og nabogårdene Huseby og Lekum finner vi det samme mønsteret, og likeledes omkring Folkenborg/Rødenes kirke i Marker, omkring Mysen/Folkenborg/Sletner i Eidsberg og i to konsentrasjoner øst og vest for komplekset Frøshov/Hov/Løken i Trøgstad. I ytre Østfold finnes gode eksempler omkring Os (i nåværende Halden by) og Rokke kirke i Halden.
Dette bildet ser ut til å være identisk med det som kan påvises i Sør-Skandinavia i yngre jernalder og vikingtid. Der er det for flere sentrale bebyggelsers vedkommende påvist at de har vært omgitt av mindre, avledete bosetninger, ofte med -torp-navn. Det gjelder for eksempel Uppåkra i Skåne. Denne strukturen med samling rundt et sentrum tolkes av flere som et resultat av at bosetningen i yngre jernalder har vært organisert på bygdenivå, som en politisk og økonomisk enhet – altså som lokale gods. I en del svenske eksempler, med Gamla Uppsala som det fremste, finnes i tilknytning til selve sentralbebyggelsen et antall mindre bebyggelser med relativt unge navn sammensatt med -by. Utenfor dette kjerneområdet finnes avledete bebyggelser, ofte med -torp-navn. Også i Østfold er det en tendens til at bebyggelser med navn på -by finnes i sentralområdene. Det gjelder for eksempel Tune, med Holleby i den nordlige og Skjeggeby, Melleby og Nordby i den østlige utkanten av sentralområdet. Men vi har også interessante ”-by-konsentrasjoner” i Rakkestad, i Båstad og i Rødenes. Svært forenklet synes den typiske bebyggelsesstrukturen i Østfold i vikingtid og tidlig middelalder å være en hovedgård med kirke omgitt av -by-bebyggelser nær ved, og med -rød-bebyggelser, eventuelt også -torp-bebyggelser, i en krets utenfor. I større avstand fra hovedgården finnes ”vanlige” bondegårder. Gravfunnene fra vikingtid, og i noen grad gravhaugene, finnes på hovedgården og på -by-bebyggelsene rundt den, samt på de ”vanlige” gårdene. Det må være rimelig, på samme vis som i Sør-Skandinavia, å tolke dette mønsteret som resultatet av en godsstruktur.
Vi kan nå se en forklaring på iallfall ett av de trekkene som gravskikken i Østfold i vikingtid fra den som er typisk i andre landsdeler: Det manglende sosiale ”mellomsjiktet” som ellers kommer til uttrykk i de redskapsrike gravene for eksempel i Vestfold, kan rett og slett skyldes at man i Østfold har hatt en godsstruktur av sørskandinavisk type i vikingtid, og følgelig en lavere andel frie bønder med rett til å bygge gravhauger og bli begravet med våpen og annet utstyr.
Fra Øst for Folden, Østfolds historie, bind 1, 2003
Frans-Arne H. Stylegar er arkeolog, kulturhistoriker og skribent.
09 august 2004
02 august 2004
Stavkirken som mnemonisk teater. Ting, tekst og kristen forkynnelse i en muntlig kultur
“Great is the force of memory, enormously great, my God, a chamber vast and infinite. Who has ever sounded its depths?”
Augustin
Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, er bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene.
Fra: Stavkirkeprekenen
Stavkirkeprekenen, denne underligste av våre bevarte middelalderprekener, gir et unikt innblikk i den tidlige kristne tids tankegang og mentalitet i den norrøne verden. Den for dagens mennesker fremmedartede, ja eksotiske koblingen som den ukjente skriveren foretar mellom på den ene side kirkebygningens arkitektur, og på den annen side forholdet mellom menigheten og Gud og mellom den enkelte kristne og de kristne dyder, har vært emne for mang en lærd avhandling.[1]. Vårt anliggende er i denne sammenheng det faktum at prekenen fremstår som én av de mest lovende kilder for utforskningen av kunnskapsoverføring generelt - og religiøs forkynnelse i særdeleshet - i Norges tidlige middelalder. Jeg er av den oppfatning at denne mest kjente av våre middelalderprekener kan belyse både disse forholdene og deler av det større problemkomplekset “skriftlig kultur kontra muntlig” ved overgangen til historisk tid.
“Salomo, konge av Jødeland, var den første som bygde et tempel for Gud”. Slik, nokså nøkternt, innledes den norske stavkirkeprekenen. Men prekenen, i den form den er overlevert oss i Gammelnorsk homiliebok, er i fortsettelsen et pregnant uttrykk for det Johan Hovstad så treffende har kalt “den mellomalderske sansen for sterke og klåre farger”.[2] For i stavkirkeprekenen er ikke lenger stavkirken utelukkende en kirkebygning.
De kirker som ble reist i katolsk middelalder, skulle vigsles av biskopen før de ble tatt i bruk. Årsdagen for denne høytid - kirkemessedagen - ble senere markert av menigheten hvert år.
Fra middelalderens Europa har vi en hel rekke skrevne prekener som skulle brukes i forbindelse med kirkevigsling. Alt i den tidlige kristne tid hadde lærde teologer tolket det jødiske tabernaklet og inventaret i tabernaklet symbolsk, og overført denne tolkningsmåten på kristne kirkebygninger. Denne genren var utbredt også i middelalderen. På Kontinentet var det basilikaen av stein som ble tolket slik. Men i Norge var de fleste kirkene av tre, og det samme var tilfelle på Island, der kirkene riktig nok gjerne har hatt vernevegger av torv og stein utenpå treveggene. De fåtallige kirkedagsprekenene vi har bevart fra det norrøne kulturområdet, omhandler uten unntak trekirker (stavkirkeprekenen er forøvrig kjent i hele tre avskrifter, og vi forstår at det har vært flere).[3]
Den gammelnorske homilieboken
Gammelnorsk homiliebok (GH) innledes med en oversettelse av et latinsk verk; “Om dydene og lastene”, opprinnelig forfattet av den lærde angelsakseren Alkvin, Karl den stores hoffteolog og “utenriksminister”. Alkvin levde lenge nok til å oppleve de første vikingtoktene og er kjent for uttalelsen om at “fra Norden kommer all ulykke”. Deretter følger en rekke prekener ment for faste og flytende høytider, i kronologisk rekkefølge slik at homilieboken begynner med juledagen og slutter med allehelgensmesse (1. november). Videre inneholder GH en preken om tiende og en utlegning av forholdet mellom ånd og legeme. Denne siste prekenen er kjent annetsteds fra óg, men kalles i GH (feilaktig) for et syn av apostelen Paulus.
Sist i GH står en forklaring til Fadervår, og midt inne i rekken av prekener er det tatt med en utlegning av St. Olavs underverker.
GH er, sammen med Gammelislandsk homiliebok, den fyldigste, norrøne prekensamling vi har bevart. GH fantes i Den arnamagnæanske Haandskriftsamling i København. Om manuskriptet til GH sier Arne Magnusson: “Eg hei eignast bokina i Noregi og tar synist hun ritud ad vera”.[4]
Det norske håndskriftet vi har bevart, er skrevet i årene rundt 1200. Professor Gunnes mener at språkformen tilsier at deler av stoffet i GH må føres tilbake til 1100-årenes første halvdel. Imidlertid er ikke GH selv i særlig grad preget av det 12. århundre. Vår homiliebok er i det alt vesentlige et produkt av den kristne litteratur og teologi slik den var før Europas kulturelle “renessanse” på 1100-tallet.
Hva angår den formelle oppbygning av middelalderens prekener, skilles det mellom homilie og sermo. Homilien tolker en evangelietekst ledd for ledd, i motsetning til den egentlige preken - sermo - som isteden tar utgangspunkt i én enkelt hendelse eller ett enkelt utsagn, og former en formanende tale ut fra dette utgangspunktet. Stavkirkeprekenen er, i likhet med flere av de øvrige stykker i GH, en homilie, der utgangspunktet er Bibelens beskrivelse av Salomos tempel.
Noen egentlig original til den norrøne stavkirkeprekenen, kjenner vi ikke. Men Erik Gunnes og andre har vist at tankene i den uten unntak er europeisk fellesgods fra senantikken og den tidlige middelalder. Gunnes finner noe parallellstoff i Honorius Augustodunensis’ Gemma animae, som har eksistert i norsk språkdrakt før år 1200. Ellers er det hentet inspirasjon fra blant andre Beda og karolingerteologen Rabanus Maurus.
Den islandske bygningshistorikeren og billedkunstneren Hördur Ágústsson forsøkte for snart 25 år siden å diskutere “stavkirkeprekenen” i en arkitektonisk, bygningshistorisk sammenheng. Han kom til at det som skildres i homilien, er en trekirke sett fra innsiden. Ágústsson mente at den beskrevne bygningen hadde åstak, og ikke sperretak. Han trakk følgende konklusjon: Enten er alle versjonene av kirkedagsprekenen islandske (p. g. a. takkonstruksjonen), eller så har stavkirkene opprinnelig hatt åstak.[5]
Ágústssons hypoteser er interessante innspill til debatten om de tidligste kirkenes konstruksjon, ikke minst i lys av de senere års arkeologiske undersøkelser av første generasjons kirker med jordgravde stolper. Men med unntak av Ágústssons arbeid har diskusjonen om stavkirkeprekenen sjelden beveget seg utover rent filologiske betraktninger.[6] Noen reell diskusjon om stavkirkeprekenen har det ikke vært siden Ágústsson. Således har Gunnes’ oppsummering fra 1971 fått lov å bli stående:
“Både homiliens struktur og dens detaljer er (...) hentet annet steds fra. Og selv om det er en trekirke som skildres, er det ytterst få detaljer som ikke opprinnelig kan være myntet på et kirkebygg i stein. Likevel kan det være at homilien er utformet på norrøn grunn”.[7]
Det synes meg likevel som et tankekors at en prekensamling og en kirkedagspreken med forutsetninger og forbilder i senantikk og karolingisk tid har vært i bruk her hjemme så sent som i det 13. århundre. Vi tror da også at en annen tilnærming til problemet enn den rent filologiske kan bidra til å forklare både dette faktum og den “pedagogikk” som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen. Kan hende kan vi da også komme den tidligmiddelderske mentalitet nærmere. Men la oss først se på hva det er med stavkirkeprekenen som har forbløffet den moderne leser.
“Alteret er Kristus”
Samtlige tekster i GH har nok av skriveren vært beregnet på å lese opp i kirken til gudstjenestene. I de islandske bispesagaene hører vi flere ganger på 1100-tallet om at den eller den var en god predikant - det gjelder f. eks. biskop Jon (død 1121).
I kirkedagsprekenen vil forfatteren, med utgangspunkt i det konkrete kirkebygget som menigheten sitter i, forklare dels strukturen i kirken som samfunn, og dels hvordan “sjelens kirke”, den enkeltes indre, bør være beskaffen. Bruken av allegorier er av sentral betydning i prekenen, i pakt med eldre, teologisk tradisjon. Det nærværende er kun et varsel om og et bilde på det kommende. Hele metoden forutsetter et bestemt grunnsyn - en overbevisning om at den fysiske virkelighet har et meningsinnhold utover sitt materielle og praktiske innhold. For (post-)moderne semiotikk er dette gammelt nytt: Ting er samtidig tegn, og som sådan refererer de til andre tegn og er bilder på noe annet.
Om koret heter det f. eks. i stavkirkeprekenen at det er “bilde på de salige i himmelen, mens kirkeskipet betegner de kristne på jorden”. “Alteret er Kristus,” mens “(a)lterduken er de hellige menn som pryder Kristus med gode gjerninger”. “Syllstokkene i kirken er bilde på Guds apostler, for de er bunnbjelkene for hele kristenheten”. “Inngangen til kirken er den rette tro som fører oss til den alminnelige kirke,” mens “(s)elve døren er de kloke menn som med kraft verger kirken mot vranglære og med sin forkynnelse stenger dem ute fra Guds kristenhet”.
Videre betegner “gulvplankene i kirken (...) de ydmyke som gjør seg selv ringe, selv om de blir æret. Jo mer de blir tråkket på, desto mer bærer de kristenfolket”. “Benkene er bilde på de barmhjertige, som i sin miskunn lindrer sine skrøpelige medmennesker lidelser, likesom benkene gir hvile for dem som sitter på dem”. “Langveggene i kirken” er på sin side “bilde på de to folkegruppene som er forenet i én tro, den ene er hedningene, den andre er jødefolket”.
“De fire hjørnestolpene i kirken er de fire evangeliene, for den lærdommen de inneholder, er de sterkeste støttene i den kristne tro,” mens “taket er et bilde på dem som løfter sitt indre blikk fra det jordiske og opp mot den himmelske ære. Med sine bønner verner disse de kristne mot fristelser likesom taket verner kristenfolket mot regn”.
“Tverrbjelkene som støtter stavlægjene og holder oppe de bjelkene som støtter takåsene, er bilde på de menn i kristenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styrker klosterlivet og hellige steder med sine rikdommer”. Likeledes er “(l)angtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, (...) bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene”.
Men så heter det:
“(P)å samme måte som vi sier at kirken er et bilde på hele kristenheten, kan vi også si at den er et bilde på hver enkelt kristen, som ved å leve i renhet gjør seg til et sant tempel for Den hellige ånd. For hvert menneske skal bygge en åndelig kirke i seg selv, ikke av tre eller sten, men med gode gjerninger”. Deretter følger disse allegoriene:
· Koret i denne kirken er bønner og salmer
· Alteret er kjærligheten,
· og alterduken de gode gjerninger som skal følge kjærligheten, for likesom alle offergaver vies over alteret, blir alle gode gjerninger helliget og gjort velbehagelige for Gud i kjærlighet.
· Men kjærligheten fordeler seg på to bud: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Denne tosidige kjærligheten er uttrykt i de to tverrveggene i kirken, den ytre er et bilde på kjærligheten til grannen, den indre et bilde på vår kjærlighet til Gud.
· På den indre tverrveggen en stor åpning inn til koret, for jo mer et menneske elsker Gud, desto mindre trang synes Guds vei ham å gå.
· På den ytre tverrveggen er det glugger, for “Herrens bud er lyst” som salmedikteren sier, “og det opplyser våre øyne”.
· Inngangsdøren betegner vår evne til å styre vår tunge, slik som David sa i en salme: “Sett du vakt for min munn, Herre, og en dør til å vokte mine leber”. Denne døren kan også være et bilde på vår innsikt, som skjelner mellom godt og ondt, slik at vi åpner hjertene for alt som er godt, men stenger ute alle stygge tanker.
· Syllstokkene i denne kirken er troen, for på den bjelke og grunnvoll skal vi bygge alle gode gjerninger, slik at vi kan bli et tempel for Gud.
· De fire hjørnestolpene er de fire hoveddyder som er de sterkeste støttene for alle gode gjerninger; det er visdom og rettferdighet, styrke og måtehold.
· Gulvplankene er bilde på ydmykhet, lydighet og tålmodighet som ikke skammer seg ved å lide overlast og fornedrelse fra andre mennesker.
· Benkene er bilde på barmhjertighetsgjerninger som gir trøst til de trengende, likesom benkene byr dem hvile som sitter på dem.
· Veggene er bilde på alt gagnlig strev og alt det gode vi gjør av kjærlighet til Gud og nesten,
· og stavlægjene, som binder sammen veggstavene, er bilde på utholdenhet i gode gjerninger.
· Taket er bilde på håpet og de tanker vi skal løfte til Gud ved alle gode gjerninger.
· Åsene som støtter taksperrene, er tålmodigheten som bærer håpet i oss, slik at vi ikke gir opp håpet om Guds miskunn.
· Tverrbjelkene som støtter veggene slik at de ikke faller sammen i uvær, er freden og enigheten som binder sammen alt hva vi gjør av godt, så det ikke raser sammen under stormen av djevelens fristelser.
· Korsene og krusifiksene er de plager vi pålegger våre legemer med faste og våkenetter.
· Klokkene er bilde på forkynnelsen som vekker oss til gode gjerninger, likesom klokkene kaller oss til gudstjeneste.
· Gjerdet omkring kirken er tegn på at vi skal ta vel vare på det gode vi nå har hørt om.
· Og da tar vi vare på alt dette, når vi tenker på hva de har gjort som har forlatt denne verden, slik at deres gode eksempler kan styrke oss til å ligne dem og de dårlige eksemplene kan verne oss mot synd. Til slik ettertanke skal kirkegården med de dødes graver vekke oss.
Også i flere av de andre prekenene i GH finner vi et lignende skjema: Først en symbolsk tolkning av evangelieberetningen, som går på Kristus eller Kirken som helhet; deretter en moralsk, personlig innrettet anvendelse av den.
I dag virker vel denne metoden til kunnskapsformidling og erkjennelse ganske fremmed. Som vi skal se, bunner den heller ikke utelukkende i klassiske forbilder, men vel så meget i datidens muntlige mentalitet. Dermed beveger vi oss over i et problemområde med utvilsom relevans for studiet av stavkirkeprekenen, nemlig forholdet mellom muntlige og skriftlige kulturer/mentaliteter.
Muntlig og skriftlig mentalitet
Den franske abbed Suger i Saint-Denis påpekte, en gang i det 12. århundre, at “(m)ens hebes ad verum per materialia surgit”. Hans budskap var at en ikke øvet (legmanns-) bevissthet bare kan få innsikt i sannheten ved hjelp av konkrete lignelser. Denne forestillingen var utbredt i middelalderens litteratur. Vi møter den igjen i de samtidige bildende kunstformer, der den didaktiske, oppdragende hensikten ikke sjelden var eksplisitt uttrykt. Etienne Gilson beskrev i sin tid høymiddelalderens kristne prekener nettopp som en freske eller et glassmaleri.[8] Forkynnelsen foregikk ved hjelp av en serie konkrete, visuelle bilder. Historikeren Chris Wickham forutsetter at Sugers “materialia” i første rekke refererer til slike visuelle fremstillinger,
“either in the strict sense of paintings, sculpture, and stained glass, or, as in a medieval sermon, as verbal descriptions of scenes and events. The images themselves were signposts, constructed with the precise purpose of guiding the ‘sluggish of mind’ to higher truth.”[9]
Hvordan faller den norske stavkirkeprekenen inn i denne sammenhengen? Det spørsmålet kommer vi tilbake til. Først må vi imidlertid greie ut et par andre, dertil relaterte forhold.
1. Den skandinaviske bakgrunnen
Den svenske arkeologen Anders Andrén har i en artikkel presentert briten Michael Clanchys forskning rundt problemkomplekset skrift og mentalitet eller tenkemåte i engelsk høy- og senmiddelalder.[10] Clanchys hovedtese, som han underbygger ved nitidige studier av bruken av skrift i England i perioden fra den normanniske erobringen og til 1307, er at innføringen av et skriftspråk ikke nødvendigvis fører med seg en tilsvarende skriftlig tankegang.
Clanchy viser hvordan skriften i England på 1000- og 1100-tallet mest av alt fungerte som en kunstig hukommelse. Teksten var et hjelpemiddel for hukommelsen og ofte ikke annet enn en sammenfatning av en begivenhet eller en meddelelse. Et diplom var med andre ord ikke i seg selv juridisk bindende, men derimot en skriflig sammenfatning av en juridisk bindende (muntlig) seremoni. På tilsvarende vis var et brev en oppsummering av den bekjentgjørelsen som sendebudet fremførte muntlig.
Som Andrén oppsummerer, tjente altså skriften som et “passivt medium i ett samhälle helt dominerat av den muntliga framställningen. Skrivandet uppfattades som ett hantverk, vilket som helst, så även skriv- og läskunniga personer dikterade sina texter och fick andra texter upplästa fõr sig. Dette passiva användningssätt kan fõrmodligen delvis färklara bruket av latin. Latinet var ju inget folkspråk, men det fungerade utmärkt som ett “yttre” medium i en övervägande muntlig kultur”.[11] Innføringen av skift, selv skrift benyttet i relativt utstrakt omfang og av flere samfunnsgrupper, medfører med andre ord ikke umiddelbart at den eksisterende, muntlige tenkemåten erstattes av en skriftlig.
Clanchy tidfester overgangen fra muntlig til skriftlig mentalitet i England til 1200-tallet. Andrén mener at en tilsvarende overgang kan spores i Norden i det 15. århundre, da “folkspråkene for første gang kommer i omfattende bruk i skriftlige fremstillinger som kopibøker, registre og jordebøker.[12]
J. Le Goff har på lignende vis fremholdt hvordan skriften i Frankrike så sent som i det 12. århundre hadde en sekundær funksjon i forhold til den muntlige, kollektive erindringen:
“A charter of 1174, granted to the inhabitants of Tonnerre in Burgundy by Guy, count of Nevers, begins by observing: ‘The use of letters was discovered and invented for the preservation of the memory of things. Whatever we want to retain and learn by heart we have made out in writing. In this way, things that we are unable to hold in our weak and fragile memories, are conserved by writing, and by the means of letters which last forever’.”[13]
Skriverens innledning er her ikke annet enn en fast, for ham innlysende formulering. Men nettopp dette er det som gjør uttalelsen interessant. For det som for den franske skriveren var en selvfølgelighet, står for det moderne informasjonssamfunnets mennesker som noe uvant og merkverdig. Formuleringen forutsetter jo at de rettsnormer, avtaler og rettigheter som til enhver tid gjelder i samfunnet, vanligvis befinner seg i og holdes i hevd av fellesskapets kollektive erindring. Enda så viktig skriften var, ble den på den tiden Le Goff omtaler, fortsatt betraktet som et anheng til hukommelsen.
En heller lite påaktet passus i Sverres saga illustrerer noe av det samme forholdet i norsk høymiddelalder. Vi går inn i handlingen etter den stridbare erkebiskop Øysteins død - Stavangerbispen Eirik er ny erkebiskop, og striden mellom kong Sverre og kirken blusser opp igjen. Det er kirkens rettigheter som er det egentlige diskusjonstema:
“På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kallet ‘Grågås’ og som kong Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive. Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken ‘Gullfjær’ som erkebiskop Øystein hadde latt skrive (...)”.[14]
Såvel “Grågås” som “Gullfjær” er avskrifter av den trøndske Frostatingsloven.[15] Konflikten står med andre ord om hvilken av de to avskriftene som best gjengir den “egentlige”, det vil si den muntlig traderte loven. Likeså karakteristisk er Sverres henvisning til “den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt” - altså til en muntlig tradisjon. I slike tilfeller ser det ut som om nedskrivningen av en rettsavgjørelse eller en lovsamling, i det minste langt på vei, anses som en støtte for den muntlige hukommelsen. For oss er det derimot omvendt: teksten er ikke lenger en støtte for hukommelsen, men en erstatning for denne.
Noe av det samme finner vi igjen i en islandsk kontekst. Gisle Finnsson var skolemester på Holar i biskop Jons tid. Det heter om han i sagaen at han var dyktig nok, men han ville ikke gjøre seg til av lærdommen sin. Så når mester Gisle talte Guds ord for folket på høytidene, da “fortalte han ikke meget utenat, og stolte ikke meget på hukommelsen, men han tolket de hellige fedres skrifter etter den boken som lå foran ham på bokstolen”.[16]
Sagalitteraturens og heltediktningens forbilder i vikingtidens og den tidlige middelalders muntlige kulturtradisjon har vært påpekt av en rekke forfattere, og vi skal ikke her beskjeftige oss noe videre med den filologiske “fri- vs. bokprosa-”debatten.[17] Vi er i stedet interessert i de mer spesifikke sider ved kunnskapsoverføring i muntlige kulturer. Er det trekk ved den norrøne muntlige tradisjonen som peker frem mot den for oss uvante sammenhengen mellom ting og tekst som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen?
Axel Olrik mente i sin tid at det norrøne skaldespråket “har samme barbarisk-opløste Præg som Folkevandringens og til dels Vikingetidens Billedkunst, der sønderdeler Figurens Lemmer for bedre at fylde Fladen; den har tapt Sammenhængen med det umiddelbare Liv”.[18] Norrøn-filologen Hallvard Lies interessante tilsvar var at dette “innebærer jo at den litterære kunst på et visst tidspunkt umiddelbart og konkret forbandt seg med den materielle kunst og i sin dypeste estetiske streben identifiserte seg med denne kunst.”[19]
Lie skriver videre om den overmåte utbredte, kenningstyngede dróttkvættstilen at den “etter all sannsynlighet opprinnelig er en billeddiktstil, at den m. a. o. må være vesensbestemt nettopp av det spesielle “sujett” vårt eldste bevarte dróttkvættdikt vitterlig anvender den på: maleriske fremstillinger av mytiske og heroiske opptrinn (på et skjold).[20]
Det er altså et visst grunnlag for å hevde at det forhold som i stavkirkeprekenen opptrer som en intim sammenheng mellom ting og “tekst”, har røtter i førkristen tid. Gunnes er forsåvidt inne på det, idet han medgir at “for våre forfedre, som var vant til skaldenes kenningar, tør den (dvs. den utstrakte allegoribruken i stavkirkeprekenen) ha hatt en sterkere appell”.[21]
Allegorier i form av kenninger er trolig også representert i billedvever som dem fra Oseberg og Tune, på vikingtidens billedsteiner og på gullbrakteatene fra folkevandringstid. Hallvard Lie skriver om tradisjonens makt i den såkalte billeddiktningen:
“Ville samme skald derimot lage et dikt (...) om de billedlige fremstillinger på et skjold, en vegg, et tjeld e. l., har han (...) ikke sett mer enn én form-mulighet åpen; tradisjonen, og etter alt å dømme et standhaftig stilistisk instinkt, viste ham her ubønnhørlig til dróttkvættformen, og dét i dens mest kenning-tyngede, naturstridig-konstruktive særart.”[22]
Eivind Vågslid påpeker med hensyn til kirkedagsprekenen at “(g)enom heile preika geng ein bårande ljodgang mest som i eit kvæde, og det er tidt bokstavrim (...) .”[23] Prekenforfatterens kløktige ordlek minner ganske riktig om skaldemål. Vi vil dog foreslå at likheten skyldes det felles utgangspunktet i en muntlig kultur og mentalitet, mer enn en kontinuerlig “skaldetradisjon”.
2. Den kontinentale bakgrunnen
Vi har tidligere vært inne på at den norrøne stavkirkeprekenen har sine klare forløpere i en kontinental prekentradisjon med røtter i perioden fra de store kirkefedrenes til på 300- og 400-tallet og frem til karolingertiden. Enkelte forhold ved stavkirkeprekenen peker imidlertid lenger tilbake, til antikken. Vi tenker da først og fremst på det vi kan kalle bruken av memoria.
I antikken som i middelalderen, var memoria et viktig begrep og et viktig organiserende prinsipp - ikke bare innenfor teologien, men i alle livets aspekter. Memoria kan oversettes med “hukommelse” eller “minne”, men innbefattet også de gjenstander og handlinger som bidro til å bevare minnet.[24]
Flere av antikkens lærde var skeptiske med hensyn til den skriftlige kulturs meritter. Således lar Platon Sokrates utbryte at skrivekunsten er umenneskelig, all den tid den forsøker å fastholde noe utenfor menneskesinnet som i virkeligheten bare kan være i sinnet! Platons og andre filosofers konklusjon var at det å skrive svekker bevisstheten. Heller enn å hengi seg til det skrevne ord, burde man utvikle minnet.[25] Xenophon lar på sin side Sokrates avspise en ung adelsmann som eide et eksemplar av Homer, med ordene: “Alene det å eie en bok, gjør deg ikke til dikter”.
Fra den klassiske greske oldtid og fremover utviklet man derfor erindringsteknikker, mnemoteknikk, som det heter på fagspråket. Innenfor en vestlig kultursfære kan denne mnemotekniske tradisjonen spores tilbake til klassisk tid, men skrevne kilder om metoden har vi først bevart fra og med den romerske forfatteren og politikeren Cicero. I hans De Oratore, som egentlig er en lærebok i retorikk, støter vi for første gang på slike “huskeregler”. I De Oratore er det dikteren Simonides (400-t. f. Kr.) som kreditteres for å ha oppdaget mnemoteknikken.
Fortellingen om Simonides dukker til stadighet opp i tekster fra romersk tid til og med renessansen. I sin enkle form gjengir den hvordan Simonides på en bankett arrangert av den salonikiske aristokraten Scopas, ble bedt om å si frem et lyrisk dikt til ære for verten. Simonides kom til å inkludere tvillinggudene Castor og Pollux i sin hyllest, og Scopas svarte med å gi Simonides halve den lønn han var blitt lovet for fremførelsen - resten fikk han kreve gudene for. En stund senere fikk Simonides beskjed om at to unge menn ventet utenfor og ville snakke med ham. Mens han var ute, brøt taket i hallen sammen. Scopas og alle gjestene ble så til de grader maltraktert at de pårørende siden ikke klarte å identifisere likene, og derfor ikke kunne gravlegge dem på anstendig vis.. De to unge mennene var ingen andre enn Castor og Pollux, som på dette viset hadde belønnet Simonides med å spare hans liv, mens Scopas øyensynlig fikk lønn som fortjent.
Men - og her kommer det store poenget i fortellingen - Simonides kunne hjelpe de etterlatte. Han klarte å identifisere likene ved å memorere på hvilke plasser rundt bordet de ulike festdeltagerne hadde sittet. Dersom vi velger å tro Cicero, så var det denne opplevelsen som gav Simonides idéen til hvilke prinsipper som måtte ligge til grunn for erindringens kunst. Nøkkelen til en god hukommelse er altså at man organiserer de ting som skal erindres i en viss orden.[26]
Sike regler handler om å relatere en serie med ting som ikke har noen logisk forbindelse innbyrdes, men er tilfeldige (slik som gjestene på Scopas’ bankett), til en struktur hvis oppbygning og sammenheng enten er innlysende logisk eller iallfall lett kan erindres på grunn av sitt slående innhold. I slike mnemotekniske systemer kunne minner lagres ved å mane frem et mentalt bilde av velkjente omgivelser, gjerne en hus med en rekke værelser, eller et offentlig rom med monumenter og bygninger, og “plassere” de ting en ville erindre i passende rekkefølge i disse omgivelsene. Deretter var man i stand til å plukke minnene frem, f. eks. under en tale eller en fremførelse, gjennom å forestille seg at man vandret fra rom til rom eller fra bygning til bygning i de tenkte omgivelsene.
En annen romersk tekst forklarer hvordan slike bilder bør velges ut, som fremfor alt gir en ledetråd til den innbyrdes sammenheng mellom tingene. For den ukjente forfatteren av teksten Ad Herennium er det denne sammenhengen som er utgangspunktet for å kunne øve opp minnet:
“Vi må skape mentale bilder av et slag som kan holde seg lenge i hukommelsen, og vi gjør det dersom vi etablerer analogier som er så slående som bare mulig (...), hvis vi utstyrer analogiene med stor ynde eller ingen ynde i det hele tatt, hvis vi kler noen av dem i purpurfargede kapper eller kroner dem, for eksempel, slik at analogiene kan fremtre tydeligere for oss, eller hvis vi på et eller annet vis disfigurerer dem, slik som å skape en som er tilsølt med blod eller gjørme eller rød farge (...) dette vil likeledes sørge for at vi har lettere for å komme dem i hu.”[27]
Disse mentale bildene var selvsagt visuelle, men sammenhengen mellom et bilde og det poenget oratoren ville erindre - altså selve analogien , var ikke nødvendigvis det.
Tilsvarende beskrivelser finner vi i andre tekster fra antikken. Og mnemoteknikken var ikke først og fremst en besettelse for berømte oratorer som Cicero, som visstnok var i stand til å tale til senatet i dagevis uten å bruke manus. Om hærføreren Publius Scipio ble det for eksempel sagt at han kunne gjenkjenne og navngi samtlige soldater i sin hær på 35.000 mann.
Retorikken var i prinsippet veltalenhetens kunst, men i praksis omfattet den også skrivekunsten. Og det var i egenskap av skrivekunst at den retoriske tradisjonen - og mnemoteknikken - ble ført videre inn i middelalderen. Gjenoppdagelsen av Platon under renessansen tilførte dessuten erindringsteknikkene en epistemologisk, kunnskapsmessig dimensjon. Med tiden ble da også mnemoteknikken mer vågal og utfordrende - venetianeren Giulio Camillo mente at de bilder han valgte ut til sitt “mnemoniske teater”, var like så fullendte som antikke egyptiske statuer, slik at hans “teater” kunne betraktes som en uavhengig kilde til kunnskap. I økende grad ble det nettopp teateret som utgjorde de mentale omgivelser man plasserte erindringsbildene i. I slike mnemoniske teatre mante man frem symbolske statuer, lik dem man kunne forvente å finne i et romersk forum, og ved foten av hver statue plasserte man den tingen som skulle huskes. Tidlig i renessansen ble slike imaginære teatere stadig mer komplekse, og man tenkte seg dem utstyrt med søyleganger, benkerader og klassiske statuer.[28]
Camillo fikk faktisk bygget et slikt erindringsteater i tre. Og i 1596 tilbød den jesuittiske misjonæren Matteo Ricci et “erindringspalass” til kineserne, som han ivret etter å vinne for kristendommen. Ricci fortalte dem at størrelsen på palasset ville avhenge av hvor mye av kristendommen de ønsker å tilegne seg - den mest omfattende palasskonstruksjonen ville komme til å bestå av flere hundre bygninger av alle fasonger og størrelser.[29] Mnemoniske teatere var nå blitt selve bilde på Himmelen - eller på Helvete (jfr. Dantes Guddommelige komedie).
I denne sammenheng skal vi ikke følge mnemoteknikkens utvikling videre. Hensikten har vært å vise at slike mnemoniske teatere er et resultat av en annen måte å forestille seg erindring og hukommelse på. enn vår moderne. I mnemoteknikken vektlegges kunnskapens og minnets visuelle karakter. Med denne sterke betoningen av det visuelle følger likeledes en opptatthet av rom: Man betrakter de mentale bildenes detaljer ved å forestille seg at man spaserer rundt dem - som var de statuer i en utstilling. Med tiden ble selvsagt denne visuelle erindringsmodellen erstattet av vår moderne, skriftbaserte og logiske modell. På det viset ble tanken adskilt fra den fysiske verden (Descartes etc.). Retorikken beveget seg sakte vekk fra den muntlige og kirografiske verden. I løpet av de 16. og 17. århundrer forsvinner minnet fra lærebøkene i retorikk, og fremførelsen inntar en langt mer tilbaketrukket posisjon i undervisningen.[30]
Læring og erindring i en muntlig kultur
Vi har nå tatt én av de primære forskjellene mellom muntlige og skriftlige mentaliteter nærmere i øyesyn. Hos folk som har en muntlig mentalitet, spiller minnet en helt annen og mer sentral rolle enn i en skriftlig:
“I muntliga kulturer tjänar bestämda mönster och allmänt fastlagda formler några av de syften som skrivandet har i kirografiska kulturer, men härigenom bestämmer de naturligtvis det slags tänkande som kan komma til stånd, och på vilket sätt erfarenheten intellektuellt är organiserad. I en muntlig kultur är erfarenheten organiserad enligt ett minnestekniskt mönster.”[31]
I alle kulturer - selv i de mest “primitive” - finner vi at folk har tatt i bruk ulike teknikker for å bevare erindringen om ting. Variasjonen er stor. Slike teknikker brukes når kvegnomader lager seg “kart” over himmelen for å kunne holde regning med årets gang, eller når sjøfarere styrer etter stjernene. De brukes når Australias aboriginer organiserer sitt kulturlandskap og bokstavelig talt følger i forfedrenes fotspor. Slike erindringskart kan også benyttes for å lagre informasjon om sosial tilknytning og tilhørighet: Hos noen folkegrupper tjener tatoveringer til å ivareta minnet om slektskapsforbindelser, genealogier og klantilhørighet. Fra vår egen kulturhistorie kommer vi i hu bronsealderens helleristninger og middelalderens primstav. Disse informasjonsbærende “kartene” fungerer som aides-mémoires - og evnen til å lage slike “kart” finner vi igjen over hele verden, og til alle tider. For den observante leser, kommer det neppe som noen overraskelse at jeg har til hensikt å plassere den norrøne stavkirkeprekenen i denne tradisjonen.
Walter J. Ong, som har studert muntlig mentalitet i en årrekke, hevder at i primært muntlige kulturer tenderer tanken og uttrykket mot å ha følgende kjennetegn:
· Additivt snarere enn underordnende
· sammenstillende snarere enn analytisk
· overstrømmende eller ordrikt
· konservativt eller tradisjonelt
· nær den menneskelige livsverden
· agonistisk
· empatetisk og deltagende snarere enn objektivt distansert
· homeostatisk
Det ville føre for langt å påvise hvert enkelt av disse elementene i kirkedagsprekenen. Men et par forhold kan vi peke på. Som vi har sett, trekker både Vågslid og Gunnes frem det faktum at språket i stavkirkeprekenen minner om skaldemål - det er ordrikt, additivt og sammenstillende. Likeledes har det nærheten til den menneskelige livsverden til felles med uttrykksformer i muntlige kulturer. Når det gjelder det konservative eller tradisjonelle preget, vil vi peke på ett eneste forhold som Vågslid fremhever. Det dreier seg om betegnelsen “dverg” i det islandske håndskriftet, som Vågslid mener skyldes en ren påvirkning fra Gylvaginning i Snorres Edda, der gudene plasserer en dverg i hvert verdenshjørne.[32]
Konklusjon. Stavkirken som aides-mémoire
Det er likevel først og fremst den særegne analogibruken i stavkirkeprekenen som avslører at den springer ut av en i hovedsak muntlig kultur og mentalitet, der erfaringen er organisert “enligt ett minnestekniskt mönster”. I så måte står prekenen i samme tradisjon som Simonides og Camillo. I stavkirkeprekenen fremstår kirkebygningen som - i en viss forstand - et mnemonisk teater.
Jeg mener at årsaken hertil må søkes i sammensmeltningen av to tradisjoner av ulik opprinnelse, men med felles utgangspunkt i muntlige mentaliteter: På den ene siden en klassisk, og etterhvert klerikal, mnemoteknisk og retorisk tradisjon, og på den annen side det norrøne, kenningstyngede skaldemålet.
Den kristne middelalderen var en tidsalder da Boken var toneangivende kun i et smalt, elitepreget segment av kulturen. De fleste bønder, mange byborgere og deler av aristokratiet, ja, selv den lavere geistlighet i enkelte tilfelle, kunne verken lese eller skrive. Som Ong skriver var “(h)andskriftskulturen i västerlandet (...) alltid mariginellt talspråklig”.[33] Skriftkulturen, bokens kultur, fantes som en slags oase blant de muntlige overføringsmekanismene som fortsatt satte sitt preg på middelalderens kultur og mentalitet.
Minnet, erindringen, hadde en sentral plass i middelalderens psykologi. Likeledes var evnen til å erindre, lagre og gjenskape fortiden - og i særlig grad mennesker fra fortiden - viktig for såvel presteskapet som for munkene. Vi tenker blant annet på klostrenes behov for å minnes personer som hadde i sin tid hadde donert jordegods, eller på prestene, som var avhengig av å huske hvis sjeler de til enhver til skulle lese messer over.[34] Det samme gjaldt jordbesittere som måtte kunne gjengi kompliserte genealogiske skjema for å bevise sin eiendomsrett til odelsjord “frá haug ok heídní”.[35] Også i middelalderens politiske virksomhet stod erindringen sentralt - tenk bare på Snorres virksomhet som politisk historieskriver, slik Claus Krag har tolket den.[36]
Erindringsteknikker ble overført fra antikkens retoriske tradisjon og videreutviklet i middelalderen for å understøtte og avhjelpe disse behovene. Når vi så finner igjen de samme teknikker i stavkirkeprekenen, stemmer det forøvrig godt overens med Gunnes’ hypotese om at den norrøne homileboken har blitt til i et kloster - nærmere bestemt i augustinernes Jonskloster i Bergen.
Det gjenstår dog å forklare de trekk ved kirkedagsprekenen som peker bakover mot en norrøn, i bunn og grunn førkristen, kulturtradisjon. Som vi har sett, gjelder det i første rekke språkføringens likhet med skaldemål , men også hentydningen til formler hentet fra Gylvaginning. Forklaringen er vel den, at homilien som genre er utformet med tanke på de brede lag av befolkningen, noe den har til felles med genrer som vulgærteologiske tekster, konfesjonshåndbøker og vitae. Slike didaktiske tekster hadde til hensikt å påvirke og rettlede menighetens religiøse og moralske normer. Det er klart at den undervisende og oppbyggelige preken i kirkene foregikk på folkespråket, ikke på latin.[37] Men som sådan var skriveren nødt til å etablere en dialog med tilhørerne, og middelalderens prekenforfattere må ha opplevd et visst påtrykk fra mottagerne. Det er snakk om en form for “feedback”-mekanisme, som gjør at fragmenter av en folkelig kulturtradisjon kommer til uttrykk i datidens “simple” genrer. Så også i stavkirkeprekenen.
Den for oss underlige pedagogikken i gammelnorsk homiliebok, får dermed sin forklaring. Samtidig gir det kan hende en delvis ny og tidligere lite berørt dimensjon til den katolske middelalders kristendom - og til konfesjonsskiftet i 1536, slik det så levende manes frem av Troels-Lund:
“Og endnu mindre kunde det undre, om de Øjne, der ikke under Predikenen havde fanget en Dvale, forlængst var havnet andetsteds og havde draget Sind og Tanke med sig. Thi rundt om, paa Vægge og Hvælving, laa jo Kirkens den gamle, morsomme Billedbog opslaaet. Her fortaltes der, folkeligt og almenfatteligt for enhver, om alt det samme, som Præsten talte om - Jesus og Apostlene, Jomfru Maria, Fortids Helte, Trolde og fremfor alt om Djævlene. Det heroppe var fuldt til at lide paa, det stod jo afmalet. Og her var ikke disse kedelige, langstrakte Udlægninger med første Part og anden Part og tredje Part, hver delt igen i Stykker. Nej, man saa det hele straks og fyldtes med det samme. Disse kirkelige Kalkmalerier var Menighedens Trøst, gammel Tro’s levende Forkynder, de nye Prædikeners farligste Medbejler.”[38]
Litteratur
Ágústsson, H. 1976. Kyrkjehus i ei norrøn homilie. By og bygd XXV.
Andrén, A. 1988. Ting och text. Skisser till en historisk arkeologi. META.
Fentress, J & C. Wickham 1992. Social memory. Oxford.
Geary, P. J. 1994. Phantoms of remembrance. Memory and oblivion at the end of the first milennium. Princeton.
Gilson, E. 1932. Les Idées et les lettres. Paris.
Gunnes, E. (red.) 1971. Gammelnorsk homiliebok. Oslo.
Gurevitsj, A. J. 1992. Historical anthropology of the middle ages. Chicago.
Helle, K. 1964. Norge blir en stat 1130-1319. Oslo.
Hovstad, J. 1948. Heim, hov og kyrkje: studiar i norrøn etikk. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Krag, C. 1995. Kirkens forkynnelse i tidlig middelalder og nordmennenes kristendom. I: H.-E. Lidén (red.:), Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Oslo.
Le Goff, J. 1988. Histoire et mémoire. Paris.
Lie, H. 1982. Om sagakunst og skaldskap. Utvalgte avhandlinger. Øvre Ervik. (Oppr. publ. i Mål og minne 1952).
Liestøl, K. 1941. Saga og folkeminne. Festskrift til Knut Liestøl p å60-årsdagen 13. november 1941. Oslo.
Olrik, A. 1927. Nordisk Aandsliv. København:
Ong, W. J. 1990. Muntlig och skriftlig kultur. Teknologiseringen av ordet. Göteborg.
Patten, B. M. 1990. The history of memory arts. Neurology 40.
Rose, S. 1992. The making of memory. New York.
Spence, J. D. The memory Palace of Matteo Ricci. London.
Steblin Kamenskij, 1975. Islendingesogene og vi. Oslo.
Stylegar 1997. Gårdsgrenser i Gyland - og på Agder. Agder Historielags årsskrift.
Stylegar 1998. Maktens kulturlandskap. Tune som sentralplass i eldre og yngre jernalder. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke. IN PRESS.
Sverres saga, utg. 1966. Oslo.
Troels-Lund, T. F. 1908. Dagligt Liv i Norden, bok 6. København.
Vågslid, E. 1936. Stavkyrkepreika. Nordisk måltidende. Oslo.
Yates, F. 1966. The art of memory. New York.
Noter
[1] Henvisninger i Gunnes 1971, s. 17.
[2] Hovstad 1948, s. 222.
[3] Gunnes, s. 17.
[4] Vågslid 1936, s. 141.
[5] Ágústsson 1976.
[6] F. eks. Vågslid 1936.
[7] Gunnes, s. 176.
[8] Gilson 1932.
[9] Fentress & Wickham 1992, s. 50.
[10] Andrén 1988.
[11] ibid., s. 22.
[12] ibid. Det kan vel være grunn til å tidfeste denne overgangen en god del tidligere i Norge, der norrønt skriftspråk ble benyttet i ulike sammenhenger i høymiddelalderen.
[13] Le Goff 1988, s. 140.
[14] Sverres saga, s. 127.
[15] Se f. eks. Helle 1964, s. 59.
[16] gjengitt etter Gunnes, s. 17.
[17] Men se Steblin Kamenskij 1975; Liestøl 1977. For referanser til forskningen om forholdet muntlig - skriftlig generelt, se Old Norse-Icelandic Literature. A Critical Guide, red. Carol J. Clover & John Lindow, 1985.
[18] Olrik 1927, s. 101.
[19] Lie 1982, s. 167.
[20] ibid., s. 127.
[21] Gunnes, s. 13.
[22] Lie, s. 125.
[23] Vågslid, s. 135.
[24] Om memoria, se Geary 1994.
[25] Rose 1992, s. 62.
[26] Rose, s. 63.
[27] Etter B. M. Patten 1990.
[28] Yates 1966.
[29] J. D. Spence 1985.
[30] W. Ong 1990, s. 134.
[31] Ong, s. 49.
[32] Vågslid, s. 145. Ágústsson (1976) vil gi betegnelsen “dverg” en konkret bygningsrelatert tolkning. Det er dog karakteristisk for middelalderens allegoriske tankegang at begreper og fenomener fra kosmologien gjenfinnes” her nede” i folks praktiske, daglige virksomhet. Om “dverger” og det norrøne verdensbildet, se for øvrig F.-A. Stylegar 1997. Forholdet mellom kosmologi og dagligliv har jeg berørt nærmere i en artikkel om Tune i Østfold, men da i en jernalderkontekst (Stylegar 1998).
[33] Ong, s. 180; se forøvrig A. J. Gurevitsj 1992, s. 50.
[34] P. J. Geary 1994.
[35] Gurevitsj, s.
[36] C. Krag 1991.
[37] Om den tidligste kristne forkynnelsen, se C. Krag 1995.
[38] Troels-Lund, bok 6, s. 111.
Augustin
Langtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, er bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene.
Fra: Stavkirkeprekenen
Stavkirkeprekenen, denne underligste av våre bevarte middelalderprekener, gir et unikt innblikk i den tidlige kristne tids tankegang og mentalitet i den norrøne verden. Den for dagens mennesker fremmedartede, ja eksotiske koblingen som den ukjente skriveren foretar mellom på den ene side kirkebygningens arkitektur, og på den annen side forholdet mellom menigheten og Gud og mellom den enkelte kristne og de kristne dyder, har vært emne for mang en lærd avhandling.[1]. Vårt anliggende er i denne sammenheng det faktum at prekenen fremstår som én av de mest lovende kilder for utforskningen av kunnskapsoverføring generelt - og religiøs forkynnelse i særdeleshet - i Norges tidlige middelalder. Jeg er av den oppfatning at denne mest kjente av våre middelalderprekener kan belyse både disse forholdene og deler av det større problemkomplekset “skriftlig kultur kontra muntlig” ved overgangen til historisk tid.
“Salomo, konge av Jødeland, var den første som bygde et tempel for Gud”. Slik, nokså nøkternt, innledes den norske stavkirkeprekenen. Men prekenen, i den form den er overlevert oss i Gammelnorsk homiliebok, er i fortsettelsen et pregnant uttrykk for det Johan Hovstad så treffende har kalt “den mellomalderske sansen for sterke og klåre farger”.[2] For i stavkirkeprekenen er ikke lenger stavkirken utelukkende en kirkebygning.
De kirker som ble reist i katolsk middelalder, skulle vigsles av biskopen før de ble tatt i bruk. Årsdagen for denne høytid - kirkemessedagen - ble senere markert av menigheten hvert år.
Fra middelalderens Europa har vi en hel rekke skrevne prekener som skulle brukes i forbindelse med kirkevigsling. Alt i den tidlige kristne tid hadde lærde teologer tolket det jødiske tabernaklet og inventaret i tabernaklet symbolsk, og overført denne tolkningsmåten på kristne kirkebygninger. Denne genren var utbredt også i middelalderen. På Kontinentet var det basilikaen av stein som ble tolket slik. Men i Norge var de fleste kirkene av tre, og det samme var tilfelle på Island, der kirkene riktig nok gjerne har hatt vernevegger av torv og stein utenpå treveggene. De fåtallige kirkedagsprekenene vi har bevart fra det norrøne kulturområdet, omhandler uten unntak trekirker (stavkirkeprekenen er forøvrig kjent i hele tre avskrifter, og vi forstår at det har vært flere).[3]
Den gammelnorske homilieboken
Gammelnorsk homiliebok (GH) innledes med en oversettelse av et latinsk verk; “Om dydene og lastene”, opprinnelig forfattet av den lærde angelsakseren Alkvin, Karl den stores hoffteolog og “utenriksminister”. Alkvin levde lenge nok til å oppleve de første vikingtoktene og er kjent for uttalelsen om at “fra Norden kommer all ulykke”. Deretter følger en rekke prekener ment for faste og flytende høytider, i kronologisk rekkefølge slik at homilieboken begynner med juledagen og slutter med allehelgensmesse (1. november). Videre inneholder GH en preken om tiende og en utlegning av forholdet mellom ånd og legeme. Denne siste prekenen er kjent annetsteds fra óg, men kalles i GH (feilaktig) for et syn av apostelen Paulus.
Sist i GH står en forklaring til Fadervår, og midt inne i rekken av prekener er det tatt med en utlegning av St. Olavs underverker.
GH er, sammen med Gammelislandsk homiliebok, den fyldigste, norrøne prekensamling vi har bevart. GH fantes i Den arnamagnæanske Haandskriftsamling i København. Om manuskriptet til GH sier Arne Magnusson: “Eg hei eignast bokina i Noregi og tar synist hun ritud ad vera”.[4]
Det norske håndskriftet vi har bevart, er skrevet i årene rundt 1200. Professor Gunnes mener at språkformen tilsier at deler av stoffet i GH må føres tilbake til 1100-årenes første halvdel. Imidlertid er ikke GH selv i særlig grad preget av det 12. århundre. Vår homiliebok er i det alt vesentlige et produkt av den kristne litteratur og teologi slik den var før Europas kulturelle “renessanse” på 1100-tallet.
Hva angår den formelle oppbygning av middelalderens prekener, skilles det mellom homilie og sermo. Homilien tolker en evangelietekst ledd for ledd, i motsetning til den egentlige preken - sermo - som isteden tar utgangspunkt i én enkelt hendelse eller ett enkelt utsagn, og former en formanende tale ut fra dette utgangspunktet. Stavkirkeprekenen er, i likhet med flere av de øvrige stykker i GH, en homilie, der utgangspunktet er Bibelens beskrivelse av Salomos tempel.
Noen egentlig original til den norrøne stavkirkeprekenen, kjenner vi ikke. Men Erik Gunnes og andre har vist at tankene i den uten unntak er europeisk fellesgods fra senantikken og den tidlige middelalder. Gunnes finner noe parallellstoff i Honorius Augustodunensis’ Gemma animae, som har eksistert i norsk språkdrakt før år 1200. Ellers er det hentet inspirasjon fra blant andre Beda og karolingerteologen Rabanus Maurus.
Den islandske bygningshistorikeren og billedkunstneren Hördur Ágústsson forsøkte for snart 25 år siden å diskutere “stavkirkeprekenen” i en arkitektonisk, bygningshistorisk sammenheng. Han kom til at det som skildres i homilien, er en trekirke sett fra innsiden. Ágústsson mente at den beskrevne bygningen hadde åstak, og ikke sperretak. Han trakk følgende konklusjon: Enten er alle versjonene av kirkedagsprekenen islandske (p. g. a. takkonstruksjonen), eller så har stavkirkene opprinnelig hatt åstak.[5]
Ágústssons hypoteser er interessante innspill til debatten om de tidligste kirkenes konstruksjon, ikke minst i lys av de senere års arkeologiske undersøkelser av første generasjons kirker med jordgravde stolper. Men med unntak av Ágústssons arbeid har diskusjonen om stavkirkeprekenen sjelden beveget seg utover rent filologiske betraktninger.[6] Noen reell diskusjon om stavkirkeprekenen har det ikke vært siden Ágústsson. Således har Gunnes’ oppsummering fra 1971 fått lov å bli stående:
“Både homiliens struktur og dens detaljer er (...) hentet annet steds fra. Og selv om det er en trekirke som skildres, er det ytterst få detaljer som ikke opprinnelig kan være myntet på et kirkebygg i stein. Likevel kan det være at homilien er utformet på norrøn grunn”.[7]
Det synes meg likevel som et tankekors at en prekensamling og en kirkedagspreken med forutsetninger og forbilder i senantikk og karolingisk tid har vært i bruk her hjemme så sent som i det 13. århundre. Vi tror da også at en annen tilnærming til problemet enn den rent filologiske kan bidra til å forklare både dette faktum og den “pedagogikk” som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen. Kan hende kan vi da også komme den tidligmiddelderske mentalitet nærmere. Men la oss først se på hva det er med stavkirkeprekenen som har forbløffet den moderne leser.
“Alteret er Kristus”
Samtlige tekster i GH har nok av skriveren vært beregnet på å lese opp i kirken til gudstjenestene. I de islandske bispesagaene hører vi flere ganger på 1100-tallet om at den eller den var en god predikant - det gjelder f. eks. biskop Jon (død 1121).
I kirkedagsprekenen vil forfatteren, med utgangspunkt i det konkrete kirkebygget som menigheten sitter i, forklare dels strukturen i kirken som samfunn, og dels hvordan “sjelens kirke”, den enkeltes indre, bør være beskaffen. Bruken av allegorier er av sentral betydning i prekenen, i pakt med eldre, teologisk tradisjon. Det nærværende er kun et varsel om og et bilde på det kommende. Hele metoden forutsetter et bestemt grunnsyn - en overbevisning om at den fysiske virkelighet har et meningsinnhold utover sitt materielle og praktiske innhold. For (post-)moderne semiotikk er dette gammelt nytt: Ting er samtidig tegn, og som sådan refererer de til andre tegn og er bilder på noe annet.
Om koret heter det f. eks. i stavkirkeprekenen at det er “bilde på de salige i himmelen, mens kirkeskipet betegner de kristne på jorden”. “Alteret er Kristus,” mens “(a)lterduken er de hellige menn som pryder Kristus med gode gjerninger”. “Syllstokkene i kirken er bilde på Guds apostler, for de er bunnbjelkene for hele kristenheten”. “Inngangen til kirken er den rette tro som fører oss til den alminnelige kirke,” mens “(s)elve døren er de kloke menn som med kraft verger kirken mot vranglære og med sin forkynnelse stenger dem ute fra Guds kristenhet”.
Videre betegner “gulvplankene i kirken (...) de ydmyke som gjør seg selv ringe, selv om de blir æret. Jo mer de blir tråkket på, desto mer bærer de kristenfolket”. “Benkene er bilde på de barmhjertige, som i sin miskunn lindrer sine skrøpelige medmennesker lidelser, likesom benkene gir hvile for dem som sitter på dem”. “Langveggene i kirken” er på sin side “bilde på de to folkegruppene som er forenet i én tro, den ene er hedningene, den andre er jødefolket”.
“De fire hjørnestolpene i kirken er de fire evangeliene, for den lærdommen de inneholder, er de sterkeste støttene i den kristne tro,” mens “taket er et bilde på dem som løfter sitt indre blikk fra det jordiske og opp mot den himmelske ære. Med sine bønner verner disse de kristne mot fristelser likesom taket verner kristenfolket mot regn”.
“Tverrbjelkene som støtter stavlægjene og holder oppe de bjelkene som støtter takåsene, er bilde på de menn i kristenheten som forliker verdslige høvdinger med sine råd, slik at disse styrker klosterlivet og hellige steder med sine rikdommer”. Likeledes er “(l)angtømmerstokkene i kirken, det er åsene og stavlægjene, som støtter og holder sammen taksperrene og veggstavene, (...) bilde på de styrende som er satt til å lede og styrke kristenheten, som abbedene over munkene og høvdingene over folkene”.
Men så heter det:
“(P)å samme måte som vi sier at kirken er et bilde på hele kristenheten, kan vi også si at den er et bilde på hver enkelt kristen, som ved å leve i renhet gjør seg til et sant tempel for Den hellige ånd. For hvert menneske skal bygge en åndelig kirke i seg selv, ikke av tre eller sten, men med gode gjerninger”. Deretter følger disse allegoriene:
· Koret i denne kirken er bønner og salmer
· Alteret er kjærligheten,
· og alterduken de gode gjerninger som skal følge kjærligheten, for likesom alle offergaver vies over alteret, blir alle gode gjerninger helliget og gjort velbehagelige for Gud i kjærlighet.
· Men kjærligheten fordeler seg på to bud: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Denne tosidige kjærligheten er uttrykt i de to tverrveggene i kirken, den ytre er et bilde på kjærligheten til grannen, den indre et bilde på vår kjærlighet til Gud.
· På den indre tverrveggen en stor åpning inn til koret, for jo mer et menneske elsker Gud, desto mindre trang synes Guds vei ham å gå.
· På den ytre tverrveggen er det glugger, for “Herrens bud er lyst” som salmedikteren sier, “og det opplyser våre øyne”.
· Inngangsdøren betegner vår evne til å styre vår tunge, slik som David sa i en salme: “Sett du vakt for min munn, Herre, og en dør til å vokte mine leber”. Denne døren kan også være et bilde på vår innsikt, som skjelner mellom godt og ondt, slik at vi åpner hjertene for alt som er godt, men stenger ute alle stygge tanker.
· Syllstokkene i denne kirken er troen, for på den bjelke og grunnvoll skal vi bygge alle gode gjerninger, slik at vi kan bli et tempel for Gud.
· De fire hjørnestolpene er de fire hoveddyder som er de sterkeste støttene for alle gode gjerninger; det er visdom og rettferdighet, styrke og måtehold.
· Gulvplankene er bilde på ydmykhet, lydighet og tålmodighet som ikke skammer seg ved å lide overlast og fornedrelse fra andre mennesker.
· Benkene er bilde på barmhjertighetsgjerninger som gir trøst til de trengende, likesom benkene byr dem hvile som sitter på dem.
· Veggene er bilde på alt gagnlig strev og alt det gode vi gjør av kjærlighet til Gud og nesten,
· og stavlægjene, som binder sammen veggstavene, er bilde på utholdenhet i gode gjerninger.
· Taket er bilde på håpet og de tanker vi skal løfte til Gud ved alle gode gjerninger.
· Åsene som støtter taksperrene, er tålmodigheten som bærer håpet i oss, slik at vi ikke gir opp håpet om Guds miskunn.
· Tverrbjelkene som støtter veggene slik at de ikke faller sammen i uvær, er freden og enigheten som binder sammen alt hva vi gjør av godt, så det ikke raser sammen under stormen av djevelens fristelser.
· Korsene og krusifiksene er de plager vi pålegger våre legemer med faste og våkenetter.
· Klokkene er bilde på forkynnelsen som vekker oss til gode gjerninger, likesom klokkene kaller oss til gudstjeneste.
· Gjerdet omkring kirken er tegn på at vi skal ta vel vare på det gode vi nå har hørt om.
· Og da tar vi vare på alt dette, når vi tenker på hva de har gjort som har forlatt denne verden, slik at deres gode eksempler kan styrke oss til å ligne dem og de dårlige eksemplene kan verne oss mot synd. Til slik ettertanke skal kirkegården med de dødes graver vekke oss.
Også i flere av de andre prekenene i GH finner vi et lignende skjema: Først en symbolsk tolkning av evangelieberetningen, som går på Kristus eller Kirken som helhet; deretter en moralsk, personlig innrettet anvendelse av den.
I dag virker vel denne metoden til kunnskapsformidling og erkjennelse ganske fremmed. Som vi skal se, bunner den heller ikke utelukkende i klassiske forbilder, men vel så meget i datidens muntlige mentalitet. Dermed beveger vi oss over i et problemområde med utvilsom relevans for studiet av stavkirkeprekenen, nemlig forholdet mellom muntlige og skriftlige kulturer/mentaliteter.
Muntlig og skriftlig mentalitet
Den franske abbed Suger i Saint-Denis påpekte, en gang i det 12. århundre, at “(m)ens hebes ad verum per materialia surgit”. Hans budskap var at en ikke øvet (legmanns-) bevissthet bare kan få innsikt i sannheten ved hjelp av konkrete lignelser. Denne forestillingen var utbredt i middelalderens litteratur. Vi møter den igjen i de samtidige bildende kunstformer, der den didaktiske, oppdragende hensikten ikke sjelden var eksplisitt uttrykt. Etienne Gilson beskrev i sin tid høymiddelalderens kristne prekener nettopp som en freske eller et glassmaleri.[8] Forkynnelsen foregikk ved hjelp av en serie konkrete, visuelle bilder. Historikeren Chris Wickham forutsetter at Sugers “materialia” i første rekke refererer til slike visuelle fremstillinger,
“either in the strict sense of paintings, sculpture, and stained glass, or, as in a medieval sermon, as verbal descriptions of scenes and events. The images themselves were signposts, constructed with the precise purpose of guiding the ‘sluggish of mind’ to higher truth.”[9]
Hvordan faller den norske stavkirkeprekenen inn i denne sammenhengen? Det spørsmålet kommer vi tilbake til. Først må vi imidlertid greie ut et par andre, dertil relaterte forhold.
1. Den skandinaviske bakgrunnen
Den svenske arkeologen Anders Andrén har i en artikkel presentert briten Michael Clanchys forskning rundt problemkomplekset skrift og mentalitet eller tenkemåte i engelsk høy- og senmiddelalder.[10] Clanchys hovedtese, som han underbygger ved nitidige studier av bruken av skrift i England i perioden fra den normanniske erobringen og til 1307, er at innføringen av et skriftspråk ikke nødvendigvis fører med seg en tilsvarende skriftlig tankegang.
Clanchy viser hvordan skriften i England på 1000- og 1100-tallet mest av alt fungerte som en kunstig hukommelse. Teksten var et hjelpemiddel for hukommelsen og ofte ikke annet enn en sammenfatning av en begivenhet eller en meddelelse. Et diplom var med andre ord ikke i seg selv juridisk bindende, men derimot en skriflig sammenfatning av en juridisk bindende (muntlig) seremoni. På tilsvarende vis var et brev en oppsummering av den bekjentgjørelsen som sendebudet fremførte muntlig.
Som Andrén oppsummerer, tjente altså skriften som et “passivt medium i ett samhälle helt dominerat av den muntliga framställningen. Skrivandet uppfattades som ett hantverk, vilket som helst, så även skriv- og läskunniga personer dikterade sina texter och fick andra texter upplästa fõr sig. Dette passiva användningssätt kan fõrmodligen delvis färklara bruket av latin. Latinet var ju inget folkspråk, men det fungerade utmärkt som ett “yttre” medium i en övervägande muntlig kultur”.[11] Innføringen av skift, selv skrift benyttet i relativt utstrakt omfang og av flere samfunnsgrupper, medfører med andre ord ikke umiddelbart at den eksisterende, muntlige tenkemåten erstattes av en skriftlig.
Clanchy tidfester overgangen fra muntlig til skriftlig mentalitet i England til 1200-tallet. Andrén mener at en tilsvarende overgang kan spores i Norden i det 15. århundre, da “folkspråkene for første gang kommer i omfattende bruk i skriftlige fremstillinger som kopibøker, registre og jordebøker.[12]
J. Le Goff har på lignende vis fremholdt hvordan skriften i Frankrike så sent som i det 12. århundre hadde en sekundær funksjon i forhold til den muntlige, kollektive erindringen:
“A charter of 1174, granted to the inhabitants of Tonnerre in Burgundy by Guy, count of Nevers, begins by observing: ‘The use of letters was discovered and invented for the preservation of the memory of things. Whatever we want to retain and learn by heart we have made out in writing. In this way, things that we are unable to hold in our weak and fragile memories, are conserved by writing, and by the means of letters which last forever’.”[13]
Skriverens innledning er her ikke annet enn en fast, for ham innlysende formulering. Men nettopp dette er det som gjør uttalelsen interessant. For det som for den franske skriveren var en selvfølgelighet, står for det moderne informasjonssamfunnets mennesker som noe uvant og merkverdig. Formuleringen forutsetter jo at de rettsnormer, avtaler og rettigheter som til enhver tid gjelder i samfunnet, vanligvis befinner seg i og holdes i hevd av fellesskapets kollektive erindring. Enda så viktig skriften var, ble den på den tiden Le Goff omtaler, fortsatt betraktet som et anheng til hukommelsen.
En heller lite påaktet passus i Sverres saga illustrerer noe av det samme forholdet i norsk høymiddelalder. Vi går inn i handlingen etter den stridbare erkebiskop Øysteins død - Stavangerbispen Eirik er ny erkebiskop, og striden mellom kong Sverre og kirken blusser opp igjen. Det er kirkens rettigheter som er det egentlige diskusjonstema:
“På denne tiden var det mye uenighet mellom kong Sverre og erkebiskopen. Kongen viste alltid til den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt, og til trøndernes lovbok, den de kallet ‘Grågås’ og som kong Magnus den gode Olavsson hadde latt skrive. Erkebiskopen sa at de skulle ta frem boken ‘Gullfjær’ som erkebiskop Øystein hadde latt skrive (...)”.[14]
Såvel “Grågås” som “Gullfjær” er avskrifter av den trøndske Frostatingsloven.[15] Konflikten står med andre ord om hvilken av de to avskriftene som best gjengir den “egentlige”, det vil si den muntlig traderte loven. Likeså karakteristisk er Sverres henvisning til “den landsloven som kong Olav den hellige hadde satt” - altså til en muntlig tradisjon. I slike tilfeller ser det ut som om nedskrivningen av en rettsavgjørelse eller en lovsamling, i det minste langt på vei, anses som en støtte for den muntlige hukommelsen. For oss er det derimot omvendt: teksten er ikke lenger en støtte for hukommelsen, men en erstatning for denne.
Noe av det samme finner vi igjen i en islandsk kontekst. Gisle Finnsson var skolemester på Holar i biskop Jons tid. Det heter om han i sagaen at han var dyktig nok, men han ville ikke gjøre seg til av lærdommen sin. Så når mester Gisle talte Guds ord for folket på høytidene, da “fortalte han ikke meget utenat, og stolte ikke meget på hukommelsen, men han tolket de hellige fedres skrifter etter den boken som lå foran ham på bokstolen”.[16]
Sagalitteraturens og heltediktningens forbilder i vikingtidens og den tidlige middelalders muntlige kulturtradisjon har vært påpekt av en rekke forfattere, og vi skal ikke her beskjeftige oss noe videre med den filologiske “fri- vs. bokprosa-”debatten.[17] Vi er i stedet interessert i de mer spesifikke sider ved kunnskapsoverføring i muntlige kulturer. Er det trekk ved den norrøne muntlige tradisjonen som peker frem mot den for oss uvante sammenhengen mellom ting og tekst som kommer til uttrykk i stavkirkeprekenen?
Axel Olrik mente i sin tid at det norrøne skaldespråket “har samme barbarisk-opløste Præg som Folkevandringens og til dels Vikingetidens Billedkunst, der sønderdeler Figurens Lemmer for bedre at fylde Fladen; den har tapt Sammenhængen med det umiddelbare Liv”.[18] Norrøn-filologen Hallvard Lies interessante tilsvar var at dette “innebærer jo at den litterære kunst på et visst tidspunkt umiddelbart og konkret forbandt seg med den materielle kunst og i sin dypeste estetiske streben identifiserte seg med denne kunst.”[19]
Lie skriver videre om den overmåte utbredte, kenningstyngede dróttkvættstilen at den “etter all sannsynlighet opprinnelig er en billeddiktstil, at den m. a. o. må være vesensbestemt nettopp av det spesielle “sujett” vårt eldste bevarte dróttkvættdikt vitterlig anvender den på: maleriske fremstillinger av mytiske og heroiske opptrinn (på et skjold).[20]
Det er altså et visst grunnlag for å hevde at det forhold som i stavkirkeprekenen opptrer som en intim sammenheng mellom ting og “tekst”, har røtter i førkristen tid. Gunnes er forsåvidt inne på det, idet han medgir at “for våre forfedre, som var vant til skaldenes kenningar, tør den (dvs. den utstrakte allegoribruken i stavkirkeprekenen) ha hatt en sterkere appell”.[21]
Allegorier i form av kenninger er trolig også representert i billedvever som dem fra Oseberg og Tune, på vikingtidens billedsteiner og på gullbrakteatene fra folkevandringstid. Hallvard Lie skriver om tradisjonens makt i den såkalte billeddiktningen:
“Ville samme skald derimot lage et dikt (...) om de billedlige fremstillinger på et skjold, en vegg, et tjeld e. l., har han (...) ikke sett mer enn én form-mulighet åpen; tradisjonen, og etter alt å dømme et standhaftig stilistisk instinkt, viste ham her ubønnhørlig til dróttkvættformen, og dét i dens mest kenning-tyngede, naturstridig-konstruktive særart.”[22]
Eivind Vågslid påpeker med hensyn til kirkedagsprekenen at “(g)enom heile preika geng ein bårande ljodgang mest som i eit kvæde, og det er tidt bokstavrim (...) .”[23] Prekenforfatterens kløktige ordlek minner ganske riktig om skaldemål. Vi vil dog foreslå at likheten skyldes det felles utgangspunktet i en muntlig kultur og mentalitet, mer enn en kontinuerlig “skaldetradisjon”.
2. Den kontinentale bakgrunnen
Vi har tidligere vært inne på at den norrøne stavkirkeprekenen har sine klare forløpere i en kontinental prekentradisjon med røtter i perioden fra de store kirkefedrenes til på 300- og 400-tallet og frem til karolingertiden. Enkelte forhold ved stavkirkeprekenen peker imidlertid lenger tilbake, til antikken. Vi tenker da først og fremst på det vi kan kalle bruken av memoria.
I antikken som i middelalderen, var memoria et viktig begrep og et viktig organiserende prinsipp - ikke bare innenfor teologien, men i alle livets aspekter. Memoria kan oversettes med “hukommelse” eller “minne”, men innbefattet også de gjenstander og handlinger som bidro til å bevare minnet.[24]
Flere av antikkens lærde var skeptiske med hensyn til den skriftlige kulturs meritter. Således lar Platon Sokrates utbryte at skrivekunsten er umenneskelig, all den tid den forsøker å fastholde noe utenfor menneskesinnet som i virkeligheten bare kan være i sinnet! Platons og andre filosofers konklusjon var at det å skrive svekker bevisstheten. Heller enn å hengi seg til det skrevne ord, burde man utvikle minnet.[25] Xenophon lar på sin side Sokrates avspise en ung adelsmann som eide et eksemplar av Homer, med ordene: “Alene det å eie en bok, gjør deg ikke til dikter”.
Fra den klassiske greske oldtid og fremover utviklet man derfor erindringsteknikker, mnemoteknikk, som det heter på fagspråket. Innenfor en vestlig kultursfære kan denne mnemotekniske tradisjonen spores tilbake til klassisk tid, men skrevne kilder om metoden har vi først bevart fra og med den romerske forfatteren og politikeren Cicero. I hans De Oratore, som egentlig er en lærebok i retorikk, støter vi for første gang på slike “huskeregler”. I De Oratore er det dikteren Simonides (400-t. f. Kr.) som kreditteres for å ha oppdaget mnemoteknikken.
Fortellingen om Simonides dukker til stadighet opp i tekster fra romersk tid til og med renessansen. I sin enkle form gjengir den hvordan Simonides på en bankett arrangert av den salonikiske aristokraten Scopas, ble bedt om å si frem et lyrisk dikt til ære for verten. Simonides kom til å inkludere tvillinggudene Castor og Pollux i sin hyllest, og Scopas svarte med å gi Simonides halve den lønn han var blitt lovet for fremførelsen - resten fikk han kreve gudene for. En stund senere fikk Simonides beskjed om at to unge menn ventet utenfor og ville snakke med ham. Mens han var ute, brøt taket i hallen sammen. Scopas og alle gjestene ble så til de grader maltraktert at de pårørende siden ikke klarte å identifisere likene, og derfor ikke kunne gravlegge dem på anstendig vis.. De to unge mennene var ingen andre enn Castor og Pollux, som på dette viset hadde belønnet Simonides med å spare hans liv, mens Scopas øyensynlig fikk lønn som fortjent.
Men - og her kommer det store poenget i fortellingen - Simonides kunne hjelpe de etterlatte. Han klarte å identifisere likene ved å memorere på hvilke plasser rundt bordet de ulike festdeltagerne hadde sittet. Dersom vi velger å tro Cicero, så var det denne opplevelsen som gav Simonides idéen til hvilke prinsipper som måtte ligge til grunn for erindringens kunst. Nøkkelen til en god hukommelse er altså at man organiserer de ting som skal erindres i en viss orden.[26]
Sike regler handler om å relatere en serie med ting som ikke har noen logisk forbindelse innbyrdes, men er tilfeldige (slik som gjestene på Scopas’ bankett), til en struktur hvis oppbygning og sammenheng enten er innlysende logisk eller iallfall lett kan erindres på grunn av sitt slående innhold. I slike mnemotekniske systemer kunne minner lagres ved å mane frem et mentalt bilde av velkjente omgivelser, gjerne en hus med en rekke værelser, eller et offentlig rom med monumenter og bygninger, og “plassere” de ting en ville erindre i passende rekkefølge i disse omgivelsene. Deretter var man i stand til å plukke minnene frem, f. eks. under en tale eller en fremførelse, gjennom å forestille seg at man vandret fra rom til rom eller fra bygning til bygning i de tenkte omgivelsene.
En annen romersk tekst forklarer hvordan slike bilder bør velges ut, som fremfor alt gir en ledetråd til den innbyrdes sammenheng mellom tingene. For den ukjente forfatteren av teksten Ad Herennium er det denne sammenhengen som er utgangspunktet for å kunne øve opp minnet:
“Vi må skape mentale bilder av et slag som kan holde seg lenge i hukommelsen, og vi gjør det dersom vi etablerer analogier som er så slående som bare mulig (...), hvis vi utstyrer analogiene med stor ynde eller ingen ynde i det hele tatt, hvis vi kler noen av dem i purpurfargede kapper eller kroner dem, for eksempel, slik at analogiene kan fremtre tydeligere for oss, eller hvis vi på et eller annet vis disfigurerer dem, slik som å skape en som er tilsølt med blod eller gjørme eller rød farge (...) dette vil likeledes sørge for at vi har lettere for å komme dem i hu.”[27]
Disse mentale bildene var selvsagt visuelle, men sammenhengen mellom et bilde og det poenget oratoren ville erindre - altså selve analogien , var ikke nødvendigvis det.
Tilsvarende beskrivelser finner vi i andre tekster fra antikken. Og mnemoteknikken var ikke først og fremst en besettelse for berømte oratorer som Cicero, som visstnok var i stand til å tale til senatet i dagevis uten å bruke manus. Om hærføreren Publius Scipio ble det for eksempel sagt at han kunne gjenkjenne og navngi samtlige soldater i sin hær på 35.000 mann.
Retorikken var i prinsippet veltalenhetens kunst, men i praksis omfattet den også skrivekunsten. Og det var i egenskap av skrivekunst at den retoriske tradisjonen - og mnemoteknikken - ble ført videre inn i middelalderen. Gjenoppdagelsen av Platon under renessansen tilførte dessuten erindringsteknikkene en epistemologisk, kunnskapsmessig dimensjon. Med tiden ble da også mnemoteknikken mer vågal og utfordrende - venetianeren Giulio Camillo mente at de bilder han valgte ut til sitt “mnemoniske teater”, var like så fullendte som antikke egyptiske statuer, slik at hans “teater” kunne betraktes som en uavhengig kilde til kunnskap. I økende grad ble det nettopp teateret som utgjorde de mentale omgivelser man plasserte erindringsbildene i. I slike mnemoniske teatre mante man frem symbolske statuer, lik dem man kunne forvente å finne i et romersk forum, og ved foten av hver statue plasserte man den tingen som skulle huskes. Tidlig i renessansen ble slike imaginære teatere stadig mer komplekse, og man tenkte seg dem utstyrt med søyleganger, benkerader og klassiske statuer.[28]
Camillo fikk faktisk bygget et slikt erindringsteater i tre. Og i 1596 tilbød den jesuittiske misjonæren Matteo Ricci et “erindringspalass” til kineserne, som han ivret etter å vinne for kristendommen. Ricci fortalte dem at størrelsen på palasset ville avhenge av hvor mye av kristendommen de ønsker å tilegne seg - den mest omfattende palasskonstruksjonen ville komme til å bestå av flere hundre bygninger av alle fasonger og størrelser.[29] Mnemoniske teatere var nå blitt selve bilde på Himmelen - eller på Helvete (jfr. Dantes Guddommelige komedie).
I denne sammenheng skal vi ikke følge mnemoteknikkens utvikling videre. Hensikten har vært å vise at slike mnemoniske teatere er et resultat av en annen måte å forestille seg erindring og hukommelse på. enn vår moderne. I mnemoteknikken vektlegges kunnskapens og minnets visuelle karakter. Med denne sterke betoningen av det visuelle følger likeledes en opptatthet av rom: Man betrakter de mentale bildenes detaljer ved å forestille seg at man spaserer rundt dem - som var de statuer i en utstilling. Med tiden ble selvsagt denne visuelle erindringsmodellen erstattet av vår moderne, skriftbaserte og logiske modell. På det viset ble tanken adskilt fra den fysiske verden (Descartes etc.). Retorikken beveget seg sakte vekk fra den muntlige og kirografiske verden. I løpet av de 16. og 17. århundrer forsvinner minnet fra lærebøkene i retorikk, og fremførelsen inntar en langt mer tilbaketrukket posisjon i undervisningen.[30]
Læring og erindring i en muntlig kultur
Vi har nå tatt én av de primære forskjellene mellom muntlige og skriftlige mentaliteter nærmere i øyesyn. Hos folk som har en muntlig mentalitet, spiller minnet en helt annen og mer sentral rolle enn i en skriftlig:
“I muntliga kulturer tjänar bestämda mönster och allmänt fastlagda formler några av de syften som skrivandet har i kirografiska kulturer, men härigenom bestämmer de naturligtvis det slags tänkande som kan komma til stånd, och på vilket sätt erfarenheten intellektuellt är organiserad. I en muntlig kultur är erfarenheten organiserad enligt ett minnestekniskt mönster.”[31]
I alle kulturer - selv i de mest “primitive” - finner vi at folk har tatt i bruk ulike teknikker for å bevare erindringen om ting. Variasjonen er stor. Slike teknikker brukes når kvegnomader lager seg “kart” over himmelen for å kunne holde regning med årets gang, eller når sjøfarere styrer etter stjernene. De brukes når Australias aboriginer organiserer sitt kulturlandskap og bokstavelig talt følger i forfedrenes fotspor. Slike erindringskart kan også benyttes for å lagre informasjon om sosial tilknytning og tilhørighet: Hos noen folkegrupper tjener tatoveringer til å ivareta minnet om slektskapsforbindelser, genealogier og klantilhørighet. Fra vår egen kulturhistorie kommer vi i hu bronsealderens helleristninger og middelalderens primstav. Disse informasjonsbærende “kartene” fungerer som aides-mémoires - og evnen til å lage slike “kart” finner vi igjen over hele verden, og til alle tider. For den observante leser, kommer det neppe som noen overraskelse at jeg har til hensikt å plassere den norrøne stavkirkeprekenen i denne tradisjonen.
Walter J. Ong, som har studert muntlig mentalitet i en årrekke, hevder at i primært muntlige kulturer tenderer tanken og uttrykket mot å ha følgende kjennetegn:
· Additivt snarere enn underordnende
· sammenstillende snarere enn analytisk
· overstrømmende eller ordrikt
· konservativt eller tradisjonelt
· nær den menneskelige livsverden
· agonistisk
· empatetisk og deltagende snarere enn objektivt distansert
· homeostatisk
Det ville føre for langt å påvise hvert enkelt av disse elementene i kirkedagsprekenen. Men et par forhold kan vi peke på. Som vi har sett, trekker både Vågslid og Gunnes frem det faktum at språket i stavkirkeprekenen minner om skaldemål - det er ordrikt, additivt og sammenstillende. Likeledes har det nærheten til den menneskelige livsverden til felles med uttrykksformer i muntlige kulturer. Når det gjelder det konservative eller tradisjonelle preget, vil vi peke på ett eneste forhold som Vågslid fremhever. Det dreier seg om betegnelsen “dverg” i det islandske håndskriftet, som Vågslid mener skyldes en ren påvirkning fra Gylvaginning i Snorres Edda, der gudene plasserer en dverg i hvert verdenshjørne.[32]
Konklusjon. Stavkirken som aides-mémoire
Det er likevel først og fremst den særegne analogibruken i stavkirkeprekenen som avslører at den springer ut av en i hovedsak muntlig kultur og mentalitet, der erfaringen er organisert “enligt ett minnestekniskt mönster”. I så måte står prekenen i samme tradisjon som Simonides og Camillo. I stavkirkeprekenen fremstår kirkebygningen som - i en viss forstand - et mnemonisk teater.
Jeg mener at årsaken hertil må søkes i sammensmeltningen av to tradisjoner av ulik opprinnelse, men med felles utgangspunkt i muntlige mentaliteter: På den ene siden en klassisk, og etterhvert klerikal, mnemoteknisk og retorisk tradisjon, og på den annen side det norrøne, kenningstyngede skaldemålet.
Den kristne middelalderen var en tidsalder da Boken var toneangivende kun i et smalt, elitepreget segment av kulturen. De fleste bønder, mange byborgere og deler av aristokratiet, ja, selv den lavere geistlighet i enkelte tilfelle, kunne verken lese eller skrive. Som Ong skriver var “(h)andskriftskulturen i västerlandet (...) alltid mariginellt talspråklig”.[33] Skriftkulturen, bokens kultur, fantes som en slags oase blant de muntlige overføringsmekanismene som fortsatt satte sitt preg på middelalderens kultur og mentalitet.
Minnet, erindringen, hadde en sentral plass i middelalderens psykologi. Likeledes var evnen til å erindre, lagre og gjenskape fortiden - og i særlig grad mennesker fra fortiden - viktig for såvel presteskapet som for munkene. Vi tenker blant annet på klostrenes behov for å minnes personer som hadde i sin tid hadde donert jordegods, eller på prestene, som var avhengig av å huske hvis sjeler de til enhver til skulle lese messer over.[34] Det samme gjaldt jordbesittere som måtte kunne gjengi kompliserte genealogiske skjema for å bevise sin eiendomsrett til odelsjord “frá haug ok heídní”.[35] Også i middelalderens politiske virksomhet stod erindringen sentralt - tenk bare på Snorres virksomhet som politisk historieskriver, slik Claus Krag har tolket den.[36]
Erindringsteknikker ble overført fra antikkens retoriske tradisjon og videreutviklet i middelalderen for å understøtte og avhjelpe disse behovene. Når vi så finner igjen de samme teknikker i stavkirkeprekenen, stemmer det forøvrig godt overens med Gunnes’ hypotese om at den norrøne homileboken har blitt til i et kloster - nærmere bestemt i augustinernes Jonskloster i Bergen.
Det gjenstår dog å forklare de trekk ved kirkedagsprekenen som peker bakover mot en norrøn, i bunn og grunn førkristen, kulturtradisjon. Som vi har sett, gjelder det i første rekke språkføringens likhet med skaldemål , men også hentydningen til formler hentet fra Gylvaginning. Forklaringen er vel den, at homilien som genre er utformet med tanke på de brede lag av befolkningen, noe den har til felles med genrer som vulgærteologiske tekster, konfesjonshåndbøker og vitae. Slike didaktiske tekster hadde til hensikt å påvirke og rettlede menighetens religiøse og moralske normer. Det er klart at den undervisende og oppbyggelige preken i kirkene foregikk på folkespråket, ikke på latin.[37] Men som sådan var skriveren nødt til å etablere en dialog med tilhørerne, og middelalderens prekenforfattere må ha opplevd et visst påtrykk fra mottagerne. Det er snakk om en form for “feedback”-mekanisme, som gjør at fragmenter av en folkelig kulturtradisjon kommer til uttrykk i datidens “simple” genrer. Så også i stavkirkeprekenen.
Den for oss underlige pedagogikken i gammelnorsk homiliebok, får dermed sin forklaring. Samtidig gir det kan hende en delvis ny og tidligere lite berørt dimensjon til den katolske middelalders kristendom - og til konfesjonsskiftet i 1536, slik det så levende manes frem av Troels-Lund:
“Og endnu mindre kunde det undre, om de Øjne, der ikke under Predikenen havde fanget en Dvale, forlængst var havnet andetsteds og havde draget Sind og Tanke med sig. Thi rundt om, paa Vægge og Hvælving, laa jo Kirkens den gamle, morsomme Billedbog opslaaet. Her fortaltes der, folkeligt og almenfatteligt for enhver, om alt det samme, som Præsten talte om - Jesus og Apostlene, Jomfru Maria, Fortids Helte, Trolde og fremfor alt om Djævlene. Det heroppe var fuldt til at lide paa, det stod jo afmalet. Og her var ikke disse kedelige, langstrakte Udlægninger med første Part og anden Part og tredje Part, hver delt igen i Stykker. Nej, man saa det hele straks og fyldtes med det samme. Disse kirkelige Kalkmalerier var Menighedens Trøst, gammel Tro’s levende Forkynder, de nye Prædikeners farligste Medbejler.”[38]
Litteratur
Ágústsson, H. 1976. Kyrkjehus i ei norrøn homilie. By og bygd XXV.
Andrén, A. 1988. Ting och text. Skisser till en historisk arkeologi. META.
Fentress, J & C. Wickham 1992. Social memory. Oxford.
Geary, P. J. 1994. Phantoms of remembrance. Memory and oblivion at the end of the first milennium. Princeton.
Gilson, E. 1932. Les Idées et les lettres. Paris.
Gunnes, E. (red.) 1971. Gammelnorsk homiliebok. Oslo.
Gurevitsj, A. J. 1992. Historical anthropology of the middle ages. Chicago.
Helle, K. 1964. Norge blir en stat 1130-1319. Oslo.
Hovstad, J. 1948. Heim, hov og kyrkje: studiar i norrøn etikk. Oslo.
Krag, C. 1991. Ynglingatal og Ynglingesaga. En studie i historiske kilder. Oslo.
Krag, C. 1995. Kirkens forkynnelse i tidlig middelalder og nordmennenes kristendom. I: H.-E. Lidén (red.:), Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. Oslo.
Le Goff, J. 1988. Histoire et mémoire. Paris.
Lie, H. 1982. Om sagakunst og skaldskap. Utvalgte avhandlinger. Øvre Ervik. (Oppr. publ. i Mål og minne 1952).
Liestøl, K. 1941. Saga og folkeminne. Festskrift til Knut Liestøl p å60-årsdagen 13. november 1941. Oslo.
Olrik, A. 1927. Nordisk Aandsliv. København:
Ong, W. J. 1990. Muntlig och skriftlig kultur. Teknologiseringen av ordet. Göteborg.
Patten, B. M. 1990. The history of memory arts. Neurology 40.
Rose, S. 1992. The making of memory. New York.
Spence, J. D. The memory Palace of Matteo Ricci. London.
Steblin Kamenskij, 1975. Islendingesogene og vi. Oslo.
Stylegar 1997. Gårdsgrenser i Gyland - og på Agder. Agder Historielags årsskrift.
Stylegar 1998. Maktens kulturlandskap. Tune som sentralplass i eldre og yngre jernalder. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke. IN PRESS.
Sverres saga, utg. 1966. Oslo.
Troels-Lund, T. F. 1908. Dagligt Liv i Norden, bok 6. København.
Vågslid, E. 1936. Stavkyrkepreika. Nordisk måltidende. Oslo.
Yates, F. 1966. The art of memory. New York.
Noter
[1] Henvisninger i Gunnes 1971, s. 17.
[2] Hovstad 1948, s. 222.
[3] Gunnes, s. 17.
[4] Vågslid 1936, s. 141.
[5] Ágústsson 1976.
[6] F. eks. Vågslid 1936.
[7] Gunnes, s. 176.
[8] Gilson 1932.
[9] Fentress & Wickham 1992, s. 50.
[10] Andrén 1988.
[11] ibid., s. 22.
[12] ibid. Det kan vel være grunn til å tidfeste denne overgangen en god del tidligere i Norge, der norrønt skriftspråk ble benyttet i ulike sammenhenger i høymiddelalderen.
[13] Le Goff 1988, s. 140.
[14] Sverres saga, s. 127.
[15] Se f. eks. Helle 1964, s. 59.
[16] gjengitt etter Gunnes, s. 17.
[17] Men se Steblin Kamenskij 1975; Liestøl 1977. For referanser til forskningen om forholdet muntlig - skriftlig generelt, se Old Norse-Icelandic Literature. A Critical Guide, red. Carol J. Clover & John Lindow, 1985.
[18] Olrik 1927, s. 101.
[19] Lie 1982, s. 167.
[20] ibid., s. 127.
[21] Gunnes, s. 13.
[22] Lie, s. 125.
[23] Vågslid, s. 135.
[24] Om memoria, se Geary 1994.
[25] Rose 1992, s. 62.
[26] Rose, s. 63.
[27] Etter B. M. Patten 1990.
[28] Yates 1966.
[29] J. D. Spence 1985.
[30] W. Ong 1990, s. 134.
[31] Ong, s. 49.
[32] Vågslid, s. 145. Ágústsson (1976) vil gi betegnelsen “dverg” en konkret bygningsrelatert tolkning. Det er dog karakteristisk for middelalderens allegoriske tankegang at begreper og fenomener fra kosmologien gjenfinnes” her nede” i folks praktiske, daglige virksomhet. Om “dverger” og det norrøne verdensbildet, se for øvrig F.-A. Stylegar 1997. Forholdet mellom kosmologi og dagligliv har jeg berørt nærmere i en artikkel om Tune i Østfold, men da i en jernalderkontekst (Stylegar 1998).
[33] Ong, s. 180; se forøvrig A. J. Gurevitsj 1992, s. 50.
[34] P. J. Geary 1994.
[35] Gurevitsj, s.
[36] C. Krag 1991.
[37] Om den tidligste kristne forkynnelsen, se C. Krag 1995.
[38] Troels-Lund, bok 6, s. 111.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Utvendig kalkpussing av middelalderens steinkirker: et lite gjennomtenkt forslag?
Gjestepost av Jan Brendalsmo I 2025-utgaven av Fortidsminneforeningens årbok publiserte Morten Stige en artikkel der han argumenterer for e...
