Fordrivelse satt på spissen

I Carl Barks-historien Cibolas syv byer (1954, norsk utgave 1961) møter vi Onkel Skrue, Donald og nevøene ute i ørkenen på jakt etter indianske pilspisser av flint – og fortjeneste. I nesten hundre år florerte handelen med «Indian relics» i USA, og den kom til å sette spor også i norske museer og samlinger.

Indiansk pilspiss fra Underwood, North Dakota, tilhører Slottsfjellmuseet i Tønsberg.
Foto: Slottsfjellmuseet (CC BY-SA)

Mange museer her hjemme har fremdeles mindre samlinger av pilspisser fra Nord-Amerika, oftest mottatt som gaver i tiårene rundt 1900. Museet i Stavanger, for eksempel, mottok en hel liten samling av gjenstander «fra indianerstammer i Syd-Dakota» fra Charles Anda i Wyoming – som het Karl Olsen Kleppe før han utvandret fra Jæren noen år tidligere. Fra ingeniør Jacob Høyem fikk museet blant annet fem pilspisser funnet i Sweet Grass, Montana.

En del av giverne var farmere som selv hadde funnet gjenstandene. Bergen museum fikk pilspisser fra blant andre Iver Jaastad i Wisconsin og Lars Reisæter i Illinois. Sjøfolk bidro også: Ishavsskipperen og oppdageren Johan Kjeldsen skaffet Tromsø museum flere indianske pilspisser fra «Red-Riverdalen i Amerika». Pilspisser fra USA kunne i noen tilfeller også skape tvil og forvirring: Ikke så rent få norske museer er i besittelse av pilspisser og andre steinredskaper som er oppgitt å være funnet i her til lands, men som ser umiskjennelig nord-amerikanske ut. Av og til fremgår tvilen tydelig i museenes eldre tilvekstkataloger, som når Tromsø museums katalog nevner at den angivelige finneren av en pilspiss fra Nordland «flere ganger har vært i Amerika». Andre ganger sier funnopplysningene bare at en gjenstand ser indiansk ut, men at ingen lenger vet hvor den skriver seg fra, og at den kommer fra et dødsbo e.l.

Spol tilbake til 1885. I september dette året gikk den store «Landbrugs- og Industriudstillingen» av stabelen i Kristiansand. Selv om det var snakk om en «lokal» utstilling, slik avisene i nabobyen Arendal likte å minne leserne sine om, var det en dåm av den store verden over den. For ved siden av moderne landbruksmaskiner, modeller av revolusjonerende hønse- og grisehus, korn og poteter, viner basert på lokalt produsert frukt og bær, allslags nye kjøkkeninnretninger, kakkelovner, bakverk, slakteriprodukter og fiskemat, kunne nysgjerrige besøkende – inkludert dem som med brigademusikken i spissen toget ned til utstillingsåpningen på Marinens verft under avspilling av «Ja, vi elsker» – også møte gjenstander fra kulturer som var i ferd med å forsvinne, eller som for lengst var blitt borte.

Her var f. eks. et melkespann av never fra Russland, en paraply fra Kina, papyrus med «hinduisk Skrift», basttepper fra Fiji, en pisk laget av flodhesthud fra Zambezi («den bruges ved korporlig Revselse», het det i utstillingskatalogen), men også en krukke «fra et gammelt peruviansk Gravsted» – og en indiansk jaktbue med to piler.

Dette var tiden for de store og bredt anlagte utstillingene, og modellen for evenementet i sørlandsbyen var ganske sikkert hentet fra «verdensutstillingene» som den gangen begeistret og forbløffet publikum. På verdensutstillingene rommet de nasjonale paviljongene også boder der man kunne kjøpe antikviteter og etnografika – allerede under utstillingen i 1855 ble det for eksempel solgt «curiosities from savages» fra den kanadiske paviljongen. I en verden som stadig ble mindre, var etterspørselen etter ikke-europeiske håndverksprodukter økt. De representerte et motstykke til den begynnende forbrukskulturen og den nye masseproduksjonen.

At nettopp indianske pilspisser kom til å spille en så viktig rolle, skyldtes flere forhold: De fantes i store mengder, de var lett gjenkjennelige og det var enkelt og billig å transportere dem. De ulike delstatene i USA hadde fremdeles ikke vedtatt lover mot private utgravninger og salg og eksport av antikviteter, og det var begrenset interesse for å spørre urbefolkningen hvordan de så på eiendomsretten til egen historie. I sum betydde dette at handelen med «relics» var utpreget demokratisk: Alle som hadde lyst, kunne finne, samle og selge. Og det gjorde de – omtrent som vi samlet frimerker her hjemme:

«Å finne og samle på pilspisser og andre indianske oldsaker er sannsynligvis en av de mest interessante utendørsaktiviteter for amerikanske gutter… Uansett hvor du bor finnes det steder å lete etter pilspisser av flint og økser av stein… jakten på indianske oldsaker er en sunn hobby, spekket med overraskelser – og den eneste investeringen som kreves, er turen dit jakten skal foregå og mengder med god trim etter at du er kommet dit!»

Så langt de amerikanske guttespeidernes blad, Boys’ Life, i 1947.

Men det er også en mørkere, underkommunisert bakgrunn for denne virksomheten, og for pilspissene som havnet blant annet i norske museer, og som nordmenn og andre europeiske innvandrere kunne plukke i bøttevis på farmene sine. Det er den samme historien som har gjentatt seg nesten hver gang krig, naturkatastrofer, folkemord eller tvangsforflytning har resultert i at én befolkning er blitt byttet ut med en annen: Vi mennesker har en tendens til å like og slå oss ned på de samme plassene.

Så, etter at den ene urbefolkningsgruppen etter den andre hadde inngått traktater med myndighetene og etter sistnevntes oppfatning gitt avkall på sine tradisjonelle landområder, var de blitt geleidet videre vestover og sørover. Landmålerne fulgte i kjølvannet deres, og boplasser på prærien, ved elvebredder og i skogholt ble stykket ut og fordelt til jordhungrige innvandrere fra Europa. Selvsagt fant de pilspisser og andre «Indian relics» i det øyeblikket de begynte å pløye opp sin tilmålte del av det «ville» Vesten.