Hva vet vi om kontaktene mellom Skandinavia og det baltiske
området i vikingtiden? Ulike kilder viser at det faktisk var kontakt og
samhandling mellom skandinaver og de baltiske stammene, og gir oss dessuten
noen interessante anekdoter om sistnevnte. Men de viser også tydelig at
skandinavenes kunnskap om den sørøstlige delen av Østersjøkysten utviklet seg
betydelig i løpet av vikingtid og tidlig middelalder, kanskje først og fremst
fordi de viktigste rutene til Rus-riket og videre til Svartehavet og til
Konstantinopel passerte gjennom det baltiske området.
Så vel den russiske Nestorkrøniken som keiser Konstantin
Porphyrogenitus’ De administrando imperio fra omkring 950 skildrer hvordan
vikingene tok veien fra Østersjøen og langs de store elvene Dnepr, Volga og
Dvina. Disse kildene beskriver to forskjellige ruter. En gikk gjennom
Finskebukta til Ladoga og deretter til Novgorod, og derfra til de øvre delene
av Volgas løp. Den andre ruten innebar at man krysset Østersjøen og seilte forbi
Domesnes (dagens Domesnäs, den nordligste spissen av Kurland) og inn i
Rigabukta til Dvinamunningen. Via Dvina førte ulike veier til Dnepr ved
Gnezdovo, og derfra kunne skandinavene nå hele veien til Svartehavet gjennom en
rekke drageid. Om sistnevnte rute sier Nestorkrøniken at «langs Dvina går veien
til varjagene, hvorfra man kan komme til Roma, og reise videre derfra til Hams
etterkommere».
De skandinaviske samfunn gjennomgikk store endringer i
vikingtiden. Det som begynte som et lappeteppe av mange regionale og noen
overregionale herredømmer, utviklet seg gjennom politiske prosesser som i
betydelig grad ble forårsaket av press fra, og idealer lånt fra, frankiske og
angelsaksiske naboer, til versjoner av det som i middelalderen var kjent som
Danmarks, Sveriges og Norges riker. Kristningen var en del av den samme
prosessen.
Når det gjelder de baltiske folkene – prøyssere, jotvingere,
kurlendere, sambiere, semigallere og andre – tyder bygdeborger og andre
monumenter og funn på at krig og konflikt også der var en del av hverdagen
gjennom hele vikingtiden. Det som møter oss i kildene, er et utpreget
hierarkisk samfunn, med et stort antall mindre høvdingdømmer. Kristendommen
fikk imidlertid ikke fotfeste blant balterne i denne perioden, i motsetning til
hva som var tilfelle i Skandinavia – og blant flere av balternes nabofolk.
Det siste fikk konsekvenser også for de baltiske stammene,
for etter at statsfremvekst og kristning var et faktum i nærliggende områder,
fulgte krig og korstog mot baltere og andre hedninger. De polske hertugene
førte for eksempel en rekke kriger og korstog mot prøysserne etter at Mieszko
den 1. gjennom ekteskap med den tsjekkiske prinsessen Dobrawa i 965 og hans dåp
året etter hadde plassert landet innenfor kristenheten. Nestorkrøniken nevner
på sin side flere angrep på baltiske stammer fra 983 av; dette året marsjerte
fyrst Vladimir av Kiev mot jotvingerne. Senere, når korstogene ble mer
organiserte, erobret tyske ridderordener mesteparten av dagens Latvia og
Estland.
Også mellom skandinavene og balterne var forholdet ofte
preget av krig og gjensidig plyndring på deres respektive kyster. Men alt på et
tidlig tidspunkt begynte vikingene å utforske det indre av balternes land. Det
skyldtes altså i stor utstrekning at hovedvannveiene i Øst-Europa kom til å
fungere som innfallsporter til Rus-riket og til Konstantinopels myteomspunne
rikdommer. Som kjent ble mange skandinaver ansatt i keiserens personlige
væringgarde.
Men bortsett fra arkeologiske funn og en håndfull kronikker
er det bare et fåtall samtidige kilder som omtaler den løpende kontakten mellom
baltiske folk og skandinaver i vikingtiden. En viktig kilde som dokumenterer at
kontaktene var der, og de ofte var av krigersk art, er Sveriges mange
runeinnskrifter fra slutten av 900-tallet og det påfølgende århundret.
Innskriftene avslører en viss fortrolighet med de baltiske kyster, og indirekte
også med de store vannveiene. De fleste innskriftene er funnet på steiner reist
til minne om avdøde personer, ofte familiemedlemmer.
Vi har for eksempel en innskrift fra Södermanland som sier
at «Sigrid gjorde denne steinen etter Svein, hennes ektemann. Han seilte ofte i
sitt skip rundt Domesnes til Semgallia». I en annen, også den fra Södermanland,
er det en viss Hermod som minnes sin bror, Bergvid, som «druknet i Livland».
Andre runeinnskrifter gjør det klart at den avdøde personen dro til den
baltiske kysten i krigersk hensikt og fant sin død der. En runestein fra
Västergötland er reist til minne om en viss Olav, «som ble drept i Estland», et
navn som betegner et betydelig større område enn dagens Estland. En innskrift
fra Uppland minnes en mann, Asgeir, «som falt i Livland med Fræygeirs hær»,
mens en gotlandsk innskrift nevner en mann som var død i Vindau, dvs. dagens
Ventspils. Enda en stein fra Uppland er reist over en Bjørn «som falt i
Virland».
Skaldekvad regnes også for å være en pålitelig samtidskilde,
men kvadene har lite å tilføre den floraen av stedsnavn som forekommer i
runeinnskriftene. De fleste navnene i det baltiske området som opptrer i
skaldekvadene, er enten svært generelle (Austmarr, dvs. Østersjøen, eller
Austrvegr), eller betegner steder som lå langs datidens viktigste ruter.
Brorparten er hydronymer eller i hvert fall navn på kystområder.
Den eldste samtidskilden som dokumenterer trefninger mellom
baltere og skandinaver, er annerledes i så måte. Rimbert var erkebiskop av Hamburg og skrev
sin Vita Anskarii, om livet til sin forgjenger Anskar, rundt 875. Et sted
nevner Rimbert «et folk som heter Cori», som i gamle dager «hadde vært utsatt
for svearne». Han forteller også om hvordan danene kom over havet med en stor
flåte for selv å prøve å erobre kurlenderne, men ble slått av sistnevnte, som
så igjen ble angrepet av svearne. Rimbert nevner et svensk angrep på
bygdeborgen Apuolė i dagens Litauen i 854, og et annet på «Seeburg»,
sannsynligvis Grobina.
