Moderne dendrokronologi - eller årringsdatering - er basert på studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme et tres alder ved å telle årringene, men det er neppe fullt så godt kjent at mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering. Grunnlaget for metoden er at trærnes vekst avhenger av variasjonene i klimaet. Helt enkelt vil det si at trær av samme art som vokser i det samme området under like betingelser, vil vokse likt. Det betyr at alle trær normalt vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Ved å sammenstille årringsmønstre fra levende trær med mønstre fra gammelt tømmer funnet i stående bygninger og ved arkeologiske utgravninger, er det mulig å utarbeide lange, sammenhengende årringsmønstre eller kurver over årringsvariasjoner i en gitt region. Slike grunnkurver kan i noen tilfeller rekke flere tusen år tilbake i tid.
Gjennombruddet for metoden kom i en artikkel i National Geographic i 1929. Forfatteren var amerikaneren Andrew Douglass, som hadde arbeidet med årringer i mange år i forbindelse med sine studier av solflekkenes veksling. Nå hadde han lykkes i å koble en kurve basert på årringer først og fremst fra levende trær, med en som tok utgangspunkt i arkeologisk tømmer fra pueblo-bosetninger i New Mexico. På den måten etablerte han en grunnkurve tilbake til 700-tallet. Artikkelen vakte stor oppsikt, og mange forventet en arkeologisk revolusjon i kjølvannet av den.
I Norge begynte årringsundersøkelser i dateringsøyemed kort tid etter. Sigurd Aandstad var først ute, og han publiserte flere dendrokronologiske dateringer av tømmerbygninger i Solør i årene frem mot 2. verdenskrig. Hans arbeid – og han fikk snart selskap av Per Eidem, som arbeidet med bygninger i Trøndelag og etter hvert i dalførene på Østlandet – var basert på solide, regionale grunnkurver som forbandt levende trær med eldre bygningstømmer, slik vi nå vet er en forutsetning. Fra arkeologisk hold ble det tatt initiativ til en "trekronologi-kommisjon" som skulle videreutvikle metoden.
Men metoden var fremdeles ny, og fristelsen stor til å gyve løs på noe av det arkeologiske tømmeret som fantes i magasinene. I Sverige hadde naturviterne Gerard og Ebba Hult De Geer lenge arbeidet med såkalt "geokronologi", altså dateringsmetoder som er basert på geologiske sammenhenger. Ebba Hult De Geer fattet straks interesse for det nye feltet, som hun kalte "biokronologi", og fikk tilsendt Douglass' nye grunnkurve, som altså var fundert på trær og arkeologisk materiale fra den sørvestlige delen av De forente stater.
Metodisk var dette selvsagt tvilsomt, men De Geer fant støtte i Douglass' studier; han hadde også sammenlignet sin kurve med furutrær fra blant annet norske furutrær og ment å finne de samme regelmessige sykler der som i redwoods fra California. Ved å sammenligne årringskurver fra arkeologisk tømmer med Douglass' grunnkurve, kom De Geer frem til absolutte dateringer for flere kjente funnkomplekser. Det merkelige Bulverket i Tingstäde träsk på Gotland skrev seg ifølge henne fra år 450, noe som for så vidt stemte godt med hva arkeologene forestilte seg den gangen. Moderne årringsundersøkelser av Bulverket – basert på hjemlige grunnkurver – har imidlertid vist at anlegget er mye yngre, fra omkring 1130.
I Ullensaker fantes det fire trestammer som visstnok skulle være fra arkeologen Anders Loranges utgravning av Raknehaugen i 1869. Disse ble sendt til De Geer, som ut fra en subjektiv sammenligning med Douglass' kurve kom frem til at haugen var blitt oppført sommeren 931. Resultatet ble publisert i Universitetets Oldsaksamlings årbok i 1937, men ble møtt med skepsis. Noen år tidligere hadde nemlig fagets nestor, A.W. Brøgger, anslått at Raknehaugen var fra slutten av folkevandringstiden, i likhet med mange andre storhauger på det indre Østlandet.
Senere har det vist seg at en av stokkene De Geer benyttet, var fra et epletre som var felt noen tiår tidligere. De nye utgravningene av Raknehaugen i 1939 var delvis motivert av behovet for å kontrollere den dendrokronologiske dateringen mot den arkeologiske. Det lyktes ikke i første omgang, ettersom det ikke ble funnet daterbart gjenstandsmateriale, men da C14-metoden slo gjennom etter krigen og treverk fra Raknehaugen ble datert, viste det seg at Brøgger hadde hatt rett – og De Geer feil. Etter dette første, feilslåtte forsøket på å skaffe arkeologene nøyaktige dateringer skulle det gå mange år før norsk arkeologi gjorde bruk av årringsdateringer. Flere botanikere arbeidet likevel videre med metoden, og en del tømmerbygninger ble datert. Men da de omfattende og svært kompliserte utgravningene i middelalderbyene skjøt fart på 70-tallet, meldte behovet seg for vesentlig mer nøyaktige dateringer enn det C14-metoden kunne gi. Fra da av har det vært arbeidet systematisk med å utvikle og foredle grunnkurver for furu, senere også for eik, mange steder i landet.
Etter hvert har det også latt seg gjøre å føre enkelte av disse grunnkurvene ned i forhistorisk tid, slik at for eksempel skipsgravene fra vikingtid nå kan dateres med stor nøyaktighet – i Oseberggravens tid til august-september 834. Kanskje er det bare et tidsspørsmål før Raknehaugen også må gi slipp på sin hemmelighet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar