450 år gammelt stabbur er Lyngdals eldste stående bygning

Hvor finner man Lyngdals eldste bevarte bygning, og hvor gammel er den? Svaret må gis med et visst forbehold – det kan jo hende at det fremdeles skjuler seg eldgamle bygninger bak relativt moderne panel enkelte steder, men: Et nokså anonymt utseende stabbur på Gitlestad i Kvås er foreløpig i særklasse eldst. Det er nemlig oppført så tidlig som i 1550-årene.

Det var bur eller stabbur (stolpehus, bu, matbu) på alle gårder i gamle dager. De ble brukt til å oppbevare mat i. Som navnet tilsier, stod buret alltid på stabber eller stolper. Typisk er det også at trappen er plassert litt ut fra bygningen. Både stabbene og trappeplasseringen er tiltak for å holde buret fritt for mus og andre smådyr.

Av og til blandes bur sammen med loft, men det er rent faktisk tale om to helt forskjellige bygningstyper med ulik funksjon. Loftet var en stasbygning som først og fremst hørte til storgårder i middelalderen og senere. Denne bygningstypen er dessuten beregnet til boligformål, og loftet har alltid minst to etasjer og utvendig trapp. Selve loftsrommet er et soverom. Det eneste gjenværende loftet i Lyngdal, ja i hele dalføret, er Kvellandsloftet. Det ble for få år siden årringsdatert til ca. 1695. Det er bevart flere bur i kommunen, men det på Gitlestad er eldre enn samtlige.

Årringsdateringer
Dendrokronologi – eller årringsdatering – tar utgangspunkt i studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme alderen til et tre ved å telle årringene. Det er sikkert færre som vet at mønstret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering av arkeologiske og historiske monumenter. Videre kan dette mønsteret brukes til å bestemme opprinnelsessted for tømmer som er brukt til bygninger, fartøyer eller andre trekonstruksjoner.

Grunnlaget for metoden er det faktum at trær av samme art vil vokse likt når de vokser under like betingelser. Det betyr at alle trær vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Normalt avhenger veksten først og fremst av klimaet i trærnes vekstsesong, og det gjør det mulig å utarbeide kurver for et landområde som viser variasjonen i tykkelsen av trærnes årringer. En slik kurve kalles en grunnkurve, og den kan rekke flere tusen år bakover i tid. I samarbeid med Nationalmuseet i Danmark har Fylkeskonservatoren arbeidet i mange år med å utarbeide grunnkurver for eik og furu i landsdelen. Det er disse kurvene som nå gjør det mulig å tidfeste stadig flere gamle hus blant annet i Lyngdal.

Buret på Gitlestad
Buret på Gitlestad (bnr. 3-5) ble delvis istandsatt av Reinert Olsen Gitlestad for nokså mange år siden. I dag er det panelt utvendig, stabbene er borte og det står litt uheldig plassert. Men det viktigste er at bygningen er tatt vare på, for den er altså svært gammel. Buret er oppført av furu og eik, slik skikken har vært her i dalen. Fra seks av eikestokkene, dels fra veggtømmeret og dels fra gulvplankene, har vi tatt ut prøver med et dertil egnet bor. Alle prøvene ble deretter lagt under mikroskopet på laboratoriet i København og sammenlignet med grunnkurven. Resultatet: Tømmeret er hogd i tre omganger, med en hovedfase rundt 1550. Tre av stokkene er fra denne fasen, som vi må regne med også er byggetidspunktet. To andre stokker kan dateres til ca. 1585, og én veggstokk er fra et tre som ble felt så sent som rundt 1870. Den siste må i hvert fall være fra en reparasjon.

I over 450 år har altså stabburet vært på Gitlestad. Det er så gammelt at den som bygde det, må være født mens Norge fremdeles var katolsk. Da det prektige loftet på Kvelland ble bygd, var Gitlestadburet allerede 150 år gammelt. Det var en olding også det store fjellskredet på Gitlestad skjedde i 1698. Under uårene 1807-1814 var buret et kvart årtusen gammelt! Gitlestadburet fortjener å restaureres tilbake til gammel prakt. Såpass må vi kunne unne en 450-åring.

«Stat Hellig Herrens stue» - bildebibelen Grindheim kirke

Foto: agderkultur.no

Vakre Grindheim kirke i Audnedal er med sin egenartede dekor snart et kvart årtusen gammel, men det er ikke den første kirkebygningen på stedet. Før den nåværende kirken ble reist i 1783, stod det en gammel, mye mindre kirke her. Så langt en vet, var denne kirken fra middelalderen. Og sannsynligvis var det en stavkirke.

Første gang vi hører om kirke på Grindheim, er i 1425, da bonden Torkel Eirikson på Håland solgte gården sin «som lyger j Grindims soken» for fem merker gull. Men stavkirken kan godt ha vært gammel alt på det tidspunktet. Skal vi dømme ut fra det vi nå mener å vite om den første generasjonen av kirken på Agder, skriver de seg fra begynnelsen av 1000-årene – mens det fremdeles var vikingtid. Det kan gjerne ha vært slik i Grindheim også, men vi har ikke noe konkret å bygge denne antagelsen på.

Vi må til nabokommunen Åseral for å finne en arkeologisk undersøkt middelalderkirke. På Åknes ved Lognavatnet lå det i sin tid et lite kapell. Ved en utgravning av tomten der kapellet stod, viste det seg for noen år siden at dette hadde vært en bygning med jordgravde, takbærende stolper. Slike stolpekirker henfører man vanligvis til den aller tidligste kristne tiden her til lands, men kirken på Åknes var først bygd på 1200-tallet.

Kong Grim og gravhaugene

De eldste kirkene er som regel omgitt av gravhauger. Grindheim kirke er ikke noe unntak. Men det er ikke så mange synlige spor etter det jernaldergravfeltet som lå ved kirken tidligere. Gravhaugene ser ut til å ha blitt ryddet vekk på 1800-tallet, men to bautasteiner stod lenge igjen ved kirken. Den høyreiste bautaen som nå står på kirkegården, har vært brukt som gravstein i senere tid. Men det er mulig at den opprinnelig har stått over en førkristen grav.

Rett vest for kirken heter det Tremerrhaugen. Der stod gapestokken og «tremerra" i eldre tid. Tremerra var et strafferedskap som særlig ble benyttet når soldater hadde forbrutt seg mot lover og regler. Det var en trekonstruksjon formet som en hest, og der en vannrett, smal bjelke utgjorde "hestens" kropp; den som skulle straffes, ble plassert overskrevs på planken.

Best kjent av gravhaugene var de såkalte «kongshaugene» – en nord for og en sør for kirken. Den nordlige haugen kaltes Kjempehaugen eller Grimshaugen, mens den i sør het Spronehaugen.

Et sagn forteller at det var to konger som møttes til tvekamp ved Grimshaugen – Grim var konge på Grindheim og Sprone lenger ut i dalen, på Hårtveit. Kong Grim falt ved Grimshaugen og ble hauglagt der. Sprone fikk ulivssår han også, men slepte seg et stykke utover før han døde – og ble lagt i haug omtrent der parkeringsplassen ved kirken nå er.

Sommeren 1829 gravde en mann som het Ånen Stedjan i Grimshaugen, og da viste det seg at haugen gjemte en stor og rikt utstyrt kammergrav fra folkevandringstiden. I kammeret var det blitt gravlagt en kriger for 1500 år siden. Funnet er ikke spesielt godt opplyst, men han hadde blant annet fått med seg et rikt dekorert belte og en fingerring av massivt gull.

Inventar fra gamlekirken

Deler av kirkens inventar er eldre enn den nåværende kirkebygningen og skriver seg fra den gamle kirken. Noe av det er fremdeles i bruk.

Benkene som står ved korveggen, på hver sin side av altertavlen, er antagelig så gamle som fra 1400-årene. Sin nåværende plassering fikk de i forbindelse med restaureringen i 1942. Allerede før interiøret ble overmalt i 1898, var dog benkene flyttet ut i våpenhuset. De kalles gjerne for «brudebenker», men brudestoler er det rette navnet (brudebenk er en forvanskning av «brugdebenk», som betyr en benk med ryggstø, og som tidligere hadde sin faste plassering ved åren i privatfolks stuer).

Foto: agderkultur.no

Brudestoler fantes i de fleste kirker i middelalderen. Den gangen ble brudepar viet foran kordøren. Deretter gikk de opp i koret og satte seg i brudestolen ved alteret, der de ble sittende så lenge messen varte. Stolene i Grindheim kirke er av furu, nærmere en meter høye og nesten like brede. Sidevangene er festet til fotsvillene på samme måte som i stavkirkene. Fotsvillenes ender har utskjæringer som minner om løveføtter. Sidestykkene er profilert med en typisk middelalderlig hul-list, slik vi finner den allerede i Gokstadskipet: øverst en halvrunding, derunder et innhakk og så en loddrett linje.

Fatet i døpefonten er også noe av en antikvitet. Det er av drevet messing. I bunnen aner man en rosett omgitt av en innskrift. En kan spare seg bryet med å forsøke å tyde den, for innskriften er ganske meningsløs, selv om den forekommer på mange slike fat. Man har bare utnyttet bokstavene, minusklene, ornamentalt. Ofte er det syv bokstaver som er gjentatt flere ganger. Døpefatet i Grindheim kirke er antagelig fra 1500-årene, og det er importert. Fremstilling av fat i drevet messing var storindustri i flere nederlandske og tyske byer, særlig Nürnberg og Dinant.

Fatene tilhører perioden etter Reformasjonen. I middelalderen hadde man dyppet hele barnet i fonten når det skulle døpes; nå nøyde man seg med å øse vann over det. Etter hvert tilpasset man de gamle, store døpefontene til den nye praksisen ved å plassere et fat av metall over fontens kum.

Fatet i Grindheim er sannsynligvis det samme som er oppført i en inventarliste fra omkring 1620. Da hadde det neppe vært i kirken så veldig lenge. Av de kirkene i Vest-Agder som vi vet når fikk sine fat, kjøpte Feda sitt i 1574 som første kirke. Etter den samme listen hadde ingen av kirkene i Setesdal døpefat i 1620. I det store Oddernes prestegjeld var det bare hovedkirken selv som hadde fat. Men i Bjelland prestegjeld, som Grindheim tilhørte, var det bedre stilt. Der var det bare Finsland kirke som ikke hadde døpefat i 1620.

Kirkeklokken har nok også kalt til gudstjeneste i gamlekirken. Men så har det på et tidspunkt sprukket og er blitt støpt om. Omskriften på klokken som henger i tårnet, forteller at den er omstøpt av Jakob Rendler i Kristiansand i 1760. Rendler var en aktiv håndverker som støpte klokker til mange av kirkene i regionen – ja, helt nede i Jylland finner vi klokkene hans.

Om Grindheims klokke blir det fortalt at den sagnomsuste presten Søren Schive selv var til stede i Kristiansand da Jakob Rendler støpte den. Presten kastet en sølvdaler i støpemassen, og så la han til: «Jeg ofrer en speciedaler til», og kastet den andre mynten oppi. Sølv skulle gi så god klang dersom det ble blandet i klokkebronsen, mente folk.

Ellers er kirkebøssen ved utgangsdøren også gammel; den bærer årstallet 1745. Kirken har dessuten to lysestaker av drevet messingblikk fra renessansen. Kanskje er de kommet til Grindheim sammen med døpefatet?

Kirken fra 1783

Med Reformasjonen i 1537 kom det nye krav til ordningen av gudstjenesten og forholdene i kirken. Helgenbilder og skulpturer skulle vekk. Den nye gudstjenesten varte lenger enn den katolske, og det ble nødvendig med benker å sitte på (det hadde man ikke hadde hatt tidligere). Døpefonten ble flyttet fra sin gamle plassering nede i kirkens skip og opp i koret, og den ble utstyrt med døpefat. Alt dette var endringer som kunne gjøres innenfor rammene av den gamle stavkirken.

Men i løpet av 1600- og 1700-årene kom det nye regler og reformer som sprengte de gamle grensene. Det ble innført konfirmasjon og tvungen kirkegang. Ifølge sabbatsforordningen måtte alle innfinne seg i kirken på søn- og helligdager – ellers vanket det bøter eller i verste fall gapestokk. Disse statlige initiativene førte mange steder til et økt plassbehov og ønske om nye, større kirker.

Så også i Grindheim.

Om den heter det i 1781 at den er «meget brøstfeldig». Det samme ble sagt om kirkene i Bjelland og Åseral, og fra biskopen i Kristiansand kom det pålegg om å utbedre bygningene. Men sognefolket i Grindheim, som hadde kjøpt sin kirke da en pengetrengende konge hadde lagt ut landets kirker for salg i 1723, ville heller bygge ny – og større – kirke. Det fikk de biskopens tillatelse til, og på sensommeren i 1783 ble dagens kirke innviet på samme tomt som den gamle hadde stått.

Det var Arnt Listad fra Konsmo som bygde kirken, og han hadde med seg «Sognets egne Tømmermænd». Arnt Listad var en flink og ettertraktet tømrer, og han stod også for byggingen av Konsmo kirke noen år senere.

Mange av kirkene som ble oppført på 1700-tallet, var laftede korskirker – som i Grindheim. Over halvparten av de bevarte 1700-tallskirkene i Norge er av denne typen. Korsplanen var godt egnet når man bygde i lafteteknikk. Forbildet i dette tilfellet kan gjerne ha vært domkirken i Kristiansand, som hadde hatt korsform siden den stod ferdig i 1696. Grindheim kirke er laftet av rundtømmer, slik det var vanlig på denne tiden.

Det er lett å si seg enig med Olav Seter, som stod for restaureringen av kirken i 1940-årene, når han sier at Grindheim kirke er «enkel, korsformet og velproporsjonert». Utvendig er kirken lite endret siden den stod ferdig i 1783. Bare sakristiet er kommet til; det ble bygd i 1935.

Interiøret i den nye kirken var preget av den nye tidens idealer. Prekestolen fikk en sentral plass, slik at flest mulig skulle kunne høre og se prestens budskap. Kirken var etter forholdene stor; og galleriene gav plass til enda flere. Samtidig avspeiler kirkerommet et hierarkisk bondesamfunn der alle hadde sin faste plass etter rang og verdighet. De nummererte benkeradene viser dette tydelig. Den innelukkede prestestolen som står i koret, er også tidstypisk.

Men det som skiller Grindheim kirke fra mange av de andre kirkene som ble bygd på 1700-tallet, er den malte dekoren. De større bykirkene fra denne perioden var ofte tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder, og de var rikt dekorert i barokkens stil av treskjærere og malere som også kom utenfra. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Én av disse gikk det gjetord om også i Grindheim: Tore Asbjørnsson Risøyne (1762-1820) i Fjotland.

Bildebibelen

Det var i 1791 at kirken ble malt innvendig. «Tore Målar» var fortsatt ikke fylt tredve år, men var viden kjent. Alt som 18-åring hadde han dekorert Tonstadbua i Sirdal, som i dag befinner seg på Kristiansand museum. Tore hadde med seg to andre fjotlendinger som hjelpere – én av dem var 12-åringen Guttorm Persson Eftestøl, som ti år senere stod for den innvendige utsmykningen av Bjelland kirke. Den andre var Olav Toresson Kvinlaug på atten. Hans hovedarbeid skulle komme til å bli Mjålandsstova, som nå står på Høgtun i Marnardal.

Det er ikke vanskelig å se at det er barokkens motiver som er utgangspunktet for dekoren i Grindheim kirke. En kjenner godt igjen akantusen (egentlig en tistel som vokser i middelhavslandene) som flankerer altertavler og prekestoler fra barokken, og likeledes tulipanen som preger særlig nederlandsk blomsterbarokk. Blomsterrankene fyller kirkeveggene så å si fra gulv til tak.

Men det er noe særpreget og kraftfullt over dekoren i Grindheim kirke. Tore Målar har funnet sin egen stil og sin egen fargebruk. Det er først og fremst dette som gjør kirken til et hovedarbeid innenfor rosemalingen på Agder. Olav Seter kaller kirken «fargerik og glad», og det er det lett å si seg enig i. Kunstneren benyttet limfarge til all dekor på veggene og i taket, men oljefarge til altertavlen, galleriene og benkene.

Like fengslende som rosemalingen, er de motivene Tore Målar tryllet frem i taket og på galleriene. Det er figurer som er hentet fra ulike bibelutgaver og fra folkebøker som var i omløp den gangen. Det dette bildeprogrammet som gjør det rimelig å kalle Grindheim kirke for en bildebibel.

I krysset danner basunenglene en festlig virvel. I kortaket finner vi den tronende Kristus. Herre Sebaot, kalles han på de inskripsjonsbåndene som holdes av engelen som omgir ham. Det betyr «Hærskarers Herre» og brukes stedvis i Det gamle testamentet. I salmebøker og religiøs litteratur på 1700-tallet er navnet mye brukt.

Foto: agderkultur.no

I den søndre korsarmen har Tore Risøyne laget tre bildesirkler. Den største i midten viser syndefallet med Adam og Eva, mens de to andre fremstiller henholdsvis Moses og Kristus som knuser slangens hode.

Vi legger merke til at Moses er utstyrt med horn. Det var ikke uvanlig på denne tiden, men er basert på en feil i bibeloversettelsen. Da Hieronimus på 300-tallet skulle oversette Det gamle testamentet fra hebraisk til latin, leste han «Kæræn» (som betyr å ha horn) i stedet for «Karan» (som betyr lysende eller strålende).

I den nordre korsarmen ser vi Kristi himmelfart, og i den vestre nattverden.

På galleribrystningen i nord, på det såkalte «jentetrevet», har lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruer fått plass. Det er et motiv som fjotlandsmalerne var særlig glad i. Guttorm Eftestøl gjentok det i Bjelland kirke, og Olav Kvinlaug i Mjålandsstova, mens Tore Målar selv malte jomfruene på en stuevegg på Kvinlog. Det er også vanlig i annen folkekunst. Lignelsen er hentet fra Matteusevangeliet og er en allegori om hvordan en forbereder seg på jorden for et evig liv i Paradis:

Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.

Bilder som dette hadde vært vanlige i middelalderkirkene. Der spilte de en pedagogisk rolle. Kulturhistorikeren Troels-Lund skriver om kalkmaleriene fra den gangen at «rundt om, paa Vægge og Hvælving, laa jo Kirkens den gamle, morsomme Billedbog opslaaet. Her fortaltes der, folkeligt og almenfatteligt for enhver, om alt det samme, som Præsten talte om – Jesus og Apostlene, Jomfru Maria, Fortids Helte, Trolde og fremfor alt om Djævlene.»

«Bildeprogrammet» i Grindheim kirke gjør det samme, men i en protestantisk kontekst. Men her har ordet fått større plass enn i middelalderkirkene. Her er bibelvers og salmer. På tømmerveggen over døren i sør står følgende med sort skrift:

Stat Grinhiems Kirke Staae

Stat Hellig Herrens stue / ældgammel Faldt

Her med Fri og Frelst fra Ildens Lue

Forsamle Lemmerne i mangen Glædsom stund

Gud Evig Ære skee Det ønskes af hver Mand.

I hvert fall et av versene i kirken er hentet fra Kingos salmebok, som gjennom hele 1700-tallet var autorisert av kongen for bruk i alle kirker i Danmark-Norge.

På en takbjelke foran alteret har Tore Risøyne signert sitt arbeid:

«Til Guds Ære og Kirkens Prydelse haver denne Menighed ladet male denne Kirke i 1791 av mig T.A.S.R. Bygd 1783».

Da sønnen til Guttorm Eftestøl mange år senere hørte dette, lo han og sa: «Eg trur kje anten far eller Tore hadde mykje fyre seg av Guds æra, dei drakk heile tidi». Det er nok først og fremst en uttalelse som viser hvordan holdningene til alkohol forandret seg i løpet av 1800-tallet. I 1791 var det neppe noen som reagerte da Tore Risøyne malte en ølskål for en av Grindheimsbøndene mens han holdt på med kirkemalingen – og utstyrte den med følgende rim, etter vanlig skikk: «Ved Moses Slag gav Klippen Vand, tap Øl i mig Jeg leske Kand».

Tore Risøyne var forresten like kjent for sangstemmen sin som for malerkunstene sine, og han sang høyt under arbeidet, husket folk i Grindheim. Morsomt må han uansett ha hatt det under arbeidet, for flere steder har han lagt inn små, humoristiske hilsener. Moses og Kristus har stortåen utenfor kjortelen, og Eva har én spiker som navle og én lenger ned!

Interiøret blir overmalt

Så vel mentalitet som religiøst liv forandret seg utover i 1800-årene. Og i den gryende lekmannsbevegelsen i Grindheim var det flere som begynte å se med skeptiske øyne på Tore Målars fargesprakende og bilderike kirkeinteriør. Slik var det i mange bygder på denne tiden, og det kunne gå hardt utover dekor og all slags pynt i kirkene. Av og til var det rene bildestormen.

I Grindheim begynte man å fjerne fargeprakten i 1861. Da ble altertavlen og begge galleribrystningene malt hvite, og det var T.S.S. Abusland og A.L.S. Aagedal som utførte arbeidet. Veggene og taket fikk stå urørt frem til 1898, men så ble det hele overmalt. Simon Byremo var en sterk personlighet og en lederskikkelse innenfor lekmannsbevegelsen, og det fortelles at han gav hundre kroner for å få interiøret overmalt. Det er sikkert riktig nok; selvsamme Simon betalte bare noen år senere det nybygde bedehuset Betania på Byremo av egen lomme.

Men han var ikke alene om å ville ha vekk de frodige sporene etter Tore Risøyne. Det var flertall for forehavendet i herredsstyret, og deler av arbeidet ble finansiert gjennom et lån på åtti kroner – fra skolekassa. Andre gjorde sitt beste for å beholde den gamle prakten. Ola Larsen Hårtveit sa at han ville gi hundre kroner, han også – om de bare lot være å male over…

Men enkle og nøkterne kirkeinteriører lå i tiden, og det skal sies at heller ikke ekspertene hadde så altfor høye tanker om Tore Målars malerier på 1890-tallet. Fem år før overmalingen var antikvar Nicolay Nicolaysen fra Kristiania innom Grindheim. Om kirkebygningen skrev han etter turen at den var «uden interesse», men at «loft og vægge er malede med slyngninger og blomster».

Sogneprest Asserson beklaget og mente at det var et tap for kirken at dekoren på veggene og stoldørene forsvant, men at det ikke kan regnes for skade at englebilledene under himlingen og jomfruene på utsiden av jentetrevet ble overstrøket». Særlig jomfruene mente han hadde «fæstet sig uutslettelig ind i minnet hos ældre folk ved sine naturstridige former».

Kirken restaureres

Når Grindheim kirkes interiør i dag likevel fremstår som et så flott eksempel på norsk rosemaling, skyldes det restaureringsarbeidet i 1938-1941. Det var slutten på en langvarig prosess for å få tilbake den gamle fargeprakten. Så tidlig som i 1920 var det et initiativ i bygda for å føre interiøret tilbake til sitt tidligere utseende. Og alt året før – så snart han var blitt utnevnt til Riksantikvarens restaureringskonsulent – var Domenico Erdmann i Grindheim.

Han var ikke nådig i sin dom:

Interiøret er en rædsel av overmaling i lakserødt, … altsammen tilsauset i en uendelighet. … Til slutt har man pyntet paa det lakserøde med en uendelighet av motbydelige chablongriserier… Prækestolen er til en avveksling overmalt med skinnende gult… Det er en enestaaende raahet man har tillatt sig ovenfor det staselige kirkerum, da det stod med alle sine farver og dekorationer.

Erdmann ivret for å restaurere kirken, men det var høyst usikkert om det i det hele tatt ville la seg gjøre å fjerne den fete oljemalingen fra 1898. Det var imidlertid ingen tvil om at prislappen ville bli høy.

Først i 1938 ble det ordentlig fart i sakene. På et møte i kirken den 4. juli dette året kom man endelig til enighet om å tilbakeføre interiøret – ikke bare dekor og fargesetting, men også prestestolen og annet inventar som i 1898 var blitt herjet stygt med og nå til dels lå lagret under gulvet. På møtet deltok foruten Erdmann, sogneprest Tjomsland, ordfører Seland, kirkesanger Leland, lensmann Sveindal og stortingsrepresentant Nils Holbek.

Samme dag og den påfølgende dagen avdekket maleren Olav Seter sammen med Erdmann enkelte felter som viste at oppgaven lot seg gjennomføre. Han kommenterte at den opprinnelige dekoren, som han nå fikk se for første gang, var «morsom og farverik, men umåtelig klosset i detaljeringen», men at det er «gruppering og helhetsvirkning som har betydning i dette utslag av barokkens siste krampetrekninger». Dessuten regnet han ut at han nok måtte ha ni tusen kroner for jobben. «Alt kan reddes,» rapporterte Erdmann opprømt over telefon til riksantikvar Harry Fett: «Det er bare et spørsmål om penger».

Bygdefolket klarte å skaffe halve beløpet, og det i de vanskelige 30-årene. Kirke- og undervisningsdepartementet bevilget tusen kroner i 1940, mens Kultur- og folkeopplysningsdepartementet fulgte opp med 3.500 kroner i 1941.

Det meste av det praktiske restaureringsarbeidet ble gjennomført sommeren og høsten 1941 av Seter, som hadde med seg kunstmaleren Ståle Strømme fra Lindesnes og unggutten Torleif Hårtveit med som assistenter. I mellomtiden var Erdmann død, og Alfred Hagn hadde overtatt hans stilling. Det var Hagn som uttalte at han håpet at han «fremover i ubegrenset tid efterhvert må kunne finne så mange billeder bak den velsignet stygge overmalingen, at jeg slipper å male alt for mange selv». Hagn var faglig ansvarlig for restaureringen, men overlot det praktiske arbeidet til Seter.

I mange uker holdt Seter og hans assistenter på. På et vaklende stillas bygd for anledningen og i en damp av bensin og malingfjerner strevet de helt til all malingen fra førti år tidligere var fjernet, lag for lag. Opp til tolv lag med kjemikalier måtte de legge på for å få bort alle spor etter overmalingen. Litt diskusjon var det nok om de ti jomfruene, men Hagn avgjorde at også de skulle frem i lyset.

En dag kom Ola Arnesen fra Konsmo syklende. Det var han som hadde hatt arbeidet med å male kirken i 1898. Nå var han blitt 69 år, og ble stående midt i kirken og se seg rundt. Han hadde selv sett limfargen flyte utover og nesten bli borte da han påførte det første strøket med oljemaling den gangen. Men der var de altså, «dei gamle krøllan,» som han sa.

Den 16. november 1941 kunne kirken igjen tas i bruk ved en festgudstjeneste der også biskopen var til stede. I Fortidsminneforeningens årbok for samme år kunne Alfred Hagn melde at restaureringen av Grindheim kirke var ferdig med «meget tilfredsstillende» resultat.

I dag kan vi vel ikke tenke oss kirken uten sin innvendige fargeprakt og «dei gamle krøllan».

Ny bok: Håkon jarl

Høsten 2013 foreligger bind 9 og 10 i serien Sagakongene - der ulike forfattere leverer korte  biografier om ti sentrale menn i den norske kongerekken. Serien er et samarbeid mellom forlagene Saga bok og Spartacus. Bind 9 er skrevet av undertegnede og har som hovedperson en figur som ifølge sagatradisjonen ikke var konge, nemlig Håkon jarl.

Ladejarlen Håkon Sigurdsson fremstår i de bevarte kildene i et eventyrets skjær. Han er prototypen på en vikinghersker – sterk og vakker, en ivrig forsvarer av tradisjonell religion og en stor kriger. Men jarlen som selv hadde seksten jarler under seg, er ikke uten mørkere sider, og det er disse som til slutt blir hans bane. Sagaene veksler mellom å kalle ham «den mektige» og «den onde».

I denne boken møter vi Håkon både som vikingleder og de facto konge i Norge på slutten av 900-tallet. Ved hjelp av så vel arkeologisk som skriftlig kildemateriale trekkes det opp et nytt bilde av ladejarlene som et herskerdynasti med egen makt og politiske ambisjoner, og som en konkurrent til de østnorske ynglingene. Den mektige Håkon jarl på Lade skildres ikke bare som viking, kvinnebedårer og riksstyrer, men også som statsbygger, bygrunnlegger og kulturell fornyer.

Frans-Arne Stylegar (f. 1969 i Moss) er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. Han har skrevet en rekke bøker og fagartikler, samt i mange år vært en flittig bidragsyter til lokalhistoriske tidsskrifter og årbøker i landsdelen. Han bor i Birkenes.


Tittel: Håkon jarl
Forfatter: Frans-Arne Stylegar
Serie: Sagakongene 9
ISBN: 9788243005792
Innbundet
Pris: Kr. 229,-

Hollenderne i Flekkerøy havn

En gang i tiden var Flekkerøy havn, det romslige bassenget mellom Flekkerøya og fastlandet, kjent blant sjøfolk på alle verdens hav. 1600-tallet var Nederlands gullalder, og hollenderne var herrer på havet og skapte et verdensrike. Men fra gammelt av var det den lukrative handelen på Østersjøen, og i noen grad også på Norge, som hadde vært basis for hollandsk makt. Og i denne trafikken spilte Flekkerøy havn en nøkkelrolle.

Så tidlig som i 1440-årene hadde kong Christoffer gitt nederlandske byer som Amsterdam, Zierikzee, Brielle, Horn og Schiedam handelsfrihet over hele Norge. Det var tømmerressursene som lokket hollenderne nordover, og snart var det sikreste vårtegn på Sørlandskysten at hollenderne kom «for at lades».

Mange nye vareslag kom til landsdelen gjennom kontakten med trelastkjøperne. I en håndbok for kjøpmenn finner vi gode råd og tips for den som vil handle i Flekkerøy og andre viktige havner på sørlandskysten. Her er oversikten over noen av de varene som det er lettest å få avsetning for: «Mye hvit, men mindre rød vin, brennevin og spansk vin, allslags sterk drikke, vineddik, fransk og portugisisk salt, allslags krydderier, sukker, ris, mandeler, rosiner, plommer og andre frukter, men ikke i for store mengder, bladtobakk i tynne ruller…»

Men Flekkerøy var ikke som andre havner på norskekysten for hollenderne. Det er bare å ta en kikk på 1500- og 1600-tallets hollandske sjøkart, så får man syn for segn. «VLECKER» står det med store bokstaver omtrent der vi ville forvente å finne Kristiansand på yngre kart. Topografien rundt Flekkerøy havn – Øster- og Vestergabet, Flekkerøya og karakteristiske seilmerker – er kraftig overdimensjonerte på de tidlige kartene. Flekkerøy havn var et sted hollenderne skulle og måtte finne veien til. Det kan være grunn til å spørre hvorfor det var slik, og svaret er enkelt: De hollandske skipene var pålagt å reise innom Flekkerøy, enten de nå kom fra Østersjøen eller fra andre norske havner.

Ved inngangen til Gullalderen var hollendernes revolusjonerende fløytskip i ferd med å erobre verdenshavene, mens vindmølleteknologien muliggjorde industriproduksjon i et omfang som verden ikke hadde sett maken til. Men baksiden av den voldsomme fremgangen som Nederland opplevde på alle fronter, var misunnelse, krig og sjørøveri. «Alle» ville ha en bit av kaken, og fra første stund av tok hollenderne sine forholdsregler for å beskytte sine egne skip mot pirater og andre farer. Konvoiering var et av tiltakene.

Første gang vi hører om Flekkerøy i den sammenhengen, er i 1596. Da beslutter generalstendene at det skal være forbudt for skip som deltar i handelen på Østersjøen og på Norge, å forlate Nederland alene. Minimum 30 skip i konvoi må man være, og flåten må være anført av to orlogsskip. Bestykkingen av orlogsskipene skal finansieres av deltagerne i konvoien. Videre skal alle skip samles i Flekkerøy havn før hjemreise, og de har ordre om å bli der inntil 30 av dem kan seile til Holland i konvoi. Gjennom denne beslutningen ble «Vlecker» gjort til hovedhavn for en tallrik hollandsk flåte. Men allerede 30 år før den tid beretter en kilde om «den vide berømte haffn Fleckeröen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer.»

Utover på 1600-tallet er Flekkerøy havn nesten like mye hollandsk som dansk-norsk. I forbindelse med den første av flere kriger mellom Nederland og England, gikk det i 1650-årene så langt at kong Fredrik 2. så seg nødt til å anlegge en festning inne i havnen, og denne fikk navnet Fredriksholm. Festningen ble anlagt for å hindre engelskmennene i å ta kontroll over Flekkerøy havn. Den engelske marinen hadde sett seg lei på at hollenderne hadde et fristed i «Vlecker»!

Prometheus

Noen av de eldste trær som er påvist på kloden, tilhører arten 'metusalemfuru' (bristlecone pine, Pinus longaeva) som har sitt voksested i høytliggende ørkenstrøk i det vestlige USA. De kan bli 5000 år gamle. Historien om et av disse trærne, kjent som Promotheus eller WPN-114, dreier seg om årringsstudier, men også om etikk – og politikk.

Like fra dendrokronologiens barndom var disse oldingene i forskernes søkelys, og i 1950-årene gjorde man flere anstrengelser for å finne de eldste individene – for å etablere lengst mulige grunnkurver som kunne benyttes til klimaforskning og i dateringsøyemed. I 1957 fant Edward Schulman et tre i White Mountains som han bestemte til å være over 4700 år gammelt. I årene som fulgte var det en viss konkurranse om å finne enda eldre individer.

En lovende bestand fantes ved Wheeler Peak i Nevada. Et av de antatt eldste trærne der var nylig blitt døpt Promotheus. I 1963 fikk hovedfagsstudenten Donald R. Currey fra Universitety of North Carolina høre om denne bestanden. Han var geograf og arbeidet med klimaforandringer i forbindelse med den såkalte Lille istid. Ved Wheeler Peak foretok han boringer i flere trær og fant flere som var over 3000 år gamle.

Fra Promotheus klarte han imidlertid ikke å fremskaffe en sammenhengende serie av overlappende prøver. I forbindelse med feltarbeid sommeren 1964 brukte han et såkalt "svenske-bor" til dette arbeidet, men det satte seg fast og var ikke til å rikke. Hva skulle han nå gjøre? Det ville ta flere måneder å skaffe et nytt bor fra Sverige, og feltsesongen ville uansett være ødelagt. Currey henvendte til de statlige skogvokterne og fikk hjelp til å felle kjempen ved hjelp av en kraftig motorsag.

Da han telte årringene, gikk det opp for ham at han hadde tatt livet av verdens eldste levende organisme, for han kunne telle nesten 4850 årringer. Siden har det vært anslått at Promotheus trolig var over 5000 år gammelt.

Det er fremdeles omdiskutert hvem som egentlig gav tillatelse til å felle treet, og på hvilket grunnlag. Da Currey to år senere publiserte sine resultater, vakte det i hvert fall oppsikt – og til dels sterke reaksjoner – at en hadde felt et så gammelt tre i vitenskapens navn. Den påfølgende debatten medførte at metusalemfuruene og andre spesielt gamle trær i USA fikk et sterkere vern enn tidligere. Donald Currey klarte seg godt – han ble med tid og stunder en feiret geograf og professor ved University of Utah.

Årringer til nytte og besvær

Ebba Hult De Geer ville i mellomkrigsårene kickstarte årringsdatering – dendrokronologi – som metode i de nordiske land, men bommet stygt. Først 60 år etter hennes pionerinnsats skulle det la seg gjøre å tidsbestemme arkeologisk materiale med den nøyaktigheten som De Geer mente var et kjennetegn ved sine dateringsforsøk.

Moderne dendrokronologi - eller årringsdatering - er basert på studiet av variasjonene i trærnes årringer. De fleste vet at man kan bestemme et tres alder ved å telle årringene, men det er neppe fullt så godt kjent at mønsteret av brede og smale årringer fra mange trær kan brukes til datering. Grunnlaget for metoden er at trærnes vekst avhenger av variasjonene i klimaet. Helt enkelt vil det si at trær av samme art som vokser i det samme området under like betingelser, vil vokse likt. Det betyr at alle trær normalt vil danne en bred årring i en god vekstsesong og en smal årring i en dårlig. Ved å sammenstille årringsmønstre fra levende trær med mønstre fra gammelt tømmer funnet i stående bygninger og ved arkeologiske utgravninger, er det mulig å utarbeide lange, sammenhengende årringsmønstre eller kurver over årringsvariasjoner i en gitt region. Slike grunnkurver kan i noen tilfeller rekke flere tusen år tilbake i tid.

Gjennombruddet for metoden kom i en artikkel i National Geographic i 1929. Forfatteren var amerikaneren Andrew Douglass, som hadde arbeidet med årringer i mange år i forbindelse med sine studier av solflekkenes veksling. Nå hadde han lykkes i å koble en kurve basert på årringer først og fremst fra levende trær, med en som tok utgangspunkt i arkeologisk tømmer fra pueblo-bosetninger i New Mexico. På den måten etablerte han en grunnkurve tilbake til 700-tallet. Artikkelen vakte stor oppsikt, og mange forventet en arkeologisk revolusjon i kjølvannet av den.

I Norge begynte årringsundersøkelser i dateringsøyemed kort tid etter. Sigurd Aandstad var først ute, og han publiserte flere dendrokronologiske dateringer av tømmerbygninger i Solør i årene frem mot 2. verdenskrig. Hans arbeid – og han fikk snart selskap av Per Eidem, som arbeidet med bygninger i Trøndelag og etter hvert i dalførene på Østlandet – var basert på solide, regionale grunnkurver som forbandt levende trær med eldre bygningstømmer, slik vi nå vet er en forutsetning. Fra arkeologisk hold ble det tatt initiativ til en "trekronologi-kommisjon" som skulle videreutvikle metoden.

Men metoden var fremdeles ny, og fristelsen stor til å gyve løs på noe av det arkeologiske tømmeret som fantes i magasinene. I Sverige hadde naturviterne Gerard og Ebba Hult De Geer lenge arbeidet med såkalt "geokronologi", altså dateringsmetoder som er basert på geologiske sammenhenger. Ebba Hult De Geer fattet straks interesse for det nye feltet, som hun kalte "biokronologi", og fikk tilsendt Douglass' nye grunnkurve, som altså var fundert på trær og arkeologisk materiale fra den sørvestlige delen av De forente stater.

Metodisk var dette selvsagt tvilsomt, men De Geer fant støtte i Douglass' studier; han hadde også sammenlignet sin kurve med furutrær fra blant annet norske furutrær og ment å finne de samme regelmessige sykler der som i redwoods fra California. Ved å sammenligne årringskurver fra arkeologisk tømmer med Douglass' grunnkurve, kom De Geer frem til absolutte dateringer for flere kjente funnkomplekser. Det merkelige Bulverket i Tingstäde träsk på Gotland skrev seg ifølge henne fra år 450, noe som for så vidt stemte godt med hva arkeologene forestilte seg den gangen. Moderne årringsundersøkelser av Bulverket – basert på hjemlige grunnkurver – har imidlertid vist at anlegget er mye yngre, fra omkring 1130.

I Ullensaker fantes det fire trestammer som visstnok skulle være fra arkeologen Anders Loranges utgravning av Raknehaugen i 1869. Disse ble sendt til De Geer, som ut fra en subjektiv sammenligning med Douglass' kurve kom frem til at haugen var blitt oppført sommeren 931. Resultatet ble publisert i Universitetets Oldsaksamlings årbok i 1937, men ble møtt med skepsis. Noen år tidligere hadde nemlig fagets nestor, A.W. Brøgger, anslått at Raknehaugen var fra slutten av folkevandringstiden, i likhet med mange andre storhauger på det indre Østlandet.

Senere har det vist seg at en av stokkene De Geer benyttet, var fra et epletre som var felt noen tiår tidligere. De nye utgravningene av Raknehaugen i 1939 var delvis motivert av behovet for å kontrollere den dendrokronologiske dateringen mot den arkeologiske. Det lyktes ikke i første omgang, ettersom det ikke ble funnet daterbart gjenstandsmateriale, men da C14-metoden slo gjennom etter krigen og treverk fra Raknehaugen ble datert, viste det seg at Brøgger hadde hatt rett – og De Geer feil. Etter dette første, feilslåtte forsøket på å skaffe arkeologene nøyaktige dateringer skulle det gå mange år før norsk arkeologi gjorde bruk av årringsdateringer. Flere botanikere arbeidet likevel videre med metoden, og en del tømmerbygninger ble datert. Men da de omfattende og svært kompliserte utgravningene i middelalderbyene skjøt fart på 70-tallet, meldte behovet seg for vesentlig mer nøyaktige dateringer enn det C14-metoden kunne gi. Fra da av har det vært arbeidet systematisk med å utvikle og foredle grunnkurver for furu, senere også for eik, mange steder i landet.

Etter hvert har det også latt seg gjøre å føre enkelte av disse grunnkurvene ned i forhistorisk tid, slik at for eksempel skipsgravene fra vikingtid nå kan dateres med stor nøyaktighet – i Oseberggravens tid til august-september 834. Kanskje er det bare et tidsspørsmål før Raknehaugen også må gi slipp på sin hemmelighet?

Ny bok: Fangen på Christiansholm

Hvordan var dagliglivet i og rundt den unge byen Kristiansand fra dens opprinnelse på 1600-tallet og frem mot 1900? Under den faste spalten ”Før i tiden” ga Fædrelandsvennen et innblikk i hvordan folk hadde det og hvilke fenomener som opptak dem. I ”Fangen på Christiansholm og andre fortellinger fra det gamle Kristiansand” har fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Stylegar, samlet alle historiene han skrev for avisen i perioden 2011- 2013, til et verk.

Hvem var den svenske obersten som satt i fangehullet på Christiansholm? Hvordan kunne det ha seg at tamilske Catharina, "den svarte Morinde", måtte stå skolerett foran hele byen i 1737? Hvor hadde Andreas Bierch, klokker i Tveit, fått formuen sin fra? Var "verdens høyeste mann" egentlig så høy? Hva gjør man når tvende gjess plutselig dukker opp i ens bakgård? Hvorfor i all verden fantes det slaver i byen? Og hva var det nå med disse "rakkerungene"?

Dette er bare noen av spørsmålene som besvares i herværende bok om Kristiansand i de første par hundre årene etter at byen ble grunnlagt på kongelig bud i 1641. Stiftsstaden og garnisonsbyen Kristiansand var i utpreget grad en internasjonal by. Den tyske vitenskapsmannen Leopold von Buch, som besøkte byen i 1807, merket seg at "paa Grund af den livlige Forbindelse med Udlandet finder en her saa mange Smaating som minder snart om England, snart om Holland eller Tyskland".

Tekstene i denne boken er preget av nysgjerrighet overfor den dynamikken som oppstår i feltet mellom det fremmede og det hjemlige, mellom kulturelle forventninger og levd liv, mellom tradisjon og fornyelse. Det er mange tråder i boken - noen går fra Sørlandet og ut i den store verden, andre motsatt vei. Trådens veier, og omveier, er av og til egnet til å forbløffe.

Frans-Arne Stylegar (f. 1969 i Moss) er arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder. Han har skrevet en rekke bøker og fagartikler, samt i mange år vært en flittig bidragsyter til lokalhistoriske tidsskrifter og årbøker i landsdelen. Han bor i Birkenes med konen Trude og hundene Balder og Tinka.

Tittel: Fangen på Christiansholm - og andre fortellinger fra det gamle Kristiansand

Forfatter: Frans-Arne Stylegar

ISBN: 9788282332286

Format: 20x20 cm

Antall sider: 144

Innbundet

Pris: Kr. 298,-

Bokhandlere får forhandlerrabatt

Boken kan bestilles i Mentor eller direkte fra forlaget

ordre@commentum.no.