En djevelens orm

Hva er sammenhengen mellom den fryktede Gramen, en orm som i folketradisjonen i Sirdal og andre bygder lengst vest på Agder holdt til i huler, spydde eiter og var fryktet for sitt dødelige bitt – og Djevelen?

«Bi du beden a Gramen, bi du allor go», heter det fra Lista. Gramen (med lang a) var et vesen man var redd for både der og i andre sørlandsbygder vest for Lindesnes. Men hva var nå egentlig denne Gramen? Beskrivelsene varierer. Noen trekk går igjen: Den er ormeaktig, har mange føtter, to hoder og et giftig – av og til dødelig – bitt. Fra Lista heter det seg dessuten at Gramen spyr eiter. Mange har også beskrevet Gramen som nokså liten, men dog potensielt dødelig. Folkeminnesamleren Peder Lunde gjengir en tradisjon fra Fjotland om at hele stykker av kjøttet løsnet fra kroppen dersom en ble bitt av Gramen.

Så langt fremstår altså Gramen som et lite, men svært giftig ormeaktig dyr. Men så enkelt er det antagelig ikke. Rent bortsett fra at det vel er vanskelig å finne noe zoologisk fenomen i vestfylket som svarer til beskrivelsen av Gramen, så har vi det forhold at sirdølene hadde et noe spesielt forhold til denne ormen. Der ofret man nemlig til Gramen.

Skikken med å sette ut øl og mat som offer til maktene levde lenge i Vest-Agder, og ikke minst i Sirdal. Der ofret man på gravhauger, ved spesielle trær og ved utvalgte steiner – og altså til Gramen. For å forstå hva som er opprinnelsen til tradisjonen om Gramen, kan det derfor være grunn til å lete utenfor zoologien.

Den islandske vikingtidsskalden Hallfred Vandrædaskald tjente både hedenske og kristne herrer i sin levetid. Selv var han lenge hedning, men tok imot den kristne dåpen i 990-årene en gang, etter at han hadde gått i Olav Tryggvasons tjeneste. Noen år senere skildrer han i et dikt hvordan han har forlatt «Njords ættlinger», og at han nå frykter både gamle guder og Kristus. Han uttaler at djevlene gjerne må fortsette å dyrke Odin, men at han selv ikke vil. Ordet han bruker for djevel, er gram. I andre norrøne tekster finner vi lignende sammenstillinger – som i «måtte gramen ta deg».

Gram har flere betydninger i gammelnorsk, hvorav djevel eller demon er én. Vi finner den samme betydningen av gram i danske og svenske dialekter, og i gammelsaksisk er gram rent frem Djevelen selv. Er da Gramen på Agder bare en omskrivning av Djevelen? Vi husker historien fra Snorres kongesagaer om Olav den hellige som slår i hjel hedenske gudebilder, slik at ormer og all slags utøy kryper ut. I den tidlige kristne tiden kan det se ut til at det har vært vanlig å fremstille Djevelen nettopp som en orm, og de tradisjonelle gudeskikkelsene som demoner i ormers skikkelse. Kan det være at Gramen i sirdalstradisjonen rett og slett er et resultat av demonisering av førkristne makter i misjonstiden for tusen år siden?

Det er en mulig forklaring. Men det er vanskelig å kombinere denne bakgrunnen med opplysningene om at man fremdeles ofret til Gramen i Sirdal på 1800-tallet. Matoffer på gravhauger osv. forekom riktignok så langt opp i tid, men da som del av en privat rituell sfære knyttet til livet på gården – og temmelig uavhengig av kirke og kristendom. Bøndene var like kristne selv om de satte ut øl på gravhaugene i julen og trodde på gjengangere og underjordsfolk. Disse «små» tradisjonene forsvant først da kirkelige miljøer på 1800-tallet begynte å bryte ned skillet mellom dem og den offisielle kristendommen. Det rimer dårlig at sirdølene skal ha ofret til makter de assosierte med djevelskap hundrevis av år etter at kristningen var et faktum.

Men hva om gram også kunne ha betydningen orm, og at det er den kristne Djevelens ormekarakter i Bibelbeskrivelsene som er bakgrunnen for at gram i flere germanske språk har betydningen djevel? Den muligheten ville forklare hvorfor Gramen i Vest-Agder skildres som en orm. Så kan man jo spørre seg hvorfor sirdølene tilgodeså en orm med offer i form av mat og øl. Forklaringen er antagelig at den eitersprutende, tohodede Gramen ikke opprinnelig har vært det kortvokste, men dog giftige krypet som den er i senere tradisjon. I den gamle litteraturen, nærmere bestemt i det angelsaksiske diktet Beowulf, er det monsteret Grendel som blir kalt for «gram». Kanskje skal vi tenke oss at Gramens opprinnelse ligger i slike ormeaktige, fryktelige monstre fra førkristen tid? At den rett og slett er Dyret; det store, fryktinngytende og drageaktige monsteret som preger så mye av ornamentikken i vikingtid og tidligere? Og ingen kan vel si noe på at sirdøler og andre vestegder kunne se seg tjent med å holde slike makter i sjakk!