Nordens gull

Forestill deg et romersk amfiteater. Tenk deg så den hvite marmoren smykket med gyllent rav som glinser i middelhavssolen. Et fantastisk skue er det, og det før gladiatorkampene settes i gang og fyller teateret med en like spektakulær som gruvekkende blanding av dyrebrøl, våpengny og lukten av blod. Keiser Nero fikk idéen lenge før oss, og han hadde dessuten betydelig større gjennomføringsevne enn de fleste. Så, en gang omkring år 60, sendte keiseren en militær ekspedisjon tvers gjennom Europa, helt til ravets kilder ved det nordlige osean. Ravet som ekspedisjonen førte med seg tilbake til Roma, ble brukt til å utsmykke et amfiteater i byen – blant annet var nettet som beskyttet tilskuerne mot de ville dyrene, tett besatt med rav. Ravet kom fra Østersjøen, i likhet med nesten alt det rav som gjennom flere tusen år var så ettersøkt over hele kontinentet.

Det er ingen tilfeldighet at rav blir kalt for ”Nordens gull”. De gangene man har undersøkt gjenstander av rav i arkeologiske funn kjemisk, har det nemlig stort sett vist seg at det er tale om baltisk rav – uansett hvor i Europa gjenstandene dukker opp, og selv om det skjer i områder der det finnes stedegne ravforekomster. Det gjelder enten det dreier seg om ravperler fra kjente funnsteder fra bronsealderen som Mykene i Hellas, om de fint forarbeidede ravfigurene som kjennes fra etruskisk kunst i århundrene f. Kr., eller om det råmaterialet som ravsmeden på Kaupang i Vestfold benyttet seg av på 800-tallet.

Neros stunt var spektakulært nok til at forfatteren Plinius d. e. noen år senere fant det verdt å nevne i sin Naturhistorie, der han legger til at den største av ravklumpene som ved den anledningen kom til Roma, veide over fire kilo. Men at det kom betydelige mengder rav fra Nord-Europa til den romerske metropolen, var det ikke noe bemerkelsesverdig ved i seg selv. Samme Plinius refererer Pytheas tapte, og på det tidspunktet nesten 400 år gamle geografiske verk, der sistnevnte skriver om et land langt mot nord, der klumper med rav skylles i land hver vår, og der innbyggerne enten bruker materialet til brenne eller selger det til nabofolkene.

Senere forfattere vet bedre beskjed. Tacitus, en yngre samtidig av Plinius, gir en temmelig detaljert skildring av befolkningen ved de nordlige kyster der ravet ble oppsamlet. Han beskriver det som for en moderne leser fremstår som en heller intensiv, og trolig godt organisert, letevirksomhet både på grunt vann og på strendene. Men programmessig for en sivilisert romer skynder han seg å legge til:

”Da de jo er barbarer, har de ikke undersøkt og utforsket hva ravet består av og hvordan det er oppstått. Ja, i lang tid fikk det lov til å ligge blant havets etterlatenskaper, helt til vårt raffinerte levevis fant navn til det. Det innsamles uten noe praktisk formål og blir fraktet bort i rå og ubearbeidet tilstand, og med undring tar de imot betaling for det”.

Plinius skriver derimot at ravet ble innført til byen Carnuntum av germanerne selv. Carnuntum var hovedstad i provinsen Pannonia og lå midtveis mellom Wien og Bratislava. Dette var hovedsete for kontaktene mellom Italia og Nord-Europa. Handelsruten gikk videre til Aquileia ved Adriaterhavet, der ravet ble bearbeidet til kunstprodukter av mange slag.

Menneskene har kjent til ravet og dets egenskaper i mange tusen år, og man har skattet det blant annet som smykkemateriale. I Danmark er det funnet amuletter av rav som er så gamle som 9000 år. Her hjemme har vi en hel del funn av rav, men på langt nær så mange som i Danmark. Fra en senere del av steinalderen har vi et stort depotfunn fra Klepp på Jæren bestående av flintøkser, først og fremst, men som også inneholder rav, og fra samme periode har vi også en gruppe hengesmykker av rav fra Sunnmøre. De vanligste ravfunnene våre er imidlertid perler, og de finner vi først og fremst i graver fra eldre jernalder og vikingtid. I sjeldnere tilfeller dukker det opp spillebrikker og spinnehjul av rav. Da arkeologer for noen år tilbake undersøkte et romertidshus på Veien ved Hønefoss, fant de en ravklump nesten like stor som en sukkerbit i et stolpehull. Der var den vel i sin tid lagt ned som et husoffer. Ravsmeden som var aktiv på Kaupang i vikingtiden, var kanskje den som laget de morsomme, små dyrefigurene som det er funnet en del av, først og fremst på Østlandet.

Råmaterialet er i alle disse tilfellene kommet fra Østersjøområdet. Ravet der stammer fra skoger som vokste i Nord-Skandinavia, men også i deler av Norskehavet, Østersjøen og Russland for 30-40 millioner år siden. Disse skogene produserte harpiks i mengder, og den ble senere transportert sørover og avleiret først og fremst i området omkring Gdanskbukten. Harpiksen ble over et langt tidsrom og under trykk omdannet til rav. Når rav også finnes i anselige mengder i Danmark, særlig ved Vesterhavet, skyldes det virkningen av innlandsisens under siste istid.

På bildet en dyrefigur av rav fra Haugsten i Råde, Østfold. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo / Eirik Irgens Johnsen

Aristokratisk identitet i sen-antikken

Den gallo-romerske historikeren Georgius Florentius – bedre kjent som Gregorius av Tours – skriver et sted om sin morbror, hærføreren med det germansk-klingende navnet Gundulf. Gundulf var av samme fornemme romerske avstamning som nevøen, men hans navn og militære bakgrunn er et eklatant eksempel på det skiftet i aristokratisk identitet som fant sted i senantikken. De gamle idealene var på vei ut, og aristokratiets selvoppfattelse ble i økende grad krigersk – og germansk.

Det romerske aristokratiet i perioden forut for Gregorius skilte seg fra de fleste andre før-moderne aristokratier ved at det først og fremst var sivilt og ikke baserte sin posisjon på militær styrke. I og med Romerrikets nedgang og fall foregikk det imidlertid en stadig økende militarisering av aristokratiet – krigskunst og militær identitet ble viktigere enn otium og boklig lærdom, og et aristokrati som det vi kjenner fra middelalderen trådte ut av Romas ruiner. Mange av de romerske aristokratene skiftet språk og identitet – de var stadig aristokrater, men snakket, oppførte og oppfattet seg som frankere, angelsaksere, walisere eller berbere.

Mens Romerriket fremdeles var et verdensrike på fremmarsj, var senatet dominert av en håndfull store klaner, først og fremst Anicii-klanen. Disse familiene var basert i Roma, og de var det vi i dag helst vil kalle superrike. Olympiodoros skriver omkring 425 at flere av de aristokratiske husene i Roma hadde årlige inntekter på mer enn 5000 pund gull (375.000 solidi). Ifølge en (tvilsom) kilde var mange av de aristokratiske byhusene i Roma så store og velutstyrte at de rommet en innendørs hippodrom! Melania (død 439) fra Valerii-klanen hadde ”bare” en årlig inntekt på 120.000 solidi, men hun og ektemannen eide i 405 – da de besluttet seg for å leve resten av sine dager i askese – jord i Roma, Campagna, Sicilia, Nord-Afrika, Spania og Britannia. Da de solgte eiendommene sine, brøt jordmarkedet sammen… Denne snevre gruppen av superrike klaner og de overregionale forbindelsene som kjennetegnet godsbesittelsene deres, forsvinner med den romerske staten i økonomisk sammenbrudd og barbariske invasjoner.

Men det eksisterte også en stor periferi av aristokratiske provinsfamilier, ikke minst i Nord-Italia og i Gallia. Disse ættet vel fra senatorer, men hadde enten ikke råd til å påta seg sentrale embeter eller hadde i mindre grad adgang til slike posisjoner. Det er denne delen av aristokratiet som overlever senantikken, men som altså gradvis skifter identitet – og etter hvert også språk og etnisitet. Det er rett og slett disse – men selvsagt ikke disse alene – som blir den tidlige middelalderens aristokrati i den ene etter den andre av de statene som etterfulgte Imperiet i Europa, Asia og Afrika.

Villasystemets utvikling i den vestlige delen av riket (i øst var det annerledes) er et illustrerende eksempel på forskjellen mellom det tradisjonelle og det nye aristokratiet. Villa betyr simpelthen noe slikt som ”gård” på latin, men en romersk villa i Italia, Gallia eller Britannia var mye mer enn det. Én ting er at det er rimeligere å sammenligne en villa med en større godseiendom i senere tid, men av like stor betydning er det at villaen var stedet der romerske aristokrater nøt sitt otium – altså sin ”fritid”. Enten villaen nå lå i nærheten av Roma eller en annen by og dermed var egnet for kortere visitter i løpet av sommeren, eller den lå lenger unna og forutsatte at en benyttet den som fast sommerresidens, er det noen trekk som går igjen i beskrivelsene av det aristokratiske livet på disse stedene. Plinius den yngres dager i sin villa ser ut til å ha gått med først og fremst til å diktere brev til sin sekretær, lese litteratur på gresk og latin, spasere og ta imot gjester, samt i mindre grad meditasjon, bading og jakt.

Villaene var gjerne store bygningskomplekser av mur, utstyrt med mosaikkgulv og fresker på veggene; vanlig var det også med luksus som sentralvarme. Villaer var et dominerende innslag i den vestlige delen av riket i år 300, men i år 700 var de helt borte. I mange tilfeller har det vist seg at villaene i en periode har fått det som arkeologene gjerne kaller ”squatter-settlements”, og tradisjonelt forklares det med at andre grupper nå har overtatt stedet og satt opp enklere hus av tre. Men av og til ser man at den eldre strukturen følges så nøye at det er mindre sannsynlig at det dreier seg om et brudd i bruken – det er bare arkitektur og byggeskikk som er forandret. Militariseringen gjorde ikke i første omgang aristokratiets bygninger mer germanske, slik man ofte har tenkt seg, men tvert imot mer like den ordinære landbefolkningens hus. For Gallias del viser det seg at denne utviklingen var i gang før frankernes ankomst.

Den forfinede aristokratiske kulturen var på vei ut – otium ble gradvis erstattet av krigskunst og militære oppgaver. Vi ser det også i klesdrakten: det som en romer i det tredje århundre ville ha oppfattet som en typisk militær kostyme, lang tunika, kappe, et tungt belte og bukser, var på 500-tallet blitt verdslige aristokraters ordinære drakt.

Aviti-familien i Clermont viser hva som endret seg og hva som forble som tidligere på lokalt nivå. Omkring 400 var dette en lokalt basert senatorfamilie som frembragte en keiser i 450-årene og en lokal krigsherre en generasjon senere. Andre familiemedlemmer var biskoper blant annet i Vienne omkring 500. I 540-årene ble et medlem av familien, Parthenius, en viktig rådgiver for den frankiske kong Theudebert. Hadde Parthenius ikke blitt lynsjet etter Theudeberts død, kan vi tenke oss at hans etterkommere hadde antatt frankisk identitet.

Gundulf, Gregorius’ ikke fullt så kjente onkel, bar et germansk navn. En samtidig av ham med samme fornemme romerske bakgrunn, Lupus, gjorde ikke det. Han var hertug av Champagne i nordre Gallia. Han hadde til gjengjeld en bror og en sønn hvis navn var henholdsvis Magulf og Romulf, og som vi dermed får tro var i ferd med å bli frankere gode som noen.

Anders Suhm

Stakkars Anders Suhm. Hele Kristiansands befolkning hadde vendt seg mot ham, og nå satt han i fangehullet og ventet på dommen. Da denne så kom i 1739, var den nådeløs og så brutal som bare en dødsdom etter datidens gammeltestamentlige lovgivning kunne være det. Anders skulle få hånden hogd av mens han fremdeles var i live, og deretter miste halsen. Siden skulle både hånd og hode settes på stake til skrekk og advarsel. Og forbrytelsen? 18-åringen hadde solgt sin sjel til Djevelen, og dessuten forsøkt å sette fyr på byens kirke. Han er fremdeles den eneste nordmann som er blitt dømt til døden for blasfemi.

Anders var sønn av Michael Suhm, som blant annet var havnefogd i Kristiansand. Familien bodde i nåværende Østre Strandgate 1. Havnefogden hadde en stor barneflokk, og Anders hadde sitt faste tilholdssted i bryggerhuskammeret.

Anders Suhm var tenåring lenge før begrepet ble oppfunnet, det er i det minste en nærliggende tanke om vi baserer oss på de fyldige rettsprotokollene fra saken mot ham. Han var blitt satt i latinskolen, men vinteren 1738 kom det for dagen at unggutten slett ikke var kommet så langt i studiene som faren trodde, og at han også hadde brukt tiden sin på andre sysler. Anders hadde havnet i ”dårlig selskap”, som man sa; sammen med meddisipler på latinskolen hadde han festet med vin og kortspill. En lengre periode hadde han også skulket undervisningen og enten strøket omkring på byen eller ligget hjemme og klaget på hodepine. For å finansiere sitt utsvevende liv hadde Anders måttet låne penger på flere hold. Blant andre skipper Hans Dyrhus og klokkestøper Jacob Rendler hadde lånt ham småbeløp som til sammen utgjorde flere riksdaler.

Det er tydelig at unge Anders har fryktet farens reaksjon dersom denne fikk rede på hvordan det stod til. Tjenestefolket vitnet senere om at man flere ganger hadde kommet over Anders gråtende i sitt kammer. Noen forklaring på tungsinnet gav han aldri, utover at han var plaget av vondt i hodet. Ved én anledning sukket Anders at han heller ville ha vært ”et umælende kreatur” enn leve det liv han nå levde, mens andre ganger tok frihetslengselen overhånd sammen med trangen til penger til ”fritt levnet og verdens vellyst”, som det heter i rettsdokumentene. Innimellom leste han bøker, blant annet legenden om hertugen av Luxemburg, som inngikk en pakt med Djevelen i 1699 for å fri seg fra en mordanklage.

Det var i denne situasjonen at Anders Suhm bestemte seg for å kontakte Den onde. Inspirert av hertugens eksempel, begynte han å skrive brev til Lucifer, og etter hvert satte Anders opp en kontrakt i 17 punkter med sine vilkår for å underkaste seg Djevelen. Ikke uventet krevde han blant annet penger.

Unge Suhms oppførsel gikk ikke upåaktet hen. Frustrert over det han mente var Djevelens manglende respons, forfattet han et brev til res. kap. Hanning ved Domkirken, der han spurte om Djevelen virkelig fantes. Men motet sviktet, og brevet ble aldri overlevert presten. På et punkt følte imidlertid Anders at Djevelen hadde hjulpet ham: Faren hadde fremdeles ikke oppdaget skulkingen hans. Derfor trakk han den konklusjon at det måtte større offer til, og han bestemte seg så for å sette fyr på byens kirke for å tekkes Lucifer.

Natt til 24. mars 1738 skred han til verket. Målet for ugjerningen var Interimskirken, som var byens midlertidige kirke frem til den nye domkirken stod ferdig senere på året. Anders hadde fått det for seg at gloen fra en krittpipe var det beste middelet for å antenne kirken, men hadde slett ikke tatt med i beregningen at det krevde øvelse å holde pipevarmen ved like. Som nybegynner i faget tilbragte derfor unggutten store deler av natten med å spørre små og store kristiansandere etter fyr. Da brannalarmen gikk, var det neppe mange som ikke evnet å legge sammen to og to…

Selve kirken var bare lettere skadet, men verken myndigheter eller byens befolkning tok lett på forbrytelsen. Tidens lovgivning kastet da også en mørk skygge over den påfølgende rettssaken. Protokollene er sørgelig lesning; Anders fortalte at han var plaget av sterk hodepine i tillegg til kvalene ved sitt hemmelige liv, og at han flere ganger hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Det hadde vært hensikten hans å kaste seg i flammene dersom bare kirken hadde tatt ordentlig fyr.

Men i 1738 var det ikke mange som anså dette for formildende omstendigheter. Samtlige domsmenn falt ned på dødsstraff ved halshogging. Byfogden forsøkte riktignok å få straffen omgjort til livsvarig opphold i ”børnehuset”, men bytinget opprettholdt den grusomme straffeutmålingen, og det samme gjorde Overhofretten. Men man gjorde opp regningen uten vert: Natt til 15. juni 1739, etter over ett år i fengsel, drakk Anders Suhm fengelsvaktene i byen fulle og rømte byen. Han har selvsagt hatt medhjelpere på utsiden, og han kom aldri mer tilbake til Kristiansand.