Terra sigillata i Norge?

På den gamle storgården Egge i Steinkjer finnes en mengde monumentale gravminner fra jernalderen, og i flere av haugene er det gjort rike gjenstandsfunn som viser at Egge var et sentralt sted lenge før Kalv Arneson residerte der i første halvdel av 1000-tallet. Et lite påaktet funn fra området ble gjort så tidlig som i 1806, og det kan vise seg å være det mest interessante av dem alle. For kanskje – men bare kanskje – har vi å gjøre med et i norsk sammenheng enestående funn av importert bordkeramikk fra Romerriket, såkalt terra sigillata.
Blant de mange gravminnene på Eggehvammen fantes tidligere også et felt med runde steinsetninger. Opprinnelig var det minst åtte av dem. Flere av dem var gjenstand for utgravninger i 1860-1870-årene, og steinsetningene viste seg å inneholde begravelser fra romersk jernalder. Vi kjenner imidlertid også til en tidligere utgravning her, en som ble foretatt av rittmester Isach Rosenvinge i 1806. Han undersøkte to gravanlegg, begge var 18 meter i diameter. I det ene av dem gjorde han et spesielt funn. At det lå to sverd og en spydspiss av jern, og dessuten en spenne eller lignende av bronse i graven, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men rittmestere fant også en ”urne” av usedvanlig fint leirgods, og denne var dekorert med ”havheste og ukjendte sødyr”. Den over to hundre år gamle opplysningen fremstår for en arkeolog i dag som meget presis – dersom det var romersk keramikk av typen terra sigillata Rosenvinge beskrev. Men noe slikt er altså ikke kjent fra et eneste annet norsk funn.
Hva er så ”terra sigillata”? Som navnet sier, er det leirgods forsynt med ”små bilder” (sigilla), men vel så karakteristisk er den røde fargen og den glinsende, nærmest glaserte overflaten. I Romerriket ble slik keramikk først og fremst fremstilt i perioden fra det første århundret f.Kr. til det tredje århundret e.Kr. Ofte er denne keramikken forsynt med relieffdekor med motiver hentet blant annet fra myter og legender. Hemmeligheten bak den glinsende overflaten er en tynn ferniss med svært finkornet leire.
Plinius den eldre (død år 79) omtaler flere sentra i Middelhavsområdet som på hans tid produserte keramikk av høy kvalitet. Flere av dem svarer til arkeologisk kjente produksjonssteder, som Arretium (dagens Arezzo i Italia) og Pergamon (dagens Bergama i Tyrkia). Men det fantes også stor produksjon av terra sigillata i Gallia – den romerske provinsen som omfattet dagens Frankrike og Belgia, foruten de deler av Tyskland og Nederland som ligger vest for Rhinen. Terra sigillata – av og til benevnt ”antikkens porselen” – hadde en langt større utbredelse enn andre keramikktyper i Romerriket. Mye av forklaringen ligger i det faktum at produksjonen var et svar på samtidens etterspørsel etter relativt billige etterligninger av kar laget av sølv, ikke minst ute i provinsene. Produksjonen foregikk i industriell skala.
Den store spredningen av terra sigillata gjør at keramikktypen har stor betydning for arkeologer og historikere som vil studere politisk økonomi og handelsforbindelser innenfor Romerriket. Ettersom terra sigillata’en forekommer i en mengde typer som det av og til er mulig å datere så presist som innenfor en 30-40-årsperiode, har keramikken dessuten vært – og er fremdeles – viktig for å datere annet arkeologisk materiale, også utenfor Romerrikets grenser. Denne fine bordkeramikken forekommer nemlig også i Barbaricum, i det minste så langt opp som til og med Danmark, der det er påvist graver med terra sigillata som en del av gravgodset. Men i Norge har vi altså ingen sikre funn.
Romertidsgraver her i landet inneholder imidlertid flere andre typer romersk import, så som glassbegre, bronsekar, våpen og gullsmykker som trolig er fremstilt av omsmeltet romersk mynt. Danmark, og til en viss grad Sverige, har et større utvalg av de ettertraktede romerske produktene. Det gjelder ikke bare i den forstand at det i Danmark forekommer typer – så som terra sigillata – som ikke forekommer hos oss, men også at variasjonene innenfor hver enkelt type er atskillig større sør for Skagerrak. Gjennom store deler av romersk jernalder, dvs. de første 300 årene av vår tidsregning, kan det med andre se ut til at Danmark har fungert som et slags filter overfor områder lenger nord med hensyn til romerske importgjenstander. Mer konkret har danske arkeologer foreslått at det var et politisk maktsentrum på Øst-Sjælland som videreformidlet de romerske produktene – men bare et utvalg av dem – til det øvrige Skandinavia.
Om det så for 1800 år siden fantes en stormannsfamilie i Inntrøndelag som hadde ”antikkens porselen” på spisebordet, er vanskelig å si. Selve ”urnen” som Rosenvinge fant, er for lengst borte, og vi har bare beskrivelsen hans å basere resonnementet på. Men tanken er spennende – og ikke helt usannsynlig!

Knappologene

Strindberg hengte den ut som ”knappologi” i De lycksaligas ö, men typologien medførte i realiteten et stort steg fremover for den arkeologiske vitenskapen på slutten av 1800-tallet. Problematisk ble metoden først da enkelte arkeologer hevdet at typologien ikke var noe annet enn Darwins utviklingslære overført på tingenes verden.

Hos Strindberg opplever en gruppe fanger, inkludert to studenter som har fornærmet Majesteten, flere forlis på sin reise til en straffekoloni langt borte et sted. De kommer aldri frem til bestemmelsesstedet; i stedet oppretter de under studentenes ledelse et eget samfunn. Det går riktig dårlig, noe meningsløse, selv-refererende sysler som ”knappologien” og den nært beslektede ”konglologien” er eksempler på.

Den ”lykksalige øen” blir nemlig etter kort tid oversvømmet av overklassebarn som ikke har noe spesielt fore, men som har vondt for å gjøre ingenting overhodet. Så selv om staten betaler livsoppholdet, finner de unge på stadig nye sysler, den ene mer tøysete enn den andre:

”En tog sig för att samla knappar, en annan samlade kottar av gran, tall och en; en tredje skaffade sig ett stipendium för att resa ut i världen. … Den som samlat knappar hade fått ihop en förfärlig samling. Som han icke visste var han slutligen skulle bevara dem, erhöll han ur statskassan medel att bygga ett hus för samlingens inrymmande. Här satte han sig att ordna knapparne. Det fanns många sätt att indela dem: man kunde dela dem i kalsongknappar, byxknappar, rockknappar o.s.v., men vår man hittade på ett mera artificiellt och därför mera svårt system. … På två år hade han utarbetat det och det var ett underbart jätteverk, ty under dess klasser kunde alla världens knappar inordnas.”

”Knappologi” er altså hos Strindberg noe som er meningsløst og pedantisk systematiserende. Som tilfellet er med så mye annet i denne fortellingen, er både ”knappologi” og ”knappolog” hentet fra forfatterens svenske samtid. Modellen for novellens professor i knappologi er utvilsomt én av to arkeologer – enten professor Oscar Montelius eller riksantikvaren Hans Hildebrand. Og knappologien, det er like utvilsomt den nye typologien som de samme to diskuterte hvem som egentlig hadde æren for å funnet frem til.

I all enkelhet er typologi en måte å klassifisere gjenstander på. Basert på likheter og ulikheter med hensyn til form og stil kan man skille ut en rekke typer av – for eksempel – flintøkser. Man kan videre stille opp typologiske serier, som i sin tur kan gi grunnlag for kronologier. Uten en slik systematisering er arkeologien dømt til å være et studium av enkeltgjenstander. Mange arkeologer har én eller flere av disse typologiene, og kronologiene, under huden, og det er det som gjør at man – forhåpentlig! – kan gi et rimelig treffsikkert svar dersom man eksempelvis skulle få spørsmålet om hvor gammel en gitt flintøks kan være.

For å forklare metoden, gjorde Montelius blant annet bruk av etnografiske eksempler og eksempler hentet fra samtidens rivende teknologiske utvikling, så som hans berømte utviklingsrekke fra diligence til moderne jernbanevogner, der han med enkle grep viser hvordan jernbanevognen så å si bærer hestedrosjen i seg. Montelius tok utgangspunkt i enkle, funksjonelle former som utviklet seg slik at en typologisk serie oppstod. I løpet av denne utviklingsprosessen kunne attributter som opprinnelig hadde vært funksjonelle, bibeholdes, omtrent som i den biologiske evolusjonen. Dermed kunne attributtene brukes til å utsi noe om gjenstandens alder: Gjenstander med attributter som hadde mistet sine opprinnelige funksjoner, er yngre enn gjenstander med funksjonelle attributter.

I 1880-årene var dette temmelig nytt og revolusjonerende. Mens vi i dag har tilgang til en hel rekke naturvitenskapelige dateringsmetoder, kunne absolutte dateringer den gangen bare oppnås gjennom heldige funn eller baseres på indirekte tilbakeslutninger til samfunn med skriftkultur, i praksis i Middelhavslandene. Derfor spilte relative dateringer i form av blant annet typologi en stor rolle for arkeologer som Montelius og Hildebrand.

De to ser ut til å ha begynt å tenke i samme baner nokså uavhengig av hverandre, og det er vanskelig å gi den ene eller den andre æren for å ha oppfunnet det som raskt kom til å bli hetende ”den svenske typologien”. Dels lå jo også slike tanker i tiden, og de var for lengst tatt i bruk innenfor en del andre disipliner da arkeologene fant anvendelse for dem. Det gjaldt eksempelvis numismatikken, der Hildebrands far var en nestor.

Det er et tydelig islett av evolusjonisme i særlig Montelius’ utlegning av typologien. Og i dag er det lett å trekke på smilebåndet av utsagn som dette, fremført av professoren på det 15. Skandinaviske naturforskermøtet i Stockholm i 1898:

”Det som arten är för naturforskaren, det är typen för fornforskaren. Till samma art räknas de naturens alster, som i allt väsentligt likna hvarandra, och som hafva gemensam härkomst. Samma definition kan, då frågan är om alster af menskligt arbete, användas pä typen.”

Kritikken uteble da heller ikke; alt i 1884 pekte Københavnsarkeologen Sophus Müller på at Montelius’ forståelse av typologien ikke var særlig ny, og at den heller ikke kunne regnes som en vitenskapelig metode. Hans egen resept var å studere funnkombinasjoner, og ikke utelukkende typeutvikling. Senere ble det også stilt spørsmål ved om de attributtene typologene konsentrerte seg om, var faktiske, meningsbærende trekk ved gjenstandene, eller om de først og fremst eksisterte i typologenes hoder, og likeledes ved om det var praktiske hensyn eller estetiske vurderinger som var årsak til at typene endret seg over tid.

De kronologiene som Montelius utarbeidet for godt over hundre år siden med utgangspunkt i typologi, har likevel stått seg godt mot C14 og andre naturvitenskapelige dateringsmetoder.

Premiebønder

Det kulturlandskapet vi vandrer i til daglig – det gjelder nå i hvert fall de av oss som bor i mer landlige strøk – er et resultat av mange og til dels langvarige prosesser. Stedvis kan et mer eller mindre trent øye se spor etter virksomhet fra mange hundre år eller mer tilbake i tid. Noen av de mest typiske sporene i det vi gjerne oppfatter som det tradisjonelle jordbrukslandskapet på Agder – som steingjerdene som slynger seg over åker og eng, de steinsatte grøftene som frakter overflødig vann bort fra dyrket mark eller de karakteristiske rydningsrøysene, ”borgene”, som de kalles – er imidlertid atskillig yngre, bare et par hundre år eller så. Til gjengjeld er de talende vitner om den gangen da den begynnende moderniseringen av åkerbruk og husdyrhold medførte at særlig driftige bønder kunne bli premiert av selveste Kongen i København. Det var for eksempel tilfellet med Torkild Torsen i Bjelland, hvis møysommelige steinarbeid fremdeles preger kulturlandskapet på gården Vestre Foss (bildet). I 1782 ble han belønnet med gullmedalje fra Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab for innsatsen.

Det var en formidabel innsats Torkild Torsen hadde lagt ned. Som det heter i selskapets begrunnelse for utdelingen, hadde han i løpet av 1779 og 1780 lagt opp ” 902 Favner (ca. 1,7 km) Steengjærder, 4 Fod høje og 5 Fod brede i Bunden.” Dessuten hadde han ”i samme Aar bygt et Huus af Steen til 24 Kjør og 100 Faar, gravet 1020 Favner (ca. 1,9 km) Vandgrøfter, ryddet 2 Maal Agerland og indhegnet en Have, som alt gjør han desto værdigere til Premien.” For dette fikk han selskapets gullmedalje av første klasse, verdsatt til hele 100 riksdaler. I dagens pengeverdi tilsvarer det noe slikt som 75.000 kroner!

På Vestre Foss kan så vel gjerder som grøfter fremdeles ses, og det er lett å la seg imponere av det voldsomme arbeidet som ligger bak. Torkild Torsen kan selvsagt ikke ha vært alene om jobben, men likevel. Når man så i kirkeboken ser at han forlot dette livet alt året etter at gullmedaljen var kommet fra København, er det vanskelig å fri seg fra tanken på at det tunge arbeidet kan ha blitt for mye for ham…

Torkild Torsen Foss var bare én av mange bønder i Lister og Mandals amt som ble premiert for lignende innsatser i disse årene, enda om verket hans utvilsomt var blant dem raget høyest. Vi skal snart se eksempler på andre som fikk premie, men først litt om bakgrunnen.

I løpet av 1700-tallet oppdaget konge og statsmakt at bøndene, og ikke minst bøndene i Norge, ikke drev et så effektivt jordbruk som førstnevnte gjerne kunne tenke seg. Dette hadde sammenheng med flere forhold, blant annet med den da rådende økonomiske læresetning at all økonomisk virksomhet utenfor jordbruket var ”steril”. Embetsmenn, og etter hvert også agronomer, ble sendt over det ganske Danmark-Norge for å dokumentere tingenes sørgelige tilstand og foreslå forbedringer. Et tidlig eksempel er amtmann Povel Juels lærebok om ”En god Bonde, hans Avl og Biæring” fra1722, hvis eksempler i stor utstrekning er hentet fra Lista, og som kom i mange opplag. Men Juel delte bare i liten grad ettertidens bekymring over det jordbrukets tilstand. Det skulle snart bli annerledes.

Særlig fra Agder var rapportene dyster lesning. Christen Pram, for eksempel, reiste kysten rundt i 1805 og var alvorlig bekymret over hvor dårlig det stod til, og hvor kort moderniseringen var kommet. Om Lyngdalsletta reflekterer han at ”den for den langt større Del” – på tross av innsatsen fra kanselliråd Balle og kammerråd Heiberg og et par andre som driver mønsterbruk – ”henhviler” i sin ”oprindelige Raahed”. Pram skyldte på ”skadelige fellesskapet” (teigblanding og klyngetun), samt på ”folkekarakteren”, som han mente var blitt kraftig skadet av nærheten til havet og byene. Skulle det bli noen endring, måtte det flytte vestlendinger eller østlendinger til landsdelen, mente Pram.

Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab var blitt stiftet i 1769 etter engelsk forbilde for å bøte på elendigheten. Formålet var å fremme innføringen av nye og bedre driftsmåter i landsbruket ved hjelp av opplysning og utdeling av premier til fortjente bønder. Som en del av opplysningsarbeidet premierte man også dem som kunne levere skriftlige avhandlinger med forslag til forbedringer og nyvinninger. Den første prisutdelingen fant sted i 1771. Flere embetsmenn på Agder var medlemmer i selskapet, blant andre fogden Niels Scythe i Lillesand. Etter hvert kom det til mer lokale selskaper som overtok mye av den rollen som Landhusholdningsselskabet hadde hatt. Hos oss var Landhuusholdning-Selskabet for Christianssands Bye nokså tidlig ute.

Det var mange vestegder som frem til 1814 ble premiert av selskapet i København. Halvor Bentsen Sangesland i Øvrebø imponerte tydeligvis Landhusholdningsselskabet like mye som Torkild Torsen hadde gjort det. Han fikk i likhet med Torkild gullmedalje av første klasse for å ha bygd smått utrolige 3,5 km med dobbelte steingjerder i 1783! Fullt så mange gjerdemeter klarte ikke Magnus Amundsen på Stokkeland i Greipstad, men han fikk likevel den tredje og siste av de tre ypperste medaljene som havnet i Lister og Mandals amt. Magnus var nemlig husmann, og selskapet visste jo godt at han derfor ikke hadde noen garanti for at fruktene av nydyrkningsarbeidet ville tilfalle ham og familien. Potetdyrkning var noe embetsmennene var meget opptatt av, og alt i 1778 fikk Ole Gabrielsen Drange i Herad sølvmedalje for ”38 Tønder meget gode Kartofler”. Flere ble dessuten premiert for å ha laget hager, slik som Jon Sivertsen Drangsland i Lyngdal, som i 1781 ble belønnet med 8 riksdaler for blant annet å ha anlagt en humle- og kålhage.

En annen premievinner var klokkeren Ole Bjørnsen på Ytre Homme i Bjelland. Han hadde i 1785 bygd pipe og skaffet seg en innmurt kakkelovn, den første av sitt slag i hele fogderiet, og dermed forbedret våningshuset kraftig etter selskapets mening. Dessuten hadde han skaffet seg lærebøker i åkerbruk og havedyrkning og drevet høytlesning for bygdefolket, og for det hele ble han tilkjent 3 riksdaler. Vi finner også kvinner blant de premierte. Anne Mosland i Farsund mottok sølvmedalje for sin omfattende tekstilproduksjon, og det samme gjorde Ingrid Ingvaldsdatter Sande og hennes tre døtre i Herad.

Fremdeles kan vi se sporene etter mange av disse foregangsmenneskene i kulturlandskapet. Og det er ingen tvil om at innsatsen til folk som Torkild Torsen Foss fikk varige konsekvenser også på annet vis. Da den svenske agronomen Johan Lindeqvist kom på sine statlig finansierte ”agronomiske forretningsreiser” til Lister og Mandal i 1850-årene, lot han seg begeistre av jordbrukets tilstand nettopp i Bjelland. De fleste eksemplene Lindeqvist trekker frem på godt drevne og moderne gårdsbruk i amtet, hentet han nettopp herfra.

Horse-fights and cow-fights in Norwegian folk tradition

The skeid phenomenon, being a rather broad spectre of different competitive events in rural society, but including horse- and cow-fights, are mainly known from two different kinds of sources, early modern folk tradition in some inland areas in southern Norway, and Icelandic medieval sagas, although archaeology might also contribute. Even if skeid is often interpreted as referring to horse fights pure and simple, the term actually means ’race-ground’, and horse-racing was an integral part of festivals that also included horse-fights. From areas where memories of the old skeid are best kept, we hear of all kinds of competitions that took place alongside animal-fights and horse-races; people were racing each other, held jumping competitions, wrestled each other etc. All these activities took place within a context that was arguably carnivalesque.

Horse-fights
Skeid is first and foremost an aspect of folk tradition in the inland regions of Telemark, Setesdal and adjoining areas. Outside these areas of Scandinavia, the skeids are largely known from place-names or single mentionings only.
Regarding the skeid in Moland, Telemark, the bishop of Oslo gave the following description as early as 1618: About a mile and a half from Fyresdal a crowd of people congregates on St. Bartholomew’s Day with their horses from the districts all round, and the horses are left to bite each other two by two, the notion being that when they bite each other two by two, there will be a good crop and vice versa.’ A later source supplies further information: ’At Molandsmoen … there is a level piece of ground where four pointed stones, which marked a square combat-ground in olden times, have stood. Nowadays it is the scene of a small horse-fair…, when the horses are ridden to be tested and finally let loose to fight for a mare, which a man holds in the middle of the ground and defends with a pole, until one of the horses has proven victor.’ Thus, in Telemark, the skeid seems to have incorporated horse-fights as well as horse-races at certain times of the year.
Further light is thrown upon the phenomenon in the neighbouring Setesdal valley. The skeid there was first described in a late 17th century collection of dialect terms, where the term ’Sckiey-Moenen’ was explained as a level field where people gathered at certain times and practiced horse-fights in a way that must have had clear affinities with the practice in Moland. It was however in Setesdal that the skeids were most widespread in the early modern period; in this valley there was a skeid in each and every parish.
The oldest description of a skeid in Setesdal comes from Valle parish; it dates to 1771, and its author was the local vicar named Gjellebøl. He describes a skeid with two main elements – horse-fights and horse-racing. At a certain day in August a large congregation gathered with their horses at the skeid-field near the vicarage; a mare was then brought forward, as well as two stallions which immediately starting to fight over the mare. This went on, with a new stallion being brought forward every time one of the fighting ones had to call it a day: ’It may easily be imagined what a strange spectacle this is, when nothing can be heard but the fierce neighing of the horses and the foolish shouting and crying of the crowd.’ After this, writes Gjellebøl, people go to another place near the vicarage, called Leikvollen (i.e. the games-field). Here they raced each other, three or four at a time: ’This is done in as strange a manner as is described above, because they do not seek to win the race at a regular trot, but all, by constant beating and whipping, force their horses into a wild gallop. This too is bad for the beasts, which sometimes stumble and fall on hummocks and stones, and also for the riders, who are often thrown and maimed, which easily happens as a result of the mad racing and of their riding without saddles…’
Yet other sources add some details to this picture. Thus, we learn that the skeid involved heavy drinking, that other kinds of competitions also took place during the day (wrestling, etc.), that women and children were watching the events from the roof-tops, and that dancing was also involved, as well as commerce. During the horse-fights, the men were all equipped with a big wooden rod to keep the horses off with; often they used these rods on each other, too. A couple of more obscure practices are mentioned too – the horses were allowed to graze on the infield, and overnight people pulled up the barley with the root in the fields.
The skeid in Valle was abolished c. 1820, and the same thing happened in other parts of Setesdal. The reason given in later folk tradition for why the skeid was stopped, was that a man living near the vicarage was ridden down and crippled during the games, and that people got tired of having to mend the turf-roofs every year because of spectators using the roofs to get a good view of the games.

Cow-fights
In the cattle breeding inland region from Jæren in the west to Telemark in the east a particular type of skeid was practiced until the late 19th century. In these areas the cattle was kept in stables during the cold, snowy winters. When the cattle was let loose in springtime, the farmers had their bu-skeid (cow-skeid), i.e. they let the animals fight each other to decide which cow was to be this yea’s bu-konge (cow-king). These cow-fights are best known from Sirdal, an inland valley between the countnies of Rogaland and Vest-Agder.
The local historian Hans Seland wrote in 1928 about the cow-fights of his childhood: ’It was great fun on the pre-improvement farms on the day when the cows were taken out to graze. It was always on the same day, and each and every time the cows were butting and showing off strenght.’ Particularly aggressive cows were sought after by the farmers. If the men couldn’t decide which cow was the strongest one, they fought each other instead.
Some cows were really wild. One cow in particular was traded from one farmer to the next, and this animal butted several others to death. Still, it gave prestige to own this cow. Especially the men from the Virak farm in Sirdal were known to travel long distances to acquire wild cows with big horns. The bu-konge had to be big, strong, and brave – and preferably have a set of horns sharp as knives. As long as the cow matched these demands, it did not really matter whether or not it was a good milk cow. A farmer who owned a bu-konge took good care of it. The bu-konge was fed hay of the highest quality, which otherwise was a privilege granted only to horses. The ordinary cows only got low quality grass from the mountains. While caring for the cows was typical woman’s work, only men took care of the bu-konge.
As was the case with the skeid horses, the fighting-cows were also fed snake-heads, which people believed had strengthening and healing effects. The animals were given liquor, too. Some farmers sharpened and polished the cow’s horns in preparing for the bu-skeid.
In the 19th century the bu-skeid took place within the framework of multi-tenanted farms. However, only one farm in each settlement district had a bu-skeid. It is likely that the cow-fights in earlier times were organised on a parish level, as were the horse-skeids.

Dating the skeids
As we have seen, the oldest written source mentioning a skeid in Telemark dates to 1618, while the skeid in Setesdal is mentioned in the late 17th century, and the skeid in Sirdal only considerably later. The folklorist Svale Solheim, however, points out that there are obvious similarities between the horse-fights(hestavíg) described in Icelandic sagas and the skeids as they are known from written sources and folk tradition in south Norway. Even some of the more curious aspects of the skeid in Norwegian folk tradition seems to be confirmed by the saga descriptions. Landnámabók, for instance, mentions a Þórmóðr skeiðagoði in a 12th century context, and Elias Wessén argued that such skeid-godir probably had something to do with the horse-skeids. In Sirdal folk tradition there is a story about a skeid-functionary, a certain Svein, who was responsible for the skeid at Skeidsmonen every autumn. Solheim believes that the horse-fights were transplanted to Iceland by Norwegian settlers in the 9th and 10th centuries.
Some Norwegian written sources mention horse-fights at an early date. The regional law-code for the Frostating area (Trøndelag in central Norway) formulates certain rules regulating horse-fights. These rules were incorporated into the nation-wide Landslov in 1274.
To get further back in time than this, we have to turn our attention to archaeology. Looking at the four stones (only two of them are left) which marked the skeid-field in Moland, it is highly interesting that one of the two remaining stones has a runic inscription. The inscription dates to the 12th or 13th centuries, and according to Magnus Olsen transliterates as þórolfr reit. Sá skal ráða rú(nar), er lér stigreips, ie ’Thorolf wrote. He shall command (these) runes who lends (another person) a stirrup’. Olsen’s sketchy interpretation of the meaning of the inscription does not neccessarily ring true. But, provided that ’stigreips’ is really to be translated as stirrup, the inscription could very well be connected to the skeid taking place there.
Pictorial evidence suggests that horse-fights took place in Scandinavia already in the Late Iron Age. The oldest example of a horse-fight being pictured is on a stone from Häggeby in Uppland, Sweden. The stone dates to c. 500AD. On one of the so-called rune-bones from Weser near Bremen is pictured a man (?) pointing a spear-like object at a horse, and this might illustrate a horse-fight, with the man holding a wooden rod to keep the horse off. These bones date to the Migration period. Face-to-face animals is a rather common motif in Late Iron Age art, and some researchers believe that they represent horses fighting.

Mythological aspects
There is a certain intermixture beween the skeid and the Otherworld in Norwegian folklore. In Telemark as well as in Setesdal one can find the idea that the stallion which won the horse-fights, and which was called the skeid-fole (skeid-stallion), could have supernatural origins, ie it could sometimes be a hulder-hest (fairy-horse). The story of the so-called Gråfole (Grey-stallion) is well known in Valle in Setesdal. The Gråfole appeared by itself for three successive years at the skeid until a man from the Røysland farm got the courage to capture it. For the next to years the Gråfole became skeid-fole, but the year thereafter it lost to yet another hulder-hest. When the Røysland man took the Gråfole home after the skeid, he happened to slap it lightly on the back with the bit. The horse then killed him and disappeared into the mountains. The Gråfole came back for the next three skeids, but noone tried to capture it again. Then it disappeared for good, even if some people claimed to have seen it at far-away pastures in the mountain or carrying people over the so-called Gråfol-åi (Gråfole-river) further west.
The grey fairy-horse also appears in Icelandic saga tradition. Landnámabok relates the story about a mare which was with a strange, long-haired and grey stallion. Later on the mare gave birth to Eidfaxi, ’the horse that went to Norway and in one day killed seven men at Lake Mjøsa and was killed there itself.’

Skeids and carnival
When Solheim published his great study of the horse-fights in Norway in 1956, he stressed that the skeid in Setesdal took place at the same time as the livestock was returned from summer mountain pastures to the home farms. For him, then, the skeid was first of all a shieling-festival, ’a festival celebrating the work completed at the sæter (ie shieling).’ While this is an interesting hypothesis, the evidence is not altogether clear. While the horse-fights in Moland in Telemark happened at St. Bartholomew’s day, August 24, one of the two big annual skeids in Sirdal took place in-between the sowing-season and the harvesting-season, which means earlier than the Setesdal skeid. The testimony from Moland in 1618 suggests a connection to harvest rituals.
Be that as it may, I would like to briefly point to another aspect that seems to link all the skeids, without regard to when they took place, and including the cow-fights. This is the carnivalesque side of the skeids. As theorised by Mikhail Bakhtin, in the carnival ready-made truths as well as hierarchies of everyday life, their solemnities, pieties, and etiquettes were profaned and overturned by normally suppressed voices and energies; fools became wise and kings beggars, and opposites were mingled. Through the carnival the world was turned-upside-down, ideas and truths were endlessly tested and contested, and all demanded equal status.
A number of the oddities associated with the skeids can be made sense of in light of the carnival. Seemingly strange customs like the fact that animals were allowed to graze on the normally off-limit infields, that people in Setesdal were pulling barley plants from the fields, roots and all, that the Molanders rode horses without a saddle, or that otherwise peaceful cows were put on a ’killing spree’ in Sirdal. The same goes for men performing women’s work when preparing for the bu-skeids, as well as for the intermingling of real horses and fairy-horses in the popular imagination, etc.
Since the carnival often explicitly mocks aspects of official culture, itis worth noting that Magnus Olsen’s interpretation of the runic inscription at Molandsmoen not only implies a connection with the skeid, but also indicates that the inscription – even though it seems to describe a ’punishment’ of bending over (in a way that suggests sexual defamation, one might add) for some offence linked to the skeid – is formulated as a legal rule. If Olsen is right, this seems to be an explicit mockery of law, and perhaps even of the thing (assembly) with its fixed procedures and reliance on written law.

Uplanders, mountain people and their culture
While skeids and animal-fights might once have been widespread all over Norway and beyond, like place-names and to some degree folk legends suggests, the skeid was exlusively an inland, not to say mountain, phenomenon in the 17th century and later. Thus, one has to pose the question why the skeid tradition was kept in the inland valleys, even though it disappeared in the coastal districts?
The cultural anthropologist Jan-Petter Blom has made important contributions to our understanding of the inland areas in southern Norway as a cultural zone. He argues that the traditional farming population in southern Norway shared the same culture, but that the mountain farmers nonetheless had developed certain cultural traits or ways of living in response to ’adaptive requirements and opportunities provided by variations in ecological conditions.’ While the lowlanders were bound to their farm and led a stable life, the life of a mountain farmer was bound up with the exploitation of extensive areas. He was constantly on the move, crossing the mountains; he was a hunter, a dealer, a cowboy and a horse-trader. ’As a result’ Blom writes, ’the mountaineer is often attributed a certain type of character: he is a gambler, an artist and a ruffian in contrast to the sturdy, mild lowlander. … The more a mountaineer involves himself in social competition with peasants of the lowlands, and through them with most Norwegians, the more his overt style of living must diverge from that of people in other tactical positions. Through this specialization, distinctive regional cultures emerge...’
However, it would be wrong to reduce the valley culture to a question about ecology. We are, after all, dealing with parts of Norway that also share some structural features as well as having a common history. Regions like Telemark and Setesdal, the Robyggjalog of medieval sources, was integrated into the Norwegian kingdom at a relatively late time, and one could argue that the valley culture was established in opposition to the process of state formation that in the end saw Robyggjalog pacified and subdued. These are also regions where freeholding farmers, and not tenant farmers, remained the norm throughout the Middle Ages and later. This customary pattern of land-holding differed from the one found in coastal areas, and this fact also gives us some idea about why the inland culture, and here we must include the skeids, was so competitive.
At a basic level, the skeids were part of a mountain valley culture where the surplus from farm based activities in the outlands – be it animal husbandry, bog-iron extraction, or large-scale hunting – were converted into prestigious objects and practices. The archaeologist Irmelin Martens writes about the mountain farmers in Telemark that ’dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles.’ The mountain valleys are not only the home of skeids, but also of prestigious wooden architecture in the shape of stave-churches and high loft buildings. It was a place where prestige could be acquired by having the highest loft, the longest house, the sharpest knife, the prettiest wife, the biggest fiest, and the most costly dress – or even the strongest horse and the wildest cow. But it was also a place where the prestige and status acquired through intense competition could be profaned and equalised through carnival.