Suldalssmedene

På Stråpa, langt inne i Suldal i Ryfylke, kom et spesielt vikingtidsfunn for dagen for femti år siden. Det var ikke første gang bøndene ved Suldalsosen traff på oldsaker, men nå hadde Gaute Stråpa gjort et funn litt utenom det vanlige. I graven som han uforvarende hadde åpnet, lå det nemlig blant annet flere smedredskaper. ”Smedgraver“ av denne typen er nokså uvanlige, men nettopp fra Ryfylke har vi flere av dem, og det krever en forklaring.

Det er flere interessante trekk ved vikingtidsmaterialet fra fjord- og dalbygdene mellom Stavanger og Haugesund. En fellesnevner for mange av disse funnene er at de har sammenheng med jern og smiing. Ikke bare er det flere gravfunn som inneholder så mange redskaper til metallbearbeiding at de kvalifiserer til betegnelsen smedgrav. I kommuner som Suldal, Hjelmeland og Vindafjord er det også funnet flere spesielle typer av sverd og spydspisser av jern fra 900-årene som det også kan være grunn til å se i sammenheng med smiing. Det dreier seg om våpen dekorert med teknikker som antagelig ble innført fra kontinentet i løpet av vikingtiden, slik arkeologen Irmelin Martens har foreslått.

Ryfylke er ikke det eneste distriktet der smedene markerer seg i vikingtidens gravskikk gjennom at redskaper og utstyr som tenger, ambolter, støpeformer og digler havner i gravene. Det er klynger med slike graver blant annet i søndre Vestfold, i øvre Telemark, på Voss og i indre deler av Sognefjorden. I flere tilfeller opptrer smedgravene i karakteristiske konsentrasjoner sammen med f. eks. utvekslingsredskaper i form av skålvekter og vektlodd. Slik er det i Vestfold, der funnene ”sprer seg som ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheim har pekt på. Smedgravene i Kaupangområdet hører til blant de rikeste i landet, og det er ingen urimelig tanke at de står i en nokså direkte sammenheng med handels- og håndverksvirksomheten på Kaupang. Når det gjelder våpen, har Martens foreslått at sverd av den såkalte H-typen kan være produsert i vikingtidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka. H-sverdene er den vanligste sverdtypen på Kaupang. Tilsvarende klyngevise spredningsmønstre andre steder kan vise vei til flere miljøer der markedsbasert utveksling og håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden.

Andre ganger er det smedredskapene som alene dominerer slike funnkonsentrasjoner – som på Voss og i øvre Telemark, og i noen grad også i Ryfylke, iallfall i de indre bygdene der. Hva slags miljøer kan det være vi har for oss i disse tilfellene? Er det ikke en nærliggende tanke at det dreier seg om ”smedbygder” – områder med særlig sterk smedtradisjon, med mange og dyktige smeder, og der spesialisert metallbearbeiding, ikke minst våpenproduksjon, fant sted? Lokaliseringsfaktorer kan ha vært tilgangen til markedsplasser eller andre avsetningsområder i form av stormannsmiljøer, men helt sikkert også nærheten til råvaren, den ettertraktede myrmalmen.

Blindheim og Martens har trukket frem to smedgravsmiljøer i henholdsvis øvre Telemark (Morgedal) og på Hedmarken (Løten). Begge steder forekommer også dekorerte sverd- og spydtyper fra 900-årene. Martens mener at de metallbearbeidingsteknikkene som disse funnene vitner om, ble innført til Skandinavia i løpet av vikingtiden. Flere typer praktsverd og -spydspisser ble etter hennes oppfatning fremstilt flere steder i Norden, og av et begrenset antall smeder. Ryfylke peker seg ut som et annet, like distinkt miljø. Der er det sverd med innlagte striper av sølv eller bronse på hjaltet og av og til med mønstersmidde klinger som opptrer. Spydspissene har metallinnlegg på falen.

Nærheten til jernressursene må altså ha vært av betydning for hvor vi finner disse smedbygdene i vikingtiden. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det er jern fra den omfattende jernvinna i Åmot, Valdres og Gausdal som har funnet veien til Mjøsbygdene og blitt videreforedlet i smier i dette området. Like nærliggende er det at råjern fra Setesdal Austhei har havnet i Morgedal hos spesialistene der. Og sannsynligvis har også mestersmedene i Ryfylke fått jernet sitt fra de rike forekomstene på Hovden i Bykle og andre steder i øvre Setesdal, der det inntreffer et oppsving for jernvinna nettopp på 900-tallet.

Fra gammelt av gikk jo den raskeste veien fra jernutvinningsdistriktene sør for Vidda og ut til kysten nettopp denne veien. Bykle hadde tradisjonelt utstrakte forbindelser med Vinje i øst og Suldal i vest, men mindre kontakter sørover til Sørlandskysten. For teledøler og setesdøler var ”fjordene og dalførene livsviktige løyper som forkortet det ubarmhjertig værharde snaufjellet til noen få, overkommelige mil,” som én forfatter skriver. Det er ingen grunn til at det skulle være annerledes i vikingtiden.

Harald blåtanns kongsgård?

Jelling ved Vejle på Jylland er en av de virkelig klassiske vikingtidslokalitetene, de kjente runesteinene og Danmarks to største gravhauger har vært og er en garantist for akkurat det. Men i mange år løp vikingtidsforskningen så å si fra Jelling og det som man lenge hadde regnet for selve sentrum i det tidlige danske riket. I Jelling skjedde det lenge lite nytt på arkeologifronten, og den antatte kongsgården til rikssamleren Harald Blåtann fant man ikke – samtidig som nye funnsteder dukket opp andre steder i landet og truet med å gjøre Jelling rangen stridig som ”Danmarks vugge”. Men nå er den lille landsbyen med i overkant av 3000 innbyggere igjen på arkeologenes lepper. Mange spør seg om kongsgården nå endelig er funnet?

Midt i Jelling ligger det komplekset som har gitt landsbyen dens berømmelse. Ved middelalderkirken står de to kjente runesteinene, der Harald Blåtann på den ene, den som gjerne blir kalt ”Danmarks dåpsattest”, forkynner at han har underlagt seg hele Danmark og Norge og gjort danene kristne. Harald var dansk konge fra 958/59 til 985. Innskriften på den andre steinen forteller at Haralds far, kong Gorm, ”gjorde disse kumler”, dvs. lot bygge disse gravhaugene, etter Tyra, sin kone, Danmarks ”bot”. Gravhaugene det siktes til, må være de to kjempene som ligger på hver sin side av Jelling kirke. Den største av dem er 70 meter i diameter og dermed Danmarks største gravhaug. Skjønt gravhaug… Noen grav er aldri blitt funnet i haugen, som går under navnet Sydhøjen. Tvillingen, den såkalte Nordhøjen, er bare litt mindre, og i den fant man på 1800-tallet et stort tømret gravkammer som senere er blitt årringsdatert til 958/59. Det ser ut til både gravgods og den døde selv ble hentet ut av gravkammeret alt et fåtall år etter begravelsen, og gravlagt på nytt under gulvet i den nybygde trekirken i Jelling.

Dette gigantiske monumentet – den første kirken, de to storhaugene og runesteinene – tilskrives vanligvis Harald Blåtann. Disse delene av Jellingkomplekset har opptatt arkeologien helt siden dens spede barndom; så tidlig som i 1627 sendte oldtidsgranskeren Ole Worm sin medhjelper, nordmannen Jon Skånevik, til Jelling for å avbilde fornminnene der. Den første kjente arkeologiske utgravningen i Jelling fant sted i 1704, og det som inntil nylig var den seneste større utgravningen, i 1979.

Nesten like lenge som leg og lærd har vært opptatt av monumentene i Jelling, har man tenkt seg at her lå Gorm og senere Harald Blåtanns kongsgård. Men det er først i de aller seneste år, og ikke minst i år, at arkeologene har gjort funn som gjør det rimelig å tale om en kongsgård, og som viser at Haralds Jellingmonument – den samme Harald som Knytlinga saga tørt bemerker ”ikke akkurat var noen vismann” – var enda mye mer komplekst enn noen kunne ane. Det som nå er kommet for dagen, har nemlig ikke sin like noe annet sted i vikingenes verden.

Det begynte med at man for noen år siden ble klar over bakgrunnen for de store steinene som av og til dukket opp ved graving på kirkegården i Jelling. Tidligere utgravninger hadde vist at flere av disse steinene lå på rekke, men det er bare et fåtall år siden det gikk opp for arkeologene at de faktisk hadde å gjøre med en gigantisk, skipsformet steinsetning. Skipssetningen er 360 meter lang – så utrolig mye større enn det denne typen fornminner vanligvis er at man knapt hadde tenkt seg muligheten for at det kunne være noe slikt. Skipssetningen er anlagt før gravhaugene ble bygd, for den er delvis skjult av disse. Men den er trolig fra vikingtid, den også.

Det var i forbindelse med utgravningen av steinskipet i 2006 at arkeologer kom på sporet av den siste store oppdagelsen i Jelling. Ved nordenden av skipssetningen støtte man på rester av en palisade av grovt tømmer. De store stolpehullene, opp til halvannen meter dype, viste at det måtte dreie seg om et kraftig skanseverk. I de fire år som er gått siden da, har det vært utført årlige utgravninger i området, og nå vet man atskillig mer om palisaden. Det kanskje 3 meter høye anlegget har bestått av noe slikt som 5000 tilhogde planker. Den samlede lengden er over 1400 meter, og skanseverket har gjerdet inne et areal tilsvarende 12 fotballbaner! Plasseringen av de parvise støttestolpene som finnes langs hele palisadens lengde, kan tyde på at det har vært en hevet plattform eller løpegang på innsiden av forsvarsverket. Som de andre monumentene i Jelling, er den imponerende palisaden fra 900-årene.

I inneværende sesong har man endelig også påvist spor av den bebyggelsen som lå innenfor skanseverket. Tre tomter etter godt over 20 meter lange bygninger ligger helt regelmessig like på innsiden av palisaden. Hustypen viser at bygningene tilhører Harald Blåtanns tid, eller hans etterfølgers, Svein Tjugeskjeggs. Så vel bygningstypen som den strenge organiseringen minner om den militaristiske arkitekturen som ellers er kjent fra Trelleborg, Fyrkat og de andre ringborgene fra samme tidsrom. Jellingkomplekset fremstår dermed pr. i dag som en blanding – i megamålestokk – av de andre kongelige anleggene fra sen vikingtid som kjennes i Sør-Skandinavia, ringborger så vel som lokaliteter som Lejre.

”Een svart Morian caldet Casper”

Det var en merkelig tildragelse som fant sted i Kristiansand domkirke den 10. mai 1737. Foran en samlet menighet måtte en kvinne stå skrifte fordi hun hadde hatt kjønnslig omgang uten å være gift, ”hafde ladt sig besofve”, som det står i kirkeboken. I seg selv var ikke dette så veldig uvanlig på den tiden – bare i 1737 måtte et titalls andre kvinner i Kristiansand gå gjennom det samme. Men denne maidagen var det en svart kvinne som fikk sitt privatliv utlagt i hele byens nærvær. Catharina, som hun het, var nemlig av tamilsk opprinnelse, og til Kristiansand var hun kommet fra Trankebar i India.

Ikke nok med at Catharina var svart – med kirkebokens språkbruk ”en svart Morinde”. Hennes medsynder, han som den ulykkelige Catharina hadde latt seg besove av, var ”ligesaa og svart Morian”. Men ”morianen” Casper hadde ”noget efter denne gierning” rømt fra byen, sikkert på et skip.

”Morian” var datidens fellesbetegnelse på mennesker med mørk hudfarge. Når vi likevel kan være ganske sikre på at Catharina og Casper var tamiler, skyldes det en tilleggsopplysning i kirkeboken. Om Catharina heter det at hun var ”een af de svarte Morinder som kom hid med salig Stiftsamptmand Lillienpalm” og hadde tjent hos ham, mens Caspar før han rømte hadde vært lakei hos stiftsamtmannen. Fellesnevneren er altså mannen med det fornemme navnet Johan Sigismund Lilienpalm, og dermed er vi fremme ved en viktig, men lite omtalt del av Kristiansands historie, nemlig byens aktive rolle i den danske kolonivirksomheten frem til 1814. Lilienpalm hadde nemlig en fortid som guvernør i den danske kolonien Trankebar på Koromandelkysten i India. Herfra var også ”morianerne” kommet.

Gjennom store deler av 1700-tallet var det betydelig prestisje knyttet til det å ha svarte tjenere. Så også i Norge, der rikfolk som Bernt Anker i Kristiania og Hans Herlofsen i Arendal begge hadde en mannlig tjener av afrikansk opprinnelse. Stiftsamtmann Lilienpalm overgikk dem tydeligvis når det gjaldt antallet, men han var da heller ikke noen hvem som helst.

For så vidt var Johan Sigismund Hassius, som han het før han ble adlet i 1718, et levende eksempel på den ”beqvemmelighed” selveste Ludvig Holberg pekte på som en av fordelene ved å ha kolonier, ”nemlig at fornemme folk, som ere bragte udi armod, og blues ved at leve udi fædernelandet, finde deres regning ved at komme hen udi en anden Verden, hvor de enten uden haanhed leve deres øvrige tid, eller, hvilket ofte skeer, komme bemidlede tilbage”. Fra han på grunn av sin store gjeld rømte fra Kristiania i 1691 og frem til han ble utnevnt til stiftamtmann i Kristiansand i 1718, ble Lilienpalm en rik mann. Han la gullegget i 1704 da han ble utnevnt til guvernør i Trankebar, kolonien som forsynte Danmark-Norge med krydder og tekstiler fra Østen – og sultanatet Acheh på Sumatra med slaver. Noen spesielt ettertraktet tjeneste var guvernørposten ikke, men Lilienpalm visste å utnytte den til sin fordel – samtidig som han var en pliktoppfyllende embetsmann. Flere har sådd tvil om det siste, stort sett med henvisning til den langvarige konflikten som Lilienpalm hadde med den pietistiske misjonæren Ziegenbalg, der sistnevnte fikk formidle sin versjon av historien i stadig nye bokopplag på flere europeiske språk. Kildene viser imidlertid at den senere stiftamtmannen lojalt fulgte opp de ordrene han fikk fra Ostindisk Kompagni hjemme i København.

Direkte uklokt – som finansielt grep betraktet – var neppe heller hans valg av ektefelle. Anna Undal, som han giftet seg med samme år som han ble utnevnt til guvernør, var datter av den mektige Kristiansandskjøpmannen Laurits Andersen Undal. Hun var enke – hennes avdøde mann het Jørgen Bjørn og hadde også vært guvernør i Trankebar. Anna hadde truffet Jørgen Bjørn hjemme i Kristiansand, der han var sjef for galeiverftet frem til han reiste til India.

Da Anna Undal og Lilienpalm residerte i Trankebar, hadde byen omkring 6000 innbyggere. Bare 250 av dem var europeere. Hvor sammensatt befolkningen var, får man en oppfatning av ved å se på de forskjellige trossamfunnene i byen. På den tiden da Lilienpalm var guvernør, fantes det i Trankebar en dansk og en ”malabarisk” lutheransk kirke, en katolsk kirke, en moské og fem pagoder. De tre første ”sorte” som ble døpt i Trankebar (i 1707) var Lilienpalms ufrie tjenere, som fikk døpenavnene Christian, Fredrik og Conrad.

Det gir noe av bakgrunnen for at den nyutnevnte stiftsamtmannen – som var blitt adlet i 1718, delvis som belønning for tjenesten i India – og hans hustru kom seilende med et tjenerskap av ”morianer” til Kristiansand.

Lilienpalm døde i embetet i 1729. Det store huset hans i Østre Strandgate gikk med i bybrannen i 1734, og enken Anna Undals tap ble satt til imponerende 5000 riksdaler. En innførsel i kirkeboken datert 7. mars 1742 forteller at ”velbaarne nu sal. frue, Anna Larsdatter Undal, sal. Stiftamptmand Johan Sigismund Lilienpalms”, er død, 76 år gammel, og nedsatt i Undalslektens gravkammer i domkirken.

Kildene forteller ikke hvor det ble av stakkars Catharina. Og Casper? Man kan jo håpe at han fant en trygg havn et sted, kanskje til og med på den fjerne Koromandelkysten, der vi får tro at han hadde sin bakgrunn.

Farmannshaugen

I sin tid ble den regnet som det stedet der den neste skipsgraven fra vikingtiden mest sannsynlig ville komme for dagen. Vi snakker om den mektige Farmannshaugen på Jarlsberg hovedgård like ved Tønsberg. Men utgravningen i 1917-18 avdekket ikke noen kongegrav, og tilbake stod bare Snorres påstand om at kong Bjørn, en sønn av Harald hårfagre, var gravlagt i haugen.

Arkeologen A.W. Brøgger hadde store forventninger til utgravningen av den over 2 meter høye og 30 meter vide gravhaugen. I 1916 hadde han selv tatt til orde for at haugen burde undersøkes, og finansieringen uteble ikke. Med midler fra New York-arkitekten John Gade og skipsreder Lars Christensen i Sandefjord, kunne han sette i gang allerede året etter. Forventningene var skyhøye.

Den arkeologiske interessen for Farmannshaugen skyldtes i minst like stor grad Snorres opplysning i Heimskringla om at kong Bjørn var gravlagt i den, som haugens ganske visst imponerende dimensjoner, dens nærhet til Byfjorden og den korte avstanden til haugen som gjemte Osebergskipet. Snorre skriver om kongen som styrte Vestfold på vegne av faren, som drev et aktivt kjøpmannskap og oftest hadde sete i Tønsberg, og som til slutt ble tatt av dage av broren, Eirik blodøks, på Sem utenfor byen. Beretningen i Heimskringla avsluttes med opplysningen om at ”kong Bjørn ligger i Farmannshaugen på Sem”.

De eldre kildene har betydelig mindre å si om Bjørn enn det Snorre har. Snorre har i Heimskringla ”sat alting paa rigtig plass…, med en logik og et mesterskap, og med dramatiske farver, som alt er uovertruffet,” som Brøgger kommenterer med et lite snev av sarkasme.

En usedvanlig kildekritisk Brøgger mener at hele fremstillingen hos Snorre er blendverk; han har rett og slett bare trukket vidtrekkende konklusjoner med utgangspunkt i de spinkle opplysningene i tidligere sagatradisjon, og så har han for egen regning koblet Bjørn til den store gravhaugen utenfor byen og ført forholdene i høymiddelalderens Tønsberg 300 år tilbake i tid. For eksempel bruker Ágrip tilnavnet kjøpmann om Bjørn. Hos Snorre er dette blitt til kjøpmann eller farmann, farmaðr eða kaupmaðr, som skal bety det samme. ”Ikke riktig,” mente Brøgger, som i sin artikkel om ”Farmannshaugen og kong Bjørn, Harald Hårfagres søn” fra 1921 mer enn antyder at det neppe var annet enn navnet som knyttet Farmannshaugen til kong Bjørn, og at selv denne koblingen var tvilsom.

Nå hører det med til historien at Brøggers dom over Snorre er skrevet i etterpåklokskapens lys – etter at han hadde undersøkt Farmannshaugen. Han fant nemlig ikke noe han kunne assosiere med et gravanlegg i haugen i det hele tatt, bare enkelte dyreben, en båre og noen trespader som trolig var blitt brukt i forbindelse med haugbyggingen. Siste ord er imidlertid neppe sagt i sakens anledning; Brøgger undersøkte nemlig ikke hele haugen, og det kan fremdeles tenkes at det skjuler seg en grav i den. Dateringen av haugen har også vært et diskusjonstema, like siden Brøggers tid. Selv tok han det for gitt at Farmannshaugen var fra vikingtiden, men det ble mange år senere foretatt en C-14-datering av en av spadene fra haugen som tydet på at hele anlegget tilhørte eldre jernalder. Senere har arkeologen Terje Gansum fått utført en C14-datering på en tann av storfe fra haugen, og denne tyder på vikingtid. Brøgger konkluderte for sin del med at Farmannshaugen var en kenotaf, ”reist over en av kongsgaarden Sæheims konger, fordi han var død etsteds langt borte, hvorfra hans lik ikke kunde bringes til hjemmets jord”.

Dagens Jarlsberg hovedgård er landets største bondegård, og selv om middelalderens Sem kongsgård ikke omfattet hele den nåværende hovedgården, var den en gård av meget betydelig størrelse. Her ble fylkeskirken reist i tidlig middelalder, og her beviste Harald Gille sin kongelige byrd ved å gå barbent på ni glødende plogjern i 1120-årene. Som kongelig administrasjonssentrum i Vestfold forsvinner Sem i vikingtidens halvlys. Ikke rart at Snorre og senere granskere gjerne ville plassere en kongegrav her!

Men i diskusjonen om haugens funksjon, datering og eventuelle tilknytning til kong Bjørn, har man i stor grad glemt ett forhold: for hva betyr navnet Farmannshaugen; hva var egentlig en farmann? Brøgger var for så vidt inne på det når han pekte på at ”farmann” hadde en klart videre betydning enn ”kjøpmann”. Nå kjenner vi Farmann brukt som personnavn i en runeinnskrift, og det kunne slik sett hende at Farmannshaugen rett og slett skal forstås som Farmanns haug, på samme måte som mange andre gravhauger har mannsnavn knyttet til seg. Men i flere av kildene som forteller om Farmannshaugen på 1700- og 1800-tallet, er det tydelig at man den gangen regnet med flere ”farmannshauger” på Jarlsberg. Det tyder på at vi bør se oss om etter andre muligheter.

Norrønt ’forumaðr’ kan være en som er på reise, det være seg en vanlig reise, en lengre vandring eller et hærtog. I russiske krøniker omtales et poromon dom i Kiev – ”dom” betyr hus, og ”poromon” er trolig er forvanskning av nettopp farmann, slik at kildene rett og slett beskriver de skandinaviske Bysantsfarernes samlingssted der i byen. Huset var trolig det sted i Kiev der Bysants-farere samlet seg.I samisk er ordet overlevert i den dobbelte betydningen reise, krigerfølge, og i flere kontinentalgermanske samfunn, blant annet hos langobarder og burgunder, møter vi fara og faramanni som betegnelser på særskilte krigerenheter. Det synes som om ordet i flere germanske språk tidlig går over til å være en betegnelse på kongelige følgeslagere i alminnelighet. Dersom det er denne siste betydningen av ordet som ligger til grunn for navnet ”farmannshaugene” på Sem, kan man rett og slett ha forestilt seg at det var kongelige krigere som var gravlagt i haugene. Gitt gårdens historie og de mange våpengravene fra vikingtid som er funnet i dens nærområde, er da også dette en nærliggende tolkning.