Bruce-Mitford døde i 1994, da arbeidet med de keltiske hengekarene var kommet inn i sluttfasen. Han hadde arbeidet med å syntetisere sine årelange studier av denne gjenstandstypen siden han gikk over i pensjonistenes rekker. Sheila Raven, som hadde vært Bruce-Mitfors forskningsassistent, har redigert det arbeidet som nå foreligger, og dessuten behandlet det skandinaviske materialet.
Hengekarene er en velkjent gjenstandsgruppe for enhver som arbeider med keltiske, angelsaksiske eller skandinaviske kulturforhold i de århundrene som omfattes av vendeltid og vikingtid. Det dreier seg om tynnveggede kar av bronse med tre eller fire kroker montert med jevne intervaller rundt kanten, slik at karet har kunnet henges opp. Størrelsen på hengekarene varierer fra 135 til 460 milimeter over munningen.
Ingvald Undset var den som først oppfattet hengekarene som en særlig gjenstandsgruppe, i 1889 (Mindre bidrag om den yngre Jernalder i Norge, i Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie). I 1890-årene kom den første britiske bearbeidelsen av funngruppen, og det har etter hvert oppstått en ikke ubetydelig mengde litteratur om emnet. Men det er på høy tid med en corpus-utgivelse som behandler samtlige funn, slik foreliggende arbeid gjør.
Bruce-Mitfords bok er først og fremst en fremleggelse av samtlige kjente funn. Dessuten behandles spørsmålene om datering, funksjon, spredningsmåter, produksjonssted osv. Eldre klassifiseringer av karene har oftest tatt utgangspunkt i attasjéene. Bruce-Mitford deler karene inn i fem typer (A-E) på grunnlag av munningsrandens utforming, karets fasong og andre konstruksjonmessige trekk, slik som hvordan attasjene er festet til karet, attasjenes form, hvordan krokene er festet osv. Sheila Raven deler dessuten de skandinaviske karene inn i 5 undergrupper (1-5).
Bruce-Mitford argumenterer for at hengekarene har røtter i senromersk bronseindustri. Hans A-kar tilhører i det store og hele 5. og 6. århundre. B-karene med nedbøyd rand representerer en utvikling i det 7. århundre. Både A- og B-karene har i all hovedsak påloddede attasjer. Med C-karene i det 7. og 8. århundre blir attasjene naglet til karene. De større D- og E-karene er de siste i serien og dateres til 8.-11. århundre.
Når det gjelder produksjonssted, slås det fast at attasjer og kroker oppviser et bredt spekter av dekorative temaer og teknikker, men at produksjonen av karene må søkes på keltisk område. Det eneste håndfaste bevis for produksjon har man i støpeformen fra Craig Phadrig, som viser at kar av tidlig type ble fremstilt i Piktland, nord for Aberdeen. D- og E-karene er bare funnet i Irland, Skandinavia, Nederland og Tyskland. De synes å representere en egen irsk utvikling i 800- og 900-årene, og forbindelsen til Hiberno-skandinaviske miljøer synes i noen grad bekreftet av metalldepotet fra River Blackwater ved Armagh.
Karenes funksjon er omdiskutert, og Bruce-Mitford gir heller ingen sikre svar i så måte. En mulig funksjon som lampereflektorer avvises. Tanken om at det dreier seg om kar til liturgisk bruk har ofte blitt uttrykt, men denne tolkningen kan bare være aktuell for enkelte av de mer velutstyrte karene, og for et fåtall av de som er funnet i Skandinavia. Drikkekar har vært foreslått, men hengekarene har vist seg meget lite egnet i praksis. Iallfall for de største karenes del vil dessuten egenvekten dersom karene ble fylt med væske, bli så stor at de bare med vanskelighet kunne løftes av et menneske. Bruce-Mitford ser ut til å helle til en tolkning i retning av enten håndvask eller en sammenheng med drikkeskikk. Når det gjelder det siste, vises det til at de to minste av de tre hengekarene i Sutton Hoo-funnet lå temmelig nær de åtte sølvbeslåtte valnøttstrekoppene. Det kunne tyde på at hengekarene har tjent som bordkar, og at opphengingen har foregått mens karene ikke var i bruk. Av åpenbare grunner har ikke fyrstegraven fra Prittlewell i Essex kunnet bli behandlet i boken. I det funnet hang et praktfullt hengekar på en krok i det tømrede gravkammerets nordre vegg.
Selv om hengekarene er av utvilsomt keltisk fabrikat, skriver flertallet av funnene seg fra henholdsvis angelsaksiske og skandinaviske graver. I Bruce-Mitfords katalog er det oppført 141 sikre eksemplarer fra Storbritannia og Irland og 33 fra det øvrige Europa. Hele 26 av disse siste er fra norske gravfunn – de øvrige fra Holland, Belgia, Tyskland, Danmark og Sverige.
Enkelte av de gravfunn fra Norge som har gitt funn av hengekar, er særdeles rike – så som kammergraven fra Haugen i Rolvsøy, Gauselgraven fra Hetland ved Stavanger og skipsgraven fra Myklebostad i Nordfjord. I Norge synes hengekarene å ha vært så utbredt – eller så ettertraktet - i vikingtiden at de, etter et gammelt forslag fra Haakon Shetelig, har stått modell til en ikke uvesentlig gruppe av kleberkar (den andre hovedtypen er ifølge Sheteligs tanke modellert etter hjemlige kjeler tilvirket av jernplater).
De norske funnene er konsentrert til sørvestlige og vestlige deler av landet, dvs. fylkene fra Vest-Agder til Møre og Romsdal. Dette gjelder imidlertid den insulære importen generelt. Sheila Raven går, temmelig summarisk, gjennom de norske gravfunnene og konstaterer at det er en viss overvekt av kvinnegraver og en større overvekt av graver som tilhører 900-årene. Hun peker på at hengekarene i så måte skiller seg fra den øvrige insulære importen, som har et tyngdepunkt i eldre vikingtid (800-tallet).
For det skandinaviske materialets del preges teksten av forfatternes noe manglende kjennskap til det norske materialet. Det må først og fremst skrives på kontoen for språkvansker. Således er hovedkilden for opplysningene om de norske funnene Jan Petersens engelskspråklige artikkel om insulære funn fra 1940. Men resultatet er dessverre flere misforståelser. Således heter det seg at gravhaugen som gjemte hengekaret fra Utne i Ullensvang var 45,5 m i diameter, mens det riktige er 30 fot (ca. 9 m).
Verre er det at ett funn er helt uteglemt, ett som har fremkommet etter at Petersen skrev sin artikkel. Det dreier seg om et rikt gravfunn fra Grønhaug på Lista i Vest-Agder (Oslo museum nr. 27269). Tyske Wehrmacht-soldater fjernet en stor gravhaug sommeren 1942 for å anlegge en bunker, og haugen ble etterundersøkt av Ernst Sprockhoff. I haugen fantes en rikt utstyrt dobbeltgrav, som blant annet inneholdt et hengekar av Bruce-Mitfords type D. Graven synes å ha vært anlagt omkring 850. Flere av de spørsmålene Bruce-Mitford og Raven stiller, kunne ha vært belyst nettopp gjennom Grønhaug-funnet. Raven diskuterer således i hvilken grad hengekarene i de skandinaviske gravene er assosiert med kvinner. I Grønhaug-graven lå manns- og kvinneutstyret klart adskilt, og det er liten tvil om at hengekaret stod blant kvinnens utstyr. Karet fra Grønhaug har dessuten vært gjentand for metallurgiske analyser ved muset i Oslo, og kunne ha gitt nyttig informasjon når det gjelder hvitmetallbelegget som finnes på mange hengekars attasjer (i dette tilfellet viste hvitmetallet seg å være sølv).
Det skal også påpekes at det er en del snodig typografi i bibliografien: I. Trøim har blitt til K. Trøim, Skei, har blitt til Skeit, det tyske seinen har blitt til sienen, foreningen har blitt til forengingen, Kungl. Vitterhets Historia och Antikvitets Akdemin har blitt til Kungl. Vitterhets Histoire och Antikvitetes Akadamien. Dette gjelder igjen skandinaviske språk og tysk.
De anførte mangler til tross, vil Bruce-Mitfords posthume verk bli stående som et viktig arbeid. Den fremlagte typologien er særlig nyttig, og det er fint endelig å ha en (nesten) komplett katalog.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar