Da biskop Wegner i Stavanger i 1639 sendte opplysninger om en del runeinnskrifter i stiftet til den lærde Ole Worm i København, var det blant innskriftene en på en stein på Skollevoll på Lista. Worm må ha fått opplysninger om steinen tidligere også. I 1638 skriver han nemlig om en runestein som finnes ”i nærheten av Borhaug havn”. Skollevollsteinen lå alt i 1639 som klopp over en bekk. Siden 1865 har steinen vært i Oldsaksamlingen i Oslo.
Innskriften finnes på den ene bredsiden av den noe over 2 meter høye og ca. 1 m brede steinen. Innskriften er fordelt på to linjer nedenfra og opp, med begynnelsen i linjen til venstre.
I moderne oversettelse lyder den:
”Rannveig reiste stein etter Ogmund Hreppesson, sin mann. Skog hugg (runene).”
Innskriften dateres til omkring år 1000. Både Skógr og Hreppir er kjent som personnavn i middelalderen. Begge var da i bruk på Østlandet. Navnet Hreppir sees i all hovedsak ikke ut til å ha vært i bruk vest for Grenland, og omtrent samme utbredelse har navnet Skógr, som også forekommer i Danmark. Kanskje betyr det at vi har å gjøre med personer med østnorsk bakgrunn?
Skollevollsteinen er en enslig svale i den vestlige delen av Agder. I grensetraktene mellom de nåværende fylkene Vest- og Aust-Agder, altså atskillig lenger øst enn Lista, finnes imidlertid en gruppe runesteiner fra tiden rundt år 1000 – nemlig steinene fra Søgne, Oddernes, Ryen (Tveit), Galteland (Evje) og Bygland.
Steinens opprinnelige plassering
Innskriften viser at Skollevollsteinen en gang har stått oppreist. Det er tradisjon på Lista om at runesteinen opprinnelig skal ha stått reist på den største av Obmundsrøysene på Steinodden. Det er tydelig at prost Abel kjenner til denne tradisjonen når han skriver om ”2. Røser, kaldede Ommunds-Røsene” i 1810. Men hvor gammel skal vi regne med at denne tradisjonen er?
Like siden Worms Moumenta Danica i 1643 har store deler av innskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Den har også vært publisert i ulike verker. Vi kan derfor ikke se helt bort fra at tradisjonen om at steinen skal ha stått på den største av Obmundsrøysene, er en lærd konstruksjon fra opplysningstiden. Av runekyndige og lærde folk på Lista som kunne tenkes å ha gjort en slik kobling, står Vansepresten Michael Tyrholm (1691-1767) i første rekke. Han var særdeles interessert i både gravminner og runeinnskrifter, og han skrev avhandlinger om begge deler. Det er dessuten kjent at Tyrholm leste, og antagelig eide, Worms Monumenta.
Men det er et faktum at så langt tilbake vi kan spore det, har mange av storhaugene på Lista vært knyttet til personer gjennom navnene som har vært satt på dem. Vi behøver bare å tenke på Sverreshaug, Gunnarshaug, Atleshaug, Ådneshaug, Pershaug, Karlshaug og Trondshaugane. Det er slik sett ikke noe i veien for at Obmundsrøysene kan ha hatt navnet sitt lenge. Tradisjonen om at runesteinen skal ha stått på den største av røysene, kan selvsagt likevel være oppfunnet i senere tid – og være et resultat av at man har koblet navnet på røysene med navnet i innskriften.
Hvis det er dette siste scenariet som er det riktige, er jo navnelikheten bemerkelsesverdig. Da kan det være at røysene er oppkalt etter den Ogmund Hreppesson som minnes i innskriften, og røysene kan i prinsippet tenkes å ha hatt navnet sitt i tusen år.
Obmundsrøysene på Steinodden
Kan det tenkes at det er Ogmund Hreppesson som er gravlagt i den største av røysene på Steinodden? Arkeologisk sett, er det en meget dristig tanke. De store gravminnene ute på havkanten på Vest-Lista regnes gjerne for å være fra bronsealderen – de tilhører med andre ord en tid som ligger 1500-2000 år forut for slutten av vikingtiden, da Ogmund altså døde.
Røysene på Steinodden er temmelig kraftig ødelagt. Den største av de to store røysene har i dag en diameter på 23 meter og en høyde på 1 meter. Man kan fremdeles se rester etter de 14 mindre røysene som tidligere lå med jevn avstand utover høyderyggen fra den store Obmundsrøysa og innover. Et anlegg av samme type fantes tidligere i forbindelse med vikingtidshaugen Grønhaug på Austhassel. Betyr det at også Obmundsrøysa er fra vikingtid?
Nei, ikke nødvendigvis. Men mulig er det. Det er verdt å merke seg at ingen av de sikre bronsealderfunnene fra Lista og Agder er gjort i egentlige – det vil si tørrmurte – gravrøyser. Samtlige funn er fra gravhauger bygd av jord og/eller stein. Dessuten ligger Obmundsrøysa relativt lavt i lendet, bare 5 meter over havet. Dette er forhold som gjør det sannsynlig at røysa ikke er fra bronsealderen, selv om vi ikke vet om den er så ung som fra vikingtid.
Men runeinnskriften nevner ikke noen røys eller haug. Og steinen skriver seg fra en tid som ligger en generasjon eller to etter at skikken med å bygge haug eller røys over de døde har opphørt på Lista. Omkring år 1000 befinner vi oss i en overgangstid mellom hedendom og kristendom, og vi vet fint lite om gravskikken i denne perioden. Haug- eller røyslegging kan ha forekommet, men vi har ingen funn som viser det. Mest sannsynlig er det at dateringen av runeinnskriften ligger så sent at vi kan glemme teorien om at Ogmund Hreppesson ligger i Obmundsrøysa.
Å bygge røtter
Det betyr imidlertid ikke at Skollevollsteinen ikke kan ha vært reist på dette gravminnet. Om flere av runesteinene fra samme periode lenger øst på Agder, finnes tradisjoner om de opprinnelig skal ha stått på jernaldergravfelt, eventuelt også på gravhauger. Det gjelder iallfall Søgnesteinen, Oddernessteinen og Galtelandsteinen. I disse tilfellene er det ingen som helst grunn til å tro at den som minnes i innskriften, også er den som ligger i haugen. Vi har å gjøre med runesteiner som har vært reist på langt eldre gravfelt/-hauger.
Det dreier seg om en praksis som er vel kjent innenfor vikingtidens gravskikk; sekundærgraver i eldre hauger er uttrykk for det samme ønsket om å markere røtter og samhørighet med fortiden. Vikingtidens listalendinger tok rett og slett i bruk eldre monumenter på varierende, ofte kreative måter. I Marka på Hasselgårdene blir Grønhaug bygd i denne perioden, som en tilvekst til et gravfelt som opprinnelig var blitt etablert i eldre bronsealder, 2000 år tidligere. På Steinodden kan plasseringen av minnesteinen over Ogmund Hreppesson på en eldre gravrøys være et uttrykk for det samme. I dette tilfellet behøver det ikke være så stor avstand i tid mellom byggingen av røysa og reisingen av runesteinen. Kanskje er det en nær slektning av Ogmund som ligger gravlagt i Obmundsrøysa – ja, kanskje hans far, Hreppir?
'The time has come,' the Walrus said,'To talk of many things:Of shoes — and ships — and sealing-wax —Of cabbages — and kings —And why the sea is boiling hot —And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter
31 oktober 2005
24 oktober 2005
Romertids jernvinne i indre Sogn
Er jernvinna noe av forklaringen på de mange rike gravene fra romersk jernalder i indre Sogn? Ved Lomsli i Vik vet vi iallfall nå at man drev med utvinning av jern fra myrmalm omkring Kristi fødsel, og det er neppe noen grunn til å tro at anlegget her er et isolert tilfelle.
Per Fett skriver i sine Førhistoriske minne på Vestlandet om de såkalte Sindrehaugane i Vik i Sogn:
”Sindrehaugane i Vedadalen 100 m vestleg for Lomsli støl. 50 m SV frå Eitrå og dryge 700 m o.h. Haugane er sju slagghaugar med grop i toppen etter blåster. Dei er 8-16 m i tvm., 1-2 m høge, oftast avlange. Dei ligg på naturlege grushaugar. Råstoffet synest ikkje ha vore myrmalm, men jarnhaldig og sers laus flisastein i nærleiken.”
Når vi unntar informasjonen om ”grop i toppen etter blåster” og bruken av ”flisastein” (fyllitt) som råstoff, er det nokså tydelig at det dreier seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viser også slaggtypen.
Tidligere er jernvinne påvist i fjellene øst for Aurland – den var i gang noe før Kr.f. og varte til inn i yngre romertid (200-400 e.Kr.). Nå vet vi at det har foregått jernfremstilling også i Lomsli i romertid. Slagg herfra ble nylig datert, med en sannsynlighet på 95 prosent, til en gang i perioden 110 f.Kr.-70 e.Kr.
Selv om bare et fåtall anlegg så langt er påvist i Sogn, er det trolig bare toppen av et isfjell som er avdekket. Per Fett nevner for eksempel et anlegg av samme type som i Lomsli på Skoddesete nærmere Arnafjorden, og Gudmund Balvoll viser til at Sogn folkemuseum har et par kasser med slagg av eldre jernalders type fra ukjent sted.
Jernvinna i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).
Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.
I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder. Dateringen fra Lomsli faller fint inn i dette mønsteret.
Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.
De mange stornausttuftene på Vestlandskysten understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.
Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.
Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid, og det er interessant at fem av dem er funnet på Vestlandet – fra og med Rogaland til og med Møre og Romsdal. Bare ett funn er så langt påvist utenfor det egentlige Vestlandet – det er fra Evje i Setesdal. Ett funn er fra Fjaler i Sogn og Fjordane.
Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.
Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.
Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Kanskje har det vært slik i Sogn også?
Vik, Aurland og Sogndal peker seg ut i indre Sogn med spesielt rike graver i romersk jernalder. Her finnes mange graver med romersk drikkeutstyr og symboltunge gjenstander som de såkalte ormehoderingene av gull. Flere graver fra dette området har gitt funn av importerte, romerske langsverd – således graver fra Vetle Guhaug, Tryti og Nummedal i Vik.
Dette er bygder med gode jordbruksressurser. Men når nettopp disse bygdene utmerker seg med våpengraver og rikt utstyr, blant annet i form av romersk import, er det mulig å tenke seg en sammenheng med muligheten for herfra å kontrollere utmarksressurser i form av blant annet jernvinne.
Dateringen av jernvinna i Lomsli er således et lite, men ikke uvesentlig bidrag til kunnskapen om romertidssamfunnet i indre Sogn.
Per Fett skriver i sine Førhistoriske minne på Vestlandet om de såkalte Sindrehaugane i Vik i Sogn:
”Sindrehaugane i Vedadalen 100 m vestleg for Lomsli støl. 50 m SV frå Eitrå og dryge 700 m o.h. Haugane er sju slagghaugar med grop i toppen etter blåster. Dei er 8-16 m i tvm., 1-2 m høge, oftast avlange. Dei ligg på naturlege grushaugar. Råstoffet synest ikkje ha vore myrmalm, men jarnhaldig og sers laus flisastein i nærleiken.”
Når vi unntar informasjonen om ”grop i toppen etter blåster” og bruken av ”flisastein” (fyllitt) som råstoff, er det nokså tydelig at det dreier seg om avfallshauger med slaggutkast etter sjaktovner fra eldre jernalder. Det viser også slaggtypen.
Tidligere er jernvinne påvist i fjellene øst for Aurland – den var i gang noe før Kr.f. og varte til inn i yngre romertid (200-400 e.Kr.). Nå vet vi at det har foregått jernfremstilling også i Lomsli i romertid. Slagg herfra ble nylig datert, med en sannsynlighet på 95 prosent, til en gang i perioden 110 f.Kr.-70 e.Kr.
Selv om bare et fåtall anlegg så langt er påvist i Sogn, er det trolig bare toppen av et isfjell som er avdekket. Per Fett nevner for eksempel et anlegg av samme type som i Lomsli på Skoddesete nærmere Arnafjorden, og Gudmund Balvoll viser til at Sogn folkemuseum har et par kasser med slagg av eldre jernalders type fra ukjent sted.
Jernvinna i romertid
Kelterne var de første som fremstilte jern i Mellom- og Vest-Europa. Teknologien bredte seg til naboområdene, blant annet til Norden, der vi finner de tidligste sporene etter jernvinna i førromersk jernalder (500 f.Kr.-Kr.f).
Fra og med 1970-årene har det mange steder i Norge blitt foretatt undersøkelser av jernvinneanlegg. Det har etter hvert blitt klarlagt at det i enkelte landsdeler har vært meget stor produksjon av jern alt i romersk jernalder (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (400-600 e.Kr.). Særlig i Trøndelag er det kjent og undersøkt mange anlegg fra denne perioden, men også på indre Østland har produksjonen vært omfattende.
I Trøndelag foreligger det mange dateringer fra århundrene nærmest forut for Kristi fødsel, mens produksjonen på Øst- og Sørlandet ser ut til å ha begynt omkring Kr.f. Hovedtyngden av dateringene ligger i romertid i alle disse områdene. Også fra Vestlandet har man etter hvert en god del dateringer til romersk jernalder. Dateringen fra Lomsli faller fint inn i dette mønsteret.
Samfunnet i romertid
Romertid er en periode da store kultur- og samfunnsendringer finner sted i Skandinavia. I Norge oppstår bebyggelser i form av gårder med faste åkre og mer effektiv bruk av slått i romertid, med økt produktivitet i jordbruket som et resultat. Gravfunn og andre arkeologiske funn viser at det nå er etablert et fornemt samfunnsjikt som evner å kontrollere både folk og naturressurser.
De mange stornausttuftene på Vestlandskysten understreker ved siden av forekomsten av våpengraver at deler av maktgrunnlaget til denne stormannsklassen var militært, og romerske importgjenstander i gravene viser at eliten pleide et omfattende kontaktnett.
Jern, smidd til jordbruksredskaper og våpen, er en viktig forutsetning for disse endringene.
Jern og jernbearbeiding ser ut til å ha gitt stor prestisje. I Danmark opptrer smedgraver med utstyr som ambolt, tang og hammer i jernfremstillingens kjerneområde på Jylland i romertid. Noe lignende har vi ikke her til lands. Men fra den påfølgende folkevandringstiden finnes et lite antall graver med smedutstyr også på norsk område. Fra Norge som helhet kjenner jeg bare seks graver med smedutstyr som kan dateres til folkevandringstid, og det er interessant at fem av dem er funnet på Vestlandet – fra og med Rogaland til og med Møre og Romsdal. Bare ett funn er så langt påvist utenfor det egentlige Vestlandet – det er fra Evje i Setesdal. Ett funn er fra Fjaler i Sogn og Fjordane.
Handel med jern
Men alt jernet har ikke blitt smidd til våpen, redskaper og verktøy rundt i bygdene. I det minste i Trøndelag og på Midt-Jylland må jernproduksjonen i romertid ha oversteget det lokale behovet. Det er ikke umulig at det samme har vært tilfelle i andre av områdene der romertidsjernvinne er påvist, men foreløpig er det ikke gjort undersøkelser i et slikt omfang at vi kan si det sikkert.
Det er utvilsomt at det ble drevet regelrett handel med jern i romertid. Jernbarrer er funnet som import på handelsplassen Lundeborg på Fyn i Danmark, i lag som kan dateres til ca. 200 e.Kr. Analyser av jernbarrenes sammensetning har gjort det mulig å bestemme opprinnelsesstedet. Jernet som er funnet på Fyn, skriver seg blant annet fra Polen, Nordvest-Tyskland, Jylland – og Norge.
Jern og makt
Interessant er det at det synes å være et visst sammenfall mellom landskap med mange våpengraver og rikt gravutstyr og områder der romertidsjernvinna har hatt stort omfang. Det forholdet er tydeligst på Opplandene og i Trøndelag. Kanskje har det vært slik i Sogn også?
Vik, Aurland og Sogndal peker seg ut i indre Sogn med spesielt rike graver i romersk jernalder. Her finnes mange graver med romersk drikkeutstyr og symboltunge gjenstander som de såkalte ormehoderingene av gull. Flere graver fra dette området har gitt funn av importerte, romerske langsverd – således graver fra Vetle Guhaug, Tryti og Nummedal i Vik.
Dette er bygder med gode jordbruksressurser. Men når nettopp disse bygdene utmerker seg med våpengraver og rikt utstyr, blant annet i form av romersk import, er det mulig å tenke seg en sammenheng med muligheten for herfra å kontrollere utmarksressurser i form av blant annet jernvinne.
Dateringen av jernvinna i Lomsli er således et lite, men ikke uvesentlig bidrag til kunnskapen om romertidssamfunnet i indre Sogn.
16 oktober 2005
Et makeløst gravfelt - Hasselneset på Lista
Frem til 1940 lå en praktfull samling med monumentale gravhauger i Marka på Aust-, Vest- og Midthassel på Lista. Haugene her var blant de største i landet fra bronsealderen, og som helhet betraktet, var det bare storhaugfeltet på Reheia ved Avaldsnes på Karmøy som kunne måle seg med dem. Det var ikke alle haugene på Hasselneset som skrev seg fra bronsealderen. Minst én av dem var anlagt i vikingtid. Samtlige hauger her ute ble kraftig skadet av tysk militær virksomhet 1940-45, og enkelte av dem ble på det nærmeste utslettet.
Helge Gjessing skriver i 1921, i Vest-Agderbindet av verket Norske Bygder, at Sverreshaug på Østre Hauge er Listas største gravminne. Den påstanden har siden blitt gjentatt av mange andre. Men det er ikke riktig. Sverreshaug er riktignok en meget stor gravhaug, men med sine 28 m i diameter og høyde på 6 m, overgåes den klart av flere av haugene i Marka.
Det er ikke tilfeldig at det er nettopp haugene og røysene på Austhasselneset som omtales i de tidlige kildene
Haugene ligger på brotet innenfor havstranden, på et platå som troner 9-10 meter over sjøen. Første gang vi hører om de monumentale gravminnene på Hassel, er i 1743. Da diskuterer fogden Andreas Tostrup dem. Han mente at de måtte være lagt opp ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.” For Tostrup må de de mektige gravhaugene ha vært et kjent syn, født og oppvokst på fogdegården på Austhassel som han var.
I 1790-årene omtaler Peder Holm gravminnene.
Noe nærmere kjennskap til gravminnene på neset, får vi imidlertid først i 1810, da prost Abel gir en nokså fyldig beskrivelse av enkelte av dem:
”Paa en stor Slette (…) ved Havet 2 af Mennesker opkastede lange og smale Hauger, hver 70 Skridt eller Alen lange, udvendig bestaaende af smaa runde Stene. Ved den vestlige Ende er en stor Rund Haug, omsat med store Stene. Noget derfra er nok en lang og smal af smaa Stene opkastet Haug, 70 Skridt lang, ved den vestlige Ende ligge, dog noget fra hverandre, 3 store runde Hauger, omsatte med store Stene. Ingen af disse Hauger aabnede.”
Det er tydelig at Abel beskriver situasjonen før ødeleggelsene begynte, det være seg de mindre forstyrrelsene som bøndene selv stod for i årene etter utskiftningen på Austhassel i 1860-årene, eller de omfattende herjingene som Wehrmacht stod for 80 år senere. Likevel kjenner man seg igjen.
Den ene av de to første langsmale haugene er i dag nesten helt ødelagt. Den kalles Litledøset. Etter de opplysningene Abel gir om den, må Litledøset opprinnelig ha vært 40-45 meter lang. Den andre ”langhaugen” er vel helst de 5-6 mindre røysene som ligger på rekke og rad like i nærheten av Litledøset. Av disse 5-6 røysene kalles de som ligger ytterst på brådet mot øst henholdsvis Store og Lille Steinhaug. Den store, runde haugen i vestenden av denne rekken, må være Grønhaug. Som vi siden skal se, ble Grønhaug ødelagt under siste krig. På det tidspunktet var den 24 meter i diameter og 2,5 meter høy, men trolig hadde den vært større tidligere (se nedenfor).
Langhaugen som lå ”noget derfra”, er Døset. Den er fremdeles synlig i landskapet. Dimensjonene Abel oppgir, tilsvarer dem som Jan Petersen oppgir i Abraham Berges Listabok i 1926. Petersen opplyser at Døset var 55 meter lang. Bredden var 8-9 m.
Heller ikke når det gjelder de tre store haugene som lå videre mot vest, er det tvil om identifiseringen. Den lengst mot øst er nå nesten utslettet. Den gikk under navn av Grønhaug, den også, men har også blitt kalt Haugen i Marka. Videre mot vest ligger Trollhaug og Engelshaug. Trollhaug er nå 20-22 meter i diameter og 3 meter høy. Engelshaug var opprinnelig 40 meter i diameter. Nåværende høyde er 4 meter, men den opprinnelige høyden har vært anslått til 8-10 meter.
Sistnevnte er, sammen med den mektige gravrøysa på Rauna, som på sett og vis hører med til det samme komplekset, Listas største gravminne. Engelshaug er dessuten, så vidt meg bekjent, det største gravminnet fra bronsealderen i hele Norge.
Det er ellers verdt å merke seg at prost Abel skriver at samtlige rundhauger på Hasselneset har fotkjede av store steiner. Det er en opplysning som ikke nevnes av senere forfattere, sikkert fordi steinene var fjernet før Nicolay Nicolaysen og senere Anders Lorange begynte å frekventere Lista i 1870-årene.
Flere andre storhauger i området nevnes ikke av Abel. Veden lenger nord i Marka har opprinnelig vært ca. 30 meter i diameter og 6 meter høy. Tuptehaug har en nåværende diameter på 20-22 meter og en høyde på 3,5 meter, men har vært en god del større tidligere. Av Kjørkehaug er det bare en liten rest tilbake, men også dennne haugen har vært av betydelig størrelse.
Mindre gravminner finnes like nord for Engelshaug, mellom Trollhaug og den østligste Grønhaug og sør for Veden.
Funn fra haugene
De opplysningene vi har om haugenes innhold, tyder på at det har vært bygd gravmonumenter på Hasselneset både i eldre og yngre bronsealder og i vikingtid.
Et par funn kan ikke tidfestes nærmere. Prost Abel nevner i 1810 at avdøde Samuel Vesthassel (dvs. Samuel Kåde, 1736-1802) hadde hentet stein i to hauger i Marka. I én av dem hadde han funnet 2 leirkar med ”aske” og brente ben. Den mindre gravrøysa nord for Engelshaug ble åpnet i begynnelsen av 1900-årene, og det ble funnet brente ben i den. Opplysningene forteller oss bare at begravelsene i disse haugene skrev seg fra periodene yngre bronsealder eller eldre jernalder (1000 f. Kr.-500 e. Kr.).
I 1881 ble Litledøset åpnet. I et lite, steinsatt kammer fantes et leirkar fylt med brente ben. I kammeret fantes også skår av et annet leirkar og tre bronsesaker – en pilspiss, en knapp og en liten stift (B 3875). Funnet kan dateres til yngre bronsealder. Året før hadde man i samme gravhaug støtt på et stort gravkammer. Dette var tomt. Dette siste kammeret har trolig inneholdt en ubrent grav fra eldre bronsealder.
Et kammer skal også en gang ha blitt funnet i Engelshaug, fikk Jan Petersen høre i sin tid. Kammeret innehold en ”urne” av stein fylt med brente ben. Petersen antok at det heller dreide seg om et leirkar, og at kammeret dermed skrev seg fra yngre bronsealder. Det er nok den mest sannsynlige tolkningen, men en kan ikke helt utelukke at det er tale om et kleberkar. I så fall kan en datering til vikingtid tenkes.
Det er ikke så uvanlig at det er satt vikingtidsgraver inn i hauger fra bronsealderen. Vikingtiden var en periode da det var viktig for samfunnets mektige å vise at makten deres hadde dype, historiske røtter – faktiske eller ikke. Det viser både de mange haugbrottene i denne perioden og sekundærbegravelsene i gravhauger som da var mange hundre år gamle.
En sikker vikingtidshaug har vi imidlertid i Grønhaug, det vil si den østligste av de to haugene som bar det navnet (haugen det her er tale om, ligger på Austhassel; den andre Grønhaug på Midthassel). Trolig er det, som Kåre Rudjord har foreslått, denne haugen som i en grensegang fra 1772 benevnes Skibhaugen. I den tidligere nevnte utskiftningen i 1860-årene fikk den dødsstøtet. Haugen ble delt mellom oppsitterne, og den skulle kjøres bort i løpet av fem år.
Dette er bakgrunnen for den opplysningen Anders Lorange fikk da han besøkte Lista sommeren 1877:
”I en stor Haug paa Vesthassel, hvorfra jævnligen kjøres Jord, skal findes ”nogenlunde bevarede Bord og mange Klinknagler”. Desværre fant jeg ikke Anledning til nærmere at undersøge Sagen.”
Navnet Skibhaugen tyde på at Hasselbøndene hadde gravd i haugen også lenge før den tid. For så vidt var det synd at Lorange aldri fikk anledning til å undersøke haugen. Vi skulle så gjerne ha visst mer om det fartøyet som lå i haugen. Det er ingen tvil om at det dreier seg om en båt, men hvor stor den kan ha vært, vet vi ikke. Men opplysningene om at man fant hele bord i haugen, tyder på at det kan dreie seg om et fartøy av betydelig størrelse, kanskje et skip (dvs. et fartøy med lengde større enn 15 meter). Haugens størrelse utelukker på ingen måte at det kan ha vært en skipsgrav i Grønhaug/Skibhaug.
Grønhaugfunnet
Nærmere kunnskap om hva Grønhaug inneholdt, fikk man da tyske soldater gav den hardt prøvede haugen nådestøtet sommeren 1942. Mesteparten av haugen var alt fjernet da soldatene den 3. juli støtte på rester av et bronsekar og en del sammenrustede redskaper av jern. Arbeidet ble innstilt, og en enkel arkeologisk etterundersøkelse foretatt av major Ernst Sprockhoff.
Sprockhoff var på ingen måte noen novise i arkeologisk sammenheng. Han var en ledende arkeolog i Tyskland og Europa så vel før som etter krigen. I vår sammenheng var det heldig at han var stasjonert på Lista i 1942, for innberetningen han skrev om utgravningen, holder høy kvalitet.
Det var et usedvanlig rikt gravfunn Sprockhoff dokumenterte. De funne gjenstandene (C. 27269) viser at én mann og én kvinne hadde blitt stedt til hvile i haugen. Mannen hadde fått med seg et rikt våpenutstyr i form av et praktsverd av O-typen, tre økser, én eller to spydspisser og to skjoldbuler. Til mannens utstyr hører også smedredskaper i form av en ambolt og to blåsebelgbeskyttere (avlsteiner). En ringspenne av bronse er likeledes mannsutstyr, og det gjelder antagelig også et bryne og et fiskesøkke av bergart. Til gravgodset hørte også 3 spillebrikker av ben.
Til kvinnens utstyr skal vi vel regne en praktfull kjel av bronse med forgylte hankebeslag, og videre en ovalspenne av bronse, en glassperle og et spinnehjul av bergart. Det er mulig at en stekepanne av jern også tilhører kvinneutstyret. For øvrig var forstyrrelsene forut for Sprockhoffs undersøkelse gått hardest utover kvinnegraven, og det forklarer vel at kvinneutstyret fremstår som temmelig ufullstendig i forhold til mannens.
Et (senere?) overstrøket parti i Sprockhoffs innberetning ser ut til å vise at gravgods forsvant før han fikk melding om funnet. I den delen av haugen som var fjernet før Sprockhoff kom til Austhassel den 5. juli, hadde det nemlig etter de opplysningene gravemannskapet gav, blitt funnet ”ein grosses Stück Metall in der Form einer ’Granate’”, som hadde stått med spissen ned. Beskrivelsen passer med en jernlampe av vikingtidstype. Slike lamper er helst funnet i kvinnegraver. Fra andre graver kjenner vi til at lampen har vært plassert slik at den har stukket opp av en kiste eller et kammer, og kanskje har den i slike tilfeller også vært tent. Den kan være forklaringen på at gjenstanden stod med spissen ned.
Det som er helt sikkert, er at vi har å gjøre med én av de aller rikest utstyrte gravene fra vikingtid i hele Vest-Agder. Både det rikholdige våpensettet, spillebrikkene og smedutstyret peker mot vikingtidens aristokrati. Bronsekjelen, som antagelig er fremstilt i Irland, viser til et miljø med forbindelser vestover. Graven er anlagt omkring 850 som en dobbeltgrav. Men hva slags gravform er vi har for oss?
Vi husker skipsmaterialene som ble trukket frem fra Grønhaug i 1870-årene. Sprockhoff fant da også ca. 200 kraftige båtnagler i haugen. Men gravgodset lå i et lag av trekull og sandholdig askejord i bunnen av haugen og på den opphavlige markoverflaten. Dette laget hadde form av et regelmessig rektangel, 2,3 ganger 1,8 meter stort, og med avrundede hjørner.
I den delen av laget (den nordøstlige) som ennå var urørt, lå rester av et kranium ved sørøstenden, mens restene av ribbena lå omtrent i midten. Mannen hadde ligget i den nordøstlige halvdel med hodet mot sørøst, kvinnen ved siden av i den sørvestlige halvdel.
Formen på laget tyder på at de døde har ligget i et slags kammer av tre. De avrundede hjørnene kan skyldes at det var en konstruksjon med hjørnestolper. Sprockhoff mente at det dreide seg om branngraver, ettersom skjelettrestene og gravgodset lå i et lag av trekull og askejord. Kanskje har de døde blitt brent inne i kammeret, slik vi har eksempler på fra rikt utstyrte graver i Øst-Sverige.
Hva da med plankene som var blitt funnet mange år tidligere? En rimelig tolkning er at det dreier seg om et (større) fartøy som har vært plassert over gravkammeret. Vi kjenner én parallell til en slik gravkonstruksjon – den såkalte båtkammergraven fra Hedeby i Schleswig-Holstein. Den ble anlagt ca. 840, altså omtrent samtidig med Grønhaug. Kammeret i Hedebygraven var skåret ned i bakken, mens det i Grønhaug altså må ha vært plassert på markoverflaten. Det betyr helst at båten eller skipet i Grønhauggraven har vært hvelvet over kammeret.
Sprockhoff regnet det for sikkert at Grønhaug var bygget over vikingtidsgraven, og at det ikke dreide seg om en sekundærbegravelse i en eldre haug. Den gamle markoverflaten under haugen bestod av lyngtorv.
Gravfeltet ødelegges
Det var ikke bare Grønhaug som var målet for Wehrmachts anleggsvirksomhet på Lista. De arkeologiske myndighetene var fra første stund klar over at mange av de store gravminnene i området var i faresonen når tyskerne skulle befeste Listakysten. Alt i juli 1940 gikk det ut brev til Oldsaksamlingens kontaktmann på Lista, bankdirektør M. Slevdal, med henstilling om å ta vare på det han kunne av eventuelle oldfunn som tyskerne gjorde. I svaret fra Slevdal 20. juli heter det seg at han fremdeles ikke har full oversikt over ødeleggelsene, men han nevner at Trihaugane på Brekne alt er skadet.
I 1942 var Sverre Marstrander fra Oldsaksamlingen på Lista. Da begynte man å ane ødeleggelsenes omfang. Høsten samme år forsøkte Oldsaksamlingen med Kirkedepartementets hjelp å få adgang til det avsperrede området på Lista. Man ville gjerne sende dit preparant Louis Smedstad, som kjente godt til de lokale forholdene. 1. desember kommer avslaget:
”Nach eingehender Untersuchung der Angelegenheit bei den zuständigen Stellen ist mitzuteilen, dass aus grundsätzlichen Erwägungen eine Erlaubnis zur Einreise in das militärische Sperrgebiet von Lista an den Obengenannten zum gengenwärtigen Zeitpunkt nicht erteilt werden kann. Es wird anheim gestellt, zu einem späteren Zeitpunkt den betr. Antrag noch einmal ernuet einzureichen.”
Det var likevel først etter krigen at de arkeologiske myndighetene fikk full oversikt over skadene. I oktober 1945 foretok Sigurd Grieg en befaring ”på foranledning av den av Kirkedepartementet nedsatte komité til undersøkelse av krigsskade på kunst- og kulturminnesmerker i Norge.” Med på befaringen var formannen i Lista museums styre, Anders Grostøl, og byggmester Otto Penne.
Grieg var forferdet over ødeleggelsene. Han fastslo at ”de tyske anleggsarbeider på Lista i stor utstrekning har forandret det gamle kulturlandskaps karakter”:
”Lista, som inntil 1940 var et av de få steder i landet, hvor en kunne studere oldtidens bebyggelse fra stenaldersboplasser over bronsealderens helleristninger frem til folkevandringstidens og vikingetidens gårdsbebyggelse, er i dag så forandret gjennom dårlig tysk bebyggelse, at landskapet for en stor del har mistet sin oldtidskarakter,” skrev han.
Av Otto Penne, som stod for mye av skadetakseringen etter krigen, fikk Grieg vite at tyskerne hadde bygget nesten 700 brakker på Lista. Videre fantes flere steder store hangarbygninger, lytteapparater på Nordberg og store radiopeileapparater på Østre Hauge og Hananger. Om de sistnevnte skrev Grieg at de så ut som ”kjempemessige strengeinstrumenter reist i friluft.”
Listen over hauger som var skadet eller ødelagt, er dyster lesning:
Rundt Sverreshaug på Østre Hauge var det gravd en grøft, og også selve haugen var skadet. Steglehaug samme sted var kraftig ødelagt. Heller ikke Stihaugen på Tjørve, Trihaugan på Brekne eller Ommundsrøysa på Borhaug hadde fått ligge i fred. I Pershaugen på Vestre Hauge var det endatil gravd ned en hel tanks!
Verst hadde det gått utover storhaugene på Hasselneset. Grønhaug og Litledøset var helt ødelagte, mente Grieg. Veden var omgjort til kanonstilling. Otto Penne anslo at det ville koste bortimot 5.000 kroner å restaurere den. I Trollhaug var det anlagt et maskingeværrede med tretak. Engelshaug var gjort om til kanonstilling. Inne i haugen var anlagt en bunker med vegger av tre. Grieg gråt bitre tårer over ”denne gravhaug (som) har en vidunderlig vakker beliggenhet ut mot havet.”
Fremtiden
Langs Listas strender var mange hauger, store som små, helt ødelagte. Totalt anslo Grostøl, Penne og Grieg at det ville koste 53.000 kroner å restaurere de av de store gravhaugene som kunne gjenreises. For intensjonen var at haugene skulle restaureres: ”Meget av dette vil (…) kunne gjenvinnes, dels ved restaurering av de mer fremtredende monumenter, dels ved rasering av den stygge tyske bebyggelse,” skrev Grieg.
Noen restaurering ble imidlertid aldri utført. Antagelig skyldtes det at pengene til dette arbeidet aldri ble bevilget fra Kirkedepartementet. Marka forble som kjent militært område, og er det fremdeles.
Fremdeles ligger mange av de store bronsealderhaugene på Lista i ruin. Men av mange av dem har vi så gode beskrivelser at det ville være fullt ut forsvarlig å tilbakeføre dem til sin opprinnelige skikkelse. Det gjelder Sverreshaug og det gjelder Ommundsrøysa, men det gjelder først og fremst flere av haugene i Marka på Hasselgårdene.
Disse haugene var et viktig element i kulturlandskapet i nærmere 3.000 år før de ble ødelagt. Dersom de kunne restaureres, ville vi gi Lista tilbake noe av det ”oldtidspreget”, for å bruke Sigurd Griegs ord, som forsvant i årene 1940-45. Det ville også ha vært litt av en attraksjon – en samling bronsealderminner uten like i vårt land.
Arkivert i:
12 oktober 2005
Arkeologiske samtaler
Thomas C. Patterson, Marx’s ghost. Conversations with archaeologists. Oxford/New York 2003. 204 s. ISBN 1-85973-706-4.
En bok om marxistisk teori og arkeologi? Nå? Det krever litt bakgrunnsinformasjon.
Arkeologien fikk sin positivismedebatt 10-15 år etter at de andre samfunnsfagene hadde hatt den. For meg som student, var det en smått surrealistisk erfaring å komme fra det sosialantropologiske til det arkeologiske instituttet i Oslo i begynnelsen av 1990-årene. På arkeologisk institutt, som på det tidspunktet fremdeles lå i sentrum av byen, og ikke på campus sammen med de øvrige kultur- og samfunnsfagene, var stemningen nærmest 70-tallsk. De fleste etablerte sannheter ble stilt spørsmål ved, og på det nesten rent teoretiske pensumet dominerte diverse postprosessuelle retninger. Det meste var tillatt – slik opplevdes det iallfall av en ung student. Den frigjørende effekten av en slik atmosfære skal ikke undervurderes.
Én ikke uvesentlig ingrediens i 1970-årenes positivismedebatt glimret imidlertid med sitt fravær i den forsinkede arkeologiske fagdebatten i Oslo og ellers i Skandinavia fra og med midten av 80-årene. Ulike marxistiske retninger hadde spilt en viktig rolle i positivismekritikken på 70-tallet. Ikke sjelden var det marxistisk teori som inspirerte kritikken, og i mange tilfeller var det historisk materialisme som bød seg frem som et alternativ til positivismen.
Kritikken den gangen hadde også et politisk aspekt i form av fremveksten av venstreradikale grupper og partier i tiden etter 1968. I Europa og USA var det særlig maoistiske bevegelser som preget denne nye radikalismen. Det var ikke minst tilfellet i Norge og, dog i noe mindre grad, Sverige. Viktigere i denne sammenheng var maoistisk inspirerte partiers relativt store styrke i land som Frankrike og Italia.
Det akademiske uttrykket for dette ”nye venstre” var i første rekke den såkalte strukturmarxismen i dens ulike tapninger. Ikke minst i franske og britiske universitetsmiljøer var Louis Althusser en ideologisk lederskikkelse. Han var til sin død medlem av det sovjet-tro franske kommunistpartiet, og hans intellektuelle produksjon forstås best som et forsøk på å reformere den ”dialektiske materialismen” som var et kjennemerke ved de ”offisielle” kommunistpartiene fra og med 1930-årene, men uten å bryte med dens mekanistiske forutsetninger. Althussers begrep om ”teoretisk praksis” og hans forestilling om relativ autonomi mellom politiske, økonomiske og idelogiske strukturer appellerte til de voluntaristiske sider ved deler av det ”nye venstres” politiske ideologi.
En stor del av det tankegodset som i 1980- og 90-årene inngikk i den postprosessuelle utfordringen av de eksisterende arkeologiske paradigmene, hadde fått gjennomslag i visse (ikke-arkeologiske) akademiske miljøer mot slutten av 70-tallet som en kritikk mot Althussers strukturmarxisme. Selv om deler av f. eks. poststrukturalistisk teori var utviklet mange år tidligere, var poststrukturalismens overgang fra en marginal akademisk øvelse til en toneangivende retning ikke uten sammenheng med det nye venstres tilbakegang i disse årene. Mange av de ”post”-teoretikerne som fikk innpass på pensumlistene i en rekke fag i løpet av 1980-årene, hadde en fortid som maoister og/eller strukturmarxister på 70-tallet. I det nye politiske og ideologiske klimaet i 1980-årene var de så blitt ”post”-teoretikere. I så måte var poststrukturalismen et barn av Reagan og Thatcher mer enn av Marx. Den marxismen post-teoretikerne kom til å opponere mot, var den althusserske flytdiagram-marxismen.
Så vidt mange år etterpå er det ikke vanskelig å peke på en del snodige sider ved den arkeologiske ”positivismedebatten” i Sverige og Norge. Eksempelvis fikk internasjonaliseringen av faget til følge at vi langt på vei ble delaktige i en debatt om problemstillinger som det ikke uten videre fantes forutsetninger for i vår egen, nordiske fagtradisjon. Den prosessuelle ”ny-arkeologien” hadde hatt sine eksponenter også her nord, men langt mer typisk hadde det vært at man hadde plukket biter og stykker av ny-arkeologien og innpasset dem i eksisterende modeller og forståelsesrammer i form av den klassiske, kulturhistoriske arkeologien. Positivisme var heller aldri noe spesielt fremtredende trekk ved nordisk arkeologi. Vi fikk et stykke på vei en ”debatt” der det til tider var høyst uklart hvem som utgjorde motstanderens falanks – en post-strukturalisme uten en foregående strukturalisme, og en post-marxisme uten en foregående marxisme.
Den tradisjonelle, praktiske måten å forholde seg til fagteori og metodeutvikling på, og den gradvise kunnskapsoppbyggingen som er et resultat av den, er etter min mening mer karakteristisk for den nordiske tradisjonen (deri inkludert den tyske Siedlungsarchäologie) enn en paradigme-basert modell skulle tilsi.
Historisk-materialistiske synsmåter hadde heller ikke fått noe egentlig innpass i arkeologisk forskning i de nordiske land, selv om det fra og med 70-årene fantes enkelte unntak, som typisk nok gjerne integrerte elementer av marxistisk teori i et kulturhistorisk rammeverk. For Norges del gjaldt det f. eks. Guttorm Gjessing og Knut Odner. Internasjonalt har det imidlertid siden 1950-årene eksistert enkelte små, men livskraftige forskningsmiljøer der marxistisk teori mer eller mindre eksplisitt har hatt innpass. Ett slikt fagmiljø finnes innenfor antropologisk arkeologi i USA. Det er denne retningens plass innenfor en bredere amerikansk, arkeologisk fagtradisjon som er tema for Thomas C. Pattersons bok.
Som seg hør og bør i en bok med denne tittelen, innleder Patterson med et forord om sin egen samtale med Marx. Den første hovedbolken av boken inneholder en gjennomgang av Marx’ og Engels’ samfunnssyn og metode. Det kapitlet er én av de bedre sammenfatningene av et (eller to) særdeles store forfatterskap jeg har lest. I en viss forstand er det en svakhet at innledningskapitlet i liten grad refererer til senere marxistisk teoridannelse, men som en oversikt over Marx’ egen ”marxisme” holder det mål med god margin. Bildet som skisseres av Marx’ metodikk er vesensforskjellig fra 70-årenes strukturmarxisme, bare så det er klart.
Resten av boken er dels en beretning om hvordan marxistisk teori påvirket amerikanske arkeologer i årene etter 2. verdenskrig, og dels en ren forskningshistorie om amerikansk (prosessuell) etterkrigsarkeologi fra et historisk-materialistisk ståsted. Denne delen er slett ikke uinteressant, men den fordrer av leseren en viss kjennskap til denne delen av forskningshistorien. Patterson begynner denne delen av fremstillingen med å belyse V. Gordon Childes innsats for å introdusere problemstillinger hentet fra marxistisk teori i arkeologisk forskning, og han følger deretter i prinsippet faghistorien helt frem til tusenårsskiftet.
Enkelte detaljer i teksten kan man stille seg skeptisk til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvordan Patterson kan oppfatte Karl Kautsky som ”evolusjonær” sosialist – det var iallfall ikke på den måten den ledende teoretikeren i den 2. internasjonale ble oppfattet i sin samtid (pre-1917). Og når vi først befinner oss på det politiske plan, kunne jeg også ha tenkt meg en gjennomgang av Gordon Childes forhold til den ”offisielle” kommunismen i 30- og 40-årene, og hvordan dette eventuelt påvirket hans metode og valg av forskningstemaer, ja kan hende også hans selvmord i 1957. Hans livslange venn, R. Palme Dutt, var jo en av dem som av samtid og ettertid har blitt gitt en stor del av ansvaret for ”stalinifiseringen” av det britiske kommunistpartiet i denne perioden.
Videre synes det for meg som om forfatteren, kan hende naturlig nok, har bedre grep om personer, sentrale problemstillinger og diskusjoner i den tidligere del av den perioden han behandler enn den senere. Det skyldes vel først og fremst avstanden til stoffet, og det faktum at Patterson selv har spilt en viktig rolle i denne delen av fagmiljøet de siste 20-25 årene. Denne manglende avstanden er kanskje også forklaringen på at bokens tematikk innsnevres når fremstillingen nærmer seg nåtiden, slik at for eksempel ”skismaet” mellom prosessuell og post-prosessuell arkeologi overhodet ikke berøres.
Vanskeligere å unnskylde er den manglende referensen til Randall McGuires 1992-bok A Marxist Archaeology. Den mangelen er så oppsiktsvekkende at den for min del trekker helhetstrykket en del ned, og den bidrar sterkt til å gi den siste delen av boken preg av en fraksjonshistorie. Men Thomas Pattersons bok er likevel en sympatisk og velkommen tilvekst til den vesle floraen av arkeologiske arbeider med historisk-materialistisk utgangspunkt.
En bok om marxistisk teori og arkeologi? Nå? Det krever litt bakgrunnsinformasjon.
Arkeologien fikk sin positivismedebatt 10-15 år etter at de andre samfunnsfagene hadde hatt den. For meg som student, var det en smått surrealistisk erfaring å komme fra det sosialantropologiske til det arkeologiske instituttet i Oslo i begynnelsen av 1990-årene. På arkeologisk institutt, som på det tidspunktet fremdeles lå i sentrum av byen, og ikke på campus sammen med de øvrige kultur- og samfunnsfagene, var stemningen nærmest 70-tallsk. De fleste etablerte sannheter ble stilt spørsmål ved, og på det nesten rent teoretiske pensumet dominerte diverse postprosessuelle retninger. Det meste var tillatt – slik opplevdes det iallfall av en ung student. Den frigjørende effekten av en slik atmosfære skal ikke undervurderes.
Én ikke uvesentlig ingrediens i 1970-årenes positivismedebatt glimret imidlertid med sitt fravær i den forsinkede arkeologiske fagdebatten i Oslo og ellers i Skandinavia fra og med midten av 80-årene. Ulike marxistiske retninger hadde spilt en viktig rolle i positivismekritikken på 70-tallet. Ikke sjelden var det marxistisk teori som inspirerte kritikken, og i mange tilfeller var det historisk materialisme som bød seg frem som et alternativ til positivismen.
Kritikken den gangen hadde også et politisk aspekt i form av fremveksten av venstreradikale grupper og partier i tiden etter 1968. I Europa og USA var det særlig maoistiske bevegelser som preget denne nye radikalismen. Det var ikke minst tilfellet i Norge og, dog i noe mindre grad, Sverige. Viktigere i denne sammenheng var maoistisk inspirerte partiers relativt store styrke i land som Frankrike og Italia.
Det akademiske uttrykket for dette ”nye venstre” var i første rekke den såkalte strukturmarxismen i dens ulike tapninger. Ikke minst i franske og britiske universitetsmiljøer var Louis Althusser en ideologisk lederskikkelse. Han var til sin død medlem av det sovjet-tro franske kommunistpartiet, og hans intellektuelle produksjon forstås best som et forsøk på å reformere den ”dialektiske materialismen” som var et kjennemerke ved de ”offisielle” kommunistpartiene fra og med 1930-årene, men uten å bryte med dens mekanistiske forutsetninger. Althussers begrep om ”teoretisk praksis” og hans forestilling om relativ autonomi mellom politiske, økonomiske og idelogiske strukturer appellerte til de voluntaristiske sider ved deler av det ”nye venstres” politiske ideologi.
En stor del av det tankegodset som i 1980- og 90-årene inngikk i den postprosessuelle utfordringen av de eksisterende arkeologiske paradigmene, hadde fått gjennomslag i visse (ikke-arkeologiske) akademiske miljøer mot slutten av 70-tallet som en kritikk mot Althussers strukturmarxisme. Selv om deler av f. eks. poststrukturalistisk teori var utviklet mange år tidligere, var poststrukturalismens overgang fra en marginal akademisk øvelse til en toneangivende retning ikke uten sammenheng med det nye venstres tilbakegang i disse årene. Mange av de ”post”-teoretikerne som fikk innpass på pensumlistene i en rekke fag i løpet av 1980-årene, hadde en fortid som maoister og/eller strukturmarxister på 70-tallet. I det nye politiske og ideologiske klimaet i 1980-årene var de så blitt ”post”-teoretikere. I så måte var poststrukturalismen et barn av Reagan og Thatcher mer enn av Marx. Den marxismen post-teoretikerne kom til å opponere mot, var den althusserske flytdiagram-marxismen.
Så vidt mange år etterpå er det ikke vanskelig å peke på en del snodige sider ved den arkeologiske ”positivismedebatten” i Sverige og Norge. Eksempelvis fikk internasjonaliseringen av faget til følge at vi langt på vei ble delaktige i en debatt om problemstillinger som det ikke uten videre fantes forutsetninger for i vår egen, nordiske fagtradisjon. Den prosessuelle ”ny-arkeologien” hadde hatt sine eksponenter også her nord, men langt mer typisk hadde det vært at man hadde plukket biter og stykker av ny-arkeologien og innpasset dem i eksisterende modeller og forståelsesrammer i form av den klassiske, kulturhistoriske arkeologien. Positivisme var heller aldri noe spesielt fremtredende trekk ved nordisk arkeologi. Vi fikk et stykke på vei en ”debatt” der det til tider var høyst uklart hvem som utgjorde motstanderens falanks – en post-strukturalisme uten en foregående strukturalisme, og en post-marxisme uten en foregående marxisme.
Den tradisjonelle, praktiske måten å forholde seg til fagteori og metodeutvikling på, og den gradvise kunnskapsoppbyggingen som er et resultat av den, er etter min mening mer karakteristisk for den nordiske tradisjonen (deri inkludert den tyske Siedlungsarchäologie) enn en paradigme-basert modell skulle tilsi.
Historisk-materialistiske synsmåter hadde heller ikke fått noe egentlig innpass i arkeologisk forskning i de nordiske land, selv om det fra og med 70-årene fantes enkelte unntak, som typisk nok gjerne integrerte elementer av marxistisk teori i et kulturhistorisk rammeverk. For Norges del gjaldt det f. eks. Guttorm Gjessing og Knut Odner. Internasjonalt har det imidlertid siden 1950-årene eksistert enkelte små, men livskraftige forskningsmiljøer der marxistisk teori mer eller mindre eksplisitt har hatt innpass. Ett slikt fagmiljø finnes innenfor antropologisk arkeologi i USA. Det er denne retningens plass innenfor en bredere amerikansk, arkeologisk fagtradisjon som er tema for Thomas C. Pattersons bok.
Som seg hør og bør i en bok med denne tittelen, innleder Patterson med et forord om sin egen samtale med Marx. Den første hovedbolken av boken inneholder en gjennomgang av Marx’ og Engels’ samfunnssyn og metode. Det kapitlet er én av de bedre sammenfatningene av et (eller to) særdeles store forfatterskap jeg har lest. I en viss forstand er det en svakhet at innledningskapitlet i liten grad refererer til senere marxistisk teoridannelse, men som en oversikt over Marx’ egen ”marxisme” holder det mål med god margin. Bildet som skisseres av Marx’ metodikk er vesensforskjellig fra 70-årenes strukturmarxisme, bare så det er klart.
Resten av boken er dels en beretning om hvordan marxistisk teori påvirket amerikanske arkeologer i årene etter 2. verdenskrig, og dels en ren forskningshistorie om amerikansk (prosessuell) etterkrigsarkeologi fra et historisk-materialistisk ståsted. Denne delen er slett ikke uinteressant, men den fordrer av leseren en viss kjennskap til denne delen av forskningshistorien. Patterson begynner denne delen av fremstillingen med å belyse V. Gordon Childes innsats for å introdusere problemstillinger hentet fra marxistisk teori i arkeologisk forskning, og han følger deretter i prinsippet faghistorien helt frem til tusenårsskiftet.
Enkelte detaljer i teksten kan man stille seg skeptisk til. Det er for eksempel vanskelig å forstå hvordan Patterson kan oppfatte Karl Kautsky som ”evolusjonær” sosialist – det var iallfall ikke på den måten den ledende teoretikeren i den 2. internasjonale ble oppfattet i sin samtid (pre-1917). Og når vi først befinner oss på det politiske plan, kunne jeg også ha tenkt meg en gjennomgang av Gordon Childes forhold til den ”offisielle” kommunismen i 30- og 40-årene, og hvordan dette eventuelt påvirket hans metode og valg av forskningstemaer, ja kan hende også hans selvmord i 1957. Hans livslange venn, R. Palme Dutt, var jo en av dem som av samtid og ettertid har blitt gitt en stor del av ansvaret for ”stalinifiseringen” av det britiske kommunistpartiet i denne perioden.
Videre synes det for meg som om forfatteren, kan hende naturlig nok, har bedre grep om personer, sentrale problemstillinger og diskusjoner i den tidligere del av den perioden han behandler enn den senere. Det skyldes vel først og fremst avstanden til stoffet, og det faktum at Patterson selv har spilt en viktig rolle i denne delen av fagmiljøet de siste 20-25 årene. Denne manglende avstanden er kanskje også forklaringen på at bokens tematikk innsnevres når fremstillingen nærmer seg nåtiden, slik at for eksempel ”skismaet” mellom prosessuell og post-prosessuell arkeologi overhodet ikke berøres.
Vanskeligere å unnskylde er den manglende referensen til Randall McGuires 1992-bok A Marxist Archaeology. Den mangelen er så oppsiktsvekkende at den for min del trekker helhetstrykket en del ned, og den bidrar sterkt til å gi den siste delen av boken preg av en fraksjonshistorie. Men Thomas Pattersons bok er likevel en sympatisk og velkommen tilvekst til den vesle floraen av arkeologiske arbeider med historisk-materialistisk utgangspunkt.
Arkivert i:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Over stokk og stein
Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før...
-
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
-
Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenst...