Strandtufter i Vest-Agder

Øya Vikelen i Farsund er en av de i kulturhistorisk sammenheng mest interessante øyene i skjærgården her sør. På østsiden av øya finnes det et godt bevart gårdsanlegg med hustufter og gravhauger. Gravhaugene er ganske sikkert fra eldre jernalder (0-500 e. Kr.), mens de synlige tuftene kan være en del yngre, kanskje fra høymiddelalder. Fast bosetning på øya har det nå uansett vært i flere perioder – første gang (?) for nesten 2000 år siden. Men det finnes også en annen slags tufter på Vikelen.

Strandtufter
Flere steder i skjærgården på Sørlandet finnes spor etter små, sammenraste hustufter og båtstøer. Lokalt har disse kulturminnene forskjellige navn: ”steinhus”, ”kotter” og ”hytter”. Det er først i år at vi har begynt å registrere slike tufter i Vest-Agder, men det viser seg at de føyer seg inn i det mønsteret som tidligere er funnet på Vestlandet, i Oslofjorden og langs hele den svenske kysten. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, som gjør det relevant å tale om vær.

Arkeologene har også flere navn på dette fenomenet. På Vestlandet kalles tuftene for fjæremannstufter eller strandtufter, i Østfold snakker man om "Hvalertufter", mens svenskene bruker det mer nøytrale begrepet ”tomtningar”. Jeg vil foreslå at vi kaller våre tufter for strandtufter.

Dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet. Ingen av de nyfunne anleggene i Vest-Agder er nærmere undersøkt (utgravd), og vi kjenner ikke funn fra dem. Trolig skal vi forvente en stor tidsmessig spredning også hos oss.

Minst to steder på Vikelen ble vi forevist slike tufter. Begge steder dreier det seg om større husklynger, der mange mennesker kan ha hatt tilhold samtidig.

Strandtuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske. Fra Sæsøy i Mandal kjenner vi et par ”steinhus” ved Snerpesundet, som fra gammelt av gikk for å være en ypperlig kasteplass etter makrell. Stedet ble kalt ”Kommodeskuffa”, og fisket her var så ettertraktet av de forskjellige notlagene at en tørnordning ble innført for å unngå krangel. Et par ”vaktebuer” eller ”steinhus” ble satt opp, og her overnattet lagene under det mest hektiske fisket.

Foreløpig kjenner vi strandtufter på Lyngøya i Kristiansand, på Sæsøy, Skjernøy, Stusøy og Ørpholmen i Mandal, på Vikelen i Farsund og på Dragøyna og Prestøyna i Flekkefjord. På Vikelen (to lokaliteter) og i Kjerkeviga på Skjernøy har vi å gjøre med omfattende bebyggelsesspor som vanskelig kan kalles noe annet enn vær – altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske (og fangst?). Dette er etter alt å dømme de eldste fiskeværene som er påvist på Agderkysten.

Det er all grunn til å forvente mange flere funn av strandtufter i årene som kommer. I noen tilfeller gir stedsnavnene en pekepinn om hvor en skal lete. Navn som Værvoien/-vågen (Revøy), Udvåre (eg. Ut-vær), Innvåre, Udvår, Songvår, Eggvær, Mannevær og Buøy indikerer trolig virksomheter av denne typen.

At det skjuler seg flere strandtufter også i Austad og Spind, er det ingen grunn til å tvile på.

Spesialisert virksomhet eller selvberging?
Spørsmålene som disse tuftene reiser, er mange? Svarene er foreløpig nokså få. På steder som Vikelen, der bebyggelsen har form av regulære fiskevær, skal vi ikke se bort fra at aktiviteten kan gå tilbake til eldre jernalder. Dersom det kan påvises at værene på Vikelen og – helt sikkert – en rekke andre steder utenfor Lista skriver seg fra forhistorisk tid, nærmer vi oss kan hende elementer av en forklaring på den rikdommen som kan spores i det arkeologiske materialet på fastlandet på samme tid.

Det er også et åpnet spørsmål hvordan fisket og fangsten i ytterskjærgården ble organisert. Kan hende skal vi tenke oss store lokale variasjoner. I Vest-Norge er det påvist spesialisert fiske og fangst fra regulære fiskevær på de ytre øyene i yngre jernalder. Jeg har vanskelig for å tro at denne virksomheten har foregått utenfor de lokale stormennenes kontroll.

Muligens er de store samlingene med strandtufter eldre enn de enkeltliggende tuftene, og muligens representerer klyngene spesialisert sesongfiske og –fangst i regi av lokale jordeiere, mens de enkeltliggende tuftene skriver seg fra en senere tid og står i forbindelse med ”vanlig” bondefiske?

Arkivert i:

• agder
• jernalder
• arkeologi