Et av de største jernaldergravfeltene på Agder – ”Kjempegravene” – lå tidligere i området ved Oddernes kirke i Kristiansand. Mange forfattere har nevnt feltet, som i all hovedsak ser ut til å ha blitt rasert i første halvdel av 1800-årene. Men de bevarte funnene herfra er få, og ”Kjempegravene” har aldri blitt systematisk behandlet tidligere.[1] Våre undersøkelser tyder på at gravfeltet kan ha omfattet et hundretalls gravhauger, foruten et ukjent antall graver under flat mark. I denne artikkelen ser vi nærmere på gravfeltets topografi – og sørgelige endelikt før, under og til dels etter Napoleonskrigene.
Da amtmann Peter Holm i 1790-årene skriver om området ved Oddernes kirke at det er en ”stor Slette, hvor i fordum Tid har været holdt Feldtslag, og formodentlig de fornemste Helte der begravne i de mange endnu tilsyneværende Høje (…),”[2] synes gravfeltet å ha vært nokså intakt. I tråd med tidens tankegang oppfattet man den store samlingen av gravhauger som et resultat av at det en gang hadde stått et slag på stedet. Stiftsprost Hans Engelhart nevner likeledes i et brev til Museet for nordiske Oldsager i København at det skulle ha stått en trefning på moen mellom Gimle og Prestegården.[3] Navnet selv, ”Kjempegravene”, alluderer til samme slags tradisjoner. ”Kjempehøie” omtales ikke sjelden i 1700-tallskilder fra forskjellige steder i landet, og alltid er meningen den at det er ”kjemper” i betydningen slåsskjemper eller krigere som ligger i haugene.[4] Det er en slik betydning Jens Kraft gir begrepet når han skriver at man i 1820 ved ”at jævne Veien imellem Præstegaarden og Gimle, forbi en Høi, hvori efter Sagnet tvende i Tvekamp faldne Kjæmper skulde hvile, fandt (…) en Rad Stene, formodentlig Levninger af Kampkredsen”.[5] Navnet ”Kjempegravene” sier altså ingenting om størrelsen på gravhaugene i området. Men vi skal siden vise at det faktisk fantes et antall meget store hauger her.
På Krafts tid, midt i 1820-årene, var gravfeltet på Oddernes tilsynelatende radert ut. Gravhaugene som tidligere fantes på Kongsgård og Prestegården, var ”efterhaanden blevne udjævnede og ødelagte, saa at man nu kun seer et Par Stykker tilbage”.[6] Det er liten tvil om at Kraft overdriver. Så sent som i 1961 fantes det haugrester flere steder på og ved Kjempegravene. Det året fremkom to begravelser i båt fra yngre jernalder på Tobienborg – den ene i en haug. Fremdeles er to store rundhauger bevart på Gimlemoen.
Likevel må vi tro at mesteparten av feltet var blitt ødelagt i løpet av de årtiene som var gått fra Peter Holm for første gang beskrev haugene der, til Krafts tid. Hva var det så som hadde skjedd?
Johan Friderich Røhl og parsellen Kjempegravene
Kjerneområdet i det store gravfeltet på Oddernes lå et par hundre meter sør for kirken, der parsellen Kjempegravene ble dannet på 1790-tallet. Området blir i flere dokumenter betegnet som en lyngmo, og det hadde inntil da naturlig nok vært udyrket.[7]
5. desember 1793 fikk Johan Friderich Røhl arvefeste fra stiftamtmann og biskop på ”den oven for Leerbakken[8] under Oddernes Kongsgaard beliggende uopdyrkede Lyngmoe, og saakallede Kiæmpegraver”.[9] Røhl var tysker, fra Kurland. Han hadde fått borgerskap som kjøpmann i Kristiansand i 1786.[10] Røhl var også den siste forpakteren for stiftamtmannens del av kongsgården.[11] Det har vært hevdet at det kan ha vært han som stod bak den store utparselleringen av kongsgårdens innmark, som kom i gang fra 1795.[12] Hvis antakelsen er riktig må han ha fått stiftamtmann Lewetzow med på idéen. I kraft av sitt embete forvaltet han to tredjedeler av kongsgården. Den siste tredjedelen lå til biskopen. Lewetzow hadde allerede i 1790 forsøkt å få parsellister til sin del, men han lyktes ikke i første omgang.[13]
Vi vet imidlertid med sikkerhet at det var Røhl som inndelte de åtte store parsellene på stiftamtmannens vegne, det framgår av oppmålingsforretningen.[14] Han tilstrebet å få dem like gode, og tildelingen skjedde ved loddtrekning. Han var selv en av de åtte som hadde meldt sin interesse. Røhl trakk den nordligste parsellen, Lovisenvold. I tillegg hadde han altså Kjempegravene fra tidligere.
Tanken om utparsellering var ikke ny. Iallfall fra 1730-årene av hadde byborgere fått festebrev, og i neste omgang arvefeste, på deler av kongsgårdens utmark.[15] Men det store spranget ble tatt ved den nevnte utparselleringen i 1795 der stiftamtmannens del av kongsgårdens innmark[16] ble stykket opp i åtte parseller som ble avstått ved arvefeste og med rett til videresalg og fradeling. Dermed fikk kjøperne i realiteten full eiendomsrett; de eneste heftelsene var en årlig festeavgift, og avgift i forbindelse med eventuelt videresalg. Også biskopens part ble avstått ved arvefeste, det skjedde i 1799.[17] Men leieinntektene av husmannsplassene skulle fortsatt gå til biskopen.[18]
Røhl fikk altså kjøpe parsellen Kjempegravene med arvefeste i 1793. Den lå i kongsgårdens utmark, men grenset til innmarka. Stiftamtmannen skulle ha 4/5 av festeavgiften, biskopen 1/5. Parsellen omfattet for det første størstedelen av det som i dag går under navnet Kjempegravene/Kjempeveien, dvs. boligfelt-triangelet som avgrenses av Kongsgård allé-Østerveien-St.Olavsvei.[19] Utenom dette kjerneområdet omfattet parsellen også et stort felt på sørsiden og et omtrent like stort triangel i nordvest. Feltet på sørsiden svarer omtrent til dagens kvartal Parkveien-Frydenlundsveien-Kongsgård allé-Østerveien, Solbygg og forlengelsen av denne samt lavblokkene i Kongsgård allé 10 og langs Kirkeveien vest for Agder allé. Feltet i nordvest lå på vestsiden av Østerveien, den gang ”den alminnelige postvei”, og vestover i retning av Gimle gård (se kart). Det siste feltet har helt opp mot vår tid blitt kalt Oddemoen.
Røhl satte opp en bygning tett ved den gamle kirkeveien som dannet parsellens østgrense. Huset er inntegnet på stiftskonduktør Michael Rosings kart over parsellen fra 1795, og kan sees som én langstrakt bygning. Trolig har det vært et setehus med sammenbygd driftsbygning – en ”lenge”. Røhl brannforsikret bygningen etter et par år med en forsikringsverdi på 310 riksdaler.[20] I brannforsikringslisten omtales den som ”Johan Røls huus paa Odde mark” (vår kursivering). Dette tyder på et våningshus. Dersom det bare hadde vært snakk om en driftsbygning, hadde en nok brukt andre betegnelser. Oppmålingsforretningen over parsellen forteller eksplisitt at det var Røhl som stod for byggingen, det fortelles der om den alminnelige kirke- og bygdeveien (Gamle kirkevei) at den gikk ”tætt forbie (de) af herr Røll her opbyggede Huußer”.[21]
Det er noe usikkert om Røhl selv bodde på Kjempegravene. I de fleste tilfeller er han omtalt som ”innbygger og innvåner i Christiansand”, og i folketellingen 1801 var han bosatt med sin familie i byen.[22] I august og oktober 1797 og i februar 1798 var han imidlertid ”boende paa Kongsgaard”.[23] Om dette refererer til selve kongsgården, der Røhl var den siste forpakteren, eller til huset på Kjempegravene, som jo lå under kongsgårdens grunn, kan ikke med sikkerhet avgjøres. Kilden fra februar 1798 gjør likevel det siste alternativet mer sannsynlig enn det første. I et skjøte fra Røhl står det at han var ”boende paa Kongsgaard ved Oddernes Prestegaard”. Fra Prestegården var det kort avstand til huset på Kjempegravene. Kongsgården lå derimot atskillig lenger unna. Dessuten var Oddernes kongsgård en minst like velkjent lokalitet som Prestegården. Det ville vært unaturlig å angi kongsgårdens beliggenhet ved å bruke Prestegården som referanse. Med Røhls hus var det annerledes.
Folketellingen 1801 forteller ikke noe om bosetning på Kjempegravene, men da den ikke alltid har med bostedsbenevnelser, kan vi heller ikke utelukke at det faktisk bodde folk der i 1801. Den eldste sikre kilden til bosetning på Kjempegravene vi har funnet er fra 1811. I et skjøte framgår det at både ”logerende Huusfolk og indqvarterede Militaire” da bodde i Røhls hus.[24] Men sannsynligvis går bosetningen lenger tilbake, kanskje helt til tida da den første bygningen ble reist. Dersom det var et våningshus Røhl reiste alt ved midten av 1790-årene, og mye tyder på det, må vi anta at det bodde folk der.
Fraskilte parseller og en utvidelse
Røhls store parsell gjennomgikk flere arealmessige forandringer på få år. Allerede i mars 1794 overdro han et lite stykke av parsellen til skipskaptein Hans Dankersen Fasmer.[25] Av parsellkartet fra 1795 ser vi at dette stykket lå i den sørøstlige enden. Ytterligere to jordstykker sør for Kongsgård allé ble fraskilt Kjempegravene. Det ene ble overdratt til Just Bruun, det andre til Berthel Nørgaard, begge var borgere i Kristiansand. Oppmålingsforretning over de tre fraskilte parsellene ble foretatt 28. juni 1797. Av kartet kan vi se at Røhl med dette hadde solgt unna alt som lå sør for Kongsgård allé. Av de tre parsellene ser det ifølge kartet ut til at det bare var Bruuns parsell som var oppdyrket. Den er inntegnet med tydelige åkerreiner eller teigstriper langsmed Kongsgård allé. Fasmers og Nørgaards parseller ble etter kort tid videresolgt til gjestgiver Torjus Nilsen på Lahelle.[26]
Kjempegravene ble 13. juli 1797 utvidet mot nord ved at Røhl fikk arvefeste på et mindre, tilgrensende stykke fra Oddernes prestegård.[27] I arvefestebrevet fra sogneprest Even Meldal Schjelderups hånd er stykket beskrevet slik: ”bestaaende til dels af mange fra Æld gammel Tid opkastede Volde og hauer, hvilke ere de saa kaldede Kiæmpegraver”.[28] I oppmålingsbrevet siteres Schjelderup på at dette stykket ”af unyttigt Lyng, Kratt og Store Sand Houger, (…) aldrig har været Præstegaarden til Synderlig Nytte, og kand heller ikke, uden høyst betydelige bekostninger, blive til nogen Avling tienlig…”.[29] Allerede 14. august 1795 hadde Røhl og Schjelderup skrevet en kontrakt der førstnevnte fikk sette opp gjerde langs grensa mellom sin parsell og Prestegårdens eiendom. Røhl skulle ta alle omkostningene mot at gjerdet kunne stå på Prestegårdens grunn.[30]
Det tidligere nevnte triangelet vest for postveien (Østerveien) ble i 1798 solgt til Bernt Holm på Gimle, som fra før eide den tilstøtende grunnen i vest og nord (Gimle gård). Triangelet omfattet nå også den vestligste delen av stykket Røhl hadde kjøpt fra Prestegården. Dermed hadde Røhl solgt unna alt som lå på ”Vestre Siide, af den nyelig anlagde postvei”.[31]
I 1808 solgte Røhl et mindre stykke i parsellens nordøstligste hjørne til apoteker Frantz Diderich Schultz (Elefantapoteket), som fra før eide den tilgrensende parsellen Prøven, det senere Tobienborg.[32] Det fraskilte stykket ble da inntegnet på kartet fra 1795, og det bestod dels av grunn fra den opprinnelige parsellen Røhl hadde kjøpt fra kongsgården, og dels av grunn fra det lille stykket som i 1797 var tillagt ”Kjempegravene” fra Prestegården.
Rådmann Glückstad i Kristiansand kjøpte i 1809 et mindre stykke fra Røhl som grenset til Schultz’ parsell. Prisen var 80 riksdaler. Gravhauger har trolig opptatt en stor del av arealet da de nevnes eksplisitt i skjøtet: ”(…) med Kjæmpehauer eller graver udyrket Jordstykke af den saakaldte Lyngmoen(…)”.[33]
En stor del av Røhls gjenværende eiendom ble i mars 1811 solgt til skolelærer Salomon Baun for 1150 riksdaler. Med på kjøpet fulgte Røhls bygninger. I mai samme år ble det inngått et makeskifte mellom de to slik at en brønn ble liggende på Bauns del. Til gjengjeld fikk Røhl et lite jordstykke fra Bauns part.[34]
Det ser ut til at Røhls tid som parselleier på Kjempegravene var over i oktober 1812. Da solgte han 325 667 danske kvadratfot areal til regimentskirurg Marcus Clod Rønne for 6500 riksdaler.[35] Det skjedde flere eiendomsoverdragelser fra andre selgere innenfor grensene av den opprinnelige parsellen i de nærmeste tiårene. Det vil føre for langt å ta med disse her.
Grensen som snodde seg mellom gravhaugene
Under oppmålingsforretningen over Røhls parsell i 1795 oppstod et praktisk problem når det gjaldt grensen mot Prestegården. Grenselinjen snodde seg nemlig i sikk-sakk mellom gravhaugene, og Røhl mente det var svært uhensiktsmessig å sette opp gjerde langs en slik grense. Han foreslo at man i stedet trakk en ny, rett grenselinje som gikk slik at ingen verken vant eller tapte på det. Sogneprest Schjelderup hadde ingen innvendinger mot dette, og to tilstedeværende skjønnsmenn, Knut ferjemann og Hans Oddernes, trakk opp den nye grensen som så ble godkjent av begge parter.[36]
Det er den eldgamle grensen mellom Prestegården og de gamle middelaldergårdene som i 1635 ble ekspropriert for å gi jord til den nye kongsgården, vi her får nærmere rede på. Og denne grenselinjen snodde seg altså i buktet linje mellom gravhaugene. De hedenske gravhaugene lå der allerede da prestegården ble etablert en gang i middelalderen, og grensen var uforandret helt fram til 1795. Skjønnsmennene fortalte også at grensen i tidligere tider hadde vært markert med et ”Jords- eller Torve-Giærde”, men dette var nå borte. Gjerdet var antagelig av middelaldersk dato.[37] Slike gjerder er ikke ukjente i denne delen av landet; det finnes for eksempel fremdeles betydelige rester bevart av et torvgjerde som i sin tid markerte grensen mellom Sangvig og Eig i Søgne.
Gravfeltets utstrekning
Michael Rosings kart over Kjempegravene fra 1795 er den viktigste kilden til gravhaugenes beliggenhet.[38] Ifølge kartet lå alle haugene spredt utover i den nordligste halvdelen av parsellen, men det betyr ikke at vi kan utelukke gravhauger også i den sørlige delen. Vi ser nemlig at det allerede da kartet ble tegnet i juli 1795 var oppdyrkede felt langs begge sider av den nylig anlagte veien Kongsgård allé. Det er ikke utenkelig at gravhauger da har blitt fjernet.
På den annen side er det sannsynlig at man først dyrket opp der hvor det var minst kostnadskrevende, altså på de jevneste flatene. Vi må derfor ha grunn til å anta at det gamle gravfeltets kjerneområde lå i den nordligste delen av parsellen, slik kartet viser, men at det i tillegg også kan ha vært andre, men trolig mer spredte hauger lenger sør. Et eldre kart fra 1780 over en tilgrensende parsell i sør, Kleven, viser etter alt å dømme en gravhaug i det sørvestre hjørnet av den senere parsellen Kjempegravene. Denne haugen, som Michael Rosing[39] benevner i oppmålingsforretningen som ”een liden Houg”, var endestav for den ene av de to parsellene Kleven omfattet.[40] Ut fra dagens stedsangivelser må den ha ligget på høyden like nordøst for krysset Østerveien-Parkveien.
Det finnes også bevarte prospekter fra 1700-tallet der gravhauger er inntegnet. D. Sandberg laget i 1748 et ”Prospect og Grund-Ritz” over Kristiansand med omegn.[41] Gravhauger er inntegnet over et ganske stort felt sør for Oddernes kirke, med en klar konsentrasjon ved området der parsellen Kjempegravene senere kom til å ligge. Riktignok tilfredsstiller ikke prospektene kartografiske krav, proporsjonene kan være noe misvisende. Men ut fra topografiske forhold virker prospektene troverdige. Gravhaugene er plassert på det svake høydedraget som strekker seg fra Oddernes kirke i sørlig retning ned mot dagens Lund kirke/Vabua. Fra denne ”ryggen” faller terrenget på begge sider, både mot øst og vest.
Fra andre kilder enn de kartografiske vet vi at det fantes gravhauger helt ned mot Valhalla/Marvikveien. Nicolai Wergeland skriver i sin innberetning av 1811 til Oldsagskommisionen i København at kjøpmann Wahl, som eide parsellen Wahlhalla, lot en ”sandhaug” grave ut, og at man fant en ”kobberkjedel med aske og ben” i den.[42]
Størst tetthet av gravhauger ser det altså ut til å ha vært i den nordlige halvdelen av parsellen Kjempegravene. Utenfor dette kjerneområdet fantes hauger på Oddernes prestegårds grunn, både sørvest, vest og nordvest for kirken. Prestegårdens bygninger lå like vest for kirken og kirkegården, i området mellom dagens hovedport og Jegersbergveien, frem til gårdsbygningene brente i 1759[43]. Etter det ble prestegårdsbygningene flyttet til området nord for kirken, ikke så langt unna der de ligger i dag. Det kan tenkes at det har ligget gravhauger også i dette området, og at de har blitt fjernet i forbindelse med flytting av prestegården. Topografisk er det ikke urimelig, her på den østlige brinken ut mot Prestebekken.
En må likeledes ta høyde for at det kan ha blitt ødelagt hauger i andre deler av området på et tidspunkt forut for utparselleringen av Kongsgård. Av de fem matrikkelgårdene som ble slått inn under kongsgården i 1635, lå iallfall Oddegårdenes bygninger oppe på høydedraget mellom Oddernes kirke og Valhalla. I dette området er det ved flere anledninger gjort gjenstandsfunn fra middelalderen. Den brønnen som ble skiftet mellom Røhl og Baun i 1811, er trolig identisk med den som frem til midt i 1970-årene lå i hagen til St. Olavs vei 41 og 43. Den var kjent for å være særlig god, var 30 fot dyp og steinsatt innvendig, til dels med hoggen stein. En mindre arkeologisk undersøkelse konkluderte i 1975 med at brønnen muligens var fra middelalderen. Ellesigårdene lå øst for Prestebekken, muligens opp mot det senere Øvre Kongsgård. Det er uklart hvor Møglestugården var lokalisert. Enten var det oppe på ryggen i nærheten av Oddegårdene, eller så var det nede ved Kongsgårdbukta, der kongsgården ble reist i 1635.[44] I hvert fall i forbindelse med jordbruksvirksomheten på Odde, kanskje også på Møglestu, kan det ha blitt slettet gravhauger på et tidlig tidspunkt.
Den såkalte ”Pjolterhaugen” og en annen bevart rundhaug på Gimlemoen utgjorde trolig deler av feltets randsone i nord. Atskillige hauger lå på Bernt Holms grunn mellom Gimle gård og kirken. Helt nede ved Klynga på Øvre Lund lå det en gravhaug så sent som i 1824,[45] men det er mer usikkert om den skal regnes med til feltet. Et kart fra 1708 synes for øvrig å vise tre gravhauger på Øvre Lund.[46] Det fantes også gravhauger på Lovisenvold, som var den østligste av de åtte store parsellene som ble avstått med arvefeste fra kongsgården i 1795. Den lå mellom dagens Tobienborg og kirken, og strakte seg over Prestebekken til Bjørndalssletta. Haugene lå i den vestligste enden, ved grensen mot Kjempegravene.
Det fantes gravhauger også på Wahls parsell helt sør ved Lund kirke/Marvikveien. Som nevnt lå det dessuten en haug på brinken ved krysset Østerveien-Parkveien.
Vi har dessuten flere opplysninger om flatmarksgraver innenfor dette vide området, bl.a. på Gimlemoen og inne på dagens kirkegård. Trolig er det enkelte flatmarksgraver også blant de bortimot 300 gropene som gjennom årene har vært undersøkt på og rundt Oddernes kirkegård, men langt de fleste av gropene her representerer ikke graver (således inneholdt en rekke av gropene som ble undersøkt i 1971-1972 brente dyreben – men ingen av dem ben av menneske). Alt i alt må gravfeltet på Oddernes ha omfattet noe slikt som 200-300 mål. Både den veldige utstrekningen og det store antallet synlige gravminner gjør at feltet må regnes blant de aller største på Agder. Kun et fåtall andre gravfelt – blant dem Spangereid i Lindesnes og Dømmesmoen i Fjære – kommer opp mot disse tallene.
”… alle har været omgivet med Grave…”
Hvor mange gravhauger kan feltet på Oddernes ha bestått av? De forskjellige kartene Rosing tok opp fra 1780 og og fremover viser til sammen 48 gravhauger. Et kart som ikke ble tegnet av Rosing, men ble utarbeidet i 1807 i forbindelse med utskilling av noen mindre jordstykker fra Prestegården, viser dessuten ytterligere 17 hauger. I tillegg kommer altså den omtalte haugen på kjøpmann Wahls parsell og de to gjenværende haugene på Gimlemoen, eventuelt også den eller de på Øvre Lund.
69 hauger er altså et absolutt minimum, og det reelle tallet ligger trolig vesentlig høyere. F. eks. ”mangler” vi tilsynelatende flere gravhauger på det jordstykket vest for Østerveien som Bernt Holm kjøpte av Røhl i 1798. Om nettopp denne parsellen skriver nemlig Engelhart i 1824 følgende: ”Naar man reyser fra Christiansand landveys til Tved over Justnæs har man först paa venstre Haand en af Hr. Generalkrigscomissair Holm opdyrket Mark, en Sandmoen. Den bestod kun af Gravhöye for 16 Aar siden; de bleve udjevnede og der fandtes nogle Urner”.[47]
Kartene er selvsagt en usikker kilde i den forstand at vi ikke kan vite om samtlige gravhauger i de karterte deler av gravfeltet er tatt med.[48] Men når det gjelder de haugene som man – og ”man” vil i de fleste tilfelle si Rosing – fant det bryet verdt å feste til kartet, er det vårt bestemte inntrykk at man har etterstrevet å gi et riktig bildene av haugenes beliggenhet og utseende/størrelse. Det er tydelig i de tilfeller der deler av gravfeltet opptrer på mer enn ett kart. For øvrig har vi Michael Rosings eget ord på at hans oppmåling og kartering var ”ligesaa nøyagtig, som den befindes i Naturen”. Utsagnet kom i forbindelse med den kartografisk kompliserte karteringen av parsellen Lovisenvold, som gikk fra Oddemarka og nedover mot Bjørndalssletta ved dagens rundkjøring. Det var særlig Prestebekken ”med alle sine Kroger” som voldte Rosing besvær.[49]
På Rosings karter vises gravhaugene som større eller mindre sirkler, noe som etter all sannsynlighet gjenspeiler haugenes størrelse. Majoriteten av haugene er tegnet som en sirkel med en rekke små streker som stråler ut fra sirkelen – vel for å illudere høydeforskjellen. 4-5 av haugene er imidlertid markert med to konsentriske sirkler, og med de høydeindikerende strekene mellom sirklene. Amtmann Holms beskrivelse av Kjempegravene er den eldste vi har, fra en tid like forut for utparselleringen. Han skriver om haugene at ”de alle har været omgivet med Grave, hvorover dog fra slette Landet har været en Gangstie”. Disse ”Grave” er utvilsomt fotgrøfter. Selv om det er betydelig divergens mellom Holms opplysning om at ”alle” haugene har hatt slike grøfter, og de 4-5 haugene som er vist som konsentriske sirkler på Rosings ulike kart, er det grunn til å tro at det nettopp er fotgrøfter Rosing har ville illustrere. Når Holm mener at fotgrøfter har vært et fellestrekk ved ”alle” haugene på feltet, kan grunnen være at de haugene som hadde slik grøft, enten var fjernet før Rosings betydeligste karteringsinnsats fra og med 1795, eller lå i en del av feltet som ikke ble kartert (f. eks. på Valhalla).
”Gangstiene” må være ”broer” av samme type som er kjent fra det store gravfeltet i Spangereid i Lindesnes. Slike ”broer” har man også blant annet ved flere av storhaugene på Borre i Vestfold, samt ved storhaugen som gjemte den brente skipsgraven på Myklebost i Nordfjord.
Haugene på Bernt Holms del av Kjempegravene hadde fotkjede. De hadde, skriver Engelhart, ”ingen steenlagt Grav, der var kun lagt en Kreds af runde Stene og Jorden saaledes opkastet omkring og over dem i en Höy.”[50] Det fantes flere hauger med fotkjede nord for Kjempegravene, altså på den delen av gravfeltet som lå på Gimles og Prestegårdens grunn. Trolig er det en fotkjede Jens Kraft omtaler når han skriver at man i 1820 ved ”at jævne Veien imellem Præstegaarden og Gimle, forbi en Høi, hvori efter Sagnet tvende i Tvekamp faldne Kjæmper skulde hvile,” fant ”en Rad Stene, der maaske vare Levninger af Kampkredsen.”[51]
Engelhart omtaler denne ”Kampkreds” i mer nøkterne vendinger som ”Kredsen af de runde Steen” som var kommet tilsyne ”da endeel af Höyen er udgravet ved Veyen”.[52]
Engelhart avslører i den ovenfor gjengitte passasjen at han er klar over at det også fantes gravhauger med gravkammer bygd av heller (”steenlagt Grav”) på feltet. For øvrig er den eneste kilden som beretter om en indre gravbygning av steinheller, Nicolai Wergelands opplysning om funnet på Valhalla. ”Kobberkjedelen” han omtaler, hadde ”Stene over og under”. I samme haug fantes dessuten ”Stene lagte som Trappetrin”.[53]
På Rosings karter er flere av haugene vist med en ”prikk” i sentrum. Det er rimelig å tenke seg at det dreier seg om plyndringsgroper.
De fleste haugene på Odderneset ser etter de tilgjengelige kildene ut til å ha vært rundhauger. Men det finnes noen unntak. Særlig i den nordlige delen av feltet synes det å ha vært en del langhauger. I Engelharts beskrivelse av de resterende haugene i 1824 heter det således at ”lige over for Generalkrigscomissair Holms Mark ligger paa Hr. Apt. Schultzes Grund adskillige Gravhöye, en langagtig i Midten af flere runde”.[54]
De to bevarte haugene på Gimlemoen er de eneste haugene vi kjenner nøyaktige mål på. Den største, Pjolterhaugen, har en diameter på 23 m og er 2 ½ m høy. Den mindre haugen er 14 m i diameter og ½ m høy. Størrelsen på de fjernede haugene kan i noen grad bestemmes ut fra kartmaterialet. De fleste (karterte) haugene ser ut til å ha hatt diametere mellom 8-10 og 15-20 meter (de varierer mellom ca. 30 og ca. 50 danske fot, der 1 fot tilsvarer ½ alen og dermed er lik 31,4 cm). Noen er imidlertid betydelig større. Helt ut mot brinken i vest, på høyden like over Lovisenlund skole, har Rosing tegnet inn to rundhauger som er antydet med en størrelse på henholdsvis ca. 90-100 fot, noe som tilsvarer ca. 28-31 meter, og ca. 70-80 fot, tilsvarende ca. 22-25 m.
I ett eneste tilfelle omtaler Engelhart en haug som ”meget stor”. Det dreier seg om en haug som lå på kaptein Elys mark, og som ble ryddet vekk i 1813.[55] Det senere ”Elys stykke” lå der hvor Gimle videregående skole i dag befinner seg. På et kart over denne delen av Oddernes fra 1807, er det tegnet inn en rundhaug og en stor langhaug. Sistnevne er vist som ca. 60 alen lang og ca. 30 alen bred. I moderne måleenheter svarer det til ca. 38x19 m. Det er sannsynlig at det dreier seg om samme haug som Engelhart omtaler. I så fall har vi også et mål på hva man oppfattet som en ”meget stor” gravhaug i den lokale sammenhengen.
Runesteinen og andre bautaer
Ved siden av hauger og flatmarksgraver, har vi sikre og mindre sikre opplysninger om bautasteiner på feltet på Oddernes. Oddernessteinen i sin eldste utforming (med den eldste innskriften fra tidlig 900-tall) er det grunn til å tro har vært reist på gravfeltet. Innskriften er en minneinnskrift over en avdød (”Etter Tore Nerids sønn er denne steinen”).[56] Omtalen av kirkebyggingen i den yngre innskriften fra ca. 1040 (”Eyvind gjorde denne kirken, gudsønn til Olav den hellige, på sin odel”) er en klar indikasjon på at steinen ikke er flyttet særlig langt i årenes løp – men flyttet, det er den. En arkeologisk undersøkelse i forbindelse med at runesteinen ble flyttet inn i våpenhuset i 1990, godtgjorde at steinen var tatt ned og flyttet flere ganger i løpet av middelalderen og nyere tid.[57] En grav som ble påvist å ligge delvis under steinen, er radiologisk datert til perioden 1260-1420, og en annen grav som bare lå 20 cm fra steinen, gav en datering til 1160-1270.[58] På den tiden må steinen ha vært et annet sted. Det er ingenting i veien for at dette andre stedet er like ved, og at steinen helt siden vikingtiden har stått i bakken øst for kirken. Vi vet at den stod der i 1639, da biskop Thomas Wegner skriver at ”denne sten staar paa aadernes kirche gaard ved den ende som vender i øster paa kirchen”.[59]
Men Wegner hevder også at runesteinen ikke alltid har stått på samme plass: ”En Huer som Haffuer væritt paa aadder nes prestegaard ved vell att der ligger paa den vey som mand gaar nedtt thill Lund en stor sand bache, och paa same sand bache haffuer denne sten veritt funden paa en Juele dags Morgen som folchitt ville gaa thill Kirche i otte sang som i de dage brugeligtt vaar thi folch som bode der haffde gaaitt der frem mange Hundritt gange thill faaren och haffde den alldrig thill faaren sett och dette haffuer H. Anders i Tophdall[60] mig berettett”.[61]
Både Nicolai Wergeland og Hans Engelhart gjengir tradisjonen om at runesteinen skal være flyttet.[62] Engelhart, og senere Kåre Rudjord i Oddernes bygdebok, stedfester den store ”sand bache” i beretningen fra 1639 til Ronestadbakken/Gimle - ”Runestadbakken”, som Engelhart skriver (plassen ble i dagligtalen kalt Bakken).[63] ”Lund” hos Wegner betyr trolig det senere Øvre Lund eller Klynga. Det er slik navnet brukes på de eldste kartene, for eksempel på det aller eldste kartet over Kristiansand, utarbeidet av Isaac van Geelkerck i 1652. Og det er ingenting i veien for at det faktisk er skråningen fra Gimlemoen ned mot Øvre Lund som menes.[64] Men i 1600- og 1700-årenes dansk kunne – som i dag – ”bakke” også ha en annen betydning, nemlig som betegnelse på en høyde. Peter Holm omtaler for eksempel kollen Lunderhaug ved Vanse kirke på Lista som en høy ”Bakke”.[65] Også Rosing bruker av og til ”bakke” på en slik måte. I den nevnte oppmålingsforretningen over Kleven, fra 1780, skriver han at "fra dette Steed (Litr. a, vår anm.) gik een rætt Linie...Langs een fra Arrilds tiid, effter andseende opkastet liden Jord Vold eller Backe, som dog icke aldeeles fulgte den rætte Linie (…)”. Litt senere skriver han at man fulgte ”viidre bemelte Opkastede Jord Vold ... 186 fod borte, hvor denne lille backe gaaer ud af strækningen Nord effter, men selve backen giør og her een bugt fra den rætte Linie…”[66] (våre uthevninger). I danske stedsnavn erstattet ”bakke” i en del tilfeller ”bjerg” og ”høj” som betegnelse på høydedrag, særlig fra 1700-årene av.[67] Vi kan med andre ord ikke se bort fra at det som menes, er at steinen etter sagnet skulle være funnet på en stor sandhaug et eller annet sted langs veien mellom Oddernes kirke og Klynga. I så fall kan sandhaugen tenkes å være en gravhaug – flere av kildene beskriver jo haugene på Odderneset som ”sandhauger”. Inntrykket en får av Wegners kortfattede beskrivelse (”En Huer som Haffuer væritt paa aadder nes prestegaard…”) er at ”sand bachen” ligger nær Prestegården. Beskrivelsen kunne faktisk passe på den store langhaugen på Elys stykke!
Poenget med denne ekskursen er å vise at den lokale tradisjonen om runesteinen som ”funnet” blir en god del mer sannsynlig dersom man frigjør seg fra den tolkningen av Wegners beretning som Engelhart og flere etter ham har lagt til grunn, nemlig at den store ”sand bache” er skråningen fra Gimle og ned mot Espelund. Hvis det tradisjonen i 1639 hevdet, var at runesteinen var funnet på en sandhaug langs veien vest for Prestegården, er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom innholdet i sagnet[68] og det faktum at runesteinens yngre innskrift gjør det overveiende sannsynlig at steinen i 1000-årene har stått reist i nærheten av kirken. Steinen kan – og vi understreker kan – ha stått på gravfeltet i området umiddelbart vest for kirken og Prestegården, kan hende på en gravhaug. På et tidspunkt har den falt over ende, og så har man funnet den igjen en gang før 1639, da Wegner fikk sagnet fortalt av Hr. Anders i Tveit. Helst må vi tro at det skjedde før Reformasjonen, jfr. Wegners ord om at man gikk til ottesang ” som i de dage brugeligtt vaar”. Etter at runesteinen var blitt funnet, har man plassert den helt i utkanten av kirkegården, på østsiden.
Fra en bebyggelseshistorisk synsvinkel er en opprinnelig plassering av runesteinen i området vest for kirken, der den til kirken hørende bebyggelsen lå, og der prestegårdens bygninger siden kom til å ligge, ikke usannsynlig.
Det er ellers tradisjon om at det skal ha vært flere runesteiner på kirkegården tidligere, og et par steiner skal være slått i stykker og lagt i kirkegårdsmuren omkring 1890, ifølge én opplysning.[69] Noen rester av flere runesteiner er imidlertid aldri påvist – tross grundige undersøkelser!
I ”Engebrethsens have” ved Kjempegravene (St. Olavs gate 41 og 43) stod det frem til 1910 en oppreist stein, som det året ble lagt ned i et gulv i huset på eiendommen. I 1972-1973 ble det aktuelle området arkeologisk undersøkt, og to store heller ble funnet støpt ned i bislaggulvet. Steinene kan tidligere ha vært reist som bautaer, enten frittstående eller på gravhauger, eller de kan ha inngått i den indre konstruksjonen i én eller to gravhauger. Det eneste vi sikkert vet om dem, er at minst én av dem stod oppreist inne på det tidligere gravfeltet i 1910.[70]
Funn fra haugene
I haugen som ble åpnet på Elys stykke i 1813, fant man ifølge Engelhart et sverd av jern.[71] Vi har flere opplysninger om funn fra denne tidlige perioden. At det dessuten har blitt gjort et ukjent antall funn som kildene tier om, går klart frem av Engelharts uttalelse i 1821: ”At de mange nu utjevnede høie paa Oddernæsmarken, have innholdt adskillige oldsager, er ingen tvil om, men da der i denne egn verken gaves elskere eller samlere derav, sendtes saadanne gamle sager til videnskapsyndere i Kjøbenhavn”.[72] Det samme ligger vel implisitt når Wergeland skriver om Kvadraturen, at ”var Sletten ligesaa gammel, som Norge, maate man vel ved de mange hundrede Brøndes og Kjelderes Gravning, her ligesaavel som paa det tet ved liggende Lund og Eeg, have fundet Tegn til Begravelser. Men aldrig har dette været Tilfældet”.[73]
Det var helst spesielle gjenstander man tok vare på – den bronsekjelen ”med aske og ben i” som ble funnet på Valhalla, ”gik i smuler, da den toges op”. Slike branngraver med importerte (provinsialromerske) bronsekjeler er typiske for romertid (0-400 e.Kr.) og folkevandringstid (ca. 400-550 e.Kr.). I vårt område er de vanligst i den siste delen av perioden, fra og med yngre romertid.
Et tidlig funn fra feltet som faktisk havnet i et museum, ble gjort den 30. oktober 1807 ”ved at udgrave en Jord Høj for Kiøbmand Bern Holm i Christiansand paa hans gaard Gimle (...)”. Det dreier seg om et leirkar fra yngre romertid med brente ben og trekull, samt bunnskår av et annet kar.[74] Etter alt å dømme dreier det seg om samme funn som i 1829 ble gitt til det da nyetablerte Kristiansand Museum av Bernt Holm.[75] Senere, i rektor Boyes tid, ble leirkarene og en del andre arkeologiske gjenstander gitt videre til Arendal Museum (nåv. Aust-Agder-museet). I 1959 ble disse oldsakene overført til Oldsaksamlingen i Oslo som permanent deponi. I en senere avskrift av den originale, håndskrevne tilveksten til Kristiansand Museum kan det ut fra sammenhengen se ut som om et ”gammelt Slagsverd” som Holm skjenket museet ved samme anledning, tilhørte funnet.[76]
Det er mulig at leirkarene er de samme som nevnes av Engelhart i 1824, da han skriver om Bernt Holms del av Kjempegravene at stykket ”bestod kun af Gravhöye for 16 Aar siden; de bleve udjevnede og der fandtes nogle Urner”. Tidsmessig passer det jo unektelig godt (16 år før 1824 tilsier jo 1808, mens funnet altså oppgis å være gjort den 30. oktober 1807). ”Slagsverdet”, som altså kan tenkes å være et gravfunn det også, vet vi ellers ingenting om. En tanke er at Holm hadde fått sverdet fra Ely, som visselig fant et sverd i en haug i 1813! I en annen sammenheng nevner imidlertid Engelhart at det var funnet ”Leerkar” og ”Sverd” på selve Gimle (Ronestadbakken) også.[77] Det mest trolige er da at det tapte sverdet sammen med de to leirkarene som i dag befinner seg i Oldsaksamlingen, faktisk er funnet på Gimle. I så fall representerer leirkarene fra Holms del av Kjempegravene og sverdet fra Elys stykke selvstendige – tapte – funn.
Kraft nevner at man i forbindelse med bortryddingen av haugene på Oddernes hadde funnet ”nogle Vaaben og Metalsirater”.[78]
På Gimlemoen, ca. 100-150 m vest for kirken, ble i 1941 påtruffet fire graver under flat mark. Alle gravene inneholdt leirkar av en form som er typisk for førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.-Kr.f), og i samtlige leirkar fantes brente ben. Gravene var omgitt av små, kantstilte heller. Dessverre ble bare ett av karene tatt vare på.[79]
Til eldre jernalder – romertid eller folkevandringstid – må vi antagelig henføre et funn – sikkert rester av et gravfunn – som eieren av Kjempegravene, herr Biset, gjorde i mellomkrigsårene. Det dreier seg om en del av en sverdklinge av jern og en gullfingerring. Sverdet gikk tapt, og ringen ble under 2. verdenskrig smeltet om til to gifteringer![80]
Fra merovingertid (ca. 550-800) har vi iallfall ett funn. Inne på Oddernes kirkegård er funnet deler av et enegget sverd og en liten øks fra merovingertid.[81] Fra kirkegården har vi også et sverd og en øks fra vikingtid.[82] I 1955 skal en spydspiss fra vikingtid ha blitt funnet på kirkegården.[83] Denne ser ikke ut til å ha kommet inn til Oldsaksamlingen, men kan tenkes å være identisk med den ene av to spydspisser fra vikingtid som oppbevares i Kristiansand, og som oppgis å være funnet på Oddernes. Tidligere skal det ha vært vanlig å finne våpen av jern når man åpnet nye og gamle graver på kirkegården, især på sørsiden av kirken. Oftest ble gjenstandene kastet ned i gravene igjen.[84]
Fra overgangen merovingertid/vikingtid stammer en mye omtalt båtgrav fra Tobienborg, som blant annet inneholdt et enegget sverd, en spydspiss, en ljå, en sigd, 12 pilspisser og 2 kniver.[85] Et annet båtgravfunn fra Tobienborg inneholdt ikke daterende gjenstander, men er etter all sannsynlighet fra merovingertid eller vikingtid. Her var det imidlertid bygget haug over graven.[86]
I 1954 fant man et godt bevart skjelett ½ m under markoverflaten i skjæringen på nordsiden av den daværende Oddernesveien, på brinken der Oddemarka faller av mot vest (ved Militærblokkene). Det var ikke noe kammer, og skjelettet lå orientert nord-sør. Like sør for skjelettet, i veiskjæringen mot sør, lå en jernøks med deler av skaftet bevart. Arkeologer skal ha vært på stedet og foretatt en etterundersøkelse, men det er ingen opplysninger om saken i Oldsaksamlingens arkiv.[87] Ut fra finnerens beskrivelsen av øksen synes den å ha vært av vikingtidstype.[88] Funnstedet ligger innenfor den delen av Kjempegravene som Bernt Holm kjøpte i 1798, så selv om funnomstendighetene snarest tyder på en flatmarksgrav, kan vi ikke helt utelukke at det dreier seg om en nedskåret grav under en haug som for lengst var fjernet i 1954.[89]
Med ett unntak gjelder altså for samtlige graver fra yngre jernalder og vikingtid at de kan være flatmarksgraver. Like slående er det at gravene fra disse siste århundrene av hedendommen tilsynelatende er konsentrert til området ved Oddernes kirke – flere av dem inne på selve kirkegården. Det betyr etter all sannsynlighet at den første Oddernes kirke, den som den yngre av innskriftene på Oddernessteinen omtaler, har vært reist inne på gravfeltet – på den yngste delen av det, for å være presis. Det gir spennende perspektiver. Bebyggelsesspor som er påvist i området umiddelbart vest for kirkegården kan tyde på at det fantes en stormannsgård nettopp her i slutten av vikingtiden. Men forholdet mellom bebyggelser og gravminner er svært komplekst på Odderneset, og en grundig diskusjon om temaet krever en egen artikkel.[90] Her er det gravfeltet som er vårt anliggende.
La det bare være sagt at vi kjenner bebyggelsesspor fra begynnelsen av førromersk jernalder og gjennom nær sagt samtlige arkeologiske perioder frem til og med vikingtid i området. Større, maskinelle undersøkelser har blitt foretatt av Universitetets oldsaksamling i flere omganger i 1960, 1970- og 1980-årene, først under ledelse av Elizabeth Skjelsvik, siden under ledelse av Perry Rolfsen. Som vist, har gravfeltet på høydedraget ved Oddernes kirke vært benyttet som gravplass gjennom alle disse århundrene, i noe slikt som 1500 år – og siden i 1000 år som kristen kirkegård.
De nokså sparsommelige opplysningene vi har om funn fra haugene (gull, bronsekjel, ”metallsirater”) viser, sammen med gravfeltets monumentale plassering og det blotte antallet gravminner, at vi har å gjøre med en gravplass knyttet til et fremstående sosialt sjikt. Det er det samme inntrykket som runesteinen gir i vikingtid, og den romanske steinkirken i høymiddelalder – og for så vidt også bebyggelsessporene fra alle disse periodene.
Av hele det store gravfeltet, av ”Kjempegravene”, er bare de to haugene på det nåværende høyskoleområdet intakte. Våre undersøkelser viser at vi er på trygg grunn når vi regner Pjolterhaugen og dens mindre pendant med til det store gravfeltet. Det gjør ikke disse haugene mindre verneverdige!
Hvorfor ble gravhaugene ødelagt, og når skjedde det?
Jens Kraft skrev i sin historisk-topografiske beskrivelse, som ble utgitt i 1826: ”Ikke langt fra denne Steen (runesteinen ved Oddernes kirke, vår anm.) laae forhen paa den saakaldte Oddernæs Moe, der hørte under Præstegaarden og maaskee ogsaa til Oddernæs Kongsgaard, en stor Mængde Gravhøie. Disse Høie ere nu, efterat bemeldte to Gaarde for omtrent 30 Aar siden ere udparcellerede, og Parcellerne opdyrkede, efterhaanden bleve udjævnede og ødelagte, saa at man nu kun seer et Par Stykker tilbage.”[91]
Det er nærliggende å tolke Kraft dithen at han mente det var en årsakssammenheng mellom parselldyrkingen og ødeleggelsen av gravhaugene. Det virker logisk; gravhauger måtte fjernes for å gi plass for dyrkingsarealer.
I dag kan det synes merkelig at man ikke sørget for å bevare iallfall deler av feltet. Men for to hundre år siden fantes ingen lov som beskyttet fornminner mot inngrep – den første kulturminneloven kom i 1905 – og det var neppe noen allment stor interesse for slike hauger. Riktignok etterlyste Nicolai Wergeland bl.a. ”…mynter, urner, våpen, ringer, smykker…fra den hedenske eller katolske tid…” som stedlig tillitsmann for innsamling av oldtidsminner for Selskapet for Norges Vel.[92] Men hans utspill kan jo snarere ha bidratt til ødeleggelse heller enn bevaring, siden det interessante for ham var innholdet i haugene.[93]
Sogneprest Even Meldahl Schjelderup i Oddernes fant ingen betenkeligheter med å selge grunn med påstående gravhauger til Røhl. Ikke noe sted i kildene finner vi tegn til at haugene ble ansett som interessante og verdt å ta vare på. Snarere tvert om: det kan se ut til at Schjelderup brukte gravhaugenes eksistens som salgsargument. I oppmålingsforretningen i forbindelse med Røhls kjøp av det lille triangelet fra Prestegården i 1797 uttalte Schjelderup at dette området med ”unyttigt Lyng, Kratt og Store Sandhouger (…) aldrig har været Præstegaarden til Synderlig Nytte”.[94]
Når ble gravhaugene rasert? Som nevnt ovenfor, ble det åpnet en haug på Bernt Holms eiendom 30. oktober 1807. Vi har også sett at en ”meget stor” gravhaug ble ødelagt på kaptein Elys grunn i 1813, og at en del av en haug ble fjernet ved arbeid på veien mellom Oddernes kirke og Gimle gård i 1820. Kjøpmann Wahl solgte parsellen Valhalla igjen i 1799, så bronsekjelen hans må være funnet mellom 1795 og det året. Utover dette har vi ingen kilder som nøyaktig tidfester ødeleggelse av gravhauger. I 1824 skriver Engelhart at ”Oddernes Moen har været opfyldt med Gravhøje, de ere nu udjevnede; levninger af disse mange gravhøje findes endnu paa apoteker Schulzes jordstykke ved kirken”. I 1808 lå det fortsatt mange hauger på det lille jordstykket som ble utskilt fra Kjempegravene til Schultz. Stykket ble oppmålt og tegnet av Michael Rosing, og på kartet kan tydelig sees 11 hauger innenfor parsellens grenser, to like utenfor på sørsiden (Røhls Kjempegravene), og tre på Bernt Holms tilkjøpte del av Kjempegravene vest for stykket Schultz ble eier av.[95] Bare en liten del av Kjempegravene er med på kartet, så det kan gjerne ha vært enda flere hauger intakt. Året før, i 1807, tegnet artilleripremierløytnant Christian Wilhelm Fangen et situasjonskart da en del jordstykker ble utparsellert fra Prestegården. Også her er bare en liten bit av Kjempegravene kommet med på kartet. Flere gravhauger er inntegnet. De lå dels på Røhls parsell, dels på Prestegårdens grunn.[96]
En litt yngre kilde, fra 1809, forteller at parsellen Røhl solgte til rådmann Glückstad bestod av ”Kjæmpehauer eller graver”, og stykket var helt udyrket.[97]
Det stod altså atskillige gravhauger på parsellene Røhl solgte videre til Bernt Holm, apoteker Schultz og rådmann Glückstad. Og da hadde Røhl allerede eid Kjempegravene i mange år. Som nevnt tidligere ser det ut til at bare den sørligste delen av Kjempegravene ble oppdyrket av Røhl. Den nordligste delen, der konsentrasjonen av gravhauger var størst, fikk etter alt å dømme stå urørt av Røhl inntil fradelingen av parsellene til Holm, Schultz og Glückstad.
Fra året 1802 fins beskrivelser over parsellenes dyrkingsgrad og produksjon (Jordavgiften). Da var bare en fjerdedel av Røhls parsell oppdyrket, med produksjon av høy. Kjempegravene sør for Kongsgård allé var eid av Søren Stokke. Her står det bare at ”den største del er udyrket”. Også her var det litt høydyrking. På Bernt Holms del av Kjempegravene var alt udyrket.[98] Utnyttelsen av parsellene var altså langt fra intensiv de første årene. Da var det heller ikke behov for å planere ut gravhauger.
Forholdene var annerledes da den nye matrikkelen skulle utarbeides i 1819. Bauns del var da ”vel dyrket”, Stokkes del var ”usselt dyrket”, mens Bernt Holms eiendommer var ”tålelig dyrket”. Holms jordstykker omtales under ett, det er uvisst om beskrivelsen også gjaldt for hans del av Kjempegravene. Prokurator Rogstads eiendom, som bl.a. inneholdt et tilkjøpt stykke av Kjempegravene, var ”vel dyrket”. Og kaptein Elys grunn, der storhaugen ble fjernet i 1813, var ”godt dyrket”.[99]
Samlet sett indikerer altså de ovennevnte kildene at de fleste gravhaugene kan ha blitt ødelagt i årene rundt 1810. Og da er det nærliggende å se utplaneringen i lys av den større samfunnsmessige sammenhengen.
Krigsårene 1807-14
I disse årene raste Napoleonskrigen. Danmark-Norge lå i krig med England, og nordmennene var i lange perioder avskåret fra kornforsyninger utenfra på grunn av den engelske blokaden. Både i 1808/09 og i 1813 var det regelrett hungersnød, som følge av blokade og feilslåtte avlinger. På toppen kom epidemiene, som ble langt mer alvorlige når uår og under- og feilernæring hadde gjort folk mindre motstandsdyktige mot sykdommer. Dette ga store utslag på dødeligheten. Behovet for intensivert innenlandsk korn- og potetdyrking var betydelig.
Agder klarte seg likevel bedre gjennom nødsårene enn de fleste andre landsdeler. I 1808/09 organiserte stiftamtmann Thygeson, til tross for blokaden, kornimport fra Danmark og en rasjoneringsordning som skulle sikre allmuen korn til overkommelige priser.[100] Men det ble også satset på forsert korndyrking i Kristiansands nærmeste omland. Kåre Rudjord har påvist at kornproduksjonen i Oddernes sogn økte i krigsårene, og at potetdyrkingen fikk sitt gjennombrudd.[101] Han bygger særlig på avlingsoppgaver som ble innsendt til regjeringskommisjonen. ”Alle måtte gå sammen om å skaffe mat”, skriver Rudjord.[102]
Fra sommeren 1809 kom lisensordningen i gang, og skipstrafikken til og fra landet økte sterkt. Men fra høsten 1812 ble det igjen blokkade, og denne gang ble også Agder rammet hardt. Avlingen hadde slått feil, og matmangelen ble akutt. I februar 1813 ble det i avisa Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger sendt ut en oppfordring til alle jordeiere om å dyrke så mye poteteter en kunne.[103]
Mye tyder altså på at de fleste gravhaugene ble ødelagt under Napoleonskrigen. Det økte behovet for matproduksjon som krigen tvang fram kan ha medvirket til at haugene ble utplanert.
Avsluttende bemerkninger
I dag er det bare små rester tilbake av det en gang så store jernaldergravfeltet – kalt Kjempegravene – som lå ved Oddernes kirke i Kristiansand. Takket være et rikt kartmateriale fra utparselleringen av Oddernes kongsgård i 1790-årene, har vi sikre opplysninger om et minimum av ca. 70 større og mindre hauger i området fra Marvikveien i sør til Gimlemoen i nord. Trolig har det virkelige antallet vært langt høyere. Det dreier seg om et av de mest omfattende gravfeltene vi kjenner på Agder. Kjerneområdet i det store gravfeltet på Oddernes lå et par hundre meter sør for kirken, der parsellen Kjempegravene ble dannet på 1790-tallet.
Gravminnene her var av forskjellig type – her fantes både rundhauger og langhauger, hauger med fotkjede og hauger med fotgrøft, og trolig også et antall (frittstående) bautasteiner. Dessuten kjenner vi flere flatmarksgraver fra feltet. Feltet har hatt en monumental plassering i landskapet, øverst på ryggen fra Oddernes kirke og sørover, og flere har hatt betydelig størrelse. Iallfall et par av dem kvalifiserer til betegnelsen storhauger.
De funnene vi har bevart fra feltet – og de vi bare kjenner fra omtale i skriftlige kilder fra tidlig i 1800-årene – viser at gravfeltet var i bruk senest fra romersk jernalder og frem til og med vikingtid. Gravene fra yngre jernalder og vikingtid synes å være konsentrert til området nærmest kirken og kirkegården, og brorparten av de yngre funnene er gjort på selve kirkegården.
Den tidligste kirken på Oddernes, en forløper i tre til dagens steinkirke fra 1100-årene, ser dermed ut til å være reist på den yngste delen av gravfeltet, slik at vi har for oss en kontinuitet i gravleggingstradisjon fra hedensk til kristen tid. Runesteinen som frem til 1990 stod ved kirkegårdsmuren øst for kirken, kan ha stått på en av gravhaugene som tidligere fantes i området umiddelbart vest for kirken og kirkegården, dvs. i det området der prestegårdens bygninger lå helt frem til en brann i 1759.
Våre undersøkelser tyder på at de fleste synlige gravminnene på Kjempegravene ble ødelagt og fjernet i krigsårene 1807-14, da fastlandsblokkaden og den påfølgende økningen i den hje matproduksjonen førte til en økning i korndyrkingens omfang i Oddernes sogn, samt til potetdyrkingens gjennombrudd lokalt. Men helt frem til 1960-årene fantes det synlige haugrester igjen i de sentrale deler av feltet, dvs. Kjempegravene/Tobienborg. I dag er to hauger på høgskoleområdet på Gimlemoen den eneste intakte delen av gravfeltet.
Av Terje Sødal og Frans-Arne Stylegar
Trykte kilder
Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820, utg. Kjeld Helland-Hansen, Kristiansand 1952.
Helland, Amund (1903), Norges land og folk, bd. X, Lister og Mandals amt, anden del, Kristiania.
Holm, Peter (1795-96), Forsøg til en Beskrivelse over Lister og Mandals Amter i Norge. Topographisk Journal for Norge, hefte 13, s. 1-132. Christiania.
Jørgensen, Bent (1988), Stednavne i Københavns Amt, Smørum Herred – Sydlige del, København.
Kjellevold, Gerhard (1963), Kristiansand museum 1828-1963, Oslo.
Knirk, James E. (1993), Runesteinen ved Oddernes kirke i Kristiansand, Universitetets Oldsaksamling, årbok 1991/1992, s. 175-187, Oslo.
Kraft, Jens (1826), Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Tredie del, Christiania.
Larsen, Jan Henning (1990), Oddernes i førkristen tid, Oddernes kirke 950 år, s. 13-24, Kristiansand.
Leewy, Karl (1980), Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 7, Kristiansand.
Møllerop, Oddmund (1957), Arkeologi, Torridal sorenskriveri, s. 173-271, Kristiansand.
Lian, Oddleif (2003), Konduktører og kart: Landmålere på Agder i det 18. og 19. århundre, Arkivverkets forskningsseminar Gardermoen 2003, s. 27-41, Oslo.
Rolfsen, Perry (1993), Runestein på vandring, Universitetets Oldsaksamling, årbok 1991/1992, s. 189-198, Oslo.
Rudjord, Kåre (1968), Oddernes bygdebok. Gardshistorie, Kristiansand.
Rudjord, Kåre (1974), Oddernes bygdebok. Bygdehistorie, Kristiansand.
Steen, Sverre (1941), Kristiansands historie 1641-1814, Kristiansand.
Stylegar, Frans-Arne (2004a), Some notes on earthworks and dykes in Iceland and in the North Atlantic, Archaeologica Islandica, vol. 3, Reykjavik.
Stylegar, Frans-Arne (2004b), ”Norges terskel”: Kristiansand fra bre til sagatid, Kristiansand.
Sødal, Terje (2002), Historiske kilder fra Oddernes, Høgskolen i Agder, skriftserien nr. 86, Kristiansand.
Troels-Lund, Troels (1908), Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede, b. 7, København.
Wergeland, Nicolai (1963), Christiansands Beskrivelse, Oslo.
[1] Et kortfattet arkeologisk oversyn over Oddernesområdet finnes dog i Larsen 1990.
[2] Holm, 1795-96, s. 82.
[3] H. Engelhart, udatert brev til Museet for nordiske Oldsager, København. I Riksarkivet, Avl. fra Det kgl. Bibliotek og Universitetsbibl. Håndskriftsamlingen. C. 7 a/b. Merket: ”Aflevering fra Museet for nordiske Oldsager).
[4] Munt. medd. Jan Henning Larsen.
[5] Kraft 1826, s. 559.
[6] Kraft 1826, s. 559.
[7] Lister og Mandal amts arkiv, pk. 338, legg ”Kongsgårds parseller”. Fortegnelse over alle Kongsgårds parseller, dat. 4.10.1799, SAK. Oddernes prestearkiv, pk. B-5, legg ”Festebrev og kontrakter 1762-1799”, arvefestebrev dat. 1.8.1797, SAK.
[8] ”Leerbakken” (Leirbakken) betegner dagens Vabua. Her tok man ut leire. Bakken ble i samtiden også kalt ”Oddebakken”, og det navnet er nok mye eldre. Jfr. de middelalderske Odde-gårdene som lå et eller annet sted på høydedraget ovenfor bakken. SK/0385 og SK/0037 med vedheftede oppmålingsforretninger, Mandal pantebok 7a, fol. 192b, Privatarkivsamlingen dep. 56 (Weissers arkiv, Tobienborg), nr. 16/17, domsakt 14.11.1810, SAK.
[9] Biskopens arkiv, realistisk ordnet avdeling, pk. 299, SAK.
[10] Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820, s. 168.
[11] Oddernes kongsgård var blitt etablert i 1635 ved ekspropriering og sammenslåing av gårdene Øvre og Ytre Odde, Møglestu og Østre og Vestre Ellesi. Fra etableringen og frem til statsomveltningen i 1660 var kongsgården residens for lensherrene i Agdesidens len. Etter at den nye ordningen med amt istedenfor len ble innført, residerte amtmannen vanligvis i Kristiansand. Kongsgården ble solgt i 1668, men kom tilbake i statlig eie i 1685. Fra da av var Oddernes kongsgård avlsgård for stiftamtmannen (2/3) og biskopen (1/3) i Kristiansands stift. Kongsgårdens bygninger lå nede ved Kongsgårdbukta, på sørsiden av Prestebekken.
[12] Rudjord 1974, s. 223.
[13] Leewy 1980, s. 212.
[14] Stiftamtmannens arkiv, pk. 2371, legg ”Besiktigelsesforretning over Oddernes kongsgård 1795 med kart”, oppmålingsforretning av Rosing over de åtte parsellene som ble utskilt fra stiftamtmannens del av Kongsgård, dat. 15.8.-21.9.1795, SAK.
[15] Lundsmyra ble bortfestet til og fordelt mellom byborgere allerede i 1737 (Leewy 1980, s. 210, Rudjord 1974, s. 221). I 1759 fikk mestersmed Isak Danielsen, far til den langt mer kjente Daniel Isaksen, festebrev på et stykke under kongsgården, da kalt Kleven, men senere kalt Frydenlund. Parsellen omfattet mesteparten av det som i dag er Lund torv, Marviksbakken og Vabua. (Biskopens arkiv, realistisk ordnet avdeling, pk. 299, legg ”Festebrev på Kleven”, arvefestebrev dat. 6.11.1767, med inntatt omtale av første festebrev 1759, SAK).
[16] Med dagens referanser kan området som ble utparsellert i 1795 omtrentlig angis slik: Innenfor Kongsgårdbukta-Prestebekken-Krysset Østerveien/Oddernesveien-Kjempegravene (mer presist: Gamle kirkevei som tidligere gikk gjennom Kjempegravene)-Lund kirke-Marviksveien-Valhallagata-Nye Teglverksvei-Kongsgårdbukta.
[17] Rudjord 1968, s. 635.
[18] Mandal pantebok 7a, fol. 239.
[19] Parsellgrensa i øst fulgte ikke St. Olavsvei, som først ble anlagt etter 2. verdenskrig, men den gamle kirkeveien som nå er borte.
[20] Lister og Mandal amt, kopibok nr. 24, fol. 288b, oversikt over brannforsikrede hus 31.5.1798-31.5.1799, SAK.
[21] Oppmålingsforretning 12.-13.6.1795, s. 10, Kartsamlingen, SK/0037, SAK.
[22] For eksempel Mandal pantebok 7a, fol. 31b (22.3.1794), fol. 137b (30.3.1796), 7b, fol. 571b (26.10.1794), fol. 609 (5.4.1805
[23] Oddernes prestearkiv, pk. B-5, legg ”Festebrev og kontrakter 1762-1799”, samtidig kopi av arvefestebrev dat. 1.8.1797, SAK, Mandal pantebok 7a, fol. 173b (16.10.1797) og fol. 245 (2.2.1798), SAK.
[24] Mandal pantebok 8a, fol. 392b. Oppl. fra reg.kort i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/53, SAK.
[25] Mandal pantebok 7a, fol. 31b, SAK.
[26] Lister og Mandal amts arkiv, pk. 338, legg ”Kongsgårds parseller”. Fortegnelse over alle Kongsgårds parseller, dat. 4.10.1799. Fasmer solgte sin parsell til Torjus Nilsen 25. juni 1798 (Mandal pantebok 7a, fol. 192b).
[27] Oppmålingsforretning 13.7.1797, innført i oppmålingsdokument av 12.-13.6.1795, s. 15, Kartsamlingen, SK/0037, SAK
[28] Oddernes prestearkiv, pk. B-5, legg ”Festebrev og kontrakter 1762-1799”, SAK.
[29] Oppmålingsforretning 13.7.1797, innført i oppmålingsdokument av 12.-13.6.1795, s. 15, Kartsamlingen, SK/0037, SAK.
[30] Oddernes prestearkiv, pk. B-5, legg ”Festebrev og kontrakter 1762-1799”, SAK.
[31] Mandal pantebok 7a, fol. 240, SAK.
[32] Oddernes prestearkiv, pk. B-5, legg ”Festebrev og kontrakter 1762-1799”, SAK.
[33] Mandal pantebok 9a, fol. 356b. Oppl. fra reg.kort i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/53, SAK.
[34] Mandal pantebok 8a, fol. 392b-393. Oppl. fra reg.kort i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/53, SAK.
[35] Mandal pantebok 8b, fol. 472. Oppl. fra reg.kort i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/53, SAK.
[36] Oppmålingsforretning 12.-13.6.1795, s. 4, Kartsamlingen, SK/0037, SAK.
[37] Se Stylegar 2004a for en diskusjon om slike torvgjerder i Vest-Agder.
[38] Oppmålingsforretning 12.-13.6.1795, Kartsamlingen, SK/0037, SAK.
[39] Rosing var stiftskonduktør, offentlig ansatt landmåler, fra 1774 til 1800, se Lian 2003. Han bodde i Prestviga på Odderneset, så han kjente området godt.
[40] SK/0015, situasjonskart vedheftet oppmålingsforretning dat. 26.-27.10.1780, SAK.
[41] Steen 1941, s. 304-05, orig. i Riksarkivet.
[42] Beretning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for Norges Oldsager”, Christiansand den 22 Maj 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Håndskriftsamlingen, Ms.385
[43] Rudjord 1968: 600.
[44] På flere av Rosings karter kalles partiet mellom dagens Tobienborg og Prestebekken for ”Møglestuemÿhren”. Det egentlige myrlendte terrenget her må vi ned mot bekken for å finne. Men da har vi forlatt høydedraget i øst, og det er ikke urimelig å tenke seg at dette området har vært del av et gårdsvald på flaten sør og vest for Prestebekken – altså i området der kongsgården ble anlagt i 1635.
[45] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90. Denne haugen, som altså må ha ligget nær Torridalselva og ferjestedet, kan muligens ha vært orientert i forhold til en gammel ferdselsvei – slik også flere av haugene oppe på høydedraget kan synes å ha vært.
[46] Men fra nettopp dette området har vi minst ett, kanskje to, mellomneolitiske funn som kan representere graver. Det er derfor tenkelig at haugen(e) ved Klynga tilhører en langt eldre periode enn Kjempegravene.
[47] Ibid.
[48] Et eksempel på at gravhauger ikke er vist på kartet, har vi i Rosings kart over Ronestad-Bakken – det senere Gimle – fra 1778. På kartet er ingen haugformasjoner vist, men vi vet fra senere kilder, bl.a. Engelhart, at det fantes hauger i området. SK/0010, situasjonskart vedheftet festekontrakt dat. 1778, SAK
[49] Stiftamtmannens arkiv, pk. 2371, legg ”Besiktigelsesforretning over Oddernes kongsgård 1795 med kart”, oppmålingsforretning av Rosing over de åtte parsellene som ble utskilt fra stiftamtmannens del av Kongsgård, dat. 15.-17.8.1795, SAK.
[50] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[51] Kraft 1826, s. 559.
[52] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[53] Beretning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for Norges Oldsager”, Christiansand den 22 Maj 1811, Ms.385, Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.
[54] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[55] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[56] Knirk 1993, s. 178.
[57] Se Rolfsen 1993.
[58] Ibid.
[59] Sitert etter Olsen 1954, s. 73, note 1.
[60] Dvs. Anders Matssøn Been, prost i Tveit.
[61] Ibid.
[62] Beretning ”Til den i det kongelige Selskab for Norges Vel valgte Kommision for Norges Oldsager”, Christiansand den 22 Maj 1811. I Universitetsbiblioteket i Bergen, Håndskriftsamlingen, Ms.385; Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[63] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90; Rudjord 1974.
[64] I det minste må Ronestadbakken ha navn av denne skråningen.
[65] Holm 1795-96, s. 6.
[66] Oppmålingsforretning over Kleven dat. 26.-27.10.1780, SAK.
[67] Jørgensen 1988, s. 9.
[68]Det er egentlig bare opplysningen om at steinen ble funnet en juledagsmorgen, på vei til ottesang, som antyder det sagnaktige ved Wegners beskrivelse. Troels-Lund (1908, s. 30f.) skriver om julenatten: ”Thi fra den Stund, Klokken havde lydt, skulde hvert Rige – Menneskens, Dyrenes, de usynlige Væseners – skøtte sig selv og ikke tage Vare paa hinanden. Lige saa godt og rigtigt det var at sørge for Dyrene og andre Væsener, medens Tid var, lige saa farligt var det at ville gaa videre, og især at ville stille sin Nysgerrighed ved at belure dem.” Og videre: ”Hvad der uden Tvivl – og ikke mindst i det 16de Aarhundrede – gav Kristmessen noget eget betagende, var den Følelse af fælles Fare, som opfyldte alle ved denne Lejlighed. Thi denne Stund var jo tillige de onde Aanders og de dødes, og hvis ikke de levende var mødte med saa mange Blus og Brande, skulde næppe nogen af dem være sluppen vel fra den hele Nattetur.” I folketroen er reisen til kirken juledagsmorgen ofte forbundet med fare. Om natten holdt de døde gudstjeneste i kirken, og på veien til kirke kunne man risikere å møte de underjordiske. I en svensk likpreken fra 1620 gjenfortelles et sagn om herren til Ed i Voxtorp i Jönköpings len, som sin vane tro red ut en julenatt for å delta i ottesangen, da han møtte et ”troll” i skikkelse av en jomfru som bød ham et fullt drikkehorn. Adelsmannen tok i mot hornet med den ene hånden, men hogg samtidig hodet av jomfruen med den andre, hvoretter han beholdt hornet (Nordisk familjebok, Våxtorpshornet). Sagnet (Vallerhaugsagnet) finnes en rekke steder også i Norge – det er nedskrevet av biskop Jens Nilssøn så tidlig som i 1595. Vi kjenner en variant av sagnet fra Randesund, mens den mest kjente varianten vel er den som er knyttet til Imehornet fra Mandal. Oftest er det drikkehorn som fralures de underjordiske, men kirkekalker forekommer også. Oftest er Vallerhaugsagnet knyttet til gravhauger, se for eksempel Faye 1948, s. 29. Vi skal ikke drive parallellene mellom Vallerhaugsagnet og Wegners beretning for langt. Det er likevel lett å se for seg at truer og forestillinger av denne typen kunne feste seg ved nettopp området rundt Oddernes kirke. Her måtte folk gjennom generasjoner bokstavelig talt smyge seg frem mellom gravhauger for å komme til kirke. Det anes hos Wegner at tradisjonen har knyttet overnaturlig inngripen til funnet av runesteinen (”thi folch som bode der haffde gaaitt der frem mange Hundritt gange thill faaren och haffde den alldrig thill faaren sett”). Men ellers er tradisjonen om funnet av steinen nokså nøktern, for eksempel sammenlignet med det sagnet som forteller at runesteinen ved Søgne gamle kirke skal være kastet fra Bergeheia av et troll, se Lunde 1969, s. 111. Det er for øvrig ikke uvanlig at runesteiner har blitt flyttet. Det gjelder for eksempel Galtelandssteinen i Evje. Men hadde det ikke vært for Wegners opplysning i 1639 om at steinen da stod reist på gravfeltet på Evjemoen, kunne vi ikke være sikre på at Wergelands merknad i 1811 om at steinen var flyttet til Galteland fra moen, ikke var et sagn!
[69] Innberetning. Oddernes kirkes restaurering. Oslo i mai 1929, Ulrik Hendriksen. RA, kirkearkivet.
[70] Artikkel i Sørlandet 6. oktober 1972.
[71] Vedlegg med ”Oplysninger om Christiansand og Omegn” ved Hans Engelhart i brev til W. F. K. Christie, 14. desember 1824. I Universitetsbiblioteket i Bergen, B.M.Ms.187a, nr. 90.
[72] Her sitert etter Rudjord 1974, s. 56.
[73] Wergeland 1963, s. 23.
[74] Identisk med C. 30555a-c i Universitetets Oldsaksamling.
[75] Det har ikke latt seg gjøre å oppspore de eldste, håndskrevne tilvekstene til museet (nåv. Agder Naturmuseum).
[76] Se Kjellevold 1963. Med hensyn til den ”rigt forsiret flitsbue” som Helland (1903, s. 129) hevder ble funnet i en haug på Oddernes, og som også ble gitt til KM av Bernt Holm i 1829, fremgår det tydelig av samme avskrift at den ikke har noe med de gravfunne gjenstandene å gjøre.
[77] Engelhart 1821.
[78] Kraft 1826, s. 559.
[79] C. 27283.
[80] Innberetning om en utgravning av et felt med branngroper under flat mark på Oddernes nye kirkegård av Oddernes prestegård (gnr. 38, bnr. 38), Oddernes s. & p., Vest-Agder 30.6-16.7. 1960 ved Elizabeth Skjelsvik. U.O. top. ark.
[81] C. 23836.
[82] C. 23353
[83] Møllerop 1957, s. 251.
[84] Innberetning. Oddernes kirkes restaurering. Oslo i mai 1929, Ulrik Hendriksen. RA, kirkearkivet.
[85] C. 30603.
[86] C. 30206.
[87] Elizabeth Skjelsvik, som foretok utgravninger i forbindelse med en kirkegårdsutvidelse på Oddernes i 1960 og 1961, lyktes ikke med å finne mer ut om saken, bare seks, syv år etter at funnet ble gjort og øks og skjelett øyensynlig fraktet bort av arkeologer. På denne tiden arbeidet Stavangerarkeologen Odmund Møllerop med arkeologien i Kristiansandsområdet i forbindelse med sitt bidrag til boken om Torridal sorenskriveri (Møllerop 1957). Vi vet at han besøkte Kristiansand ved flere anledninger i den forbindelse, og likeledes at han i artikkelen i ”Torridal sorenskriveri” omtaler funn som ikke ser ut til å ha blitt levert Oldsaksamlingen. Kanskje var det nettopp Møllerop som ettergravde funnstedet i 1954.
[88] Opplysninger ved Arild Ormseth, Kristiansand, i august 2004.
[89] Det finnes ellers opplysninger om at en del mynter skal være funnet i jorden ca. 300 m vest for Oddernes kirke, vel i nærheten av Gimle, se Innberetning om en utgravning av et felt med branngroper under flat mark på Oddernes nye kirkegård av Oddernes prestegård (gnr. 38, bnr. 38), Oddernes s. & p., Vest-Agder 30.6-16.7. 1960 ved Elizabeth Skjelsvik. U.O. top. ark. Dersom myntene var gamle, må vi tro at det dreier seg om et skattefunn.
[90] Se dog Stylegar 2004b.
[91] Kraft 1826, s. 559.
[92] Steen 1941, s. 511f.
[93] Likevel skal det pekes på at Bernt Holm ser ut til å ha oppbevart funnet fra 1807 i 22 år frem til det ble gitt til Kristiansand Museum kort etter at Holms var død, og at man da fremdeles mintes – vel fordi Holm hadde skrevet den ned – datoen da funnet ble gjort.
[94] Oppmålingsforretning 13.7.1797, tilført tidligere oppmålingsforretning 12.-13.6.1795, Kartsamlingen, SK/0037, SAK.
[95] Kartsamlingen SK/0051, situasjonskart 22.8.1808, SAK.
[96] Kartsamlingen SK/0050, situasjonskart uten dato vedheftet oppmålingsforretning 1807, SAK.
[97] Mandal pantebok 9a, fol. 356b. Oppl. fra reg.kort i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/53, SAK.
[98] Jordavgiften 1802, her benyttet avskrift i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/43, SAK.
[99] Matrikkelforarbeidet 1819, her benyttet avskrift i Oddernes bygdeboknemnds arkiv, dep. 693/43, SAK.
[100] Steen 1941, s. 420f.
[101] Rudjord 1974, s. 220, 278.
[102] Rudjord 1974, s. 220.
[103] Steen 1941, s. 432.
Frans-Arne H. Stylegar er kulturhistoriker, arkeolog og skribent.
31 desember 2004
27 desember 2004
Et "kloster" i Kvinesdal
Ludvig Daae skriver i sin Krønike om Kvinesdal at det ”en Fjerdingsvei fra Kvinelvens Udløb ligger paa den østlige Side en liden Gaard (før Plads under det paa den anden Side liggende Ytre Egeland), der bærer Navnet Kløstar. Heraf er opstaaet en Beretning, om at der skulde have ligget et Kloster her i Middelalderen. Saavidt jeg har kunnet mærke, kjendes dog intet Sagn herom mellem Dalens egne Folk. I ethvert Fald har Klostret aldrig været til, ja hvad mere er, paa den hele Kyststrækning lige fra Utstein ved Stavanger til Gimsø ved Skien har aldrig existeret noget Kloster.” Daaes kategoriske avvisning av en slik bokstavelig tolkning av navnet Kloster, er senere godtatt uten forbehold, blant andre av Ånen Årli i bygdebøkene for Kvinesdal.
Daaes polemikk er etter alt å dømme rettet mot riksarkivar Christian C. A. Lange, som i 1856 hadde utgitt sin De norske Klostres Historie i Middelalderen, som fremdeles er det mest brukte referanseverk innen denne delen av vår middelalderhistorie. Han hadde notert følgende om Kloster i Kvinesdal:
”Desuden har man paavist Klostre paa forskjellige Steder omkring i Stiftet. Under Gaarden Egeland i Kvinesdals Sogn, Lister Fogderi, ligger en Plads Klostret, lige ved Kvines-Elvens Udløb i Feddefjord, netop hvor den udstrakte Hvinesheid ender. Dette Stedsnavn vækker, hvis det er gammelt, Formodning om, at en klosterartet Indretning her har været til. (…) Maaske har her været et Hospitium; thi vel ligger Stedet nu ude af den alfare Vei, men i ældre Tider, da Rideveien fra Stavanger til de østligere Fjeldbygder gik nordligere end nu og over Heiderne, laa Liknes lige i Veien, naar man fra Fedde skulde til Bjelland og Setersdalen.”
Men Daae, som bodde i dalen under oppveksten, kjente altså ikke til noen tradisjon kvinesdølene imellom, om at det noensinne skulle ha ligget et kloster eller et hospitium på Egeland. Men noen tiår før hadde Jens Kraft vist til nettopp en slik tradisjon, når han i sin Topographisk-Statiske Beskrivelse over Kongeriget Norge skrev om ytre Egeland at ”under hvilken sidste er Pladsen Klosteret, hvor det formodes forhen et Kloster har staaet.”
Og når Lange refererer at dette ”Udentvivl er (…) samme Sted, som Mørch betegner ved Liknes Kloster, efter den nærliggende Hovedkirke”, og viser til 1700-tallstopografen Anders Mørch, er det all grunn til å tro at det tidligere faktisk eksisterte muntlig tradisjon om et kloster i Kvinesdal. Anders Mørch (1756-1834) var en norsk prest, med stor og for sin samtid typisk interesse for fortiden. Hans mange notater og brev ligger på Nasjonalbiblioteket, håndskriftsamlingen.
Første gang gården Kloster omtales i skriftlige kilder, er i 1661. Da heter det at ”Closterit er et Støcke Eng som bruges under Ytre Egeland och saaes dertil Een Tønde Hafre Korn och føder tvende Kiør.” Den gang bodde det to husmenn i Kloster. Hvor gammel bosetningen og navnet er, vet vi ikke. Det er mulig at det dreier seg om en ødegård fra middelalderen som er tatt opp igjen i 1660-årene. Navnet kan under enhver omstendighet gå tilbake til middelalderen. Foruten Kloster, har vi bevart navnene Klosterbekken og Klosterøyna. Sameiet mellom Slimestad og ytre Egeland på Klosterøyna kan i og for seg tyde på at ”klosteret” skal søkes i en tid forut for etableringen av de historiske gårdsgrensene. Men vi kan ikke se bort fra navneskifter, og ei heller at navnet ”Closterit” faktisk viser til stedets angivelig avsides beliggenhet, slik Oluf Rygh i sin tid mente.
Vi kjenner ikke bakgrunnen for at Anders Mørch omtaler ”klosteret” som Liknes kloster. Kan hende fantes det på hans tid en tradisjon om at det var på Liknes klosteret hadde ligget? I så fall kan stedsnavnet Kloster muligens vise til en virksomhet som stod i forbindelse med ”klosteret”, nemlig laksefisket i Åna, som har vært drevet til langt opp i nyere tid. Fra andre steder vet vi at klostergeistligheten drev det stort innenfor fiskerivirksomhet.
I teorien finner vi to åpenlyse muligheter for slike tidlige klostre, eller eventuelt anlegg for munker eller nonner, i vikingtid og tidlig middelalder. Den ene er at en koloni av hellige menn eller kvinner, lik den som er sagnbelagt for Selja ved Stadlandet, kunne ha slått seg ned i Liknesområdet. Dette faller likevel temmelig usannsynlig, selv uten sagnbelegg, da slike kristne grupper søkte seg til de mest avsidesliggende og øde steder – ikke til tett befolkede og sentrale bygdelag som Kvinesdal.
Den andre muligheten er den tradisjon som nordmenn møtte på sine reiser i nordvest-Europa på 1000-tallet, nemlig at konger og adelsmenn opprettet klostre for senere å kunne gravlegges der. Et kloster hadde flere prester enn en kirke, dermed ble det lest flere bønner, hvilket var til stor hjelp for den avdøde.
Kirken formulerte på 11- og 1200 tallet en rangordning med hensyn til gravsted: katedraler, deretter klosterkirker og så som et sistevalg en forsamlingskirke (sognekirke). Grunnlaget for denne rangordning lå i frekvensen av forbønner ved de respektive typer kirker; jo flere bønner, jo mer hjelp til avdødes sjel. For den offisielle teologien var det ikke nærheten til kirkens altere med relikvier som var det avgjørende, men at det var mange prester som leste forbønner. Av den grunn var da også de aller fleste kirker som ble bygd av Vest-Europas øverste elite på 1000- og 1100-tallet, som gravsted for dem selv, klosterkirker.
Teoretisk sett, og med utgangspunkt i det sterke nærvær av aristokrati i Kvinesdal i alle fall i middelalderen, kunne det være grunlag for en klosteropprettelse i bygda på et tidlig tidspunkt. For selv om noen på et tidspunkt forsøker å opprette et kloster, er det ikke gitt at en slik institusjon lar seg opprettholde. I Danmark kjennes klosteranlegg alt fra 1000-årene. Man vet ikke meget om dem, men trolig har de hatt kort levetid. Det er ikke sikkert at det er noe annet enn mangelen på skriftlige kilder som støtter postulatet om at det aldri ble etablert noen klosterinstitusjon mellom Gimsøy og Stavanger. Det er for så vidt ingenting i veien for at slike tidlige klostre fantes også i det senere Stavanger bispedømme, uten at det har nedfelt seg i skriftlige kilder. Både i Holum (Fodnebø) og i Arendal finnes så vel tradisjon som stedsnavnsmateriale som muligens viser til klosteranlegg av samme type som kan ha eksistert i Kvinesdal
Daaes polemikk er etter alt å dømme rettet mot riksarkivar Christian C. A. Lange, som i 1856 hadde utgitt sin De norske Klostres Historie i Middelalderen, som fremdeles er det mest brukte referanseverk innen denne delen av vår middelalderhistorie. Han hadde notert følgende om Kloster i Kvinesdal:
”Desuden har man paavist Klostre paa forskjellige Steder omkring i Stiftet. Under Gaarden Egeland i Kvinesdals Sogn, Lister Fogderi, ligger en Plads Klostret, lige ved Kvines-Elvens Udløb i Feddefjord, netop hvor den udstrakte Hvinesheid ender. Dette Stedsnavn vækker, hvis det er gammelt, Formodning om, at en klosterartet Indretning her har været til. (…) Maaske har her været et Hospitium; thi vel ligger Stedet nu ude af den alfare Vei, men i ældre Tider, da Rideveien fra Stavanger til de østligere Fjeldbygder gik nordligere end nu og over Heiderne, laa Liknes lige i Veien, naar man fra Fedde skulde til Bjelland og Setersdalen.”
Men Daae, som bodde i dalen under oppveksten, kjente altså ikke til noen tradisjon kvinesdølene imellom, om at det noensinne skulle ha ligget et kloster eller et hospitium på Egeland. Men noen tiår før hadde Jens Kraft vist til nettopp en slik tradisjon, når han i sin Topographisk-Statiske Beskrivelse over Kongeriget Norge skrev om ytre Egeland at ”under hvilken sidste er Pladsen Klosteret, hvor det formodes forhen et Kloster har staaet.”
Og når Lange refererer at dette ”Udentvivl er (…) samme Sted, som Mørch betegner ved Liknes Kloster, efter den nærliggende Hovedkirke”, og viser til 1700-tallstopografen Anders Mørch, er det all grunn til å tro at det tidligere faktisk eksisterte muntlig tradisjon om et kloster i Kvinesdal. Anders Mørch (1756-1834) var en norsk prest, med stor og for sin samtid typisk interesse for fortiden. Hans mange notater og brev ligger på Nasjonalbiblioteket, håndskriftsamlingen.
Første gang gården Kloster omtales i skriftlige kilder, er i 1661. Da heter det at ”Closterit er et Støcke Eng som bruges under Ytre Egeland och saaes dertil Een Tønde Hafre Korn och føder tvende Kiør.” Den gang bodde det to husmenn i Kloster. Hvor gammel bosetningen og navnet er, vet vi ikke. Det er mulig at det dreier seg om en ødegård fra middelalderen som er tatt opp igjen i 1660-årene. Navnet kan under enhver omstendighet gå tilbake til middelalderen. Foruten Kloster, har vi bevart navnene Klosterbekken og Klosterøyna. Sameiet mellom Slimestad og ytre Egeland på Klosterøyna kan i og for seg tyde på at ”klosteret” skal søkes i en tid forut for etableringen av de historiske gårdsgrensene. Men vi kan ikke se bort fra navneskifter, og ei heller at navnet ”Closterit” faktisk viser til stedets angivelig avsides beliggenhet, slik Oluf Rygh i sin tid mente.
Vi kjenner ikke bakgrunnen for at Anders Mørch omtaler ”klosteret” som Liknes kloster. Kan hende fantes det på hans tid en tradisjon om at det var på Liknes klosteret hadde ligget? I så fall kan stedsnavnet Kloster muligens vise til en virksomhet som stod i forbindelse med ”klosteret”, nemlig laksefisket i Åna, som har vært drevet til langt opp i nyere tid. Fra andre steder vet vi at klostergeistligheten drev det stort innenfor fiskerivirksomhet.
I teorien finner vi to åpenlyse muligheter for slike tidlige klostre, eller eventuelt anlegg for munker eller nonner, i vikingtid og tidlig middelalder. Den ene er at en koloni av hellige menn eller kvinner, lik den som er sagnbelagt for Selja ved Stadlandet, kunne ha slått seg ned i Liknesområdet. Dette faller likevel temmelig usannsynlig, selv uten sagnbelegg, da slike kristne grupper søkte seg til de mest avsidesliggende og øde steder – ikke til tett befolkede og sentrale bygdelag som Kvinesdal.
Den andre muligheten er den tradisjon som nordmenn møtte på sine reiser i nordvest-Europa på 1000-tallet, nemlig at konger og adelsmenn opprettet klostre for senere å kunne gravlegges der. Et kloster hadde flere prester enn en kirke, dermed ble det lest flere bønner, hvilket var til stor hjelp for den avdøde.
Kirken formulerte på 11- og 1200 tallet en rangordning med hensyn til gravsted: katedraler, deretter klosterkirker og så som et sistevalg en forsamlingskirke (sognekirke). Grunnlaget for denne rangordning lå i frekvensen av forbønner ved de respektive typer kirker; jo flere bønner, jo mer hjelp til avdødes sjel. For den offisielle teologien var det ikke nærheten til kirkens altere med relikvier som var det avgjørende, men at det var mange prester som leste forbønner. Av den grunn var da også de aller fleste kirker som ble bygd av Vest-Europas øverste elite på 1000- og 1100-tallet, som gravsted for dem selv, klosterkirker.
Teoretisk sett, og med utgangspunkt i det sterke nærvær av aristokrati i Kvinesdal i alle fall i middelalderen, kunne det være grunlag for en klosteropprettelse i bygda på et tidlig tidspunkt. For selv om noen på et tidspunkt forsøker å opprette et kloster, er det ikke gitt at en slik institusjon lar seg opprettholde. I Danmark kjennes klosteranlegg alt fra 1000-årene. Man vet ikke meget om dem, men trolig har de hatt kort levetid. Det er ikke sikkert at det er noe annet enn mangelen på skriftlige kilder som støtter postulatet om at det aldri ble etablert noen klosterinstitusjon mellom Gimsøy og Stavanger. Det er for så vidt ingenting i veien for at slike tidlige klostre fantes også i det senere Stavanger bispedømme, uten at det har nedfelt seg i skriftlige kilder. Både i Holum (Fodnebø) og i Arendal finnes så vel tradisjon som stedsnavnsmateriale som muligens viser til klosteranlegg av samme type som kan ha eksistert i Kvinesdal
25 desember 2004
Håkon Melberg og "dansk tunge"
I vikingtiden ble Viken gjerne regnet som en del av den danske innflytelsessfæren. Men hvor langt tilbake i tiden kan dette forholdet etterspores? Språkforskeren Håkon Melberg (1911-1990) fra Halden mente at ikke bare daneveldet i Viken, men alle de skandinaviske nasjonene og de nordiske språkene, var et resultat av en militær og kulturell ekspansjon fra Danmark på 500-tallet e.Kr.
Haldenseren Melberg var kanskje mest kjent som krigshelt og XU-agent. Noen kjente ham også som romanforfatter – og, sammen med broren Sam, som en av jiu-jitsu-sportens pionerer her i landet. Men den allsidige lektoren var i første rekke språkforsker. I 1953 gav han ut tobindsverket Origin of the Scandinavian Nations and Languages. Den sentrale hypotesen i verket var den at de nordiske språkene – som i sagatiden gikk under fellesbetegnelsen “dansk tunge” – var et resultat av en dansk erobring i perioden fra yngre romertid til merovingertid.
Melberg var elev av filologen Carl Marstrander ved Universitetet i Oslo. Da førstnevnte forlot universitetet i 1937, skrev Marstrander at Melberg var en av de mest lovende unge lingvister som hadde vært ved universitetet i den siste mannsalder.
Om Origin skrev den kjente danske språkmannen Poul Diderichsen i et privat brev til forfatteren at ”man vil næppe i fremtidige undersøgelser over folke- og sprognavne slippe godt fra at overse det teoretiske grundlag De har givet. Mest spændende har det dog været at følge, hvordan de utallige upåagtede detailler i lyset af Deres teori får klar mening.”
Likevel fikk Melbergs teorier liten oppslutning, og det er få som kjenner hans arbeid. Filologen Arne Torp kommenterte i en aviskronikk i 1998 at ”så vidt eg kjenner til, har ingen norsk forskar nokon gong uttala seg om teorien i det heile, trass i at boka faktisk er skriven her i landet av ein nordmann. Kva grunnen til dette kan vere, skal eg ikkje spekulere i her, men eg synes Melberg kunne ha god grunn til å kjenne seg både såra og vonbroten over denne øyredøyvande togna frå sine eigne landsmenn, når det han faktisk seier at han vil invitere til med boka, er fagleg debatt kring teorien.”
Hva var det så Håkon Melberg hevdet? Utgangspunktet hans var at islandske forfattere helt frem til 1300-årene refererte til sitt eget språk som ”dansk tunge”. Denne språkbruken finner vi f. eks. hos Snorre Sturlason (1179-1241). Han bruker i flere sammenhenger uttrykket ”dansk tunge” om språket i de nordiske landene, selv om verken han eller andre islendinger regnet seg som daner. Likevel kalte altså Snorre språket sitt for dansk.
Melberg pekte på at det finnes mange paralleller til slik språkbruk. En USA-amerikaner eller en kanadier vil f. eks. kalle språket sitt engelsk, og ikke amerikansk eller kanadisk, men ingen av dem vil regne seg som engelskmenn. Språk og etnisk identitet er med andre ord to ulike størrelser, men det finnes en sammenheng mellom dem. Det er ikke tilfeldig at språket i USA og (deler av) Canada kalles engelsk; navnet vitner om en godt kjent og dokumentert kolonisering av engelskmenn, på samme måte som navnet England forteller om en langt tidligere kolonisering av de Britiske øyer, der bl.a. folk fra Angeln i Sønderjylland deltok.
Melberg mente at sammenhengen var en tilsvarende når islendinger på 1200-tallet mente seg å snakke dansk. Han hevdet at årsaken måtte være en dansk erobring eller kolonisering av det vide landområdet som i dag omfattes av Sverige og Norge. Melbergs hypotese bygger på et vell av kilder – skrifthistoriske, sagnhistoriske og arkeologiske i tillegg til lingvistiske.
Det var først etter at han hadde formulert sin hypotese for første gang, at Melberg gjorde seg kjent med den danske 1200-tallsforfatteren Saxo Grammaticus’ bok om Danenes bedrifter. Saxo, en samtidig av Snorre Sturlason, skrev et historieverk på latin om de danske kongene fra den eponymiske Dan i den grå oldtid og frem til Saxos egen samtid. Som historisk kildeskrift er Saxos verk høyst omstridt, men han har antagelig hatt tapte sagahåndskrifter å bygge på.
Men Saxos beretning gjengir altså et hendelsesforløp der danene fra yngre romertid og frem til midten av 500-tallet skal ha lagt under seg hele Skandinavia. Disse erobringene kulminerer med en viss kong Frode og hans allierte, høvdingen Eirik den målspake fra Rennesøy i Rogaland. Fredsperioden som fulgte, kalles av Saxo ”frodefreden”, og som en fredelig periode i en fjern fortid er ”frodefreden” også kjent av Snorre, bl.a. i Skaldskaparmål.
Arne Torp skriver i den nevnte kronikken:
”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr. Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”
Fra arkeologisk side har de danske våpenofferfunnene fra romertid og folkevandringstid bidratt til et helt nytt syn på maktforhold og militær kapasitet i den perioden Meldal behandler. Flere nye studier konkluderer med at det danske området fra og med yngre romertid går over fra å være en ”honningkrukke” som hadde trukket til seg plyndringstokter fra mindre heldig stilte naboregioner, til å bli en offensiv militærmakt som gjennomførte storskala angrep mot bl.a. den skandinaviske halvøy.
Om Melberg hadde rett, vet vi likevel ikke. Men han reiser viktige spørsmål om opphavet til de nordiske språkene – og om opprinnelsen til daneveldet. Det ligger en stor forskningsoppgave og venter her, både for historikere, arkeologer og språkforskere.
Kilder
Håkon Melberg 1953. Origin of the Scandinavian Nations and Languages. An introduction, I-II. Halden: Eget forlag.
Arne Torp 1998. Begynte dansketiden på 500-talet? Kronikk i Aftenposten, 21. august 1998.
Kjell Venås 2000. "Dansk tunge" og Håkon Melberg. Syn og Segn 4/2000.
Se ellers:
http://www.ivarfylling.com/
Haldenseren Melberg var kanskje mest kjent som krigshelt og XU-agent. Noen kjente ham også som romanforfatter – og, sammen med broren Sam, som en av jiu-jitsu-sportens pionerer her i landet. Men den allsidige lektoren var i første rekke språkforsker. I 1953 gav han ut tobindsverket Origin of the Scandinavian Nations and Languages. Den sentrale hypotesen i verket var den at de nordiske språkene – som i sagatiden gikk under fellesbetegnelsen “dansk tunge” – var et resultat av en dansk erobring i perioden fra yngre romertid til merovingertid.
Melberg var elev av filologen Carl Marstrander ved Universitetet i Oslo. Da førstnevnte forlot universitetet i 1937, skrev Marstrander at Melberg var en av de mest lovende unge lingvister som hadde vært ved universitetet i den siste mannsalder.
Om Origin skrev den kjente danske språkmannen Poul Diderichsen i et privat brev til forfatteren at ”man vil næppe i fremtidige undersøgelser over folke- og sprognavne slippe godt fra at overse det teoretiske grundlag De har givet. Mest spændende har det dog været at følge, hvordan de utallige upåagtede detailler i lyset af Deres teori får klar mening.”
Likevel fikk Melbergs teorier liten oppslutning, og det er få som kjenner hans arbeid. Filologen Arne Torp kommenterte i en aviskronikk i 1998 at ”så vidt eg kjenner til, har ingen norsk forskar nokon gong uttala seg om teorien i det heile, trass i at boka faktisk er skriven her i landet av ein nordmann. Kva grunnen til dette kan vere, skal eg ikkje spekulere i her, men eg synes Melberg kunne ha god grunn til å kjenne seg både såra og vonbroten over denne øyredøyvande togna frå sine eigne landsmenn, når det han faktisk seier at han vil invitere til med boka, er fagleg debatt kring teorien.”
Hva var det så Håkon Melberg hevdet? Utgangspunktet hans var at islandske forfattere helt frem til 1300-årene refererte til sitt eget språk som ”dansk tunge”. Denne språkbruken finner vi f. eks. hos Snorre Sturlason (1179-1241). Han bruker i flere sammenhenger uttrykket ”dansk tunge” om språket i de nordiske landene, selv om verken han eller andre islendinger regnet seg som daner. Likevel kalte altså Snorre språket sitt for dansk.
Melberg pekte på at det finnes mange paralleller til slik språkbruk. En USA-amerikaner eller en kanadier vil f. eks. kalle språket sitt engelsk, og ikke amerikansk eller kanadisk, men ingen av dem vil regne seg som engelskmenn. Språk og etnisk identitet er med andre ord to ulike størrelser, men det finnes en sammenheng mellom dem. Det er ikke tilfeldig at språket i USA og (deler av) Canada kalles engelsk; navnet vitner om en godt kjent og dokumentert kolonisering av engelskmenn, på samme måte som navnet England forteller om en langt tidligere kolonisering av de Britiske øyer, der bl.a. folk fra Angeln i Sønderjylland deltok.
Melberg mente at sammenhengen var en tilsvarende når islendinger på 1200-tallet mente seg å snakke dansk. Han hevdet at årsaken måtte være en dansk erobring eller kolonisering av det vide landområdet som i dag omfattes av Sverige og Norge. Melbergs hypotese bygger på et vell av kilder – skrifthistoriske, sagnhistoriske og arkeologiske i tillegg til lingvistiske.
Det var først etter at han hadde formulert sin hypotese for første gang, at Melberg gjorde seg kjent med den danske 1200-tallsforfatteren Saxo Grammaticus’ bok om Danenes bedrifter. Saxo, en samtidig av Snorre Sturlason, skrev et historieverk på latin om de danske kongene fra den eponymiske Dan i den grå oldtid og frem til Saxos egen samtid. Som historisk kildeskrift er Saxos verk høyst omstridt, men han har antagelig hatt tapte sagahåndskrifter å bygge på.
Men Saxos beretning gjengir altså et hendelsesforløp der danene fra yngre romertid og frem til midten av 500-tallet skal ha lagt under seg hele Skandinavia. Disse erobringene kulminerer med en viss kong Frode og hans allierte, høvdingen Eirik den målspake fra Rennesøy i Rogaland. Fredsperioden som fulgte, kalles av Saxo ”frodefreden”, og som en fredelig periode i en fjern fortid er ”frodefreden” også kjent av Snorre, bl.a. i Skaldskaparmål.
Arne Torp skriver i den nevnte kronikken:
”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr. Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”
Fra arkeologisk side har de danske våpenofferfunnene fra romertid og folkevandringstid bidratt til et helt nytt syn på maktforhold og militær kapasitet i den perioden Meldal behandler. Flere nye studier konkluderer med at det danske området fra og med yngre romertid går over fra å være en ”honningkrukke” som hadde trukket til seg plyndringstokter fra mindre heldig stilte naboregioner, til å bli en offensiv militærmakt som gjennomførte storskala angrep mot bl.a. den skandinaviske halvøy.
Om Melberg hadde rett, vet vi likevel ikke. Men han reiser viktige spørsmål om opphavet til de nordiske språkene – og om opprinnelsen til daneveldet. Det ligger en stor forskningsoppgave og venter her, både for historikere, arkeologer og språkforskere.
Kilder
Håkon Melberg 1953. Origin of the Scandinavian Nations and Languages. An introduction, I-II. Halden: Eget forlag.
Arne Torp 1998. Begynte dansketiden på 500-talet? Kronikk i Aftenposten, 21. august 1998.
Kjell Venås 2000. "Dansk tunge" og Håkon Melberg. Syn og Segn 4/2000.
Se ellers:
http://www.ivarfylling.com/
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Over stokk og stein
Året er 1666, og Kirsti Olsdatter fra Furnes står for retten. Anklagen: Svartekunster. Kirsti innrømmet at hun kunne fire bønner, og at hun ...
-
Den berømte vikingen Rane «den vidfarne» var Olav Haraldssons fosterfar og våpenbror, og den som tok med den da tolvårige Olav på hans før... -
13. juni 1848 var en skjellsettende dato på gården Dåreid i Spind, Farsund kommune. Denne dagen for over 150 år siden var det utskiftning på...
-
Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenst...