Makt og bebyggelse på Ringerike i vikingtid og tidlig middelalder

Mens fagdebatten om Halvdanshaugen på Stein har pågått en stund, har det arkeologiske vikingtidsmaterialet fra Ringerike sjelden vært gjenstand for systematiske studier. Man har bare i liten grad forsøkt å konfrontere den norrøne sagatradisjonens opplysninger om Ringerike med det bildet oldsaksfunn og fornminner kan gi. På tross av praktfunn som det fra Gjermundbu, er den arkeologiske vikingtiden i landskapet omkring Tyrifjorden lite synlig i litteraturen. Dette i kontrast til de siste århundrene av eldre jernalder, der gravfunn som dem fra Sætrang og Veien, og bebyggelseskomplekset knyttet til sistnevnte felt har fått fortjent oppmerksomhet. Men Ringerikes vikingtid er en studie verdt. Den her foreliggende artikkel har til sikte å belyse noen sider ved landskapets vikingtid; dog med noen streiflys over periodene forut for og – særlig – etter vikingtiden.

Ringerike: topografi og kommunikasjonslinjer
Ringerike består av de nåværende kommunene Ringerike og Hole, og har et samlet areal på 1750,6 kvadratkilometer, derav 1289 kvadratkilometer vann og utmark (figur 1). I sør ligger innsjøen Tyrifjorden, 134 kvadratkilometer stor. Tyrifjordens vannspeil ligger 63 meter over havet. Nord for fjorden strekker et bølget slettelandskap seg nesten opp til Randsfjorden på Hadeland. På vestsiden av Tyrifjorden ligger Tyristrand og det vide skogsområdet Holleia (høyeste punkt 712 meter over havet). Øst for fjorden finnes skogsområdene Krokskogen og Nordmarka på et platå 400-700 meter over havet.
En mils vei nord for Tyrifjorden ligger byen Hønefoss, som fikk bystatus først i 1851. Her møter Randselva fra Randsfjorden Begna fra Sperillen, og sammen danner de Storelva som munner ut i Tyrifjorden. Området ved Storelva preges av terrasser og meandere. Det går to dalfører ut vest for Hønefoss – den ca. 35 km lange Soknedalen mot vest og den ca. 50 km lange Ådalen mot nordvest. Gjennom Soknedalen renner Sokna. Den munner ut i Tyrifjorden et lite stykke vest for munningen av Storelva. Sperillen er en tre mil lang innsjø i Ådalen. I den nordvestlige enden av Sperillen ligger Nes. Mellom Soknedalen og Ådalen har vi et fjellområde som går opp i 1200 meter (Jacobsen 1984).
På vestsiden av Tyrifjorden er det grunnfjell, mens resten av Ringerike tilhører det geologiske Oslofeltet. Det gjør at det særlig i Hole kommune finnes bevart mange geologisk sett unge bergarter. Det gjelder for eksempel den såkalte Ringerikesandsteinen. Krokskogplatået består av vulkanske bergarter. I lavlandet ved Tyrifjorden finnes marine avsetninger (Elgersma og Asheim 1998:12). I dette området, de sentrale delene av Hole og Ringerike kommuner, finnes noen av de beste åkerbruksområdene i landet.
Navnet Ringerike - ringenes rike - kan tyde på at bredbygdene mellom Tyrifjorden og Randsfjorden ble oppfattet som en fastere politisk størrelse alt i yngre jernalder (Stemshaug i NSL, se også Koht 1921:12, Hougen 1929; for et annet synspunkt, se Krag 1971). Navnet ”Ringerike” opptrer for første gang i den eldste innskriften på Alstadsteinen fra Toten, ca. år 1000 (Olsen 1941:133ff.). I sagakildene regnes Ringerike med til Opplandene og Eidsivatingslagen (Halvorsen 1995:51f.). Det latinske historieverket Historia Norvegiæ fra slutten av 1100-årene deler landet i tre hoveddeler: kystdistriktene (maritima), Opplandene (montana) og Finnmarken. Montana begynner ved Gautlands (Värmlands) grense i øst og innbefatter 4 patrias og 12 provinciæ: 1) Raumenes og ringenes rike med tilhørende landskaper (Toten, Land, Sigdal m. fl.), 2) Telemark med Råbyggelag, 3) Hedmark med Elvdalene (Østerdalen) og 4) Gudbrandsdalen med Lom m. v. (Monumenta historica norvegiæ, min uthevn., jfr. Stylegar 2002). I kirkelig forstand soknet Ringerike likeledes til Opplandene. Landskapet lå, som Opplandene for øvrig, til Hamar bispedømme fra opprettelsen i 1153 og frem til reformasjonen, men fulgte ikke Hadeland og de øvrige Opplandslandskapene inn i det (gjen-)opprettede Hamar bispedømme i 1864, da Ringerike forble en del av Oslo (Christiania) bispedømme.
Denne skiftende tilknytningen – mellom Opplandene på den ene siden og Viken/Oslofjordområdet på den annen – er illustrerende for Ringerikes rent geografiske posisjon mellom de egentlige innlands- eller opplandsbygdene og kysten. Denne situasjonen gav landskapet en sentral stilling i transportlandskapet på Østlandet. Ringerike, det vil si sentralområdet ved nordenden av Tyrifjorden, var nemlig noe av et samferdelsknutepunkt. Ferdselskorridorene opp Soknedalen til Hallingdal og opp Ådalen/Begnadalen til Valdres er gamle, og av høy alder er nok også veien over Krokskogen de tre milene ned til Sandvika ved Oslofjorden. Hadelendingene hadde en av sine viktigste veier til kysten over Ringerike. I et større perspektiv gikk én av de to hovedledene over land mellom Øst- og Vestlandet om Tyrifjorden – Ringerike (Steen 1942:249). Med sine betydelige jordressurser og sentrale kommunikasjonsmessige beliggenhet var Ringerike et naturgitt senter. Herfra kunne man, for eksempel, utøve kontroll over transporten av jern fra Valdres, Hallingdal og de egentlige Opplandene (Martens 1981).

BEBYGGELSESSTRUKTUR
Områdene nord for Tyrifjorden har i dag den største bosetningstettheten, og de arkeologiske funnene fra tidlig jordbrukende tid og fremover viser at dette forholdet har dype røtter. På Tyristrand er bebyggelsen konsentrert i et belte langs fjorden, mens den i Soknedalen og Ådalen i hovedsak er knyttet til dalførene. Holleia, Krokskogen, Nordmarka og området mellom Ådalen og Soknedalen er skogsområder, og har ikke fast gårdsbosetning.
De nåværende kommunene Hole og Ringerike er sammensatt av de tidligere kommunene Hole (en del av storkommunen Ringerike fra 1963-1976), Tyristrand (Ringerike), Hønefoss (Ringerike), Norderhov (Ringerike) med sognene Norderhov, Haug og Soknedal og Ådal (Ringerike). Ringerike er oppdelt i en rekke større og mindre, men klart avgrensede bebyggelsesdistrikter eller bygder (fig. 2). Den delen av nåværende Hole kommune som ligger mellom Tyrifjorden i vest og Steinsfjorden i øst, benevnes med bygdenavnet Røyse. Den vestlige halvøy av Røyse kalles Røysetangen eller Bønsnesfjerdingen, den østlige Årnes. Gårdene på Steinssletta i Hole kommune går under navnet Steinsfjerdingen. Bygdelaget omkring Hole kirke kalles Holefjerdingen. Den østlige bredden av Tyrifjorden, fra Sundvollen og sørover, kalles Utstranda. Tyristrand, Stranda eller Strandingsfjerdingen betegner den vestre bredden av Tyrifjorden. Gårdene i nordenden av Steinsfjorden kalles Vegårdsfjerdingen eller Finnefjerdingen, mens grenda i den nordøstre enden av fjordarmen betegnes Åsabygda. Soknedalen er, som vi har vært inne på, Soknadalføret, og Ådalen er Begnadalføret. Norderhov sogn kaltes også Norderhov fjerding. Gustav Indrebø hevder at navnet ”Walbonde fiordong” eller Valbondefjerdingen, som ut fra det eneste kildebelegget vi har iallfall har omfattet Åsabygda, viser til et eldre *Val(a)bú, som han mener har betegnet Norderhov sogn øst for Storelva og Steinsfjerdingen i Hole. Heradsbygda kalles gårdene mellom Hønefoss og nedre Soknedalen. Dette distriktet kalles i et middelalderdokument for Ydings herad. Haug sogn i tidligere Norderhov kommune kaltes oftere Vangsbygd eller Vangsfjerdingen. Den delen av Haug sogn som ligger vest for Randselva, kalles Ullerål. Den høyereliggende delen av Haug sogn på østsiden av elven betegnes Åsbygda. (etter NG og Indrebø 1935:198ff.) (figur 3).
Sentralt i flere av disse mindre bebyggelsesdistriktene finnes en konsentrasjon av slike navnetyper som karakteriserer sentrale lokaliteter av ulikt slag i jernalder og vikingtid (figur 4). Det dreier seg om organisatoriske (det vil si slike som har sammenheng med fortidig sosial, politisk, militær og/eller kultisk organisasjon) og teofore (gudebetegnende) navnetyper (jfr. Brink 1996, 1999, Hellberg 1986). Termer som har vært i bruk i jernalder og vikingtid for å betegne sentrale lokaliteter av forskjellig slag, er blant annet sal, husar, åker (akr), vang (vangr), horg (harg/horgr), haug (haugr), stav (stafr), *al, hov (hof), ve (vé) og voll (vollr). I noen tilfeller viser disse termene til sentrale bebyggelser med hallbygninger, i andre til forsamlingsplasser, innendørs eller utendørs kultsteder, administrasjonsgårder med videre (Brink 1999:424f.). Det har dessuten vært foreslått at leddet borg i enkelte stedsnavn kan vise til hallbygninger (Herschend 1997:26, jfr. Näsman og Roesdahl 2003:284). I Heradsbygda, for eksempel, ligger gårdene Ve, Veien, Veksal og Oppsal sentralt plassert, og omgitt på alle kanter av bebyggelser med ”vanlige” navn. Det samme mønster finner vi i Vangsbygd, med gårdene Sætrang (-vang), Haug, Løken og Borger. I det store, sammenhengende bebyggelsesdistriktet som omfatter Norderhov kirkebygd og Steinsfjerdingen, har vi foruten kirkestedet Norderhov, Bråk og Frok (-akr), kanskje også det uforklarte Hønen, som har vært forsøkt satt i sammenheng med gudenavnet Hœnir (men se Harsson 1999). I Hole kirkebygd finnes Onsaker, Frøyshov, Frøyhov, Ulleren og Helgeland.
Lars Hellberg har i flere sammenhenger behandlet det han betegner som ”närvaron av kungliga ämbetsmän” i stedsnavnene ”vid centralorterna” – navn av typen Karleby, Svenneby, Smedby, Tegneby osv. (Hellberg 1984a:136, jfr. 1984b) – altså mer eller mindre det samme fenomen som Birgit Arrhenius fra et arkeologisk ståsted kaller ”mångmannagårdar” (Arrhenius 1998). Sammensetninger med appellativer og –by har en viss utbredelse i Sørøst-Norge, men ser ikke ut til å opptre like regelmessig i tilknytning til sentrale bebyggelsekomplekser her som i en del svenske eksempler (Brink 1999, jfr. Pedersen et al. 2003). Svenby i Modum ligger på vestsiden av Tyrifjorden, nær grensen mellom Modum og Ringerike kommuner, og det er ikke umiddelbart innlysende om denne bebyggelsen relaterer seg til en sentralbebyggelse lenger nord på Ringerike eller til én lenger sør i Modum, kanskje i traktene omkring Heggen kirke.
Det er grunnlag for å hevde at dette karakteristiske mønsteret har sammenheng med at de ulike bebyggelsesdistriktene på Ringerike også representerer forskjellige bebyggelseshierarkier, med røtter i eldre jernalder eller tidligere. Støtte for et slikt synspunkt finnes i det arkeologiske materialet. Storhaugene – gravhauger med diameter på 20 m eller mer – er i meget stor utstrekning konsentrert til de nevnte sentrale bebyggelsene (figur 5). Det finnes fire slike konsentrasjoner: én i Heradsbygda (Veien og Follum), én i Vangsbygd (Sætrang, Løken, Haug, Klekken, Knestang og Gjermundbu), én i det sentrale Norderhov (Tanberg og Rå) og én på Røyse (Frøyshov og Hole). Dessuten har vi en gruppe tvilsomme storhauger på Hov i Ullerål. Den eneste storhaugen som ikke direkte slutter seg til sentralområdene i hvert bebyggelsesdistrikt, er Halvdanshaugen på Stein i Hole. Det er innenfor de samme miljøene at de store jernaldergravfeltene på Ringerike finnes: Veien i Heradsbygda, Stavhella på Tanberg/Trygstad i Norderhov, Frøyshov på Røyse og Sætrang i Vangsbygd (NF, s. 146-147). Ser vi på romersk importsaker i gravene på Ringerike, er bildet langt på vei det samme: Funnene fra Sætrang og Veien, begge fra Eggers periode C3, står i en klasse for seg – også om vi hever blikket og betrakter Norge som helhet, men også By (C3) og Hundstad (C2) på Røyse er representert med importfunn (Eggers 1951, Hougen 1929:108ff., Keyser 1836, Lund Hansen 1987, Slomann 1959). Lil Gustafsons undersøkelser på Veien viser hva slags monumental bebyggelse som fantes i sentralområdene på Ringerike (Gustafson 2000, Martens og Gustafson 2001).
Om de mindre bebyggelsesdistriktene på Ringerike alt i eldre jernalder har vært organisert som lokale gods – med en ”hovedgård” eller, helst, en ”mångmannagård” omgitt av underliggende bebyggelser, kanskje drevet av ufrie, slik Dagfinn Skre finner i sitt Romerikemateriale – kan ikke avgjøres uten grundigere studier (jfr. Skre 1998; 1999). Men det er hevet over tvil at for eksempel den militære ledelsesfunksjonen som mannen i den rike yngre romertidsgraven fra Sætrang har hatt, forutsetter et betydelig ressursgrunnlag, og det er rimelig å tenke seg at kontroll over et lokalt jordegods har utgjort noe av dette grunnlaget. Sætrangmannen er, ved siden av den gravlagte i Flagghaugen på Avaldsnes på Karmøy i Rogaland, den eneste representant for det øverste sjiktet i det militære hierarkiet – slik vi kjenner det fra Illerupfunnet på Jylland – i det norske gravmaterialet (muntlig meddelelse Jørgen Ilkjær).
Det synes ellers lite fruktbart å betrakte de enkelte bebyggelsesdistriktene isolert. Vel kan Veien/Ve oppvise flere av de trekk (sakrale navnetyper, rike gravfunn, bebyggelser med hallbygninger etc.) som vi kjenner fra sør-skandinaviske sentralplasser (Gustafson 2000:115f.). Men det er mer karakteristisk at de forskjellige elementene opptrer med en viss spredning i de fire nabobygdene Heradsbygd, Vangsbygd, Norderhov og Hole/Røyse. Når det gjelder Gudme på Fyn og en rekke andre viktige funnmiljøer fra jernalder i Sør-Skandinavia, har det vist seg at de også utgjør omfattende komplekser. For Gudmes vedkommende handler det om et omlag 100 kvadratkilometer stort landskapsrom rundt de mest funnrike bosetningsområdene i utkanten av dagens Gudme-landsby. På Ringerike ville så vel Veien som Sætrang, Norderhov og deler av Hole rommes innenfor et tilsvarende areal. Dette komplekset, som innbefatter de beste jordbruksområdene og så godt som samtlige sentrale funnmiljøer fra jernalder i nåværende Ringerike og Hole kommuner, er det nærliggende å oppfatte som et multifunksjonelt sentralplasskompleks av høy status. Det er vanskelig å dra direkte sammenligninger mellom dette Ringerike-komplekset og andre skandinaviske sentralplasskomplekser, men det finnes en del likhetstrekk mellom situasjonen ved Tyrifjorden og den omkring Tune i Østfold (Pedersen et al. 2003).
Så langt om jernalderen på Ringerike, som et bakteppe. Hva så med vikingtiden på Ringerike?

NOEN ASPEKTER VED DET RITUELLE SYSTEMET PÅ RINGERIKE I VIKINGTIDEN
Det rikeste av de to mannsgravfunnene fra Gjermundbu (Gjermbu) i Haugsbygd står i en klasse for seg blant vikingtidsfunnene på Ringerike (Grieg 1947). Funnet ble gjort i den minste av to storhauger på gården og inneholder foruten et rikt våpenutstyr (sverd, 2 spyd, 2 økser, 4 skjoldbuler), hjelm og ringbrynje og et omfattende rideustyr (2 stigbøyler, 2 sporer, 5 eller 6 munnbitt). Vi kommer tilbake til Gjermundbufunnet. Først skal vi for oversiktens skyld se på noen kvantitative aspekter ved Ringerikes vikingtidsfunn, i hovedsak forhold knyttet til våpensammensetning.
Generelt er det stor forskjell i antallet gravfunn mellom eldre jernalder (romertid og folkevandringstid) og vikingtid. I det indre østlandsområdet, i fylkene Akershus, Hedmark, Oppland og Telemark, øker antallet funn kraftig i vikingtid. I Buskerud og Vestfold er funnøkningen mindre, men tydelig. Østfold utgjør sammen med Agder-fylkene et unntak fra det generelle bildet. Her er det nemlig klart flere funn fra den eldre perioden enn fra den yngre. Men det finnes betydelige regionale forskjeller innenfor hvert av disse områdene. For Østfolds del kan det vises at det er i kystdistriktene vi har å gjøre med en nedgang i antallet gravfunn, mens indre deler av fylket kan oppvise en økning i funnmengde som kan sammenlignes med for eksempel den i Akershus (Pedersen et al. 2003). Et tilsvarende skille mellom kyst og innland finnes likeledes i Aust-Agder (Larsen 1984, jfr. Stylegar 2004).
Av de 63 vikingtidsfunnene fra Ringerike som kan kjønnsbestemmes, er bare 11 kvinnegraver, det vil si ca. 17 prosent. Det er et lignende forholdstall som i flere andre sørnorske innlandsdistrikter (se Hofseth 1999), jfr. Romerike som har en kvinneandel på 16 prosent i vikingtidsgravene (etter Skre 1996). Gravene på Ringerike er generelt rike på gjenstander. Mannsgravene har i snitt flere gjenstander enn kvinnegravene, og det gjelder også for Buskerud som helhet. Det er svært få kleberkar i gravene – som ellers i Buskerud og i Oppland, men i motsetning til for eksempel Akershus. Det finnes et betydelig innslag av rangler i funnene, og både hesteutstyr i form av bisler og jordbruksredskaper (sigder, ljåer, løvkniver etc.) er vanlige i gravene her. Ingen av disse forholdene skiller Ringerike fra de andre indre østlandsbygdene – eller fra Vestfold.
Men Ringerike kan også oppvise trekk ved gravskikken som skiller landskapet fra Buskerud fylke som helhet. For det første er det flere gravfunn fra eldre jernalder enn fra vikingtid på Ringerike, mens fylket som sådan har en overvekt av vikingtidsfunn (Engelstad 1929; 1930). Eivind Engelstads beregningsgrunnlag er selvsagt utdatert (61 funn fra eldre jernalder mot 26 vikingtidsfunn), men det holder trolig fremdeles stikk at funnene fra romertid og folkevandringstid dominerer – om enn ikke i den grad som Engelstads tall indikerer. Totalt har vi nå 89 mer eller mindre sikre gravfunn fra vikingtid i regionen (figur 6 og 7).
Ser vi på mannsgravene, viser det seg at det relativt sett er en stor andel våpengraver på Ringerike (figur 8). Således inneholder 44 av de 52 sikre mannsgravene våpen. På Østlandet (minus Østfold og Vestfold) inneholder 74 prosent av våpengravene bare ett våpen (Solberg 1985:66), og forholdet er det samme (75 prosent) på Ringerike. Til sammenligning er tallet for Vestfold 63 prosent og for ytre Østfold 62 prosent (etter Forseth 1993, Pedersen et al. 2003). Også Romerike avviker fra bildet Bergljot Solberg får frem for Østlandet som helhet; tallet der er 58 prosent (etter Skre 1996). For den sørøstlige delen av Aust-Agder er tallet 57 prosent, mens det innenfor Jan Henning Larsens undersøkelsesområde i Rogaland er rundt landsgjennomsnittet med 70 prosent (etter Larsen 1978).
Én øks funnet alene er vanligst, dersom vi betrakter landet som helhet. Ringerike skiller seg imidlertid ut – her er det like vanlig med sverd (14 funn) som med øks (14 funn) i funnene med ett våpen. På Romerike er forholdet mellom økser og sverd tilnærmet det samme – med en svært liten overvekt for sverd. I ytre Østfold dominerer sverdene, men ikke meget. Vestfold, derimot, har en mer ”normal” fordeling med en svak dominans av økser i funnene med ett våpen – 37 prosent økser mot 34 prosent sverd (Forseth 1993). På Hadeland er enkeltvåpengraver med økser i flertall (Pedersen 1989).
24 av våpengravene på Ringerike inneholder sverd, tilsvarende 55 prosent (figur 9). Østlandet som helhet (minus Østfold og Vestfold) har derimot sverd i 37 prosent av våpengravene (Jakobsson 1992:141, jfr. Solberg 1985). Det store innslaget sverd i Ringeriksfunnene har imidlertid paralleller i bygdene rundt Oslofjorden, samt på Romerike. Således har ytre Østfold sverd i 58 prosent av våpengravene, mens tallet for Vestfold (unntatt Kaupang) er 53 prosent, og for Romerike 57 prosent (etter henholdsvis Pedersen et al. 2003, Forseth 1993 og Skre 1996). I den sørvestlige delen av Aust-Agder er prosentandelen sverd i våpengravene så høy som 62 (etter Larsen 1978). I de prestegjeld i Vest-Agder og Rogaland som Larsen behandler, inneholder 52 prosent av våpengravene sverd (Larsen 1978).
16 prosent av våpengravene på Ringerike inneholder kombinasjonen sverd, spyd og øks (”fullt” våpensett). For så vel Romerike som Vestfold dreier det seg om 14 prosent av våpengravene. Prosentandelen for ytre Østfold er 11 prosent. I landskapene lenger vestover ser det ut til å være en synkende tendens: Vest-Agder har 12, mens de prestegjeldene Larsen behandler i Rogaland og Sunnhordland begge har 9 prosent graver med ”fullt” våpensett blant våpengravene. Aust-Agder skiller seg markant ut med 26 prosent slike graver.
Ytre Østfold har imidlertid en relativt liten andel våpengraver dersom man betrakter gravene fra vikingtid som helhet, slik at den sammenligningen halter, og det samme gjelder til en viss grad også Aust-Agder. Vestfold har derimot en stor andel våpengraver, og det samme har Romerike. Vestfold og Romerike er da også de regioner som Ringerike har mest til felles med hva gravskikken angår, men det er ikke snakk om identisk gravleggingspraksis.
De nære forbindelsene mellom Ringerike og Vestfold har vært fremhevet av flere forskere (for eksempel Forseth 1993:273f., Myhre 1992). Det er jo også – selvsagt – det bildet Snorre og den islandske sagatradisjonen gir (se for eksempel Krag 1991), men da knyttet til Opplandene generelt og ikke spesielt til Ringerike. I det arkeologiske materialet finnes det interessante fellestrekk i den rituelle praksis knyttet til gravlegging mellom Ringerike og Vestfold, men også mellom Ringerike og Romerike. Samtidig kan det altså påvises noen distinkte forskjeller mellom Ringerike og henholdsvis Romerike og Vestfold – for eksempel er kleberkar, som er så utbredt i gravene på Romerike og i Akershus fylke som helhet, meget sjeldne i Ringeriksgravene, som de er det i Buskerud overhodet. I noen henseende er det overensstemmelse mellom Ringerike og Opplandene forøvrig. Det gjelder for eksempel den høye andelen våpengraver med én våpenkategori.
Det finnes selvsagt også trekk ved gravskikken som forener hele dette vide sørøstnorske området (men i mindre grad Østfold). Jeg tenker for eksempel på fordelingen av sverd av M- og i noen grad C-typen, forekomsten av ryttergraver og rangler osv. Larsen fant i sin studie at skillet mellom østnorsk og vestnorsk vikingtidsmateriale går ved Lindesnes (Larsen 1978). Det er klart at gravskikken på Ringerike, som den på Romerike – ”nabolandskapet” øst for Krokskogen og Nordmarka – på flere vis slutter seg til et kystorientert sørøst-norsk område som vi kan kalle Viken med tilstøtende landskap. Men gravskikken på Ringerike har altså sine særtrekk, slik at det er grunnlag for å hevde at landskapet i vikingtiden utgjorde et rituelt system for seg (jfr. Svanberg 2003) – med sin egen dialekt innenfor det sørøstnorske ”gravspråket” (figur 10 a-b).

GJERMUNDBU
Til sammen har vi på Ringerike i overkant av 90 gravfunn og løsfunn som med rimelighet kan antas å representere gravfunn eller deler av slike (jfr. Solberg 1985 for en generell vurdering av de løsfunne våpens og gjenstanders status). 55 av funnene kan kjønnsbestemmes ut fra gravgodsets sammensetning. 9 av disse er kvinnegraver, tilsvarende ca. 16 prosent.
Generelt inneholder ikke gravfunnene på Ringerike særlig mange gjenstander. Det kan anskueliggjøres dersom man studerer AOT-verdien (”Antall Oldsaks-Typer”) i funnene. Medianverdien er så liten som 1. Dersom vi ekskluderer alle funn som har AOT lik 1, det vil si løsfunnene og et mindre antall ”sikre” gravfunn, får vi en medianverdi på 3,5. Gjermundbufunnet, som har AOT lik 38, er altså noe av et særsyn i Ringerikematerialet, mens sekundærgraven, Gjermundbu II, med sin AOT på 3 ligger nær gjennomsnittet.
Vi har et par mannsgraver til som i Ringerikesammenheng må karakteriseres som meget rike på gjenstander. Det dreier seg først og fremst om funnene fra Hen i ytre Ådal og Haukedalen i Lunder. Men inventaret i disse gravene er nokså ordinært; sverdet i funnet fra Søndre Hen er således et M-sverd - ”vikingtidens mest allment utbredte sverdtype, ”sosialt” tilhørende det brede lag av folket”, som Charlotte Blindheim har skrevet (1999:81). Det er mengden av gjenstander som utmerker gravene. Selv om antallet funn er for lite til å trekke sikre slutninger, er det ikke urimelig å tenke seg at disse funnene – lokalisert til gode gårder utenfor sentralområdet ved Tyrifjorden – representerer gravskikken hos et sjikt av ”skrytbønder”, rettslig frie og vel også selveiende bønder (”skrytbönder” er egentlig Erik Lönnroths betegnelse på de runesteinsreisende bøndene i Øst-Sverige i 1000-årene, se Lönnroth 1983). Som ”skrytbønder” betraktet, er gravutstyret temmelig moderat i mengde og uttrykk – i det minste dersom vi sammenligner med de mest ”overlessede” mannsgravene i det østnorske innlandet, slik som Byglandgraven fra Morgedal i Telemark.
Annerledes stiller det seg åpenbart med Gjermundbumannen. Gjermundbu I er trolig, hva kvaliteten på gravutstyret angår, den rikeste mannsgraven fra vikingtiden i Norge – etter skipsgravene fra Gokstad i Sandefjord, skipsgraven fra Haugen i Rolvsøy og kammergraven fra samme sted. Helge Braathen daterer Gjermundbugraven til siste halvdel av 900-årene (Braathen 1989:88). Ikke minst det faktum at det inneholder rideutstyr i form av sporer og stigbøyler, understreker Gjermundbufunnets spesielle karakter (figur 11, 12). Noen ”skrytbonde” er det helt sikkert ikke vi har med å gjøre i dette tilfellet. Men gravgodset har heller ikke det overregionale preg som er så fremtredende ved de nevnte gravene. Tvert imot finnes det for flere av oldsakenes vedkommende, parallellfunn fra Ringerike eller et av nabolandskapene.
Selve rytterutstyret, konkretisert ved stigbøylene, er av en hovedtype som kjennes fra andre ryttergraver på Opplandene, for eksempel Homerstad i Stange, Hedmark (C. 4979-99), og likeledes Tranby i Lier, Buskerud (C. 4620-31, Braathens type C2). Sverdet, et praktvåpen av S-typen, har paralleller i ett eller to andre vikingtids gravfunn fra selve Ringerike. C. 5402 fra Løken i Hole har hjalt av S-typen, og kan således betegnes som et parallellfunn – uten at sverdene skal oppfattes som identiske (figur 13). Når det gjelder C. 19735 fra Hundstad i Hole, er det bare sverdknappen som er bevart, men den synes å være av samme form som dem fra Gjermundbu og Løken (Grieg 1947). S-sverdene, som var i bruk gjennom mesteparten av 900-årene (Müller-Wille 1970), kjennes videre fra flere andre ryttergraver i det indre østlandsområdet: funnene fra Åker, Vesterhaug og Viker på Hedemarken og Horgen i Nes i Akershus (Braathen 1989).
I disse henseende slutter Gjermundbufunnet seg altså til andre funn i regionen. Og det er helst innenfor denne regionale konteksten at funnet skal forstås.
Verdt å legge merke til er også at Gjermundbugraven ikke er den eneste ryttergraven på Ringerike. Av sikre ryttergravfunn har vi to til, begge fra Hundstad i Bønsnesfjerdingen (C. 7236-39, 7293 og C. 16699-17000). C. 7236-39 inneholder blant annet en spore, et sverd, flere økser, og en jernkjel, mens C. 16699-17000 foruten en stigbøyle består av sverd, spyd, øks, skjoldbule, flere pilspisser, munnbitt med videre. Dessuten foreligger det usikre opplysninger om funn av sporer fra Tanberg i Norderhov og Sætrang i Haugsbygd (NF, s. 143, Slomann 1959:12). De to sikre ryttergravene foruten Gjermundbu, kommer med andre ord fra én av de gårder som også med hensyn til andre funn (det sannsynlige S-sverdet C. 19735) kan sammenstilles med Gjermundbu. Det er følgelig grunn til å regne med at Gjermundbufunnet er en del av et større miljø på Ringerike. Hva representerer så dette miljøet?
Dersom vi anlegger et perspektiv likt det Dagfinn Skre gjør for de romerikske ryttergravenes del, ligger veien åpen for å tolke funnet inn i en regional ramme (Skre 1998). Skre ser for seg at ryttergravene fra 900-årene representerer begravelsene til menn som har hatt en særlig militær status knyttet til den tidlige kongemakten, ikke direkte som kongstjenere (”lendmenn”) (jfr. Braathen 1989), men som militære leder (”sveithøvdinger”) underordnet regionale kongsmenn. En lignende forståelsesmodell har vist seg mulig å applisere når det gjelder ryttergravene i to andre regioner, Østfold og Aust-Agder (Pedersen, Stylegar og Norseng 2003, Stylegar 2004). Selv om enkelte av ”ryttergravsgårdene” på Østlandet er kjent som kongsgårder i senere tid, og selv om enkelte gravfunn av høyeste status (kongelig?) inneholder rideutstyr (Borrefunnet), så er det – kontra Braathen – mer påfallende hvordan ryttergravene er lokalisert til bebyggelser som synes å være av noe lavere rang, og hvordan gravene selv i hovedsak ikke tilhører den høyeste rangklassen. Ryttergravene synes i stort monn å opptre i løse grupper rundt kongsgårder eller bebyggelser som ut fra skriftlige kilder eller en kombinasjon av skriftlige kilder og arkeologiske funn og fornminner, kan antas å ha hatt funksjon som regionale maktsentra i siste del av yngre jernalder. I Østfold ser det ut til å være tilfelle med Tune. På Ringerike er Stein i Hole en like åpenbar kandidat til posisjonen som regionalt maktsenter og bebyggelse av høyeste rang, og nettopp på Stein kan man tenke seg at han har sittet, han som ryttergravsmennene på Gjermundbu og Hundstad har sverget troskapsed til.[1] Og det er mot Stein at vi nå vender oppmerksomheten.

STEIN
Det arkeologiske materialet – rettere sagt gravfunnene – taler sitt temmelig klare språk om at det har foregått en tyngdepunktforskyvning på Ringerike en gang mellom eldre folkevandringstid og vikingtid. I den eldre perioden er det ikke bare kvaliteten på funnene (Sætrang og Veien), men også det blotte antallet gravfunn som bidrar til inntrykket av maktkonsentrasjon i sentralområdene i Vangsbygd og Heradsbygd. Festet på et kart viser gravfunnene fra vikingtid med like stor tydelighet at tyngdepunktet nå ligger i Hole og Norderhov. Forholdet er blitt bemerket av flere (Jacobsen 1984:191, Gustafson 2000:114). Det tilgjengelige funnmaterialet tyder på at skiftet kan ha foregått i overgangen mellom eldre og yngre jernalder, slik også Harald Jacobsen peker på (1984:179).
Av de fem merovingertidsfunnene fra de mer sentrale strøkene nord for Tyrifjorden, kommer fire fra et lite område nord og nordvest for Steinsfjorden, og bare ett fra Heradsbygda (C. 5168, en skjoldtornspenne fra Veien). Kvaliteten på merovingertidsfunnene fra Norderhov er slående. Således har vi to graver med toppknappsbuler fra nabogårdene Frok (C. 14397) og Rå (C. 2476) (figur 14). I landet ellers er slike buler kun kjent i funn fra Åker i Vang, Hedmark, og Torgård i Tiller, Sør-Trøndelag (Gudesen 1980:52). Tidsmessig plasserer de seg i første halvdel av 600-årene, og de opptrer sammen med ringsverd, stempelornert remgarnityr med videre (”Åker-komplekset”, se Rolfsen 2000). I Europa finnes toppknappsbulene i utpregede toppsjiktsgraver som Krefeld Gellep, Morken og Sutton Hoo, og de kjennes også fra Vendel og Valsgärde (Gudesen 1980:52). Funnene fra Frok og Rå underbygger at de toneangivende miljøer som funnene fra Sætrang og Veien representerer i yngre romertid og folkevandringstid, er tilstede i fullt monn også i tidlig merovingertid, men de synes samtidig å vise at dette høystatussjiktet i innledningsfasen av yngre jernalder har sitt sete i området sør og øst for Storelva.
Ett enkelt funn tyder på at tyngdepunktforskyvningen i retning Norderhov kan ha vært i gang enda tidligere: Det eneste gullbrakteatfunnet på Ringerike, en løsfunnet D-brakteat (C. 465), skriver seg fra Hårum på Steinssletta.
Men hva er det kildemessige grunnlaget for å gi nettopp Stein en avgjørende rolle innenfor dette komplekset i yngre jernalder? En kombinasjon av fire forhold: 1) Halvdanshaugen, 2) de skriftlige kildenes vitnesbyrd, 3) analogien med situasjonen for enkelte sørskandinaviske stormannsgårder i yngre jernalder, samt 4) den senere eiendomshistorien. Det tilgjengelige kildematerialet kan dessuten tolkes dithen at en større del av Steinsfjerdingen på et tidspunkt har vært organisert som et lokalt gods, med en hovedgård omgitt av et antall underliggende plasser (”gårdsæder”) og leilendingsgårder. Og før den tid lå det kanskje et kongelig pfalz-inspirert anlegg på Stein..?
1. Flere har pekt på den karakteristiske beliggenheten til skipshaugene på Gokstad og Oseberg, og det har vært trukket paralleller til Halvdanshaugens plassering i forhold til lokaltopografien i denne delen av Ringerike. Typisk for dem – som for de storhaugene som gjemte Tuneskipet og Rostadskipet i Rolvsøy i Østfold – er at de synes å være anlagt i en viss avstand fra eldre gravplasser med høystatusgraver. Forholdet mellom Rolvsøy og sentralområdet på Raet i Tune på motsatt side av Visterflo er illustrerende (Pedersen, Stylegar og Norseng 2003). Det finnes en klar kontinuitet, men ikke plasskontinuitet. Storhauger av slike dimensjoner som Halvdanshaugen, ser i stor utstrekning ut til å tilhøre merovingertid og vikingtid (Pedersne et al. 2003). Storhaugene bygges i en viss avstand fra de store gravplassene fra eldre jernalder. For Halvdanshaugens del, dreier det seg om det store feltet på Stavhella/Tanbergmoen på Tanberg.
2. Den senere sagatradisjonen hevder at regionale herskere på Ringerike hadde sete på Stein, først og fremst gjennom beskrivelsene av Halvdan Svartes begravelse, som knyttes til Stein i Ågrip, Fagrskinna, Heimskringla og Flateyjarbok (Harsson 2000:29ff.). I den sene Ragnarssona þáttr i Hauksbók heter det dessuten om den legendariske Sigurd Hjort at han hadde setet sitt på Stein på Ringerike. Kildene for tåtten er på den ene siden en tapt redaksjon av Ragnars saga, og på den annen den tapte Skjoldunga saga (McTurk 1991:56).
Tore Hermundsson Vigerust refererer til Stein som ”av av Opplandenes store kongsgårder” (gjengitt etter Harsson 2000:99). Eyvind Fjeld Halvorsen skriver i tilslutning hertil følgende: ”Det er ikke urimelig at det ligger historiske hendinger bak sagnet om at Halvdan svarte (…) hadde Stein som en av sine kongsgårder” (1998:8). Likeledes har Halvard Bjørkvik i et utrykt arbeid trukket frem blant annet Stein som én av den tidlige kongemaktens faste støttepunkter på Opplandene (gjengitt etter Andersen 1977:295).
3. Finnes det en bebyggelseshistorisk side ved plasseringen av storhauger som Halvdanshaugen? Eller, sagt på en annen måte: Markerer storhaugene selve sentralbebyggelsene, og har vi da i slike tilfeller som Stein – der indikatorer for makt og sentralitet er fraværende i eldre jernalder – å gjøre med stormannsgårder som er nyanlagt i yngre jernalder? Spørsmålet er relevant også for andre områder enn Ringerike. Eksemplet med Tune og Rolvsøy er illustrerende i så måte. Problemstillingen er heller ikke ulik når det gjelder Borre i Vestfold. Det arkeologiske funnmaterialet og fornminnene i Borres nærområde er temmelig ordinære frem til merovingertiden, da storhaugfeltet etableres. Lenger nord, i Våle og Botne, finnes imidlertid et kompleks av bebyggelser der både arkeologiske funn og toponymisk miljø (stedsnavnene) peker ut et sentralområde i jernalder – kanskje en parallell til det mer kjente komplekset i søndre Vestfold, i nåværende Larvik og Sandefjord kommuner (Skre og Stylegar 2004).
I noen tilfeller, hvorav Borre og Rolvsøy muligens er to, synes det meningsfullt å tolke storhaugene som nekropoler tilhørende bebyggelser i noen avstand fra gravfeltet. Avstanden fra storhaugene i Rolvsøy til de antatte sentralbebyggelsene ved Tune kirke er ca. 5 km (ibid.). Men vi kjenner også stormannsbebyggelser som ser ut til å etableres først i yngre jernalder. I Danmark dreier det seg for eksempel om Tissø og Mørup, i Sverige først og fremst om Valsgärde, Adelsö og Fornsigtuna i Mälardalen, men også Borg i Östergötland (Magnus 2002:15f., Herschend 2003:84).
Rent arkeologisk lar det seg ikke avgjøre om den ene eller andre tolkningen er den riktige, uten at selve bebyggelsen(e) er påvist. I tilfellet Halvdanshaugen kan initiativet til haugbyggeriet ha kommet fra bebyggelseskomplekset omkring Tanberg og Norderhov, eller det kan ha kommet fra Stein. Et argument for at Halvdanshaugen ”tilhører” Stein, har vi imidlertid i senere eiendomsforhold.
4. Da Stein for første gang omtales i skriftlige samtidskilder, i 1300-årene, består gården av (minst) to jevnstore bygselenheter som begge tilhører prosten ved Mariakirken i Oslo (Halvorsen 1998:19f.).
Den kongelige kapellgeistligheten var blitt opprettet av Håkon V. Magnusson, med Mariakirken som kollegiatkirke. I et brev av 13. juni 1300 (DN XXI, 5) vises det til at kongen har gitt eiendommer blant annet på Ringerike til kirkens presteskap, og det går videre frem av samme brev at han også tidligere har donert gods. Det er vanskelig å tenke seg andre enn kongemakten som giver i tilfellet Stein. Biskop og konge tok imot bøter i jordegods, og dessuten kunne de få gaver av de mindre jordeiere på Ringerike, mens institusjoner som Mariakirken ikke hadde noen spesiell tilknytning til landskapet og trolig i altoverveiende grad har fått sitt gods fra kongemakten (Halvorsen 1955, jfr. Holmsen 1941:27). Eyvind Fjeld Halvorsen mener at giveren har vært Håkon V. selv, enten i forbindelse med kroningen i 1299 eller i 1300 (1998:21). Til prosten ved Mariakirken lå også Steins nabogård i sør, Rud (Halvorsen 1955). Margit Harsson tenker seg at Rud har vært gitt ved samme anledning, og at gården har ligget under Stein (2000:56).
Et brev fra 1356 inneholder et vitnemål opptatt i forbindelse med en strid om fiskeretten i to bekker i Åsabygda, innerst i Steinsfjorden (DN IV, 301, jfr. Halvorsen 1954). Det fremgår av vitnemålet at det før ”Dauden” hadde vært (minst) to brukere på Stein, Ogmund kærir og Arnstein. Om førstnevnte heter det dessuten at han bodde i sørgården (j sudergardinum a Steini). Det dreier seg utvilsomt om de samme to bygselenheter som går igjen i kilder fra 1500- og 1600-årene, og som på det tidspunktet var jevnstore – hver med 3 skippund i skyld (Harsson 2000:110).
Det er lite rimelig at en slik todeling har foregått mens Steins fremdeles var krongods. Sannsynligheten taler for at delingen er et resultat av en egalisering (egalisering innebærer at alle bruksenheter gjøres jevnstore) etter at prosten ved Mariakirken hadde overtatt eiendomsretten. I så fall skal vi helst tenke oss at Stein har vært brytegård (det vil si at gården har vært drevet av en gårdsforvalter, kalt bryte) i høymiddelalderen. Brytegårdsdrift kjennes fra Danmark og Sverige, og Andreas Holmsen mener at en lignende ordning har vært utbredt på kongelige storgårder her til lands (Holmsen 1966:78). Dagfinn Skre antar at det ”også i det normale stormannshusholdet har (…) vært en bryte. I middelalderen var det slik at herren fikk større avkastning av en brytegård enn av en gård som var satt bort til en leilending. Det har sammenheng med at hele overskuddet av driften på en brytegård, når brytens lønn var trukket fra, tilhørte herren, mens av en leilendingsgård fikk han en fastlagt landskyld” (Skre 1998:42).
Mats Ridderspore beskriver Ravlunda i Skåne som bestående av en hovedgård og ”dels ett antal gårdar som kan motsvara normalstora landbogårdar under huvudgården, och dels ett antal småenheter (gårdsæder) vars innehavare kan ha stått för driften av huvudgårdsjorden”. Han antar at disse tre nivåene har eksistert samtidig (Ridderspore 1998:172). Når vi møter slike gårder igjen i senmiddelalderen, er hovedgårdene ofte delt mellom flere leilendinger – jordeieren hadde gjennomført en egalisering. Samtidig hadde de små ”gårdsædene” eller husmannsplassene i mange tilfeller forsvunnet eller blitt slått sammen til selvstendige leilendingsgårder (Myrdal 1999:126f.). Krisen i senmiddelalderen betydde at de underliggende plassene ofte ble stående uten husmenn, og innebar således slutten for brytegårdsdriften. En brytegård med fem underliggende plasser kunne for eksempel erstattes av to mellomstore leilendingsgårder, som nok gav mindre utbytte til jordeieren, men som til gjengjeld gav relativt sikker avkastning, og heller ikke medførte store investeringer fra jordeierens side – i motsetning til brytegårdsdriften. På dette viset ble jevnstore leilendingsgårder vanligere i Danmark på 1400-tallet, mens husmannsbrukene så godt som forsvant (Porsmose 1999:183f.).
Når det gjelder Stein, kan prosten ved Mariakirken ha gjort lignende vurderinger. Stein har vært regnet for en av de største gårdene i Buskerud, og egalisering kan ha vært en strategi for å sikre seg størst mulig landskyldinntekter av gården med lavest mulig investeringer – slik det ikke er urimelig å tenke seg at en geistlig jordeier med fast sete i Oslo ville ha ønsket. Er det da noen spor etter ”gårdsæder” og leilendinggårder knyttet til hovedgården Stein? Ja, det synes å være det. Rud er alt nevnt, og her indikerer altså eiendomsforholdene en form for samhørighet med Stein. Det er rimelig å tolke forholdet mellom Stein og Rud som et mellom hovedgård og leilendinggård. Flere kandidater finnes. Bjørnstad, som ligger på Steinssletta vest for Stein, lå i middelalderen i sin helhet til communet (korsbrødrene) ved Mariakirken. Når det gjelder Vekkeren, en forsvunnet gård som frem til omkring år 1700 lå på Steinssletta nord for Stein, nevnes en oppsitter her som husmann under Stein i kilder fra 1600-årene (Harsson 2000:218).
Nærmere Stein finner vi i 1700- og 1800-årene en hel rekke husmannsplasser under gården. To av disse plassene – Pommern og Snekkerstua – lå på Steinssletta et lite stykke nord for Halvdanshaugen. Snekkerstua er avmerket på et kart fra 1707. Steinsby lå et stykke sør for Stein. De fleste husmannsplassene lå imidlertid i Steinsåsen, i området mellom Stein og Rud. I 1755 dreide det seg om Steinsbråtan, Merraføa og Jomfruland. På det meste, i 1875, var det 15 plasser under Stein (Harsson 2000:150). Et par av husmannsplassene, først og fremst Steinsby, har navn som gjør at man kan mistenke at de har middelalderske røtter (figur 15, 16).
For Danmarks så vel som for Sveriges del har man pekt på strukturelle likheter mellom stordrift på hovedgårder med husmenn i 1600- og 1700-årene og systemet med ”gårdsæder” eller ”torpare” i høymiddelalderen (Ulsig 1968, Myrdal 1999). Dateringen av plassene under Stein er usikker, all den stund det ikke er utført arkeologiske undersøkelser av tomtene. Men det visuelle bildet er slående likt det Ridderspore finner for Ravlunda i Skåne i middelalderen, der han mener å kunne påvise en bevisst gruppering av de ulike komponentene i storgårdskomplekset. Der ligger selve hovedgården høyt og sentralt, på hver side flankert av underliggende bebyggelser (”gårdsæder”) og med kirken på det høyeste punktet. Nedenfor ligger leilendingsgårdene, ”i ett passande underdånigt läge” (1998:173; se også Westerdahl 2004 om monumentalitet i forbindelse med tidlige kongsgårder).

STEIN SOM KONGELIG BENEFICIUM I 1200-ÅRENE?
I 1100- og 1200-årene nevnes flere lendmenn på Ringerike. I begynnelsen av perioden omtales en lendmann på Ask, omkring 1200 hører vi om lendmenn på Gomnes og på Veien og i siste halvdel av 1200-årene bor det lendmenn på Tanberg (Harsson 2000:51, jfr. Munthe 1837, Steinhamar 1914, Tveiten 1914). Videre nevnes Sætrang i Haugsbygd i borgerkrigstiden i en slik sammenheng at det kan være grunn til å mistenke at vi også her har å gjøre med en bebyggelse av annen type enn en ordinær bondegård. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen disse gårdene som sentralt beliggende i hvert av de mindre bebyggelsesdistriktene som vi diskuterte innledningsvis, og for så vidt kan de alle sammen ha vært organiserte som lokale gods. Videre eide Hamarbispen Storøya med Fekjær og Rytteraker på Årnes, og på Storøya hadde bispen sin residens når han besøkte Ringerike (Halvorsen 1955:23).[2]
Men Stein nevnes tilsynelatende ikke i den samme perioden, selv om vi her har nokså klare indikasjoner på en hovedgård i perioden forut for Håkon V.s antatte donasjon omkring år 1300. Det er ikke innlysende hvorfor det er slik. Selvsagt kan det dreie seg en lakune i det bevarte kildematerialet. Men det finnes faktisk stormenn som ”skriver seg til” Stein i 1200-årene, og man bør holde muligheten åpen for at ”Stein” i disse tilfellene nettopp kan være Stein på Ringerike.
I 1263 nevnes hirdmannen Håkon av Stein blant de som falt under kong Håkon Håkonssons skottetog. Vi har ikke opplysninger som kan indikere om det i dette tilfellet dreier seg om Stein på Ringerike eller om en av de omkring 50 andre Stein-gårdene i Norge, selv om det har vært antatt at Håkon har vært beslektet med Olav av Stein, som er mer direkte relevant for argumentasjonsrekken her (Herzberg 1912).
Stallaren Olav av Stein nevnes gjentatte ganger i kildene fra 1272 og frem til sin død i 1299. I 1272 representerte han kong Magnus Lagabøter ved møtet i Skara om det svenske tronfølgespørsmålet, og i 1276 var han én av kong Magnus’ følgeslagere under kongemøtet ved Gøta elv. På Eirik Magnussons vegne dro han til Island i 1287 for å megle i en pågående kirkestrid, og lyktes med det oppdraget året etter. Det må ha vært dette oppholdet på Island som medførte at islandske annaler nevner hans død i 1299 (Storm 1888:51).
Men på hvilken Stein-gård hørte Olav hjemme? Ebbe Herzberg, som er den som mest inngående har behandlet problemet, mente Steine i Vuku i Verdalen (Herzberg 1912). Det må anses som en høyst usikker konstruksjon, og en som for en stor del hviler på forfatterens ønske om å knytte forbindelser mellom den norske kongeslekt og trøndske stormannsætter (se ellers Vigerust 1992:346).
Olavs dødsår gjør det interessant å undersøke om det i stedet kan dreie seg om Stein på Ringerike. Det har, som nevnt, vært ført vektige argumenter til torvs for at Stein ble gitt av kongen til prosten ved Mariakirken enten i 1299 eller i 1300.
Stallaren ble hentet fra den øverste krets av håndgangne menn (Imsen 2000:44). I kongesagaenes skildringer av livet ved kongens hird fremgår det at stallaren ble regnet som den fremste av hirdembetsmennene. Han fører i sagaene ordet på kongens vegne, på hirdmøte så vel som på tinget, og han har sin faste plass vis-a-vis kongen ved bordet (Hamre 1972:34). I Hirdskråen blir stallaren rangert etter lendmenn og kansler, men det presiseres at de i ett og alt har personlig rettsstatus som lendmenn. I kildene fra Håkon V.s regjeringstid er stallare ikke nevnt, og det synes om merkesmannen har overtatt stallarens oppgaver i hirden (ibid.).
Bestemmelsene i Hirdskråen regner med at kongens stallare har sysler eller veitsler. Fra 1273 skulle alle lendmenn og veitslemenn, altså de som hadde kongelig beneficium (”forlening”), holde fem mann med våpen og kost i tre måneder av en femten marks veitsle, og flere dersom veitslen var større enn det (Imsen 2000:49).
Dersom nå Olav hadde Stein på Ringerike som beneficium, ville dette jordegodset ha gått tilbake til kongen ved Olavs død i 1299. Når Olav tilsynelatende var den siste stallar og kong Håkon V. Magnusson ikke utnevnte nye stallare etter ham, er et mulig scenario at Stein med den underliggende gården Rud ble gitt av kongen til Mariakirkens prost kort tid etter hans død. Tanberggodset, som ble slått inn under kronen etter Alv Erlingssons død i 1290, ble i alle fall for en stor del skjenket til communet ved Mariakirken, så kongemakten unnså seg ikke for å gi bort samlede gods på Ringerike i disse årene (Halvorsen 1967, Steinhamar 1914:9).
Dette kan ikke bli annet enn en mer eller mindre velkvalifisert gjetning, men sammenhengen i eiendomshistorien gjør at tanken ikke synes urimelig.

ET KONGELIG PFALZ PÅ RINGERIKE I TIDLIG MIDDELALDER?
Hva så med Stein i den eldre perioden, da kongsgårdene fungerte både som forvaltningssentra for krongodset og som residensgårder for de ambulerende kongene for kortere eller lengre tid (Bjørkvik 1964:517)? Man må anta at Stein også har fylt denne dobbelte rollen. Kanskje skal man, med Vigerust, tenke seg at gården ble forvaltet av en kongelig bryte eller årmann (Vigerust gjengitt etter Harsson 2000:99).
Den romanske steinkirken på Stein dateres gjerne til siste halvdel av 1100-årene (Christie 1986:122). Kirken har apsidal koravslutning og oppviser en del fellestrekk med den større Norderhov kirke. Begge kirker bærer preg av solid og dyktig håndverk, og det er kvalitet over både steinhugging og murerarbeid. Det er mulig at det er den samme bygghytten som har vært i virksomhet ved begge kirker (Harsson 2000:67). Stein-kirkens skip er ca. 12 m langt og 9 m bredt – klart mindre enn Norderhovs, men jevnstort med Haugs og klart større enn Holes. I forbindelse med restaureringen av kirkeruinen på Stein i 1924 fant man med ved opprensning under det hellelagte gulvet en myntskatt fra sen vikingtid bestående av 55 norske, engelske og tyske penninger (Skaare 1976, nr. 39). Skatten har trolig blitt deponert en gang mellom 1023 og 1030 (Skaare 1976:137). Skatten inneholder tre norske penninger, samtlige tilskrevet Olav Haraldsson. Myntene er av to ulike typer, og begge typer kjennes kun fra dette funnet (Harsson 2000:89ff.).
Vigerust har forsøkt å sette skattefunnet i kirkeruinen inn i en interessant kulturhistorisk sammenheng (gjengitt etter Harsson 2000:99):
”Det er rimelig å anta at det var kong Olav egne menn og ikke hans fiender som hadde kontroll over kongens ferske sølvmynt. Eierne av den kapitalbeholdning som skatten den gang representerte, må ha vært kong Olavs menn. Sammenhengen kan være at Stein var kong Olavs kongsgård, og på denne tiden ble kongsgårdene forvaltet av kongens årmenn. (…) Pengebeholdningen på 60 sølvmynter skulle kanskje brukes som lønn (sold) til kongens hird, hans krigsfølge, eller kanskje også som lønn til den sikkert store arbeidsstyrken på kongsgården. (…) Den første kirken på Stein kan være reist i Olav Tryggvasons tid (995-1000). Som en av opplandenes store kongsgårder er det ikke usannsynlig at Stein hadde egen kirke så tidlig, en kirke som da må ha stått på gården også under kong Olav Haraldssons tid. Det er også mulig at Olavs-myntene er preget på Stein. Kongen kan ha vært der på veitsle. Som kongsgård hadde trolig også Stein en hærstyrke som skulle ha lønn i mynt. At hærfolk på kongsgårder fikk lønn i mynt, er kjent fra Harald Hardrådes tid, og kan også ha vært vanlig på kong Olavs tid.”
Det er meget lite sannsynlig at skatten har blitt deponert under gulvet i steinkirken – til det er avstanden i tid mellom sluttmynten i skatten og steinkirkens byggeperiode for stor. Også Eyvind Fjeld Halvorsen har av den grunn tenkt seg at skatten har blitt lagt ned i en eldre trekirke. Tanken om en tidlig trekirke på Stein kan man finne en viss støtte for i Gerhard Fischers beskrivelse av funnomstendighetene for myntskatten (Fischer 1924). Mynten ble funnet deponert like ved en steinsetning som det ut fra tegninger og beskrivelser er rimelig å tolke som en stolpeskoning. Beskrivelsen av fyllen i og rundt steinsetningen tyder også på et stolpehull. Nå kan det tenkes flere forklaringer på stolpehullet – det kan ha med selve byggingen av steinkirken å gjøre, eller det kan være fra en verdslig bygning. Men det er mulig at skatten ble lagt ned ved en stolpe i en eldre kirke, slik at den enkelt skulle kunne gjenfinnes, og at denne eldre kirken i så fall kan dateres indirekte av myntfunnet – nemlig til før ca. 1030.
Det kan med andre ord tenkes at det alt i første halvdel av 1000-årene fantes en kongelig veitslegård med kirke på Stein. På noe sikrere grunn er man med hensyn til situasjonen i annen halvdel av 1100-årene, da den kirken som nå ligger i ruiner på Stein, ser ut til å ha blitt reist (Christie 1986:122). Men på det tidspunktet da steinkirken ble bygd, kan gården ha endret status fra kongsgård til kongelig beneficium. Det er for øvrig flere trekk ved kirkeruinen som viser dens særskilte status.[3]
I senere kilder er det flere opplysninger som indikerer at et langt større område enn Stein – eller Stein og Rud – har hørt inn under gården. Det omtalte dokumentet fra 1356 viser, som tidligere nevnt, at Stein hadde ikke uvesentlige rettigheter i Åsabygda ved bunnen av Steinsfjorden. To fiskebekker, Valbekken og Møllebekken (miollnubækker), sies å ligge til Stein. Møllebekken kalles i dag Åsaelva. Dokumentet nevner også et møllehus (miolnuhusinu) her. Margit Harsson hevder av etymologiske grunner at Steinssetra på østsiden av fjorden en gang må ha ligget til Stein (2000:226). Det samme gjorde Steinsvollen på Krokskogen, men det kan ikke vektlegges i denne sammenheng; flere av gårdene i Hole og Norderhov hadde nemlig setre på Krokskogen. Under Rud lå ellers i 1600-årene ødegården Rudsødegården helt nede ved Kroksund, uten at vi kan vite hvordan den var kommet under Rud. Begge gårder er imidlertid ført opp som tilhørende prostigodset i 1647-matrikkelen (Halvorsen 1955:22f.). Trøgsle ved Sundvollen ble frasolgt Stein i 1769, uten at vi vet hvor langt tilbake i tid det eierforholdet gikk (Harsson 2000:227).
Igjen er dateringsspørsmålet en usikkerhetsfaktor, men man får inntrykk av at Steinsfjorden og bebyggelsene på begge sider av fjorden på et tidspunkt, og i en reell forstand, har vært Steins fjord. Stein kan kort sagt synes å oppvise flere av de trekk som kjennes fra pfalz-inspirerte kongsgårder eller –gods i Sør-Skandinavia. Pfalz-anleggene i det frankiske området var kongsgårder som typisk blant annet omfattet et kapell, en sal (aula), boligfunksjoner for den omreisende kongen og hans væpnede følge samt én eller flere bebyggelser forbeholdt håndverkere (curtis, villa, jfr. Zotz 2003). Anders Andrén beskriver én slik kongsgård fra overgangen vikingtid/middelalder, Dalby i Skåne, som har vært satt i forbindelse med Svend Estridson:
“According to indications from archaeology, written sources and historical maps, Dalby was a royal estate modelled after contemporary German imperial palaces. The central part consisted of a large church and a palace, situated on a hill and surrounded by ramparts. Outside the village there was one village for tenants, another village probably for craft and trade, and furthermore mills, smithies, a possible deer park and a large forest” (Andrén 1999:387).
Hva Stein angår kjenner vi kirken øverst på høydedraget, muligens allerede i første halvdel av 1000-årene, og eksponert for innsyn fra både land- og sjøveien, og vi må forutsette at bygninger av mer verdslig karakter også har vært lokalisert til dagens tunområde – i alle fall så lenge det har stått kirke på stedet. Argumentene for at det har eksistert underliggende, kanskje spesialiserte bebyggelser har vi vært gjennom tidligere. Her skal dessuten nevnes at bergarten i flere opplandske rune- og/eller billedsteiner fra sen vikingtid og tidlig middelalder har vist seg å være den røde ringerikesandsteinen som finnes på østsiden av Steinsfjorden. Den eldre innskriften på Alstadsteinen (Toten) sier, ifølge Magnus Olsens tolkning, at steinen er hentet på Ulvøya på Ringerike (Olsen 1941:144ff.). Ulvøya er en mindre øy i Steinsfjorden, og Olsen mener at det herfra kan ha foregått en betydelig steineksport til de øvrige Opplandene i 1000-årene (1941:146, jfr. Fuglesand 1980:60). Det virker ikke urimelig å se en sammenheng mellom denne virksomheten og maktsenteret lenger inne i fjorden.
Mølledriften i Åsaelva er dokumentert først i 1356. Fra skriftlige kilder har man opplysninger om mølledrift på Østlandet og i Bergenstraktene i begynnelsen av 1200-årene, men teknologien er trolig eldre her til lands (Myhre og Øye 2002:345). Teknologien var i bruk i det 10. århundre i Nord-Europa, muligens så langt nord som i Danmark (ibid.). Sikre (dendrokronologiske) dateringer før år 1100 foreligger imidlertid ikke fra Danmark, men møller omtales i en rekke skriftlige kilder fra 1100-årene (Lund 2001). Det må regnes for mulig at det har ligget møller til kongsgården i tidlig middelalder.
Noen forsvarsvoll kjenner vi ikke på Stein (bygdeborgen på Hestehagaberget på Stein kan godt tenkes å være knyttet til en sentral bebyggelse på stedet, men i så fall trolig i en tidligere periode), og heller ikke noen hjortepark. Men skogsområdene på Krokskogen ligger lagelig til, og her finnes elg og rådyr i gode bestander. Elgstammen i området er en av de beste på Østlandet (Jacobsen 1984:112). Harald Jacobsen finner i sitt materiale at storviltjakten synes å ha fått større betydning på Ringerike i vikingtiden enn tidligere (1984:113). Det kan tyde på kommersiell jakt, ettersom innslaget av gevir, også fra elg, øker kraftig på mange sør-skandinaviske produksjonslokaliteter i yngre jernalder og vikingtid (Callmer 2001; 2002).
Andrén fremhever den kristne symbolikken ved kongsgårdskomplekset i Dalby (1999). Det er lett å lese et lignende symbolinnhold inn i det formodete anlegget på Stein. Hvis man skulle foreslå en kristen konge som kunne tenkes å ha initiert et pfalz-inspirert anlegg her i tidlig kristen tid, peker to kandidater seg ut: Olav Haraldsson og Harald Hardråde, som begge i sagatradisjonen knyttes til Opplandene generelt, og til Ringerike spesielt (sistnevnte startet som Opplandskonge, og slo blant annet mynt på Åker i Vang eller på den nærliggende Hamarkaupangen, se Holmsen 1977:173).
Dalby ligger innen synsvidde av sentralplassen Uppåkra, men i utkanten av det slettelandet som Uppåkra troner i midten av. Johan Callmer har foreslått at Dalby kan ha før-kristne røtter, og at et eventuelt eldre gods på stedet kan ha hatt nærheten til vide jaktmarker som en viktig forutsetning (2001:119). For Steins vedkommende er først og fremst Halvdanshaugen, men i noen grad også bygdeborgen på Hestehagaberget og det generelle bildet av den topografiske forskyvningen i høystatusfunn ved overgangen til yngre jernalder til Norderhov og Steinsletta, forhold som taler for at den tidlige middelalderens kongsgård kan ha aner tilbake i sen folkevandringstid eller merovingertid. Det er mulig at den karakteristiske plasseringen av Stein – i kanten av Steinsletta, men i synsavstand til de eldre sentralområdene omkring Norderhov kirke og på Veien (det er fri sikt fra Hestehagaberget på Stein til bygdeborgen på Oppenåsen i Heradsbygda) – kan skyldes lignende forhold. Steins lokalisering i overgangen mellom bygd og ubygd land – mellom det rike åkerbruksområdet i Norderhov og Steinsfjerdingen av Hole på den ene side og fjorden og Krokskogen på den annen, tyder på det (sammenlign Callmer 2001:133). At veiding var et viktig tidsfordriv for den yngre jernalders aristokrati, vet vi fra skriftlige kilder (ibid.). Funn av jaktpilspisser fra vikingtid på Ringerike er klart konsentrert til sentralområdet sørøst for Storelva (Jacobsen 1984). Således er det eneste vikingtidsfunnet fra selve Stein (C. 20476 fra en av plassene i Steinsåsen) en pilspiss (Jan Petersen mener dog at C. 9322 fra Stein, innkommet til Oldsaksamlingen sammen med keramikk fra yngre romertid, er et miniatyrljåblad fra yngre jernalder, jfr. Petersen 1951:149). Kanskje er det ikke helt grepet ut av luften når den samme legendariske kilden som sier at Sigurd Hjort hadde gården sin på Stein på Ringerike, også forteller følgende om Sigurd:
“En þat er at segja frá lífláti hans, at hann reið út á eyðimerkr at veiða dýr, sem vandi hans var til”.[4]

OPPSUMMERING
Det er i det foregående forsøkt vist at Ringerike i jernalderen bestod av et antall mindre, klart avgrensede bebyggelsesdistrikter, og at hvert av dem representerer et bebyggelseshierarki med røtter i eldre jernalder eller tidligere. Spesielle funnkategorier (kontinental import), fornminnetyper (storhauger, store gravplasser) og visse typer stedsnavn er konsentrert til bebyggelser sentralt plassert i disse mindre distriktene. Den eneste storhaugen som ikke direkte slutter seg til sentralområdene i hvert bebyggelsesdistrikt, er Halvdanshaugen på Stein i Hole. Det ble foreslått at de mindre bebyggelsesdistriktene på Ringerike i eldre jernalder kan ha vært organisert som lokale gods, med en ”hovedgård” eller en ”mångmannagård” omgitt av underliggende bebyggelser, kanskje drevet av ufrie. Hvert av mindre distriktene kan oppvise flere av de trekk som kjennes fra sør-skandinaviske sentralplasser, men man bør behandle hele den sentrale delen av Ringerike som et multifunksjonelt sentralplasskompleks av høy status, der de ulike elementene som er knyttet til komplekset finnes spredt i de fire nabobygdene Heradsbygd, Haugsbygd, Norderhov og Hole/Røyse.
En undersøkelse en del gravskikkelementer i vikingtidsmaterialet fra Ringerike viste at gravskikken på Ringerike i likhet med den på Romerike på flere vis slutter seg til et kystorientert sørøst-norsk område som kan kalles Viken med tilstøtende landskap. Men det viste seg også at gravskikken på Ringerike har sine særtrekk, slik at det er grunnlag for å hevde at landskapet i vikingtiden utgjorde et rituelt system for seg – med sin egen dialekt innenfor det sørøstnorske ”gravspråket”.
Det ble foreslått at et mindre antall mannsgraver som er meget rike på gjenstander, og som er funnet på gårder i mer perifere deler av Ringerike, utenfor sentralområdet ved Tyrifjorden, helst skal tolkes som representanter for gravskikken hos et sjikt av ”skrytbønder” – rettslig frie og selveiende bønder.
For Gjermundbufunnets del ble det pekt på at det i flere henseende slutter seg til andre funn fra regionen, og at funnet skal forstås innenfor en regional kontekst. Gjermundbugravens rytterutstyr ble vektlagt, og det ble lagt frem argumenter for at den gravlagte synes å ha vært en del av et større miljø på Ringerike – et miljø av militære ledere underordnet en regional kongsmann. Det ble pekt på at ryttergravene generelt ser ut til å opptre i løse grupper rundt kongsgårder eller bebyggelser som ut fra skriftlige kilder eller en kombinasjon av skriftlige kilder og arkeologiske funn og fornminner, kan antas å ha hatt funksjon som regionale maktsentra i siste del av yngre jernalder, og det ble vist til Stein som et mulig regionalt maktsenter og bebyggelse av høyeste rang i yngre jernalder og vikingtid på Ringerike.
Gravfunnene taler sitt klare språk om at det har foregått en tyngdepunktforskyvning på Ringerike en gang mellom eldre folkevandringstid og vikingtid. I den eldre perioden er det ikke bare kvaliteten på funnene, men også det blotte antallet gravfunn som bidrar til inntrykket av maktkonsentrasjon i sentralområdene i Haugsbygd og Heradsbygd. Tyngdepunktet i yngre jernalder ligger i Hole og Norderhov. Fra to gårder i Norderhov har vi høystatusgraver fra eldre merovingertid og fra Steinssletta en D-brakteat.
I artikkelens siste del legges det frem en del synspunkter for å underbygge en hypotese om at det regionale maktsenteret skal søkes på Stein. Det ble argumentert for at Stein i likhet med flere arkeologisk bedre undersøkte sentralbebyggelser i Sør-Skandinavia representerer et nyanlegg i yngre jernalder, og at Halvdanshaugen er knyttet til denne nye sentralbebyggelsen. Hva årsakene til tyngdepunktsforskyvningen mot Norderhov/Steinsfjerdingen og opprettelsen av sentralbebyggelsen på Stein angår, ble det pekt på at Steins beliggenhet i kanten av Steinssletta og i grensesonen mellom det fruktbare åkerbruksområdet på Steinssletta og Steinsfjorden/Krokskogen blant annet kan sammenheng med den økte betydningen som veiding fikk for overklassen i yngre jernalder – både som tidsfordriv og som kommersiell aktivitet med sikte på utførsel av gevir fra elg.
Videre ble det lagt frem argumenter for at det kan ha blitt opprettet et kongelig, pfalz-inspirert anlegg på Stein i overgangen vikingtid/middelalder, med kongsgård, kapell, én eller flere underliggende bebyggelser og muligens møller. Olav Haraldsson eller Harald Hardråde er navn som det synes naturlig å foreslå kan ha stått bak et eventuelt slikt anlegg.
I 1200-årene ser det ut til at Stein har vært organisert som en brytegård omgitt av underliggende plasser (”gårdsæder”) og leilendingsgårder. Komplekset tilhørte kongen, men det ble foreslått at Stein kan ha vært gitt som beneficium til den hirdmannen og stallaren som i skriftlige kilder fra det siste fjerdeparten av 1200-årene omtales som Olav av Stein. Det ble pekt på at det muligens var Olavs død i 1299 som var den direkte foranledningen til at Håkon V. Magnusson donerte Stein med den underliggende gården Rud til Mariakirkens prost i 1299 eller 1300.
Når vi møter Stein i de skriftlige kildene fra første halvdel av 1300-årene og fremover, består gården av to jevnstore leilendingsgårder, og sannsynligheten taler for at delingen er et resultat av en egalisering etter at prosten ved Mariakirken i Oslo hadde overtatt eiendomsretten.

LITTERATUR
Andersen, Per Sveaas 1977: Samlingen av Norge og kristningen av landet. Oslo.
Andrén, Anders 1999: Landscape and settlement as utopian space. Settlement and landscape, s. 381-389. Redaksjon: Charlotte Fabech og Jytte Ringtved. Århus.
Arrhenius, Birgit 1998: Bebyggelsestrukturen i det förhistoriska Vendel och järnålderns mångmannagårdar. Centrala platser – centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern, s. 179-187. Redaksjon: Lars Larsson og Birgitta Hårdh. Stockholm.
Bjørkvik, Halvard 1964: Kungsgård. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, b. 9, s. 517-518. Oslo.
Blindheim, Charlotte 1999: Sverdene. Kaupang-funnene, b. II. Gravplassene i Bikjholbergene/Lamøya. Undersøkelsene 1950-1957. Del B. Oldsaksformer. Kulturhistorisk tilbakeblikk. Del C. Tekstilene. Norske Oldfunn XIX, s. 71-90. Redaksjon: Charlotte Blindheim, Birgit Heyerdahl-Larsen og Anne Stine Ingstad. Oslo.
Brendalsmo, Jan 2001: Kirkebygg og kirkebyggere: byggherrer i Trøndelag ca. 1000 – 1600. Avhandling (dr. philos.), Universitetet i Tromsø. Tromsø.
Brink, Stefan 1996: Political and social structures in early Scandinavia – a settlement-historical pre-study of the central place. Tor 28, s. 235-281. Uppsala.
Brink, Stefan 1999: Social order in the early Scandinavian landscape. Settlement and landscape, s. 423-439. Redaksjon: Charlotte Fabech og Jytte Ringtved. Århus.
Braathen, Helge 1989: Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Universitetets Oldsaksamling Varia 19. Oslo.
Callmer, Johan 2001: Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. Uppåkra. Centrum och sammanhang, s. 109-137. Redaksjon: Birgitta Hårdh. Stockholm.
Callmer, Johan 2002: Nort-European trading centres and the Early Medieval craftsman. Craftmen at Åhus, north-eastern Scania, Sweden ca. AD 750-850+. Central places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, s. 125-157. Stockholm.
Christie, Sigrid og Håkon 1986: Norges kirker, Buskerud, b. II. Oslo.
Den store saga om Olav den hellige, efter pergamenthåndskrift i Kungliga biblioteket i Stockholm nr. 2 4TO med varianter fra andre håndskrifter, b. II. Utgitt for Kjeldeskriftfondet av Oscar Albert Johnsen og Jón Helgason, 1941. Oslo
Eggers, Hans Jürgen 1951: Der römische Import im freien Germanien. Atlas der Urgeschichte 1. Hamburg.
Elgersma, Anne og Vidar Asheim 1998: Landskapsregioner i Norge: landskapsbeskrivelser. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, NIJOS-rapport 2/98. Oslo.
Engelstad, Eivind 1929: Hedenskap og kristendom II. Universitetets Oldsaksamling skrifter II, s. 15-30. Oslo.
Engelstad, Eivind 1930: Fortidsminner på Ringerike. Oslo.
Fischer, Gerhard 1924: Innberetning om restaureringsarbeider i kirkeruinen på Stein, datert 1. juni 1924. Riksantikvarens arkiv, Oslo.
Fuglesang, Signe Horn 1980: Some aspects of the Ringerike style. A phase of 11th century Scandinavian art. Odense.
Grieg, Sigurd 1947: Gjermundbufunnet. En høvdingegrav fra 900-årene fra Ringerike. Norske Oldfunn VIII. Oslo.
Gudesen, Hans Gude 1980: Merovingertiden i Øst-Norge. Kronologi, kulturmønstre og tradisjonsforløp. Universitetets Oldsaksamling Varia 2. Oslo.
Forseth, Lars 1993: Vikingtid i Østfold og Vestfold. En kildekritisk granskning av regionale forskjeller i gravfunnene. Upublisert magisteravhandling, Universitetet i Oslo. Oslo.
Gustafson, Lil 2000: I Oluf Ryghs fotspor på Veien, Ringerike. Langhus, graver og stedsnavn. Oluf Rygh. Rapport fra symposium på Stiklestad 13.-15. mai 1999. NORNA-rapporter 70B, s. 95-119. Uppsala.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1954: Litt om den store Mannedauden. Ringerike 1954-1955. Hønefoss.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1955: Det offentlige godset på Ringerike før reformasjonen. Ringerike 1955-1956. Hønefoss.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1967: Litt om Tanberg og Tanbergmennene i middelalderen. Ringerike 1967-1968. Hønefoss.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1995: Inland Norway in the Middle Ages. Collegium Medievale, vol. 8, 1995/1, s. 51-61. Oslo.
Halvorsen, Eyvind Fjeld 1998: Stein på Ringerike i middelalderen. Upublisert manuskript i Hole bygdearkiv.
Hamre, Lars 1972: Stallare. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, b. 17, s. 34-36. Malmø.
Harsson, Margit 1999: Høna og Hønen. Seksjon for namnegransking Årsmelding 1999, s. 25-29. Oslo.
Harsson, Margit 2000: Stein – en storgård på Ringerike. Hole.
Hellberg, Lars 1984a: Svetjud och Norrlanden. En kompakt forskningsrapport. Florilegium Nordicum. En bukett nordiska språk- och namnstudier tillägnade Sigurd Fries den 22 april 1984, s. 135-145. Umeå.
Hellberg, Lars 1984b: De finländska karlabyarna och deras svenska bakgrund. Studier i nordisk filologi 65. Skrifter utgivna av Svenska litteratursällskapet i Finland nr 517, s. 85-106. Helsingfors.
Hellberg, Lars 1986: Hedendomens spår i uppländska ortnamn. Ortnamnsällskapets i Uppsala årsskrift 1986, s. 40-71. Uppsala.
Herschend, Frands 2003: Anmeldelse av John Kraft, Tidiga spår av Sveariket. Fornvännen 1-2003, s. 83-84. Stockholm.
Hertzberg, Ebbe 1912: Inga fra Varteig og hennes ættlegg. Historisk Tidsskrift 22, s. 1-28. Kristiania.
Hofseth, Ellen Høigård 1999: Historien bak handelskvinnen på Kaupang: kvinnegraver fra
vikingtid langs Vestfoldkysten. Viking 1999. Oslo.
Andreas Holmsen 1941: Fordelingen av jordeiendommen i Oslos opland før krongodssalget. St. Hallvard nr. 19, s. 11-29. Oslo.
Holmsen, Andreas 1966: Problemer i norsk jordeiendomshistorie. Gard, bygd, rike. Oslo.
Holmsen, Andreas 1977: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo.
Hougen, Bjørn 1929: Trekk av østnorsk romertid. Universitetets Oldsaksamling skrifter II, s. 75-126. Oslo.
Imsen, Steinar 2000: Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn. Oslo.
Indrebø, Gustav 1935: Fjordung. Granskingar i eldre norsk organisasjons-soge. Bergens Museums Årbok 1935. Historisk-antikvarisk rekke nr. 1. Bergen.
Jacobsen, Harald 1984: Et spørsmål om balanse? Næringsgrunnlag og bosetning på Ringerike i jernalderen. Upublisert magisteravhandling i nordisk arkeologi, Universitetet i Oslo. Oslo.
Jakobsson, Mikael 1992: Krigarideologi och vikingatida svärdstypologi. Stockholm studies in archaeology 11. Stockholm.
Keyser, Rudolf 1836: Beskrivelse over tvende Fund paa Ringerige i Norge af Oldsager fra Hedenskabets sidste Periode. Annaler for nordisk Oldkyndighed udgivne af Det Kongelige nordiske Oldskrift-Selskab, 1836-1837, s. 142-159. Kjöbenhavn.
Koht, Halvdan 1921: Innhogg og utsyn i norsk historie. Kristiania.
Krag, Claus 1971: Landskapsnavn på –land og –rike. Historisk tidsskrift 50, s. 341-356. Oslo.
Krag, Claus 1991: Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder. Oslo.
Larsen, Jan Henning 1978: Utskyldriket – arkeologisk drøfting av en historisk hypotese. Upubl. mag. art. avhandl., Universitetet i Oslo.
Larsen, Jan Henning 1984: Graver fra sen hedensk tid i Aust-Agder. Universitetets Oldsaksamling årbok 1982/1983, s. 173-181. Oslo.
Lund, Jørn B. 2001: Tidlige danske møller. Middelalderens mølleteknologi i arkæologisk belysning. Århus.
Lönnroth, Erik 1983: Administration och samhälle i 1000-talets Sverige. Bebyggelsehistorisk tidskrift 4, 1982, s. 10-23. Stockholm.
Magnus, Bente 2002: Dwellings and setlements: structure and characteristics. The Scandinavians from the Vendel period to the tenth century, s. 5-33. Redaksjon: Judith Jesch. Woodbridge.
Martens, Irmelin 1981: Noen synspunkter på produksjon og distribusjon av jern i Norge i yngre jernalder. Universitetets oldsaksamling årbok 1980/1981, s. 97-102. Oslo.
Martens, Vibeke Vandrup og Lil Gustafson 2001: Norges bredeste jernalderhus? Nicolay 84. Oslo.
McTurk, Rory 1991: Studies in Ragnars saga Loδbrókar and its Major Scandinavian Analogues. Oxford.
Monumenta historica norvegiæ. Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, utg. ved Gustav Storm 1880. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt 1973. Oslo.
Müller-Wille, Michael 1970: Ein neues Ulfberth-Schwert aus Hamburg. Offa 27, s. 65-91. Neumünster.
Munthe, Gerhard 1837: Undersøgelse om det gamle Høvdingesæde Thornberg (Mons – Spinæ) og dets Beboere. Urda. Et norsk antiqvarisk-historisk Tidsskrift, udgivet af Directionen for det Bergenske Musæum, b. 1, s. 372-390. Bergen.
Myhre, Bjørn 1992: Borre – et merovingertidssenter på Østlandet. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca. 400 – 1000 e.Kr. Universitetets Oldsaksamlings skrifter, ny rekke, nr. 13, s. 155-179. Oslo.
Myhre, Bjørn og Ingvild Øye 2002: Jorda blir levevei, 4000 f.Kr. – 1350 e.Kr. Norges landbrukshistorie, b. 1. Oslo.
Myrdal, Janken 1999: Jordbruket under feodalismen, 1000-1700. Det svenska jordbrukets historia, b. 2. Stockholm.
NF = Nicolay Nicolaysen, Norske Fornlevninger. En oplysende Fortegnelse over Norges Fortidslevninger, ældre end Reformationen og henførte til hver sit Sted. Kristiania 1862-1866.
NG = Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. B. 5. Buskeruds amt. Oslo 1911.
NSL = Norsk stadnamnleksikon. Redigert av Jørn Sandnes og Ola Stemshaug. 4. utg. 1997. Oslo.
Olsen, Magnus 1928: Farms and fanes of ancient Norway. Oslo.
Olsen, Magnus 1941: Norges innskrifter med de yngre runer, 1. bind. Oslo.
Pedersen, Ellen Anne 1989: Jernalderbosetningen på Hadeland. En arkeologisk-geografisk analyse. Universitetets Oldsaksamling Varia 17. Oslo.
Pedersen, Ellen Anne, Frans-Arne Stylegar & Per G. Norseng 2003: Øst for Folden. Østfolds historie, b. 1. Oslo.
Petersen, Jan 1951: Vikingetidens redskaper. Oslo.
Porsmose, Erland 1999: Landsbyens verden. Middelalderens Danmark: Kultur og samfund fra trosskifte til reformation. København.
Ridderspore, Mats 1998: Ravlunda och Uppåkra. Två exempel på försvunna storgårdar? Centrala platser – centrala frågor. Samhällsstrukturen under järnåldern. Redaksjon: Lars Larsson og Birgitta Hårdh. Stockholm.
Rolfsen, Perry 2000: Machtsentrum am Mjøsa? Archäologie in Deutschland 1-2000. Stuttgart.
Ropeid, Andreas 1952: Sagbruk og sagarbeidere 1600-1800. Hønefoss, b. 1. Oslo.
Skjelsvik, Elizabeth 1987: Gravfunnet på Hundstad – gammelklokkergården i Hole. Ringerike, hefte 59, s. 15-18. Hønefoss.
Skre, Dagfinn 1996: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Dr. philos.-avhandling, Universitetet i Oslo. Oslo.
Skre, Dagfinn 1998: Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Oslo.
Skre, Dagfinn 1999: Aristocratic dominion and landownership in Norway 200-1100 AD. Settlement and landscape, s. 415-422. Redaksjon: Charlotte Fabech og Jytte Ringtved. Århus.
Skre, Dagfinn og Frans-Arne Stylegar 2004: Kaupangen i Skiringssal – vikingenes by. Oslo.
Skaare, Kolbjørn 1976: Coins and Coinage in Viking-Age Norway. The establishment of a national coinage in Norway in the XI century, with a survey of the preceeding currency history. Oslo.
Slomann, Wencke 1959: Sætrangfunnet. Hjemlig tradisjon og fremmede innslag. Norske Oldfunn IX. Oslo.
Solberg, Bergljot 1985: Social status in the Merovingian and Viking periods in Norway from
archaeological and historical sources. Norwegian Archaeological Review 18:1-2, s. 61-76. Oslo.
Steen, Sverre 1942: Ferd og Fest. Reiseliv i norsk sagatid og middelalder. Ny utgave. Oslo.
Steinhamar, August 1914: Norderhov. En fremstilling av herredets utvikling til 1914. Hønefoss.
Storm, Gustav (utg.) 1888: Islandske Annaler indtil 1578. Udgivne for det norske historiske Kildeskriftfond ved Dr. Gustav Storm, professor i Historie ved Christiania Universitet. Christiania.
Stylegar, Frans-Arne 2002: Upplond. Agder historielag årsskrift, s. 46-57. Kristiansand.
Stylegar, Frans-Arne 2004: Aust-Agder. Norsk arkeologisk leksikon. Oslo.
Svanberg, Fredrik 2003: Death Rituals in South-East Scandinavia AD 800-1000. Decolonizing the Viking Age 2. Stockholm.
Tveiten, Gunnar 1914: Hole herred, Ringerike. En bygdebeskrivelse. Kristiania.
Ulsig, Erik 1968: Danske adelsgodser i middelalderen. København.
Vigerust, Tore Hermundsson 1992: Svar til spørsmål nr. 710. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 33, s. 343-346. Oslo.
Westerdahl, Christer 2004: Nordens husbyar (manus).
Zotz, Thomas 2003: Pfalz und Pfälzen. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde, b. 22, s. 640-645. Berlin.

[1] Sigurd Grieg (1947:72) postulerer et vikingtids høvdingsete på Flekshaug i Åsbygda utelukkende basert på gårdsnavnets etymologi: Fylkishaugr, der førsteleddet fylkir er en herskerbetegnelse (jfr. Olsen 1928:306f.). Men fra Flekshaug har vi ikke et eneste vikingtidsfunn, og det er heller ikke kjent gravhauger på gården.
[2] I de eldste jordebøkene finner man generelt en høy andel sentralkirkelig gods i disse områdene, det vil si i de sentrale bebyggelsesdistriktene på Ringerike, mens det er relativt lite krongods (Halvorsen 1955). Den uten sammenligning største godssamlingen på Ringerike tilhørte communet ved Mariakirken (ibid.). For det sentralkirkelige godset må det samme forhold gjelde som Andreas Holmsen finner for Oslos oppland: ”Det er klart at disse motstridende tendenser: samlingen om byen og om visse centrale bygder, ikke kan skyldes noen tilfeldighet. Den gruppe av jordeiendom som overalt gjør utslaget, er det gods som i slutten av katolsk tid hadde samlet sig hos de kirkelige centralinstitusjoner. Dette godset omfattet i alle bygder hvor det var rikt representert, flertallet av de eldste, største og mest centralt liggende gårder, og vedkommende institusjon eide dem gjerne helt ut, ikke bare parter av dem – et vanlig merke på at de ikke opprinnelig stammet fra småfolk. Prøver en å få tak i kirkens hjemmel til slike gårder, blir resultatet i de fleste tilfeller at den enten taper sig i fjerne, kildeløse tider, eller at den kan føres tilbake til kongen eller en representant for en av de stormannsætter som sammen med ham hadde bygd op Norges rike av skilte bygde- og stammesamfund” (Holmsen 1941:27).
[3] Således har kirken på Stein hatt et podium eller høykor i den indre delen av koret. Jan Brendalsmo finner i sitt Trøndelagsmateriale et tilsvarende arrangement for podium kun ved høystatuskirker som Værnes, Sakshaug, Mære og Alstahaug (Brendalsmo 2001:472). Ved samtlige av disse kirkene peker Brendalsmo ut kongen som byggherre (2001:254ff.). Den manglende kortportalen i kirken på Stein er det rimelig å tolke som en sosial markering av kirkeeiers overhøyhet i forhold til presten, og dette er et trekk som kirken her deler med en liten gruppe høgendis- (privat-)kirker i middelalderen. Også det hellelagte gulvet, som dekker både skip og kor i kirken, viser Stein-kirkens spesielle status. Det er følgelig flere trekk ved bygningen som tyder på at kirken opprinnelig ikke er bygd som sognekirke (muntlig meddelelse Jan Brendalsmo).
[4] Den store sagaen om Olav den hellige forteller ellers om kong Olav at han, da han var hos Sigurd Syr og Åsta, ”hafdi iafnan Þat til skemtanar at hann Ræid á dyrawæidar ok menn hans” (Den store saga om Olav den hellige, s. 742).

Arkivert i:

• ringerike
• vikingtid
• middelalder
• gravskikk
• bosetning
• kirker
• arkeologi