Plog og spade - gård og landsby. Synspunkter på middelalderens agrare driftsformer og bebyggelsesstruktur i Vest-Agder

To gårdskart fra Vest-Agder – fra Bue i Øyslebø (1761, fig. 1) og Repstad i Søgne (1873) – og en arkeologisk flateavdekkingsundersøkelse på Tangvall i Søgne har ledet til en del spørsmål – og til noen forsøksvise svar. Utgangspunktet er den teigstrukturen som vises på kartene, og som ut fra dagens kunnskap må tolkes som pløyeteiger. Var plogen mer utbredt i det før-moderne bondesamfunnet på Agder enn tidligere antatt – og var spadebruket i noen grad en tilpasning til omfattende bruksdeling og tiltagende befolkningsvekst i 1600- og 1700-årene? En arkeologisk undersøkelse avdekket i 2002 minst ett, sannsynligvis to, gårdsanlegg fra høy- og senmiddelalder i innmarken på den historiske gården Tangvall – 70-80 meter fra hverandre og like langt fra det historisk kjente tunområdet. Gitt at det tradisjonelle tunområdet med storåker etc. var etablert på det tidspunktet (jfr. f. eks. Rønneseth 2001), synes en rimelig tolkning å være at Tangvallgården i høymiddelalderen har bestått av (minst) tre driftsenheter/bruk Det ser med andre ord ut til at vi i dette tilfellet har arkeologisk kildebelegg for en mer omfattende gårddeling enn man ofte har regnet med i denne regionen i høymiddelalderen. Betyr disse forholdene at vi i Vest-Agder kan forvente å finne en middelaldersk bebyggelses- og driftsstruktur som har mer til felles med landsbybosetninger av sørskandinavisk type enn man har villet anta? Den foreliggende artikkelen utgir seg ikke for å gi noen endelige svar. Jeg vil kun peke på noen muligheter som ligger i det foreliggende kildematerialet, og håper dermed å stimulere til diskusjon.*

Spade og plog
Ikke så rent få av våre oppfatninger om det tradisjonelle jordbruket på Sør- og Sørvestlandet er formidlet til oss gjennom de topografiske forfattere i 1700- og 1800-årene. Det dreier seg om verker av blant andre Povel Juel (1755 [1722]. Juel var for så vidt ikke en topografisk forfatter per se; hans verk om ”Den gode Bonde” har blitt kalt vår første lærebok i landbruk), Christen Pram (1964 [1804-06]), P. P. Flor (1995 [1812]), Peder Holm (1794-95) og Jens Kraft (1826), i noen grad også de senere beretningene til Johan Lindeqvist (1856, 1857, 1858). I større og mindre grad gir disse forfatterne et bilde av Vest-Agder som den østligste luten av det vestlandske spadebruksområdet, der man til et stykke inn i 1800-årene praktiserte ”reitbruk” med intensiv drift på mindre, godt gjødslede åkerlapper. En moderne forfatter som Fartein Valen-Sendstad hevder således, i overensstemmelse med de topografiske forfatterne, at spadebruket som kulturell grunnform strakte seg fra Agder i sørøst og videre vestover langs kysten til og med de ytre bygdene i Sogn og Fjordane (1964:28).

Nå har Ottar Rønneseth for Jærens vedkommende vist at åkerbruket på en typisk Jærgård frem til moderniseringen i annen halvdel av 1800-årene, ikke var kjennetegnet av mange, små og intensivt gjødslede åkrer, men av én stor, sammenhengende, men teigdelt åker som aldri lå i trede (Rønneseth 2001). Rønneseth hevder at disse ”gamleågrene” eller ”storågrene” like siden middelalderen ble spadd, ikke pløyd.

Prams og Flors beskrivelse av kulturlandskapet på Jæren er blitt klassiske. Det var det særpregede kulturlandskapet som gjorde størst inntrykk på dem. Christen Pram kom dit i visshet om at Jæren var et ”kornland” med overskuddsproduksjon, men ble overrumplet av det faktum at han knapt fant noen større, sammenhengende åkrer, og at de åkerarealene som fantes, var overstrødd med stein. I tillegg møtte han spadebruk og teigblanding. Dette stod for ham som en ”Raahed, som næsten maate synes fabelagtig, hvis den endog fortaltes om Kong Sverres Dage”. Flor var bedre kjent med forholdene, og han nøyde seg med å fastslå at steinmengdene på åkrene utelukket bruken av plog (etter Valen-Sendstad 1964:29).

Men bildet er ikke entydig – ikke i Vest-Agder og heller ikke på Jæren, for den saks skyld. Ottar Rønneseth gjengir en kilde som opplyser at det i årene nærmest etter 1800 kun fantes 3 ploger på hele Jæren (2001). Valen-Sendstad, som har gått gjennom skiftematerialet fra Jæren, finner imidlertid tegn til at både plog og harv hadde vært atskillig mer utbredt i 1760-årene enn i tiden omkring 1800 (1964:30). Han trekker sammenligninger med Shetland, der spadebruket faktisk erstattet plogbruket i løpet av 1700-årene på grunn av bruksdelingen, og skriver at det trolig var økt bruksdeling og tiltagende teigdeling som hadde gjort det vanskeligere å bruke hesteredskaper på Jæren også (ibid.). På Shetland er denne overgangen også satt i sammenheng med fiskerienes økende betydning (Fenton 1997 [1978]:298f.). Spadebruket var arbeidskrevende – fire voksne menn kunne spa et dekar åker i løpet av én arbeidsdag. Slik sett, kan det også være grunn til å stille spørsmålet om spadebruket i noen grad er en funksjon av tilgangen på arbeidskraft. I nyere tid kom det hver vår folk fra Dalane og Ryfylke til Jæren for å spa åkrene. Til Lista kom folk fra innlandsbygdene for å spa torv.

Hans Try har godtgjort at det i Søgne alt på 1700-tallet fantes både spadebruk og plogbruk (1969:126f.). I til sammen 19 skifter mellom 1841 og 1850 finner han syv ploger nevnt, samtlige av tre. Disse redskapene kalles i skiftene ”Gaardsploug” eller bare ”Ploug”, og denne treplogen må ha vært den vanlige i Søgne. Etter de bevarte plogene fra Vest-Agder, får vi helst tro at det dreier seg om en variant av grindplogen (Vest-Agder fylkesmuseum har således tre treploger, samtlige grindploger, og i lokale muséer i begge Agderfylkene finnes flere grindploger). Grindplogen var i bruk i de fleste plogområdene i Norge, bortsett fra i traktene rundt Oslofjorden, der den firsidige plogen dominerte (Valen-Sendstad 1964:40). Grindplog var vanlig også i enkelte svenske landskap, der den kalles ”högplog” etter den høye grinden eller styret.

I perioden 1841-1850 finner Try ni ploger omtalt i skiftene – tre av dem av tre. Én av treplogene er nevnt fra heiegården Repstad. Og dermed er det på tide å introdusere det omtalte utskiftningskartet fra denne gården.

Kartet er utarbeidet i forbindelse med overutskiftningen av Repstads innmark i 1873 av utskiftningsformann Joh. Holmesland (fig. 2). Utskiftningen resulterte i at hver av de syv oppsitterne på gården fikk samlet sine åker- og engteiger – som tidligere hadde ligget i teigblanding innimellom naboenes teiger – i et lite antall sammenhengende, blokkformede teiger, slik kartet også viser. Men kartet viser også situasjonen forut for utskiftningen. Før 1873 hadde det meste av åkerarealet på Repstad ligget samlet i ett teiglag sør for tunet. Dette teiglaget bestod av en serie, langsmale teiger – hver av dem av form omtrent som en ”S”, og med lengde oppimot 70 m. Det er liten tvil om at denne teigformen er tilpasset plogbruk.

Nå kunne det selvsagt tenkes at den karakteristiske teigstrukturen er sluttresultatet av en gradvis overgang fra spade- til plogbruk i løpet av 1700- og 1800-årene. Men i så fall ville vi ha forventet en utskiftning på Repstad i denne perioden, og da helst én etter loven av 1821. Men Hans Try klarer ikke å dokumentere noen utskiftning på Repstad etter 1821-loven, og ei heller tidligere (Try 1969). Etter de bevarte kildene å dømme, var utskiftningen i 1873 den første på Repstad. I og med at vi har å gjøre med en mangbølt gård med tre brukere så tidlig som i 1680, så må vi tro at den teigstrukturen som vises på kartet fra 1873, er gammel – kanskje like gammel som ”den historiske gården” Repstad (jfr. Rønneseth 2001). Det er ikke så vanskelig å forestille seg at de langsmale pløyeteigene kunne splittes opp gjennom bruksdeling i nyere tid, men at en teigstruktur formet av spadebruk skulle kunne omformes til én egnet for bruk av plog, er lite tenkelig uten en hel eller delvis utskiftning av innmarken. Rønneseth skriver om Jæren at i det 17. århundre ”begynte en kraftig oppdeling av (…) gårdene. Delingene forandret ikke innmarksstrukturen, og åkerarealet ble heller ikke utvidet som en følge av folkeøkningen. Det ble utelukkende tatt opp små åkerlapper på vollen (…)” (2001:242).

Det omtalte kartet over innmarken til Bue i Øyslebø er tatt opp så tidlig som i 1761. Det er det eldste gårdskartet jeg har kjennskap til fra Vest-Agder. Bue bestod på det tidspunktet av fire bruk. Tunåkeren på Bue er den som på kartet vises umiddelbart nord for tunet. Den ble kalt ”Knivskjeiå” på grunn av den karakteristiske formen (Sveinall 1976). Som på Repstad, er åkerteigene på Bue svakt buede i begge ender (egentlig har de form av en omvendt ”S”). Det er liten tvil om at det er plogbruk som har ført til denne formen. Og også i dette tilfellet er det grunn til å anta at bruken av plog går langt tilbake i tid. ”(T)eigdelingen (tok) (…) farge av redskapsbruken. I områder der plogen rådde, var strimmelteigen det vanlige, fordi en slik åkerform passet best til plogens arbeidsmåte,” skriver Valen-Sendstad (1964:212).

Eksemplene kunne mangfoldiggjøres. Fra Spangereid kjenner vi denne teigformen blant annet fra de sterkt oppdelte gårdene Gahre og Njerve. På begge steder er det den svake ”S”-formen som opptrer. Åkrene så vel på Njerve som på Gahre er avmerket på to ulike kart fra 1780-årene, men i begge tilfeller uten at noen teigdeling er klart vist. Den ytre avgrensningen av åkerarealene på disse kartene peker i begge tilfeller mot at teigstrukturen har vært uendret frem til utskiftningene etter 1857-loven. Forholdet er det samme på Forgard (1861, fig. 3) og Berg (1859) i Åseral. I enkelte tilfeller kan det synes som om en opprinnelig struktur med langsmale teiger har blitt brutt opp ved delinger og gitt et system med mindre, blokkformede eller uregelmessige teiger som resultat. Det er f. eks. tilfelle på Foss i Tveit (1868).

Det siste fenomenet kan taes til inntekt for et synspunkt a la det Valen-Sendstad anlegger for Jæren – altså at et opprinnelig utstrakt plogbruk gradvis fortrenges av spadebruket i og med bruksdeling og teigsplitting i 1600- og 1700-årene. Fra Repstad i Søgne nevner Kjell Bråstad at åkerteigene ble gjort lange og smale for at man skulle kunne pløye med hest, men at de ble smalere og smalere for hver bruksdeling. På mange av teigene var det med tiden blitt umulig å bruke plog (1989:335).

Torbjørn Låg gir et par eksempler på at plogen iallfall var kjent og i bruk i dette området i 1600-årene. Da Høksås i Halse ble taksert i 1638, sies det at en kunne så 8 tønner korn på gården, men at alt måtte spaes, og ikke noe kunne pløyes. I det ligger trolig implisitt at pløying på det tidspunktet ble betraktet som vanlig i området (Låg 1999:223). Fra lagmannssetet Holum (Holmegård) er det bevart en leiekontrakt fra 1634 som pålegger leietageren å ”pløye og så (…)” (Slettan 1977:158). Jon Åsen oppgir fra Hægeland at det på gårdene der var til sammen 40 ploger i 1723, og han finner plogjern og ristel omtalt i et skifte på Gåseflå i 1701 (Åsen 1967:343). I Finsland nevnes plogjern, ristel og ”plogredskap” i flere 1700-tallsskifter (Lauvsland et al. 1959). Det samme er tilfelle i Åseral, der skiftet etter den stridbare Gunnulv Knutsson Åsland i 1702 viser at han eide ”it Plougjern” (Liestøl 1976:26), og i Vennesla (en rekke eksempler fra skiftematerialet referert i Tveite 1956). Grågås (ca. 1620) nevner plogredskap og harver blant inventaret på Gjerstad prestegård (Aust-Agder). På Valle prestegård i Sør-Audnedal omtaler samme kilde plogjern og ristel, mens Egersund prestegård (Husabø) på samme tid sies å ha ”2 plouger med jernn” og ”1 harffue” (Grågås, s. 276).

Inventarlistene i Grågås nevner i mange tilfeller både hest og okse på prestegårdene, men her er sammenhengen med plogbruk mer usikker. Det ser ellers ut til å være en markert tendens til minsket hestehold på mange gårder i Vest-Agder utover på 1700-tallet. I Holum, der jeg har studert forholdet med basis i Bjørn Slettans bygdebok, synes hesteholdet i 1668 å være nesten dobbelt så stort som i 1723 og 1802. Først i 1875 forteller kildene om at det samlede antallet hester i Holum nesten er på høyde med hva det hadde vært 200 år tidligere. Denne tendensen kan indikere en økt vektlegging av spadebruk på bekostning av plogbruket. I Oddernes synes forholdet å være nokså likt det i Holum, med en kraftig nedgang i hesteholdet i løpet av 1700-årene (tall i Rudjord 1968). Den samme tendensen viser seg i Austad i Lyngdal, i Søgne og i Spangereid (Lian 1994, 1995; Bråstad 1987, 1989; Njerve 1965a, 1965b, 1968). Kåre Rudjord reflekterer over en stikk motsatt tendens på Lista, der amtmann Holm i 1790-årene skriver at ”i Wandsøe sogn har hver mand, endog på hvor lidet brug, en hoppe, eller efter landets sprog, øeg, hvilke de især behøve til at frembringe deres torv saavel til brænde som at fylde i mygdyngen” (gjengitt etter Rudjord 1992:359). Tallene for Nes viser derimot at hestetallet er nokså konstant fra 1660-årene og frem til tidlig 1800-tall, med en mulig svak nedgang mellom 1668 og 1723, dersom vi bortser fra de to gårdene (Eide, Flikka) som eksplisitt sies å ha særlig mange hester på grunn av transportene over Flikkeid (tall gjengitt i Berg 1980, 1988).

Elisabeth Seland har på sin side kontrastert forholdene i Bakke sogn med dem i Tonstad (Seland, red. 2001:224ff.). Hun finner at mens antallet hester går klart ned i Bakke fra 1668 til 1723, er det en markant økning vi har å gjøre med i Tonstad. Seland diskuterer ulike tolkninger, men ser ut til å helle til Stein Tveites tanker om at produksjonen på gården alt på et så tidlig tidspunkt var innrettet mot ”det som svarte seg best” (2001:227, jfr. Tveite 1959, se for øvrig Dørum 2000), og at det er tømmerdrift og trelasthandelen som er hovedårsak til endringene i hesteholdet i perioden (228f.). Det er etter min oppfatning ingen urimelig tanke at tallene delvis gjenspeiler en økende regional arbeidsdeling. En summarisk gjennomgang av hesteholdet i Åseral antyder således at hesteholdet øker også der i denne perioden (tall delvis gjengitt i Liestøl 1976, 1987). Men betrakter vi tallene i et større perspektiv, så synes det vanskelig å forklare det betydelige hesteholdet som 1668-matrikkelen viser, med at skogbruket på det tidspunktet hadde større betydning også i bygder nærmere kysten: Hvorfor øker hesteholdet på det skogløse Lista? Hvorfor var det et betydelig antall hester på den like skogløse Flekkerøya i 1668 – eller på Vårøy i Spangereid og på Revøy i Austad? I en senere tid drev Listabøndene med salg av hester til innlandsbøndene, og det kan muligens delvis forklare at hesteholdet ser ut til å øke der, mens det avtar i en del andre kystbygder. Nedgangen i bygder som Spangereid og Austad kan ha sammenheng med at fiske, sjøfart og andre maritime næringer øker i betydning relativt til jordbruket. Men hvorfor var hesteholdet så vidt stort i disse bygdene før disse endringene satte inn? En sammenheng med redskapsbruken kan neppe utelukkes.

I tradisjonsmaterialet omtales plog i enkelte sammenhenger fra Vest-Agder – men alltid som et randefenomen ved det ellers dominerende spadebruket, således i Abraham Berges Listabok (1926) og i Torkell Netlands manuskript om Lista futedømme (1950). Netland skriver at folk i de indre bygdene lengst vest i Vest-Agder brukte en ”treard”, som han forklarer som en slags ”treplog”. Det er usikkert hva slags redskap han mener. Fra Søgne nevner Peder Lunde at ”(d)ei gamle plogane var mest heilt av tre, og dei dugde ikkje stort, dei kunde ikkje velta jordi skikkeleg” (1969:52). Torstein Hamran skriver fra Gyberg i Hægebostad at ”(b)rødkornet avlet vi selv. De lange flate åkrene pløyde vi med treploger, og kvinnfolka jevnet jorden med river. Såkornet hakket de også gjerne med en rive i stedenfor å harve det ned. Når kornet var modent, skar kvinnfolka åkeren med sigd, og mannfolka festa kornbåndene på staur” (u. å.). Amtmann Holm skriver i 1794 at ”(a)lmindelig bruges til en huds jordebrug og derunder ikkun en hest, og mange slet ingen naar bruget er lidet, men de være paa deres ryg deres hø og korn i hus, i foraaret velter de sin ager om med spade i hænderne, udføre sin gjødsel i kurve paa ryggen eller drager den paa slæde paa vinterføret, eller leier naboens hest et par dage” (gjengitt i Seland 1928:35). Holm ser altså ut til å regne hestehold (og muligens plogbruk) til normaltilstanden i Vest-Agder i hans tid.

Når det gjelder det ”plogløse” Jæren, viser et kart tatt opp i forbindelse med en utskiftning på Madla i 1834 (Rønneseth 2001, fig. 32) – ett av svært få kart overhodet fra utskiftningene hjemlet i 1821-loven – ”gamleågeren” som ett teiglag bestående av en rekke smale og nærmere 250 meter lange strimmelteiger med den karakteristiske ”S”-formen (fig. 4). På Madla vet vi at man faktisk hadde plog i begynnelsen av 1700-årene, men at de siden gikk over til spadebruk. Madla var imidlertid tidligere ladegård under biskopen i Stavanger, og således ikke representativ for gårdene på Jæren (Myhre, Lindanger og Tjelta 1980:241ff.).

Den plogtypen som ble benyttet i bygdene rundt Oslofjorden, var den europeiske med et enkelt styre. Den ”spesielle norske type som vi kaller grindplogen, hørte hjemme i fjellbygdene og lenger nord i landet,” skriver Visted og Stigum (1951:178).

Fra Sunnmøre nevner Valen-Sendstad at plogen ble trukket bare av en hest og bare brukt til tverrpløying på åkerstrimlene i bakkene, slik at plogen ble kjørt bare den ene veien, mens den måtte gå tomreipes tilbake til utgangspunktet. Men for at pløyingen ikke skulle gå i samme retning hvert år, hadde man ofte to ploger. Den ene hadde veltefjølen på høyre side, og den andre hadde den på venstre side. Slike ploger gikk vekselvis under navn av høyre- og venstreplog, eller nordplog og sørplog (1964:41).

Spørsmålet er om grindplogen ville gi den ”S”-formen som vises på flere av utskiftningskartene. Denne formen ”uppstår när långa, smala åkerteger plöjs med en plog dragen av flera oxar, ofta minst två par,” skriver kulturgeografen Mats Widgren (1997:10). I praksis betyr det tunge (hjul-)ploger som ikke er kjent i Norden utenfor Danmark og Skåne, der de var mye brukt i høymiddelalderen og senere. Widgren skriver videre:

”Förutsättningen för att (…) åkrar med omvänd S-form ska uppstå är att man har en plog med vändskiva som vänder jorden till höger. För att kunna rygga åkrarna så kör man då plogen medsols. Eftersom hela ekipaget kunde vara långt uppstod problem då man skulle vända för att inte trampa eller plöja i det angränsande teglaget. Lösningen på detta är att ta ut svängen redan innan man kommit fram till tegens slut. Den som kört bil eller traktor med långt släp känner igjen operationen. Inför en högerkurva måste man först ut ordentligt i vägens vänstra sida. Detta förberedande av vändningen ledde naturligtvis i längden till att tegen kurvades mot ändarna” (1997:106).

Er det tenkelig at pløying med grindplog kan ha gitt opphav til samme teigform? Kanskje. Valen-Sendstad skriver fra Gudbrandsdal, der grindplogen var utbredt før omskiftet i jordbruket, at ”(p)å større gårder, hvor hesteholdet var stort nok, hendte det at åkeren ble pløyd samtidig av to ploglag, eller to beiter. Når plogkaren som kjørte høyreplogen, var kommet furen ut, trakk han plogen litt til side, for at han som kjørte kjeive- eller venstreplogen kunne komme i gang. Så ble da plogene vekselvis kjørt tomme tilbake” (1964:53). Det er mulig at en slik praksis også i Vest-Agder kan ha ledet til teigenes karakteristiske ”S”-fasong (om teigformer, se ellers Gren 1991).

Den firsidige østlandske plogtypen er belagt alt i vikingtiden. Denne plogen krevde, i likhet med grindplogen, liten trekk-kraft, ofte ikke mer enn to hester. Grindplogen kunne kjøres med én hest, og begge disse typene regnes som lette ploger. Janken Myrdal antar at ”högplogen” ble innført til Sverige i senmiddelalderen, men at typen kan ha hatt enklere forløpere (1999:60).

Vi må altså holde muligheten åpen for at en slags grindplog var i bruk i Vest-Agder alt på 1400-tallet. Men det er foreløpig usikkert om en slik lett plog kan ha forårsaket den spesielle teigformen. Derimot er det en interessant tanke at det kan være en sammenheng mellom et eventuelt senmiddelaldersk plogbruk og avfolkingen i den perioden. I en periode under pestene med kontraksjon til det beste åkerlandet kan forholdene tenkes å ha ligget bedre til rett for bruk av plogredskap, samtidig som tilgangen på arbeidskraft var relativt lav. Hva så med arden? Vi vet lite om bruken av ard i Vest-Agder. At den en gang har hatt en viss utbredelse, viser funn av ardspor på enkelte lokaliteter. Slike spor er blant annet påvist i Vennesla, der de ligger i tilknytning til en hustomt med et oppbygget ildsted C-14-datert til høymiddelalder, men sporene er ikke datert. Muligens skriver de seg fra forhistorisk tid. Det er uansett tvilsomt om bruk av ard kan ha forårsaket ”S”-formen. Nærmere noe svar er jeg pr. dags dato ikke i stand til å komme. Men problemet bør være verdt en mer inngående undersøkelse. Kan hende vil en systematisk gjennomgang av det eldste skiftematerialet kunne gi svar? Det er trolig for mye å håpe på at ploger eldre enn fra de tidlige 1800-årene fremdeles skal være bevart et sted i regionen.

Gård og landsby
Et problemkompleks som står i en viss sammenheng med forekomsten av strimmelteigene, er organiseringen av gårdene og karakteren av åkerbruket i perioden før de skriftlige kildene for alvor begynner å gjøre seg gjeldende, dvs. i høy- og senmiddelalderen, og kanskje særlig i århundrene før senmiddelalderens nedgang. Et spørsmål som må besvares, er f. eks. hvor langt tilbake i tid de mangbølte tunene går. Dersom plogbruk har hatt en viss utbredelse før krisen etter Svartedauden, bør ikke bare teigstrukturen, men også indirekte de mangbølte tunene, gå tilbake til høymiddelalderen.

Ottar Rønneseth mener at de mangbølte tunene med teigblanding i hovedsak er et resultat av gårddelinger i 1600- og 1700-årene, men at denne gårdsstrukturen i prinsippet kan gå tilbake til en storstilt omlegging av bebyggelsesstruktur og driftsmåte som fant sted i høymiddelalderen (Rønneseth 2001). Han finner den delingsmåten som medførte teigblanding, belagt i Landsloven fra 1270-årene, men ikke i de eldre landskapslovene.

Fra første halvdel av 1600-årene har vi et mangslungent kildetilfang som forteller om sterk oppdeling av gårdene. Her er f. eks. Eilert Urne og Christopher Gjøe i 1639:

”Effterdj wnder Augdesiden findes gandsche faa Gaarder som Eenisten besiddes udaf Een Mand, Mens gemeenlig Heller paa en Ringe Jord som kand were 2-3 Eller 4 Huder at findes 2-3-4 och somme Steder flere Bønder, Och en part aff dem iche at Kand haffue wden 1 eller ½ Hud, Ja ringere at bruge, och dog Sig paa hin anden Jndtrenger, formedelst huis Ringe Odelspart de med hin Anden Endten Ved Arff, Giffting, Kiøb eller i andre maader Kunde were till berettiget” (kommisjonsinnstilling av 8/11 1639, gjengitt etter Holmsen 1979:98).

Det er dette Andreas Holmsen kaller ”de ytterst primitive eiendomsforholdene i store deler av Agder, som ignorerte både skyldeie og åsetesrett og gjorde det til bortimot en plikt for hver odelsarving å ta arveparten sin i bruk selv, hvor liten den så var” (1979:193, men se Dørum 1994, 1996, 1997, 2001). Jeg kommer tilbake til fenomenet.

Men hva har vi så av indikasjoner i Vest-Agder på at mangbølte tun kunne forekomme alt i middelalderen?

Jørn Sandnes finner for Trøndelag at superlativer i middelalderkildene bare brukes når man har med tre eller flere bruk å gjøre (Sandnes 1972:57, jfr. Framme 1985). Torbjørn Låg regner med at det samme er tilfelle på Agder (1999:263). I Vest-Agder har jeg funnet superlativer benyttet bare om Ågedal ytre i Bjelland og Vere på Lista. Om Ågedal ytre heter det i 1488 (DN XII, 152) ”Akerdals ythre i vestaste hvslenden”, altså ”det vestligste huslendet i Ågedal ytre”. Huslende må bety noe slikt som tun eller husplassering, og superlativet ”vestaste” innebærer at Ågedal i senmiddelalderen må ha bestått av minst tre slike ”huslende” (om betegnelsen huslende, se ellers Låg 1999:279, samt nedenfor). Om Vere heter det i et dokument fra 1479 (DN II, 910) ”i Wæydhrom i nøsstha hwsum” – altså i det nordligste ”huset” på Vere. Her dreier det seg ganske sikkert om den gården som i andre kilder blir kalt Nordvere (Nordvedro 1472, DN XVIII, 94; nodrh Wedhra 1483, DN IX, 387).

Også enkelte andre benevnelser avslører en tredeling, således ”Midhuus i Sygnu bø” (1344) om den forsvunne gården Midhus i Søgne (DN I, 291) og ”Meddelbye” (Mebø, Flekkerøy), som i 1487 er navnet på ”itt marckeboell jord ij Thipte” (Akershusreg.). Et tredje eksempel har vi kan hende i Lyngdal, der tre ”fidjer” i Dragedalen – ”øfrefytthen”, ”Bredhefyth” og ”ytthre fytthen” – i 1485 deles mellom ”øffre hwsen a Berghe” og ”ytthre Bergh” (DN VIII, 413). Om ”fidjene”, som tydeligvis blir benyttet til engslått i 1485, representerer en tredeling av en ødegård ”Fidje”, er imidlertid usikkert.

Om en nokså fremskreden bruksdeling vitner også noen senmiddelalderske kilder om Foss i Sør-Audnedal, der betegnelsen ”i Ffosse i ytrhe hvslendenne” brukes (DN VI, 603; DN VI, 607; DN V, 941). Flertallsformen betyr etter alt å dømme at det ytre huslendet på Foss hadde fått en indre oppdeling. I 1489 omtales ”bawdom hwsslendom” i samme gård (DN V, 942). Av et dokument fra 1483 forstår vi at østre Gahre (”garde i avstarehvsum”), eller iallfall en del av gården, det året ble delt i to. 7 månedsmatbol jord i østre Gahre var på handel i 1467, så kanskje var det to bruk i ”avstarehvsum” alt før 1483 (Gahre 1957).

Langt vanligere i middelalderkildene er likevel komparativer. Jeg har funnet blant annet følgende: ”i Lunda i vester husoom” (DN X, 210 – om Lunde i Halse), ”i Sotheland i øffre hvsslenden” (DN VI, 586, jfr. DN VI, 389 – om Soteland i Holum), ”i øfrom husonom a Vikingalande” (DN VII, 389, jfr. DN VII, 323, 395, 446 – om Vigeland i Sør-Audnedal), ”i ytrum husum j (…) Aa” (DN IV, 839 – om Å i Lyngdal), ”j øfre garden j Straume” (DN V, 437, jfr. DN III, 788, DN V, 438, DN XII, 255 – om Strømme i Randesund), ”j Ufuaslande vt i hus” (DN VII, 342, jfr, DN VII, 353 – om Usland i Øyslebø), ”øffre huslenden i Fos” (DN IX, 777 – om Foss i Bjelland), ”østre hwsonom i Vadeland” (DN VIII, 425 – om Valand i Holum), ”nedrom hwsenom i Kallaberge” (DN VI, 498 – om Kalleberg på Lista), ”Vbshws nedra halft” (DN VII, 414 – om Opshus i Sør-Audnedal) og ”Eeghelandh myghle” (DN VI, 622 – om øvre Egeland i Liknes).

Enkelte av disse delingsproduktene glimrer med sitt fravær i de skriftlige kilder fra nyere tid. Store og Lille Opshus omtales i 1600-tallskilder, men Lille Opshus er da ødegård under Syrdal. Det er således usikkert om ”Vbshus nedra halft” viser til en oppdeling av Store Opshus eller ikke. Lunde er derimot én gård i 1600-tallskildene, og det samme er Foss i Bjelland. Å i Lyngdal var prestegård fra senmiddelalderen av, og det ”indre huset” som ligger implisitt i formuleringen ”ytrum husum j (…) Aa”, hører vi ikke mer om. Noen oppdeling tilsvarende den som bevitnes på Ågedal ytre i 1488, er heller ikke kjent fra kildene i nyere tid.

Gitt at bruksdelinger var et kjent fenomen i høymiddelalderen, burde vi forvente at slik oppdeling av gårdene var mer utbredt da enn i nedgangstiden i 1400-årene, som jo de fleste av de ovenfor nevnte kildene skriver seg fra (se Lunden 2002 for en oppdatert diskusjon om den senmiddelalderske krisens innvirkning på gårdstall og folkemengde). Knut Dørum viser på sin side at bygselenhetene i 1600-årene i stor utstrekning bør ha sin opprinnelse i agrare enheter fra perioden umiddelbart før Svartedauen (Dørum 1994).

To av de gårdene som omtales i komparative termer i senmiddelalderen, er i de eldste skattemanntallene delt i tre matrikkelgårder. Det dreier seg om Soteland i Holum og Strømme i Randesund. Det er all grunn til å anta at delingene har oppstått i middelalderen, slik at bruken av komparativer i 1400-årene ikke nødvendigvis begrenser antallet driftsenheter til to (jfr. Dørum 1994). Utihus Usland i Øyslebø kunne i prinsippet vise til en todeling av gården i middelalderen (dvs. at navnet var gitt som relasjonsnavn til et opprinnelig, udelt bruk), men i kilder fra tidlig 1600-tall og senere nevnes så vel Utihus Usland som Midthus Usland og Vestre Usland, slik at vi i realiteten har å gjøre med en tredeling (Sveinall 1976). Kirkestedet Øyslebø var likeledes delt i tre: Midhus, Øvre og Austre Øyslebø. Skjævesland var delt i fire: Vestre Skjævesland, Vestre Midthus Skjævesland, Austre Midthus Skjævesland og Austre Skjævesland. Tilsvarende kraftig oppdeling er kjent bl. a. fra Grim i Oddernes (Nerhus, Midhus og Vesterhus) og Sangvig (Austrus, Vestrus og Udjus) og Klepland (Austigard, Vestigard og Medigard) i Søgne, i tillegg til flere steder på Lista.

Det er liten tvil om at det er middelalderdelinger vi har å gjøre med, og minnet om disse delingene er overlevert oss fordi delingsproduktene fra og med et eller annet tidspunkt har utgjort selvstendige bygselenheter. Om disse store, oppdelte navnegårdene har vært ytterligere oppdelt i middelalderen, slik vi har sett at Foss i Sør-Audnedal og Ågedal ytre i Bjelland var det, forteller ikke kildene noe om. Men det er liten grunn til å tvile på det. Alt i alt skal vi nok regne med en utstrakt bruksdeling alt i høymiddelalderen – og det synes sikkert at den mangbølte gården var en utbredt bosetningsform i Vest-Agder på det tidspunktet. Det burde ellers kunne la seg gjøre å belegge denne påstanden arkeologisk. På flere gårder i regionen kjenner en til at hele tun har blitt flyttet i god tid før utskiftningsbølgene på 1800-tallet. På Skjernøy ligger tuftene etter Gamle eller Høg-Øvre Farestad godt bevart oppe under Høgevarden, i god avstand fra de nåværende Farestadgårdene. Svein Ø. Berge mener at det er synlige murer etter ”minst to, trolig tre” lange bygninger på Gamle Farestad, men mye stein skal være fjernet og ligger rundt i steingjerdene på Farestad (muntl. medd. 2001). Etter tradisjonen skal folk ha flyttet fra Høg-Øvre Farestad etter en brann i 1500-årene. En utgravning av det gamle tunet ville antagelig gi oss verdifull ny kunnskap om organiseringen av de mangbølte tunene i middelalderen. Andre gode eksempler finnes på Tuptan på Ås i Austad i Lyngdal (fig. 5) og Tupten på Røynestad øvre i Liknes, Kvinesdal. I alle disse tilfellene finnes synlige hustufter. Muntlig tradisjon har i en rekke andre tilfeller, også der det ikke lenger er synlige rester av hus eller gjerder over markoverflaten, bevart minnet om eldre fellestun.

Under en flateavdekkingsundersøkelse i Søgne i 2002 fant man spor etter flere hustomter fra middelalderen i innmarken til gården Tangvall. Bygningssporene viste seg som rekker av skarpkantede, rektangulære og kvadratiske fyllskifter/stolpehull. Det dreier seg om to separate bebyggelser i en avstand av ca. 70-80 m fra hverandre. Den best bevarte bebyggelsen ser ut til å ha bestått av to hus, én større bygning og én mindre. I tillegg er det påvist et antall grøfter eller diker. Fem C14-dateringer fra ildsteder og stolpehull indikerer en relativt kortvarig bebyggelsesfase innenfor tidsrommet ca. 1270-ca. 1500. I et stolpehull fantes godt bevarte rester av den nederste delen av en stolpe. Analysen viser at stolpen var av tettvokst eik, men den kunne dessverre ikke dateres dendrokronologisk.

Den av hustomtene som var best bevart og som ble avdekket i sin helhet i forbindelse med den begrensede undersøkelsen i 2002, oppviser en del karakteristiske trekk som, så vidt meg bekjent, ellers ikke er påvist i det norske husmaterialet fra denne perioden (fig. 6). Huset har for det første hatt jordgravde stolper. Det er tidligere ikke påvist i en så sen periode, men er relativt utbredt i danske landbebyggelser, både i landsbyer og enkeltgårder, til inn i nyere tid (Engberg (red.) 1994, Foged Klemensen 2001, Rensbro 2002, Steensberg 1983). Fremdeles i begynnelsen av 1900-årene kunne man finne jordgravde stolper i bindingsverkshus i de østlige deler av Jylland (Steensberg 1983:54f.). Det er ikke påvist stolper inne i huset, og de bærende veggstolpene står ikke parvis. Stolpene står til dels meget tett, men den innbyrdes avstanden varierer. Det vesentlige for konstruksjonen synes å ha vært at stolpene stod på rekke, og ikke om de stod rett ovenfor hverandre. I det danske husmaterialet fra middelalderen er slike bygninger godt kjent. I Henriette Rensbros katalog over undersøkte hustomter fra middelalderen i Øst-Danmark utgjør slike bygninger hovedmengden av de husene som har hatt jordgravde stolper. Hustypen kalles ”1-skipede tagremsbygninger”, og de kjennetegnes, dersom vi bare ser på grunnplanet, av ett skip og ikke-parvise bærende stolper (Rensbro 2002:24).

De to bebyggelsene ligger begge i ca. 70-80 meters avstand fra det historiske tunet på Tangvall, og adskilt fra sistnevnte ved en bekk (fig. 7). Levninger etter en stokkebru over bekken ble funnet for mange år siden av grunneier John Haaverstad. Fra skriftlige kilder har vi ikke opplysninger om bosetningen på Tangvall før i 1601. I 1604 ble gården klassifisert som fullgård, og det bodde to familier der. I første halvdel av 1600-årene hadde Tangvall en skyld på 2 huder, forhøyet til 2 ½ huder i 1668. Graden av selveie var stor – i 1624 var det således bare ½ hud i gården som ikke var eiet av brukerne. Den parten tilhørte en bonde i det nærliggende sognet Holum. De to 1600-talls-brukene hadde et felles tun som lå inne ved heia, der bnr. 1 senere hadde sine hus. Etter en brann på gården i 1729 ble husene bygget lenger fra hverandre, og det ene bruket la sine bygninger lenger ut på sletten, omtrent der hvor den arkeologiske undersøkelsen i 2002 påviste den ene middelalderbebyggelsen (etter Bråstad 1989).

Marknavnene i denne delen av innmarken indikerer ikke tidligere bebyggelser, og jeg har heller ikke funnet muntlig tradisjon som kan antyde bebyggelse sør for bekken. De to arkeologisk påviste bebyggelsene ser ut til å ha vært nokså kortvarige, men hvordan skal de tolkes? Én mulighet er at det faktisk dreier seg om de samme to bygselsenhetene som opptrer i kildene fra 1600-årene. I så fall er bygningene til disse to enhetene flyttet inn til det historiske fellestunet nord for bekken en gang før 1729, da den ene enheten flyttes ut igjen. Selv om et slikt scenario ikke kan utelukkes, synes det mer trolig at det alt i 1300- og 1400-årene lå minst én bruksenhet i det tunet som kjennes fra senere tid, og at Tangvall bestod av (minst) tre bruk i høy- og senmiddelalderen.

Selv om resultatene fra undersøkelsen på Tangvall foreløpig står alene og ikke gir grunnlag for sikre slutninger, synes det ikke å være noe i veien for en hypotese om at bebyggelsestettheten i høymiddelalderenden har vært større enn de skriftlige kildene gir inntrykk av, og at den teigstrukturen som vises på enkelte utskiftningskart fra det 19. århundre, faktisk kan ha røtter i høymiddelalderen. Om reit- eller énvangsbruk har vært praktisert her også i middelalderen, eller om vi skal regne med innslag av sædskifte, skal ikke diskuteres her. Torbjørn Låg har imidlertid diskutert en del stedsnavn på –egre som kan antyde at en viss form for vekselbruk mellom åker og eng kan ha forekommet tidlig (1999:224). Frostatingslovens bestemmelse om at en fjerdedel av åkeren skulle ligge i trede, ble gjentatt i Landsloven av 1274, men det er høyst usikkert om en slik normativ bestemmelse ble fulgt opp i praksis på Sør- og Sørvestlandet (se Øye 2002 for en generell diskusjon om forskningsstatus m.h.t. driftsformer i høymiddelalderjordbruket).

Bol, ”byamål” og skyldeie
Den gamle problemstillingen om de sørvest- og vestnorske mangbølte tunene er for landsbyer i sørskandinavisk og kontinental forstand å regne, har blitt reist igjen i de senere år, etter å ha vært mer eller mindre fraværende fra fagdebatten i flere tiår (således er det bare Norge av de skandinaviske landene som ikke berøres under oppslagsordet ”landsby” i KLNM fra 1965). Her er f. eks. arkeologen og historikeren Arnvid Lillehammer i 1999:

”For generations the settlement pattern in Norway has – by Norwegian scholars at least – been looked upon as more or less unique in Europe. The single farm has been regarded as the predominant form of settlement through alle the centuries, at least since the Early Iron Age. The concept ’village’ has therefore only sporadically been present in the ongoing discussions about the settlement history of Norway. This is a bit strange, because it is a well known fact that in the 17th, 18th and 19th centuries in most parts of Norway one could find farms with more than one family – even up to more than 30 families – living together in a township in and among a cluster of up to 20 or 30 or even more houses – and at least virtually giving a picture that reminds us of so-called villages further south in Scandinavia and elsewhere in Europe. The people in these settlements also worked on land that very often was divided into small fields or strips of fields in a system related to the division of the infield in villages further south” (1999:132).

Det er flere forhold som har gjort at mange har villet fremheve ulikhetene heller enn likhetene mellom de mangbølte tunene og landsbyorganisasjoner av europeisk type. Blant annet har det vært hevdet at de norske mangbølte tunene mangler det organisasjonsnivå som landsbyrådet representerer i en del land. Bjørg Seland har imidlertid godtgjort at det fantes formalisert samarbeid og endog valgte gardfuter på enkelte mangbølte gårder i Vest-Agder og andre steder (Seland 1994, 1996). Lillehammer hevder i forlengelsen av dette at vi også i Norge ”draw close to a more ’traditional’ village type that makes the concept worth while to use, and even makes it possible to see the Norwegian evidence on a broader and a more manifold background” (1999:134).

Vi nærmer oss med andre ord en oppfatning av de mangbølte tunene som én variant av den bosetningsformen som fantes bl. a. i deler av Sverige og Danmark i middelalderen og senere. Den tradisjonelle oppfatningen festet gjerne stor oppmerksomhet ved det faktum at det ikke finnes noe eget ord i norsk språk for større eller mindre grupper av gårder som ligger sammen (annet enn tun eller grend, som har delvis andre referenter enn det danske landsby og det svenske by). I Vest-Agder er det bare snakk om garder – enten det dreier seg om et bruk, en enbølt gård eller en mangbølt gård. Betegnelsen ”torv” (torg) brukes om enkelte mangbølte tun i Vest-Agder i kilder fra det 19. århundre og senere, således ”Stortorvet” om Dønnestad i Tveit, ”Repstadtorvet” om Repstad i Søgne og ”Midbøtorvet” og ”Presthustorvet” om henholdsvis Midbø og Presthus i Spangereid. Men jeg har ikke funnet denne språkbruken belagt i eldre kilder.

Kulturgeografen Ulf Sporrong beskriver det tradisjonelle østsvenske bosetningsmønstret på denne måten:

”Oftast består bebyggelsen av mindre byar (2-5 gårdar), som (…) ligger relativt högt i terrängen. Lite större byar kan ha radform och inte sällan är de reglerade i en strängt geometrisk form, som är ett resultat av medeltidslagarnas föreskrifter om hur man skulle utforma en byplan. Ofta skedde detta i form av en rektangel, som sedan indelades i gårdstomter – tomtbredden för varje gård bestämdes av byamålet. Bytomten tjänade som likare för åkerskiftena” (1997:28).

Her er det først og fremst graden av regulering som slår oss som annerledes enn det vi kjenner fra det hjemlige. Men de tradisjonelle, større rekketunene i Vest-Agder – slike som Gahretunet og Remetunet i Spangereid, f. eks. – er jo nettopp strengt regulert, dersom vi betrakter dem fra et bebyggelsesperspektiv, i det minste (om de påviste, men foreløpig ikke daterte dikene ved middelalderbebyggelsene på Tangvall kan knyttes til en form for regulering, er uvisst, men ikke usannsynlig). Men den antatt avgjørende forskjellen mellom de sørvest- og vestnorske mangbølte tunene og Sporrongs idealtypiske østsvenske by, ligger i de to begrepene ”byamål” og ”bytomt”. Så vel i Sverige som i Danmark var det slik at – som Sporrong skriver – ”tomtbredden för varje gård bestämdes av byamålet”, og ”bytomten” fungerte på sin side som ”likare för åkerskiftena” (et lignende system kan påvises i enkelte tilfeller også i norske mangbølte tun; på Klungland nordre i Gyland, Vest-Agder, var hver brukers andel av Storågeren en funksjon av brukerens relative andel av tunarealet). Det er med andre ord eksistensen av et ”byamål” eller jordetall som er selve reguleringsmekanismen i de svenske og danske landsbyene. Jordetallet angir hver enkelt jordeiers andel i en landsby, og dette jordetallet var vanligvis også grunnlaget for delinger. I de sørskandinaviske landsbyene er det altså slik at oppsplittingen av eierskapet til gårdene i byen avspeiles i marken gjennom fysisk deling av tomt og åkerteiger. I våre mangbølte tun regner derimot de fleste med at det ikke finnes noen slik direkte sammenheng mellom eierskap og bruksdeling, på grunn av det norske skyldeiesystemet.

Landskylden for en bruksenhet kunne bli delt opp gjennom arv, salg og pantsetting. Et typisk jordegods i senmiddelalderen bestod av flere, ofte mindre skyldparter. Gårdpartene kunne ligge langt fra hverandre. For leilendingen var konsekvensen av dette skyldeiesystemet at han måtte dele opp den samlede landskylden og betale til alle eierne avhengig av hvor mye de eide av gården. Jordveien var imidlertid ikke oppdelt på samme vis – ingen av eierne kunne peke på et jordstykke og si at ”dette er min eiendom”. Eiendomsretten medførte ikke i slike tilfeller noe annet enn at retten til en viss landskyld ble overdratt. Det var den største partseieren som rådde for bygselen, dvs. at han bestemte hvem som skulle få bruke jorden. I det minste fra 1500-årene av fantes det regler for bygsels- og åsetesrett som skulle forhindre at driftsenheter ble splittet opp gjennom at skyldparter ble avhendet (Holmsen 1977 [1953]).

Jordetallet i vårt område ble i middelalderen oppgitt i bol – månedsmatbol (mmb.). Peder Claussøn Friis skriver omkring år 1600 om månedsmatbol at det betyr ” j maanedskostis boel eller leje. Och forstaaes dermet saa stoer en part vdj en Jord och gaard som mand kand met sit folck føde och vnderholde sig paa vdj j maaneds tid. Eller och at mand i fordum tid gaff saamegen Affgifft aff aarlig, som Lands Eigeren kunde holde sig aff til kost och Vnderholdning j maanet” (1959:51). Faste underinndelinger av månedsmatbolet nevnes også, således natnestebol (1/28-dels bol) – ”somme mene at det war en høne i Landskyld,” bemerker Herr Peder. Boltallene har trolig sitt opphav i landskylden. ”Men landskylda vart tidleg fest til alle gardar og vart eit mål for verdet av garden,” skriver Halvard Bjørkvik: ”Landskylda kunne såleis leggjast til grunn ved arveskifte: Åsætesretten sikra den eldste sonen garden udelt. Syskenpartane vart rekna ut som brøkar av landskylda og sikra syskena til åsætesmannen ei årleg inntekt. På den måten kunne dei få sin del av arven utan at garden vart delt” (1957:399). ”Ved jordskifte er det fleire gonger nemnt jordstykke på så og så mange mmb. osb. (…) Men når det var fleire eigarar til ein gard, var i regelen ikkje dei einskilde eigarpartane utskilde steint og reint. (…) Eigedomspartane var visse brøkdelar av skylda og trong ikkje motsvara fråskilde bruk av garden” (1957:400).

Skyldeiesystemet var med andre ord basert på ideelle andeler. Men var det slik også tidligere i middelalderen?

Knut Dørum har i en hel rekke nye arbeider rettet et kritisk søkelys på mange hevdvunne forestillinger om eiendomsformer og eiendomsbegreper i senmiddelalder og tidlig nyere tid. Han mener at forut for en forordning i 1514 hadde i prinsippet alle partseiere bygselrett (Dørum 1993, 2001). Dørum tolker Landsloven og Frostatingsloven, samt en østlandsforordning fra 1290-årene, dit hen at alle sameiere hadde medbestemmelsesrett når en gård skulle bygsles bort. Forordningen fra 1290-årene åpner for at hver enkelt partseier kunne inngå særskilt avtale med leilendingen, men Dørum tolker den slik at det bare kunne skje under forutsetning av at de andre jordeierne samtykket (Dørum 2001). Ifølge Dørum var det først i løpet av senmiddelalderen at en ny ordning tvang seg frem, og det er denne praksisen som nedfelles i den nevnte forordningen av 1514. Men allerede i høymiddelalderen finner han en rekke eksempler på at enkeltbruk i større gårder blir bygselenheter. Han tolker dette forholdet slik at større partseiere klarte å få utskilt sine parter ”steint og reint” fra større agrare enheter. Denne utviklingen er tilsynelatende landsomfattende (pers. medd. 2003)

Et hovedpoeng for Dørum er at skyldeiesystemet aldri slo helt gjennom blant bøndene, slik også kommisjonsinnstillingen av 1639 (se ovenfor) indikerer for Agders vedkommende. Mange steder i hele landet førte eiendomsdeling mellom bønder til bygseldeling.

Faste jordetall vokste frem i løpet av tidlig- og høymiddelalder, ikke bare i Norge, men også i Sverige og Danmark. I Danmark benyttet man bol, som flere forskere regner med har sin opprinnelse i vikingtidens typiske stormannsgård (Christensen 1983). I Øst-Sverige talte man om attunger og markland, mens det rundt Oslofjorden dreide seg om markebol, øyresbol og ertogbol. Kulturgeografen Mats Widgren, som nylig har gjort en studie av forholdene i det gamle norske landskapet Båhuslen, hevder at det østnorske øresbolet – i likhet med de svenske og de danske jordetallene – ikke bare var et uttrykk for jordens leieverdi, men at det også kan ha sammenheng med behovet for en legal pris på jorden ved arveskifter, og at det kan ha spilt en rolle som underlag ”för fasta skatter på jord och som delningsgrund vid skifte inom ett byalag” (1997:34). Han skriver:

”Oresbolsräkningen har uppenbarligen någon gång varit ett fungerande och generellt system för jordvärdering i Bohuslän. Vid svensktidens början kan vi bara fastställa att det motsvarat en realitet när det gäller arvskifte. I äldre källor förefaller det dessutom som om öresbolet haft en mycket nära relation till faktiska ytor på marken” (ibid.).

Widgren påviser i sitt materiale fra Båhuslen en tydelig sammenheng mellom gårdenes vurdering i øyresbol og deres andel i den opprinnelige åkeren (1997:80). Bak den teigblandingen han finner på karter fra 1600-årene, finner han en bevisst prosess, der en etablert og fast forankret jordvurdering ligger til grunn: ”Tegskiftet som det kommer till uttryck på kartan kan alltså egentligen inte karaktäriseras som något ’spontant’ eller oregelbundet skifte” (ibid.). Ottar Rønneseth har tidligere diskutert et lignende fenomen for Jærens vedkommende, der gårdenes skyldverdi er en direkte funksjon av størrelsen på ”storågren” (Rønneseth 2001).

En dom fra Forgard i Åseral i 1680 viser på tilsvarende måte hvordan et bruks skyldverdi ble regnet ut fra brukets andel i ”den Store Ager”. I denne dommen møter vi også det gamle jordmålet kvart-så, og vi får et innblikk i hvordan delesteiner settes ut i åkeren for å skille de ulike brukspartene fra hverandre:

”(…) og der fore nu Vilde hafue Ageren udbyt, saa Vit med Rette kunde regnes, til de tuinde Kalschind, den tid Gaarden var 4 huuder og nu til 2 ½ Kalschind, eftersom Gaarden nu efter Matriculen er 5 huuder, Da Blef bemelte Aanon Forgard og Gunnuf Knudsen saaledes for Eenede, at vi schulde Maalle Ageren med traa, og det Forfahre, Huilcke Vi ogsaa giorde, og Befandtes, da at Gunnuf Knudsen fattedes paa samme Bytte 3 quarter Saae, som Baade hans sal: Fader, og hand dog haffuer schattet for udj 27 Aar, og hørde Vi da at Aanon Forgard tilstod Gunnuf Knudssen at hand schulde hafue udj Aanons Brug yderste J den Store Ager Først de 3 quarter Saa, som Gunnuf Knudssen skaartede Huilcken trende Quarter Saae tilforn mellem Steen og anden var udbydt, og der foruden Schullle Aanon afstaae 1 qter Saae hiemmen for i den samme Aager Nest optil Forne 3 quarter Saae, (…) Og hørde Vi samme tid at Aanon forgaard og Gunnuf Knudssen Blefue For Eened at det qvarter Saae som hand i Forbete maade schulde hafue, det schulde Aanon lade Udbytte efter den tredie part som Var i de 3 quarter Saae, Nu i Waar nestkommende, Naar Jorden Blef Aabnet, ogsaa optinnet, at mand kunde lade nedsette dehlesteene (…)” (Agderbrev).

Widgren trekker den konklusjon at det østnorske øyresbolet, i likhet med jordetall ellers i Skandinavia, har fungert som ”byamål”, og ikke bare som vurdering ved kjøp, arv og leie (1997:80). Samtidig finner han i jordebøker og diplommateriale at et stort antall eiendomsparter var i omløp i Båhuslen i høymiddelalderen. Han bemerker at ”det skulle kunna ligga nära till hands att se ett samband mellan denna uppsplittring av ägandet och uppsplittringen av tegarna på marken” (1997:111, jfr. Dørum 1994, 2001). Widgren diskuterer de mekanismer som var egnet til å motvirke bruksdelinger, altså bygsels- og åsetesrett, og minner om at det kanskje er forhastet å trekke slutninger om manglende sammenheng mellom eier- og brukerparter på bakgrunn av normative kilder: ”När man istället studerar de källor som redovisar de faktiska förhållandena visar det sig att man i många fall utmärkte sådana mindre ägoandelar på marken,” skriver han (ibid.). I Båhuslen synes forholdene på 1200- og 1300-tallet å ha vært slik at en streng og entydig inndeling i matrikkelgårder ennå ikke var gjennomført, men at en inndeling i gårdsgrupper og øyresbolberegningen var de faste elementer i det kamerale system (1997:115). Når det skulle angis hvor en bestemt eierpart befant seg, benyttet en forskjellige begreper, som f. eks. gård, tomt og stuga (ibid., jfr. Framme 1985).

Det siste har vi flere eksempler på i middelalderkildene fra Vest-Agder, der den og den gård, det og det hus eller det og det huslende i en navnegård oftere omtales. Det kan således synes som om noen strikt oppdeling i matrikkelgårder heller ikke her fantes i middelalderen, og at fikseringen av de ulike delingsproduktene i navnegårdene som særskilte matrikkelgårder først har funnet sted på et senere tidspunkt. I de tilfeller der det bare er delingsproduktene som kjennes fra 1600-tallets kamerale kilder, mens den opprinnelige navnegården er forsvunnet, er det vel rimelig å anlegge en slik tolkning – slik som med det ”marckeboell jord ij Thepte” på Flekkerøy som ”kaldis Medelbø” i 1400-årene. En slik forklaringsmodell kan likeledes kaste nytt lys over enkelte av de ”storenhetene” som kan anes flere steder på Agder (jfr. Låg 1999). Større og mindre konsentrasjoner av matrikkelgårder med relativt unge delingsnavn kan slik sett oppfattes som navnegårder som i løpet av høymiddelalderen har fått en indre oppdeling, og først på et senere tidspunkt har delingsproduktene blitt matrikulert for seg, vel etter at de har blitt egne bygselenheter. I enkelte tilfeller kan det synes som om navnet på middelalderens navnegård bare er bevart som sogne- eller bygdenavn – navnene Åseral og Spangereid kan muligens tjene som eksempler. Åseral oppfattes som gårdsnavn i Aslak Bolts jordebok (AB, 107), mens gårdene Midbø, Presthus og ”Howetwn” tilsynelatende oppfattes som en enhet i en grenseoppgang mellom de nevnte gårdene på den ene siden, og Stokke på den annen (DN XV, 573 – 1549).

Betydningen av begrepet ”huslende” kan kanskje konkretiseres i en slik kontekst. Gammelnorsk húslenda f. forekommer flere ganger i diplomatariet – fra Numedal og Vest-Agder. To steder i diplomatariet omtales húsland n. Om Glaim i Veggeli, Numedal, heter det i 1501 (DN IX, 446) at ”kendis tho Torgwls Torkilsson met hio oc handh at han haffwat selt Torgwls Torgeirsson helthan i Gladhim i iiii huso landh sin iordhe”. Rygh tar i NG til orde for at húslenda og húsland betegner samme fenomen, og at det dreier seg om et ”Underbrug” eller ”Parcel af Størrelse som en Husmandsplads”. I tyske middelalderkilder betegner ”hùsland” en åker av en viss størrelse, men også et fenomen noenlunde tilsvarende ”toften” i de danske landsbyer eller ”tomten” i de svenske (om toft, se Hoff 1997:85ff.). Om huslende på Agder kan ha samme bakgrunn, er verdt å undersøke. I en del tilfeller kan huslendene være ødegårder som hadde vært særskilte bygselenheter i middelalderen, og som fortsatt var det. Bruksdelingen i 1500- og 1600-årene hadde ofte karakter av å være gjenrydding av gamle ødegårder, som ble betraktet som særskilte bygselenheter (Bø 1973, Dørum pers. medd. 2003).

På Agder var leidangen den eneste middelalderskatten, og den ser ut til å ha vært utlignet etter de gammelnorske jordtakstene (Holmsen 1979:44). Holmsen antar at når bygningsskatten til Akershus fra og med 1593 utlignes pr. matrikkelgård, uavhengig av indre oppdeling, så er forklaringen at de tvebølte og mangbølte gårdene på Agder ble gitt en funksjon som skattegårder (ibid.). Han mener at det er mulig å se gårdsbeskatningen på Agder ”på bakgrunn av naboskapet med Østlandet og det administrative sambandet med Akershus” (1979:126), og regner med at ”gårdsenhetene ble tatt i bruk som skattebol allerede i 1500-årene” (1979:248). Holmsen regnet i 1953 med at inndelingen i faste skattegårder måtte være gammel på Agder, ettersom ”halvgarder kunne ha høyere skyld i huder eller engelsker enn fullgarder”, slik at ”gardklassene ikke var fastsatt etter denne nyere skylda, men etter de gammelnorske boltalla” (1977 [1953]:112). Men også den nye skylden kunne justeres igjen, både opp og ned, slik en sammenligning av skylden på de gårdene som inngikk i Munkelivs godskompleks på Lista i 1463 og 1617, viser. Borhaug oppgis i 1463 å ha en ny skyld på 12 huder, mens skylden i 1617 er 9 huder. Straumsland går i samme periode ned fra 4 til 3 huder, mens Nørskår og Munkelivparten i Ore settes opp fra henholdsvis 6 engelsk til 1 hud og 2 huder til 3 huder (tall delvis fra Rudjord 1992). Enn så lenge er det vel derfor sikrest, som Holmsen selv gjør i 1979, å bare slå fast at inndelingen i faste skattegårder var i bruk i 1500-årene (op. cit., se også Sveinall 1976:31f.).

Det er liten tvil om at et stort antall skyldparter var i omløp i Vest-Agder i senmiddelalderen, helst også tidligere. Men kan vi, som Widgren gjør i Båhuslen, spore ”ett samband mellan denna uppsplittring av ägandet och uppsplittringen av tegarna på marken”? Eller, for å stille spørsmålet på en annen måte: Var det vanlig å skille ut eiendomsparter ”steint og reint” hos oss? Holmsen har godtgjort at det var en klar sammenheng mellom eiendomsparter og bruksparter på Agder i 1600-årene, i et system som ”ignorerte både skyldeie og åsetesrett” (op. cit.). Det er et system dominert av selveiende bønder Holmsen beskriver. Hva da med eiendomsparter som tilhørte sentralmaktens institusjoner?

Eksemplene er flere også her, og selv om de i all hovedsak skriver seg fra 1600-tallet, må vi tro at forholdene som beskrives, er langt eldre. Det er gjerne i forbindelse med justeringer av landskylden fra og med midten av det 17. århundre at vi får kjennskap til eiendomsparter som var ”steint og reint”. Jeg skal bare gi et fåtall eksempler.

Finsdal i Øyslebø fikk skylden nedsatt fra 4 til 3 huder, antagelig i 1660 (Sveinall 1976:436). Tidligere i 1600-årene hadde Finsdal 4 huder i skyld – 1 hud bondegods og 3 huder krongods. Da skylden ble satt ned, forble odelsgodset uforandret, mens krongodset fikk ny skyld lik 2 huder. Krongodset må med andre ord ha utgjort en fiksert del av gården. Fra en annen Øyslebøgård, Usland, vet vi at det tidlig i 1400-årene ble kastet opp et dike som skille mellom Utihus og krongodset i Usland, i forbindelse med salg av (hele?) Utihus (Sveinall 1976:208, jfr. DN VII, 559 – 1522). 1 hud i Berge på Flekkerøy i Oddernes tilhørte fra gammelt av Værne kloster i Rygge. Men da skylden på Berge ble nedsatt i 1668, gikk nedsettelsen bare ut over bondeparten (Rudjord 1968:103). Fra Lista oppgir Kåre Rudjord flere tilfeller: ”Da skylda på Nedre Torp gikk opp fra 2 til 2 ½ hud, gikk forhøyelsen bare ut over krongodset. Hospitalsgodset i garden må derfor ha vært en fiksert del av garden” (Rudjord 1981:179). Et annet eksempel refereres fra Helvik: ”I 1668 stevnte fogden oppsitterne og mente at Kongen hadde bygselretten til heile garden, som største loddeier. Men bøndene hevdet at kongsparten fra gammelt lå steint og reint fra bondegodset, og at Kongen derfor bare hadde bygselretten til egen eiendom” (1981:559). Tilsvarende saker var det på Vere østre, på Midvere og på Ytrevere (ibid.). I Fidje vestre på Hidra eide Hidra kirke ½ hud i 1617. Bondeluten var på 2 huder. I 1647 er 2 huder fortsatt bondegods, mens kirkeparten oppgis å være ¼ hud. Mer eller mindre godt dokumenterte eksempler kjennes likeledes fra bl. a. Eitland i Austad (Lian 1994:329ff.), Fjellså nedre i Nes (Berg 1980:33ff.) og Svennevik øvre i Spangereid (men se Låg 1999:404ff. for en alternativ tolkning av små skyldparter tilhørende lokalkirkene). Nevnes kan også den såkalte ”LiusningÆng” under Berhus i Tveit (nå: Randesund), som var gitt til ”ljusning ombud” til Tveit kirke, og som i 1594 var gjenstand for en disputt om hvorvidt den var steint og reint fra resten av Berhus (Tveite 1981:153).

Vi må kunne konkludere med at det var en utbredt praksis i Vest-Agder å skille ut eiendomsparter steint og reint alt i middelalderen, også på leilendingsgårder. Tatt i betraktning omfanget av oppsplittingen av eiendomsretten, skal vi helst regne med en betydelig oppdeling av gårdene i middelalderen. De mangbølte tunene tør ha vært et minst like vanlig fenomen hos oss før nedgangen i senmiddelalderen som i begynnelsen av 1600-årene, og teigblandingen tør ha vært minst like langt fremskreden.

Brytegårder
Mens et ukjent antall gårder ble lagt øde som følge av pest og krise i senmiddelalderen, fantes det en tendens som i noen tilfeller virket i motsatt retning: oppløsningen av brytegårdene.

Janken Myrdal skriver om brytegårdsdriften i Sverige:

”Efter träldomens upplösning bevarades en del av det gamla systemets grunddrag i den tidigmedeltida godsstrukturen. Först med senmedeltidens kris utraderades dessa rester av en äldre struktur. Genom att de utvidgade hushållen upplöstes, när trälar och andra underlydande flyttade ut, uppstod en godsstruktur med ett antal huvudgårdar som omgavs av underlydande torpare (husmenn, min anm.), ofta ättlingar till trälar. Dessa hade viss dagverksplikt, men framför allt arbetade de mot betalning. En nyckelroll i detta system hade ”bryten” som förestod huvudgårdarna” (Myrdal 1999:100).

Slik brytegårdsdrift kjennes også fra Danmark, og Holmsen mener at en lignende ordning har vært utbredt på kongelige storgårder her til lands (Holmsen 1966:78). Dagfinn Skre har argumentert for at det ”også i det normale stormannshusholdet har (…) vært en bryte. I middelalderen var det slik at herren fikk større avkastning av en brytegård enn av en gård som var satt bort til en leilending. Det har sammenheng med at hele overskuddet av driften på en brytegård, når brytens lønn var trukket fra, tilhørte herren, mens av en leilendingsgård fikk han en fastlagt landskyld” (Skre 1998:42).

Ottar Rønneseth har påvist at husmannsbruk var vanlige på Jæren i høymiddelalderen (2001). Torbjørn Låg har for Agders vedkommende vist at omfanget av ”nylendi innan stafs” må ha vært betydelig i høymiddelalderen, og han diskuterer som en nærliggende mulighet om beboerne på disse ofte særdeles marginale rydningene har vært avhengige av å selge arbeidskraften sin (1999:282). Mange av ”nylendene” har trolig fungert omtrent som husmannsbruk i 1600- og 1700-årene. Men har det eksistert brytegårder av samme type som i Sverige og Danmark i Vest-Agder – adelige eller kongelige hovedgårder omgitt av underliggende plasser med arbeidsplikt på hoved- eller brytegården? For å antyde et svar, må vi se på hvordan driften av brytegårdene endret karakter i senmiddelalderen i de områdene der slike gårder er bedre kjent.

Prisfallet på jord og mangelen på arbeidskraft etter pestangrepene innebar i Danmark at jordeierne måtte sette avgiftene betraktelig ned i et forsøk på å skaffe leilendinger til gårdene sine. Verst rammet var brytegårdsdriften. Det må ha blitt stadig vanskeligere å få folk til å slå seg ned på underliggende bosetninger med arbeidsplikt på brytegården. Hvorfor skulle man slå seg til tåls med et lite husmannsbruk, når det gikk an å bli leilending på en skikkelig gård, til og med en gård med sterkt nedsatt landskyldavgift? Krisen i senmiddelalderen betydde derfor at de underliggende plassene ofte ble stående uten husmenn, og innebar således slutten for brytegårdsdriften. En brytegård med fem underliggende plasser kunne for eksempel erstattes av to mellomstore leilendingsgårder, som nok gav mindre utbytte til jordeieren, men som til gjengjeld gav relativt sikker avkastning, og heller ikke medførte store investeringer fra jordeierens side – i motsetning til brytegårdsdriften. På dette viset ble jevnstore leilendingsgårder vanligere på 1400-tallet, mens husmannsbrukene så godt som forsvant (Porsmose 1999:183f.).

Også i Sverige kan disse endringene påvises:

”När vi möter samma gårdar på senmedeltiden är huvudgårdarna ofta uppdelade på flera landbor. Jordägaren hade genomfört en egalisering, som innebar att de gårdar som en jordägare ägde i en by gjordes likstora. Samtidigt hade de små torpen ofta försvunnit eller slagits samman till självbärande landbogårdar. Att godsstrukturen ändrade karaktãr understryks också av att beteckningen ”bryte” försvann efter slutet av 1300-talet. Dessa bryter, som i sin personliga ställning till jordägaren haft en för oss sentida betraktare mångfasetterad rolluppsättning som en blandning av fogdar, bolagsmän och landbor, sjönk oftast socialt och blev landbor. Godsen styrdes framgent enbart av fogdar, tjänsemän som avlönades. Fogden eller hans män red runt för att kontrollera landborna, men de avgiftspliktiga bönderna fick själva föra fram sina produkter, ofta över långa sträckor” (Myrdal 1999:126f).

”Samtidigt som en stor del brukningsenheter i andra byar ödelades till följd av den medeltida krisen tillkom alltså gårdar till följd av denna uppdelning,” skriver Mats Widgren (1997:82).

De bevarte middelalderkildene forteller om flere ombudsmenn eller fogder som opptrer i Vest-Agder på store jordeieres vegne. Stavangerbispen hadde således ombudsmenn for kirkene Bjelland, Spangereid og Sira (Bakke) i 1400-årene (men om kirkeombudene innbefattet innkreving av landskyld, er usikkert). Men også egentlige fogder kjennes. I 1347 heter Munkeliv klosters ombudsmann Svein Guttormsson, og han eier da jord i ”Kyrvik” (Kjørviga) på Lista (DN XII, 96). I 1415 er det ”Einar a Lunde” som er Munkelivs ”vmbodzman” (DN XII, 159).

Lunde er da også den gården som tydeligst peker seg ut som en mulig brytegård i middelalderen. Noen år før (dvs. i 1399) Einar på Lunde nevnes som Munkelivs representant på Lista, hører vi nemlig om at adelsmannen Svale Jonsson Smør er bosatt der (Adelsprosjektet: Katalog over adelige hovedgårder og setegårder). Fra og med slutten av 1400-årene omtales Lunde som to gårder, i 1485 således ”Lund twegaardet” (DN I, 945). I 1557 tales det om ”Lunde og Det annet Lunde”. Dette må være de samme to, jevnstore fullgårdene som Lunde består av omkring år 1600. Men på det tidspunktet var Lundegårdene leilendinggårder, og gården ble ikke adelig setegård igjen før omkring 1610, da Hans Teiste av Hananger slo seg ned der (Rudjord 1992:259). En mulig hypotese er at det var middelalderens hoved-/brytegård som en gang mellom 1399 og 1485 var blitt delt opp i to jevnstore leilendingsgårder, mens et ukjent antall underliggende plasser ble lagt ned. Med hensyn til navnegivningen, har vi for øvrig en parallell i Vestre Skogsfjord i Halse, som i kilder fra omkring år 1600 består av to (jevnstore) leilendinggårder, kalt ”Vestre Skogsfjord og Vestre Skogsfjord Anden”. Vestre Skogsfjord var krongods, og det er tenkelig at vi også her har for oss en (kongelig) brytegård som har blitt ”egaliserad” i senmiddelalderen. Forfatteren har for øvrig i en annen studie levert argumenter for at Øvre Egeland i Liknes, som omkring år 1600 bestod av to halvgårder, i høymiddelalderen var brytegård (Stylegar 2002).

Oppsummering
Den foreliggende artikkelen har diskutert noen sentrale problemstillinger knyttet til det agrare bebyggelsesmønsteret og de agrare driftsformene i høy- og senmiddelalderen, med utgangspunkt i det nåværende Vest-Agder fylke. Jeg har forsøkt å peke på noen tolkningsmuligheter som ligger i de arkeologiske og kulturgeografiske kilder, og oppstilt et antall hypoteser om middelalderens bebyggelses- og driftsstruktur i sentrale jordbruksbygder på Agder som i noen grad avviker fra de hevdvunne som primært er fundert på skriftlige kilder. Grunnleggende sett, er det min bestemte oppfatning at arkeologien har mye å bidra med i studiet av middelaldersamfunnet på landsbygden, også i sentrale åkerbruksområder. Men man må, som Erland Porsmose gjorde for Danmarks del i 1991, erkjenne at arkeologien ikke er egnet til å besvare alle spørsmål, og at ”et overvældende undersøgelsesprogram, forestår, før arkæologien for alvor holder sit indtog i det danske landbrugs historie i middelalder og renæssance. Til gengæld er mulighederne så afgjort tilstede for, at arkæologien vil være i stand til grundlæggende at ændre mangt og meget i de antagne udviklingslinier” (Porsmose 1991:196).

Fra Heimen 2-2003

AB=Aslak Bolts Jordebog, udg. af P. A. Munch. Christiania 1852.
Adelsprosjektet: Katalog over adelige hovedgårder og setegårder (1992, ufullstendig). http://genealogi.no/.
Agderbrev. Avskrifter i Statsarkivet, Kristiansand.
Berg, K. S.1980. Bygdebok for Nesherred: gards- og slektshistorie, b. 1. Flekkefjord: Nes bygdeboknemnd.
Berg, K. S.1988. Bygdebok for Nes herred: gards- og slektshistorie, b. 2. Flekkefjord: Nes bygdeboknemnd.
Berge, A. Lista: en bygdebok. Tønsberg: Abraham Berge.
Bjørkvik, H. 1957. Art. ”Byamål” i KLNM.
Bråstad, K. J. 1987. Søgneboka: gårds- og slektshistorie for Søgne, b. 1. Søgne: Søgne kommune.
Bråstad, K. J. 1989. Søgneboka: gårds- og slektshistorie for Søgne, b. 2. Søgne: Søgne kommune. Bø, S. 1973. Landtal, leidang og agrarkrise. Busetnadshistorie i Valle ca. 1350-1650. Upubl. hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
Christensen, C. A. 1983. Begrebet bol: Et vitnesbyrd om vikingetidens storbondesamfund, (Dansk) Historisk Tidsskrift 83, 1983.
Dørum, K. 1994. Beregning av brukstallet i høymiddelalderen. Historisk Tidsskrift 73, 1994.
Dørum, K. 1996. Oppløsningen av skyldeiesystemet. En studie av eiendomsformer og eierinteresser knyttet til jord i Norge ca. 1600-1800. Oslo: Tingbokprosjektet.
Dørum, K. 1997. Avvikling av ødegårdssystemet i Norge på 1500- og 1600- tallet. Historisk Tidsskrift 76, 1997.
Dørum, K. 2000. Slektsarv og marked. Odelsbøndenes forhold til gården på 1700-tallet. Historisk Tidsskrift 79, 2000.
Dørum, K. 2001. Det norske skyldeie – et særnorsk fenomen? (Dansk) Historisk Tidsskrift 101:2, 2001.
Engberg, N. (red.) 1994. Landbebyggelse i middelalderen. Huse og gårde. Hikuin 21. Højbjerg: Forlaget Hikuin.
Fenton, A. 1997 [1978]. The Northern Isles: Orkney and Shetland. East Linton: Tuckwell Press.
Flor, P. P. 1995 [1812]. Oekonomisk Reise til Lister og Jedderen foretagen i Efteraaret 1810 ved P. P. Flor, efter Foranstaltning af Directionen i Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Stavanger: Rogaland historie- og ættesogelag.
Foged Klemensen, M. 2001. Huskonstruktioner i tidlig middelalderlig landbebyggelse. En kritisk vurdering af udviklingsteorier og terminologi samt en analyse af udgravede hustomter i Jylland ca. 1100-1300. Århus: Afdelingen for middelalderarkæologi og Middelalderarkæologisk nyhedsbrev.
Framme, G. 1985. Ödegårdar i Vätta härad. Göteborg: Dialekt- ortnamns- och folkminnesarkivet i Göteborg.
Friis, P. C. 1959. Mammatabol. Årsskrift for Agder historielag 1959. Kristiansand: Agder historielag.
Gahre, O. J. 1957. Gahre, gårdsnummer 155, Spangereid. Upubl. manus. I Riksarkivet, Privatarkiv 424 (Institutt for sammenlignende kulturforskning).
Gren, L. 1991. Fossil åkermark. Stockholm: Riksantikvarieämbetet.
Grågås. Stavanger stifts og domkapitels jordebok ca. 1620. Redigert av K. O. Hodne. Kristiandsand: Agder historielag og Statsarkivet i Kristiansand 1986.
Hamran, T. u. å. (ca. 1955). Gyberg, gnr. 13 i Hægebostad. Upubl. manus. I Riksarkivet, Privatarkiv 424 (Institutt for sammenlignende kulturforskning).
Hoff, A. Lov og landskap: landskapslovenes bidrag til forståelsen af landbrugs- og landskabsudviklingen i Danmark ca. 900-1250. Århus: Aarhus universitetsforlag.
Holm, P. 1794-95. Forsög til en Beskrivelse over Lister og Mandals Amter i Norge. I: Topographisk Journal for Norge. Christiania.
Holmsen, A. 1966. Problemer i norsk jordeiendomshistorie. Gard, bygd, rike. Oslo: Universitetsforlaget.
Holmsen, A. 1977 [1953]. Skyld og skatt. Sogekurset i Søgne 1953. 2. oppl. Kristiansand: Agder historielag.
Holmsen, A. 1979. Gård, skatt og matrikkel. Oslo-Bergen-Trondheim: Universitetsforlaget.
Juel, P. 1755 [1722]. En god Bonde, hans Avl og Biæring: bestaaende af Jorden til Ager og Eng at oprydde. København: H. K. M. priv. Bogtrykkerie.
KLNM=Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. 22 bind, 1956-1978. Oslo: Gyldendal.
Kraft, J. 1826. Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Del 3: Bratsberg Amt, Nedenes Amt, Lister og Mandals Amt. Christiania.
Lauvsland, K. et al. 1959. Finsland: ætt og gard. Finsland: Finsland sogelag.
Lian, O. 1994. Austad: gard og folk, b. 1. Lyngdal: Lyngdal kommune.
Lian, O. 1995. Austad: gard og folk, b. 2. Lyngdal: Lyngdal kommune.
Liestøl, T. 1976. Åseral: gard og ætt, b. 1. Åseral: Åseral bygdesogenemnd.
Liestøl, T. 1987. Åseral: gard og ætt, b. 2. Åseral: Åseral bygdesogenemnd.
Lillehammer, A. 1999. Farm and village, the problem of nucleation and dispersal of settlement – seen from a Norwegian perspective. I: C. Fabech & J. Ringtved (red.), Settlement and Landscape. Århus: Jutland Archaeological Society.
Lindeqvist, J. 1856. Optegnelser under en Landbrugsreise gjennem det sydlige Norge i Sommeren 1855. Christiania.
Lindeqvist, J. 1857. Optegnelser under en agronomisk Forretningsreise i Lister og Mandals Amt i Sommeren 1856. Christiania.
Lindeqvist, J. 1858. Optegnelser under en Landbrugsreise i det sydlige Norge i Sommeren 1857. Christiania.
Lunden, K. 2002. Frå svartedauden til 17. mai – 1350-1814. Norges landbrukshistorie, b. 2. Oslo: Samlaget.
Låg, T. 1999. Agders historie, b. 1: 800-1350. Kristiansand: Agder historielag.
Myhre, B., B. Lindanger og H. Tjelta 1980. Soga om Sola og Madla, b. 1. Sola.
Myrdal, J. 1999. Det svenska jordbrukets historia, b. 2: jordbruket under feodalismen, 1000-1700. Stockholm: Natur och Kultur/LTs förlag.
Netland, T. 1950. Lista futedømme: utan Lista, Spind, Herad. Upubl. manus. I Riksarkivet, Privatarkiv 424 (Institutt for sammenlignende kulturforskning).
Njerve, O. 1965a. Spangereid: folk i bygda gjennom tidene, h. 1. Mandal: Olav Njerve.
Njerve, O. 1965b. Spangereid: folk i bygda gjennom tidene, h. 2. Mandal: Olav Njerve.
Njerve, O. 1968. Spangereid: folk i bygda gjennom tidene, h. 3. Mandal: Olav Njerve.
Porsmose, E. 1991. Landsbyen i renæssancearkæologien. I: Hikuin 18. Højbjerg: Forlaget Hikuin.
Porsmose, E. 1999. Landsbyens verden. I: P. Ingesman et al., Middelalderens Danmark: Kultur og samfund fra trosskifte til reformation. København: Gads Forlag.
Pram, C. 1964 [1804-06]. Kopibøker fra reiser i Norge 1804-06. Utgitt som festskrift til Sigurd Grieg på 70-årsdagen 22. august 1964. Oslo: Norske kunst- og kulturhistoriske muséer.
Rensbro, H. 2002. Bygninger på landet. Middelalderhuse i Østdanmark 1200-1600. Indsamling og analyse af arkæologisk udgravede bygninger. Århus: Afdelingen for middelalderarkæologi og Middelalderarkæologisk nyhedsbrev.
Rudjord, K. 1968. Oddernes bygdebok, b. 2: gardshistorie. Kristiansand: Kristiansand kommune.
Rudjord, K. 1980. Listaboka, b. 1: gard og folk. Farsund: Farsund kommune.
Rudjord, K. 1981. Listaboka, b. 2: gard og folk. Farsund: Farsund kommune.
Rudjord, K. 1992. Listaboka, b. 3: bygdehistorie fra istid til 1800-tallet. Farsund: Farsund kommune.
Rønneseth, O. 2001. Gard og gjerde: faser i utviklingen av Jærens kulturlandskap. Stavanger: Erling Skjalgssonselskapet.
Sandnes, J. 1972. Ødetid og gjenreisning: trøndsk busetningshistorie ca. 1200-1660. Oslo: Universitetsforlaget.
Seland, B. 1994. Gardtinget: en norsk landsbyorganisasjon. Kristiansand: Agder distriktshøgskole.
Seland, B. 1996. Grannemøter og gardfutverv: formalisert styre i mangbølte tun. Historisk Tidsskrift 75.
Seland, E. (red.) 2001. Sirdal: kultursoge, del 1. Fra istiden til ca. år 1800. Sirdal: Sirdal kommune.
Seland, H. 1928. Um jordbruket. Grannen 3-1928. Flekkefjord.
Skre, D. 1998. Herredømmet: bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e. Kr. Oslo: Universitetsforlaget.
Slettan, B. 1977. Holum: gardshistorie. Mandal: Mandal kommune.
Sporrong, U. 1997. Odlingslandskapet före 1750. I: B. M. P. Larsson et al. (red.), Agrarhistoria. Stockholm: Natur och Kultur/LTs förlag.
Steensberg, A. 1983. Borups bonder. Et sjællandsk agrarsamfund i vikingetid og middelalder. Højbjerg: Wormianum.
Stylegar, F.-A. 2002. Thorvald Thoresson, Sigrith Olaf’s-daughter and the SW Norwegian connection. An alternative interpretation of the 1292 document from Kvinesdal. Collegium Medievale vol. 15, 2002.
Stylegar, F.-A. IN PRESS. Township and ’gard’. A comparative study of some traditional settlement patterns in Southwest Norway and the Northern Isles. New Orkney Antiquarian Journal.
Sveinall, P. 1976. Øyslebø: gard og ætt, I-II. Mandal: Sogenemnda i Marnardal.
Try, H. 1969. Gardsskipnad og bondenæring: sørlandsk jordbruk på 1800-talet. Oslo: Universitetsforlaget.
Tveite, S. 1956. Gard, plass og ætt. Vennesla bygdebok, b. 1. Vennesla: Vennesla kommune.
Tveite, S. 1959. Jord og gjerning: trekk av norsk landbruk i 150 år. Det kongelige selskap for Norges vel, 1809-1959. Kristiansand: I kommisjon hos Bøndenes forlag.
Valen-Sendstad, F. 1964. Norske landbruksredskaper: 1800-1850-årene. Lillehammer: De sandvigske samlinger.
Widgren, M. 1997. Bysamfällighet och tegskifte i Bohuslän 1300-1750. Uddevalla: Bohusläns museum.
Øye, I. 2002. Landbruk under press. I: Jorda blir levevei – 4000 f.Kr.-1350 e.Kr. Norges landbrukshsitorie, b. 1, del 2. Oslo: Samlaget.
Åsen, J. 1967. Hægelandsboka, b. 3: kultursoga. Kristiansand: Kjell Åsen.

Arkivert i:

• bosetning
• vikingtid
• middelalder
• agderr