Austad kirke – nytt lys over en kirkeflyttingstradisjon

Nåværende Austad kirke i Lyngdal ble vigslet i 1803. To år tidligere hadde man revet den eldre kirken på stedet, som på det tidspunktet var ”meget brøstfeldig”, og hvis alder ”i det mindste naar op mot Reformationens Tiider og maaske længer tilbage i Tiid”. For 200 år siden fantes det en lokal tradisjon i bygda om at gamlekirken ikke opprinnelig skulle ha stått på Austad, men var blitt kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes i nabodalføret Audnedalen et par hundre år tidligere.

Nå kaster nye årringsundersøkelser lys over både sagnet og kirkens bygningshistorie. I forbindelse med det pågående dendrosamarbeidet mellom Fylkeskonservatoren i Vest-Agder og Nationalmuseet i Danmark er det utført analyser av bygningstømmer i både Austad og Valle kirker. Resultatene av undersøkelsene foreligger nå.
Først de rene fakta: I gulvet under nåværende Valle kirke (byggeår 1793) er det gjenbrukt materialer (av eik) fra en eldre bygning. Disse materialene er nå datert, og det viser seg at tømmeret er felt i 1576. I Austad kirke, også der under gulvet, er det gjenbrukte eikematerialer fra to forskjellige perioder: etter (men ikke lenge etter!) 1157 og 1594. Materialene fra Austad ser i begge tilfeller ut til å ha inngått i en stavkonstruksjon.

Når det gjelder Valle kirke, stemmer fellingsåret 1576 for det gjenbrukte tømmeret helt overens med opplysningen om at prosten Peder Claussøn Friis lot innvie en ny kirke på Valle året etter. For Austads del har vi ikke opplysninger om byggeår e. l., men kirken omtales som ”brøstfeldig” og gammel så langt tilbake kildene rekker. I 1735 ble kirken reparert for at ikke bygningen skulle stå og svaie i vinden. Kirke på Austad er omtalt første gang i 1328 (DN IV, nr. 178). I forbindelse med søknaden om å bygge ny kirke, heter det om gamlekirken at den er av stege- eller bindingsverk. Stegeverk er en betegnelse for den lokale varianten av stavverk, og det er ingen grunn til å tvile på at det var en stavkirke som frem til 1801 stod på Austad. Slik sett, er det fint samsvar mellom resultatene av den dendrokronologiske undersøkelsen og det vi vet om Austad kirke ellers.

Men så er det altså tradisjonen om at gamlekirken på Austad i sin tid skulle være kjøpt og flyttet fra Valle i Lindesnes…

Sagn om kirkeflytting er svært utbredt (se f. eks. Ødekirker og kirkesagn). De forekommer i flere varianter, også i Austad, der det eksempelvis heter seg at kirken opprinnelig skulle ha vært bygd på gården Høyland, men at tømmeret på mirakuløst vis ble flyttet til Austad i nattens mulm og mørke. Også Valle kirke har sitt flyttingssagn, idet man fortalte at kirkestedet først var på gården Foss, men at det ble flyttet til Valle på et senere tidspunkt. Lorentz Dietrichson forsøker i sin Sammenlignende Fortegnelse over Norges Kirkebygninger i Middelalderen å forene sistnevnte sagn med opplysningen om at Peder Claussøn Friis bygde kirke på Valle i 1577, idet han hevder at middelalderkirken på Foss ble flyttet til Valle dette året. Imidlertid vet vi fra diplommaterialet at både Valle og Foss var kirkesteder i middelalderen. Det er et nokså gjennomgående trekk ved flyttingssagnene – de har tjent til å forklare hvorfor man i katolsk middelalder har hatt et atskillig tettere nettverk av kirkebygninger enn i nyere tid.

Tradisjonen om at kirken på Austad opprinnelig skulle ha stått på Valle, er ikke et typisk flyttingssagn. Slik opplysningen er overlevert oss – formidlet, og kanskje tolket, gjennom sorenskriver Balles brev til kongen i 1800 – fremstår den som nokså tilforlatelig. Austad hørte til Peder Claussøns prosti, og det er selvsagt tenkelig at han samtidig med at han bygde ny kirke på Valle, der han residerte, sørget for at den gamle stavkirken på stedet ble flyttet til Austad. Men i så fall er det et uløst spørsmål hvorfor det var behov for en ny (gammel) kirke på Austad. Kan hende kirken der nylig var brent? På den andre siden er det tydelig at vølingen på Austadkirken begynte kort tid etter at den angivelig var blitt flyttet fra Valle. Det yngste daterte gjenbrukstømmeret i Austad er som nevnt fra 1590-årene.

Gjentatte ganger på 1700-tallet viser kirkeregnskapene at man har hentet materialer til reparasjoner og tilbygg i Audnedalen eller i Mandal. Men gjorde man det i 1500-årene også? Kildene tyder på at det nettopp var i 1500-årene og første halvdel av 1600-årene at de kystnære eikeskogene på Agder ble uthogd. Når man hentet reparasjonstømmer så langt unna som i Mandal på 1700-tallet, kan det skyldes at det var relativt enkelt å få tak i tømmer fra de øvre dalbygdene i Mandalen på grunn av den store fløtningsaktiviteten på Mandalselva. Vi har sammenlignet lokalitetskurven fra Valle kirke med kurven fra de samtidige stokkene i Austad kirke, og det er ikke noe spesielt godt samsvar mellom dem. Vi har også sammenlignet Valletømmeret med tømmer fra et jevngammelt våningshus fra Vatne i Holum (dvs. fra nabodalføret i øst). Her er samsvaret klart bedre, mens en sammenligning mellom Vatne og Austad ikke gir noe godt resultat. Det er med andre ord ingenting som tyder på at 1500-tallstømmeret fra Austad har vokst i samme dalføre som tømmeret fra Valle – eller øst for Lindesnes i det hele tatt. Konklusjonen er at tømmeret som er gjenbrukt i Austad kirke, etter alt å dømme er hentet lenger vest – kan hende i Lyngdalen.

Det betyr for så vidt ikke at flyttingstradisjonen nødvendigvis er feil, ettersom vi foreløpig mangler lokale referansekurver å sammenligne tømmeret fra 1100-årene med. Men det er vanskelig å forstå hvorfor en kirke som ikke lenger var formålstjenlig i Valle, skulle være god nok i Austad. Og det rimer dårlig med det vi ellers vet om Hr. Peder at han ikke skulle nevne et slikt flytteprosjekt i sine skrifter.

Vendere og vikinger

Vi leser om dem hos Snorre så vel som hos Saxo – men hvem var de egentlig, de ”venderne” som ser ut til å ha vært dels en viktig alliert, og dels en formidabel motstander for de fremvoksende skandinaviske statene i vikingtid og tidlig middelalder?
For nordboerne var en vender en person fra sørkysten av Østersjøen, som altså ble kalt for Vendland. I dette vidstrakte området i dagens Tyskland og Polen fantes det en rekke forskjellige vestslaviske stammer og stammeforbund, blant annet obodritere, wiltzere, veletere, sorbere og pommeranere. Fra det vendiske området kom de berømte jomsvikingene, og mang en vikinghersker hentet seg ektefelle i Vendland. Fra 1100-årene og fremover utgjorde de hedenske vendernes land en viktig misjonsmark for nordiske konger.
Ser vi på hva arkeologien kan berette, viser det seg at det finnes nokså mange spor etter venderne i Skandinavia. Den karakteristiske vestslaviske keramikken opptrer f. eks. i urbane sentra som Kaupang – sikkert i kjølvannet av vendiske håndverkere eller kjøpmenn. I en senere by, Roskilde, har den vendiske handelsaktiviteten etterlatt seg tydelige spor: Den ene av byens to forsteder i middelalderen ble kalt Vindeboder, bokstavelig talt vendernes boder. Men såvel i Danmark som i Sverige er det plukket opp såpass store mengder av den såkalte ”østersjøkeramikken” på vanlige jordbruksboplasser at vi kanskje skal forestille oss en egentlig innvandring. Vendiske bronsebeslag til knivskjeder er en annen funntype som er påvist særlig i Danmark. Et foreløpig enestående funn kom for dagen ved Fribrødre Å på Falster i 1981. Da fant arkeologer nemlig rester av et regulært skipsverft fra slutten av 1000-årene. Her fantes båtdeler, emner, trenagler osv. Skipsbyggingsteknikken på stedet er slavisk; fartøyene man bygde ved Fribrødre Å var nokså flatbunnede, og bordgangene var altså festet med nagler av tre. Kanskje er det litt rare navnet Fribrødre i seg selv en indikator på at det var vendere som holdt til her den gangen. I eldre kilder skrives det nemlig ”Pri Brødres agre”, og ”Prybrode” er et nokså vanlig vendisk stedsnavn som betyr noe slikt som ”ved vadestedet”.
I Danmark er det nokså sikkert at vi skal regne med vendisk bosetning i vikingtiden. På Lolland, Falster og Møn, og også på Syd-Sjælland, møter vi nemlig flere stedsnavn av vendisk opprinnelse, f. eks. landsbynavn med endelser på –itse. Hva det sterke vendiske nærværet i sydlige deler av Danmark skyldes, er et diskusjonstema. Kanskje er det vendiske høvdinger eller stormenn som har fått jord av den danske kongemakten i et forsøk på å vinne dem over?
Forbindelsene mellom venderne og skandinavene går langt tilbake i tiden. Slaverne dukker opp på den historiske scenen i folkevandringstiden, og vi møter dem først i de områdene som østgermanske grupper hadde hatt tilhold i frem til da. Det er trolig en sammenheng mellom hunnernes og andre rytterfolks ekspansjon vestover i denne perioden og det slaviske nærværet, og kanskje var det slik at slaverne tok over områder som germanske stammer var blitt fortrengt fra av Attilas mektige hær. Senere, i vikingtiden, kan vi observere til dels svært nære forbindelser mellom de slaviske eller vendiske handelsbyene Reric (Gross-Strömkendorf), Ralswiek, Starigard (Oldenburg), Truso (Elblag) og Wolin.
Disse forbindelsene var ikke alltid av fredelig karakter. Første gang de skriftlige samtidskildene kaster lys over forholdet mellom vendere og nordboere, skriver vi anno 808, og da er det danekongen Godfred som angriper den obodritiske byen Reric og tvangsflytter kjøpmennene der til sitt eget nyanlagte handels- og håndverkssentrum, Hedeby. Bakteppet var en langvarig konflikt mellom det mektige frankerriket og danene, og sistnevnte hadde alliert seg med en annen slavisk stamme, wiltzerne – som tradisjonelt var abodriternes fiender. Abodriterne var derimot en viktig alliert for frankerne. Senere skiftet allianseforholdene. Utover på 1000-tallet fremstår abodriterne som nære allierte av danekongene; i 1120-årene finner vi endatil den danske prinsen Knud Lavard som ”knéz” (konge) hos dem.
Til tider kunne vendiske allianser utgjøre en formidabel militær motstander for nordiske land og riker. I 1135 hører vi om hvordan en vendisk hær ledet av Ratibur av Pommern legger byen Konghelle i Bohuslän øde. I tilfluktsborgen Guldborg på Langeland har arkeologer funnet levninger etter den dramatiske nedslaktningen av 25 barn, kvinner og menn bare noen få år senere. En mengde funn av slaviske pilspisser på kampplassen viser at det var vendere som stod bak. Etter erobringen av borgen var en flådd hestehud med kranium og ben blitt hengt over de døde som et offer.
Langt tidligere var den senere kongen, Olav Tryggvason, en aktiv deltager i slaviske plyndringstokt til Gotland og Skåne (Olav skal ha vært gift med en datter av den kristne, polanske kongen Boleslaw den modige). Det var omkring 990. Utover på 1000-tallet øker intensiteten i de slaviske angrepene på skandinaviske, først og fremst danske, kyster. Det var mot en vendisk invasjonshær at Magnus den gode – som på det tidspunktet hadde overtatt kongeverdigheten både i Norge og Danmark – utkjempet det berømte slaget ved Lyrskog hede i 1043. Deretter flyttet kongen krigsskueplassen til Vendland, der han blant annet angrep Jomsborg (Jumne) med en stor flåte. Likevel fortsatte de vendiske plyndringstoktene tvers over Østersjøen – og de skandinaviske toktene motsatt vei. Nordboernes herjinger på vendisk område fikk i løpet av 1100-årene navn og karakter av korstog, ettersom venderne stort sett fremdeles ikke var kristne. Vendernes sentrale helligdom, Arkona på Rügen, ble erobret og ødelagt i 1169.
Oppi alt dette gikk ekteskapsforbindelsene på kryss og tvers mellom vendiske og skandinaviske fyrsteslekter. Olav Tryggvason var ikke den eneste vikingkongen som hadde en kone fra Vendland. Harald Blåtann var f. eks. gift med venderfyrsten Mistivojs datter, Tove, og Svein Tjugeskjegg var gift med Gunhild, en datter av kong Mizislav. Håkon ladejarl giftet seg omkr. 1030 med en datter av en annen vendisk fyrste, Wyrtgeorn.

The Hogganvik runestone

An early runestone was discovered at the Hogganvik farm in Mandal last autumn. When phase one of the archaeological excavations at the find spot is now over, the results are amazing. When excavation work continues in June, archaeologists expect to uncover the burial of Kelba-thewaR, the name of the deceased person commemorated in the runic inscription.

This is the first time ever that archaeologists have been able to find an early runestone in its original context, and associated with a burial.

The Hogganvik stone was laying face down when discovered last September. However, the preliminary excavations have documented that the stone was raised originally, and later overturned. Both the preservation of the runes and the position of the stone indicates that this happened relatively shortly after the runestone was put in place.

The runestone seems to be part of a rather complex monument. It is located on a rocky outcrop on a hill slope. The outcrop has been levelled using soil and stones to make an even platform. Here the runestone was put, with four supporting stones on the sides, and overlooking the valley below. This monument marks the entrance to a cemetery on the hill top. We believe that there is a burial, probably a cremation burial, awaiting discovery just below the stone platform in front of where the runestone originally stood.

Another burial was excavated on the hill top, some 40 meters away from the runestone monument, in 1990. Here, a cremation from the Early Roman Iron Age was unearthed. There was another burial mound closer to the runestone, but this was sadly destroyed without excavations being carried out.

The runic inscription is one of the longest known in the elder futhark. It consists of c. 60 characters. The inscription transliterates, according to runologist James Knirk:

kelbaþewas:s(t)^ainaR:aaasrpkf
aarpaa:inanana(l/b/w)oR
eknaudigastiR
ekerafaR

Translation:

Kelba-þewaR's ["Calf-servant's"] stone. (Alphabet magic: aaasrpkf aarpaa). ?Within/From within the ?wheel-nave/?cabin-corner. I NaudigastiR [="Need-guest"]. I, the Wolverine.

The inscription and the monument is early, but we do not know how early. Judging from the inscription alone, it could be from anytime between c. 200 and c. 500 AD. My guess, from an archaeological point of view, would be in the early years within this time span. Hopefully, the burial associated with the stone will provide more certainty.

Hogganvik - pause

Etter en liten uke med utgravningsaktivitet er det kastet nytt lys over det helt spesielle runesteinsfunnet på Hogganvik i Mandal. Arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Vest-Agder fylkeskommune har avdekket såvel fundamentet der steinen opprinnelig var plassert, som det som etter alle solemerker er en grav, nærmere bestemt graven til den personen som omtales på runesteinen, Kelba-thewaR. Han levde for 1600-1700 år siden! På grunn av de svært interessante utgravningsresultatene går det mot ytterligere undersøkelser på Hogganvik. Trolig vil disse finne sted alt i juni.

Trykk på bildet for å se flere av dagens motiver.

Hogganvik - dag 3

Vi trodde vi var på oppløpet, og at dagen ikke skulle bringe noe vesentlig nytt. Godt fornøyd med å ha funnet fundamentet for runesteinen etter to dager i felt, startet imidlertid den tredje dagen med at vi gravde frem en steinpakning rett foran runesteinen. Vi er temmelig sikre på at det er graven, KelbathewaRs grav, som ligger her. Runesteinen og graven ligger på et delvis kunstig oppbygd platå, tronende høyt over bebyggelsen nede på flaten. Dette komplekse gravmonumentet ser nærmest ut til å ha vært inngangsporten til gravfeltet på kollen. Trykk på bildet for å se flere fotografier fra i dag.

Hogganvik-utgravningen

Bilder fra dag 2 av utgravningen i Mandal. Den fremgravde steinsetningen er antagelig runesteinens opprinnelige fundament.

Utgravningen på Hogganvik

Runesteinfunnet i Mandal i fjor høst fikk stor oppmerksomhet. Den lange innskriften med eldre runer kom for dagen da en huseier ville snu en stor stein som lå under en trerot i hagen. Runesteinen kan være så gammel som fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Funnet fikk som sedvanlig navn etter funnstedet, og Hogganviksteinen ble navnet. I begynnelsen av mai står utgravningen av funnstedet på Hogganvik for døren – og spørsmålene i kø. For aldri tidligere har arkeologene hatt mulighet til å kikke en så gammel runestein nærmere etter i kortene!

Langt de fleste runesteinene i Skandinavia er fra vikingtiden, brorparten av dem fra 1000-tallet. Steinene fra yngre romertid og folkevandringstid er derimot sjeldne fugler. Da Hogganviksteinen dukket opp i september, var det gått 62 år siden forrige funn her til lands. Innskriften er dessuten en av de lengste vi kjenner fra denne tidlige perioden. Steinen ser heller ikke ut til å være flyttet særlig langt fra sin opprinnelige plassering. Alt dette bidrar til å forklare den store interessen for steinen i fagmiljøet – og hvilken betydning den forestående utgravningen har.

Hogganviksteinen har fire linjer med runer. Runologen James Knirk har arbeidet med lesning og tolkning av innskriften. Første del av innskriften er en gravskrift over en person ved navn KelbaþewaR; KelbaþewaRs stein, står det. Dette er en uttrykksmåte som kjennes fra andre av de tidlige runeinnskriftene. Den neste delen av innskriften er mer problematisk. Den består dels av gjentagne a’er avbrutt av sekvenser med konsonanter, og det er mulig at det er bokstavmagi vi har for oss. Det er ikke helt uvanlig med slike gjentagelser i de eldste runeinnskriftene, og det er mulig at det ligger magiske forestillinger bak. Heller ikke den neste delen er lett å tolke, men Knirk mener iallfall at det er språklig materiale. Avslutningen på innskriften volder derimot ikke store problemer. Der er det runeristeren selv som trer frem; han forteller at han heter NaudigastiR (som ordrett kan oversettes ”Nødgjest”), og at han også kalles (eller er?) Jerv.

Vårens utgravning blir en historisk mulighet til å studere en så tidlig runestein in situ. Vi er ikke sikre på at steinen ikke har vært flyttet på tidligere, men det er en rimelig sjanse for at den ikke har vært det. At runeinnskriften er en gravskrift, viser jo Knirks tolkning med all tydelighet. Men lå steinen opprinnelig over en grav, stod den ved eller på en grav eller kan den være reist til minne om en mann som døde et helt annet sted enn på Hogganvik?

Steinen ble funnet liggende, med innskriften vendt ned. Skjult av steinen lå en stein til, og denne kan se ut til å være sidestein i en grav, eller muligens en del av fundamentet til runesteinen. Skulle vi finne en grav der, vil vi kanskje for første gang kunne datere en runestein fra denne perioden med større nøyaktighet! Det er en arkeologs våte drøm…

Men selv om det finnes en grav der, betyr ikke det nødvendigvis at runesteinen har ligget over den. Det er tvert om flere argumenter for at steinen opprinnelig har vært reist. For det første er det innskriften. Det er ingenting ved den som tyder på at den ikke er ment å skulle ses, og langt de fleste av disse eldste runesteinene har da også vært reist, ofte på steder der sjansen var god for at mange ville se dem. Men det er også noe med måten innskriftsflaten er disponert på. Det ser ut til at runeristeren har laget innskriften langs kanten først, men han har stanset tilsynelatende umotivert og istedet avsluttet denne innskriften med en vannrett linje, fra høyre til venstre på det flate partiet. Dette er enklest å forklare dersom han visste at steinen skulle reises, og at deler av den dermed ville havne under jorden.

Har steinen stått - og stått støtt - dukker selvsagt spørsmålet om når og hvorfor den endte opp liggende på bakken. Den lave graden av forvitring på flatsiden, til forskjell fra kortsidene og baksiden, kan tyde på at det ikke har gått så svært lang tid fra steinen ble reist, til den ble veltet. Sjansen for at den har falt om kull under sin egen vekt, er liten. Trolig vil den arkeologiske undersøkelsen kunne avgjøre hvordan steinen har vært fundamentert.

Fra Sverige - og fra vikingtiden, vel å merke - har man eksempler på at det er foretatt ofringer i tilknytning til runesteiner. Levningene minner om dem som av og til forekommer i forbindelse med gamle grensemerker (reiste steiner, røyser etc.), og består av knust kvarts, trekull osv. En viss mulighet kan det jo være for at denne tradisjonen med vigsling e.l. av runesteiner går tilbake til eldre jernalder. Det er iallfall et moment å ha med seg når utgravningen begynner.

Siden runesteiner fra folkevandringstiden er så sjeldne funn – noe slikt som 50 stykker er alt som er kjent i hele Skandinavia – kan det jo være grunn til å spørre: Hvorfor akkurat Hogganvik? Svaret på det spørsmålet vil neppe utgravningen kunne gi, og sjansen er liten for at vi noensinne får vite det. Det er ingen som kan fortelle oss det, selv om runeinnskriften altså inneholder navnene både på den døde og på den som ristet runene. Det er en nærliggende tanke at kunsten å riste runer og skikken med å hogge innskrifter i stein i denne tidlige perioden er knyttet til et ledende samfunnssjikt. I forlengelsen derav kan man så tenke seg at runesteinene er å finne på storgårder, kanskje lokale maktsentra.

Når det gjelder den mest kjente av runesteinene fra folkevandringstiden, Tunesteinen fra Østfold, stemmer både innskriften isolert sett og plasseringen av steinen godt med en slik tanke. Men dette er neppe det typiske mønsteret. Ser vi på de folkevandringstidssteinene som er funnet i landet forøvrig, er i hvert fall bildet nokså diffust.

Spennende blir det uansett på Hogganvik når det braker løs på mandag.