'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

21 april 2021

Røvet av vikinger

Arkeologen Egil Bakka døpte henne for «Gausel-dronningen», kvinnen som ble gravlagt på Gausel mellom Sandnes og Stavanger midt på 800-tallet. Blant de mange eksklusive gjenstandene som ble lag i graven med henne, var et forgylt beslag av bronse. Det har en gang prydet et mannslangt helgenskrin som stod på høyalteret i et irsk eller engelsk kloster eller kirke. Beslaget har tydelige spor etter å ha blitt brutalt røsket av det hellige skrinet. Andre beslag fra det samme skrinet havnet på et eller annet vis i Frankrike, og finnes i dag i det franske arkeologiske nasjonalmuseet i Saint-Germain-en-Laye utenfor Paris.
Illustrasjon: Arkikon

Før Bakka klarte å vise at beslagene fra Gausel og de som beror ved museet i Saint-Germain, trolig er fra ett og samme skrin, tenkte man seg at de opprevne naglehullene på sistnevnte stykke skyldtes at en hellig gjenstand var blitt profanert under Den franske revolusjon. Nå peker alle beviser i retning av betydelig eldre kirkeranere: Vikingene.

Gauselfunnet er spesielt. Vi har for oss en av de rikest utstyrte kvinnegraver fra denne perioden i Skandinavia, og flere av gjenstandene i funnet er antagelig laget spesielt for den døde kvinnen av eminente håndverkere. Men når det gjelder «insulære» saker med kirkelig opphav, er dette funnet på ingen måte unikt. Slike er funnet mange steder i Norge, tradisjonelt i vikingstidsgraver, men i de senere år også takket være økt metalldetektor-aktivitet. Vanligvis dreier det seg om mindre beslag fra f.eks. hellige bøker, som ofte viser seg å ha blitt gjort om til smykker her hjemme og båret som en del av kvinnedrakten.

Mer uvanlige funn på linje med skrinbeslagene fra Gausel har vi også. Fra det samme området kommer et beslag til en bispe- eller abbedstav, og fra Setnes i Rauma et lignende beslag, funnet i en grav sammen med en mulig seglinnfatning i sølv – og et helt relikvieskrin, av en mye mindre type enn det Gauselbeslagene en gang prydet. Komplette små skrin av dette slaget er også funnet på Melhus i Overhalla, samt på ukjent sted i Norge.

Relikvieskrin fra vikingtidsgrav på Melhus, Overhalla.
Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet

Da har vi også presentert et par av de områdene der vi har flest slike funn, ikke bare i norsk vikingtidssammenheng, men i nordisk. For selv om både Sverige og Danmark har sin andel av de insulære funnene, er den klare majoriteten av funn fra fire regioner i Norge: Rogaland, Sogn og Fjordane, Trøndelag og Vestfold. Metalldetektorfunnene har i liten grad endret, og langt på vei forsterket dette bildet. Flest funn, og også noen av de eldste, har Rogaland.

Holder vi oss til de gjenstandene som hører hjemme i en kirkelig sammenheng, er det vanskelig å fri seg fra den tradisjonelle oppfatningen om at de har direkte sammenheng med de første dokumenterte vikingtoktene i vest.

«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820.

I 793 inntraff det velkjente raidet mot klosteret Lindisfarne, som sendte sjokkbølger gjennom den vestlige kristenheten. Lindisfarne var på det tidspunktet det fremste pilgrimsmålet I Northumbria, et viktig lærdomssenter og, ikke minst, et særdeles rikt kloster. Bakgrunnen var at levningene etter den hellige Cuthbert (d. 687) fantes i Lindisfarne.

Angrepet i 793 ble behørig kommentert av den lærde Alcuin. Fra sin utlendighet ved Karl den stores frankiske hoff klaget han over hvordan hedningene «skjendet Guds helligdom», «sølte helgenenes blod rundt alteret» og «tråkket på hellige menns legemer som om de skulle være søppel på gaten». For Alcuin og hans samtid var det uforståelig at noe slikt kunne foregå uten at St. Cuthbert grep inn.

 Alcuins skildring viser at de kostelige helgenskrinene stod i sentrum for vikingenes oppmerksomhet fra første stund. I 795 var det Iona-klosterets tur; nye plyndringer fulgte i 802 og 806, da 68 mennesker ble myrdet og de gjenværende munkene flyktet til Kells i Irland. Samme år hører vi at klosteret «Rechru» (Lambay Island) i Irland ble brent, og helgenskrinene ødelagt og plyndret. Da Inis Phátraic (St Patricks Island, enten på Isle of Man eller i Skerries nord for Dublin) ble plyndret tre år senere, heter det at vikingene «ødela Dochonnas skrin».

Egil Bakka daterte på et velfundert faglig grunnlag «Gausel-dronningens» grav til rundt regnet 850-860. Det kan neppe være de aller tidligste toktene mot kystnære kirker og kloster på De britiske øyer som har ført helgenskrin-beslagene til Jæren. Da er det mer relevant å se på den nye bølgen med angrep som setter inn fra 820-/830-årene.

I 823 er det dokumentert at vikinger «tok Comgalls relikvier fra hans skrin» i Bangor, og i 832 var de i Donaghmoyne og røvet med seg Adomnáns skrin. I 845 forteller de irske kildene at den hellige Patricks skrin i Armagh er ødelagt og røvet, og samme år fortelles det fra Tipperary at de fremmede «ødela Ruadans skrin». Vi kan ikke ta det for gitt at alle slike overraskelsesangrep er nedfelt i de bevarte skriftkilden. Men det er en reell mulighet for at skrinbeslaget fra Gausel for 1200 år siden prydet et av nettopp disse skrinene.

Hvordan de øvrige beslagene fra skrinet så havnet i Frankrike, og etter hvert på nasjonalmuseet der, er en annen historie. Detaljene kjenner vi slett ikke. Kan hende ble byttet delt mellom overfallsmennene, og ett eller flere av de angripende skipene deltok siden i angrepene mot Frankerrikets kyster – f.eks. i det nevnte året 845, da vikinger også beleiret Paris med 6000 mann.

07 mars 2021

Krigere til leie

Ryttergrav fra Asak, Skedsmo.
Kulturhistorisk museum, UiO/Kirsten Helgeland
 I løpet av 900-tallet opptrer rikt utstyrte graver med sporer, stigbøyler, praktsverd og andre kostbare, gjerne importerte våpen. Gravene finnes ikke bare i Norge og Norden, men mer eller mindre overalt i de delene av Europa der kristen gravskikk fremdeles ikke var enerådende, med andre ord i nord og i øst.

Hvem var det som ble gravlagt på denne måten da vikingtiden gikk mot slutten? En vanlig forklaring er at det dreier seg om skandinaviske leiekrigere i tjeneste hos ulike konger og fyrster. Men kan det kanskje like mye være snakk om en internasjonal «stil», der makt, rikdom og krigeridealer ble knyttet sammen, og blant annet ble uttrykt gjennom å bære praktfulle våpen og rytterutstyr?

I 970-årene kjempet en brødreflokk om makten i Kiev-riket. Da eldstemann lot broren drepe, så den yngste av brødrene, Vladimir, skriften på veggen og rømte til Skandinavia. Etter en tid i eksil kom Vladimir tilbake til Novgorod med en stor flokk «væringer», skandinaviske krigere, forteller den russiske krøniken. Hvor mange som kom, får vi et inntrykk av i bysantinske kilder. De opplyser at Vladimir etter å ha blitt enehersker i Kiev, sendte 6 000 væringer sørover for å hjelpe keiseren i Konstantinopel med å slå ned et opprør ledet av «mot-keiseren» Bardas Fokas.

Væringer i Konstantinopel, etter Madrid Skylitzes
«Trues du av vikinger? Skaff deg dine egne!» Denne strategien var retningsgivende for konger og kongsemner ulike steder i Europa gjennom hele vikingtiden. De angelsaksiske kongene i England benyttet seg av den, tidvis med suksess, og det samme gjorde de karolingiske keiserne. Det kunne foregå på ulike måter. Men fra midten av 900-tallet ser det ut til å ha oppstått en form der skandinaver ikke bare ble hentet in en masse, i form av flåter eller landbaserte hærer som kunne «overtales» til å skifte side og heller slåss mot sine tidligere allierte, men der krigere i større grad på individuell basis ble tatt opp i ulike herskeres personlige livgarde.


Gjennom skriftlige kilder fremgår det at rundt år 1000 fantes det – i tillegg til mulighetene i det hjemlige – tre viktige sentra der krigere fra Skandinavia kunne gjøre karriere: I Knud den stores tingmannalid i England, i væringgarden i keiserens Konstantinopel eller som del av storfyrst Vladimir og Kievfyrstenes druzhina (hird).

Vi behøver ikke å gå lenger enn til tre berømte krigere som alle endte opp som konger i Norge for å belyse akkurat det.

Olav Tryggvason vokste etter sagatradisjonen opp i kretsen rundt Vladimirs druzhina i 980-årene. Hans morbror, Sigurd Eiriksson, skal ha vært en av lederne for hirden. Da Olav kom til skjells år og alder, ledet han i flere år en vikingflåte som herjet i kong Æthelreds engelske rike, inntil han ble overbevist om å skifte side – for den nette pris av 22 000 pund sølv.

Olav Haraldsson gjentok denne øvelsen noen år senere. Også han skiftet side, og bare prisen var økt. Siden tilbød han sine tjenester til hertugen av Normandie. Da Olav så – som norsk konge – ble tvunget i eksil i 1028, var det til Kiev han dro, og herfra vendte han tilbake til det skjebnesvangre slaget på Stiklestad.

Halvbroren, Harald Sigurdsson, vendte seg mot øst etter Stiklestad. Etter å ha tjenestegjort i Jaroslavs druzhina i Kiev, sluttet han seg til keiserens væringgarde i Konstantinopel og gjorde karriere der. Han kom siden tilbake til Norge, smidd i hymnens lenker med en av Jaroslavs døtre og med kongeverdigheten i sikte.

Hva da med de arkeologiske kildene?

Holder vi oss til gravskikken, er det er som sagt bare i kontekster utenfor de kristne kjerneområdene i Europa, områder som nylig var blitt eller stod på tur til å bli kristnet – med andre ord i landene lengst i nord og lengst i øst – at vi kan forvente å finne spor etter leiekrigerne fra tiden like før og like etter årtusenskiftet 900/1000. I de delene av kontinentet som for lengst var blitt kristne, var det etter hvert blitt slutt på «utstyrte» begravelser med våpen og annet gravgods. Altså: Skal vi finne denne typen spor etter tingmannaliden i England eller væringgarden i Konstantinopel, må vi lete blant gravmaterialet i Skandinavia eller i det østlige Europa.


Plakun ved Staraja Ladoga, ved elva Volkhov, er vel det klassiske eksemplet på en «skandinavisk» gravplass i øst. Noen av gravene ved Plakun knyttes vanligvis til Kievfyrstenes druzhina; disse gravene skiller seg ut ved å inneholde våpen og andre gjenstander som ellers regnes som typisk skandinaviske. Gnezdovo, nær Smolensk ved Dnepr, Chernihiv i Ukraina, ved Desna, en sideelv til Dnepr, samt Timerevo ved Yaroslavl (ved Volga) er andre kjente eksempler. Oftest utgjør druzhina-gravene bare et mindretall av gravene i disse områdene, gjerne 20-30 prosent av totalen.

Ved Pìdgìrcì, 60 km øst for Lviv, fantes en dobbeltgrav i en stor gravhaug. I haugen var en kvinne og en mann gravlagt på slutten av 900-tallet; mannen var bl.a. utstyrt med en ringbrynje og et sverd av en form («S-typen») som er funnet over store deler av Nord-Europa fra Island til Volga, men der de fleste eksemplarene skriver seg fra norske gravfunn.

Chorna Mohyla, Chernihiv
Fra omtrent samme tid er den monumentale Chorna Mohyla («Svarthaug»), ett av Europas aller største gravmonumenter fra vikingtiden, i Chernihiv. Chorna Mohyla er over 10 meter høy og nesten 55 meter i diameter. I gravhaugen
fantes et stort brannflak. En mengde gjenstander fra likbålet lå samlet i dette laget, deriblant to hjelmer, fragmenter av én eller to ringbrynjer, to praktsverd, to par stigbøyler, to store drikkehorn beslått med forgylt sølv, spillebrikker, to bysantinske gullmynter, øks, 10 spyd, pilspisser etc.

Men graver som knyttes til nordiske krigere er også funnet utenfor Kievrikets grenser. I Polen, ved Ciepłe sør for Gdansk, ligger et felt med kammergraver der flere av de gravlagte mennene hadde fått med seg praktsverd og rytterutstyr. De tolkes som skandinaviske krigere som har tjenestegjort hos de polske Piast-kongene, Mieszko (d. 992) og Bolesław (d. 1025).

Den jødiske diplomaten Ibrâhîm ibn Ya`qûb al-Tartushi fortalte i 960-årene om Mieszkos elitetropper i ordelag som mest minner om en rekrutteringskampanje. Han viste til at de talte 3 000 mann, at lønnen er god og at Mieszko sørget for våpen, hester og alt annet de trengte. Det skulle jo borge for at Piast-herskeren var en ettertraktet arbeidsgiver for krigere fra fjernt og nært.

I tilfellet Ciepłe har man utført kjemiske analyser av de gravlagtes levninger. De viser, ikke overraskende, at mer enn halvparten av dem var født og oppvokst utenfor den regionen der de døde. Ikke nødvendigvis så svært langt unna, ettersom både Rügen og det sørøstlige Polen har geologi som er forenlig med resultatene av analysen. Men det har også Vest-Norge, Danmark og Skåne, og likheter i gravskikk og gravgods gjør at flere likevel peker på nettopp Skandinavia som krigernes hjemstavn.

Gravinventar fra Gul’bishe, Chernihiv
Fullt så enkelt er det ikke i andre tilfeller. For Ungarns del, for eksempel, har man ikke skriftlige kilder som tyder på at skandinaviske krigere har gjort tjeneste der. Likevel er dette en vanlig oppfatning i ungarsk historieforskning, og man ser for seg at det i Gézas (d- 997) og Stefans (d. 1038) regjeringstid fantes en kongelig livgarde bestående av fremmede krigere, deriblant «væringer». Men selv om det er funnet en del gjenstander, deriblant sverd, med skandinaviske paralleller i Ungarn, er det så langt ikke påvist «skandinaviske» gravplasser av samme type som i Russland og Polen.

Ut fra ren matematikk og befolkningsstørrelse er det nok et spørsmål om skandinaviske krigere virkelig kan ha dominert de kongelige livgardene ikke bare i Skandinavia, England, Kiev og Bysants, men også i Polen og Ungarn. Det er heller ikke uproblematisk å assosiere bestemte våpenformer med én del av Europa (altså Skandinavia) fremfor en annen. Når vi har så mange 900-tallssverd i Skandinavia, har vi gravskikken å takke for det. Men praktsverd av samme typer har tydeligvis spilt en rolle som maktsymboler også i regioner der befolkningen hadde gått over til kristen gravskikk (og der vi av den grunn ikke har like mange slike våpen bevart). Kristne fyrster som keiser Otto den 2. i Tyskland og kong Stefan av Ungarn lot seg krone utstyrt med sverd som ikke hadde fremstått som uvanlige om de ble funnet av arkeologer i 900-tallsgraver for eksempel i Trøndelag eller på Hedmarken.



08 desember 2020

Odin og kong Salomo

Figuren fra Lejre. Foto: Harafnisa/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0
Er det Odin som sitter i høysetet Lidskjalv og derfra skuer ut over alle verdener, eller er det kanskje hans gemal, Frigg? Kan hende er det Odin i kvinneklær, med sine sjamanistiske hjelpere, ravnene Hugin og Munin, eller rett og slett en annen figur fra den norrøne gudeheimen som har «lånt» Odins trone? Eller kan det være en volve som har tatt plass i høysetet for å drive med galdring? En gåtefull miniatyr fra det sagnomsuste Lejre på Sjælland har i flere år ført til intens debatt blant arkeologer, religionshistorikere og andre vikingtidsforskere.

Den lille figuren, knappe 2 cm høy og med en vekt på 9 gram, er i sølv, med nielloinnlegg og spor av forgylling. Motivet er tydelig: En person som sitter på en dekorert stol eller trone, med en fugl på hvert av armlenene og to dyrehoder på rygglenet. Stilen daterer figuren til 900-tallet.

Det finnes amuletter med mange forskjellige utforminger fra vikingtiden. De kan være formet som ildstål, miniatyrer av økser, skjold og andre våpen, torshammere eller kors. Noen er av edelt metall, andre av bronse, jern eller bein. En miniatyr-fot funnet på Kaupang i Vestfold er av rav.

Stolamuletter som den fra Lejre, er også representert, men de er sjeldne. Et par andre funn, fra Hedeby og Lolland, har fugler sittende på armlenene, som i Lejrefunnet. De fleste stolamulettene er imidlertid uten noen figurer, og er «bare» stoler. Og mens Lejrestolen er kasseformet, er de fleste andre kubbestoler.

Slike amuletter kjennes fra skattefunn og fra graver, og i de tilfellene der det lar seg avgjøre om det dreier seg om manns- eller kvinnegraver, er stolamulettene funnet i kvinnegraver. Tre stykker er funnet i graver på Birka, mens det mest kjente eksemplet er den kubbestolformede amuletten fra den såkalte «volvegraven» fra Fyrkat på Jylland. Fra norsk område har det ikke vært kjent lignende funn, men nylig er det kommet for dagen stolamuletter både i Østfold (Sarpsborg) og Agder (Grimstad).
Stolamulett fra Tune, Østfold.
Foto: Norges Metallsøkerforening

 Det er bred enighet om at det dreier seg om en slags amuletter, og mange av «stolene» har spor som viser at de har vært båret som anheng eller som del av en større smykkeoppsetning. Lejrefiguren er et unntak; den er hul, og kan kanskje opprinnelig ha prydet et septer e.l. Men hvem personen på figuren fra Lejre faktisk skal forestille, eller den symbolske meningen bak stoler som amuletter overhodet, har vist seg å være en annen sak.

Kulturhistorikeren Troels-Lund pekte i sin tid på at «Stol synes lige fra første Færd at have været Udtryk ikke for Træthedens Afhjælp, men for Herskerhøjhed, den fornemstes enlige Sæde», og at det var først i nyere tid at stoler, i motsetning til benker, ble en slags allemannseie. Dette gir jo unektelig noen perspektiver også for stolamulettene fra vikingtid. Det er sannsynlig at de fremstiller troner, og ikke stoler i moderne forstand.

Lejreamuletten kom for dagen i 2009, og den umiddelbare tolkningen av funnet gikk i retning av at det måtte være en fremstilling av Odin i sitt høysete. Odin og Frigg satt i høysetet Lidskjalv og så ut over alle verdener, heter det i Eddadiktet Grímnismál. Fra Lidskjalv sendte Odin ut ravnene Hugin og Munin, som når de vendte tilbake, fortalte ham om alt de hadde sett på sin ferd. Snorre skriver i Gylfaginning dessuten om Odins to ulver, Gere og Freke, som eter all den maten guden får servert i Valhall; selv drikker han bare vin. Mange har sluttet seg til denne tolkningen, og det er blitt vanlig å referere til gjenstanden fra Lejre som «Odin fra Lejre».

Bayeux-teppet, scene 9.
Andre har pekt på at figuren er ikledd en fotsid drakt, og at det heller dreier seg om en kvinnelig guddom, Frigg eller kanskje Frøya. Det skal også legges til at Eddadiktene gir eksempler på at også andre gudeskikkelser kunne innta Lidskjalv, som Frøy gjør det i Skírnismál. Videre har det vært foreslått at den seidkyndige Odin godt kan tenkes å opptre i kvinneklær, og evnen til å skifte skapning og kjønn er et av denne guddommens sjamanistiske aspekter.

Med utgangspunkt i at stolamulettene ser ut til å være knyttet til kvinnegraver, og som i tilfellet Fyrkat mer spesifikt til kvinner som kan antas å ha vært volver som utførte seid, blir denne gjenstandstypen og deres symbolinnhold også koblet til denne magiske praksisen. Volvenes krefter var så sterke at selv Odin kunne trenge deres råd og hjelp, slik det fortelles i nok et Eddadikt, Voluspá. Andre, riktignok yngre, kilder viser at volven utførte seiden sittende i et høysete.

Men hva om vi heller skifter fokus til den overgangstiden mellom hedendom og kristendom som 900-tallet utgjør i Skandinavia, og til det samtidige Europa? For selv om stolamuletter ser ut til å være et rent skandinavisk fenomen, er tronen som symbol godt kjent i de sivilisasjonene som vikingene stod i kontakt med.

Stol fra Grund, Island.
Foto: Ø. Hjort-Sørensen/Kulturhistorisk museum, UiO.
CC BY-SA 4.0
Når det gjelder «Odin fra Lejre» er det først og fremst ornamentene på selve stolen eller tronen som peker i retning av Odin; selve personen på tronen mangler trekk som ellers forbindes med guden. Spørsmålet er om troner/stoler ellers kan ha vært utstyrt på denne måten, og det har de faktisk.

Eksemplene er mange, her skal bare nevnes det berømte Bayeuxteppet, der Harold Godwinson er vist sittende på en trone som minner om den i Lejrefunnet, og ulike illuminerte manuskripter som fremstiller så ulike skikkelser som Bibelens kong David og keiser Augustus på troner med dyrehodeavslutninger. Selv den konkrete komposisjonen fra Lejre – med to fugler på armlenene og to dyrehoder på rygglenet – finner vi igjen så sent som på 1400-tallet, i en kirkestol fra Grund på Island, som en gang tilhørte Þórunn Jónsdóttir, datter av biskopen Jón Arason. Kirkestolene fra Blakar i Gudbrandsdalen og Gåra kirke i Telemark er eldre og av lignende type. De var kan hende opprinnelig bispestoler.

Karl den stores trone i Aachen.
Foto: Berthold Werner/Wikimedia Commons,
CC BY-SA 3.0

Men i den perioden som er direkte relevant i vår sammenheng, er det to troner som er særlig godt kjent – keisertronene i Aachen og Konstantinopel. Førstnevnte var blitt oppført på ordre av Karl den store i 790-årene, og inngikk i det keiserlige palasskomplekset i Aachen, der den fortsatt finnes og kan beskues. Selve tronen er i marmor, og den kasseformede stolen er hevet seks trinn over gulvet. Forbildet regner man med er den bibelske kong Salomos trone, som var laget av elfenben og dekket med rent gull, hadde seks trinn og to løver som stod tett ved armlenene.

Arabiske forfattere i tidlig middelalder var også opptatt av Salomos trone, og skildrer den med flere detaljer som ikke er hentet fra Bibelen. F. eks. nevner Al-Tha’labi (d. 1035) ikke bare løvene, men også ørner og påfugler. Kan hende er disse beskrivelsene inspirert av den «Salomos trone» som prydet den store salen i Magnaura i Konstantinopel, der de bysantinske keiserne tok imot utenlandske gjester. Denne tronen er ikke bevart, men det finnes flere samtidige beskrivelser av den. Bysantinske kilder forteller at den var utstyrt med løver, fugler og «dyr». Den italienske utsendingen Liudprand av Cremona, som besøkte Konstantinopel både i 949 og 968, skrev at tronen kunne heves og senkes mens keiseren satt på den:

«Foran keiserens sete stod et tre av forgylt bronse, hvis grener var besatt med fugler, også av forgylt bronse, som hver sang med sin egen stemme. Selve tronen var så fantastisk laget at i det ene øyeblikket virket den lav, og i det neste hang den høyt i luften. Den var overmåte stor og voktet av løver, enten av bronse eller tre og gullbelagt, som slo i gulvet med halene og utstøtte fryktelige brøl med åpne gap og vibrerende tunger. På skuldrene av to evnukker ble jeg båret inn i keiserens nærvær…»

Solidus, Romanus I og Christopher (921-927),
skattefunn fra Råde, Østfold.
Foto: L. Chepstow-Lusty/Kulturhistorisk museum, UiO,
CC BY-SA 4.0
Det gamle testamentets vise kong Salomo, den krigerske kong Davids etterfølger, var et viktig forbilde for den gode herskeren i tidlig middelalder. Han ble tilskrevet fire av bøkene i Bibelen, og assosiert med dyder som rettskaffenhet og fredsommelighet. Til Salomos navn knyttet man også flere legendariske objekter; hans tempel i Jerusalem var ett av dem, og tronen et annet. Ved de karolingiske og bysantinske hoffene var det ikke bare keisertronene som var modellert etter Salomos. Karl den store skal ha insistert på å bli tiltalt som «David» ved hoffet, mens sønnen, Ludvig den fromme, åpent ble hyllet som en ny Salomo. I Konstantinopel ble Basileus den 1. omtalt som David, sønnen Leo den vise som Salomo. Senere på 900-tallet gjentok mønsteret seg med Otto den store og hans sønn.

I Øst som i Vest var troner modellert etter Salomos trone, forbeholdt verdslige og geistlige fyrster. Dette må være en del av bakteppet når det gjelder forbildene for bispestoler som den fra Grund. I bysantinsk kunst ses Kristus gjengitt som allhersker, sittende på en trone av samme form. Bysantiske mynter fra vår periode har også fremstillinger av den tronende Kristus, noen av dem med innskriften (på gresk) «Jesus Kristus, kongenes konge». Slike mynter nådde også våre breddegrader, og vi har noen av dem i skattefunnene fra vikingtid.

Det er fristende å foreslå at den som laget «Odin fra Lejre», hentet inspirasjon fra Kristusfremstillingen på slike mynter. Det trenger for så vidt ikke bety at figuren skal tolkes inn i en kristen kontekst, men utelukker det heller ikke. Kanskje er det faktisk så enkelt som at «Odin fra Lejre» er ment å vise Hvitekrist, kongenes konge? Sittende på en trone influert av en bibelsk konge, og ikke av hedensk mytologi? I denne overgangstiden mellom hedendom og kristendom i Skandinavia er det i hvert fall en mulighet. Og «septeret» som «Odin» en gang prydet? Var der rett og slett en bispestav?

20 oktober 2020

"Sittende i min slede..."

Boris og Gleb, miniatyrer fra 1300-tallsmanuskript

 Året er 1015, og storfyrst Vladimir av Kiev dør i Berestovo utenfor byen. Liket blir lagt i en slede og ført til graven, slik skikken var. Da to av Vladimirs sønner, Boris og Gleb, samme år blir drept av sin bror, forteller den russiske krøniken likeledes at likene ble lagt i sleder og båret inn i kirken for å gravlegges der. Omtrent samtidig døde en stormann på Ringerike, og sleder ser ut til å ha vært et viktig element også i ritualene som omgav hans gravlegging. Tilfeldig? Neppe.

Kildene forteller at russiske fyrster og stormenn ble ført til graven i sleder også lenge etter den tid, og trolig også før. I Kiev-riket kom sleden til å bli assosiert ikke bare med begravelser, men med alderdom og død. Storfyrst Vladimir Monomakh, som døde i 1125, etterlot seg et testamente, som innledes med formuleringen om han nå «sitter i sin slede», og som nettopp viser til at han er døden nær. Da Theodosius, Huleklosterets prior, ble alvorlig syk i 1074, bad han munkene om å bære ham ned i gården; de la ham i en slede og satte den foran kirken.

De mangeårige byutgravningene i Novgorod har frembrakt hundrevis av slededeler, og det er ingen tvil om at sleder var en avgjørende faktor også for dagliglivets transportbehov i Rus-riket. Undersøkelser av gravhauger som tradisjonelt har vært knyttet til skandinaviske leiekrigere (druzhina) i russisk tjeneste, som det berømte gravfeltet i Plakun ved Staraja Ladoga, har dessuten sannsynliggjort at skikken med å legge de døde på sleder ikke var begrenset til storfyrster i Kiev. I hvert fall tyder nyere vurderinger av nagler og jernbeslag i disse gravene på at det som forskerne tidligere mente var båtrester, heller er sleder som er lagt i gravene sammen med de døde.

Sledekrok fra Ø. Englaug, Løten.
Foto: Kulturhistorisk museum

Hva så med stormannen som gikk i graven på Ringerike rundt år 1000? Det dreier seg om ingen ringere enn den kjente «Gjermundbo-høvdingen» og en grav som ellers er mest kjent for at den – som eneste vikingtidsgrav overhodet – inneholdt en hjelm og en ringbrynje. Men den innholdsrike graven på Gjermundbo har mye mer å by på.

Blant gravgodset – som er blitt brent på likbålet sammen med den døde mannen, for dette er en kremasjonsgrav – fantes blant annet fire karakteristiske kroker av jern. «Sledekroker», kaller arkeologene dem, og eksperimenter har vist oss at slike kroker antagelig har vært brukt for å feste skjækene på sleder eller vogner til trekkdyras seletøy.

På Gjermundbo var det også annet utstyr som kan knyttes til hest og kjøreredskap: Fire munnbitt (til bissel), én rangle (som jeg og en del andre arkeologer oppfatter som en slags «dombjeller») og én isbrodd til hest. Dersom vi antar at det meste av jern er plukket opp etter selve likbrenningen, og så er blitt tatt vare på av dem som gjenfant gravhaugen nærmere vår egen tid, tyder det på at begravelsen har foregått på vinterstid, og at fire hester og to sleder kan ha vært involvert.

Andre, vel så kjente vikingtidsgraver her i landet inneholder én eller flere sleder. Osebergfunnet skiller seg – også i denne sammenheng – ut med tre praktsleder; kanskje én for hver av de gravlagte, men dette er ikke tid og sted for å ta opp igjen diskusjonen om hvor mange som egentlig ble gravlagt om bord i Osebergskipet. I skipsgravene fra Tune, Gokstad og Gunnarshaug på Karmøy ble det også funnet spor etter sleder.

Osebergfunnet, "Gustafsons slede". Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo

Ellers er sledene, om vi skal dømme etter forekomsten av sledekroker i gravene – et utpreget østlandsfenomen, og vanligere i innlandsbygder enn i mer kystnære strøk. En opptelling i 1951 konkluderte med 174 funn av slike kroker i Norge, langt de fleste fra mannsgraver. På det tidspunktet hadde Vestfold flest funn (40) fulgt av Oppland (32), Hedmark (27, Akershus (19) og Telemark (17). Noen eksemplarer er også funnet i Sverige og Finland.

Den første arkeologen som faktisk påviste at den døde i en vikingtidsgrav faktisk lå i en slede, var en svenske, Knut Kjellmark. Tidlig på 1900-tallet undersøkte han gravplasser et stykke nord for Östersund i Jämtland, bl.a. noen rikt utstyrte jordfestegraver fra 1000-tallet med gode bevaringsforhold, og der det ikke var tvil om at sledekroker, nagler og jernbeslag utgjorde restene av sleder. Gravene som Kjellmark undersøkte, inneholdt eksklusive våpen med paralleller i funnene fra Birka. Andre forhold ved disse gravene tyder på at de gravlagte var samer, som stod i forbindelse med den velkjente handelsplassen i Mälaren.

Det er verdt å nevne at pulker opptrer i samiske graver i vikingtid og senere, over store deler av Nordkalotten, slik Audhild Schanche har vist. Men i «norske» graver nord for Trondheim er altså sledegravene svært sjeldne, om vi skal dømme ut fra forekomsten av sledekroker.

Ulik terminologi og nasjonale forskningstradisjoner setter av og til begrensninger for vår forståelse av fortiden, og det inkluderer vikingtidens gravskikk. Fra Danmark og Sør-Sverige kjennes ikke sleder eller sledekroker som i Norge, mens derimot «vognfadingsgraver» er en etablert gravtype, i stor grad knyttet til kvinnegraver, på 900-tallet. Det er ikke vanskelig å forstå og ha sympati med at danske kolleger tolker graver der den døde er lagt i «vognfadinger» (karmer), i retning av at vedkommende er lagt i graven med en vogn som kiste. Imidlertid viser det eneste vikingtidsfunnet vi har der vogner og sleder er bevart (Osebergfunnet), at datidens sleder hadde løs karm, slik at understellet kunne være enten hjul eller meier. «Vognfadingsgravene» kan dermed, i hvert fall i noen tilfeller, like gjerne være tilfeller der den døde har fått sin siste hvile i en slede, som i en vogn.

Dette er viktig, fordi det utgjør en vesentlig del av (de angivelige) forskjellene mellom overklassens gravskikk i ulike deler av Skandinavia i vikingtiden.

Når det gjelder de østlandske sledegravene om den eventuelle sammenhengen med gravleggingstradisjoner lenger øst, er det mangt – i arkeologisk så vel som skriftlig kildemateriale – som knytter særlig det indre østlandsområdet til en østlig kontekst. Holder vi oss til utstyret i Gjermundbo, er koblingen slående: De mest påkostede og eksklusive gjenstandene i funnet har sine nærmeste paralleller i Sverige og landene lenger mot øst. Så klar er sammenhengen, at det er grunn til å spørre om ikke «Gjermundbo-høvdingen» selv kan ha erfart hvordan fyrstelige begravelser ble gjennomført i østerled.


15 september 2020

"Brennalderen"

Snorre skrev at «brennalderen» varte lenge i Sverige og Norge, mye lenger enn i Danmark. Moderne analyser av gravskikken i vikingtid gir ham langt på vei rett.

Hjelmen fra Gjermundbu på Ringerike skriver seg fra en rikt utstyrt branngrav fra slutten av 900-årene. Foto: Kulturhistorisk museum UiO/Kirsten Helgeland, CC BY-SA 4.0

«Den første alderen blir kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem,» skriver Snorre, og legger til danene var tidligere ute enn sine nordiske naboer med å ta i bruk ubrent begravelse: «Brennalderen holdt seg hos svear og nordmenn lenge etterpå». Man kan saktens spørre hva den lærde islendingen, som levde to hundre år etter at kristendommen var blitt innført ved lovbud på sagaøya, egentlig kunne vite om gravskikker i på 900-tallet og tidligere? Men det viser seg at han nok målbærer eldre tradisjon – i hvert fall har han et godt poeng når det gjelder forskjellene mellom skikkene i Danmark, Sverige og Norge i vikingtiden, og «brennalderens» ulike varighet.

I Danmarks vikingtid er det ubrente jordfestegraver som er i flertall, mens branngravskikken dominerer i både Norge og Sverige – i vikingtid som i tiden forut. Men innenfor dette svært så grovmaskede bildet er det mange variasjoner. Det gjelder det relative forholdet mellom ubrent og brent begravelse fra region til region, der Nord-Norge f.eks. skiller seg ut ved at kremasjonsgravene der er i klart mindretall. Dessuten er det stor variasjon, både mellom og innenfor de enkelte regionene, når det gjelder hvilke former for brann- eller kremasjonsgraver som finnes.

Mange av jordfestegravene fra vikingtid er svært rike på gjenstander, og de ubrente skipsgravene som Oseberg og Gokstad er med rette berømte. Man kunne kanskje tenke seg at kremasjonsgravskikken av den grunn er «fattigere», men det er ikke tilfellet. Den brente skipsgraven fra Myklebost i Nordfjord er bare ett eksempel på en rikt utstyrt kremasjonsgrav.

Faktum er at svært mange, kanskje de fleste, av de sverd, økser og spyd vi har bevart fra vikingtiden, og som det er flere av i Norge enn noe annet sted, er funnet nettopp i forbindelse med branngraver. Årsaken er at det dannes et glødeskall på overflaten når gjenstander av jern varmes opp, slik at f.eks. våpen som har vært på likbålet, ofte er godt bevart. Men når det gjelder draktutstyr av bronse eller edelt metall, glassperler, kammer og nåler av bein osv., er det selvsagt bare fragmenter som er igjen, mens tekstiler og annet organisk materiale er helt borte.

Så vel jordfestegraver som branngraver er levninger etter komplekse ritualer som arkeologen bare har tilgang til gjennom disse fysiske restene. Basert på dette «sluttproduktet» skiller en gjerne mellom forskjellige «typer» branngraver.

Vanligst er brannflaket, der bålrestene – brente bein, gravgaver, kull og aske – ligger spredt ut på den gamle markoverflaten, av og til på samme sted som likbålet stod. Over disse restene er så kastet opp en gravhaug eller -røys, eller en steinsetning. Det er ikke uvanlig å finne dyrebein blant de brente beina – av hest, hund, sau, gris, høns eller rovfugler. Det hender også at det i selve brannflaket er satt ned et leirkar eller en annen beholder med en del av de brente beina. Variasjonen er betydelig også i så måte: I det store brannflaket på Myklebost var en rekke skjoldbuler fylt med brente bein, mens en jernkjel, et trespann, en klebergryte eller en av de karakteriske ovalspennene som ellers var en temmelig fast del av kvinnedrakten, er brukt i andre tilfeller.

Brannflak som dette representerer altså den mest vanlige vikingtidsgravskikken her til lands. På Vestlandet er brannflaket så å si enerådende blant branngravene, og den dominerer også på Sør- og Østlandet.

Men sør og øst i landet finner vi også innslag av en annen gravform, nemlig urnegravene. I disse er det ikke noe brannflak med bålrester; brente bein og andre rester er i stedet puttet oppi et kleberkar eller en annen form for beholder, vanligvis en jerngryte. Det er særlig på østsiden av Oslofjorden, i Østfold og Akershus, at urnegravene er noe mer enn unntak. Der er det stort sett kleberkar som er brukt som beingjemme. Urnegraver forekommer også på Jylland, på Lolland og til en viss grad lengst sør i Sverige. I Sør-Skandinavia er det nesten alltid leirkar som er brukt som beholder i urnegravene.

Ilden må ha spilt en sentral rolle i gravritualene i vikingtiden, og ikke bare i forbindelse med kremasjoner. Flere av de store gravhaugene på Østlandet  fra denne perioden inneholder store mengder trekull, og i kystdistrikter på Sørlandet hender det at det som ser ut som brannflak, ikke inneholder det minste spor etter brente bein.

Snorre hadde sin egen oppfatning av branngravskikken. Han skrev at det var Odin som hadde lovfestet at «alle døde skulle bli brent, og det de eide, båret på bålet med dem.» Videre mente Snorre at det

var en tro de hadde at dess høyere røyken steig i lufta, dess høyere plass fikk han i himmelen, han som ble brent, og han ble så mye rikere om det brant mye med ham.


10 august 2020

Sannheten om ålen

Ålekjeret på Blørstad i Lindesnes er fremdeles i brukbar stand, men har ikke vært brukt siden ålefangst ble forbudt i 2010.

«Den er Ormens Broder,» skriver Peder Claussøn Friis om ålen i 1599, og refererer til bønder «langt oppe i Landet» som ikke vil spise fisken. Utsagnet er blitt stående som en gyldig oppsummering av nordmenns tradisjonelle forhold til den kanskje merkeligste av alle slekter i fiskefaunaen her nord, ålen. Men det er så galt som det kan få blitt – og representativt verken for den faktiske fangsten og bruken av ål eller, for den saks skyld, hr. Peders egen oppfatning.

La oss legge sistnevnte ball død, først som sist. For i ulike sammenhenger har Undalspresten Friis blitt tatt som sannhetsvitne for påstander om at ål aldri var noe vanlig spise i Norge. Men skriftet det vises til, «Om Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrige», sier faktisk det motsatte. Hr. Peder nevner en passant at opplendingene nødig spiser ål, men hans hovedbudskap er altså dette:

 Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør,        dog den som fanges i fersch Vand, thj den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand du, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill till-haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder og Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.

Med andre ord: fra et utsiktspunkt like før år 1600 var det naturlig å betegne ålen for «den gjeveste fisken i landet», like verdifull som smør, og fet og velsmakende. Men Peder Claussøn, som var prost i det nåværende Lindesnes, skildrer også noen av forestillingene om ålen, som kanskje dels også var hans egne. Noen mente således at ålen lever av dugg og tåke, og at den ikke yngler, men «bliffuer aff Dynd og Slim oc Solens Varme». Den siste oppfatningen går for øvrig helt tilbake til Aristoteles.

I senere topografisk litteratur ble disse forestillingene vektlagt, mens Hr. Peders for øvrig saklige opplysninger om at ålen på hans tid og tidligere ble fanget i stor skala og spist, fikk mindre oppmerksomhet.

Da den finske naturforskeren Pehr Kalm kom fra Bohuslän til Grimstad i 1747 – litt tilfeldig, for han var egentlig på vei til Amerika – hadde han opplevd lystring etter ål på den svenske vestkysten. På Sørlandet ville han undersøke Peder Claussøns «påstand» om ålen ikke spises i Norge. Men da han spurte sin vert om dette, svarte denne at

han ännu aldrig hördt eller sett någon Norrsk, som icke gerna ätit ål, då han den kunnat bekomma.

Så sent som i 1927 benytter en så kompetent forsker som Fredrik Grøn («Om kostholdet i Norge») Peder Claussøn som kilde for at ålen bare i liten grad ble benyttet som føde i Norge. Og det samtidig med at han viser til tollregnskaper som tydelig forteller at betydelige kvanta med ål ble innført til byer som Christiania og Tønsberg på 1660-tallet – over Langesund ble det fortollet ikke mindre enn 600 tønner saltet ål «med Fremmede och Indlendische Schibe» bare 1667.

Peder Claussøn beskriver en ålefangst som var utbredt og betydelig på hans tid, og som han mente hadde vært enda viktigere tidligere. Det er ikke veldig mange kilder om ålefangsten i middelalderen i Norge, men de finnes. Viktigst er kanskje bestemmelsen i Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene, om at den som ødelegger et ålefiske for noen, skal bøte til kongen og til den som eier fisket.

Det rike ålefisket i Enningdalen i Østfold er omtalt i rettstvister i 1387 og senere. Det var Oslobispen som eide dette fisket. Fra Jæren hører vi i 1462 om en «ålegård» som var eid av prestene ved domkirken i Stavanger, og i samme område hadde erkebiskopen i Trondheim et annet ålefiske. Den store verdslige jordeieren Hartvig Krummedige eide i 1450-årene et ålefiske i Vestfold.

Det er neppe tilfeldig at det er interessene til de store jorddrottene i landet når det gjelder ålefangsten, som fremkommer av diplomene. Men dette er helt sikkert bare toppen av isfjellet; selv om det nok fantes betydelige lokale og regionale forskjeller i så måte, viser kildene at mange bønder har drevet med fangst av ål, og ikke bare til husbruk.

Trolig går fangsten av ål mye også mye lenger tilbake i tid. Fra Danmark vet vi at ål ble lystret fra båt eller på isen i eldre steinalder, og også fanget i ruser. Faste fangstinnretninger i form av tømrede ålekister og ålegårder settes gjerne i sammenheng med klostrenes virksomhet på 1100- og 1200-tallet.

Her hjemme ble små ål stekt og spist mens den var fersk, mens større fisk ble saltet ned i bøtter og brukt til ålesuppe om vinteren. I andre bygder ble ålen kokt etter langvarig salting og fortært kald.

Jæren og Dalane var områder der ålefangsten ser ut til å ha vært spesielt utbredt. Der fantes det flere gårder som betalte skatt og avgifter i form av ål.

Da det ble utarbeidet en matrikkel over alle gårder i regionen i 1660-årene, ble det for et tyvetalls gårder anført at det lå et ålefiske til dem. Men – i overensstemmelse med Hr. Peders oppfatning av at ålefangsten var i tilbakegang – stort sett med tilleggsopplysningen om at fisket på det tidspunktet var «meget ringe» eller «nesten gandsche øde». Da en ny matrikkel ble laget seksti år senere, var det bare en tredel av disse gårdene som ble opplyst å drive ålefangst.

Bryne var en av de gårdene som i perioder drev stort med ålefiske. I Bryneåno lå ålegårdene tett. Hvor verdifullt dette fisket ble ansett å være, understrekes av at den første av ålegårdene tilhørte nabogården Rossaland, og ikke Bryne. Forklaringen var at en Brynebonde i sin tid hadde gitt åleretten i bryllupsgave da en av døtrene hans ble gift til Rossaland.


09 august 2020

Gullsporen

 Østfolds vikingtid dreier seg ikke bare om gamle og nye skipsgraver, selv om disse er viktige nok. Det vikingtidsfunnet som tydeligere enn disse fyrstelige gravene kaster lys over den spesielle politiske historien som landskapene øst i Viken gjennomgikk i perioden frem til slutten av den egentlige vikingtiden i første halvdel av 1000-årene, er én enkelt gjenstand – uten at vi av den grunn kan kalle den en enkel gjenstand. Det dreier seg om den kjente gullsporen fra Rød under Værne kloster i Rygge, som nå pryder våpenet til storkommunen Moss. Klarere enn noe annet funn illustrerer gullsporen «daneveldet» i Viken på slutten av 900-tallet.

Foto: Kristin Helgeland/Kulturhistorisk museum. CC BY-SA 4.0.

Da den senere helgenkongen Olav Haraldsson gav opp sin vikingtilværelse og kom til Norge i 1016, slo han seg i første omgang ned i Borg ved Sarpsfossen. Over natten ble hevdvunne politiske allianser på tvers av Skagerrak og Kattegat – forbindelser som vi gjennom skriftlige kilder og arkeologiske funn kan ane helt tilbake til tiden omkring 800 og kanskje enda tidligere – nullstilt og uønsket.

Den danske arven var med ett ikke lenger en ressurs, men et problem. Snorre forteller i Olav den helliges saga at kongen jaget dem som hadde hatt sysler for danekongen der, fra Viken. Satt en av de «danske» underkongene på storgården Varna, og havnet gullsporen i jorden i forbindelse med at denne kongelige representanten måtte rømme hals over hode fra Olav Haraldssons nye regime?

Mer om dette snart, men først må vi se litt nærmere på funnomstendighetene, og på hva slags funn vi har med å gjøre.

Funnet

Sporen kom for dagen i 1872. 8. mai det året kunne «Moss Tilskuer» bringe følgende notis:

Tjenestedreng Sakarias Andersen har i disse Dage fundet i Jorden paa Gaarden Rød under Værnekloster en Ridespore af Guld, efter sigende vægtig 18 ½ Lod og 22 Karat. Det vil blive draget Omsorg for, at Fundet bliver indsendt til Universitetet, ligesom der formodentlig af Kyndige vil blive undersøgt, hvorvidt der skulde være Opfordring til paa Stedet at anstille Gravning efter flere Oldtidslevninger.

Funnstedet var en liten dalsenkning 100 alen (ca. 60 m) øst for tunet på Rød, i et dike som var blitt gravd opp i skogkanten to år tidligere. Funnet av sporen førte til den rene «gullfeber» i området, og den 25. mai kom Moss Tilskuer med en oppdatering:

Omtrent pas samme Sted paa Gaarden Rød under Værnø Kloster, hvor der, som før omtalt, blev fundet en Guldspore i Jorden, har man nylig fundet en Roset af Guld, med fuldkommen samme Slags Arbeide som paa Sporen. Rosetten skal være omtrentlig 2 Lod og har antagelig været anbragt som Spænde til Sporen.

 «Rosetten» viste seg å være en smøygestol eller remløper, utsmykket på samme måte som selve sporen, og som denne av gull. Den ble funnet 12 alen (7-8 m) fra sporen. Eieren av Værne kloster, Georg Sibbern som var norsk statsminister i Stockholm, sørget så for at begge gjenstandene ble innsendt til Universitetets oldsaksamling, som kjøpte både spore og remløper.

Til tross for «skattejakten» i maidagene i 1872, skulle det vise seg at jordet på Rød hadde flere overraskelser å by på. Høsten 1917 kom nemlig nok en gullgjenstand for dagen da man pløyde det samme jordet på Rød der funnene var blitt gjort 45 år tidligere. Det nye funnet bestod av et tungeformet rembeslag, med dekor som tydelig viste at gjenstanden hørte sammen med sporen. Halvannet år senere havnet også beslaget i Oldsaksamlingens forvaring, gitt i gave av godseier Sundt på klosteret.

Det samlede funnet består altså av en spore, en remløper og en remtunge av gull, alt av gull, og med en samlet vekt på bortimot 300 g. Gjenstandene er håndverksmessig svært forseggjorte, og er forsynt med filigransdekorasjoner og påloddede ornamenter. På selve sporen er begge de runde endestykkene og den midterste del av bøylen dekorert med dyrehoder og slyngninger i filigransteknikk. Motivet på rembeslaget er en slags fletning med dyrehoder ut til hver side. Remløperens overside er delt inn i fire felter, hver med en ansiktsmaske vendt inn mot det koniske midtfeltet.

Ut fra stilmessige betraktninger kan funnet dateres til andre halvdel av 900-tallet. Den karakteristiske dekoren er utført i såkalt «hiddensee-stil», en stil som så å si utelukkende er knyttet til den mest eksklusive gullsmedkunsten i denne perioden. Vi kan gjerne være enda mer konkrete: Det er en stil og et håndverk som hører hjemme i kretsen rundt de danske Jellingkongene, Harald Blåtand og sønnen Svend Tveskæg. Førstnevnte var han som lot risse den berømte runeinnskriften i Jelling på Jylland, der det heter at han vant seg hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne.

Når det gjelder den arkeologiske bakgrunnen for gullfunnet, med andre ord selve deponeringskonteksten, er den usikker – mest fordi sammenligningsmaterialet er så lite. Selve funnstedet hadde i manns minne vært dekket av skog, og var først blitt dyrket opp i senere tid. Enkelte har tenkt seg at det dreier seg om et gravfunn eller resultatet av et haugbrott, men sannsynligheten taler for at det er et depotfunn vi har å gjøre med.

Sporen bærer tydelig preg av faktisk å ha vært brukt til sitt egentlige formål: De mest eksponerte delene av dekoren på sporen er nemlig tydelig slitt ved bruk på begge sider av bøylen, om enn noe sterke på den ene. Sporen har altså vært brukt både på høyre og venstre fot. Dette enkle faktum viser at gullsporen naturlig nok har hatt en make, som aldri er blitt funnet.

En spore til makt – og underordning

Det finnes ikke én eneste kjent parallell i Europa til funnet fra Værne kloster. Ikke én! Men om vi ser på sporer som sådan og forgylte sporer spesielt, finnes det noe sammenligningsmateriale. Forgylte sporer var nemlig et attributt ved selve herskermakten i denne perioden, men også knyttet til kongens/keiserens nærmeste krets.

Om frankerkeiseren Ludvig den tyske (805-876) fortelles det at han i offisielle sammenhenger satt på en opphøyd trone og var iført silketunika med gylne broderier og sko med gullsporer. Hans sønn, Ludvig den yngre (835-882), ble gravlagt i klosterkirken i Lorsch, og da graven ble åpnet i år 1800, viste det seg at han var blitt stedt til hvile med et utstyr tilsvarende sin fars, inkludert gullsporer.

Om danekongen Harald Klak, som lot seg døpe i Mainz i 826, fortelles at han sammen med sin hustru og sine sønner seilte opp Rhinen til Ludvig den frommes palass i Ingelheim med et stort følge, og at alle lot seg døpe i Albanuskirken i Mainz. Keiseren, Ludvig den fromme (778-840), stod gudfar for Harald og tok på ham hvite dåpsklær. Etter dåpen fikk danene rike gaver; Harald Klak fikk blant annet en purpurfarget kappe kantet med gull og edle steiner, et sverd med hjalt av gull som hadde vært keiserens eget, et praktfullt belte, en forgylt krone og et par gullsporer.

Fra omtrent samme tid (863-864) har vi bevart et testamente tilhørende Eberhard og Gisela. Han var hertug av Friuli, mens hun var datter av Ludvig den fromme. Eberhards karriere var knyttet til hans forhold til keiser Ludvig, og senere til Lothar den første og dennes sønn, Ludvig, i den italienske delen av Frankerriket. Testamentet fastslår at parets nesteldste sønn skal arve et par sporer (ikke av gull), mens to yngre sønner arvet en del annet utstyr som tydelig viste at Eberhard og Giselas sønner var aristokrater. Eldstesønnen Unroch arvet derimot ulike gjenstander som tydelig var knyttet til farens «embedsdrakt»: En gullbeslått spatha (sverd), en forgylt kniv, et gullprydet belte, to gullsporer, en tunika og en kappe forsynt med gullbroderier og en forgylt spenne.

Langt senere, da grev Geoffrey av Anjou ble slått til ridder i Rouen i 1128, ble seremonien innledet med at Geoffrey badet, og deretter ikledd røde og forgylte klær. Så ble han ført frem for kongen, der han fikk festet et par gylne sporer til hælene og mottok et skjold med våpen og et praktfullt sverd som ble sagt å være smidd av den legendariske smeden Volund.

I tidlig middelalder kunne det å bruke forgylte sporer dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. En anonym forfatter på begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Poenget i vår sammenheng er at forgylte sporer, om enn ikke sporer av gull, hører hjemme blant konger og kongsmenn. På Kontinentet betyr det at gylne sporer er knyttet til de grever som hadde sverget troskap til keiseren, slik også Eberhard av Friuli hadde gjort.

Harald Blåtand og Viken

Innskriften på den store Jellingsteinen forteller om én viktig utenrikspolitisk begivenhet i Harald Blåtands regjeringstid (han vant seg Norge), og én innenrikspolitisk (kristningen av danene). Men utenrikspolitisk var den langvarige konflikten med de mektige tyske keiserne av enda større betydning, og innenrikspolitisk var kristningen bare én av de nyordningene som Harald og sønnen Svend stod bak innenfor militær, politisk og religiøs organisasjon i Danmark. Fyrkat, Aggersborg og de øvrige «trelleborgene» skriver seg fra deres tid, og det gjør kanskje også ordninger som herredsinndelingen og de kongelige huseby-gårdene.

Den pågående konflikten med keiseren gir noe av bakgrunnen for disse reformene. Men de er nok til dels også mer eller mindre direkte inspirert av ordninger i keiserriket. Når det gjelder kirkeorganisasjonen, er dette utvilsomt. Det har også vært foreslått at husebyene som kongelige administrasjonsgårder er kommet i stand etter tysk modell.

Jellingsteinens påstand om at Harald Blåtand vant seg Norge, referer til at han hadde hjulpet Håkon Ladejarl til makten i Norge. Håkon hadde på sin side kjempet på kongens side mot keiser Otto den 2. Håkon fikk styringen i Trøndelag og på Vestlandet som kongens jarl, mens Harald Blåtand beholdt Viken. Denne delingen – direkte dansk styre i Viken og jarlestyre i landet for øvrig – finner vi igjen også på 1000-tallet, og danekongens krav på Viken forble et tema også langt senere.

Hva innebar det at Harald styrte Viken direkte? Jo, han styrte gjennom underkonger, som sagaene kaller dem. To av dem spiller viktige roller i den senere sagatradisjonen, nemlig Harald Grenske og Tryggve Olavsson – far til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Vi vet ikke så mye om disse underkongene i Viken, verken om omfanget av myndigheten deres eller hvor mange det var av dem til enhver tid. Men det vi kan si, er at systemet minner om de markgrevene som styrte de østlige grenseområdene i keiserriket fra Karl den stores tid og frem til slutten av 1000-tallet, og som var av stor betydning for den indre sikkerheten i riket og blant annet hadde oppsyn med grensene. Markgrevene hadde av den grunn større hærstyrker og større militær og politisk handlingsfrihet enn keiserens øvrige vasaller, og kunne i en viss forstand fylle keiserens rolle når det gjaldt veitslerettigheter osv. Derfor hendte det også at de underla seg nærliggende områder og i noen tilfeller etablerte mer eller mindre uavhengige riker. Fra keiser Otto den 1.s tid (912-973) fantes det i de østlige (slaviske) markene dessuten et nett av borger eller hovedgårder som stod under kommando av en «burgward». Befolkningen i disse mindre distriktene kunne søke beskyttelse på borgen, mot at de sørget for forsyninger og stod for vedlikeholdet.

Det er en nærliggende tanke at ordningen med underkonger i Viken, danenes grenseområde i nord, også har hentet inspirasjon fra keiserriket og dettes administrasjon av sine marker, særlig i sørøst og øst, der bl.a. hertug Eberhard i markgrevskapet Friuli viste sin status ved å bære et gullbeslått sverd og iføre seg gullsporer. Ser vi til husebyene igjen, er fordelingen i Norden slående: I Danmark opptrer de først og fremst i vest, dvs. i Jellingkongenes umiddelbare nærhet, i Sverige først og fremst i øst, og i Norge med få unntak bare i Viken og i i Trøndelag. En mulig tolkning for Vikens del er at det dreier seg om et lignende nett av «borger» som i de slaviske markene, og at systemet er innført etter modell av disse i danenes «nordmark». De trøndske husebyene er det like rimelig å knytte til ladejarlene, selvsagt.

Jeg nevner i forbifarten at den eneste gangen sporer av gull er nevnt i kongesagaene, er det «småkongen» Sigurd Syr på Ringerike, Olav Haraldssons stefar, som bærer dem. Han omtales for så vidt ikke som dansk underkonge på lik linje med Harald Grenske og Tryggve Olavsson, men gitt at han faktisk har hatt en politisk status som «småkonge», må den ha vært knyttet til danekongens overherredømme.

Også arkeologiske funn peker på at det skjedde store endringer i Viken på Harald Blåtands tid. Gamle maktsentra som Borre, Gokstad og ikke minst Kaupang var for nedadgående, og tidligere tiders monumenter, maktsymboler som Jellhaug, Tuneskipshaugen og de andre skipshaugene fra eldre vikingtid, ble åpnet og brutt ned.

Når det gjelder funnstedet for gullsporen, kom den som nevnt for dagen på et jordstykke som i 1872 tilhørte Værne kloster. Johanitterklosteret på Varna ble etablert på slutten av 1100-tallet på kongelig initiativ. Eierforhold og annet forut for klostergrunnleggelsen vet vi mindre om, men kongen må i hvert fall ha hatt betydelige eierinteresser i nærområdet, uten at vi har kunnskap om hvor langt tilbake i tiden disse interessene strakte seg. Én av Østfolds åtte Husebygårder er for øvrig nabogård til Værne kloster.

Det er ellers til sagnhistorien vi må vende oss for å finne opplysninger om konger i Viken (dersom vi ser bort fra Snorres utlegninger om ynglingekongene i Vestfold). Saxo Grammaticus forteller f. eks. om en kong Bjørn som hersket i Viken da skjoldungekongen Frode regjerte i Danmark. Han skriver også om hvordan en annen danekonge, Harald Hildetann, en gang i midten av 700-årene dro til Norge og kom Asmund, vikverjenes konge, til unnsetning da denne var blitt berøvet makten av sin søster

Snorre gjengir i Ynglingesaga sagnet om den trollkyndige kong Skjold på Varna, han som sørget for at vestfoldkongen Øystein falt over bord og døde. I sagnhistorien regnes jo ellers Skjold for å være den mytiske stamfaren til danekongene, og flere har tenkt seg at sagnet om kong Skjold er et ekko av daneveldet øst i Viken – kanskje rett og slett et minne om en av danekongens underkonger. I en redaksjon av sagahåndskriftet Fagrskinna fortelles det om «det riket som kong Skjold hadde rådet for, og som da kaltes Odinssalr». Av sammenhengen fremgår det at forfatteren mener hele distriktet mellom Mossedal og Glomma, og videre til Svinesund. Historikeren Gustav Storm mente at teksten er skrevet på Huseby i Onsøy, hos Jon og Sigurd Havtoresønner, på den tiden da de gjorde krav på kongelig syssel i Borgarsyssel, dvs. i første halvdel av 1300-tallet.

Danekongen og gullsporen

Samme år som gullsporen ble funnet på Rød, fant man en berømt gullskatt på øya Hiddensee ved Rügen i Østersjøen. Hiddenseeskatten har klare forbindelser til gullsporen; gjenstandene i skatten er utført i samme karakteristiske stil som sporen, og er som denne fremstilt i et av Jellingkongenes verksteder.

Skatten settes i sammenheng med danekongenes alliansepolitikk mot keiseren på slavisk område sør for Østersjøen. Harald Blåtand selv var gift med en datter av de slaviske obodritenes hersker, mens Svend Tveskægs første kone var datter av kong Mieszko i Polen. En annen eksklusiv gjenstandsgruppe som trolig representerer fyrstelige gaver fra Jellingkongene og deres krets til mulige alliansepartnere i utkanten av keiserriket, har vi blant annet i de praktfulle skrinene med paneler av elghorn og hvalrosstann som i dag befinner seg i henholdsvis Kamień i Polen og Bamberg i Tyskland, samt i et praktsverd med hjalter av hvalrosstann som beror i St. Vituskatedralen i Praha. Utskjæringene på disse gjenstandene viser at de må være laget en gang i annen halvdel av 900-årene.

Det er i lys av allianser som dette at også gullsporen må ses. Som gjenstandstype skiller imidlertid sporen seg fra de nevnte gavene, ved at kildene entydig peker ut sporer av gull som symboltunge gjenstander som tilhører det ritualiserte forholdet mellom herskere av ulik rang. I den sene 900-tallskonteksten er det vanskelig å unngå konklusjonen om at giveren av gullsporen må ha vært Harald Blåtand eller Svend Tveskæg, og at den som mottok gaven, var danekongens underkonge, hans «markgreve», i Viken.

Vi vet selvsagt ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson, sønn av underkongen Harald Grenske, kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg. Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere på husebyene som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen. I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Det beste bud for nedleggelsen er derfor i begynnelsen av Olav Haraldssons regjeringstid – og kanskje var det faktisk én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen, kan hende til og med i den tro at han skulle grave den opp igjen når tidene igjen skiftet, slik de jo faktisk gjorde på slutten av 1020-tallet? Vi kan bare spekulere om hvorfor det skulle ta 950 år før skatten kom til heder og verdighet igjen.


Røvet av vikinger

Arkeologen Egil Bakka døpte henne for «Gausel-dronningen», kvinnen som ble gravlagt på Gausel mellom Sandnes og Stavanger midt på 800-tallet...