'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

24 november 2022

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa som ligger i dette sideløpet til Mosseelva. Hensynet til ålen i Vansjø, først som økonomisk ressurs, i senere år som truet og totalfredet art, har vært et stadig tilbakevendende tema i Moss og kommunene rundt. Men visste du at landets første åletrapp faktisk ble anlagt i Mossefossen? Det skjedde allerede i 1902.

Ålen er en underlig figur. Man kan finne den fra de minste bekker og grøfter til de største vann, og de har en unik evne til å ta seg frem til levestedene. Åleyngelet kan krype opp en loddrett flate, mens ålen gjerne svømmer gjennom dreneringsrør og andre underjordiske ledninger. Selv baklengs kan den svømme. Fisken forekommer i det meste av landet, men har relativt liten utbredelse i Innlandet. Mest utbredt er den i Sør-Norge, men ålen finnes i avtagende grad nord til Nordkapp.

Ålen gyter og fødes helt borte i Sargassohavet, nordøst for Cuba og Bahamas. Derfra driver ålelarvene med Golfstrømmen til Europa, og etter en lang ferd som kan ta både to og tre år, blir de til gjennomsiktig glassål («ålefaringer»). Mange vandrer videre opp i bekker og elver og finner seg en innsjø eller et tjern og blir til gulål. Etter 5-20 år forvandles ålen igjen, og blir til kjønnsmoden blankål. Blankålen forlater oppvekstområdet i løpet av høsten, og vandrer mot gyteplassene. Etter gytingen i Sargassohavet dør fisken.

Den europeiske ålen kan bli over 1,3 m lang og veie bortimot 7 kg. I 1905 ble det fanget en ål i Mossefossen som var over meteren lang og hadde en vekt på 3 kg. Tidligere ble ålen regnet for en god matfisk, som i Danmark i dag. Det sterke åleskinnet ble også brukt til drivremmer og andre ting.

Moss Tilskuer presenterte småbyen Moss i en lang føljetong i 1841, og med et snev av sarkasme av typen «Moss er ikke en landsby, men heller en vannsby», omgitt som den er av fjorden, elva og Vansjø. Men den anonyme forfatteren gir et interessant tidsbilde fra byen. Om Mossefossen skriver han:

Deraf faaes om Høsten her ved Wandfaldet skiønne Feede Aal, dog iche i mengde, som iche lengere continuerer end fra Michaelj til Martini, dog i Regn og Tych Wejr…

De feite ålene ble altså fanget, helst i dårlig vær, mellom Mikkelsmesse (29. september) og Mortensmesse (11. november). Allerede biskop Jens Nilssøn nevner ål som et av mange slags fisk som fanges i Vansjø, men verken han eller skribenten i Tilskueren går nærmere inn på hvordan fangsten foregår.

Tradisjonelt, og egentlig helt frem til ålen ble fredet og all fangst forbudt i 2010, foregikk ålefangsten på to måter: Enten i ålekister (ålekar) av tre eller i en eller annen form for ruser/teiner. Vi kjenner begge fangstmetodene fra Østfold, men fra Mossefossen og -elva har jeg ikke støtt på opplysninger om annet enn ålekar, uten at jeg har gått alle kilder nærmere etter i sømmene.

Lenge var det flere ålekar i elva. Moss Aktiemøller hadde et slikt anlegg, og det samme hadde den mølla som tilhørte Bredal & Wold, senere Reinert & Wold. I fangsttiden på høsten annonserte Bredal & Wolds Mølle med «Aal hver dag til salgs». Det var i 1880-årene en gang, og i 1896 kunne Tilskueren fortelle at man i løpet av én natt i oktober hadde fanget 300 kilo ål «til en antagelig Værdi af ca. 200 Kroner» i ålekaret som tilhørte samme mølle.

Åletrappa fra 1902

Sistnevnte mølle ble overtatt av Thorvald Røstad, som ser ut til å ha drevet et mer aktivt ålefiske enn de tidligere eierne. I 1904 kan vi lese om det «meget gode» ålefisket, og at mølleeieren i flere år har eksportert ål til Danmark. Dette året hadde han gått til innkjøp av 60 000 åleyngel for å styrke bestanden i Vansjø.

Røstad hadde også en finger med i spillet da fiskeriforskeren og biologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, som på denne tiden arbeidet aktivt for å tilrettelegge for kommersielt innlandsfiske, i juli 1902 var i Moss for å bygge landets første åletrapp. Moss Tilskuer presenterte prosjektet måneden etter, under overskriften «Aalefisket. Et interessant Experiment».

«Trappa» var egentlig en firkantet renne av tre, foret innvending med småstein og lyngkvister, som endte i en tømret kasse. Ideen var å fange yngelen som var forsøkte å komme opp fossen. Huitfeldt-Kaas anbragte to slike renner, én på hver side av fossen. Kasse i enden av anlegget måtte tømmes for yngel, som ble lastet over i bøtter og fraktet opp i Vansjø for å fordeles «hele Vasdraget opover».

Åletrappa i Moss ble bygd bare en ukes tid etter at Huitfeldt-Kaas hadde sett systemet i bruk ved Trollhättan, der det visstnok var verdens første i sitt slag. Her i byen fikk han gjennomført eksperimentet «ved Imødekommenhed af Firmaet Peterson & Søn og Hr. Thv. Røstad, som skaffede Materialer og Arbeidsmandskab».

Noe av bakteppet for Huitfeldt-Kaas’ sitt engasjement både i Moss og ved Saprpsfossen var vassdragsreguleringer, dambygging og kraftutbygging, som vanskeliggjorde ålens vandring. I 1880-årene kom den første dammen i Sponvika, men det som særlig skapte problemer for ålen, var helst flyttingen av dammen til Klova like ovenfor Mossefossen i 1943. Etter krigen gikk i hvert fall ålebestanden klart tilbake, og da begynte man også å ta opp den gamle tanken om åletrapper igjen. Men først på 70-tallet ble det gjort praktiske forsøk på å legge til rette for ålevandring, og det var først langt inn i vårt eget åthundre at man fant en velfungerende løsning.

05 november 2022

Bakdøra til Karmsundet: Haraldseid

 

Eidene mellom Ryfylke og Sunnhordland, utsn. av Christopher Hammers kart over Bergens stift (1785)

Ved Karmsundet begynner Bergensleia, og ved Avaldsnes, der sundet smalner inn, var det mulig å kontrollere trafikken langs leia. Denne strategiske posisjonen er én forklaring på at høvdinger og konger på et tidlig tidspunkt slo seg ned der. Havstrekningen utenfor Karmøy ville en helst unngå. Men lenge fantes det en «bakdør» – en alternativ rute som gjorde at man ikke bare slapp å møte makten på Avaldsnes, men også unngikk det farlige havstykket over Slettå lenger nord. I den sammenhengen spilte Haraldseid en nøkkelrolle.

I tillegg til de to skipsleiene som i dag er i vanlig bruk, ytre- og indreleia, er det mange steder i kyst-Norge tradisjon om en eldre, innerste lei. Denne innerste leia, som sikkert har vært ferdselsvei helt siden forhistorisk tid, ble fremdeles brukt til lokale transporter til langt ut i 1800-årene eller senere. Denne leia utnytter de indre fjordsystemene, og har ofte drag-eid, altså strekninger der båter eller varer ble fraktet over land. I spesielle tilfeller kunne deler av den innerste leia også benyttes av reisende som ellers reiste den indre eller ytre leia, oftest for å unngå spesielt farlige havstrekninger eller for å slippe å vente på bør.

Kjente, større drageid er f. eks. Tiltereidet i Romsdal (for å slippe Hustadvika) og Listeid og Spangereid i Agder (for å unngå Lista og Lindesnes). I Rogaland har en også vært godt forsynt med drageid, med Haraldseid som det mest kjente.

Haraldseid ligger mellom Skjoldafjorden som skjærer seg langt inn og nordover fra Ryfylkefjordene, og Ålfjorden som strekker seg sørover fra Sunnhordland. Det er bare tre kilometer i luftlinje over eidet. Over Haraldseid var trafikken stor i gamle dager. Skriftlige kilder nevner den fra 1700-tallet og fremover, og fremdeles i tiden etter 2. verdenskrig var det folk på Haraldseid som godt kunne huske mindre båter, færinger og seksringer, som enten ble trukket eller kjørt på hjulslede over eidet. Bøndene på Haraldseid tok 1 krone pr. båt når de måtte ta sleden til hjelp.

Den siste tiden eidet var i bruk, var det helst de reisende («fantene») som brukte eidet på gamlemåten, men også ålefiskere og andre. I Haraldseidvågen, på nordsiden av eidet, var det tidligere vertshus og skjenkestue. Trafikken fulgte «Båtavegen» fra et stykke vest for Isvik og nordover til vågen.

Sagnet forteller at Haraldseid har fått navn etter Harald Hårfagre:

«Harald Hårfagre budde ei tid på Haraldseid. Fyrste gongen han ferdast på dei kantar, fór han inn Ålfjorden til Haraldseidvågen. Så drog han skipa sine over eidet til Eidsvik (Isvik) og segla så ut Skjoldafjorden. Men på eidet mun han lika seg så godt at han sidan busette seg der, og Haraldseid har fått namn etter han,»

 noterte folkeminnesamleren Torkell Mauland i sin tid.

Det kunne saktens være gode grunner til at kongemakten ønsket å kontrollere ferdselen over Haraldseid, og det er for så vidt vanskelig å tenke seg at maktoppbyggingen på Avaldsnes og andre steder i leia kan ha skjedd uten at høvdingene der ute også har kontrollert Haraldseid og de andre eidene som bandt sammen de rike fjordbygdene i Ryfylke og Sunnhordland.

Men Haraldseid og andre drag-strekninger har nok også gitt grunnlag for lokal maktoppbygging, og trolig er eidene  noe av årsaken til rike oldfunn og fornminnemiljøer både i indre Ryfylke og Sunnhordland.  Høvdingene ved Karmsundet har vært avhengige av gode venner og allierte inne i fjordene. Kanskje skal vi også tenke oss at stormenn inne i fjordene i perioder har kunnet utfordre makten til høvdingene ved Karmsundet?

Arkeologien på Haraldseidet er ikke godt kjent. Men vi vet at det fantes flere gravhauger på eidet, og fra én av haugene har vi et spesielt funn. Det var i 1820-årene at bøndene på Haraldseid ville anlegge en potetkjeller i en gravhaug på gården. Det som da kom for dagen, ser ut til å ha vært en rikt utstyrt ryttergrav fra vikingtiden. Det nevnes «stigbøiler og bidselbeslag», samt et glassbeger som trolig skriver seg fra en eldre begravelse i haugen. Ryttergravene settes gjerne i forbindelse med kongsmenn på 900-tallet.

Andre kilder nevner «levninger av store mure», som så ut til å være grunnmurer etter anselige bygninger, mens amtmann de Fine i 1743 visste beskjed om to høye bautasteiner som stod på eidet, og som han mente var satt opp som grensemarkører mellom Bergen og Stavanger amter. En nokså sen opplysning nevner at Haraldseid var setegård for den adelige Benkestokk-slekten på 1400-tallet.

03 november 2022

Æthelstan

Æthelstan, illustrasjon fra Bedes Life of St. Cuthbert  
Håkon Adalsteinsfostre, eller Håkon den Gode, er et kjent navn for mange. Som konge regjerte han i mange over større eller mindre deler av Norge fram til omkring 960. Men hvem var denne Adalstein som kongens tilnavn viser til, og som fostret Håkon? Og hva var egentlig betydningen av den praktfulle gaven – et langskip med purpurrøde seil – som innledet vennskapet mellom de to.

Håkon var sønn av Harald Hårfagre, og i periode var han altså til oppfostring hos Adalstein – som er de norrøne kildenes navn på den engelske kong Æthelstan. Og Æthelstan var ingen hvem som helst på denne tiden, dvs. i 920- og 930-årene.

«Æthelstan, engelskmennenes konge og den vestlige verdens bærebjelke, døde», heter det om ham i de irske Ulsterannalene. Det er jo ikke noen dårlig attest å få, og annalisten satte på denne måten Æthelstan i samme kategori som Karl den Store, Brian Boru og de romerske keiserne.

Rikssamler

Æthelstan hadde styrt England i femten år da han døde i 939, noe over 40 år gammel. Samtidskildene oppfatter ham på samme viset som Ulsterannalisten gjør – som en mektig og ikke minst from konge. Det var han som samlet de angelsaksiske kongedømme til ett rike, og han bygde ut administrasjon og forvarsvesen som ingen før ham. Flere av de byggesteinene som på slutten av århundret skulle gjøre det angelsaksiske England til det økonomisk og politisk kanskje mest utviklede landet i Europa, kom på plass i Æthelstans regjeringstid.

Men kildene til Æthelstans liv er relativt få, og i lang tid havnet han i skyggen av sin mer berømte bestefar, Alfred av Wessex. Den samme Alfred som fikk besøk av en viss Ottar fra Hålogaland rundt 890, altså.

Det er symptomatisk at ved tusenårsjubileet for Alfreds død (i 1901, selv om han faktisk døde i 899), paraderte tusenvis av mennesker i Winchesters gater for å minnes ham. Da tiden var kommet for Æthelstans jubileum (riktignok i 1940; kronologien var fortsatt ikke helt mestret), nøyde man seg med en notis i The Times. Og det skyldtes ikke krigen alene, men en blanding av kildesituasjonen, senere tradisjon og en god dose politikk.

Det fantes flere angelsaksiske riker i tillegg til Wessex. Æthelstan tilbragte deler av oppveksten i et annet av dem, Mercia. Som unggutt var han kanskje med på noen av farens, kong Edwards, krigstog mot Danelagen, og som endte med dennes fall.

Æthelstan kom til makten i 924, men ikke uten motstand. Han hadde støtte fra Mercia, men stormennene i Wessex valgte i stedet Æthelstans halvbror til konge. Denne døde etter bare tre uker på tronen. Æthelstan skal så ha kvittet seg med en annen halvbror ved å sende ham av gårde i en liten båt, uten noen form for forsyninger.

Erobringen av York

Det gikk ikke lang tid før Æthelstan satte i gang med å utvide sitt rike. Northumbria med den økonomisk og strategisk viktige byen York var på det tidspunktet fremdeles styrt av vikinger. Men i 927 døde kong Sihtric, som Æthelstan et par år tidligere hadde giftet bort sin søster til. Æthelstan sendte hæren til York og erobret byen. Samme år underkastet kong Constantine i Skottland og konger i Strathclyde, Bernicia og Wales seg Æthelstans herredømme. Han kunne nå med rette kalle seg konge over alle engelskmenn, og vel så det.

Etablering og vedlikehold av allianser med andre herskere spilte en hovedrolle i Æthelstans maktpolitikk – ikke minst ved hjelp av strategiske ekteskap og fostring. Foruten søsteren som ble gift med kong Sihtric, giftet han bort tre halvsøstre til fyrster på kontinentet – inkludert til mannen som senere ble kjent som keiser Otto den 1.

Når det gjelder fostringen, har vi mest kunnskap om to av Æthelstans franske fostersønner. Alain av Bretagne flyktet fra vikinger til Æthelstan i 924, sammen med faren og mange andre bretonere. Tolv år senere vendte Alain tilbake til Bretagne med støtte fra Æthelstan. Han etablerte sin maktbase i Nantes og vant tilbake landet fra vikingene. Samme år forlot også Ludvig, sønn av Karl den Enfoldige, Æthelstans hoff. Han dro over Kanalen for å bli konge av Vestfrankerriket.

Håkon Adalsteinsfostre

Og Håkon Adalsteinsfostre? Han nevnes slett ikke i de angelsaksiske kildene, og det er kanskje ikke så rart: Norge og norske herskere blir helt fram til Adam (1075) og enda lenger bare omtalt når de spiller en rolle i forhold til enten danske eller angelsaksiske konger, eller for bispesetet i Bremen. Men en enstemmig sagatradisjon peker ut Æthelstan som Håkons fosterfar, og har også litt av hvert å fortelle om hvordan det ble slik, mom enn i litt forskjellige versjoner.

Kortversjonen lyder slik:

Utsendinger fra Æthelstan kommer til Harald Hårfagre, gir ham et sverd i hånden og knytter ham på den måten til den engelske kongen som hans mann. Da det går opp for Harald at han er blitt «lurt», sender ham en delegasjon til Æthelstan med en «gjengave» – frillesønnen Håkon. Den lille Håkon plasseres på Æthelstans fang, og denne må dermed akseptere å fostre ham, slik at styrkeforholdet mellom Harald og Æthelstan jevnes ut, eller snus i Haralds favør.

Selve bakgrunnen for det hele ser det ut til at sagaforfatterne har visst lite eller ingenting om. Saxo, derimot, nevner i sin latinske historie om de danske kongene at Håkon havnet i England som et resultat av at kong Harald Hårfagre hadde ført krig mot Æthelstan.

Fra engelsk side er det først William av Malmesbury som på 1100-tallet – men trolig med støtte i eldre kilder som ikke eksisterer i dag – kommer med en interessant opplysning om forholdet mellom Æthelstan og Harald Hårfagre:

«Harald, nordmennenes konge,» skriver William, «sendte ham (Æthelstan) et skip med forgylte stevner og purpurrødt seil, og prydet med forgylte skjold langs rekka. De som kom med skipet, var Helgrim og Offrid. De fikk en fyrstelig mottagelse i York og mottok rike gaver for sin innsats».

Ettersom York var åstedet, kan dette tidligst ha foregått i 1027. Det er også verdt å legge merke til konteksten William (eller hans eldre kilde) setter Haralds gave i. Han skriver nemlig at hele Europa ville feire den engelske kongen, og at «fremmede fyrster med rette priste seg lykkelig dersom de kunne få hans vennskap, enten gjennom svogerskap eller gjennom gaver». Men den eneste gaven han faktisk nevner, er praktskipet fra Harald.

Harald Hårfagre og Æthelstan

Og så vet vi selvsagt ikke om utsendingene til York var den første kontakten mellom Æthelstan og Harald. Det kan ha vært det, men det er også mulig at forbindelsen var etablert tidligere, og for så vidt kan unge Håkon ha vært hos Æthelstan allerede på det tidspunktet. Likevel er det fristende å se for seg at det er en mer eller mindre direkte sammenheng mellom denne episoden og fostringen.

Saxo er den eneste som nevner en militær konflikt mellom Æthelstan og Harald. Det er likevel ikke umulig at han har rett. I få fall kan Håkon ha kommet til England som gissel, heller enn som fostersønn.

Det kostbare skipet som kong Harald skjenket Æthelstan, kunne jo tyde på at sagatradisjonen om at Håkon var til fostring, er rett. Men vi skal merke oss at da skottekongen Constantine i 934 trosset Æthelstan, men led nederlag, måtte han gi den engelske kongen rike gaver og overlate sønnen som gissel til Æthelstan.

Sagaene forteller uansett om et nært og godt forhold, ikke bare mellom Æthelstan og Håkon, men også mellom førstnevnte og Eirik Blodøks, Håkons halvbror. Håkon ble hentet tilbake til Norge av norske stormenn i forståelse med Æthelstan, og han ble tatt til konge. Eirik, som hadde vært konge i Norge, dro til Æthelstan, ble døpt og fikk styre Northumbria på hans vegne. Det sier i hvert fall Historia Norvegiæ.

Etter at Karl den Tykke døde i 888 og ikke etterlot seg ektefødte sønner, gikk Karolingerriket i oppløsning. Tanken om en keiser over den vestlige kristenheten ble ikke vakt til live igjen før med Ottos den 1.s kroning i 962. Det er imidlertid mangt som tyder på at Æthelstan ble oppfattet som, og kanskje også oppfattet seg som, en karolingisk fyrste. En engelsk historiker kaller ham for «en engelsk Karl den Store». Kanskje hadde han også ambisjoner om å la seg krone til keiser, uten at det skjedde.

Gaven fra Harald Hårfagre til Æthelstan tyder på at man også her hjemme var fullt klar over den engelske kongens status og imperieambisjoner. Det purpurrøde seilet viser det tydelig. Dette var en farge forbeholdt keiseren og hans familie, og slik hadde det vært siden romertiden.

04 oktober 2022

Ålefisket i Audna

I 1877 var det jordskifte mellom bøndene på Helle i Konsmo (Lyngdal kommune i Agder): Nye grenser ble trukket, åker og eng som hadde ligget i fellesskap ble nå tilkjent de enkelte brukerne av gården, rettigheter ble fordelt på nytt, veier ble planlagt og hus flyttet. Lakserettene i Audna ble delt, og selv perlefisket i elva var oppe til behandling. Én av de sakene som skapte mest engasjement i løpet av utskiftningen, var også knyttet til ressursene i elva – men til én som Hellebøndene på det tidspunktet ikke utnyttet som tidligere: Ålefisket i Ålgårdshylen var kjent som landsdelens rikeste, men den store ålegarden i elva var blitt ødelagt i en storflom noen år tidligere.

Nå ble følgende bestemt:

Vil nogen sætte Aalgaren i Elven istand og benytte den, har han deerom at tilsige de øvrige Eiere; den eller de som da ere villige til at deltage kunne benytte Aalfiskeriet i 20 Aar, i hvilket Tidsrum de, som ei ville deltage i Istandsættelsen har tabt enhver Ret til Andel i Aalfiskeriet.

11 av grunneierne på Helle var videre enige om at ålegarden skulle settes i stand så raskt som mulig. Thore Kristensen ble valgt til oppsynsmann. Han skulle passe på at

enhver svarer sin Andel i Arbeidet og forøvrigt skaffer gode og antagelige Materialer til Aalgarens Oprettelse. Aalgaren skal paabegyndes saa betimeligt, at den kan være færdig inden 3 Aar fra Tiltrædelsen. Skulde nogen undlade at skaffe den Arbeidspligt, som paahviler ham, eller Materialer, eller disse ere saa daarlige, at de ei ere antagelige, har den valgte Opsynsmand at leie eller bekoste det fornødne for den Forsømmeliges Bekostning.

Populær matfisk

Restene av ålegården på Helle er fremdeles synlig i elva midt på bildet

Ål fantes i mange vann, over hele Sørlandet og mange steder ellers i landet ble ålefisket regnet som en «herlighet» til gården, og ålekjer fantes i elver og bekker så å si over alt. Ikke minst på Sørlandet var ålen en yndet matfisk, «like saa populær her paa Sørlandet som den nu er i Danmark», som det het i Fædrelandsvennen i 1925.

«Børu han sidde å koga ål», lyder det i et raddestev (gardrim) fra Konsmo. Det var vanlig at den ferske ålen ble lagt i grovt salt i tre uker, og deretter kokt, før den ble servert kald med pepper og eddik. Små ål ble gjerne stekt «på gloen» og spist mens den var fersk. Ålesuppe nevnes fra mange bygder, og var vanlig vinterkost.  Ferdig preparert (saltet) ål ble oppbevart i tønner. I en tid med begrenset tilgang på fett i kosten, representerte den feite ålen et kjærkomment tilskudd.

Ålen har det til felles med laksen, at den kan fanges med et utall forskjellige innretninger. Mange av dem er spesialiteter for hver enkelt elv, ja for hver fiskeplass.  Men når det gjelder det viktigste ålefisket i ferskvann, foregikk det på sensommeren og høsten, da blankålen starter sin vandring fra tjern og vann, til dels langt inne i landet. I forbindelse med nedgangsfisket etter ål benyttet man i hovedsak to forskjellige og mer eller mindre faste fangstinnretninger: Ålekjer og ruser eller «mærer». Fisket begynte gjerne med olsokflommen eller «åleflaumen», og sluttet da «åledrengen» ble fanget sent på høsten.  «Åledrengen» var en særlig stor fisk.

Gunder Larsen Helle

Få steder fisket man like store mengder ål som på Helle. Gunder Larsen Helle var 76 år gammel da han ble intervjuet om ålefisket av Fædrelandsvennen i 1933. Han hadde drevet med elve- og bekkefiske siden han var gutt, og husket godt den store ålegarden i Audna, der folkene på gården hadde fanget «ganske utrolige mengder aal».

På intervjutidspunktet kunne Gunder vise journalisten ruinene av fangstanlegget. Oppe i elva lå fremdeles bunnstokken som hadde utgjort overløpet for halvdelen av vannføringen i Audna. I stokken var det montert flere stengeluker, «fleger». Disse ble stengt mens fisket pågikk, men for øvrig var det fritt overløp for oppgang av laks og sjøørret og for fløting. Lenger oppe i elva var det plassert en stor, skråstilt bom skulle lede tømmeret ned gjennom overløpet og bort fra fangstanlegget.

Nedstrøms for enden av den tversgående bunnstokken gikk to lange og kraftige ledegjerder av stein i V-form, 60-80 meter lange eller mer. I enden av ledegjerdene var inntaket for to renner bygd av smale bord, og i forlengelsen av hver av disse var et ålekjer, en kiste som også var laget av smale bord. Både renner og kjer var konstruert med et visst mellomrom mellom hvert bord, slik at vannet kunne renne unna. Videre var det mulighet for å lukke vanntilførselen i øvre ende av rennene. Når vannet ble stengt av, lå ålen igjen på bunnen av de tørrlagte kjerene.

I Lyngdal kalles de V-formede gjerdene for «ålestem», mens det er anlegget som helhet (ledegjerdene, rennene og ålekjerene) som går under betegnelsen ålegard.

Gunder hadde aldri hørt noe om hvor gammel ålegarden var, bare at den hadde vært der fra gammel tid. Men da han var 11 år gammel, dvs. på slutten av 1860-tallet, fant hele ålegarden ned. Det skjedde i en storflom, da bommen sprengtes av vannmassene og en lastebråte dro med seg hele herligheten.

Verdifullt ålefiske

Senere var det flere ganger snakk om å gjenoppbygge ålegarden, som i forbindelse med utskiftningen i 1877. Men man klarte ikke å bli enige om hvordan det skulle gjøres. En gang tilbød Abraham Jensen seg å sette i det stand på egen hånd, mot at han fikk hele fangsten i fem år. Men heller ikke det gikk, og 60 år senere var det bare de svære ledegjerdene av stein og bunnstokken som lå igjen som et minne om det som hadde vært.

Men Hellebøndene hadde også et annet og mindre ålekjer, i Vestbekken i vassdraget som kommer ned fra Hellevannet. Også dette forfalt i mange år, men på 1920-tallet gikk flere av eierne sammen om å sette det i stand igjen. Nå kunne Gunder Larsen Helle fortelle at det i dette lille kjeret ble fanget 20-30 ål etter hver flom, og ca. 100 fisk med en gjennomsnittsvekt på ca. 1 kg i året. Den gang da anlegget i bekken var i full drift og ålegarden i Audna intakt, regnet man med at sistnevnte stod for ¾ av den samlede fangsten. 300 kg kan vi derfor regne som absolutt årlig minimumsfangst i anlegget, som Fædrelandsvennen mente hadde resultert i Sørlandets «utvilsomt rikeste» ålefiske.

Om selve ålefisket i hans barndom fortalte Gunder at hver morgen gikk en voksen mann og en halvvoksen eller mindreårig gutt og hentet fangsten i ålekjerene. Det hadde han selv vært med på. Fisken ble lagt midt i tunet på Helle, veid og fordelt etter skyld. Det var bare bøndene som fikk del i ålefangsten, ikke det voksende antallet husmenn på Helle.

Der på gården regnet man med at ålefangsten var verdt mer enn ei god slakteku for hver halve hud i skyld. Siden Helle var på 4 huder, skulle altså verdien av ålefisket svare til mer enn 8 kyr. Det tyder på at den årlige fangsten i tidligere tider har vært enda mye større enn de nevnte 300 kiloene. I tillegg kom laks og sjøørret, som også havet i ålekjerene i betydelig mengde. Et inntrykk av verdien får vi når Gunder også kunne opplyse at en av Hellebøndene hadde gitt bort sin rettighet i den ødelagte ålegarden til lensmann Konsmo i Lyngdal, men at neste eier av samme gårdsbruk hadde kjøpt den tilbake for hundre daler.

Gunder visste ikke annet enn at all fisken ble brukt i husholdningen, og ikke solgt. Fra andre gårder hører vi likevel om et visst salg av ål til byen (Mandal og Kristiansand), og etter tradisjonen skal ål ha vært et av de produktene som ble utført over ladestedet Harkmark ved Mandal i eldre tid.

Slutt på ålefangsten

Selv om det på Helle var en flomhendelse som var den utløsende årsaken til at man sluttet å fiske ål, forfalt ålekjerene over hele Agder omtrent på samme tid. Forklaringene som ble gitt på tilbakegangen, varierte. Noen mente at det ble mindre ål, andre at interessen for fisket forsvant med de gamle på gården, at smaken var endret eller at det ikke lenger var nok folk til å vedlikeholde ålegardene da ungdommen reiste til Amerika. Det kan sikkert være elementer av sannhet i alt dette.

Fra hele Agder fortelles det om en «veldig tilbakegang» i ålefangsten i bekker, elver og vann fra omkring 1870, og om ålekjer som ikke hadde vært brukt på årevis. Fiskerisekretær Sunde gavet dystert bilde av situasjonen i 1933:

I de første aarene jeg arbeidet med ferskvannsfiskeriene, slo det mig at jeg mange steder paa Sørlandet, helst ved mindre bekker, kunde treffe paa vrak efter noe som saa ut til en gang aa maatte ha vært tømrede smaa byggverk av en eller annen slag. Efterhvert gikk det op for mig, og jeg fikk det snart sikkert bekreftet, at disse vrak var restene efter gamle aalekar…

Ålefangsten var ikke uten konflikter. Den måtte konkurrere om plass og ressursgrunnlag med annet fiske – som det viktige laksefisket, som dessuten ble prioritert i lover og retningslinjer på bekostning av bl.a. ålefisket. Tømmerfløtingen var også en konkurrent, og vassdragsreguleringene gjorde forholdene for ålefangst stadig vanskeligere. Gunder Larsen Helle kunne fortelle at bøndene på Helle hadde blitt bøtelagt to ganger fordi «flegene» deres hadde stengt for stor del av overløpet og vanskeliggjort laksens oppgang.

Ålefisket på Helle var langt fra det eneste i distriktet, enda om det kanskje var det viktigste. En annen større ålegard fantes i Osen mellom Ytre og Øvre Øydnevann, der Valand og Øydna delte fisket mellom seg. I Vigmostad hadde man flere ålekjer i Trylandsvassdraget, men det ble slutt på fisket da Mandal bygde sitt elverk på Tryland.

Nye forsøk

Rundt 1900 ble det tatt ulike initiativ for å få i gang og styrke innlandsfisket etter ål. Her sør kom P.H. Løhmann til å spille en viktig rolle. Han kom fra Danmark til Kristiansand i 1899, og «dominerte en periode hele aalehandelen på Sørlandet». Løhmann drev blant annet med eksport av levende ål. Han sikret seg bl.a. åleretter og anla ålekjer flere steder i Kristiansand, i Lyngdal og på Lista, og mange steder ble det bygd anlegg etter hans modeller og anvisninger. Da Løhmann flyttet tilbake til Danmark rundt 1. verdenskrig, forfalt imidlertid de nybygde anleggene.

Fædrelandsvennen drev i 1933 en omfattende kampanje for å få i gang mer ålefiske i bekker og småelver, og i kjølvannet av dette ble det flere steder etablert ålekjer på steder der det tidligere hadde vært drevet ålefangst. Den som trolig stod bak kampanjen, var avisa redaktør, Robert Knudsen – som etter krigen var en ivrig talsperson for fiskeriinteressene i sin rolle som redaktør for bladet Skagerak.

Da Knudsen gikk av som redaktør i 1934, ville han sammen med en kompanjong satse på ålefangst i stor stil. I Audna sikret de to seg rettighetene til ålefisket på Helle og flere andre steder, og ville få i stand et rasjonelt ålefiske i hele vassdraget. Ved Helle ble det anlagt en ny ålegard, til en pris av 400-500 kroner.

Men noe langvarig eventyr ble ikke dette heller. Redaktør Knudsen ble like etter at ålegarden stod ferdig, anmeldt av laksefiskere for å ha stengt Audna for laksen. I november 1934 falt dommen: Den nyoppførte ålegarden måtte rives.

03 oktober 2022

Gullsporen

1. mai 2022 var det grunn til ekstra feiring: Denne dagen var det nøyaktig 150 år siden Mossedistriktet fikk plass på det arkeologiske verdenskartet, intet mindre. Hvordan det? Jo, den 1. mai 1872 kom den siden så kjente gullsporen for dagen på Rød under Værne kloster. Funnet vakte berettiget oppsikt den gangen, og er 150 år senere fremdeles unikt i hele vikingenes verden.

Det var to svenske landarbeidere som fant hver sin del av sporen med bare noen dagers mellomrom; ytterligere én del av det fornemme rideutstyret så dagens lys først i 1917. Begge funnene fra vårdagene i 1872 – selve sporen og en remløper (smøygestol) – ble tatt hånd om av eieren av Værne kloster, statsminister Georg Sibbern (1816-1901). Han sørget for at funnet havnet hos Oldsaksamlingen i Kristiania.

Arkeologer i ekstase

Arkeologene var i ekstase. Fortidsminnesforeningens mektige og allestedsnærværende «sjefsutgraver», Nicolay Nicolaysen, kom snart, etter invitasjon fra Sibbern, til Rygge. Han gravde på funnstedet, men fant ikke flere gjenstander eller noe som tydet på at det var en grav folkene på Rød hadde støtt på. Nicolaysen konkluderte med at det dreide seg om et skattefunn, altså verdisaker som var blitt gjemt i jorda. Den tolkningen har stort sett blitt stående til i dag.

Nyheten om det store gullfunnet – selve sporen veier godt over en kvart kilo og består av 94 prosent rent gull – ble fomidlet av aviser land og strand rundt. Da Videnskabsselskabet i Christiania avholdt sitt årlige høstmøte i oktober samme år, var gullsporen et naturlig temavalg. Landets andre store arkeolog på dette tidspunktet, professor Oluf Rygh, la frem funnet og drøftet dets betydning. Han pekte på at gullsporen var «et slaaende Vidnesbyrd om Vikingetidens Rigdom og barbariske Luxus», og at slike praktstykker «alene fandtes i de rigeste Høvdingers Eie».

Fra slutten av 900-tallet

Det har ikke alltid vært fullstendig enighet om når i vikingtiden gullsporen hører hjemme. Tidligere mente man at dekoren på sporen tydet på at den antagelig var fremstilt på begynnelsen av 900-tallet. Men i dag vet vi at kombinasjonen av den såkalte borrestilen med filigransarbeider i gull tilhører den andre halvdelen av 900-tallet, og at denne eksklusive gullsmedstilen var knyttet til danekongene Harald Blåtann og hans nærmeste etterfølgere.

Betydningen av funnet kan ikke overdrives. Da gullsmed Tostrup skulle utføre galvanoplastiske kopier av noen av Oldsaksamlingens fineste gjenstander i 1870-årene, var gullsporen et selvsagt valg. Tostrups kopi ble faktisk premiert med bronsemedalje på den første internasjonale elektriske utstillingen i Paris i 1881, der Graham Bells telefon og elektriske trikker og båter var hovedattraksjoner.

Kongelig gave

Da Normandie feiret 1000-årsjubileum i 1911, kom det to gaver fra Norge til byen Rouen – en kopi av Osebergskipet og en kopi av gullsporen fra Moss. Mer enn hundre år senere åpnet den nye Víkingr-utstillingen på Historisk museum i Oslo. Utstillingen viser «noen av de mest utsøkte smykkene, gullskattene og våpnene fra norsk vikingtid», heter det i museets egen presentasjon, og gullsporen er selvsagt med.

Sporer av gull var et symbol for kongelig makt i vikingtid og middelalder, men også knyttet til kongens nærmeste krets. Senere, i middelalderen, finner vi også gullsporene institusjonalisert som en del av seremoniellet ved riddervesenet. Forgylte sporer kunne dessuten brukes som et bilde på sløseri og prangende rikdom. Den anonyme forfatteren av keiser Henriks levnetsbeskrivelse fra begynnelsen av 1100-tallet klager over dem som «lever på keiserens bekostning» og forbryter seg mot både Guds og menneskers lov. De omgir seg med store krigerfølger og prøver å overgå hverandre i antallet krigere. «Noen av dem,» legger forfatteren til, «rir i galopp så fråden står, har skarlagensrøde klær og bærer sporer av gull».

Gullsporen fra Rød er kanskje det mest utvetydige tegnet på kongelig nærvær i Oslofjordområdet i vikingtiden – enda tydeligere enn skipsgraver som dem fra Oseberg, Gokstad, Tune og Gjellestad. Likevel har vårt funn et stykke på vei havnet i skyggen av skipsgravene, særlig dem fra Vestfold.

Kongsgården Varna

Grunnen er først og fremst den senere sagaskrivningen, representert ved Snorre fremfor noen, som er svært opptatt av Vestfold, men har mindre å fortelle om landskapene øst for Oslofjorden. Dermed har det vært lettere å skrive historie med utgangspunkt i funnene fra Vestfold enn dem fra Østfold. Dette er en arv vi fremdeles er preget av.

Men også Snorre forteller om konger på Værne/Varna. Og selv om hans kong Skjold må oppfattes som en sagnskikkelse, er det ingen som for alvor har stilt spørsmål ved Varna som en av de tidlige kongsgårdene. Det var kongemakten, kanskje representert ved kong Sverre, som gav gården til johanitterne og deres klosterhospital en gang i høymiddelalderen, og i 1272 forteller sagaen at kong Magnus Lagabøte satt på Varna da hertug Erik av Sverige oppsøkte ham.

På 900-tallet var det antagelig danske, og ikke norske konger som kontrollerte Østfold og tilstøtende områder. Trolig er det forklaringen på at gullsporen med dens eksklusive gullsmedstil havnet i Rygge. Gullgjenstander med denne helst spesielle dekoren ble antagelig benyttet som gaver fra danekongen til hans nærmeste allierte. Gitt den spesifikke symbolikken som datiden knyttet til nettopp sporer av gull, skal vi nok lete på den øverste delen av samfunnspyramiden for å finne den som i andre halvdel av 900-tallet fikk gullsporen i gave fra kongen.

Daneveldet i Viken

Fra sagakildene vet vi at danekongene styrte Viken ved hjelp av underkonger. I den perioden vi snakker om her, kjenner vi navnet på enkelte av disse underkongene, i først rekke Harald Grenske og Trygve Olavsson. De var fedre til henholdsvis Olav Haraldsson og Olav Tryggvason.

Det er ingen urimelig tanke at det er én av disse underkongene som har vært gullsporens eiermann.
Vi vet ikke når gullsporen havnet i jorden på Rød, utover at det neppe har vært så svært lenge etter at den ble laget og var i bruk. Daneveldet i Viken fikk en foreløpig brå slutt da Olav Haraldsson kom til makten i 1016 og i første omgang slo seg ned i Borg (Sarpsborg). Når sagaene forteller at kong Olav straks kvittet seg med danekongens stedlige representanter («de som hadde hatt sysler»), er det nærliggende å tenke seg at det er underkongen(e) og deres støttespillere som menes. De som så den praktfulle sporen f.eks. i 990, var neppe i tvil om at den tydelig symboliserte det nære forholdet til den mektige danekongen.

I 1020, dersom sporen fremdeles var i omløp, var symbolikken like tydelig, men politisk ikke lenger gangbar. Kanskje var det én av dem som måtte rømme fra Olav i 1016, som gjemte sporen?
 

24 september 2022

Den glemte kongemoren

Ligger en norsk kongemor gravlagt i Malmesbury Abbey, den berømte klosterkirken i Wiltshire, England? Svaret finner vi kanskje dersom vi går historien om kong Magnus den gode sin mor, Alvhild, nærmere etter i sømmene.

Ruinene av Malmesbury Abbey

Sagaene forteller at Magnus var sønn av Olav Haraldsson, den hellige. I 1035 ble han hentet av Einar Tambarskjelve i Novgorod og ført til Norge, der han ble tatt til konge. Faren var for lengst død, og erklært som helgen. Siden slaget på Stiklestad hadde landet vært styrt av Svein Alfivason og hans mor, Ælfgifu (Alfiva), men de hadde gjort seg svært upopulære og var nå i ferd med å forlate landet.

Barnekongen Magnus var 11 år da han ble plassert på tronen. Halve livet – lenger, om vi følger Morkinskinna – hadde han tilbragt hos fyrst Jaroslav i Gardarike, dels i Novgorod, dels i Kiev. Magnus hadde slett ikke vært den eneste ynglingen i hirden. Der var også både engelske og ungarske prinser.

Hos Jaroslav har Magnus helt sikkert fått undervisning som passet seg for en kongssønn – han har lært seg om krigskunst, om fremferd som passet seg for høvdinger, om Gud, helgenene hans, klostre og kirker. Språkmektig var han vel også blitt – i hvert fall norrønt og russisk må han ha lært seg. Men Jaroslav og de russiske fyrstene var krigsherrer fremfor noe annet, og det var mer eller mindre kontinuerlig krig et eller annet sted i riket eller mot naboriker på den tiden Magnus vokste opp.

Magnus sin mor het Alvhild. Olav hadde ingen sønner i ekteskapet med dronningen, Astrid. Alvhild var kongens tjenestejente, heter det hos Snorre, men hun var likevel «av god ætt og svært vakker», og hun fulgte med Olavs hird. Da hun en natt fødte en sønn, trodde ikke de som var der, at barnet ville overleve. En prest som var til stede, insisterte på at barnet måtte døpes så snart råd var. Sigvat skald var også til stede; han ville ikke vekke den sovende Olav, og bad presten døpe gutten å gi ham navnet Magnus, etter Karla-Magnus (keiser Karl den store), som var den beste mann han visste i verden.

Etter at Magnus var blitt konge, kom Alvhild til hirden igjen og ble godt mottatt av sønnen. Da gikk det med henne «som det kan hende med mange som får makt, at hennes overmot vokste ikke mindre fort,» forteller Snorre. Rivaliseringen begynte mellom Astrid og Alvhild. I et vers formaner Sigvat skald Alvhild til å gi Astrid forrang. Stridens kjerne var, om vi skal tro Snorre, hvem av de to som skulle sitte på det fornemste setet i hallen, nærmest kongen.

Alvhild er en del av sagaskrivernes horisont så lenge Magnus var i live. Der fremstår hun ikke som noen «tjenestejente», men som en sterk og myndig kongemor. I forbindelse med den langvarige konflikten med danekongen Svend Estridsen, er det hun som griper inn da to av kong Svends viktigste støttespillere havner i norsk fangenskap, og sørger for å redde livet deres. Sagatradisjonen nevner også en halvbror av Magnus, Tore.

Avhild forsvinner ut av sagaen da hun oppsøker Svend Estridsen etter sønnens død og får opphold hos ham. Så langt den norsk-islandske tradisjonen om tjenestejenta Alvhild.

Spørsmålet er hvem hun egentlig var, denne tjenestejenta som ble kongemor.

I et par engelske kilder får vi nemlig et helt annet bilde av henne enn det sagaene gir. De forteller at hun het Ælfhilda og var datter av en engelsk stormann. Etter at kong Knud hadde erobret England i 1016, var hun blitt røvet av en norsk høvding og tatt med til Norge som trell. Der ble hun voldtatt først av han som hadde tatt henne, og deretter av Olav Haraldsson, som hadde forelsket seg i henne og «reddet» henne fra den andre mannen. Magnus var resultatet av denne voldtekten. Det heter seg at kong Olav til å begynne med, da Ælfhild ble med barn, fryktet for sitt rykte. Hun, på sin side, fryktet Gud for sitt utroskap, og hadde dessuten en sjalu dronning Astrid å tenke på.

Men så snart Magnus kom til verden, endret ting seg. Begge foreldrene falt straks for den nyfødte gutten. Olav lot seg overtale til å beholde Ælfhilda hos seg, ettersom hun både var vakker og av god ætt. Dessuten kom hun etter hvert til å bli glad i sin sønns far, og hadde ikke øyne for andre enn dem.
Senere, etter at Magnus var død, vendte Ælfhilda tilbake til England. Der kjøpte hun et større jordegods med penger hun hadde fått av Olav og Magnus, og levde godt med sine folk der i flere år.

For å sikre seg en trygg overfart til England, hadde Ælfhilda lovet Gud at hun aldri mer skulle spise kjøtt. Lenge etter var hun i et lystig lag, og prøvde likevel et lite kjøttstykke. Det gikk ikke bedre enn hun plutselig ble rammet av lammelse, selvsagt ved guddommelig inngripen. Det eneste hun kunne bevege var tungen, slik at hun klarte å innrømme sin synd og be om tilgivelse.

I tre samfulle år lot Ælfhilda seg så frakte i en bærestol fra helligsted til helligsted, i håp om å få hjelp fra de mest berømte helgenene i riket. Først da hun kom til Malmesbury ble hun på mirakuløst vis helbredet ved den hellige Aldhelms grav. Dit kom hun på Aldhelms festdag, som ble feiret av en stor mengde folk den 25. mai. Hele dagen tilbragte hun i bønn ved graven, før hun til slutt reiste seg opp, fullt førlig. Og alle gledet seg over mirakelet.

For å vise sin takknemlighet gav Ælfhilda alt hun eide til klosteret, og ble selv nonne. Hun slo seg ned nær kirken, og da hun døde, høyt oppe i årene, fikk hun et fornemt gravsted i klosteret.

Hovedkilden til disse opplysningene er William av Malmesbury, som bør ha hatt god kjennskap til saken; han var selv munk i Malmesbury. William gjengav historien i sitt store verk om de engelske biskopene, hundre år før Snorre skrev sin saga, og han kunne blant annet bygge på det enda eldre verket til Faricius, som også hadde vært munk samme sted, og som hadde vært til stede ved St. Aldhelms skrinlegging i 1078. Faricius forfattet sitt verk i 1090-årene og gjengav den samme historien som William; også han nevner Ælfhilda ved navn, men ikke Magnus.

Historien om Ælfhilda har vært kjent lenge, gjennom Williams verk (i mindre grad hans eldre forelegg), men har nokså gjennomgående blitt avvist som sagn og eventyr i sagaforskningen. Det er imidlertid vanskelig å fri seg fra tanken om at dette et stykke på vei skyldes tiltro til Snorres fremstilling, mer enn egentlig kildekritikk. William skriver selv at Ælfhildas skjebne var godt kjent, både fordi hun var berømt og ettersom det skjedde så nylig.

Det er slett ikke samsvar på alle punkter mellom sagaenes fremstilling og den vi finner i de eldre kildene fra Malmesbury. Men noen av detaljene i sistnevnte underbygger – og forsterker – bildet sagaene gir. Det er særlig interessant hva William sier om situasjonen mens og etter at den 11-årige Magnus var gitt kongeverdigheten:

«Barnet ble satt på tronen ved akklamasjon, men bare i navnet: Vergene hans ordnet det hele for egen vinnings skyld…»

Og vergene, det var Einar Tambarskjelve, Kalv Arnesson og de trøndske høvdingene. I den grad Faricius og William gjengir Ælfhildas egne holdninger, var det ikke bare dronning Astrid hun mislikte, men i høy grad Einar – som etter Magnus’ kroning var den reelle herskeren i Norge, i første omgang sammen med Kalv Arnesson.

Malmesbury Abbey kan oppvise flere prominente gravlagte. Abbeden og helgenen Aldhelm (død 709), Æthelwine and Ælfwine, sønnesønner av kong Ælfred, som begge falt i slaget ved Brunanburh (937), og selveste kong Æthelstan (død 939). Det var sistnevnte som fostret den senere kong Håkon den gode, også kalt Adalsteinsfostre. Ælfhildas navn trekkes sjelden frem i denne sammenhengen, men kanskje hviler kong Magnus sin mor, stormannsdatteren, trellkvinnen og nonnen, også i Malmesbury.
 

23 september 2022

Tunanlegg - ringformede tun - kretstun

I kyst- og fjorddistriktene fra Agder til Vesterålen finnes et trettitalls gåtefulle kulturminner fra jernalderen – kretstun, ringformede tun eller bare tunanlegg, kaller arkeologene dem. Men hva representerer slike anlegg, hva ble de brukt til? Og av hvem? Spørsmålet har opptatt norske arkeologer siden slutten av 1800-tallet. «Norske», fordi tunanlegg ser ut til å være et særegent norsk fenomen. Svarene har variert fra landsbyer via amfiteatre, kultiske samlingsplasser og militærkaserner til tingsteder.

Rekonstruksjon av tunanlegget på Sausjord i Voss. Ill.: Ragnar L. Børsheim/Arkikon

Tunanleggene består av større og mindre samlinger av hustufter, vanligvis mindre enn de vanlige gårdshusene fra samme tid, som ligger side om side rundt en åpen, gjerne rundaktig eller oval plass, og med inngangene inn mot dette «tunet». På Sørvestlandet og i Nord-Norge, der jernalderhusene I mange tilfeller hadde yttervegger av jord og torv, er tunanleggene fremdeles synlige I landskapet – som det monumentale Dysjane i Klepp på Jæren, som måler 90x60 m og består av 16 hustufter.

Da de første tunanleggene på Jæren ble gjenstand for arkeologiske utgravninger i 1860-årene, konkluderte man med at de bevarte langveggene i hustuftene måtte være avlange gravhauger. Det samme skjedde nordpå, der et tunanlegg på Leknes i Lofoten ble oppfattet som et gravfelt med langhauger.

Det var først i mellomkrigstiden at en ble klar over at «gravhaugene» egentlig var veggvoller, og at det en hadde for seg, var hustomter av en spesiell type. Æren for dette tilfalt Jan Petersen ved Stavanger museum. Han undersøkte hustufter fra jernalderen en rekke steder i Rogaland, og forstod etter hvert at tidligere arkeologer hadde feiltolket tunanleggene. Videre kunne Petersen dokumentere at Dysjane og de andre tunanleggene på Jæren hadde vært i bruk i eldre jernalder, først og fremst i romertid (1-350 e.Kr.). Ettersom flertallet av de hustuftene han gravde ut utenom tunanleggene så ut til å være fra den påfølgende folkevandringstiden (350-550 e.Kr.), så han for seg at tunanleggene var landsbyer som i folkevandringstid var blitt avløst av enkeltgårder.

I Lofoten og Vesterålen var arkeologen Hans Egenæs Lund aktiv etter krigen og undersøkte flere av tunanleggene der, blant annet de to på Engeløya I Steigen. Registrerings- og utgravningsmetodikk hadde han lært av Petersen i Stavanger, men når det gjaldt tolkningen av tunanlegges funksjon, skilte de to forskerne lag. Egenæs Lund festet seg ved at tunanleggene ofte lå på gårder som er kjent som høvdingseter fra sagaer og andre skriftlige kilder. Og dateringsmessig viste det seg at flere av tunene i nord var fra vikingtiden, og altså klart yngre enn de sørvestnorske. Da det også var et visst sammenfall mellom tunanlegg og tufter etter stornaust, mente han at det ikke var tale om landsbyer, men om samlingsplasser som var blitt benyttet av krigsfolk I håløyghøvdingenes sold.

I mange år var det disse undersøkelsene i henholdsvis Rogaland og Nordland som utgjorde kunnskapsgrunnlaget for fagdiskusjonen om tunanleggene, som i vesentlig grad var preget av de to pionerenes høyst ulike tolkninger av anleggenes funksjon. Og uavhengig av hvordan man så på tunanleggene, så det ut til at det dreide seg om en kulturminnetype som bare fantes på Jæren og på kysten av det historiske Hålogaland. Men snart skulle det rokkes ved dette bildet.

Nye maskinelle registrerings- og utgravningsmetoder ble tatt I bruk av arkeologene fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover, og fikk umiddelbart som resultat at spor etter jernalderhus kom for dagen også på steder der det ikke fantes synlige hustufter. Snart fant en også tunanlegg som bare var bevart i form av avtrykk etter takbærende stolper I undergrunnen.

Etter hvert er inntrykket av tunanleggene som et utpreget regionalt fenomen derfor blitt kraftig svekket, ettersom det er påvist slike anlegg helt øst til Kristiansand, flere steder på Vestlandet, i Trøndelag og i sørlige deler av Nordland. Fremdeles ser tunanleggene ut til å være et kystfenomen, men det er langt flere av dem og de har større geografisk utbredelse enn tidligere antatt.

Men fremdeles glimrer tunanleggene med sitt fravær på Østlandet – og utenfor Norge, for den saks skyld.

I de senere år er det oppstått en slags konsensus om at de karakteristiske anleggene er levninger etter en mer eller mindre egalitær samfunnsstruktur, og helst knyttet til tidlige representasjonsting for mindre geografiske områder – enkelt sagt, forløpere til de regionale lagtingene vi kjenner fra tidlig middelalder, som Gulatinget, Frostatinget og Steigartinget.

Om denne tolkningen blir stående, er mer usikkert. Det er gode argumenter for at tunanleggene representerer tingsteder, men det er påfallende at den karakteriske strukturen med tufter systematisk anlagt side om side rundt et tun, så langt ikke er påvist utenfor den lange, vestnorske kysten.

Det er hevet over tvil at flere av de tunanleggene som er påvist så langt, befinner seg på gårder som tjente som tingsteder på ulike nivåer i langt senere tid. Men like ofte ser det ut til å være en sammenheng mellom tunanlegg og det vi oppfatter som sentrale gårder, altså steder som kan vise til monumentale gravminner, rike gravfunn, tufter etter stornaust osv. Dysjane, for eksempel, befinner seg i kjernen av et av de arkeologisk sett rikeste jernaldermiljøene i landet.

Egenæs Lund, som oppfattet tunanleggene som et aspekt ved jernalderens høvdinggårder, stilte opp en hypotese om at det hadde eksistert slike sentra med jevne mellomrom langs kysten av Hålogaland, og han lette bevisst etter flere tunanlegg med dette som utgangspunkt. Høvdinggårdene skulle ligge i krysningspunktet mellom leia og en fjord. Ett av de stedene han antok at det burde være et jernaldersenter – og dermed et tunanlegg – var Løkta på Helgeland. Han fant det ikke selv, men i 1981 ble det oppdaget et tunanlegg på gården Hov på Løkta.

Flere har pekt på paralleller mellom de norske tunanleggene og tidlige islandske tingsteder, hvorav noen har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser. På Kjalarnes ved Reykjavik forteller kildene at landnåmsmannen Ingolf Arnarsson etablerte en tingplass før Alltinget kom i stand I 930. På stedet finnes 15-20 hustufter som tolkes som rester etter tingboder, og utgravinger har vist at de var I bruk fra rundt 900 til nærmere 1200. Men tuftene på Kjalarnes ligger ikke en I ordnet struktur slik de norske tunanleggene gjør, men ser ut til å være mer tilfeldig plassert.

Flere svenske runeinnskrifter fra slutten av vikingtiden forteller om lokale stormenn der som etablerte tingsteder på tilsvarende vis, uten at noe tunanlegg er funnet på disse stedene av den grunn. Én av disse stormennene var Jarlabanke i Uppland, som vi har møtt tidligere i Kringla heimsins.

Dersom vi frigjør oss fra den karakteristiske tunformen, og bare leter etter samlinger av hustufter av lignende type som den som finnes i tunanleggene (og på lokaliteter som Kjalarnes), øker antallet «tunanlegg» på norskekysten betraktelig. Et ferskt eksempel er en gruppe med hustufter fra romertid på Klepland i Søgne, med flere uregelmessig plasserte, men innbyrdes så å si identiske, mindre hus. Langt senere, i middelalderen, var Klepland for øvrig fast tingsted for et mindre distrikt.

Men både i Sverige og andre steder forekommer det kulturminner som minner om den spesielle strukturen som tunanleggene utgjør, og som til en viss grad er samtidige med disse. Men her dreier det seg om anlegg som nokså tydelig har hatt en forsvarsfunksjon, som Eketorp og de andre kjente ringborgene på Öland. Og det er typisk for tunanleggene i Norge at de ikke har vært omgitt av murer eller voller. Det gjelder også for det eneste tunanlegget som er fullstendig undersøkt av arkeologer i senere tid, nemlig det på Sausjord i Voss.

Interessant nok har arkeologen Håkon Reiersen pekt på en mulig parallell mellom nettopp Eketorp og enkelte av de vestnorske tunanleggene. Som på Eketorp kan det nemlig vises at én hustuft i noen av tunanleggene skiller seg fra de øvrige – ikke ved byggeskikk eller størrelse, men gjennom spesielle gjenstandsfunn. Dette kan peke mot at den tilsynelatende egalitære strukturen som de jevnstore husene i tunanleggene bærer bud om, bare er tilsynelatende – om enn det kan dreie seg om en person eller en familie som i bunn og grunn bare har vært «først blant likemenn», slik vi kan hende skal se for oss at Ingolf Arnasson og andre stormenn som etablerte tingsteder i vikingtiden, var.

Da Moss fikk landets første åle-trapp

I dypet under biblioteket i Møllebyen renner Lilleelv, og en luke i gulvet under Lokalsamlingen fører faktisk ned dit – og til den åletrappa...