Jan Brendalsmo og Frans-Arne H. Stylegar:
I Klassekampens spalter pågår en diskusjon om kristning og kristen praksis i middelalderen etter at avisa nylig intervjuet Jørn Øyrehagen Sunde, prosjektleder for Landslovsprosjektet 2014-2024. Deretter hadde Hans Jacob Orning et innlegg hvor han imøtegikk noen av Sundes påstander, før Per Velde hevdet at kristendommen neppe kunne karakteriseres som et framskritt for befolkningen. Vi vil hevde at det i denne diskusjonen blir presentert en lite dynamisk forståelse av hva som skjedde gjennom 900- og 1000-tallet i det som ble Norgesriket.
Tinget avgjørende
Lovgivningen for kristen tro og praksis (kristenrettene) er
blitt nevnt. Av disse var det fire, en for hvert av de gamle lagdømmene. De tre
eldste bispedømmene fikk samme avgrensning som de store lagdømmene: Viken fra Göta
elv til Lindesnes, Gulating fra Lindesnes til og med Nordmøre og Frostating (Trondheimen).
Dette er ikke tilfeldig, da nyere undersøkelser peker klart i retning av at den
nye religionen i all hovedsak ble innført ved vedtak på de eksisterende
tingstedene.
Vold kunne forekomme, men det var neppe regelen. Ofte var
det tilstrekkelig med en trussel om voldsbruk, som å stille med en stor hær på
det tinget som kongene hadde latt innkalle. Selv i Snorres fantasifulle
fortelling om «klubbeslaget» på Hundorp i Gudbrandsdalen i 1021, er det jo
tingsamlingen og det påfølgende tingvedtaket om kristningen som er bakteppet og
essensen. Det var mer effektivt å gå via tingene enn å føre krig mot egenrådige,
mektige høvdinger.
Krkene ble da også relatert til de eksisterende verdslige
administrasjonsområdene, som fylker, fjerdinger og åttinger på Vestlandet.
Tidlig kristen påvirkning
Kristen påvirkning før kirkebygging og særskilte kristne
kirkegårder blir etablert, har vært et arkeologisk yndlingstema. Forenkling av
gravskikk utover 900-tallet og funn av liturgiske gjenstander i graver er blitt
trukket fram som resultater av kristen innflytelse, og kanskje også eksistensen
av kristne mennesker her hjemme på et tidlig tidspunkt.
Kristningen har uten tvil vært langtrukken prosess, og
«kristen påvirkning» har sikkert foregått helt siden skandinaviske krigere
vendte hjem fra tjeneste ved Romerrikets grenser i folkevandringstiden. Men
diskusjonen om «kristne graver» har vært, og er, sterkt preget av kristendommen
slik den framsto ved slutten av prosessen, når kirker og kirkegårder var blitt
normen.
Grove kriterier som øst-vest-orienterte jordfestegraver, få
eller ingen gravgaver osv. er lite egnet til å skille mellom kristne og
ikke-kristne graver før den tid. Det er enklere å fastslå hva en kristen grav ikke
er: En branngrav med mat- eller dyreoffer plassert i uvigslet jord sammen med
hedninger. Og denne typen graver finnes knapt i det hele tatt i kystdistriktene
etter de første tiår av 900-tallet i Norge. Fra andre steder (Gotland,
Mälardalen, Rus-riket) vet vi dessuten at utstyrte graver, med smykker og
våpen, forekom lenge etter den offisielle kristningen.
Flere steder på kysten (f.eks. Peterskirken i Tønsberg,
Faret i Skien og Veøy i Romsdal) er det påvist kirker fra 900-tallet. På Mære i
Trøndelag kan den eldste kirken nå dateres til rundt 1000 eller få år etter.
I Store saga om Olav Tryggvason fortelles det om en
kristningsferd i regi av den tyske keiseren på 960-tallet, da man «kristnet
hele Viken helt til Lindesnes». På Vestlandet er det akseptert lære at det var
Håkon den gode (930-960) som introduserte kristendommen på Vestlandet. Å se for
seg at Olav Haraldsson var ansvarlig for å «kristne nordmennene» er uhistorisk.
Misjon og kristning
Som anført av Orning, skjedde ikke kristningen primært ved
individuell overbevisning av enkeltindivider, men av de politiske lederne. Tok
de den nye troen, gjorde deres følgesvenner og allierte det samme. Kirkens
primære, todelte strategi var å omvende de mektige i samfunnet og fylle
hedenske ritualer med kristent innhold.
Et berømt eksempel er danekongen Harald Klaks dåp i Albanuskirken
i Mainz i 826, som ledd i en politisk og militær allianse med frankerkeiseren
Ludvig den fromme. Keiseren sto fadder til Harald, keiserinnen til den danske
dronningen og keiserens eldste sønn, Lothar, til Haralds sønn. Det store følget
av krigere og stormenn som var kommet til Mainz sammen med Harald, ble også –
rutinemessig – døpt.
I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører
om slike misjonsforsøk. De foregår dels på Vestlandet – med engelsk
utgangspunkt – og dels på Østlandet – med utgangspunkt i Danmark og Tyskland.
Felles for begge disse initiativene er at de skjedde opptil flere generasjoner
før «kristningskongene», de to Olavene. Kanskje har det også vært misjon
østfra, fortrinnsvis på Opplanda.
Misjonen skjedde helst på byer og handelsplasser, der
misjonærene fikk beskyttelse av stedets leder, slik Adam av Bremen på
1070-tallet skrev om misjonen på 900-tallet. Det samme var tilfellet alt på
800-tallet, da munken Ansgar opprettet menigheter og bygde kirker i Hedeby,
Ribe og Birka. I Viken kan misjonsvirksomheten ha foregått på Kaupang. Men den
har trolig også skjedd på høvdingenes egne gårder rundt i distriktene.
Tro og praksis
Middelalderens kristendom var en universell religion;
troseksklusiv, men kulttolerant. Selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var
et trosskifte, fokuserte man lenge på ytre handlinger, på riter og skikker.
Overgangen fra hedendom til kristendom heter på gammelnorsk «sidarskipti» –
altså endringen i sed eller skikk. Det er typisk at begrepet fokuserer mer på
hva folk gjorde enn på hva folk trodde.
De bevarte kristenrettene som ble vedtatt på lagtingene, forklarer
hva menneskene skulle eller ikke skulle gjøre om de skulle være kristne; om
teologi står det ingenting. Som Velde påpeker, var det ikke enkelt å følge opp
alle påbud og forbud, men det blir feil å sette lovverket opp mot praksis. Sogneprestene
skulle i prinsippet følge opp at alt gikk riktig for seg, men flertallet av prestene
manglet videre teologisk skolering. Fram til nærmere 1200 var dessuten kirker
og prester underlagt den som eide gården der kirken sto. Unntakene var
domkirkene og hovedkirkene for de større områdene, som fylkeskirkene, kongenes
egne kirker samt de tidlige klostrene. Og verken kongen eller Kirken hadde et
administrativt apparat til å håndheve lovverket.
I praksis ble den nye religiøse praksisen en blanding av
gammelt og nytt. Den individbaserte frelseslæren som Orning nevner, var nok en
del av kirkens lære. Men det er et spørsmål om det ikke først og fremst var med
lutheranismen, og seinere forsterket med pietismen, at bygdefolk rundt i landet
ble innpodet at kristendommen også skulle være kulteksklusiv.
