Fangen på Christiansholm

"Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn", heter det i Bjørnsons fedrelandssang. Den han siktet til, var prestefruen Anna Colbjørnsdatter på Ringerike og hennes myteomspunne innsats mot svenske karolinere i 1716. Anfører for svenskene var oberst Axel Löwen, som etter nederlaget på Norderhov tilbragte tre år i dansk-norsk fangenskap – på Christiansholm festning i Kristiansand.

Motsetningen mellom den svenske obersten og den norske prestefruen var et yndet tema for nasjonalromantikkens kunstnere. I mars 1716 hadde krigerkongen Karl den 12. invadert Norge og beleiret Akershus festning. De dansk-norske troppene lå ved Gjellebekk i Lier, og svenskene ville forsøke å falle dem i ryggen ved å sende en styrke over Krokskogen og Ringerike. Oberst Axel Löwen, Karl den 12.s jevnaldrende og yndling, ledet styrken. Sent om kvelden den 28. mars nådde de Norderhov prestegård. Anna Colbjørnsdatter skal ha traktert svenskene med brennevin og dessuten ha sendt hemmelig beskjed til nordmennene om hvor bakholdsstyrken befant seg. De norske troppene ankom så Norderhov midt på natten og massakrerte bokstavelig talt de sovende svenskene. En samtidig kilde beretter:

"Imod klokken 3 på Natten ankom de til Norderhovs prestegård i all Stillhet ... i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget."

Löwen skulle ifølge en annen kilde ha forskanset seg på prestegården. Da han ble oppfordret til å overgi seg, ropte han tilbake: "Jag vill hällere dö här, än hänga uti Sverige!". Fanget ble han uansett, sammen med en del andre offiserer. General Lützow rapporterte senere til kong Frederik den 4.: "Oberst Løwen, der tillige indehar Generalqvartermesterstillingen, og er en Favorit af Kongen af Sverrig, har jeg sendt til Fæstningen Fleckerø."

Men det var altså til Christiansholm han kom, den svenske obersten, og der ble han sittende helt til 1719. Vilhelm Krag skildret tohundre år senere de kummerlige forholdene Axel Löwen levde under på Christiansholm:

 "Gaar en saa ind i dette Taarnet, kommer en ind i en halvmørk Hvælving—syv Meter bred ; — den følger Taarnet helt rundt; og herinde lugter det av ældgammel Kalk eller hvad det er for noget ; der gufser Aarhundreders Historie mod en. Etsteds kommer vi til en lav Aabning ind til Fangerummet, hvor blandt andet Oberst Løwen som blev fanget af Anna Colbjørnsdatter har siddet. Det er vel det fæleste Haal, jeg har seet; han har ikke havt det godt, den Obersten, som sad fanget der. Ikke en Lysstribe fra nogen Kant; jeg famler mig ind etpar Skridt og tænder en hel Æske Fyrstikker; der lyser som en liden Fakkel. Men nei, det er som Mørket er aldeles uigjennemtrængeligt ; jeg ser saavidt min Haand som holder Fakkelen; men ikke skimter jeg et Skridt foran mig."

Karl den 12. gjorde store anstrengelser for å få satt sin yndling fri fra fangeskapet i Kristiansand. Fra april 1718 har vi bevart et brev fra Löwens egen hånd, der han anmoder kong Frederik om fritt leide til Hamburg, eller om i det minste å få sone i Glückstadt, «til Undgaaelse af hans totale Ruin», ettersom han hadde eiendommer i Pommern som det var ham maktpåliggende å være i nærheten av. Men det nyttet ikke. Som kongens overkrigssekretær anførte på benådningssøknaden: "Løven er en farlig knekt som sitter trygt i Kristiansand, om han da ikke heller skulle sendes til Munkholmen"… Først i 1719, da Karl den 12. var død, ble Axel Löwen utvekslet med danske krigsfanger og sendt hjem til Sverige.

Det kan for øvrig være grunn til å moderere det inntrykket Krag gir av Löwens soningsforhold på Christiansholm. Visse friheter må han ha hatt – for eksempel fikk han anledning til å ta imot besøk, deriblant av amtmann Povel Juel, som han endatil vervet til svensk tjeneste! Löwen hadde en lang militær løpebane bak seg før han kom til Kristiansand, og karrieren skjøt fart da han vendte tilbake til hjemlandet i 1719. Samme år ble han utnevnt til festningsdirektør, og senere ble han riksråd og greve. Fra 1748 til 1766 var Axel Löwen generalguvernør i Svensk Pommern med sete i Stralsund. Der ble han kjent som en stor ynder av kunst og vitenskap - hans store barokkbibliotek og gjenstandssamling finnes fremdeles i Stralsund.

Det gikk ikke like godt med de andre svenske krigsfangene på festningen. Rittmester Carl Henrik Norman, for eksempel, døde i fangenskapet og ble gravlagt på Domkirkegården i 1719.

Skipsgraven fra Bretagne

I Musée d'Archéologie Nationale i St. Germain utenfor Paris kan man se gjenstandene som ble funnet i en skipsgrav nær Locmaria på øya Groix på Bretagnekysten i 1906. Det er tale om en brent grav, slik vi også kjenner fra Borre- og Myklebustgravene fra henholdsvis Vestfold og Nordfjord. Funnet kom for dagen i en stor gravhaug bygd av grus, sand og leire, og mer enn fem meter høy. Blant lokalbefolkningen var haugen kjent som Kruguel ("Lillehaugen"). På haugbunnen lå et kraftig brannlag, og restene av gravgodset lå i dette laget. Brannlaget viser at man har brent skipet på stedet, før man møysommelig har sopet bålrestene sammen og kastet haug over.

Graven fra Groix er enestående utenfor Skandinavia, ikke bare fordi det er den eneste skipsgraven som er kjent arkeologisk utenfor det nordiske området, men også fordi den er en branngrav. Å dømme ut fra gjenstandsmaterialet, fant begravelsen sted omkring 950 (et av sverdhjaltene er dekorert i mammenstil). I så fall er det den yngste av de hittil kjente skipsgravene.

Groix-graven inneholdt levninger etter to personer, én voksen mann og én unggutt. Det ble dessuten funnet rester av flere ofrede dyr, så som hunder og fugler. I det tykke brannlaget fant man også fingerringer av gull og bronse, flere våpen, hesteutstyr, forskjellige redskaper, kjeler av bronse og jern og et brettspill med en terning laget av hvalrossben, for bare å nevne noe. Et tyvetalls skjoldbuler viser at gravskipet har vært av betydelig størrelse. Det er klare likhetstrekk mellom Bretagnegraven og de nevnte brente skipsgravene fra Vestfold og Nordfjord, så klare at vi må regne med at det var en skandinavisk høvding som ble gravlagt på Groix en gang midt på 900-tallet. Kan hende var han norsk.

Kontrasten til gravritualene i Bretagne for øvrig, som da hadde vært kristent i atskillige hundre år, kunne knapt vært større: en vikinghøvding brent i sitt skip, med en rik oppsetning av våpen og redskaper, og det hele ledsaget av hundehyl, fugleskrik og blod, atter blod… Skandinaviske vikinger hadde for øvrig i lang tid før dette vært et karakteristisk innslag i stridighetene mellom bretonske herskere og det ekspansive frankerriket, og i 920- og 930-årene var Bretagne helt i vikingenes vold, så noe helt enestående syn var neppe førstnevntes eksotiske døderitualer for befolkningen på Groix.

Bortkomne høner

I 1825 diskuterte man ikke høyder i Kvadraturen. Høner, derimot, opptok mange. Høner – og hvor de til enhver tid befant seg. Høns, ender, gjess, ja, endatil en bukk eller to som forvillet seg inn i fremmede bakgårder – for 190 år siden var byens eneste daværende avis, Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, proppet med meldinger om bortkomne husdyr midt i byen. Disse og andre rubrikkannonser i det som var byens første avis, gir små, men ofte fascinerende gløtt inn bak gardinene i små og store kristiansandshjem den gangen.

Og før noen får tenkt tanken ferdig om at «bak gardinene» kanskje ikke er en videre tidsriktig formulering når det gjelder Kristiansand i 1825, skal vi skynde oss å sitere en annonse fra nevnte avis den 8. juni dette året. I den heter det nemlig at «5 Par nye ostindiske Jalousier og 2 Par nye røde Silkegardiner er tilkjøbs». Særlig aggressiv markedsføring var det imidlertid ikke tale om den gangen; den ukjente selgerens identitet måtte man henvende seg til avisekspedisjonen for å få nærmere kunnskap om.

Men det var altså dette med dyr på rømmen i byen. To av avisens faste spalter – henholdsvis «Bortkomne Sager» og «Fundne Sager» - vier stor plass til fenomenet. 25. mai kan vi lese at «en sort og hvid Høne er udkommen af en Gaard», og at den som måtte ha fått den fremmede fuglen inn til seg, kan melde seg på «Adressecontoiret». Det er fugler som dominerer; mest høns, men også ender og gjess. Enkefru Giør fortviler i samme nummer over at «9 næsten halvvoxne Gaasunger» er kommet bort for henne. Men også finnerne gjør seg bemerket i spaltene. 16. mars melder enken Tone Omdahl at «2de Gjæs» har dukket opp i hennes bakgård.

Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, gjerne bare kalt Adresseavisen, var en veletablert publikasjon i 1825. Alt i 1790 begynte den å komme ut, og under forskjellige navn skulle den holde det gående helt til 1896. Da ble den kjøpt og opptatt i Fædrelandsvennen, som altså kan føre sine aner helt tilbake til 1790. Det var rådmann Glückstad som hadde satt i gang avisproduksjon i byen i 1790, og nå, i 1825, var det boktrykker O.P. Moe som var utgiver. Adresseavisen utkom på det tidspunktet to ganger ukentlig. Kunngjøringer fra institusjoner som bank og teater, samt fra offentlige myndigheter fylte spaltene, sammen med rubrikkannonser og annet småstoff. I 1825 fantes det bare Tilløp til debatter i spaltene, bl.a. om kostnadene ved Domkirkens reparasjon og innkvarteringen av garnisonssoldatene. Men egentlige leserinnlegg kom først en del år senere, og førte da til ny giv for avisen.

Hva det var mulig å miste på gaten, er ellers ganske fantastisk. Men vi får dessverre ikke vite hvordan det hadde seg at noen mistet en tønne rug på Torvet, eller en geitebukk under en brygge i Torridalselva. Samkjøringen mellom kategoriene tapt og funnet er ikke alltid den beste. 12. januar meldes at en bonde har mistet en gammel sort lommebok «ved at gaae fra S. Jørgensen til H. Hald». Den inneholdt en del penger og et kirkeregnskap. Litt lenger ned på siden står det under overskriften «Fundne Sager» at eieren av en sort lommebok, «hvori ligger 5 Speciedaler 36 skilling og en Restance-Liste paa Tiende» kan henvende seg på politikammeret…

Av og til ligger det åpenbart en hel historie bak de kortfattede annonsene. Thomas Thygesen skriver i mars at han «paa Grund af de store Skatter» har til hensikt «at forlade Stædet» og derfor vil selge sin bygård. Eller ta nå kjøpmannen som melder at de som har sand til overs etter brønngravning kan dumpe massene utenfor hans gård, slik at han kan reparere hullene i gaten. Gatenes sørgelige tilstand får en mulig forklaring i en kunngjøring fra politiet i juni, der det heter: «Politiet har flere Gange advaret imod den Uskik at lade smaae Børn, uden Tilsyn, løbe og ligge omkring i Sandgaderne, hvoved de ei alene er udsat for Fare af Kjørende og Ridende, men de foretage sig tillige at grave dybe Huller i Sanden, der lettelig kan afstedkomme Skade».

Utvalget av varer som annonseres for salg er imponerende stort – og varierende: O.P. Moe har en «fin Italiensk Hat med Pynt» til salgs, mens Sam. Otto & Comp. Kan tilby «friske Citroner og Appelsiner». «Haar-Krøller» er til salgs hos S.R. Tambs, mens F. Lochman lokker med «Eau de Cologne, Mands-Handsker, hvide Dame-Handsker, Perle-Halsbaand med mere». Hos Heyerdahl kan man få alt fra hollandsk lin, via stangjern og slipesteiner til kaffe og sukker.

Hønene som flakser omkring i byen mens eierne setter inn etterlysninger i avisen, viser at Kristiansand var i ferd med å bli en by der det ikke lenger var gitt at alle kjente alle. Folketellingen som er gjengitt i et nummer av avisen, viser at innbyggertallet hadde nådd 7500. Trangboddheten var også påfallende. I juni averteres et bryggerhus med plass til en liten familie i nærheten av tollboden til leie, og i mars er det en stue ut mot gaten med et halvt kjøkken og vedskjul som leies ut.