Hvor gamle er skipsgravene på Karmøy? Nye årringsundersøkelser av tømmer fra skipsgravene i Storhaug og Grønhaug viser at vi i begge tilfeller har å gjøre med begravelser fra den siste fjerdeparten av 700-årene. Det kan dessuten belegges en forbindelse mellom skipsgravmiljøet på Karmøy og Osebergskipet, slik vi redegjør for her.
Av Niels Bonde & F.-A. StylegarBakteppet for de nye undersøkelsene og resultatene er de dendrokronologiske analysene som ble utført på skipsgravene fra Tune i Østfold og Gokstad og Oseberg i Vestfold i begynnelsen av 1990-årene. Derfor vil vi innledningsvis gi en skisse av metode og resultater fra disse analysene, samt trekke frem et sentralt spørsmål som forble ubesvart.
Den gang ble arbeidet utført som et samarbeid mellom daværende Universitetets Oldsaksamling og Nationalmuseet. Undersøkelsene skulle omfatte to faser. Først ville vi undersøke treprøver fra gravkamrene. Falt dette gunstig ut, ville vi ta prøver av selve skipene. Alle de tre skipene bygd av eik, og eik inngikk også i de tre gravkamrene. Undersøkelsene ble delt i to faser fordi det på det daværende tidspunkt ikke fantes en grunnkurve for eik som har vokst i Sør-Norge. En grunnkurve er normalt en absolutt nødvendighet i forbindelse med en dendrokronologisk dateringsundersøkelse. Den dendrokronologiske innsatsen i Norge hadde helt og holdent konsentrert seg om furu, og det forelå og foreligger en lang rekke furukronologier som brukes til dateringsundersøkelser.
Å dele prosjektet i to faser viste seg særdeles givende. Ikke bare ble alle begravelsene datert, men skipenes byggetidspunkt ble også bestemt temmelig presist. I et enkelt tilfelle med meget stor presisjon: Ved en kombinasjon av de dendrokronologiske resultatene fra Oseberg og de tilgjengelige arkeobotaniske undersøkelsene av torven som gravhaugen besto av, kunne vi bestemme at begravelsen i Oseberg fant sted i august – september 834.
Årringsdateringer av vikingskipene fra OslofjordområdetNordgrensen for den naturlige utbredelsen av eik i Europa er de kystnære områdene fra Lista i sør til distriktene omkring Oslofjorden i øst, samt områdene langs Atlanterhavskysten fra Jæren i sør og nord til kysten mellom Bergen og Trondheim. Medarbeidere ved det dendrokronologiske laboratoriet på Nationalmuseet i København begynte i slutten av 1980-årene å samle inn prøver fra levende eiketrær i Norge. De første resultatene viste at årringskurvene fra trær som vokser i det sørlige Skandinavia, oppviser et sterkt felles signal. Dette gjorde det mulig å innpasse en sammensatt kurve fra trær i Sør-Norge med de eksisterende grunnkurvene for eik fra Danmark og Sør-Sverige. Undersøkelserne viste dessuten at det innsamlede materialet, som dekker hele området for eikens naturlige utbredelse i Norge, kan deles i to grupper: En østlig, som i hovedsak dekker områdene øst for Lista, og en vestlig som dekker områdene fra Lista og nordover. I Danmark foreligger det grunnkurver fra 352 f. Kr. til i dag, foruten for periodene 6132-4455 f. Kr., 3164-2549 f. Kr. og 2320-400 f. Kr.
Når det gjaldt Tune, Gokstad og Oseberg innebar dette at dersom vi kunne fremstille en vel underbygd kronologi på grunnlag av prøver fra eiketømmeret i de tre skipene som vi antok stammet fra Oslofjordområdet, ville det være mulig å datere denne kurven ved hjelp av de store grunnkurvene fra nabolandene. Derfor besluttet vi å ta ut prøver fra tømmeret i de tre gravkamrene også. Derved ville to viktige forutsetninger være oppfylt: For det første tydet alt på at tømmeret i gravkamrene er fremstilt av eiketrær som er felt til dette formålet, slik at vi dermed kunne bestemme tidspunktet for begravelsene i de tre gravhaugene. For det annet forventet vi at trærne som ble brukt til gravkamrene, er hentet lokalt. De har vokst i Østfold for Tunefunnets vedkommende og i Vestfold for Gokstad- og Osebergfunnenes del. Ingenting tyder på at tømmeret er hentet langveis fra.
Den beregnede kurven for de tre gravkamrene – vi kaller den ”Oslofjord” – dekker perioden 537 til 891 e. Kr. Den er datert ved hjelp av eikegrunnkurvene fra Danmark og Sverige, og denne kurven benyttet vi, sammen med grunnkurvene fra Danmark og Sverige, til å datere gravskipene også. Årringskurvene for skipet fra Tune og skipet fra Gokstad passer så godt sammen med Oslofjordkurven at vi konkluderte med at de to skipene er bygd av tømme fra trær som har vokst i samme område som dem som ble benyttet til de tre forskjellige gravkamrene. Det vil si at dendroproveniensen kan bestemmes til distriktene omkring Oslofjorden.
Årringskurvene fra Osebergskipet skilte seg imidlertid ut. De passet ganske visst inn på de sørskandinaviske grunnkurvene, slik som kurvene fra de to andre skipene og fra samtlige gravkamre, men det var ikke mulig å bestemme tømmerets voksested. Vi trakk en negativ konklusjon om at skipet fra Oseberghaugen sannsynligvis ikke er bygd av tømmer fra trær som har vokst i Vestfold eller Østfold. Flere forslag har senere vært fremmet, f. eks. at skipet skulle være bygd i Danmark, ettersom årringskurvene fra skipet passet best med den danske grunnkurven for eik. Denne slutningen er imidlertid basert på et statistisk resultat som langt fra er signifikant. Man stod igjen med spørsmålet: Hvor ble Osebergskipet bygd?
Skipsgravene fra KarmøyPå bakgrunn av de fremragende resultatene fra undersøkelsene av skipene i Vikingskipshuset på Bygdøy er det også utført dendrokronologiske undersøkelser av to skipsgraver fra Karmøy, Storhaug og Grønhaug. Storhaug ble utgravd i 1887, men ”oppdagelsen av denne ”vestnorske sjøkonges grav” vakte ingen særlig oppmerksomhet, til tross for at Storhaug trolig hadde vært fullt på høyde med gravene fra Gokstad og Tune”. Også Grønhaugfunnet fra 1902 kom lenge til å stå i skyggen av funnet fra Oseberghaugen, men fra og med 1960-årene begynte man igjen å forske på Karmøyfunnene.
Storhaug og Grønhaug ligger halvannen kilometers vei fra hverandre på Nord-Karmøy i Rogaland, og nær der Karmsundet er på det smaleste. Storhaug ligger på gården Gunnarshaug, Grønhaug på gården Bø. Grønhaug ligger i synsavstand fra Avaldsnes, rett over Bøvågen. Avaldsnes og nærområdet utgjør et av Norges mest fortettede fornminnemiljøer. Herfra stammer en rekke kjente og viktige funn; fra de rike bronsealderfunnene fra storhaugene på Reheia (Blodheia), via romertidsfunnene fra Flagghaugen ved Avaldsnes kirke til skipsgravene fra Storhaug og Grønhaug. Med i bildet av jernaldermiljøet i området hører også ”søsterhaugene” til henholdsvis Flagghaugen og Storhaug, nemlig Kjellerhaugen og Salhushaugen. Førstnevnte er nokså ødelagt, og det kjennes ikke funn fra den, men den har kunnet måle seg med Flagghaugen (noe over 40 m i diameter og 5 m høy) i størrelse. Den 43 m vide og 4 m høye Salhushaugen ble undersøkt av H. Shetelig og A. W. Brøgger i 1906-1908, uten at noen egentlig grav kunne påvises i den. Nevnes bør også den merkelige steinsettingen fra yngre romertid, kalt ”De fem dårlige jomfruer”, på Noreim rett over Karmsundet. Ikke uten grunn har funnene og de monumentale fornminnene på denne delen av Karmøy blitt satt i sammenheng med en tidlig, regional kongemakt.
Storhaugligger på gården Gunnarshaug, omtrent 160 m fra sjøen, og har hatt en særdeles fremtredende beliggenhet på kanten av en terrasse ved Salhusstraumen, den smaleste delen av Karmsundet. I dag er det bare rester igjen av den, men i sin tid ble den regnet som Karmøys største gravhaug. Haugen var 40 m i diameter og 5-6 m høy da Anders Lorange gjennomførte utgravningen i 1886. Gravevirksomheten i Storhaug begynte imidlertid lenge før Lorange kom til Karmøy. Eieren av Gunnarshaug hentet jord fra haugen til jordforbedring allerede omkring 1830, og det var på den måten blitt gjort store inngrep i gravhaugen. Sannsynligvis var så mye som halvparten fjernet før Loranges utgravning. Han kom til Gunnarshaug først etter at lokale krefter, inspirert av Gokstadfunnet i 1882, hadde gått i gang med regulære utgravninger av haugen. En del av gjenstandsfunnene ble gjort før Lorange grep inn, noen av dem også før den regulære utgravningen begynte i regi av lærer Døsseland.
Bare noen av funnene som bondens arbeid resulterte i, er bevart. Det gjelder et pilkogger med plass til 24 piler, falen av et spyd og fire glassperler. Blant de gjenstandene som ble funnet i løpet av utgravningen, men før Lorange kom til stedet, er den kjente gullarmringen. Funnkonteksten er noe usikker for flere av disse gjenstandene. Gullarmringen ble for eksempel plukket opp av gårdeierens kone i utgravde masser. Man kan heller ikke helt utelukke at armringen og enkelte andre gjenstander tilhører en eldre begravelse på stedet, og det kan være grunn til å minne om at ”søsterhaugen”, Salhushaugen, viste seg å være bygd over en eldre haug.
Det Lorange observerte, var en haug bygd av leirholdig jord med mellomliggende lag av myrtorv og trekull. Nærmest bunnen fant han et lag av lyngtorv lagt slik at oversiden av torven vendte ned. På haugbunnen støtte han på restene av et skip bygd av eik. Skipet var satt ned i en liten dalsenkning som lå skjult under haugen, og det var støttet opp av steinheller. Rester av en mindre båt av eik, en landgangsplanke av furu og andre deler av skipsutstyret ble funnet på marken nærmest skipet. Over skipet hadde det vært bygd et teltlignende gravkammer av furu, tekket med never. Langsidene i kammeret hvilte på to tørre murer av stein som var lagt opp utenfor skipssidene, og det fantes også tvers over skipet en steinmur som tjente som underlag for kammerets søndre gavlvegg. Trolig var det en tilsvarende mur under den nordre gavlen, men den kunne ikke påvises fordi denne delen av haugen var kraftig forstyrret alt ved tidspunktet for Loranges undersøkelse. Over den søndre tverrmuren, inne i gravkammeret, lå to sverd, to spyd, to tenger og to piler, samt deler av forrustede jerngjenstander, fem bryner, to kvernsteiner, en liten treeske med en bronsering og et avtrykk av en fuglefjær, ildstål og ildflint m.v. Ved foten av muren sto en gryte av jern. Litt lenger inn i kammeret fant man to sett spillebrikker, det ene av glass, det andre av rav, og en voksskive med et innrisset kors.
Gravskipet i Storhaug var av betydelig størrelse. Lorange opplyser i sin dagbok at kjøllengden var nærmere 22 m, og Shetelig omtaler Storhaugskipet som ”vistnok det længste av de fartøier fra vikingetiden som hittil kjendes”. I ettertid er fartøyet tolket som et roskip, ettersom det ikke ble funnet spor av mast eller mastefisk.
De skipsteknologiske sidene ved gravskipene fra Karmøy diskuteres foruten av Arne Emil Christensen, også av Shetelig. Hva den mindre båten i Storhaug angår, skriver Lorange følgende i dagboken sin:
”Under og over Babords Baug ligger forrævne rester af en overmaade letbygget Skibsbaad. Disse rester er udm. bevarede (men meget ufulstændige). Bordene er kun lidt over 1/3 Tom. tykke og med fine Klinksøm og har ved Klamper været forbundne med Spanterne. Rælingen er kraftig og hugget i et med øverste Bord. Baaden har ligesom Skibet været af Eg”.
Det er bare et begrenset utvalg av gjenstandene fra Storhaug som kan bidra til å datere funnet nærmere innenfor yngre jernalder. Det tveeggede sverdet er nærmest av Petersens Særtype 1, som tilsier en datering til tidlig vikingtid (750/775-825/830). Det eneggede sverdet uten hjalter er trolig av 700-tallstype. Funnet ble uten videre regnet som tilhørende vikingtiden helt til Bjørn Myhre løftet det frem fra glemselen i 1960-årene. Han argumenterte for at funnet heller skulle dateres til slutten av merovingertid, blant annet med utgangspunkt i at skipet så ut til å være et rent roskip. Det er senere utført tre C14-dateringer på materiale fra Storhauggraven. Never, trolig fra gravkammeret, har gitt en datering som med 95 prosent sannsynlighet ligger innenfor tidsrommet 661-803. En skipsdel av eik er med samme statistiske usikkerhet datert innenfor tidsrommet 433-779, mens en gjenstand av bjørk har gitt datering 568-769. På dette grunnlaget mener Opedal at ”Storhaug er eldre enn vikingtiden, mye trolig fra tidsrommet 680-800, med størst sannsynlighet for tidsrommet 680-730/750”.
Grønhaugligger i utkanten av det store gravfeltet på Reheia eller Blodheia, hvis mektige hauger ellers har gitt datering til bronsealder og eldre jernalder. Grønhaug er fremdeles bevart og ligger ca. 500 m NØ for den vestligste av de gjenværende haugene på Reheia. Ved utgravningstidspunktet var haugen 30 m i diameter og 4 m høy. B. E. Bendixen, som karterte gravfeltet på Reheia i 1876, noterte to andre, mindre hauger like ved Grønhaug. Bendixen oppfattet tydeligvis Grønhaug som naturlig tilhørende storhaugene på Reheia, og han har den med (som nr. 1) på sitt kart over feltet på Reheia. Han merket seg dessuten at Grønhaug hadde den samme profilen som de andre haugene på heia, ”først en lav Rand og saa en temmelig brat Hævning”, og dessuten tydelig fotkjede.
Grønhaug skulle imidlertid vise seg å romme en begravelse som var vesentlig yngre enn de øvrige på feltet. Haugen ble undersøkt av Shetelig i 1902. Som Storhaug og Salhushaugen var den bygd av myrjord og torv, men i Grønhaug fantes dessuten også en kjernerøys av rullestein. I kjernerøysa støtte Shetelig på en bred kløft orientert NNØ-SSV, hvis sider og bunn delvis var utforet med sand og enkelte småstein. Det 15 m lange gravskipet av eik var satt opp i denne kløften. Midtpartiet av skipet var fylt med mengder av never og flis, og tykke lag ble påtruffet ut fra vestsiden av fartøyet og helt over toppen av kjernerøysa – spor etter et haugbrott i eldre tid. Iblandet disse lagene fantes betydelige rester av tekstiler, dun og fjær, deler av en voksen, kraftig mann, fragmenter av to laggede trekar, en dreid skål av tre, et skår av et glassbeger, noen stykker av voks m.v. Det er grunn til å tro at graven opprinnelig har inneholdt flere gjenstander, men at disse er blitt fjernet i forbindelse med haugbrottet. Shetelig mener at det har vært reist et gravkammer i skipet, men det fantes ikke andre spor etter dette enn neveren som trolig har utgjort taket over kammeret. Gjenstandsfunnene fra Grønhaug blir grundig drøftet av Opedal.
Gravningsdokumentasjonen viser at skipet i Grønhaug var ca. 15 m langt og ca. 2,8 m bredt. Christensen tolker fartøyet som et roskip, ”en stormanns personlige reisefartøy, et velbygget lite skip som skilte seg ut med malte dekorasjoner på øvre bord”.
Som tilfellet var med Storhaug, antok man tidligere at Grønhaugskipet og begravelsen tilhørte vikingtiden. Myhre foreslo imidlertid at også Grønhaugskipet hørte hjemme i merovingertiden, i 700-årene. Det er lite eller intet gjenstandsmateriale fra graven som kan bistå i dateringsspørsmålet. Om skåret av et glassbeger skriver Shetelig at begeret ”maa ha været av form omtrent som et par engelske der er avbildet av Akerman”. De avbildede begrene hos Akerman er av Hardens type VII (pouch-bottles), en temmelig liten gruppe kentiske glass fra 600-årene. Men det kan ikke betraktes som sikkert at skåret er fra et slikt beger, selv om det kan være grunn til å feste lit til Sheteligs teft og gjenstandskunnskap.
Arnfrid Opedals analyser i forbindelse med nypubliseringen av Karmøygravene, syntes imidlertid å støtte den tradisjonelle dateringen av Grønhaug til vikingtid. Christensen åpnet ut fra skipsteknologiske og -typologiske vurderinger for at Grønhaugskipet kunne være fra 900-årene, kan hende så sent som fra omkring 950. Opedal tolket to C14-dateringer som ble utført på never fra graven, i samme retning. Den ene av dem gav med 95 prosent sannsynlighet en datering innenfor tidsrommet 774-1013, den andre viste seg med samme statistiske usikkerhet å ligge innenfor tidsrommet 683-1013. Basert på de to to dateringene og Christensens forsøksvise, men forbeholdne datering av skipet til første halvdel av 900-årene, mener Opedal at ”en datering til første halvdel av 900-tallet, gjerne midten, er en rimelig antakelse”.
Dendrokronologiske undersøkelser av KarmøyskipeneAlle funnene er oppbevart i Bergen Museum, og det ble tatt ut dendrokronologiske måleprøver – alle av eik – fra alt egnet materiale fra begge funn. I alt er det tatt ut 24 prøver fra Storhaugfunnet: 12 prøver fra skipet (samtlige fra bordganger) , 7 prøver fra den mindre båten (hovedsakelig fra bordganger), 1 prøve fra et trestykke som trolig er del av en kjøl og 5 prøver fra emner hvis funksjon ikke kan bestemmes nøyere. Fra Grønhaugskipet ble det tatt ut 7 prøver.
Fire av prøvene fra Storhaug har bevart geitved – to fra selve skipet, og to fra ”løse” gjenstander. Én av de sistnevnte har dessuten én ”Waldkante” bevart, dvs. treets sist dannede årring. Tilstedeværelsen av geitved gjør det mulig å angi fellingstidspunktet for de trærne som trestykkene stammer fra, innenfor en snever tidsramme. For prøven med ”Waldkante” er det til og med mulig å slå fast på hvilken tid av året treet ble felt. Også én av prøvene fra Grønhaug har en rest av geitved bevart.
Den dendrokronologiske undersøkelsen ble gjennomført selv om det ikke finnes en grunnkurve for eik fra Vestlandet. Det var jo en mulighet for at årringskurvene kunne dateres ved hjelp av kurven for Oslofjordområdet og/eller ved hjelp av de danske og svenske grunnkurvene. Samtlige årringskurver for tømmeret fra Storhaug og Grønhaug er sammenlignet med Oslofjordkurven, lokalitetskurven for Kaupang samt alle referensekurver for eik fra Sørskandinavia, det vil si grunnkurver, regionale kurver og lokalitetskurver o. l., men vi fikk ikke et brukbart resultat. Det var jo i for seg selv ikke overraskende. Undersøkelsene av Osebergskipet hadde også vist at årringskurvene for tømmeret som var brukt i skipet ikke passet inn med Oslofjordkurven eller med Kaupangkurven. Tanken oppstod: Hva skjer hvis vi sammenligner årringskurvene fra Storhaug og Grønhaug med årringskurvene fra Osebergskipet? Kunne de tre gravskipene være bygd av tømmer som hadde vokst under samme betingelser, og kunne årringskurvene derfor passes sammen? Det ville i så fall også bety at skipene måtte være bygd i én og samme region eller landsdel, de ville ha samme dendroproveniens.
Det viste seg at årringskurvene fra Storhaug og Grønhaug passer fint – kryssdaterer - med kurven for Osebergskipet. 18 av prøvene fra Storhaug er datert: 9 fra skipet, 6 fra båten og tre fra løstliggende emner, hvorav én trolig kan funksjonsbestemmes. Én av prøvene fra skipet har en liten rest av geitveden bevart. Dette gjør det mulig å angi fellingstidpunktet for treet som prøven stammer fra, innenfor en snever tidsramme. Går vi tilbake til tiden før industrialiseringen og etter overgangen fra våt til tørr treteknologi i eldre jernalder var det vanlig å bruke det felte treet i saftfrisk tilstand, dvs. i en tilstand der det er mulig å bearbeide med håndverktøy – økser, kiler o.l. Det har ikke vært tale om nevneverdig ”lagringstid”, bare den tiden det tok å transportere treet fra fellingsstedet til byggestedet. Vi kan gå ut fra at fellingstidspunktet også angir byggetidspunktet for fartøyet. Fellingstidspunktet kan man beregne ved å legge til det tapte antallet årringer i den bortråtnede eller borthogde geitveden mellom barken og den ytterste bevarte årringen. Man benytter en statistikk som er utarbeidet på grunnlag av empiriske undersøkelser. Det foreligger oversikter over antallet årringer i geitveden hos eiketrær fra flere områder i Europa. Ved vår undersøkelse er det brukt en norsk ”statistikk” utarbeidet av Christensen og Havemann. Den viser at eik som har vokst i Sør- og Vest-Norge og som har nådd en alder på 100-200 år, kan forventes å ha ca. 18 (fra 8 til 37) årringer i geitveden.
Dateringen av StorhaugKorrigerer man på denne måten for de manglende årringer i prøven med geitved fra skipet i Storhaug, kan vi beregne at treet som prøven stammer fra, er felt i tidsrommet 758 -787, trolig omkring 770, og dette angir også byggetidspunktet for skipet.
Ingen av de seks daterte prøvene fra den mindre båten i Storhaug har geitved eller rester av geitved bevart. Det er derfor bare mulig å angi fellingstidspunktet for trærne som ble brukt til å bygge båten som en terminus post quem-datering, det vil si etter 733. Båten er således bygd etter 733.
Når det gjelder de to fartøyene i Storhaug, er det byggetidspunktet vi kan bestemme. Med hensyn til tidspunktet for haugleggingen, samler interessen seg om de fem prøvene som er funnet løstliggende i haugen, og som med ett sannsynlig unntak ikke kan funksjonsbestemmes. Disse stykkene er sannsynligvis tildannet i forbindelse med begravelsen. Tre prøver er datert, herav de to med bevart geitved (den ene også med ”Waldkante”). Prøve N0573079 er tatt ut fra et tilfeldig tildannet trestykke som utgjør en del av det ytterste skallet på en eikestamme. Prøven har geitved bevart, hvorav en del er sammenpresset. Den ytterste bevarte årringen i prøven er dannet i 774. Korrigerer man for de manglende årringene i prøven kan det beregnes at treet er felt innenfor tidsrommet 774-798, trolig omkring 778.
Prøve N0573129 er uttatt fra et brett med hakk, tre på hver langside, ca. 145 cm langt, 11 cm bredt og 2,3 cm tykt. Funksjonen er usikker, men stykket minner om brettene fra bårene i Oseberghaugen og Farmannshaugen. Brettet er radialt utkløvd av en stamme og har komplett geitvedsone med ”Waldkante” bevart, bare barken mangler. Den siste årringen er ikke ferdigdannet, og det betyr at treet er felt tidlig i vekstsesongen, trolig i mai – juni. Årringen er dannet i 779. Brettet virker utrolig ”friskt”. Det er ingen spor etter slitasje, og ingenting tyder på at det er gått lang tid fra brettet ble tilvirket og til det havnet i haugen. Gravleggingen kan dermed settes til mai – juni 779.
Dateringen av Grønhaug”Det som er bevart av båten, er små og sørgelige rester,” skriver Arne Emil Christensen om fartøyet i Grønhaug. Det er riktig at det ikke er mye å komme etter. De syv prøver som er tatt ut, er ikke gode. Likevel har det lykkes oss å datere fem av dem, og da først og fremst fordi årringskurvene fra prøvene passer sammen med kurvene fra Storhaug. Én prøve (N0580072) har en rest av geitved bevart med 11 intakte årringer. Den ytterste bevarte årringen er dannet i 775. Dersom man korrigerer for de manglende årringene, kan det beregnes at treet som prøven stammer fra, er felt i tidsrommet 775-801, trolig omkring 780, som dermed også daterer byggetidspunktet for Grønhaugskipet.
Den dendrokronologiske undersøkelsen viser at Storhaug trolig er oppført sommeren 779, og at gravskipet, bygd omkring 770, var knapt 10 år gammelt da det ble plassert i haugen sammen med en jevngammel skipsbåt. For Grønhaugs del kan vi bare antyde selve gravleggingstidspunktet. Gravskipet er altså bygd omkring 780. Ser vi på Storhaug og andre gravskip fra vikingtid, viser det seg at det i samtlige tilfeller (Storhaug, Oseberg, Gokstad og Tune) er benyttet 10-15 år gamle fartøyer, og ikke ikke gamle, utrangerte skip; trolig var gravskipene fullt funksjonsdyktige fartøyer. På denne bakgrunnen er det rimelig å daterte selve gravanlegget i Grønhaug til 790-795.
Karmøy - VestfoldDendrokronologien har revolusjonert arkeologiens muligheter til å operere med absolutte dateringer. Metoden arbeider i spesielt gunstige tilfeller med en utrolig nøyaktighet, idet et monument kan dateres med en presisjon som ligger innenfor et halvt år eller mindre – slik tilfellet er med Oseberggraven og graven i Storhaug. De kan dateres til henholdsvis august – september 834 og mai – juni 779. En annen fordel ved denne dateringsmetoden er at den er forankret i en biologisk sammenheng. Det betyr at den er helt uavhengig av andre dateringsmetoder, både relative og absolutte, det være seg historiske, arkeologiske eller naturvitenskapelige. Den er derfor et viktig supplement eller korrektiv til de tradisjonelle dateringsmetodene som benyttes innenfor arkeologien, f. eks. stratigrafi eller sammenlignende typologi. For vikingtidsforskningen har dendrokronologien muliggjort en tilnærming mellom historiske og arkeologiske kilder som de tradisjonelle dateringsmetodene, inkludert C14, ikke tillater.
Dateringene av vikingskipene fra Oslofjordområdet på begynnelsen av 1990-tallet er fremragende eksempler. Men det er først og fremst i Danmark at dendrokronologien har fått avgjørende betydning når sentrale minnesmerker fra vikingtiden skal settes inn i en historisk kontekst. I 1979 ble den dendrokronologiske dateringen av Trelleborg på Sjælland offentliggjort. Trelleborg tilhører den kjente gruppen av ringborger som også omfatter anlegg som Fyrkat og Aggersborg på Jylland, og den svært presise dateringen til 981 avsluttet mange års – til tider ganske livlige – diskusjon om hvilken historiske kontekst borgene skulle tolkes innenfor. Senere er blant annet Jellingmonumentene, broen over Ravning Enge og Mammengraven blitt ”spikret” til bestemte kalenderår. Gjennom systematiske årringsanalyser av sentralt arkeologisk materiale har man fått stadig flere faste holdepunkter når vikingtidshistorien skal skrives.
De nye dateringene fra Grønhaug og Storhaug bidrar til det samme for Norges del. Begge skipsgravene fra Nord-Karmøy kan nå dokumenteres å være fra eldre vikingtid.
Karmøyfunnene har tradisjonelt – det vil si frem til Opedal og Myhre begynte å stille spørsmål ved vante forestillinger – blitt satt inn i et politisk-historisk og kronologisk rammeverk som er satt sammen av elementer av svært ulik opprinnelse, men der relativt sene sagakilder har spilt en meget viktig rolle. Det skyldes jo først og fremst at samtidskildene (frankiske, angelsaksiske og irske krøniker, skaldekvad, enkelte runeinnskrifter og presis daterbart arkeologisk materiale) som kan belyse politiske og samfunnsmessige forhold i vår del av Norden, er av svært begrenset omfang. Den eneste delen av kildetilfanget fra samtiden som faktisk øker etterhvert som tiden går, er arkeologisk materiale som er nøyaktig datert ved hjelp av årringsundersøkelser. Den er liten eller ingen tvil om at de eksisterende og fremtidige dendrodateringene i noen grad reviderer og vil fortsette å revidere såvel vikingtidskronologien som vår oppfatning av politiske prosesser og begivenheter i vikingtidens Norden. Dette er forsåvidt et arbeid som har pågått kontinuerlig i de siste 150 årene, men gjennom store deler av denne perioden har det ikke-arkeologiske kildematerialet minsket i omfang: ”For at kunne skrive historie maa man ofte rense historien for historier,” skrev Brøgger allerede for 90 år siden.
Når Shetelig skrev om skipsgravene fra Nord-Karmøy at de ”danner en liten gruppe som staar isolert paa Vestlandet, og det kunde ligge nær at sætte dem i forbindelse med kongsgaarden paa Avaldsnes; det er Vestfoldgravenes type som her paa et enkelt punkt er omplantet til vestkysten,” er det selvsagt det tradisjonelle kronologiske og politisk-historiske rammeverket som er referansen hans.
Tanken om ”omplanting” fra Vestfold til Karmøy er ikke lenger aktuell, ettersom Storhaug og Grønhaug er de eldste av de kjente skipsgravene i landet. Men en kobling til Vestfold er det likevel, og den er av stor interesse dersom vi skal forsøke å sette enkelte av resultatene av de ferske dendrokronologiske analysene inn i en historisk kontekst i eldre vikingtid og uten å trekke inn langt yngre kilder. Fristilt fra middelaldersagaene i første omgang, og med Brøggers ord ”renset for historier”, kan det være grunn til å feste oppmerksomheten ved den påviste sammenhengen mellom Osebergskipet og Karmøyskipene.
La oss rekapitulere: Tømmeret fra 1) Osebergskipet, 2) Grønhaugskipet, 3) den mindre båten i Storhaug, 4) Storhaugskipet og 5) deler av utstyret (bl. a. en mulig båre) i Storhaugskipet har vokst i én og samme region. Trolig kan tømmeret være hentet innenfor et område som omfatter Nord-Rogaland og Sunnhordland, men neppe særlig mer. Gravkammeret i Osebergskipet er derimot bygd av tømmer fra Oslofjordområdet. Det samme er tømmer som er benyttet til en reparasjon av selve skipet. De to øvrige skipsgravene fra Oslofjorden – Tune og Gokstad – er bygd av lokalt tømmer, og det samme er gravkamrene i disse gravene.
Det er med andre ord Oseberggraven som skiller seg ut fra mønsteret ellers ved at gravskipets opprinnelse er å søke i en helt annen landsdel enn der begravelsen fant sted. Når det samtidig er hevet over tvil at vi i skipsgravene fra vikingtid har å gjøre med begravelser på et meget høyt sosialt nivå, er det nærliggende å tenke seg at vi i Osebergfunnet har et direkte vitnesbyrd om dynastiske forbindelser mellom herskerslekter på Sørvestlandet og i Viken.
Etter vår oppfatning er det i den sammenheng trolig signifikant at det – igjen i motsetning til alle de kjente skipsgravene – er en kvinne som er gravlagt i Oseberggraven. Er det kanskje en vestnorsk fyrstedatter eller -enke som er hentet til Vestfold gjennom et strategisk ekteskap, som ledd i en politisk allianse? Senere i vikingtiden forteller jo de skriftlige kildene om flere slike strategiske ekteskap mellom ulike kongsslekter – Gorm (fra Jelling?) ekter således Thyra (fra Danmark, dvs. Øst-Danmark) og forbereder dermed sønnens Harald Blåtanns rikssamling, mens denne igjen gifter seg med en vendisk prinsesse. Flere norske konger skal på sin side ha giftet seg med danske kongsdøtre. Slik kan man resonnere med utgangspunkt i de årringsdaterte skipsgravene alene. Videre kan en tidfeste dette ekteskapet til tidsrommet 820-834.
Én av ytterst få skriftlige samtidskilder som sier noe om de politiske forhold i vår del av Norden, er bare noen få år eldre enn dette, og faktisk er det nettopp Vestfold som nevnes. De frankiske riksannalene lar oss forstå at daneveldet i begynnelsen av 800-årene var en maktfaktor av betydning i Nord-Europa. I 810 nevner kilden at danekongen Godfred dør. Årene som fulgte var preget av konflikt mellom to rivaliserende kongeslekter i daneveldet. Under året 813 nevnes, i forbindelse med den foreløpige avslutningen av en krig mellom keiserriket og danene, at frankiske stormenn dro over Elben for å møte danske stormenn ved daneveldets grense. Kilden forteller videre at de to danekongene, Heriold (Harald Klak) og Reginfred, selv ikke var tilstede. De var med en hær dratt til ”Westafolda, et landskap ved den ytterste nordvestgrense av deres rike, overfor nordspissen av Britannia”, hvis fyrster og folk nektet dem lydighet. Da de hadde undertvunget dem og vendt tilbake, hadde Godfreds sønner, som hadde søkt tilflukt i Sverige sammen med et betydelig antall stormenn, gått til krig og fått tilslutning fra alle landsdeler. De frankiske riksannalene viser at borgerkrigen varer ved, med Harald Klak i allianse med keiser Ludvig på én side og Godfredsønnene på den andre, og med daner, frankere, saksere og vendere som aktive deltagere. I en periode i 820-årene delte Harald Klak og Godfreds sønner makten i daneriket, før Harald blir landsforvist for godt i 827. Men først i løpet av 830-årene tyder de skriftlige kildene på at Godfredsønnen Horik satt relativt trygt som enekonge.
Perioden fra Osebergskipet ble bygd på Vestlandet og til det havnet i haugen i Slagendalen, er altså preget av omfattende politiske maktkamper i Sørskandinavia. Vestfold nevnes spesifikt som stridsarena i 813, og det fremgår at det er en sammenheng mellom vestfoldingenes opprør og Godfredsønnenes angrep på Harald Klak fra sin midlertidige base i Sverige. Fyrstene som de frankiske riksannalene nevner i Vestfold, har trolig stått i ledtog med Godfredsønnene. Osebergskipet har utvilsomt kommet til Vestfold i løpet av borgerkrigsperioden. Dersom vi har rett i at det dreier seg om et fyrstelig fartøy som følger sin eierinne fra Sørvestlandet til Vestfold i forbindelse med et politisk-strategisk ekteskap, så er det sannsynlig at vi i maktkampene i Sør-Skandinavia i tiden nærmest etter 813 finner den historiske bakgrunnen for dette ekteskapet, og at Vestlandet også har spilt en aktiv rolle i periodens interskandinaviske konflikter – en rolle som de skriftlige samtidskildene tier om.
AvslutningDet er ikke rom for å forfølge denne problemstillingen videre i denne sammenhengen. Såvel de nye dateringene av Karmøyskipene som påvisningen av forbindelsen mellom disse fartøyene og Osebergskipet kaster frem mange spørsmål. De skipsteknologiske sidene av saken har vi ikke berørt her, men nydateringene av det som er tolket som rene roskip i Storhaug og Grønhaug til eldre vikingtid, bør kunne få konsekvenser for synet på overgangen fra årer til seil i Norden. Og nå når den relative tidsfølgen mellom skipsgravene fra Norge er snudd helt om i forhold til hva man en gang trodde, skal vi også sette Sheteligs og Brøggers oppfatning av at skipsgravskikken på Karmøy var å betrakte som ”omplantet” fra Vestfold, på hodet – kom den tvert om fra Vestlandet til Oslofjorden? Hva med Grønhaug og Storhaug – hvor finnes forbildene for disse skipsgravene? Kanskje i England? Kan det påvises slektssammenhenger mellom de gravlagte i Storhaug og Grønhaug på den ene siden og Oseberg på den annen? Kan man kanskje tenke seg en modell for det nåværende Norges politiske geografi i begynnelsen av 800-årene som er mer i tråd med den man finner i slutten av 900-årene – altså slik at danekongen styrer Viken direkte, men har en mer formell overhøyhet over Vestlandet? Og hvilke konsekvenser får den direkte forbindelsen vi mener å kunne påvise mellom viktige politiske miljøer i Vestfold og i Nord-Rogaland/Sunnhordland i begynnelsen av 800-årene for forståelsen av den senere rikssamlingen, der diskusjonen i de siste par tiårene jo nettopp har dreid seg rundt aksen Vestfold – Sørvestlandet? Undersøkelsen av funnene fra Storhaug og Grønhaug er også bemerkelsesverdig i en annen sammenheng. Liksom ved Oseberg, Gokstad og Tune dreier det seg om funn som ble utgravd for meget lenge siden. Det er påfallende at selv om funnomstendighetene ikke har vært optimale, så kan vi den dag i dag trekke nye og vesentlige opplysninger ut av gjenstander som i årtier har stått i utstillinger og magasiner i landets muséer. Forutsetningen er bare at bevaringstilstanden og oppbevaringsforholdene har vært gode.
SummaryFrom Avaldsnes to Oseberg. Dendrochronological datings of the ship burials in Storhaug and Grønhaug on KarmøyThe ship burials from Grønhaug and Storhaug on Karmøy in Western Norway were recently dated using oak dendrochronology. The 15 m long rowing ship in the Grønhaug mound near Avaldsnes dates to c. AD 780, with the burial taking place c. AD 790-795. The longer rowing ship in the Storhaug mound, situated c. 1,5 km to the North of Grønhaug, dates to c. 770, while the brial took place during the summer of 779, most likely in May – June. Both the Karmøy ship graves thus dates to the Early Viking Age, and not to the Merovingian period, as previously believed. Still, these graves are the oldest known ship graves in Norway. It is also shown that the Oseberg ship, dendrodated in the early 1990s to 820 (the burial took place in 834) was constructed using oak timber from Western Norway. The present authors suggest that the Oseberg ship and its female owner came to Vestfold in the 820s as part of a marital alliance between chieftains or petty kings in Vestfold and rulers in Western Norway. The historical background for such a political alliance was the civil war raging in Southern Scandinavia from 812 on, and which according to Frankish contemporary sources saw chieftains in Vestfold taking the side of one set of Danish kings against another one.
.jpg)
