Lorder på vikingjakt

Engelske lakselorder som undersøkte gravhauger på si, omreisende oppkjøpere som streifet gjennom landdistriktene på jakt etter oldsaker og innen- og utenlandske museer i knivskarp konkurranse om godbitene – i tiårene før den første fornminneloven ble vedtatt av Stortinget i 1905, var det til tider nokså ”ville” tilstander innenfor det arkeologiske kulturminnevernet.

1905-loven slo fast at gravhauger og andre monumenter fra middelalder eller tidligere var fredet. Samtidig utpekte man en håndfull museer på landsplan som skulle ha ansvaret for arkeologiske funn. I perioden forut for 1905 hadde bildet vært langt mer broket.

Den som har besøkt ærverdige British Museum i London, vil huske det praktfulle Sutton Hoo-funnet. I den samme salen finnes også en vikingtidsutstilling, og der inntar et fint bevart, tveegget og mønstersmidd sverd fra Hoff i Oslo en sentral plass. Sverdet ble funnet i 1850 i en ”tumulus” (gravhaug), og ble samme høst brakt til England av medisineren John Thurnam, i forbindelse med dennes Norgesbesøk. Thurnam var også kommet i besittelse av et vikingtidsfunn fra Kampen, foruten en rekke oldsaker fra Hadeland og Ringerike. En del av oldsakene kjøpte han av bønder som selv hadde funnet dem på egen gård, mens andre gjenstander var en gave fra en ”distinguished archaeologist” i Christiania.

I likhet med mange av datidens gentlemen, samlet John Thurnam (1810-1873) på oldsaker, og han drev aktivt med utgravninger. Han var dessuten en anerkjent frenolog (”skallemåler”) og forfatter av verket Crania Britannica. Basert på det han kunne observere på ulike neolittiske gravplasser i Storbritannia, formulerte han den berømte tommelfingerregelen: ”langhauger = langskaller; rundhauger = kort(rund-)skaller”. Etter Thurnams død ble gjenstandssamlingen, inkludert funnene fra Norge, overført til British Museum.

Thurnam var ikke den eneste engelskmannen som bedrev arkeologi i Norge. Sommeren 1892 undersøkte Edward Kennard Esq. en rekke gravhauger ved Sognefjorden. Han analyserte og publiserte selv funnene etter hjemkomsten, og holdt endatil et foredrag om sine undersøkelser for et formodentlig lydhørt publikum i Blaenafon, Wales (On Antiquarian research during a recent tour in Norway). Kort tid etter gav Kennard samtlige funn fra utgravningene i gave til Bergen Museum.

Kennard gjorde flere fine funn fra folkevandringstid og vikingtid, men han hadde da også valgt ut noen av de største og mest berømte haugene i distriktet til undersøkelsene sine: Ekrehaugen i Stedje, Krokahaugen i Ølnes og Torshauen på Kvam, for eksempel. Edward Kennard var fredsdommer, bosatt i Wales. Gjennom mange år var han bidragsyter til the Illustrated London News, og tema hentet han særlig fra sine mange reiser, også i Norge. Sammen med sin kone, Mary Eliza, var han en lidenskapelig jeger og laksefisker. Mary Eliza var en kjent forfatter rundt forrige århundreskifte. Hun var barnebarn av Samuel Laing, og hennes ”sporting novels” omhandlet helst jakt-, fiske- og friluftsopplevelser i eksotiske strøk – som Norge (Landing a Price, f. eks., som kom i 1889).

Å samle på oldsaker var noe av en dille i denne perioden. Alt i begynnelsen av 1860-årene hadde Eilert Sundt skrevet i Folkevennen om gleden ved å samle, og det fantes etter hvert mange større og små oldsaksamlinger rundt i landet. Bak dem stod gjerne enkeltpersoner, men av og til også skoler som ville ha studiemateriale lett tilgjengelig. De ivrigste drev også med egne utgravninger. Ofte var det embetsmenn, offiserer, jurister og apotekere som var amatørarkeologer, men det fantes unntak: i Larvikstraktene var hattemaker Halvorsen en ivrig utgraver og samler. Jusstudenten Anders Lorange var storsamler av oldsaker før han ble museumsansatt arkeolog i Bergen.

Andre utenlandske museer enn det britiske viste også tidlig sin interesse for de mange oldsakene som kom for dagen i forbindelse med at jordbruk og bygdesamfunn i Norge ble modernisert. Selveste C. J. Thomsen fra København – av mange betraktet som den moderne arkeologiens far i Norden – var på en norgesreise i 1850 og kom hjem med flere funn. Det danske Nationalmuseet bedrev utgravninger i Vestfold så sent som i 1900.

Samtiden hadde en klar oppfatning av at det hastet med å samle inn arkeologiske gjenstander. Det gjaldt ”att man skyndsamt måste ingripa, om man ville göra sig till godo de hjälpmedel för forskningen, hvilka ännu erbjödo sig i dessa gamla boningar, som refvos, eller i dessa bohag, som ringaktades, och i dessa dräkter, som bortlades”. Slik ordla han seg, svenske Artur Hazelius, som etablerte sitt eget museum i Stockholm i 1872, senere kjent som Nordiska Museet. Hazelius var en av mange granskere som reiste rundt i Norge og kjøpte oldsaker. Mye av denne virksomheten foregikk gjennom oppkjøpere, og de arkeologiske museenes protokoller er fulle av opplysninger om gjenstander som er skaffet til veie gjennom oppkjøpere, av og til folk med nokså tvilsomt rykte, og som ikke sjelden gikk fra museum til museum for å få en god pris for sakene.

Hazelius engasjerte telemarkingen Torjus L. Jore som oppkjøper, og på det meste fantes det 12.500 gjenstander fra Norge i det stockholmske museet. Den omfattende samlingen av norske oldsaker i Stockholm ble tilbakeført så sent som i 2005.

"...und zeugen von einem stolzen Geschlecht"

5. juli åpner vi endelig den første av fire planlagte arkeologiske utstillinger i Vest-Agder. I denne utstillingen møtes arkeologi og krigshistorie på en svært spesiell måte. Nordberg fort var under krigen base for de tyske okkupasjonsstyrkene på Lista. I Marka på Østhassel lå ved krigsutbruddet et av landets mest monumentale fornminnefelt. Der ute ved havkanten ville Wehrmacht bygge et kystfort som en del av Festung Norwegen. Resultatet var at gravhaugene ble rasert. Så langt er historien ikke ulik den som kan fortelles fra andre deler av norskekysten. Men på Lista fantes det én faktor som gjør at utfallet likevel blir så helt annerledes: Major Ernst Sprockhoff, arkeologiprofessor, bronsealderekspert og én av Europas mest kjente forhistorikere i mellomkrigstiden. Nå stiller vi ut det rike vikingtidsfunnet fra Grønhaug i Marka, som Sprockhoff gravde ut mens han var stasjonert i området. Og vi forteller historien om hvorfor og på hvilken måte Listas fornminner var brikker i nazistenes planer om et storgermansk rike. Utstillingens tittel – ”…und zeugen von einem stolzen Geschlect” (...og vitner om en stolt ætt) – er hentet fra en bok som Sprockhoff skrev om norsk arkeologi i 1945, og som ble utgitt av bl.a. Deutsches Ahnenerbe.Utstillingen er et samarbeid mellom Kulturhistorisk museum i Oslo og Vest-Agder fylkeskommune.

Festung Lista
Lista var strategisk svært viktig i Festung Norwegen, en del av den tyske Atlanterhavnsvollen fra Biscaya til Finnmark. Underlagt Artillerigruppe Vanse, var batteriene på Hidra, Vigan, Nordberg, Marka, Loshavn og Hausvik.

På det meste var 3000 norske arbeidere i arbeid for tyskerne. 1200 russere og 200 polakker var i krigsfangeskap på Lista. 4000 tyskere var stasjonert i området. Til sammenligning var det faste innbyggertallet i 1943 5400.

13000 mål jord ble ødelagt av tyske anlegg, og 1200 bygninger reist. Med stort og smått av anlegg, kommer tallet opp mot 3000: Kanonstillinger, leirer med brakker, sykehus, kino, kjøkken, administrasjon, to flyplasser, brakkekomplekser, bunkere, piggtråd, lyttestasjoner, stort kaianlegg i Lundevågen, jernbanespor osv.

400 hus ble beslaglagt. Hele Vestbygda ble tvangsevakuert. En vesentlig del av Lista ble sperret av og bare tilgjengelig for folk som hadde spesielle tillatelse.

Vanse formannskap i august 1940: ”Ille nok syntes vi det var da de tyske myndigheter anla kystbefestninger i bygda vår, idet en kunne tenke seg disse som meget utsatte mål for angrep både fra fly og krigsskip. Men skal vi nå i tillegg hertil ha flyveplass midt på Flat-Lista, da mener vi dette er kanskje den største ulykke som noen gang har rammet heimbygda vår.”

"Landskapet har mistet sin oldtidskarakter"
Norske arkeologer fikk ikke adgang til de militære områdene på Lista fra 1940 til 1945. Men fra Ernst Sprockhofff så vel som fra folk på Lista fikk Oldsaksamlingen flere henvendelser om funn som ble gjort og gravhauger som var blitt skadet. Arkeologene fryktet at mange av de viktige fornminnene var blitt ødelagt av den militære virksomheten.

I oktober 1945 kom arkeologen Sigurd Grieg til Lista for å se nærmere på skadene.

”Lista … er i dag så forandret gjennom dårlig tysk bebyggelse, at landskapet for en stor del har mistet sin oldtidskarakter,” skrev Grieg.

Mange av de største gravhaugene var ødelagt.
Sverreshaug: ”I haugens nordre vegg er anlagt et kamuflert ammunisjonskammer med treskaper. Enn videre er det i haugen anlagt to maskingeværreder, et i søndre, et i nordre vegg”

Steglehaug: ”Den tyske vernemakt har latt haugen avplanere og innrette til kanonstilling”

Grønhaug: ”Haugen er helt utslettet og vil ikke kunne gjenreises”

Engelshaug: ”Denne gravhaug er av vernemakten omgjort til en kanonstilling. Kanonen står ennu på plass. Inni haugen er anlagt en bunkers med trevegger”

Ogmundsrøysa: ”Det er satt opp et hus på røysen og foretatt en del gravninger i dens centrum"

Pershaugen: ”I dens søndre kant er det gravd en maskingeværstilling i kanten av haugen. I dens nordre side er det gravd ned intet mindre enn en tank – altså en hel kampvogn – dog nu uten skyts.”

Storhaugene i Marka
Utbyggingen av Festung Lista fikk katastrofale følger for mange av Listas fornminner. Verst gikk det utover storhaugene i Marka, helt ute ved havkanten på Hasselgårdene. Der lå frem til 1940 en imponerende samling monumentale gravhauger. Haugene var blant de største i landet fra bronsealderen.

Allerede i 1743 diskuterer fogden Andreas Tostrup gravhaugene i Marka. Han mente at de måtte være lagt opp ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.” For Tostrup må de de mektige gravhaugene ha vært et kjent syn – han var født og oppvokst på Hassel.

Gravhaugenes dager var talte da Marka kystfort skulle anlegges i 1942.

Engelshaug var den største av haugene. Den var 40 meter i diameter og opprinnelig 8-10 meter høy. Engelshaug var trolig landets største gravminne fra bronsealderen. Haugen ble kraftig ødelagt under krigen, men fremstår fremdeles som et mektig monument.

Døset var en 55 meter lang og 8-9 meter bred langrøys. Den er delvis bevart. Litledøset var 40-45 meter lang, men ble nesten helt rasert under krigen.

Andre storhauger i Marka var Grønhaug, Trollhaug, Kjørkehaug, Tuptehaug, Veden og Skibhaug. Alle disse haugene har opprinnelig vært 30 meter eller mer i diameter. Det fantes også flere mindre hauger og røyser i området.

>Funn fra haugene viser at det har vært bygd gravmonumenter i Marka både i bronsealder og i vikingtid.

To vikingtidshauger er Grønhaug og Skibhaug. De lå ved siden av hverandre lengst sør i Marka. Arkeologen Anders Lorange fikk i 1877 høre at bøndene på Vesthassel årlig kjørte ut jord fra Skibhaug, og at man i haugen stadig støtte på ”nogenlunde bevarede Bord og mange Klinknagler”. Enkelte av eikebordene skal ha vært i så god stand at de ble brukt til å reparere en sjøbu på gården!

Grønhaugfunnet
Sommeren 1942 var arbeidene i full gang med det tyske prestisjeprosjektet, kystfortet HKB Marka. Der Grønhaug lå, ville man plassere en stilling, og under gravearbeidene støtte arbeiderne på en rikt utstyrt grav. Dette kom major Ernst Sprockhoff for øre, og han fikk lov til å gjennomføre en enkel arkeologisk undersøkelse av det som var igjen av gravhaugen.

Mesteparten av Grønhaug var alt fjernet da arbeiderne den 3. juli støtte på rester av et bronsekar og en del sammenrustede redskaper av jern. Tidspresset var stort – når bunkere og andre store anlegg skulle støpes, foregikk arbeidet dag og natt.

Det var et usedvanlig rikt gravfunn Sprockhoff dokumenterte. Gjenstandsfunnene viser at en kvinne og en mann hadde blitt stedt til hvile i haugen. Mannen hadde fått med seg et rikt våpenutstyr, foruten smedredskaper.

Til kvinnens utstyr skal vi regne en stor keltisk bronsekjel og en stekepanne av jern. Gravearbeidene forut for Sprockhoffs undersøkelse hadde gått hardest utover den delen av graven der kvinnen lå, og det forklarer at kvinneutstyret fremstår som temmelig ufullstendig i forhold til mannens.

Likevel er Grønhauggraven én av de aller rikest utstyrte gravene fra vikingtid i hele Vest-Agder. Både det rike våpenutstyret, brettspillet og smedutstyret peker mot vikingtidens aristokrati. Begravelsen må ha foregått i tidsrommet 850-900.

De døde lå i et kammer av tre.

Kort tid etter utgravningen sørget Sprockhoff for at alle funnene fra Grønhaug ble innlevert til Oldsaksamlingen i Oslo. Senere bekreftet Harald Brastad, den egentlige grunneieren, at funnet var å betrakte som en gave til museet.

Gjenstandene har aldri vært utstilt tidligere.

Ernst Sprockhoff
Ernst Sprockhoff var i sin tid en av Europas mest kjente arkeologer. Hans viktigste publikasjoner hentet temaer fra megalittkulturen i yngre steinalder og fra bronsealderens metallkultur. En kollega beskrev ham i 1939 som ”en falisk bondetype, med bunnsolid karakter”. Men Sprockhoff var også en overbevist nazist.

Sprockhoff var født i Berlin i 1892. Han deltok i 1. verdenskrig, og ble dekorert. Etter krigen satt han to år i fransk fangenskap. Fra 1920 var han lærer i Berlin, og studerte samtidig arkeologi, middelalderhistorie og geologi. Etter fullførte studier arbeidet han ved provinsmuseet i Hannover fra 1926 til 1928. I 1935 ble han direktør for den mektige Romersk-germanske kommisjonen i Frankfurt. I 1936 ble Sprockhoff utnevnt til professor i arkeologi i Marburg. Etter å ha gjort tjeneste som offiser i en ny verdenskrig, satt han igjen i krigsfangenskap i to år fra 1945. Fra 1947 av var Sprockhoff professor i arkeologi og tidlig historie i Kiel. Han døde der i 1967.

Sprockhoff hadde også en politisk løpebane. Fra 1920 var han medlem av det høyreorienterte Deutsche Volkspartei, men meldte seg ut i 1923. Senere var Sprockhoff knyttet til den paramilitære organisasjonen Stahlhelm (Stålhjelmen). Stahlhelm var en svoren fiende både av Weimarrepublikken og demokratiet. Medlemmene var veteraner fra 1. verdenskrig. Målet var å innføre diktatur, forberede en ny krig og opprette en stenderstat.

I 1933 meldte Sprockhoff og flere andre tyske arkeologer overgang fra Stahlhelm til det erklært nazistiske SA.

Mer om utstillingen:
http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/sorlandet/verdi/103512
http://nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.6607316
http://www.farsunds-avis.no/artikkel.asp?Artid=44675

Vinlandsdrømmer

Det er snart gått 40 år siden Anne Stine og Helge Ingstad fant sporene etter en norrøn bosetning på L’Anse aux Meadows på Canadas østkyst. Oppdagelsen og den påfølgende utgravningen satte et foreløpig punktum for en 150 år lang diskusjon om hvorvidt folk av skandinavisk opprinnelse hadde vært i Amerika flere hundre år før Columbus, og hvor de i så fall hadde vært hen. Men var det virkelig sagaenes Vinland man hadde funnet?

Bosetningen på L’Anse aux Meadows er datert til tiden omkring år 1000, delvis med bakgrunn i en serie C14-dateringer som i realiteten kan ligge innenfor et temmelig vidt tidsspenn på begge sider av årtusenskiftet, og delvis fordi Ingstad og senere forskere har identifisert de arkeologiske levningene med ekspedisjoner som utgikk fra Grønland på denne tiden ifølge de skriftlige kildene. Mange knytter disse reisene til Leiv Erikssons navn, men ifølge Grønlendingssagaen og sagaen om Eirik Raude – de to sagakildene som mer eller mindre utførlig beretter om ekspedisjoner vestover fra Grønland – var Leivs ekspedisjon slett ikke den eneste. Sagaene beskriver tre ”land” som var å finne på den andre siden av havet: Helleland, Markland og Vinland. Det finnes nesten like mange forslag om hvor på den amerikanske østkysten disse områdene skal søkes, som det finnes ”land” på den langstrakte kysten fra Baffinøya i nord til Manhattan i sør.

I 150 år har man lett etter funn og fornminner som kunne bekrefte middelaldersagaenes opplysninger om seilas til Amerika. Det finnes et mylder av steder og gjenstander som med større eller mindre grad av seriøsitet har vært trukket frem som ”bevis” på at vikingene kom nettopp til dette stedet. Mange av disse funnene er høyst tvilsomme som ”vikingminner” både hva angår opprinnelse og alder, og en del er også direkte forfalskninger. Til de mest kjente, men høyst omdiskuterte funnene, hører innskriftene på Kensingtonsteinen og på Dighton Rock, samt det murte tårnet i Newport. Noe av grunnlaget for denne jakten på nordiske gjester i en fjern fortid ligger selvsagt i politisk-ideologiske forhold i USA (og i noen grad Canada). Men på et tidlig tidspunkt fikk flere av de mer dubiøse funnene støtte fra vitenskapelig hold: I 1837 publiserte nemlig Oldtidsselskabets mektige sekretær, C. C. Rafn i København, sin ”Antiquitates Americanae”, der han gikk god for blant annet Newporttårnets datering til tidlig middelalder (det er etter alt å dømme reist langt senere, i 1670-årene). Basert på en tegning han fikk tilsendt fra det historiske selskapet i Rhode Island, konkluderte Rafn med at tårnet var en nordisk rundkirke. At det ikke fantes noen konstruksjon som kunne minne om noen slik rundkirke verken på Grønland eller på Island, bekymret i liten grad Rafn. Når det gjaldt Dighton Rock i Massachusetts, tolket Rafn og hans kollega Finnur Magnusson helleristningene på den store steinblokken nærmest som en tegneserie som ned til minste detalj dokumenterte den samme historien om oppdagelsen av Vinland som fantes i sagaene. En god del av de øvrige funnene i Nord-Amerika er beheftet med samme problem: runesteiner av Kensingtonsteinens type er helt ukjent på Island og Grønland; hedenske graver med våpen etc. forekommer i en viss utstrekning på Island, men slett ikke på Grønland.

Men Rafns resultater fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og gjennombruddskraften til idéen om vikingferder til Amerika var meget stor. Dighton Rock ble det siste og avgjørende leddet i kjeden: Rafn hadde ”bevist” at det sørligste stedet de grønlandske oppdagerne kom til, sagaenes Hop, var å finne her. Det gjensto bare å bestemme hvor Helleland, Markland og Vinland lå, og med utgangspunkt i sagatekstene var henholdsvis Newfoundland, Nova Scotia og enten Cape Cod eller Nantucket de heteste kandidatene. Historikeren Gustav Storm hevdet med styrke at Vinland, som ifølge sagaene var målet for de fleste ekspedisjonene, var identisk med Nova Scotia. Arkeologen A. W. Brøgger holdt på at Massachusetts var stedet.


De arkeologiske funnene som i dag kan aksepteres som av grønlandsk eller nordisk opprinnelse, er meget få. Fra en indiansk boplass i Maine har man et funn av en norsk penning fra 1000-årene. Gjennom hvor mange ledd og i hvor lang tid den har gått fra hånd til hånd som eksotika, vet vi ikke. Men enn så lenge er den en ensom svale. På Baffinøya lengst nord er det i de senere år undersøkt bosetninger som er C14-datert til vikingtid og middelalder, og som utgraverne mener inneholder bruksgjenstander med klare likhetstrekk med de som er funnet i de norrøne bygdene på Grønland. Men helt overbevisende er ikke disse funnene.

Det eneste uomtvistelige bevis for at europeiske folk nådde Nord-Amerika før Columbus, er dermed den antatt kortvarige bosetningen som Anne Stine og Helge Ingstad gravde ut på L’Anse aux Meadows, og det er denne som må være utgangspunktet for enhver diskusjon om det nordiske nærværet i Amerika rundt år 1000. Likevel er det problematisk å relatere L’Anse aux Meadows til sagabeskrivelsene, og i ettertid er det klart at de publiserte C14-dateringene fra boplassen faktisk kan passe med én eller flere bruksfaser både tidligere og senere enn år 1000. Helge Ingstad mente at det var Vinland som var funnet, men det er lett å finne opplysninger i sagaene som gjør at tvilen melder seg. En av de som nylig har ment noe om dette spørsmålet, den svenske arkeologen Mats G. Larsson, tror at L’Anse aux Meadows er sagaenes Markland (”skoglandet”). Han mener at Vinland finnes lenger sør, på Nova Scotia. Jakten går videre.